4 Prisutvikling og konsumprisindeksen

• Konsumprisindeksen steg i gjennomsnitt 2,8 prosent de fem første månedene i 2000 sammenliknet med tilsvarende periode i fjor. Årsgjennomsnittet for 1999 var 2,3 prosent. Prisøkninger på 12-månedersbasis i første halvdel av 2000 skyldes bl.a. kraftig prisvekst på energiprodukter som bensin, fyringsolje og parafin, grunnet sterk oppgang i råoljeprisene. Prisene på transporttjenester, spesielt billettprisene på flyreiser, har også steget betydelig blant annet som følge av dette, samt høyere avgifter. I motsatt retning trakk reduserte priser på klær og skotøy, post og teletjenester. 12-månedersveksten i konsumprisindeksen for januar var 2,9 prosent, mens tilsvarende stigningstakt for mai var 2,8 prosent. For Norge var gjennomsnittlig 12-månedersrate de fire første månedene i 2000 2,8 prosent (sammenliknet med tilsvarende periode i 1999). Til sammenlikning var veksten i denne perioden i EU-landene og hos gjennomsnittet av våre handelspartnere hhv. 2,1 prosent og 1,9 prosent. Mot slutten av 1999 var det en tendens til økt forskjell i prisstigningstakt mellom Norge, EU-landene og gjennomsnittet av våre handelspartnere. Det var imidlertid tendens til tilnærming i 12-månedersveksten mot slutten av første kvartal 2000 . Tall for april 2000 tyder imidlertid igjen på en svak økning i forskjellene i 12-månedersveksten mellom Norge og disse landene.

4.1 Konsumprisindeksen

Figur 4.1 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen 1 i Norge, for gjennomsnittet av våre handelspartnere og i EU-landene i perioden fra 1995 til og med april 2000. I perioden fra 1989 til 1997 lå prisstigningstakten i Norge under eller på linje med stigningstakten hos våre handelspartnere og i EU-landene. Etter den kraftige økningen i den norske tolvmånedersveksten ved årsskiftet 1996/97, har den norske prisstigningstakten ligget over nivået i EU-landene og gjennomsnittet for våre handelspartnere. I gjennomsnitt var 12-månedersvekstraten i Norge i 1999 2,3 prosent. Til sammenlikning var veksten i samme periode i EU-landene og hos handelspartnerne hhv 1,3 prosent og 1,1 prosent. For Norge var gjennomsnittlig 12-månedersrate de første fire månedene i 2000 2,9 prosent (sammenliknet med tilsvarende periode 1999). Til sammenlikning var veksten i denne perioden i EU-landene og hos gjennomsnittet av våre handelspartnere hhv. 2,1 prosent og 1,9 prosent. Mot slutten av 1999 var det en tendens til økt forskjell i prisstigningstakt mellom Norge, EU-landene og gjennomsnittet av våre handelspartnere. Det var imidlertid tendens til tilnærming i 12-månedersveksten mot slutten av første kvartal 2000. Tall for april 2000 tyder imidlertid igjen på en økning (svak) i forskjellene i 12-månedersveksten mellom Norge og disse landene. Vekstratene for mars 2000 for Norge, EU og handelspartnerne var hhv 2,5 prosent, 2,2 prosent og 2,0 prosent. Til sammenlikning var vekstratene for april 2000 hhv 2,6 prosent, 2,1 prosent og 1,9 prosent.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Utviklingen i konsumprisindeksen for en del OECD-land fremgår av tabell 4.1.

Så langt i 2000 har 12-månedersveksten variert mellom 3,2 prosent i februar (høyeste) og 2,5 prosent i mars (laveste), jfr. tabell 4.2. Vekstraten i januar var 2,9 prosent. Økningen denne måneden skyldtes bl.a høyere elektrisitetspriser, inkludert nettleie og avgifter, prisoppgang på alkoholdrikker og (spesielt) tobakk, særlig på grunn av høyere avgifter fra årsskiftet, samt prisoppgang på ulike transporttjenester. I motsatt retning trakk prisnedgangen på klær og skotøy samt teletjenester.

12-månedersveksten for februar var 3,2 prosent. Økningen skyldes i hovedsakelig høyere priser på transporttjenester, særlig flyreiser som følge av avgiftsøkninger og høyere oljepris. Prisene på frukt og grønnsak hadde høyere stigning fra januar til februar 2000 sammenliknet med tilsvarende periode i fjor, og bidro derfor til økt 12-månedersvekst. I motsatt retning trakk prisnedgangen på klær og skotøy samt post og teletjenester. Fra mars 1999 til mars 2000 økte konsumprisindeksen med 2,5 prosent. Viktige faktorer bak veksten var en kraftig prisøkning på energiprodukter som bensin, fyringsolje og parafin. Prisutviklingen på klær, teletjenester og audiovisuelt utstyr var med på å bremse veksten. Hyppigere målinger av prisendringer i husleier 2 har påvirket nedgangen i 12-månedersveksten fra februar til mars i år.

12-månedersveksten for april og mai 2000 var hhv 2,6 og 2,8 prosent. Tilsvarende faktorer som for foregående måneder forklarer i hovedsak denne utviklingen. I gg har prisøkningen på transporttjenester, herunder økte billettpriser på flyreiser og økte drosjetakster, også medvirket til oppgangen i indeksen over disse to tolvmånedersperiodene.

I tabell 4.3 er konsumprisindeksen inndelt etter konsumgrupper . Tabellen gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra mai 1998 til 1999 og fra mai 1999 til mai 2000, samt bidragene til den samlede prisveksten fra de ulike konsumgruppene. Konsumgruppene «bolig, lys og brensel» og «transport» bidro aller sterkest til oppgangen i totalindeksen fra mai 99 til mai 2000, begge med 1,07 prosentpoeng. Innenfor førstnevnte konsumgruppe bidro «beregnet husleie» og «elektrisitet og brensel» med hhv 0,44 og 0,38 prosentpoeng til prisveksten. Innenfor «transport» kom vekstbidraget i særlig grad fra «drift og vedlikehold av transportmidler» som alene ga 0,66 prosentpoeng økning i totalindeksen. Ellers bidro konsumgruppene matvarer og alkoholfrie drikkevarer samt alkoholdrikker og tobakk til oppgang i totalindeksen, hhv med 0,21 og 0,19 prosentpoeng. Innenfor «matvarer» har det jevnt over vært stigning for de fleste vareslag. Innenfor «alkoholholdige drikker og tobakk» bidro prisøkningen på tobakk alene med 0,13 prosentpoeng.

På den annen side bidro konsumgruppen «klær og skotøy» til en reduksjon i totalindeksen på 0,28 prosentpoeng. Her bidro prisfallet på klær til en nedgang i indeksen på 0,31 prosentpoeng, mens skotøy marginalt bidro til økning i indeksen (0,03 prosentpoeng). «Post og teletjenester» bidro også marginalt til nedgang i indeksen (0,07 prosent-poeng).

I tabell 4.4 er konsumprisindeksen inndelt etter leveringssektorer . Tabellen gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra mai 1998 til mai 1999 og fra mai 1999 til mai 2000, samt bidragene til den samlede prisveksten fra de ulike leveringssektorene. «Andre norskproduserte konsumvarer», «andre tjenester » og «husleie» bidro sterkest til prisveksten fra mai 1999 til mai 2000, hhv med 1,28, 0,98 og 0,62 prosentpoeng, mens «importerte konsumvarer» og «fiskevarer» bidro minst, hhv med -1,28 og 0,03 prosentpoeng. Innenfor «Andre norskproduserte konsumvarer» bidro komponenten «påvirket av verdensmarkedet gjennom stort importinnhold eller råstoffpriser på verdensmarkedet» med 0,75 prosentpoeng til veksten i totalindeksen. Innenfor «andre tjenester» bidro komponenten «andre viktige priskomponenter» sterkt til prisveksten med ca 0,62 prosentpoeng. Innenfor «importerte konsumvarer» bidro komponenten «med norsk konkurranse» til reduksjon i indeksen med 0,27 prosentpoeng.

4.2 Offentlige tjenester

Det offentlige tjenestetilbudet blir finansiert på ulike måter, bl.a. gjennom direkte skatter, avgifter og brukerbetaling. Noen offentlige tjenester tilbys gratis, andre tilbys med en viss egenandel eller til selvkost. I konsumprisindeksen inngår offentlige tjenester bare i den grad det er satt en pris på tjenestene. Noen tjenester leveres eksklusivt av det offentlige til vedtatte priser, mens andre tjenester leveres enten i samarbeid eller i konkurranse med private aktører. Det kan således være problematisk å skille ut og kategorisere tjenester som fullt ut offentlige, og av samme grunn kan det være vanskelig å få en samlet oversikt over prisutviklingen på offentlige tjenester.

Kommunale tjenester utgjør en viktig del av det offentlige tjenestetilbudet. Prisene på kommunale tjenester har økt betydelig i de siste årene. Dette har bl.a. sammenheng med at kommunene har økt selvfinansieringsgraden. Kommunene har altså redusert omfanget av subsidier, slik at prisene på kommunale tjenester i større grad enn tidligere reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene. Kommunale tjenester har i større grad blitt brukerfinansiert, og for kommunale tjenester som vann, avløp, renovasjon, feiing, barnehagetjenester og hjemmehjelp, er brukerbetaling vanlig. I den kommunale helse- og tannhelsepleien er det i mindre grad egenbetaling. For kommunale tjenester skal ikke kommunene beregne seg høyere priser enn det som reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene (inkludert kostnader som følger av ulike offentlige krav og reguleringer).

4.2.1 Kommunale avgifter/gebyrer

Fra og med august 1999 ble ny konsumklassifisering innført i konsumprisindeksen. Den nye klassifiseringen innebærer at husleiekomponenten splittes i betalt og beregnet husleie. Betalt husleie bygger på husleier for ulike typer eierformer hvor andelsboliger og rene leieboliger har størst andel. Beregnet husleie måler selveiernes bokostnader og baseres på observerte husleier for tilsvarende boliger 3 i leiemarkedet 4 .

Det vil være en viss usikkerhet i hvilken grad endringer i prisene på de kommunale tjenestene fanges opp av konsumprisindeksen. Frem til august 1999 var ikke kommunale gebyr knyttet til bolig representert med egne representantvarer i konsumprisindeksen. Endring i gebyrene var derfor representert ved endring i betalt husleie, inkludert fritidsbolig. Fra august 1999 er kommunale gebyr skilt ut med egne representantvarer i konsumgruppe 044 «Andre tjenester knyttet til bolig». 5 Denne gruppen har en vektandel i konsumprisindeksen på om lag 1,26 prosent. For andelshavere i borettslag betales kommunale gebyrer gjennom husleien. Kommunale gebyrer påvirker dermed konsumprisindeksen på to måter. For det første gjennom den innvirkning som de har på husleiene i borettslag mv. og gjennom bokostandene for selveiere, og for det andre gjennom endringer i budsjett-/vektandelen. Utviklingen i kommunale gebyrer for vann, renovasjon, avløp og feiing, dekkes av en årlig undersøkelse, se tabell 4.5.

De kommunale gebyrene for renovasjon, feiing, vann og avløp har siden 1995 hatt en langt kraftigere vekst enn konsumprisindeksen. Årsakene til denne utviklingen er flere, bl.a. er det grunn til å tro at selvfinansieringsgraden har økt og at subsidiene har blitt tilsvarende redusert. Høyere gebyrer for kommunale tjenester knyttet til egen bolig følger også som et resultat av økte kostnader i tilknytning til nye statlige krav og reguleringer. I løpet av det siste året har samtlige gebyrer for ovennevnte tjenester økt. Årsavgiften for renovasjon, som for øvrig skjer til selvkost, har siste år hatt den sterkeste veksten med 6,9 prosent. Likevel er dette en betydelig nedgang fra fjoråret (9,8 prosentpoeng) hvor bl.a. prisøkningen på 16,7 prosent hadde sammenheng med miljøtiltak. Når det gjelder utviklingen i kommunale gebyrer er det også betydelige geografiske forskjeller, jfr. tabell 4.6.

Generelt kan man si at bakgrunnen for de geografiske forskjellene i veksten i kommunale gebyrer både er å finne i ulike kostnadsforhold, men også i ulike strategier for prissetting av slike tjenester. Prisforskjeller kan også forklares i kvalitetsforskjeller på tjenestene. Gebyrene har hatt en klart sterkere stigning enn KPI i 1999. Som nevnt vil kommunale gebyrer fra 2000 inngå i KPI med egne representantvarer.

4.2.2 Andre kommunale og offentlige tjenester

Konsumgruppen «Sosiale omsorgstjenester» omfatter representantvarene «skolefritidsordningen», «barnehagetakster», «lønn til husmorvikar» og «lønn til hjemmehjelp». Samlet hadde «Sosiale omsorgstjenester» i 1999 en vekt på omlag 1,4 prosent i konsumprisindeksen.

I representantvaren «barnehagesatser» inngår både kommunale og private barnehager. Tabell 4.7 viser utviklingen i barnehagesatser i perioden 1995 til 1999.

Tabell 4.7 viser at barnehagesatsene i de fem siste årene har hatt en sterkere vekst enn konsumprisindeksen. I perioden fra januar 1997 til januar 2000 økte satsene mest i private barnehager. Dette innebærer et brudd med tendensen gjennom 1990-tallet til kraftigere økning i kommunale enn i private barnehagesatser.

Under konsumgruppen «helsepleie» finner vi bl.a. tannlegehjelp og legehjelp utenom institusjon. Dette er i hovedsak private tjenester, men har i større eller mindre grad tilskudd fra det offentlige. Dessuten drives det i noen grad lege- og tannlegetjeneste på kommunal basis. Når det gjelder den kommunale tannhelsetjenesten er denne i stor grad rettet mot spesielle grupper (bl.a. skolebarn) og egenandeler er lite utbredt. I den grad kommunale innsparinger skjer gjennom reduksjon av tilbudet, påvirkes ikke prisnivået. For legetjenester, ved f. eks. kommunale legesentre eller poliklinikker på sykehus, følges avtalte satser. Kommunene yter ellers driftstilskudd til private leger etter bestemte regler og etter avtale med den enkelte lege. I konsumprisindeksen registreres bare de fastsatte egenandelssatsene. Betaling for opphold på kommunale sykehjem mv. kommer ikke med i konsumprisindeksen.

Kinodrift inngår også i det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg til de kommunale tjenestene inngår noen tjenester i konsumprisindeksen som blir levert av offentlig eide selskaper. Dette gjelder blant annet portotakstene, TV-lisensen og NSBs takster. Tabell 4.8 viser prisutviklingen for utvalgte konsumgrupper og representantvarer som inngår i konsumprisindeksen.

Prisene på de fleste utvalgte offentlige tjenestene i tabell 4.8, med unntak av «kinobesøk», steg i perioden 1998 til 1999 sterkere enn konsumprisindeksen. Sammenholdt med prisutviklingen på kommunale tjenester i tilknytning til egen bolig og utviklingen i de kommunale barnehagesatsene, er det grunnlag for å si at prisene på offentlige tjenester som direkte og indirekte inngår i konsumprisindeksen, i de siste årene har steget kraftigere enn konsumprisindeksen.