Prop. 10 LS (2020–2021)

Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven) og samtykke til ratifikasjon av avtale om ordninger mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia som følge av Storbritannias uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler og til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere

Til innholdsfortegnelse

7 Separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen

7.1 Generelt om separasjonsavtalen

Separasjonsavtalen ble undertegnet i London 28. januar 2020, og gjenspeiler i hovedsak de EØS/EFTA-relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU av 24. januar 2020. Rettigheter og prosesser som oppstår eller begynner etter overgangsperiodens slutt 31. desember 2020, vil ikke være omfattet eller vernet av denne avtalen. Det samme gjelder rettigheter som opphører og prosesser som avsluttes før overgangsperiodens utløp.

Separasjonsavtalen består av fire deler. I avtalens del 1 gis enkelte horisontale bestemmelser om avtalens formål, definisjoner, geografisk virkemåte mv.

Avtalens del 2 gir regler om borgernes rettigheter. Etter avtalen vil borgere fra Island, Liechtenstein og Norge (EØS/EFTA-statene) som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp, få sine opparbeidede rettigheter etter EØS-avtalen videreført også etter overgangsperiodens slutt. I utgangspunktet vil dette også gjelde deres familiemedlemmer, som definert i avtalen artikkel 8 og 9. De aktuelle rettighetene omfatter rett til opphold, arbeid og etablering, regler om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, og regler om trygdekoordinering, herunder helsetjenester. Rettighetene til britiske borgere som oppholder seg i EØS/EFTA-statene, vil bli videreført på tilsvarende måte. Hensikten med avtalens del 2 er å unngå at opparbeidede rettigheter, som rett til opphold, arbeid, helsetjenester og liknende, brått skal opphøre ved overgangsperiodens utløp og sikre rettslig forutsigbarhet for de individer avtalen gjelder.

Britiske borgere vil kun ha rett til opphold, arbeid og etablering i den staten hvor de konkret har, eller vil få rett til, opphold ved utløpet av overgangsperioden. Den frie bevegeligheten mellom stater innenfor EØS opphører dermed for britiske borgere ved utløpet av overgangsperioden.

I utgangspunktet vil flere påbegynte prosesser opphøre ved overgangsperiodens slutt. Avtalens del 3 etablerer imidlertid enkelte utfasingsbestemmelser som gir regler om behandling av ikke-avsluttede prosesser på tidspunktet for utløpet av overgangsperioden. Dette omfatter bestemmelser om varer som er lovlig satt på markedet innen overgangsfristens utløp, samt pågående tollprosedyrer, pågående prosesser om offentlige anskaffelser og pågående arbeid i politi- og straffesaker som strekker seg over skjæringstidspunktet for overgangsperioden. I tillegg gis det regler om behandling av personopplysninger og graderte opplysninger som er utvekslet før overgangsperiodens slutt og immaterialrettigheter oppstått før overgangsperiodens slutt.

Avtalens del 4 gir institusjonelle og avsluttende bestemmelser, og fastsetter blant annet ordninger for kontroll med avtalepartenes gjennomføring av avtalen.

Storbritannias gjennomføring og etterlevelse av avtalens del 2 om borgernes rettigheter skal overvåkes av et uavhengig håndhevingsorgan, jf. artikkel 64 nr. 1. Håndhevingsorganet kan behandle saker på eget initiativ, foreta klagebehandling og anlegge saker for britiske domstoler.

På EØS/EFTA-siden fastsetter separasjonsavtalen artikkel 64 nr. 2 at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) skal ha myndighet til å føre kontroll med EØS/EFTA-statenes etterlevelse av avtalens del 2. Denne myndigheten svarer til ESAs kompetanse til å kontrollere EØS/EFTA-statenes etterlevelse av EØS-avtalen. ESAs kontrollmyndighet over separasjonsavtalens del 2, samt EFTA-domstolens tilsvarende domsmyndighet, forutsetter endringer i avtalen mellom EFTA-statene om opprettelsen av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA).

EØS/EFTA-statene har fremforhandlet en avtale om endring av protokoll 9 til ODA som gir ESA og EFTA-domstolen kompetansen forutsatt i separasjonsavtalen artikkel 64 nr. 2. Protokoll 9 gjelder ESA og EFTA-domstolens funksjoner og kompetanse i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EØS-avtalen.

Denne endringsavtalen til ODA skal etter planen undertegnes i løpet av høsten 2020 og senest innen utgangen av året. Endringsavtalen vil få anvendelse fra tidspunktet avtalen del 2 trer i kraft, det vil si fra utløpet av overgangsperioden.

Endringene i ODA anses ikke i seg selv som en sak av særlig stor viktighet som krever Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 andre ledd, da endringene bare effektuerer kontrollmyndigheten som følger av separasjonsavtalen artikkel 64. ESA og EFTA-domstolens myndighet til å overvåke del 2 av separasjonsavtalen bør dermed inngå i Stortingets samlede vurdering av separasjonsavtalen. Inngåelse av avtalen om endring av ODA vil derfor bli besluttet ved kongelig resolusjon. Det gis likevel for fullstendighetens skyld en kort omtale av endringsavtalen i punkt 7.5.

Separasjonsavtalen artikkel 65 fastsetter at det skal opprettes en Blandet komité som består av representanter fra alle avtalepartene. Komiteen kan blant annet fatte bindende beslutninger i tvister som avtalepartene legger frem for den, og utforme anbefalinger til partene dersom den finner det hensiktsmessig.

Separasjonsavtalen artikkel 32 forutsetter at det skal inngås en trianguleringsavtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering. Det er oppnådd enighet om innholdet i en slik avtale og at den skal innlemmes i EØS-avtalen gjennom en EØS-komitébeslutning. Det foreligger også et omforent utkast til EØS-komitébeslutning om slik innlemmelse som ligger som vedlegg til denne proposisjonen. For at Norge ikke skal forsinke ikrafttredelsen av EØS-komiteens beslutning, legges det opp til at Stortingets samtykke innhentes før beslutningen er fattet i EØS-komiteen. Det er ikke forventet at det vil bli vesentlige endringer i den endelige beslutningen i EØS-komiteen. Dersom den endelige beslutningen skulle avvike vesentlig fra utkastet som er lagt frem i denne proposisjonen, vil saken igjen bli lagt frem for Stortinget. Det er gjort nærmere rede for utkast til EØS-komitébeslutning i punkt 7.3 og 7.4 nedenfor.

Dersom EØS-komiteen beslutter å innlemme trianguleringsavtalen i EØS-avtalen før Stortinget har gitt sitt samtykke til dette, vil Norge ta konstitusjonelt forbehold i medhold av EØS-avtalen artikkel 103.

7.2 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i separasjonsavtalen

Fortalen

Separasjonsavtalens fortale angir hvem som er partene i avtalen og bakgrunnen for avtaleinngåelsen. Det vises her til utmeldingsavtalen inngått mellom EU og Storbritannia i henhold til traktaten om Den europeiske union artikkel 50, hvor det blant annet opprettes en overgangsperiode. I denne perioden vil EU- og EØS-retten anvendes som om Storbritannia fortsatt var medlem av EU i en overgangsperiode. I fortalen vises videre til at det er et gjensidig behov for å beskytte britiske borgere og borgere i EØS/EFTA-statene som har utøvet retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden, slik at etablerte rettigheter ikke opphører. Det følger videre av fortalen at separasjonsavtalen skal sikre en ordnet britisk uttreden fra EØS-avtalen og øvrige avtaler Island, Liechtenstein og Norge har med EU gjennom utfasingsbestemmelser som skal sikre rettslig forutsigbarhet for borgere og markedsaktører, og hindre brudd i pågående prosesser. Avtalen har som formål å sikre tilsvarende forutsigbarhet for myndigheter og domstoler i EØS/EFTA-statene. Avtalepartene erkjenner nødvendigheten av å påbegynne forhandlinger om ytterligere avtaler om det fremtidige forholdet mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, samtidig som det tas høyde for at enkelte bestemmelser i den aktuelle avtalen kan bli overflødige som følge av senere fremforhandlede avtaler.

Del 1 – Felles bestemmelser

Artikkel 1 – formål: Bestemmelsen regulerer avtalens formål. Det overordnede formålet er å etablere ordninger til vern av rettigheter for borgere av EØS/EFTA-statene og britiske borgere, og håndtere andre aktuelle problemstillinger som reiser seg som følge av Storbritannias uttreden fra EØS-avtalen og andre avtaler som er gjeldende mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia i kraft av Storbritannias medlemskap i EU.

Artikkel 2 – definisjoner: Bestemmelsen inneholder definisjoner av sentrale begreper i avtaleteksten og fastslår den nærmere betydningen av følgende begreper: EØS-avtalen, EØS/EFTA-statene, EØS/EFTA-borger, britisk borger, EU-borger, utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU, unionsrett, overgangsperiode, og i tillegg hva som menes med «dag» i avtalen. Begrepet britisk borger i artikkel 2 bokstav d defineres med henvisning til tidligere erklæring fra den britiske regjeringen om hvilke personer som omfattes.

Artikkel 3 – geografisk virkeområde: Bestemmelsen slår fast at avtalen gjelder på territoriet, som nærmere definert, til Storbritannia og Island, Norge og Liechtenstein. Det geografiske virkeområdet dekker som et utgangspunkt de samme delene av avtalepartenes territorium som omfattes av EØS-avtalen. For Norges del innebærer bestemmelsen blant annet at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard.

Artikkel 4 – metoder og prinsipper knyttet til virkning, gjennomføring og anvendelse av denne avtalen: Bestemmelsen slår fast at avtalepartene skal treffe alle nødvendige tiltak som er egnet til å oppfylle de forpliktelser som følger av denne avtale, og at avtalepartene plikter å gjennomføre bestemmelser som er ment å gi rettigheter i nasjonal lovgivning. Nasjonale domstoler og myndigheter skal se hen til avtalens bestemmelser når de fortolker nasjonal lovgivning som gjennomfører avtalen. Videre slås det fast at der avtalen inneholder bestemmelser som i substans er identiske med bestemmelser i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, skal separasjonsavtalens bestemmelser tolkes i overenstemmelse med bestemmelsene i utmeldingsavtalen.

Artikkel 5 – god tro: Bestemmelsen pålegger avtalepartene, i gjensidig respekt og i god tro, å bistå hverandre når de utfører oppgaver som følger av avtalen. De skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at forpliktelsene som følger av avtalen oppfylles, og avstå fra ethvert tiltak som kan føre til at formålet med avtalen settes i fare.

Artikkel 6 – henvisninger til EØS-avtalen og andre avtaler: Bestemmelsen regulerer henvisninger til EØS-avtalen og EU-rettsakter i avtalen, og slår fast at henvisninger til EØS-avtalen skal forstås slik bestemmelsene i EØS-avtalen gjelder ved utløpet av overgangsperioden. Henvisninger i separasjonsavtalen til EU-rettsakter skal forstås som henvisninger til de aktuelle rettsaktene slik de er inntatt i EØS-avtalen, herunder også eventuelle endringer i rettsaktene, slik de gjelder siste dag av overgangsperioden. Henvisninger til andre avtaler skal også forstås som henvisninger til bestemmelsene slik de gjelder siste dag av overgangsperioden.

Artikkel 7 – henvisninger til medlemsstatene: Bestemmelsen slår fast at alle henvisninger til medlemsstater og kompetente myndigheter i EØS-avtalen og andre avtaler som får anvendelse gjennom separasjonsavtalen, skal forstås slik at begrepet omfatter Storbritannia og dets kompetente myndigheter.

Del 2 – Borgernes rettigheter

Avdeling I – Alminnelige bestemmelser

Artikkel 8 – definisjoner: Bestemmelsen inneholder definisjoner av begreper som er relevante for del 2 av avtalen, med unntak av del 2 avdeling III (trygdekoordinering). Det gis en definisjon av følgende begreper: «familiemedlem», «grensearbeider», «vertsstat», «arbeidsstat» og «rett til foreldreansvar». For EØS/EFTA-borgere betyr «vertsstaten» Storbritannia, under forutsetning av at borgeren har utøvet retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp og fortsetter oppholdet deretter. For britiske statsborgere er vertsstaten på samme vilkår den EØS/EFTA-staten de har opphold i, og kun den.

Artikkel 9 – personer som er omfattet: Bestemmelsen angir personkretsen som omfattes av bestemmelsene i avtalens del 2 avdeling I, II, og IV. For det første omfattes EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som har utøvet retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp, og som fortsetter sitt opphold i vertsstaten. Tilsvarende omfattes grensearbeidere fra Storbritannia eller EØS/EFTA-statene som har utøvet retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp. For det andre omfattes nærmere angitte eksisterende familiemedlemmer. Framtidige familiemedlemmer, unntatt framtidige barn, er ikke omfattet av avtalen. Personer som yter tjenester i vertsstaten omfattes heller ikke av avtalen. Nasjonal lovgivning for tredjelandsborgere vil gjelde for personer som ikke er omfattet av avtalen, med mindre det senere inngås egne avtaler om dette.

Artikkel 10 – sammenhengende opphold: Bestemmelsen fastslår at en person som har hatt fravær fra vertsstaten på inntil seks måneder per år, likevel anses å ha sammenhengende opphold og dermed omfattes av personkretsen i artikkel 8 og 9, jf. artikkel 14 nr. 2. Personer som har varig oppholdsrett før overgangsperiodens utløp, skal beholde denne retten ved fravær fra vertsstaten på inntil fem år, jf. artikkel 14 nr. 3.

Artikkel 11 – likebehandling: Bestemmelsen nedfeller et generelt prinsipp om ikke-diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet slik det er beskrevet i EØS-avtalen artikkel 4, for alle personer omfattet av artikkel 9.

Avdeling II – Rettigheter og plikter

Kapittel 1 Rettigheter i forbindelse med opphold, oppholdskort

Artikkel 12 – oppholdsrett: Bestemmelsen angir de nærmere vilkårene for rett til fortsatt opphold etter overgangsperiodens utløp for EØS/EFTA-borgere og britiske borgere, samt deres familiemedlemmer. EØS/EFTA-borgere og britiske borgere skal ha rett til opphold i vertsstaten på de vilkår som følger av EØS-avtalen artikkel 28 og 31 og bestemmelser i fri bevegelighetsdirektivet (direktiv 2004/38/EF). Familiemedlemmer som er omfattet av avtalen, og som selv er EØS/EFTA-borgere eller britiske borgere, skal ha rett til opphold i vertsstaten på de vilkår som i dag gjelder for familiemedlemmer som er EØS-borgere etter fri bevegelighetsdirektivet. Familiemedlemmer som ikke er EØS/EFTA-borgere eller britiske borgere, skal ha rett til opphold på de vilkårene direktivet oppstiller for familiemedlemmer som er tredjelandsborgere. Vertsstaten kan ikke innføre andre begrensninger for rett til opphold enn de som følger av separasjonsavtalen. Statene er ikke innrømmet noe skjønnsmargin ved anvendelsen av begrensninger eller vilkår i bestemmelsene, med mindre dette går i favør av personene det gjelder.

Artikkel 13 – rett til utreise og innreise: Bestemmelsen slår fast at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med opphold i vertsstaten etter avtalen skal ha rett til ut- og innreise etter reglene i fri bevegelighetsdirektivet ved fremvisning av gyldig pass eller nasjonalt identitetskort. Fem år etter utløpet av overgangsperioden, kan vertsstaten beslutte at den ikke lenger vil akseptere nasjonale identitetskort som ikke har en chip som tilfredsstiller kravene til biometrisk identifisering. Øvrige personer med opphold i medhold av separasjonsavtalen, skal ha tilsvarende rett til inn- og utreise ved fremvisning av gyldig pass. I tillegg fastslås det at det ikke kan kreves visum for personer med dokumentert rett til opphold. Dersom vertsstaten oppstiller visumplikt for familiemedlemmer som slutter seg til borgeren etter overgangsperiodens utløp, skal vertsstaten legge til rette for utstedelse av visum kostnadsfritt og gjennom hurtigprosedyrer.

Artikkel 14 – rett til varig opphold: Bestemmelsen fastslår at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere og deres familiemedlemmer får rett til varig opphold i vertsstaten i henhold til avtalen, dersom de har hatt sammenhengende lovlig opphold etter EØS-avtalen i vertsstaten i en periode på fem år eller en periode som beskrevet i fri bevegelighetsdirektivet artikkel 17. Perioder med lovlig opphold eller arbeid før og etter overgangsperiodens utløp skal legges sammen. Sammenhengende opphold skal vurderes i tråd med bestemmelser i direktivet. Fravær av lengre varighet kan også godtas, dersom dette skyldes obligatorisk militærtjeneste eller viktige årsaker som graviditet og fødsel, alvorlig sykdom, studier mv. Etter bestemmelsen vil varig oppholdsrett først opphøre ved fravær fra vertsstaten på mer enn fem sammenhengende år. På dette punktet gir bestemmelsen utvidede rettigheter til personer omfattet av avtalen sammenlignet med det som følger av fri bevegelighetsdirektivet.

Artikkel 15 – akkumulering av tid: Bestemmelsen presiserer at perioder med lovlig opphold og arbeid før og etter overgangsperiodens utløp skal slås sammen, slik at en person har rett til varig opphold når kravet til oppholdstid er oppfylt.

Artikkel 16 – status og endringer: Bestemmelsen fastsetter at rettigheter etter avtalen ikke skal påvirkes dersom personen skifter status, for eksempel mellom student og arbeidstaker. Imidlertid kan personer som har opphold som familiemedlemmer, ikke få status som person som omfattes av artikkel 9 bokstav a til d. Familiemedlemmer som er forsørget ved utløpet av overgangsperioden, skal beholde rettigheter etter avtalens avdeling II også etter at de ikke lengre er forsørget.

Artikkel 17 – utstedelse av oppholdskort: Bestemmelsen inneholder detaljerte regler om søknadsprosedyrer. Avtalepartene kan selv velge om de vil stille krav om at personer som er omfattet av avtalen, må fremme søknad om opphold og oppholdsdokumenter. Dersom staten ønsker en slik prosedyre, skal det settes en frist for å fremme søknad på minimum seks måneder etter dagen for overgangsperiodens utløp, eller tre måneder etter ankomst dersom dette er senere i tid. Det skal umiddelbart utstedes bekreftelse på at søknad er levert. Søknadsprosedyrene skal være enkle. Det kan ikke avkreves høyere gebyr for utstedelse av oppholdsdokumenter enn for tilsvarende dokumenter til egne borgere. Personer som allerede har dokumentasjon på varig oppholdsrett, skal kunne bytte inn denne gratis. Videre oppstiller bestemmelsen detaljerte krav til hvilken dokumentasjon som kan kreves, veiledningsplikt, klageadgang og rettigheter under behandling av søknad og klage.

Artikkel 18 – utstedelse av oppholdskort i overgangsperioden: Bestemmelsen åpner for at vertsstaten kan tillate søknader om oppholdsstatus eller oppholdsdokumenter under overgangsperioden. Svaret på søknaden får virkning fra utløpet av overgangsperioden. Innvilger vertsstaten en søknad, kan beslutningen i utgangspunktet ikke omgjøres i overgangsperioden. Ved avslag har søkeren rett til å fremme ny søknad før utløpet av fristen i artikkel 17 (1) bokstav b.

Artikkel 19 – begrensninger i retten til opphold og innreise: Bestemmelsen regulerer vertsstatens rett til å avvise, bortvise eller utvise en person, som ellers fyller vilkårene for opphold etter avtalen. Bestemmelsen innebærer at handlinger som kan danne grunnlag for utvisning mv. foretatt før utløpet av overgangsperioden skal vurderes etter reglene i fri bevegelighetsdirektivet, mens handlinger foretatt etter utløpet av overgangsperioden vurderes etter nasjonal lovgivning. Videre kan vertsstatene treffe nødvendige tiltak for å nekte, oppheve eller tilbakekalle en rettighet etter separasjonsavtalens del 2 avdeling II ved misbruk av rettigheter eller bedrageri. Søkere kan i tillegg bortvises som følge av misbruk av rettigheter eller bedrageri før endelig dom er avsagt eller klageprosedyren er avsluttet, i henhold til reglene i fri bevegelighetsdirektivet.

Artikkel 20 – garantier og klageadgang: Bestemmelsen gir bestemmelser i direktivet om fri personbevegelighet tilsvarende anvendelse for enhver beslutning som begrenser retten til opphold for personer som er omfattet av avtalen, herunder ved tilbakekall.

Artikkel 21 – beslektede rettigheter: Bestemmelsen slår fast at familiemedlemmer til en EØS/EFTA-borger eller til en britisk borger som har oppholdsrett eller varig oppholdsrett, skal ha rett til å ta arbeid eller være selvstendig næringsdrivende i samsvar med artikkel 23 i fri bevegelighetsdirektivet. Retten gjelder uavhengig av familiemedlemmenes nasjonalitet.

Artikkel 22 – likebehandling: Bestemmelsen nedfeller en generell rett til likebehandling i samsvar med artikkel 24 i fri bevegelighetsdirektivet, slik at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med rett til opphold skal behandles likt som vertsstatens borgere. Retten begrenses av de øvrige bestemmelsene i avtalen. Vertsstaten har ingen plikt til å tildele rett til sosial hjelp ved opphold inntil tre måneder. Før personen innvilges varig oppholdsrett har vertsstaten heller ingen plikt til å tilby studiestøtte til andre enn arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer.

Kapittel 2 Rettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende

Artikkel 23 – arbeidstakeres rettigheter: Bestemmelsen fastslår at arbeidstakere i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten etter overgangsperiodens utløp skal beholde rettigheter etter EØS-avtalen artikkel 28 og forordning (EU) nr. 492/2011 om fri bevegelighet for arbeidstakere. Det omfatter blant annet retten til ikke å bli forskjellsbehandlet på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeids- og ansettelsesvilkår, samt rett til å ta faktisk tilbudt arbeid. Det omfatter også rett til utdanningsstøtte på like vilkår som norske borgere. Artikkel 23 viderefører kun eksisterende rettigheter og gir ingen nye rettigheter.

Etter artikkel 23 nr. 1 kan rettighetene etter EØS-avtalen artikkel 28 kun begrenses ut fra forutsetningene vist til i EØS-avtalen artikkel 28 nr. 3 og 4. I henhold til artikkel 28 nr. 3, skal den frie bevegeligheten gi rett til å ta faktisk tilbudt arbeid, å flytte fritt innen territoriet til alle EØS-medlemsstatene, og til å bli boende i den aktuelle EØS-staten etter å ha hatt arbeid der. Begrensninger i den frie bevegeligheten for arbeidstakere kan kun begrunnes ut fra hensynet til den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen, jf. artikkel 28 nr. 3. Etter praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen gjelder imidlertid dette bare direkte diskriminerende tiltak. Tiltak som ikke direkte diskriminerer på grunnlag av nasjonalitet, kan etter etablert rettspraksis også begrunnes ut fra andre tvingende allmenne hensyn. Etter artikkel 28 nr. 4 omfatter retten til fri bevegelighet ikke stillinger i offentlig administrasjon. Vedlegg V gir utfyllende bestemmelser om fri bevegelighet for arbeidstakere, jf. artikkel 28 nr. 5.

Artikkel 23 nr. 2 gir rett til fortsatt opphold for primær omsorgsperson til slektning i rett nedstigende linje til en arbeidstaker som tidligere oppholdt seg i vertsstaten. Denne rett forutsetter at slektningen er under utdanning, og gjelder i utgangspunktet til slektningen når myndighetsalder.

Det gis videre regler om rett til inn- og utreise fra arbeidsstaten for grensearbeidere i samsvar med reglene for rett til utreise og innreise i avtalen artikkel 13. Grensearbeiderne som er omfattet av bestemmelsen, skal også beholde de rettighetene de hadde som arbeidstakere etter fri bevegelighetsdirektivet artikkel 7 nr. 3.

Artikkel 24 – selvstendig næringsdrivendes rettigheter: Det følger av bestemmelsen at selvstendig næringsdrivende i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten også etter utløpet av overgangsperioden skal nyte godt av rettighetene som garanteres i EØS-avtalen artikkel 31 (om etableringsretten) og 124 (om kapitalanbringelse). Rettighetene inkluderer den selvstendige næringsdrivendes rett til å starte og utøve aktiviteter som selvstendig næringsdrivende, og til å starte og drive en virksomhet på tilsvarende vilkår som vertsstaten har satt for sine egne borgere. Rettighetene etter avtalen gjelder kun for fysiske personer.

Artikkel 25 – utstedelse av et dokument som identifiserer grensearbeideres rettigheter: Bestemmelsen fastsetter at arbeidsstaten kan kreve at grensearbeidere søker om dokumentasjon som sertifiserer deres rettigheter. Hvis arbeidsstaten oppstiller et slikt krav, skal grensearbeidere ha en rett til å få utstedt et slikt dokument.

Kapittel 3 Yrkeskvalifikasjoner

Artikkel 26 – godkjente yrkeskvalifikasjoner: Bestemmelsen slår fast at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med yrkeskvalifikasjoner som allerede er godkjent, skal beholde godkjenningen og retten til å utøve yrket i vertsstaten også etter utløpet av overgangsperioden. Dette gjelder godkjenning etter etableringsreglene i avdeling III i yrkeskvalifikasjonsdirektivet (direktiv 2005/36/EF), etter advokatdirektivet (direktiv 98/5/EF) artikkel 10 nr. 1 og 3, og etter revisjonsdirektivet (direktiv 2006/43/EF) artikkel 14. Videre gjelder det yrkesutøvere som har fått godkjent kvalifikasjoner fra tredjeland etter reglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3, delvis adgang til yrkesvirksomhet etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f og etter reglene for europeisk profesjonskort for etablering. Retten gjelder også for familiemedlemmer.

Artikkel 27 – pågående saksbehandling for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner: Bestemmelsen regulerer behandling av søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som er innkommet, men ikke ferdigbehandlet, ved utløpet av overgangsperioden. Bestemmelsen gjelder kun søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra personer som ønsker å etablere seg innenfor et lovregulert yrke i vertsstaten. Bestemmelsen angir hvilke regler som fortsatt skal gjelde for behandlingen av slike innkomne søknader. Familiemedlemmer fra tredjeland omfattes ikke av bestemmelsen. Det slås videre fast at Storbritannia og EØS/EFTA-statene skal iverksette nødvendige tiltak som følge av at Storbritannia ved sin uttreden mister tilgang ulike EU-systemer for informasjonsutveksling, slik at søknader omfattet av bestemmelsen kan ferdigbehandles.

Artikkel 28 – administrativt samarbeid om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner: Bestemmelsen fastslår at britiske myndigheter og myndigheter i EØS/EFTA-statene skal samarbeide ved behandlingen av søknader som dekkes av reglene i artikkel 27. Det kan gjelde utveksling av opplysninger, blant annet om ilagte disiplinære eller strafferettslige sanksjoner, eller andre alvorlige omstendigheter som kan ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Avdeling III – Koordinering av trygdeordninger

Artikkel 29 – personer som omfattes: Bestemmelsen angir personkretsen som er omfattet av separasjonsavtalens del 2 avdeling III. Artikkel 29 nr. 1 bokstav a gir avtalen anvendelse på EØS/EFTA-borgere som er trygdedekket i Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden. Tilsvarende gir artikkel 29 nr. 1 bokstav b avtalen anvendelse for britiske statsborgere som er trygdedekket i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden. Avtalen får også anvendelse på den angitte personkretsens familiemedlemmer og etterlatte. EØS/EFTA-borgere som er bosatt i Storbritannia og dekket av lovgivningen i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden, er omfattet av artikkel 29 nr. 1 bokstav c. Det samme gjelder deres familiemedlemmer og etterlatte. Av artikkel 29 nr. 1 bokstav d fremgår at britiske statsborgere som er bosatt i en EØS/EFTA-stat og dekket av lovgivningen i Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden, er omfattet. Det samme gjelder deres familiemedlemmer og etterlatte.

EØS/EFTA-borgere som utøver yrkesaktivitet, det vil si arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende, i Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden, men som er trygdedekket i en EØS/EFTA-stat etter reglene i trygdekoordineringsforordningen, er omfattet av avtalen, jf. artikkel 29 nr. 1 bokstav e. Tilsvarende gjelder for britiske statsborgere som utøver yrkesaktivitet i en EØS/EFTA-stat. Dette kan for eksempel være en person som arbeider i to land. Dersom arbeidet i bostedslandet utgjør mer enn 25 prosent, skal arbeidstakeren være omfattet av trygdelovgivningen i bostedslandet. Det er viktig at lovvalgsreglene fortsatt får anvendelse i slike situasjoner for å unngå at personen eventuelt blir belastet med trygdeavgift til to eller flere land.

Det følger av artikkel 29 nr. 1 bokstav f at statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia samt deres familiemedlemmer, omfattes av avtalen i den utstrekning de er i en situasjon som beskrevet i artikkel 29 nr. 1 a til e. Det er en forutsetning at man er trygdedekket i Storbritannia eller i en EØS/EFTA-stat ved utløpet av overgangsperioden, jf. bokstav f.

Felles for bestemmelsene i artikkel 29 nr. 1 bokstav a til f er at det ikke stilles krav til familiemedlemmers og etterlattes statsborgerskap. I artikkel 29 nr. 2 fastslås det at personene i nr. 1 skal være omfattet så lenge de fortsatt og uten avbrudd befinner seg i en av situasjonene beskrevet i nr. 1 som involverer både en EØS/EFTA-stat og Storbritannia på samme tid. Personer som ikke lenger befinner seg i en av situasjonene i nr. 1 og derved ikke oppfyller kriteriet i nr. 2, omfattes i utgangspunktet ikke av artikkel 29. I henhold til Artikkel 29 nr. 3 omfattes disse personene likevel dersom de omfattes av personkretsen i artikkel 9.

Artikkel 30 – regler for koordinering av trygdeordninger: Bestemmelsen gir regler for hvilke trygdekoordineringsbestemmelser som skal anvendes. Hovedregelen er at bestemmelsene og formålene i EØS-avtalen artikkel 29, forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009 gjelder for personer som er omfattet av separasjonsavtalens del 2 avdeling III, jf. artikkel 30 nr. 1. Videre skal avtalepartene ta hensyn til beslutninger og rekommandasjoner fattet av Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger. Bestemmelsen innebærer at trygdeforordningene gjelder fullt ut for de personene som er omfattet av separasjonsavtalen artikkel 29 nr. 1, jf. artikkel 29 nr. 2.

Artikkel 8 i separasjonsavtalen gir generelle definisjoner for del 2 om borgernes rettigheter. Artikkel 30 nr. 2 første ledd gjør unntak fra denne bestemmelsen, slik at det er definisjonene i trygdekoordineringsforordningen artikkel 1 som gjelder for separasjonsavtalens del 2 avdeling III.

Artikkel 31 – særlige situasjoner som omfattes: Bestemmelsen gir enkelte rettigheter til personer som ikke dekkes av artikkel 29. Bestemmelsen omfatter personer som tidligere har vært i en grensekryssende situasjon, men som ikke lenger er det ved utløpet av overgangsperioden. Artikkel 31 nr. 1 skal sikre eksisterende og fremtidige rettigheter basert på tidligere trygdeperioder, perioder med yrkesaktivitet og botidsperioder. Det følger av artikkel 31 nr. 1 bokstav a at personer som dekkes av denne bestemmelsen, skal kunne påberope seg sammenlegging av trygdeperioder, arbeidsperioder mv. Bestemmelsen omfatter både EØS/EFTA-borgere så vel som statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/EFTA-stat og som har vært trygdedekket i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, men som ikke lenger er det. Tilsvarende gjelder bestemmelsen også for britiske statsborgere, samt statsløse og flyktninger, som er bosatt i Storbritannia og som har vært trygdedekket i en EØS/EFTA-stat før utløpet av overgangsperioden, men som ikke lenger er det.

Personkretsen i artikkel 31 nr. 1 bokstav a skal kunne legge sammen tidligere tilbakelagte trygdeperioder, herunder rettigheter og plikter, som skriver seg fra disse periodene i samsvar med trygdekoordineringsforordningen. Ved sammenlegging av perioder for å oppnå en rett, skal man i disse situasjonene ta hensyn til perioder som er tilbakelagt både før og etter overgangsperioden.

Avtalen artikkel 31 nr. 1 bokstav b slår fast at reglene i trygdekoordineringsforordningen artikkel 20 om rett til forhåndstillatelse for planlagt behandling i en annen medlemsstat og artikkel 27 om naturalytelser til pensjonister som oppholder seg i en annen medlemsstat enn bostedslandet, fortsatt skal gis anvendelse for personer som har påbegynt planlagt medisinsk behandling i henhold til disse reglene før overgangsperioden er utløpt i en EØS/EFTA-stat eller i Storbritannia, og inntil behandlingen er avsluttet. De korresponderende refusjonsprosedyrene mellom landene skal også benyttes for oppgjøret etter at behandlingen er avsluttet. Disse personene har rett til å reise til og fra behandlingslandet etter reglene i artikkel 13 som gjelder med tilpasninger.

Det følger av avtalen artikkel 31 nr. 1 bokstav c at reglene i trygdekoordineringsforordningen artikkel 19 og artikkel 27 fortsatt skal gis anvendelse for personer som er omfattet av forordningen, og som ved utløpet av overgangsperioden oppholder seg i en EØS/EFTA-stat eller i Storbritannia, frem til oppholdet er avsluttet. Forordningen artikkel 19 omhandler rett til helsetjenester som blir nødvendige under midlertidig opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente staten. Forordningen artikkel 27 omhandler naturalytelser til pensjonister som oppholder seg i en annen medlemsstat enn bostedslandet. De korresponderende refusjonsprosedyrene mellom landene skal også benyttes for oppgjøret etter at behandlingen er avsluttet.

Artikkel 31 nr. 1 bokstav d stadfester at artiklene 67, 68 og 69 i trygdekoordineringsforordningen også skal gjelde for EØS/EFTA-borgere, så vel som statsløse og flyktninger, som bor og er trygdedekket i en EØS/EFTA-stat, og har rett til familieytelser og har familiemedlemmer som bor i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden. Tilsvarende omfattes britiske statsborgere, samt statsløse og flyktninger, som er bosatt og trygdedekket i Storbritannia, og som har rett til familieytelser og har familiemedlemmer som bor i en EØS/EFTA-stat før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 31 nr. 1 bokstav e omhandler personer som har rettigheter som familiemedlem etter trygdekoordineringsforordningen og som omfattes av situasjonene i artikkel 31 nr. 1 bokstav d. For disse personene skal trygdekoordineringsforordningen og korresponderende bestemmelsene i gjennomføringsforordningen fortsette å gjelde så lenge vilkårene er oppfylt.

Artikkel 31 nr. 2 omhandler personer som har fått innvilget en pensjon eller annen ytelse basert på perioder med opptjening, arbeid, selvstendig virksomhet eller bosetting i overensstemmelse med artikkel 31 nr. 1 bokstav a.

I henhold til separasjonsavtalen artikkel 31 nr. 2 siste ledd gjelder bestemmelsen i artikkel 31 nr. 2 tilsvarende for rett til familieytelser i henhold til trygdekoordineringsforordningen artikkel 67 til 69.

Artikkel 32 – unionsborgere: Bestemmelsen gir regler om EUs unionsborgere. I utgangspunktet omfattes ikke unionsborgere av separasjonsavtalen mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene. Etter artikkel 32 kan det gjøres unntak fra dette, dersom to forutsetninger er oppfylt. For det første må EU og Storbritannia inngå en avtale som gir tilsvarende rettigheter til koordinering av trygdeytelser til borgere av EØS/EFTA-statene. For det andre må EU og EØS/EFTA-statene inngå en avtale som gir tilsvarende rettigheter til britiske borgere. Det er lagt til grunn at avtalen også skal omfatte statsløse og flyktninger bosatt i Storbritannia, selv om dette ikke framgår direkte av artikkel 32. Det er oppnådd enighet om innholdet i en slik avtale og at den skal innlemmes i EØS-avtalen ved en EØS-komitébeslutning. Det er redegjort for denne avtalen og EØS-komitébeslutningen i punkt 7.3 og 7.4. Dersom forutsetningene er oppfylt, kan Blandet komité avgjøre når separasjonsavtalens del 2 avdeling III om koordinering av trygdeytelser også skal gjelde borgere av EU-stater.

Artikkel 33 – refusjon, innkreving og motregning: Det følger av bestemmelsen at reglene i forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009 om tilbakebetaling, innkreving og motregning fortsatt kommer til anvendelse for personer som ikke er omfattet av avtalen artikkel 29, dersom tilfellet oppsto før utløpet av overgangsperioden. Videre kommer de oppgitte reglene fortsatt til anvendelse dersom tilfellet oppsto etter overgangsfristens utløp og tilfellet gjelder personer som var omfattet av artikkel 29 eller 31 da tilfellet oppsto.

Artikkel 34 – utvikling av lovgivning og tilpasninger av rettsakter som er innlemmet og trådt i kraft i henhold til EØS-avtalen: Bestemmelsen fastsetter prosedyrer som sikrer at oppdateringer og endringer av trygdeforordningene blir tatt inn i separasjonsavtalen. Hovedregelen følger av artikkel 34 nr. 1 der det fremgår at dersom trygdeforordningene blir oppdatert eller endret etter utløpet av overgangsperioden, gjelder de oppdaterte forordningene i overenstemmelse med de rettsaktene som er opplistet i vedlegg I del II til avtalen. Vedlegget skal endres når utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU har blitt endret og de endrede forordningene er innlemmet i EØS-avtalen og har trådt i kraft. Hvis Storbritannia gjør endringer i sin nasjonale lovgivning av betydning for del III i vedlegget, skal Storbritannia så snart som mulig informere EØS/EFTA-statene. Bestemmelsen fastsetter videre at ved anvendelsen av denne avtalen skal beslutninger og anbefalinger fra Den administrative kommisjon anses å omfatte de beslutninger og anbefalinger som er listet opp i del I i vedlegget. Blandet komité kan endre vedlegget slik at nye beslutninger eller anbefalinger fra Den administrative kommisjon som er inntatt i EØS-avtalen, oppføres på listen i del I.

Avdeling IV – Andre bestemmelser

Artikkel 35 – offentliggjøring: Bestemmelsen pålegger EØS/EFTA-statene og Storbritannia å gi informasjon om rettigheter og plikter til borgere som omfattes av avtalen, blant annet gjennom kampanjer i egnede kanaler.

Artikkel 36 – gunstigere bestemmelser: Det slås fast at avtalens bestemmelser ikke skal påvirke nasjonal regulering i vertsstaten som er mer gunstig for borgeren enn den som følger av avtalen. Denne artikkelen gjelder ikke for del 2 avdeling III om koordinering av trygdeytelser.

Artikkel 37 – livslangt vern: Bestemmelsen slår fast at borgere som har rettigheter etter avtalens del 2, skal beholde disse livet ut, med mindre de ikke lenger oppfyller vilkårene beskrevet i avtalen.

Del 3 – Utmeldingsbestemmelser

Avdeling I – Varer som bringes i omsetning

Artikkel 38 – definisjoner: Bestemmelsens bokstav a, b, e, f og h inneholder definisjoner som er identiske med definisjonene i artikkel 2 nr. 1, 2, 12, 17 og 18 i forordning (EF) nr. 765/2008 om akkreditering og markedsovervåkning. Dette gjelder blant annet definisjonen av «gjøre tilgjengelig på markedet», som omfatter enhver levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk på det indre marked i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller vederlagsfritt. Videre defineres «bringe i omsetning» som å gjøre en vare tilgjengelig på det indre marked for første gang. I tillegg til dette er «markedstilsyn», «markedstilsynsmyndighet» og «samsvarsvurderingsorgan» definert som i forordningen, jf. artikkel 38 bokstav e, f og h. De øvrige definisjonene er begreper som brukes i avtalens bestemmelser om varer, men som ikke er definert i forordning (EF) nr. 765/2008.

I artikkel 38 bokstav c defineres «levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk». Dette er en del av definisjonen av «gjøre tilgjengelig på markedet». Med «levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk» menes at en eksisterende og individuelt identifiserbar vare, etter at den er ferdigprodusert, er gjenstand for en skriftlig eller muntlig avtale mellom to eller flere fysiske eller juridiske personer med sikte på overføring av eiendomsretten til, begrensede rettigheter i, eller besittelse av den aktuelle varen, eller er gjenstand for et tilbud til én eller flere fysiske eller juridiske personer med sikte på å inngå en slik avtale.

«Ta i bruk» defineres i artikkel 38 bokstav d som sluttbrukerens første bruk innenfor EØS/EFTA eller Storbritannia av en vare på den forutsatte måten. For skipsutstyr er dette ved plassering om bord.

I artikkel 38 bokstav g gis en definisjon av «vilkår for omsetning av varer». Med dette menes krav som gjelder varens egenskaper, herunder sammensetning, testing, merking og framgangsmåter for samsvarsvurdering.

I artikkel 38 bokstav j defineres «animalske produkter», som er produkter av animalsk opprinnelse, animalske biprodukter og avledede produkter, jf. forordning (EU) 2016/429 (dyrehelseforordningen), og mat, næringsmidler og fôrvarer som inneholder animalske produkter. Dyrehelseforordningen er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen, men definisjonene det henvises til, viderefører definisjoner gitt i regelverk innlemmet i EØS-avtalen på dyrehelseområdet.

Artikkel 39 – fortsatt omsetning av varer som er brakt i omsetning: Bestemmelsen slår fast hovedregelen om at varer som lovlig er brakt i omsetning på markedet i en EØS/EFTA-stat eller i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, fortsatt kan gjøres tilgjengelig på disse markedene og omsettes mellom dem frem til varene når sluttbruker. Bestemmelsen er generelt utformet og vil omfatte varer som er regulert i det harmoniserte vareregelverket i EØS, og varer som ikke er omfattet av et slikt regelverk, men eventuelt er regulert nasjonalt. For sistnevnte varegruppe vil prinsippet om gjensidig godkjenning komme til anvendelse. Bestemmelsen forutsetter videre at varene som dekkes av bestemmelsen, er i samsvar med EØS-avtalen artikkel 11 og 12 og ytterligere relevant EØS-regelverk som gjelder omsetning av varer, herunder vilkår for omsetning som gjelder den aktuelle varen, jf. artikkel 39 nr. 2.

Hovedregelen i artikkel 39 nr. 1 omfatter produkter på matområdet. Det er imidlertid gjort unntak fra hovedregelen når det gjelder omsetning av levende dyr, formeringsmateriale og animalske produkter, jf. artikkel 39 nr. 3. Etter nr. 4 gjelder EØS-avtalens bestemmelser som oppført i separasjonsavtalens vedlegg II for forflytning av levende dyr eller formeringsmateriale mellom en EØS/EFTA-stat og Storbritannia.

Artikkel 39 er ikke til hinder for at Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat forbyr eller legger andre restriksjoner på omsetning av en vare eller varekategori som faller inn under virkeområdet til bestemmelsen, i det omfang som følger av EØS-avtalen, jf. artikkel 39 nr. 5. Videre er bestemmelsen ikke av betydning for eksisterende bestemmelser om salg, immaterialrett, tollprosedyrer, takst og skatt, jf. artikkel 39 nr. 6. Det presiseres videre at bestemmelsen ikke innebærer at varer som faller innenfor virkeområdet, skal gis bedre vilkår enn det som fulgte av EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden, jf. artikkel 39 nr. 7.

Artikkel 40 – bevis for omsetning: Bestemmelsen fastsetter at markedsaktøren har bevisbyrden for at en vare ble lovlig bragt i omsetning på markedet i Storbritannia eller i en EØS/EFTA-stat før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 41 – markedsovervåkning: Bestemmelsen gir avtalepartene plikt til å utveksle informasjon om varer som bringes i omsetning på markedet i Storbritannia og EØS/EFTA-statene. Etter bestemmelsen skal avtalepartene uten opphold dele informasjon som innhentes gjennom markedsovervåkning, både med hverandre og med EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Plikten til informasjonsutveksling gjelder særlig varer som utgjør en alvorlig risiko, samt eventuelle tiltak som er truffet i forbindelse med varer som ikke oppfyller kravene i henhold til relevant regelverk. Avtalepartene skal utveksle relevant informasjon fra informasjonssystemer, databaser og nettverk etablert under EØS-avtalen eller britisk rett.

Etter artikkel 41 nr. 2 skal avtalepartene uten opphold videreformidle anmodninger fra sine markedsovervåkningsmyndigheter til et samsvarsvurderingsorgan opprettet på deres territorium. Dette gjelder så lenge anmodningen dreier seg om en samsvarsvurdering som er foretatt av det aktuelle kontrollorganet før utløpet av overgangsperioden. Avtalepartene skal sikre at alle slike anmodninger behandles umiddelbart av kontrollorganet.

Artikkel 42 – overføring av filer og dokumenter knyttet til pågående prosedyrer: EØS-avtalen har regler om fordeling av ansvar for visse typer prosedyrer mellom EØS-statene. Ettersom Storbritannia ikke lenger er EU-medlem og part i EØS-avtalen, har britiske myndigheter ikke lenger kompetanse til å utføre slike prosedyrer på vegne av EØS-fellesskapet. Bestemmelsen fastslår at Storbritannia uten forsinkelser skal overføre alle relevante filer og dokumenter knyttet til pågående evalueringer, godkjenninger og autorisasjoner til utpekte kompetente myndighet i EØS/EFTA-statene. Dette gjelder for saker som er i gang dagen før avtalens ikrafttredelse.

Artikkel 43 – tilgjengeliggjøring av opplysninger i forbindelse med tidligere prosedyrer for godkjenning av legemidler: Storbritannia og EØS/EFTA-statene skal ved en begrunnet anmodning uten opphold dele informasjon tilknyttet markedsføringstillatelser for legemidler med hverandre og Det europeiske legemiddelbyrå (EMA). Plikten begrenser seg til informasjon om legemidler som ble godkjent før utløpet av overgangsperioden, og gjelder kun informasjon som er nødvendig for senere behandling av søknader. Bestemmelsen omfatter legemidler til dyr og mennesker.

Artikkel 44 – tilgjengeliggjøring av opplysninger som innehas av meldte organer opprettet i Det forente kongerike eller i en EØS/EFTA-stat: Bestemmelsen regulerer deling og tilgjengeliggjøring av informasjon som ble innhentet av tekniske kontrollorganer i Storbritannia og EØS/EFTA-statene før utløpet av overgangsperioden. På anmodning fra en virksomhet som har fått samsvarssertifikat fra et britisk kontrollorgan, skal Storbritannia gjøre relevant informasjon som ble innhentet før overgangsperiodens slutt, tilgjengelig for et bestemt kontrollorgan i en EØS/EFTA-stat. EØS/EFTA-statene har en tilsvarende plikt overfor virksomheter som etter utløpet av overgangsperioden ønsker informasjon utlevert til et britisk kontrollorgan.

Artikkel 45 – varer i transitt eller på lager: Bestemmelsen gjelder varer som er i transitt eller på lager under tollmyndighetenes kontroll ved utløpet av overgangsperioden. Det fastsettes at EØS-avtalen eller andre avtaler som gjelder tollprosedyrer, og som er i kraft ved utløpet av overgangsperioden, fortsatt skal anvendes i inntil 12 måneder. En forutsetning for dette er at bestemmelsene i protokoll 4 i EØS-avtalen og særlig artikkel 12 er overholdt.

Avdeling II – Immaterialrett

Artikkel 46 – fortsatt beskyttelse av geografiske betegnelser: Bestemmelsen gir geografiske betegnelser på brennevin med opphav i en EØS/EFTA-stat rett til beskyttelse i Storbritannia etter utløpet av overgangsperioden. Det er et vilkår at den geografiske betegnelsen var beskyttet av rettigheter som utledes av EØS-avtalen ved utløpet av overgangsperioden. Faller vernet som følger av EØS-avtalen senere bort, vil også vernet etter denne bestemmelsen opphøre. I tråd med tilpasningstekstene til forordning (EF) nr. 110/2008 i EØS-komiteens beslutning nr. 90/2012, vil bestemmelsen gi fortsatt beskyttelse til betegnelsene «norsk vodka» og «norsk akevitt». Artikkel 46 gir ikke forpliktelser for Norges del som må gjennomføres internrettslig.

Artikkel 47 – registreringsprosedyrer: Bestemmelsen slår fast at det ikke kreves vederlag eller ny søknad for å oppnå rettighetene etter artikkel 46.

Artikkel 48 – fortsatt vern av databaser: Bestemmelsen regulerer fortsatt vern for databaser, og innebærer at vernet for slike rettigheter til databaser oppstått før utløpet av overgangsperioden fortsatt skal gjelde i Storbritannia etter utløpet av overgangsperioden. Det er et vilkår for fortsatt vern av slike rettigheter at rettighetshaveren oppfyller vilkårene i artikkel 11 i direktiv 96/9/EF. I tillegg slår bestemmelsen fast at borgere, personer og foretak etablert i Storbritannia på tilsvarende måte fortsatt skal ha vern for rettigheter til databaser i EØS/EFTA-statene. En slik videreføring av vernet i Norge vil allerede følge av en tolkning av kravet til tilknytning til EØS-området for databaserettigheter etter åndsverkloven § 24, jf. åndsverkloven § 114 andre ledd fjerde punktum sammenholdt med lov om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden av EU § 2, og gir ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Artikkel 49 – konsumpsjon: Det følger av bestemmelsen at en immaterialrettighet som er konsumert i både Storbritannia og EØS/EFTA-statene før utløpet av overgangsperioden, også skal forbli konsumert etter utløpet av overgangsperioden. Slik konsumpsjon skjer ved at varen settes på markedet i Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat med rettighetshaverens samtykke. Konsumpsjonsbestemmelsene i immaterialrettslovene henviser til at varen skal være brakt på markedet i EØS-området (bl.a. patentloven § 3 tredje ledd nr. 2, varemerkeloven § 6 og åndsverkloven § 27), og disse bestemmelsene må tolkes slik at konsumpsjon inntrer og fortsatt anses inntrådt der den aktuelle varen ble brakt på markedet i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, idet Storbritannia inntil dette tidspunktet fortsatt må anses å tilhøre EØS-området etter konsumpsjonsbestemmelsene, jf. lov om en overgangsperiode ved Storbritannias uttreden av EU § 2. Heller ikke på dette punktet gir separasjonsavtalen behov for lov- eller forskriftsendringer.

Avdeling III – Pågående politisamarbeid og rettslig samarbeid i straffesaker

Artikkel 50 – pågående gjensidig hjelp i straffesaker: Bestemmelsen regulerer behandlingen av pågående saker om strafferettslig samarbeid ved utløpet av overgangsperioden. Rettsanmodninger som er mottatt før overgangsperiodens slutt skal behandles etter EUs konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker med protokoll. Konvensjonen og protokollen gjelder for Norge, delvis gjennom Schengen-avtalen og delvis gjennom en egen avtale. Bestemmelsen fastsetter videre at kompetente britiske myndigheter kan fortsette å delta i felles etterforskningsgrupper, dersom gruppen var satt opp før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 51 – pågående utlevering- eller overleveringssaker: Bestemmelsen regulerer behandlingen av pågående utleverings- eller overleveringssaker. Det fastslås at avtalen mellom EU, Island og Norge om overleveringsprosedyre av 28. juni 2006 (arrestordreavtalen) kommer til anvendelse mellom denne avtalens parter i saker der personen ble pågrepet før utløpet av overgangsperioden for samme forhold som arrestordren gjelder. Det er ikke av betydning hvorvidt personen senere er fengslet eller midlertidig løslatt. Tilfeller som involverer Liechtenstein reguleres av Konvensjon om gjennomføring av Schengen-avtalen kapittel 4 avdeling III, ettersom Liechtenstein ikke er part i arrestordreavtalen. Schengen-konvensjonen gjelder også for utleveringssaker mellom landene som ikke omfattes av arrestordreavtalen. Det er et vilkår for anvendelse av Schengen-konvensjonen at personen ble pågrepet for det aktuelle forhold før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 52 – pågående samarbeid om rettshåndheving, politisamarbeid og utveksling av opplysninger: Bestemmelsen fastsetter hvilke regelverk som skal gjelde for anmodninger om bistand fra politimyndighet, grenseoverskridende overvåking og informasjonsutveksling mellom politimyndigheter. Anmodninger om bistand i tråd med Schengen-konvensjonen artikkel 39 og 40 fra en politimyndighet til en annen, reguleres av dette regelverket dersom anmodningen ble mottatt før utløpet av overgangsperioden. Grenseoverskridende overvåking etter Schengen-konvensjonen artikkel 40 nr. 2 reguleres også av artikkel 39 og 40 i konvensjonen så lenge overvåkingen begynte før utløpet av overgangsperioden. Rådets rammebeslutning 2006/960/JIS om forenkling av informasjonsutveksling mellom rettshåndhevende myndigheter i medlemsstatene i Den europeiske union, skal gjelde for forespørsler mottatt før overgangsperiodens utløp. Videre skal Rådsbeslutning 2007/533/JIS om opprettelse, drift og bruk av annen generasjon av Schengen informasjonssystem gjelde for utveksling av tilleggsinformasjon etter et treff i Schengen informasjonssystem dersom anmodningen er mottatt før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 53 – bekreftelse på mottak eller pågripelse: Artikkel 53 nr. 1 regulerer adgangen for utstedende eller anmodende myndighet til å be om bekreftelse på at anmodning oversendt i medhold av artikkel 50 og 52 er mottatt, dersom det er tvil om anmodningen ble mottatt før eller etter overgangsperiodens slutt. Retten til å be om dette er begrenset til ti dager etter utløpet av overgangsperioden. Etter artikkel 53 nr. 2 kan utstedende myndighet be om tilsvarende bekreftelse på om en person er blitt pågrepet. Slike anmodninger skal besvares innen ti dager.

Artikkel 54 – anvendelse av unionsrettsakter: Bestemmelsen fastsetter at henvisninger til Schengen-konvensjonen og EUs rettsakter skal forstås på samme måte som i Schengen-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Storbritannia, Island, Liechtenstein og Norge.

Avdeling IV – Data og opplysninger som behandles eller innhentes før utløpet av overgangsperioden, eller på grunnlag av denne avtalen

Artikkel 55 – definisjoner: Bestemmelsen slår fast at «bestemmelser om vern av personopplysninger» i avtalens avdeling IV skal forstås som følgende regelverk: forordning (EU) 2016/679, med unntak av kapittel VII, direktiv 2016/680, Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF, samt andre bestemmelser i unionsretten som gjelder vern av personopplysninger.

Artikkel 56 – vern av personopplysninger: Bestemmelsen fastslår at EU-lovgivningen om behandling av personopplysninger skal fortsette å regulere behandling av personopplysninger i Storbritannia også etter utgangen av overgangsperioden, dersom opplysningene var behandlet etter EU-lovgivningen før utgangen av overgangsperioden og dersom behandlingen av personopplysningene skjer på bakgrunn av separasjonsavtalen, selv om behandlingen ble påbegynt etter overgangsperioden. Dersom Kommisjonen treffer en beslutning om at Storbritannia har et tilfredsstillende beskyttelsesnivå for behandling av personopplysninger, skal imidlertid britisk rett gjelde.

Artikkel 57 – fortrolig behandling og begrenset bruk av data og informasjon i Det forente kongerike: Bestemmelsen regulerer behandling av gradert informasjon som er mottatt av britiske myndigheter før overgangsperiodens utløp eller på bakgrunn av denne avtalen. Det fastslås at disse opplysningene fortsatt skal behandles etter regelverket som opplysningene ble utvekslet under.

Artikkel 58 – behandling av data og opplysninger innhentet fra Det forente kongerike: Bestemmelsen fastslår at informasjon mottatt fra Storbritannia før overgangsperiodens utløp eller etter dette tidspunkt i medhold av denne avtale, ikke skal behandles annerledes enn informasjon fra EU- og EØS-stater kun på grunnlag av at Storbritannia har trådt ut av EU.

Avdeling V – Pågående offentlig innkjøp og lignende prosedyrer

Artikkel 59 – definisjoner: Bestemmelsen oppstiller en definisjon av hva som menes med «relevante bestemmelser» i avtalens avdeling V. Uttrykket «relevante bestemmelser» omfatter reglene i EØS-avtalens hoveddel som kommer til anvendelse på offentlige anskaffelser og relevante rettsakter på området slik disse er gjennomført i EØS-avtalen, jf. separasjonsavtalen artikkel 6.

Artikkel 60 – bestemmelser om pågående prosedyrer: Bestemmelsens nr. 1 regulerer hvilke anskaffelsesprosedyrer de relevante bestemmelsene som definert i artikkel 59 skal komme til anvendelse på. De relevante bestemmelsene skal gjelde anskaffelsesprosedyrer som er satt i gang av offentlige oppdragsgivere fra en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia i henhold til de relevante bestemmelsene. Prosedyren må være igangsatt før utløpet av overgangsperioden, og ikke være avsluttet før utløpet av overgangsperioden. De relevante bestemmelsene kommer til anvendelse på anskaffelsesprosedyrer som bruker dynamiske innkjøpsordninger, og anskaffelsesprosedyrer hvor konkurransen utlyses i form av en forhåndskunngjøring, en periodisk veiledende kunngjøring, eller en kunngjøring av kvalifikasjonsordning.

Videre skal «relevante bestemmelser» også gjelde for anskaffelsesprosedyrene som det er vist til i artikkel 29 nr. 2 til nr. 4 i direktiv 2009/81/EF, artikkel 33 nr. 2 til 5 i direktiv 2014/24/EF og artikkel 51 nr. 2 i direktiv 2014/25/EF, som gjelder gjennomføringen av rammeavtaler som er inngått av oppdragsgivere i EØS/EFTA-statene eller Storbritannia, inkludert tildeling av kontrakter basert på slike rammeavtaler. De relevante bestemmelsene skal gjelde for rammeavtaler inngått før utløpet av overgangsperioden, som ikke har utløpt eller har blitt avsluttet på den siste dagen i overgangsperioden, og rammeavtaler inngått etter utløpet av overgangsperioden i samsvar med en prosedyre som faller inn under artikkel 60 nr. 1 bokstav a).

Offentlige oppdragsgivere og oppdragsgivere skal overholde prinsippet om likebehandling av anbydere, og der det er relevant, personer som har rett til å inngi søknader på annen måte, fra EØS/EFTA-statene og Storbritannia i forbindelse med anskaffelsesprosedyrer.

En anskaffelsesprosedyre anses som igangsatt når en utlysing av konkurranse eller enhver annen innbydelse til å inngi søknader er gjort i samsvar med gjeldende bestemmelser. Anskaffelsesprosedyren skal også bli ansett som igangsatt når oppdragsgiveren har kontaktet markedsdeltakere i forbindelse med en aktuell prosedyre, i tilfeller der reglene tillater bruk av anskaffelsesprosedyrer som ikke krever utlysning av konkurranse eller andre innbydelser til å inngi søknad.

En anskaffelsesprosedyre skal anses avsluttet ved offentliggjøring av en kunngjøring av kontraktstildeling eller, der reglene ikke krever offentliggjøring av kontraktstildeling, ved inngåelse av kontrakten. En anskaffelsesprosedyre skal også anses avsluttet når anbydere eller personer med rett til å inngi søknad på annen måte blir underrettet om årsakene til at en konkrakt ikke ble tildelt. Det er videre fastslått at bestemmelsen ikke skal påvirke EØS/EFTA-statenes eller Storbritannias regler om toll, varebytte, tjenesteyting, godkjenning av yrkeskvalifikasjoner eller immaterialrett.

Artikkel 61 – klagebehandling: Bestemmelsen fastslår at direktivene 89/665/EØF og 92/13/EØF skal gjelde for offentlige anskaffelsesprosedyrer vist til i artikkel 60 som faller innenfor virkeområdet til disse direktivene.

Artikkel 62 – samarbeid: Bestemmelsen fastslår at artikkel 61 nr. 2 i direktiv 2014/24/EU skal gjelde i en periode som ikke skal overstige ni måneder fra siste dag av overgangsperioden for prosedyrer i henhold til direktivet, som er satt i gang av offentlige oppdragsgivere fra Storbritannia før slutten av overgangsperioden og som ikke er avsluttet på den siste dagen i overgangsperioden.

Avdeling VI – Domstolsbehandling

Artikkel 63 – representasjon ved EFTA-domstolen: Bestemmelsen fastslår at advokater med rett til å opptre for britiske domstoler som representerte klienter for EFTA-domstolen før utløpet av overgangsperioden, skal ha rett til å fortsatt representere sin klient for EFTA-domstolen til den aktuelle saken er ferdigbehandlet. Advokater med rett til å opptre for britiske domstoler skal i denne forbindelse behandles likt som advokater med rett til å opptre for domstolene i EØS/EFTA-statene.

Del 4 – Institusjonelle bestemmelser og sluttbestemmelser

Avdeling I – Ensartet fortolkning og anvendelse

Artikkel 64 – overvåking av gjennomføringen og anvendelsen av del 2: Bestemmelsen slår fast at Storbritannias gjennomføring og anvendelse av del 2 av avtalen (borgernes rettigheter) skal overvåkes av et uavhengig nasjonalt håndhevingsorgan. Håndhevingsorganet skal ha tilsvarende kontrollmyndighet overfor Storbritannia som Europakommisjonen har overfor EU-stater. Det kan dermed behandle saker på eget initiativ, foreta klagebehandling og anlegge saker for britiske domstoler.

Det følger av artikkel 64 nr. 2 at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) skal overvåke gjennomføringen og anvendelsen av del 2 av avtalen i EØS/EFTA-statene, og at ESA skal ha tilsvarende myndighet som den som følger av EØS-avtalen og avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av at overvåkningsorgan og en domstol (ODA). Dette omfatter muligheten til å gjennomføre undersøkelser på eget initiativ av påståtte overtredelser av avtalens del 2 begått av forvaltningsmyndighetene i EØS/EFTA-statene og til å motta klager fra britiske borgere og deres familiemedlemmer. EFTAs overvåkingsorgan skal også ha rett til å bringe en sak inn for EFTA-domstolen i henhold til ODA. Dette forutsetter at det gjøres en endring i ODA. Se nærmere om dette i punkt 7.5 under.

Det følger av artikkel 64 nr. 3 at Storbritannias uavhengige overvåkningsorgan og ESA skal årlig informere Blandet komité om hvordan Storbritannia og EØS/EFTA-statene gjennomfører avtalen. Blandet komité skal gjennomføre en vurdering av hvorvidt de overvåkningsordningene som følger av artikkel 64 er hensiktsmessige. Komitéen kan beslutte at ordningene som følger av denne bestemmelsen skal legges ned. En slik vurdering foretas tidligst åtte år etter utløpet av overgangsperioden.

Avdeling II – Institusjonelle bestemmelser

Artikkel 65 – Blandet komité: Bestemmelsen etablerer Blandet komité, som består av representanter fra alle avtalepartene. Blandet komité har til oppgave å administrere og overvåke gjennomføringen av avtalen. Komiteen kan opprette de underkomiteer og arbeidsgrupper som den anser nødvendige for å bistå komiteen med å gjennomføre de pålagte oppgaver. Komiteen skal møtes ved forespørsel fra én av avtalepartene, men minst én gang i året etter utløpet av overgangsperioden. Ved forespørsel fra en av partene, skal komiteen møtes så snart som mulig, men senest 45 dager etter mottak av forespørselen. Komiteen skal utarbeide en årlig rapport om hvordan avtalen har fungert.

Artikkel 66 – beslutninger og rekommandasjoner: Blandet komité kan fatte bindende beslutninger i den utstrekning avtalen åpner for det. Den kan også utforme anbefalinger til partene dersom den finner det hensiktsmessig. Hvis en beslutning i Blandet komité kan bli bindende for en part først etter at nasjonale rettslig krav er oppfylt, skal beslutningen tre i kraft for den staten på den første dag i den andre måneden etter den datoen staten meddeler depositaren at de interne krav har blitt oppfylt, med mindre noe annet er avtalt. Det følger videre av bestemmelsen at komitéen fatter sine beslutninger og anbefalinger ved konsensus.

Avdeling III – Tvisteløsning

Artikkel 67 – samarbeid: Bestemmelsen fastslår at partene til enhver tid skal søke å bli enige om fortolkningen og anvendelsen av avtalen, og skal gjennom gjensidig samarbeid og konsultasjon forsøke å komme til en gjensidig akseptert løsning i enhver sak som kan påvirke avtalens funksjon.

Artikkel 68 – tvisteløsning: Bestemmelsen fastslår at avtalepartene når som helst kan bringe en tvist om tolkning eller anvendelse av avtalen inn for Blandet komité. Blandet komité skal forsøke å løse tvisten. All nødvendig informasjon skal forelegges Blandet komité slik at den kan foreta grundige undersøkelser, med det formål å finne en akseptabel løsning. Blandet komité skal undersøke alle muligheter for å opprettholde avtalens gode funksjon. Blandet komité kan løse tvisten ved en beslutning.

Avdeling IV – Sluttbestemmelser

Artikkel 69 – vedlegg: Avtalen har to vedlegg som utgjør en integrert del av avtalen.

Artikkel 70 – originalspråk og depositar: Bestemmelsen fastslår at avtalen er utarbeidet i én original på engelsk. Norge skal være depositar for avtalen.

Artikkel 71 – ikrafttredelse og anvendelse: Bestemmelsen fastslår at avtalen skal ratifiseres, godtas eller godkjennes i overensstemmelse med partenes respektive internrettslige krav. Avtalen skal tre i kraft for de parter som har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsinstrument på samme tidspunkt som ikrafttredelsesdatoen for utmeldingsavtalen, forutsatt at Storbritannia og minst en EØS/EFTA-stat har deponert slike instrumenter på det tidspunktet. Del 2 og 3 av avtalen, med unntak av artikkel 18 og 42, samt artikkel 64 og 68, kommer først til anvendelse etter utløpet av overgangsperioden.

7.3 Generelt om trianguleringsavtalen og utkast til EØS-komitebeslutning

Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia regulerer forholdet mellom EU og Storbritannia på samme måte som separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia regulerer forholdet mellom disse partene. Utgangspunktet er at utmeldingsavtalen bare gir rettigheter til britiske statsborgere og unionsborgere, mens separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og bare gir rettigheter til britiske statsborgere og statsborgere av en EØS/EFTA-stat.

For å sikre at personer som har hatt tilknytning til både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat skal beholde opptjente rettigheter til pensjon og uføretrygd og få adgang til medlemskap og opptjening i trygdeordninger i tilflyttingsstaten, fastsetter artikkel 33 i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia at bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter også skal gjelde for statsborgere fra EØS/EFTA-statene. På samme måte fastsetter artikkel 32 i separasjonsavtalen mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene at bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter også skal gjelde for unionsborgere.

En forutsetning for at artikkel 32 i separasjonsavtalen og artikkel 33 i utmeldingsavtalen skal komme til anvendelse, er at det inngås en avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om at rettighetene til britiske statsborgere skal koordineres på samme måte dersom de har hatt tilknytning til både en EU-stat og en EØS/EFTA-stat, jf. separasjonsavtalen artikkel 32 nr. 1 bokstav b og utmeldingsavtalen artikkel 33 nr. 1 bokstav a.

EØS/EFTA-statene har fremforhandlet et utkast til en trianguleringsavtale med EU om britiske borgere som forutsatt i artikkel 32 nr. 1 bokstav b. Trianguleringsavtalen gir de relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen og separasjonsavtalen anvendelse for britiske borgere.

Trianguleringsavtalen med EU gjelder for britiske borgere, og har således ikke direkte betydning for norske borgere. Inngåelse av trianguleringsavtalen er imidlertid en forutsetning for at norske borgere skal få trygderettigheter etter utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia.

Det legges opp til at avtalen innlemmes i EØS-avtalen ved en EØS-komitébeslutning og tas inn i vedlegg VI til EØS-avtalen. Dette anses som en hensiktsmessig og naturlig løsning, fordi rettighetene som her tilstås britiske borgere er en videreføring av rettigheter de har etter EØS-avtalen i dag. EØS-komiteen skal etter planen fatte en beslutning i løpet av høsten fordi trianguleringsavtalen bør tre i kraft innen utgangen 2020.

7.4 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i trianguleringsavtalen

Fortalen viser til utmeldingsavtalen artikkel 33 og separasjonsavtalen artikkel 32 og til at det det vil være nødvendig å inngå en avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene og EU for å sikre rettigheter til britiske statsborgere som har vært i en grensekryssende situasjon som involverer både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat.

Artikkel 1 inneholder definisjoner, bl.a. av utmeldingsavtalen og separasjonsavtalen, og klargjør at det er partene til EØS-avtalen som er omfattet av trianguleringsavtalen.

Artikkel 2 angir personkretsen som er omfattet og tilsvarer artikkel 29 i separasjonsavtalen. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 5.4.3 og 7.2.

Artikkel 3 gjelder regler for koordinering av trygdeytelser og tilsvarer artikkel 30 i separasjonsavtalen. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 5.4.3 og 7.2.

Artikkel 4 gjelder særlige situasjoner som er dekket og tilsvarer artikkel 31 i separasjonsavtalen. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 5.4.3 og 7.2.

Artikkel 5 gjelder tilbakekalling, innkreving og motregning og tilsvarer artikkel 33 i separasjonsavtalen. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 5.4.3 og 7.2.

Artikkel 6 gjelder hvordan henvisninger i trianguleringsavtalen til trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen skal forstås. Det følger av nr. 1 at henvisninger til disse forordningene skal forstås slik som forordningene er innlemmet i EØS-avtalen og som de gjelder på den siste dagen av overgangsperioden. Det følger videre av nr. 2 at hvis forordningene endres eller erstattes etter utløpet av overgangsperioden, skal de for EØS/EFTA-statene forstås som endret eller erstattet i den grad dette er reflektert i vedlegg I til separasjonsavtalen.

7.5 Endringer i ODA som foretas som en oppfølgning av separasjonsavtalen

Som nevnt over følger det av separasjonsavtalen artikkel 64 nr. 2 at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) skal overvåke gjennomføringen og anvendelsen av del 2 av avtalen i EØS/EFTA-statene, og at ESA i den forbindelse skal ha tilsvarende myndighet som den som følger av EØS-avtalen og avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA). Dette omfatter muligheten til å gjennomføre undersøkelser på eget initiativ av påståtte overtredelser av del 2 begått av forvaltningsmyndighetene i EØS/EFTA-statene, og til å motta klager fra britiske borgere og deres familiemedlemmer som er omfattet av separasjonsavtalen med henblikk på å gjennomføre slike undersøkelser. ESA skal også ha rett til å bringe en sak inn for EFTA-domstolen i henhold til ODA. For å sikre etterlevelsen av separasjonsavtalens artikkel 64 nr. 2. er det nødvendig å endre ODA for å gi ESA og EFTA-domstolen slik overvåknings- og overføringskompetanse. EØS/EFTA-statene har derfor fremforhandlet en avtale om endring av protokoll 9 til ODA. Protokoll 9 gjelder ESA og EFTA-domstolens funksjoner og kompetanse i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EØS-avtalen.

Det er presisert i avtalen om endring av protokoll 9 at ESA skal overvåke EØS/EFTA-statenes gjennomføring og anvendelse av del 2 av separasjonsavtalen om videreføring av borgernes rettigheter for den angjeldende kategorien britiske borgere. I denne forbindelse slås det fast at ESA og EFTA-domstolen i disse sakene skal ha tilsvarende myndighet som den som følger av EØS-avtalen og ODA. Endringene sikrer at ESA vil kunne behandle saker både etter klage og på eget initiativ, og at ESA vil kunne bringe saker inn for EFTA-domstolen. EFTA-domstolen er på sin side gitt kompetanse til å treffe avgjørelser i de sakene ESA måtte bringe inn for den i medhold av avtalen.

Det følger også av avtalen om endring av protokoll 9 at ESA én gang i året skal informere Blandet komité etablert etter separasjonsavtalens artikkel 65, om gjennomføringen og anvendelsen av del 2 av separasjonsavtalen i EØS/EFTA-statene.

Separasjonsavtalen vil som beskrevet over ikke gjelde for personer som opparbeider rettigheter etter utløpet av overgangsperioden, men kun for dem som allerede har disse rettighetene i dag. På samme måte som separasjonsavtalen er en videreføring av rettigheter disse borgerne har etter EØS-avtalen i dag, vil endringsavtalen videreføre ESAs overvåkingskompetanse, samt EFTA-domstolens kompetanse til å treffe avgjørelser i de sakene på dette området som ESA bringer inn for domstolen i kapasitet av å være overvåkingsorgan. Endringsavtalen krever ikke lov- eller forskriftsendring.

Endringsavtalen til ODA skal etter planen undertegnes i løpet av høsten 2020 og senest innen utgangen av året. Endringsavtalen vil få anvendelse fra samme tidspunktet som separasjonsavtalen del 2 trer i kraft, dvs. fra utløpet av overgangsperioden.

7.6 Departementets vurdering

Separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen bidrar til at norske interesser ivaretas ved Storbritannias uttreden fra EU og legger til rette for en ordnet overgang til et EU uten Storbritannia. Avtalene etablerer ordninger som gir aktører og borgere som rammes av Storbritannias uttreden fra EU, en nødvendig grad av rettslig forutsigbarhet. Endringer i ODA er nødvendige for at separasjonsavtalen artikkel 64 kan gjennomføres.

Separasjonsavtalens del 2 sikrer at norske statsborgere og deres familiemedlemmer som har utøvd retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden, i hovedsak beholder rettigheter til blant annet opphold, arbeid og etablering og trygdeytelser som i dag følger av EØS-avtalen. Det anses positivt med en folkerettslig regulering av disse borgernes rettigheter gjennom en avtale. Dette gir norske statsborgere og deres familiemedlemmer som omfattes av avtalen en avklart og forutsigbar situasjon i Storbritannia som ikke kan endres gjennom senere nasjonal lovgivning. Det anses også som positivt at britiske statsborgere og deres familiemedlemmer får klarhet og forutsigbarhet rundt sine rettigheter i Norge.

Del 3 av separasjonsavtalen regulerer prosesser som har oppstått før overgangsperiodens utløp, men som avsluttes etter dette tidspunkt, herunder tollprosedyrer, offentlige anskaffelser, behandling av personopplysninger og graderte opplysninger og samarbeid i politi- og straffesaker. Dette bidrar til rettslig forutsigbarhet og til at slike prosesser ikke opphører eller i betydelig grad blir vanskeliggjort ved overgangsperiodens utløp.

Separasjonsvtalen er videre i tråd med regjeringens målsetting om at avtalen i størst mulig grad skal tilsvare Storbritannias utmeldingsavtale med EU. Opprettelsen av Blandet komité legger til rette for enhetlig og konform tolkning og gjennomføring av avtalen.

Trianguleringsavtalen er en nødvendig forutsetning for at norske borgere som har hatt tilknytning til både en EU-stat, en EØS/EFTA-stat og Storbritannia, skal få opprettholdt sine trygderettigheter som forutsatt i separasjonsavtalen.

Til dokumentets forside