5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var høyere enn hos handelspartnerne både i 1998 og 1999. Svekkelsen av kronekursen i disse to årene bidro imidlertid til at de relative timelønnskostnadene regnet i felles valuta var om lag uendret fra 1997 til 1999.

• Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988–94 i gjennomsnitt lavere enn for handelspartnerne. Når en samtidig tar hensyn til at kronekursen svekket seg, gikk relative lønnskostnader i felles valuta ned med om lag 15 prosent fra 1988 til 1994. Fra 1994 til 1997 økte de relative timelønnskostnadene i felles valuta med om lag 5 prosent, hvorav over halvparten av økningen har sammenheng med at kronekursen styrket seg i 1995. I 1998 ble lønnsveksten i norsk industri klart høyere enn hos våre handelspartnere, men dette ble mer enn motvirket av en betydelig svekkelse av kronekursen. Anslag fra beregningsutvalget viser at timelønnskostnadene i norsk industri økte med om lag 5 prosent fra 1998 til 1999. Framskrivinger av timelønnskostnadene hos handelspartnerne indikerer en vekst på om lag 3 prosent i samme periode. Fra 1998 til 1999 svekket industriens effektive valutakurs seg med 0,7 prosent. Foreløpige og usikre tall tyder dermed på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri regnet i felles valuta gikk noe opp fra 1998 til 1999.

• Sammenliknbare tall som foreligger for arbeidere i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 1999 lå 17 prosent over gjennomsnittsnivået for de viktigste handelspartnerne målt i felles valuta. Dette er høyere enn i 1998. Tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området, peker fortsatt i retning av at lønnskostnadene i Norge ligger langt nærmere våre handelspartnere, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenlikningene for industrien.

• I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988–97 økte den tradisjonelle industriens markedsandeler på eksportmarkedene med knapt 11 prosent. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer gikk ned med om lag 6 prosent fra 1997 til 1999. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har fortsatt å falle, også som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer som kan belyse utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 går vi nærmere inn på tall for produktivitetsutviklingen. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.3. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne 1 ved bl.a. å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute, jfr. omtale i avsnitt 5.4. Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten. I vedlegg 6 beskrives ulike indikatorer for utviklingen i lønnsomheten. Beregningsutvalget vil ved en senere anledning vurdere å utvide konkurranseevneomtalen med en beskrivelse av lønnsomhetsutviklingen.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understrekes at de angitte tallseriene ikke er ment å gi noe fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men er ment å antyde noe om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon.

Tabell 5.2 viser øverst utviklingen siden 1980 i lønnskostnader per time i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke prisstigningen, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten 2 .

I årene 1989–1994 økte timelønnskostnadene i norsk industri i gjennomsnitt mindre enn hos handelspartnerne, mens økningen var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1994 gikk relative timelønnskostnader i felles valuta ned med om lag 15 prosent. Ifølge reviderte tall økte de relative timelønnskostnadene i felles valuta med om lag 5 prosent fra 1994 til 1997, hvorav over halvparten kan tilskrives en styrket kronekurs. Ifølge foreløpige tall ble veksten i timelønnskostnadene i norsk industri klart høyere enn hos våre handelspartnere i 1998, men dette ble mer enn motvirket av en betydelig svekkelse av kronekursen. Alt i alt falt de relative timelønnskostnadene i felles valuta med 1,0 prosent fra 1997 til 1998.

Anslag fra Beregningsutvalget viser at timelønnskostnadene i norsk industri økte med 5,3 prosent fra 1998 til 1999. Tabell 3.3 viser at årslønnsveksten i industrien er anslått å ha økt med 4,7 prosent i samme periode. I anslaget på årslønnsveksten er overtid holdt utenfor, mens dette er inkludert i timelønnskostnadene. Anslaget for årslønnsveksten gjelder NHO-området, mens anslaget på veksten i timelønnskostnadene gjelder både medlemsbedrifter i NHO og ikke-medlemsbedrifter. Følgende forhold bidrar til at veksten i timelønnskostnadene i industrien i 1999 blir noe høyere enn årslønnsveksten: høyere lønnsvekst i industribedrifter utenfor NHO-området, ulike veiemetoder, ulik periodisering av lønnsglidning, økt overtid og økt innbetalt arbeidsgiveravgift. I tillegg vil økt fravær i 1999 bidra til å øke timelønnskostnadene. Én ekstra virkedag i 1999 bidrar imidlertid til å redusere timelønnskostnadene. Det er lagt til grunn at effekten av økt fravær og virkningen av én ekstra virkedag er om lag av samme størrelsesorden, slik at den samlede effekten på timelønnskostnadene av endringer i fravær og virkedager blir om lag null.

Framskrivinger av timelønnskostnadene hos handelspartnerne indikerer en vekst på om lag 3 prosent fra 1998 til 1999. I anslaget for handelspartnerne har en forutsatt at de indirekte lønnskostnadene (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter) øker prosentvis like mye som de direkte lønnskostnadene 3. Fra 1998 til 1999 svekket industriens effektive valutakurs seg med 0,7 prosent, jfr. vedlegg 8. Foreløpige og usikre tall tyder dermed på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri regnet i felles valuta gikk noe opp fra 1998 til 1999.

Beregningsutvalget lager ikke egne anslag for lønnskostnadsveksten hos Norges handelspartnere. OECD 4 anslår en lønnskostnadsvekst i privat sektor på om lag 3 prosent hos Norges handelspartnere, mens timelønnskostnadene i industrien anslås å øke med 3 prosent. EU-kommisjonen anslår lønnskostnadsveksten for alle ansatte i EU til om lag 3 prosent i 2000. Dette er på linje med OECDs anslag for ansatte i privat sektor i EU. Anslag fra Consensus Economics 5 og AIECE 6 , som er en samarbeidsorganisasjon for uavhengige europeiske konjunkturinstitutter, viser en lønnskostnadsvekst hos Norges handelspartnere på om lag 3 prosent.

Det er knyttet usikkerhet til anslagene. OECDs anslag for veksten i timelønnskostnadene i industrien fra 1999 til 2000 ble endret med prosentpoeng på halvannet år. I OECDs anslag for timelønnskostnadene i industrien er det forutsatt at de indirekte lønnskostnadene (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter) øker prosentvis like mye som de direkte lønnskostnadene. Dette bidrar til usikkerhet i tallene.

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktig for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.3 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

Som det framgår av tabell 5.3, har det for kortsiktige pengemarkedsrenter vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen korrigert for valutakursendringer. Gjennom det meste av 1990-tallet har det i de fleste årene vært billigere, eller like billig, å låne i norske kroner som i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. Et unntak er 1992 da rentedifferansen var særlig stor i Norges disfavør som følge av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992. Også i 1999 var det klart dyrere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. I fjor var det nominelle rentenivået i gjennomsnitt om lag 3 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. På grunn av svekkelsen av kronekursen var imidlertid rentedifferansen regnet i felles valuta noe lavere enn dette.

Et problem med rentetallene som her er brukt, er at det er usikkert hvor relevante kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid enn dette. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer må tas under usikkerhet om framtidige endringer i valutakurs og renter. Kostnadene ved å låne i norske kroner eller i handelspartnernes valuta kan oppfattes ulikt når lånet tas opp og i ettertid. Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. For å få med dette momentet, har tabell 5.3 også en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, viser den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. De norske lønnskostnadene utgjør, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon påvirkes i tillegg til lønnsnivå og kapitalkostnader av prisen på andre innsatsfaktorer. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jfr. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.4 ser vi at elektrisitetskostnadene i Norge er vesentlig lavere enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble klart redusert i perioden 1980–1989, mens den økte fram til 1993. Fra 1993 til 1997 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen. I 1998 økte prisforskjellen mellom Norge og handelspartnerne.

Bedriftenes transportkostnader er også av betydning for konkurranseevnen. En undersøkelse foretatt av Transportbrukernes Fellesorganisasjon tyder på at transportkostnadene i norsk industri utgjorde om lag 8 prosent av omsetningen i 1997. En tilsvarende undersøkelse for varehandelen tyder på at transportkostnadene i denne næringen utgjorde knapt 6 prosent av omsetningen i 1996. Tall fra European Logistics Association, som omfatter både industrien, varehandelen og øvrige private næringer, tyder på at europeiske bedrifter i gjennomsnitt hadde transportkostnader tilsvarende drøyt 2 prosent av omsetningen i 1997. Tallene kan derfor tyde på at norske transportkostnader er høye i internasjonal sammenheng.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien sier indirekte også noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv. For å utfylle dette bildet har tabell 5.5 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne, i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.

5.1.4 Rammebetingelser

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan bidra til å styrke industriens konkurranseposisjon. Lav og stabil konsumprisvekst samt stabilitet i valutakursutviklingen kan være viktig i denne sammenheng. I tillegg til at konsumprisveksten har vært relativt lav viser tabell 5.5 at Norge gjennom flere år også har hatt en meget stabil konsumprisvekst. De siste fire årene har imidlertid prisveksten hos handelspartnerne falt og blitt klart lavere enn i Norge.

Tallene i tabell 5.5 er basert på de nasjonale konsumprisindeksene i de enkelte land. Disse indeksene er ofte mindre egnet når en skal sammenlikne prisutviklingen i ulike land, bl.a fordi ulike komponenter av prisindeksen beregnes og vektlegges forskjellig. Ved å harmonisere det metodiske opplegget produseres det nå harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, Island og Norge, som er bedre egnet til internasjonale sammenlikninger. En nærmere omtale av den harmoniserte konsumprisindeksen er gitt i vedlegg 7.

Betydningen av å gi næringslivet stabile rammebetingelser har vært en viktig grunn til at pengepolitikken i Norge gjennom mange år har vært rettet inn mot stabilitet i valutakursen. Utviklingen i den nominelle effektive valutakursen for utvalgte land viser at Norge, i likhet med Danmark og til en viss grad Sverige, har hatt en meget stabil valutakurs de siste 40 årene sammenliknet med bl.a. Storbritannia, Tyskland og USA, jfr. figur 5.1. Dette reflekterer bl.a. at betydningen av å redusere usikkerheten omkring valutakursutviklingen er større i små og åpne økonomier enn i store økonomier med en relativt sett mindre konkurranseutsatt sektor. En nærmere omtale av utviklingen i den norske valutakursen er gitt i vedlegg 8.

Kilde: Norges Bank

5.2 Produktivitetsutviklingen

Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten kan motvirke en bestemt utvikling i timelønnskostnadene. Det er imidlertid stor usikkerhet både i de norske og de utenlandske produktivitetstallene.

Arbeidskraftsproduktiviteten måles ofte som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk. Tall for produktiviteten som er beregnet med utgangspunkt i bruttoproduktet viser en systematisk svakere produktivitetsvekst i norsk industri enn hos handelspartnerne. Fra 1986 til 1996 var svekkelsen av relativ produktivitet knapt 15 prosent. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jfr. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport: NOU 1996:4. Usikkerheten i produktivitetstallene beregnet på denne måten er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering ser ut til å variere mellom ulike lands nasjonalregnskapsstatistikker, slik at det er vanskelig å finne gode sammenliknbare tall. Tilgjengelige tall viser bl.a. at siden 1970 har bruttoproduktet i norsk industri målt i løpende priser i felles valuta, i grove trekk utviklet seg parallelt med bruttoproduktet i industrien hos våre handelspartnere. Målt i faste priser har imidlertid bruttoproduktet i norsk industri utviklet seg betydelig svakere enn i industrien hos våre handelspartnere. Den systematiske ulike utviklingen i bruttoproduktet målt i faste og løpende priser kan tyde på at deflateringsmetoden i de norske tallene er forskjellig fra metoden som er benyttet i tallene for handelspartnerne. Ulike deflateringsmetoder slår dermed direkte ut i ulik produktivitetsutvikling. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen, og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen før senere regnskap foreligger.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen mellom land som har store forskjeller i industristruktur. Det synes imidlertid ikke som om dette er noen sentral faktor bak den svake norske produktivitetsutviklingen.

Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svingninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.

Når en måler produktiviteten som produksjonen delt på antall utførte timeverk, viser tallene en langt sterkere produktivitetsutvikling enn om man måler produktiviteten med utgangspunkt i bruttoproduktet. Figur 5.2 gir en indikasjon på hvor stor betydning måleproblemene har for produktivitetstallene. Målt på denne alternative måten var produktivitetsveksten i norsk industri 3,4 prosent i gjennomsnitt per år i perioden fra 1980 til 1988, mot en vekst på 3,1 prosent årlig hos handelspartnerne i denne perioden. Fra slutten av 1980-tallet til litt inn på 1990-tallet hadde norsk industri en klart høyere produktivitetsvekst enn handelspartnerne, bl.a. fordi industrisysselsettingen falt kraftigere i Norge enn hos handelspartnerne. Fra 1988 til 1992 økte produktiviteten i norsk industri årlig med 4,1 prosent i gjennomsnitt, som er om lag 1 prosentpoeng høyere vekst enn hos handelspartnerne i denne perioden. Etter mange år med nedgang begynte imidlertid sysselsettingen i norsk industri å øke sterkt i 1993, noe som isolert sett bidro til å dempe produktivitetsveksten. Begge produktivitetsbegrepene tyder på at norsk industri hadde en svakere produktivitetsvekst enn handelspartnerne fra 1992 til 1999, jfr. figur 5.2.

Kilde: OECD, IMF, BLS og Statistisk sentralbyrå.

5.3 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land

Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. En del industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. I tillegg til den faste lønnen er arbeidstid innrapportert og omregnet til timefortjeneste og tatt med i sammenlikningene mellom land.

Lønnskostnadene består av lønn per arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f.eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft. Beregningsutvalget vil imidlertid understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.

Konkurransevektene baserer seg på (som ellers i kapittel 5) flere land enn tidligere. Så langt man kan fremskaffe sammenliknbare tall forsøker man å ta disse inn i sammenlikningene. I forhold til tidligere er derfor Sør-Korea kommet med i sammenlikningene, tilbakedatert fra 1985. Nivåsammenlikningene omfatter nå 96,6 prosent av landene brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene (som står for 3,4 prosent av samhandelen) er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Anslått lønnskostnadsnivå for norske industriarbeidere i Norge lå 17 prosent høyere enn gjennomsnittet regnet i norske kroner for våre handelspartnere som er med i tabell 5.1 i vedlegg 5. Sør-Korea, som er med i sammenstillingen for første gang bidrar i 1999 isolert sett til at det relative lønnsnivå i Norge øker med om lag 2 prosentpoeng.(Jfr. NOU 2000:4)

Tyskland er det eneste landet av de 19 landene, referert i vedlegg 5, som ligger høyere enn det norske nivået (12 prosent høyere) i 1999. I 1999 har imidlertid Tyskland nærmet seg nivået for norske industriarbeidere. Hele Tyskland (inkl. Tyskland-øst) er nå med i sammenlikningene fra 1994. Alle de nordiske landene har et lavere lønnskostnadsnivå i forhold til Norge i 1999 enn i 1998. Japan har nærmet seg Norge mest, fra et lavere nivå. USA har også økt nivået noe i forhold til Norge de siste årene.

Nivået i 1998 er noe høyere enn i 93–96, men klart lavere enn på slutten av 1980-årene. Både som følge av ulik lønnsvekst og endrede valutakurser har det relative nivået variert over tid. For utviklingen de senere år vises det til vedlegg 5.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Mens bare Danmark hadde høyere lønn per arbeidet time enn Norge i 1997, hadde 10 land høyere indirekte personalkostnader per arbeidet time målt i norske kroner. For flere detaljer vises det til vedlegg 5.

Funksjonærene slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Om lag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres funksjonærer.

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere være svært forskjellige. Tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området, peker fortsatt i retning av at lønnskostnadene i Norge ligger langt nærmere våre handelspartnere, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenlikningene for industrien.

Utvalget vil som følge av en stadig mer harmonisert lønnsstatistikk mellom en del land, se på alternative kilder for å sikre at dekningsgraden og kvaliteten på tall for lønnskostnadene i forhold til utlandet blir best mulig.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Sammenliknbare direkte nivåtall for arbeidere og funksjonærer totalt foreligger imidlertid ikke.

5.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.3.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene falle trendmessig. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne, jfr. figur 5.4. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall har hjemmemarkedsandelene for de fleste industrivarer falt med om lag 1 prosent fra 1997 til 1999. De siste ti årene er det i første rekke produsenter av metaller, kjemiske og mineralske produkter og treforedlingsprodukter som har hatt de største tapene av markedsandeler, jfr. tabell 9.10 i vedlegg 9.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

I tillegg til en trendmessig nedgang som følge av økende grad av internasjonal arbeidsdeling, vil  utviklingen i hjemmemarkedsandelene også kunne avhenge av utviklingen i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser. Det er vanskelig å tallfeste hvor mye av nedgangen i hjemmemarkedsandelene de siste årene som kan tilskrives de ulike forklaringsfaktorene. En analyse 7 av de viktigste industrivarene kan imidlertid tyde på at vel halvparten av nedgangen i hjemmemarkedsandelene fra 1968 til 1994 skyldes økt internasjonal spesialisering. I tillegg har prisene på hjemmemarkedet økt klart kraftigere enn importprisene i denne perioden, noe som også har bidratt til tapet av hjemmemarkedsandeler. Utviklingen i dette prisforholdet kan imidlertid være påvirket av de samme bakenforliggende faktorer som tendensen til økende internasjonal arbeidsdeling. Spesielt kan lavere transportkostnader, bl.a. som følge av utviklingen innenfor informasjonsteknologi, ha bidratt til nedgang i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser i alle land over tid. Betydningen av internasjonal arbeidsdeling samlet sett for nedgangen i hjemmemarkedsandelene er derfor trolig enda større enn antydet over.

Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, tilsier økt internasjonal handel ingen tilsvarende trend i markedsandelene for eksport 8 . Utviklingen i eksportmarkedsandelene bør imidlertid tolkes med stor varsomhet. Endringene i eksportmarkedsandelene blir målt ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i den samlede vareimporten hos våre handelspartnere. Forskyvninger i sammensetningen av norsk industris eksport i forhold til handelspartnernes vareimport vil kunne gi endringer i den samlede eksportmarkedsandelen uten at det behøver å være endringer i markedsandelene for undergrupper av industrivarer. Tolkningsproblemet forsterkes når en måler utviklingen i markedsandeler for undergrupper av industrivarer med endringen i den samlede vareimporten hos handelspartnerne som indikator for markedsvekst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Eksportmarkedsandelen for norsk industri i alt var relativt stabil i perioden fra 1986 til 1992, etter en nedgang i første halvdel av 1980-årene, jfr. figur 5.6. I 1993 og 1994 økte imidlertid markedsandelen betydelig. Den målte økningen i 1993 og trolig dels 1994 må ses i sammenheng med omlegging av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre markedet, og kan være misvisende, se rapport 1995:2. Hovedforklaringen på økningen antas likevel å være den internasjonale konjunkturoppgangen, der norske markedsandeler gjerne øker i en tidlig fase. Også reduksjon i enkelte viktige eksportmarkedspriser i forhold til konkurrerende produkter gjennom flere år har trolig bidratt. Fra 1994 til 1995 falt markedsandelen noe tilbake igjen, noe som må ses i sammenheng med avmatningen av aktivitetsveksten hos våre viktigste handelspartnere og med at norske eksportrettede industrinæringer produserer varer som typisk blir etterspurt tidlig i en konjunkturfase. Fra 1995 til 1997 økte eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer igjen. Først og fremst var det markedsandelen for verkstedprodukter som økte, noe som må ses i sammenheng med at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke tilhører kjernen av Norges tradisjonelt viktigste handelspartnere.

Foreløpige tall indikerer en nedgang i eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer i alt på om lag 6 prosent fra 1997 til 1999, mens markedsandelen for verkstedprodukter var om lag uendret i samme periode, jfr. figur 5.6.

Kilde: Statistisk sentralbyrå