3 Gjeldende rett

3.1 Obduksjon

Obduksjon er en systematisk utvendig og innvendig medisinsk undersøkelse av en død person der formålet er å påvise eller utelukke forandringer som er forårsaket av sykdom eller skade, jf. obduksjonsloven § 3 bokstav a.

Obduksjonen betegnes som medisinsk der en lege har fremsatt krav om obduksjon, og som rettsmedisinsk obduksjon der krav om obduksjon er rekvirert etter straffeprosessloven § 228 om sakkyndig likundersøkelse. En rettsmedisinsk obduksjon er en del av rettsvesenets etterforskning, og er ikke en helsetjeneste. Ved rettsmedisinsk obduksjon er spørsmålet om dødsfallet kan skyldes en straffbar handling.

3.1.1 Rettslig grunnlag for rettsmedisinsk obduksjon

Straffeprosessloven § 228 regulerer i hvilke tilfeller det skal foretas sakkyndig likundersøkelse (rettsmedisinsk obduksjon). Bestemmelsen fastsetter at sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Med «likskue» menes en utvendig inspeksjon av en død person. Inspeksjonen omfatter den døde personens klær, smykker og lommeinnhold, foruten selve den døde personens kroppsoverflate. De utvendige funnene gir viktig informasjon om skader og sykdomsforandringer på hudoverflaten, men gir sjelden et pålitelig svar på hva som var dødsårsaken.

Det har vært gjeldende praksis i nyere tid at når påtalemyndigheten rekvirerer sakkyndig likundersøkelse utføres både utvendig inspeksjon og innvendig undersøkelse i kroppens hulrom. Rettspatologen vil ved obduksjonen ta relevante vevsbiter til mikroskopisk undersøkelse. Det inngår i standardprosedyren for rettsmedisinsk obduksjon å sikre at det tas blodprøver, urinprøver og eventuelt annet materiale til toksikologisk analyse. Ved spesielle problemstillinger kan det også være aktuelt å utføre medisinsk-genetiske undersøkelser eller klinisk-kjemiske analyser.

Uttrykket «grunn til mistanke» må forstås slik at det må være sannsynlighetsovervekt for at dødsfallet skyldes en straffbar handling, jf. Bjerke/Keiserud/Sæther: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (4. utgave, Oslo 2011) side 842. I de tilfeller hvor det ikke er grunn til mistanke om at døden er voldt ved en straffbar handling, kan påtalemyndigheten beslutte at det skal foretas sakkyndig likundersøkelse når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik undersøkelse. I forarbeidene er det pekt på at en generell adgang til å begjære sakkyndig likundersøkelse når dødsårsaken er uviss, vil føre for langt, jf. Ot.prp. nr. 35 (1978–79) side 184. Men en slik undersøkelse vil i hvert fall kunne skje når dette anses nødvendig av hensyn til etterforskningen, jf. også straffeprosessloven § 224 fjerde ledd, som gir regler om etterforskning av ulykker.

Påtaleinstruksen kapittel 13 inneholder utfyllende regler om sakkyndige likundersøkelser. Det følger av påtaleinstruksen § 13-1 at politiet skal påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling, eller når en person finnes død uten at vedkommendes identitet straks kan bringes på det rene. Videre fastsetter påtaleinstruksen § 13-2 første ledd bokstav a og b at politiet i alminnelighet bør sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og antas å kunne skyldes selvdrap eller selvvoldt skade eller et ulykkestilfelle. Det samme gjelder når dødsårsaken er uviss og døden er inntrådt plutselig og uventet, særlig dersom vedkommende antas å ha vært alene i dødsøyeblikket, jf. § 13-2 andre ledd. Vurderingen av om det bør besluttes sakkyndig undersøkelse vil bero på skjønn, og det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak.

For å sikre at politiet skal kunne vurdere behovet for sakkyndig likundersøkelse, er leger pålagt meldeplikt til politiet dersom det er «grunn til å tro at dødsfallet er unaturlig», jf. helsepersonelloven § 36 tredje ledd. I forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l., er det gitt regler om at legen skal melde unaturlige dødsfall som skyldes blant annet trafikkulykke. Forskriften korresponderer med reglene i påtaleinstruksen kapittel 13. Dersom et offer for en trafikkulykke dør på sykehuset (innen 30 dager) som en følge av trafikkulykken, skal en lege melde dette dødsfallet til politiet. Disse dødsfallene blir omtalt som «etterdødtilfellene». Når et slikt dødsfall meldes, er det påtalemyndigheten som tar stilling til om det er aktuelt med rettsmedisinsk obduksjon.

Påtaleinstruksen § 13-4 regulerer hvordan en sakkyndige likundersøkelse bør utføres. Bestemmelsen fastsetter at en sakkyndig likundersøkelse bør foretas som likåpning når ikke likskue anses tilstrekkelig.

Formålet med en rettsmedisinsk obduksjon er å påvise dødsårsaken og å klarlegge årsaksrekken som førte til døden. De sakkyndiges slutninger bygger ofte ikke bare på de legemlige funnene, men også på forholdene på åstedet og opplysninger om det ytre hendelsesforløp.

3.1.2 Rettslig grunnlag for medisinsk obduksjon

Medisinske obduksjoner kan som hovedregel bare gjennomføres når det ikke er grunn til å tro at den døde ville ha motsatt seg en slik undersøkelse. Medisinske obduksjoner kan som hovedregel heller ikke gjennomføres dersom en av avdødes nærmeste pårørende motsetter seg det. Dette går frem av obduksjonsloven § 7.

Legen som konstaterer at døden har inntruffet skal, så langt det er mulig, vurdere om det bør gjennomføres en medisinsk obduksjon og dokumentere at vurderingen er gjort. Sykehuset som mottar kravet om obduksjon avgjør om obduksjonen skal gjennomføres, jf. obduksjonsloven § 5.

Obduksjonsloven § 8 og forskrift 18. desember 2015 nr. 1747 om obduksjon og avgjeving av lik til undervisning og forsking (obduksjons- og likavgjevingsforskrifta) kapittel 2 regulerer hvordan medisinske obduksjoner skal gjennomføres.

De regionale helseforetakene (RHF) skal sørge for nødvendig kompetanse og kapasitet til å gjennomføre medisinske obduksjoner, jf. obduksjonsloven § 4.

3.1.3 Forholdet mellom rettsmedisinsk og medisinsk obduksjon

Rettsmedisinsk obduksjon rekvireres av påtalemyndigheten og gjennomføres alltid dersom den blir rekvirert. Rettsmedisinerne/rettspatologene har spesialkompetanse på å diagnostisere skader og sykdomsforandringer hos døde og å vurdere hvordan og når disse kan ha inntruffet. Rettsmedisineren/rettspatologen må sammenholde funnene med andre opplysninger i saken og spesielt ta stilling til om skader, toksikologiske funn og sykdomsforandringer passer på det antatte hendelsesforløpet. En rettsmedisinsk obduksjonsrapport skal formuleres slik at legfolk uten medisinsk forkunnskap skal kunne forstå innholdet. Rettsmedisineren/rettspatologen vektlegger i vesentlig grad den utvendige undersøkelsen av kroppen og bemerker skader og forandringer på hudoverflaten, slimhinner og i bevegelsesapparatet (muskulatur og benvev) i tillegg til å gå nøye igjennom organene.

Rettsmedisinsk obduksjon har prioritet foran medisinsk obduksjon. Det følger av obduksjonsloven § 6 første ledd. Videre følger det av andre ledd at dersom det under en medisinsk obduksjon blir avdekket forhold som tyder på unaturlig dødsfall, skal obduksjonen avbrytes og politiet underrettes uten opphold.

Medisinske obduksjoner har et annet formål enn rettsmedisinske obduksjoner. I tillegg til å påvise dødsårsak, er hensikten å kvalitetssikre helsevesenets håndtering, dvs. å finne ut om diagnoser er blitt oversett. Obduksjonsrapporten er en spesialistundersøkelse i helsevesenet og et medisinsk fagspråk benyttes.

Rettsmedisinsk obduksjon skal i dag foretas når det er «grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling» eller «når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik undersøkelse.» Pårørende skal om mulig varsles om beslutningen og gis anledning til å uttale seg, men pårørendes syn på obduksjon kan ikke hindre gjennomføring av en rettsmedisinsk obduksjon, jf. påtaleinstruksen § 13-3. Ved medisinsk obduksjon er utgangspunktet som nevnt i punkt 3.1.2 det motsatte. Avdødes syn skal som hovedregel respekteres, og de nærmeste pårørende kan nekte, selv om avdøde ikke har gitt uttrykk for å ha vært imot obduksjon.

3.2 Tilgang til helseopplysninger om personer som omkommer i trafikken

3.2.1 Taushetsplikt etter helsepersonelloven

Helsepersonell skal som hovedregel hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Dette følger av helsepersonelloven § 21.

Med «legems- eller sykdomsforhold» menes forhold knyttet til den enkeltes kropp og helsesituasjon både av psykisk og somatisk karakter. I tillegg omfattes opplysninger om andre personlige forhold, opplysninger om sosiale forhold, sivilstand, økonomiske forhold mv. Det vil f.eks. være opplysninger om pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, bopel og arbeidssted, yrke og økonomisk situasjon, slektskaps-, familie- eller hjemforhold og lignende opplysninger.

Taushetsplikten er begrenset til å gjelde opplysninger en har fått kjennskap til i egenskap av å være helsepersonell. Taushetsplikten omfatter også opplysninger helsepersonell får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, hvis vedkommende får opplysningene i egenskap av å være helsepersonell. Det samme gjelder for den som behandler helseopplysninger i helse- og omsorgstjenesten og helseforvaltningen, jf. helseregisterloven § 17 og pasientjournalloven § 15. Personell som kun utfører pasientadministrative oppgaver er dermed også underlagt helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt når de behandler helseopplysninger. Eksempler på dette kan være merkantilt personell og personell som har som oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning ved for eksempel akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helse- og omsorgstjenesten eller helse- og omsorgsforvaltningen.

Opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter helsepersonelloven kan bare gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikten ikke skal gjelde. Eksempler på slike bestemmelser er helsepersonelloven § 36 og forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l., som pålegger leger meldeplikt til politiet ved unaturlig død.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre dersom vektige grunner taler for dette. Dette følger av helsepersonelloven § 24 første ledd. I vurderingen av om opplysningen skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

3.2.2 Statens vegvesens ulykkesanalysegruppes tilgang til helseopplysninger for analyse av trafikkulykker

Statens vegvesens ulykkesanalysegruppe (UAG) har ingen hjemmel i vegtrafikkloven for å innhente helseopplysninger om den trafikkdrepte. UAG må i tilfelle få tilgang til helseopplysninger om den trafikkdrepte etter reglene i helsepersonelloven § 24 første ledd om utlevering av opplysninger etter en persons død. Som nevnt i punkt 3.2.1 krever dette at vektige grunner taler for slik tilgang.

Knyttet til EUs personvernforordning har Stortinget nylig vedtatt en bestemmelse i vegtrafikkloven § 43 b som hjemler offentlige myndigheters behandling av personopplysninger når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter vegtrafikkloven med forskrifter. Bestemmelsen sikrer et felles hjemmelsgrunnlag for offentlige myndigheters behandling av personopplysninger når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter vegtrafikklovgivningen eller for å oppfylle internasjonale forpliktelser på lovens område. Den åpner også for å behandle opplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 når det er nødvendig ut fra formålet med behandlingen, og ivaretar således personvernforordningens krav til behandlingsgrunnlag for utveksling av slike opplysninger.

For å unngå enhver tvil om at personopplysninger også kan behandles for trafikksikkerhets- og ulykkesanalysearbeid, selv om disse oppgavene ikke uttrykkelig har vært regulert i vegtrafikkloven gjennom egne bestemmelser, er dette formålet nå nevnt i vegtrafikkloven § 43 b første ledd:

Offentlige myndigheter kan behandle personopplysninger, herunder personvernopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter denne loven med forskrifter. Det kan også behandles personopplysninger som nevnt i forbindelse med trafikksikkerhets- og ulykkesanalysearbeid.

Det vises til Innst. 178 L (2018–2019) og Prop. 14 L (2018–2019) Endringer i vegtrafikkloven (karantene ved førerprøve, behandling av personopplysninger, forholdet til folkeregisterloven mv.).

3.2.3 Særlig om Svalbard og Jan Mayen

Utgangspunktet er at norsk lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, jf. Svalbardloven § 2 og lov om Jan Mayen § 2. Det samme gjelder for norsk strafferett og privatrett. Andre lover gjelder ikke, med mindre det er særskilt fastsatt. Obduksjonsloven med forskrifter er gjort gjeldende for Svalbard, jf. obduksjonsloven § 2 andre ledd og forskrift 22. juni 2015 nr. 747 om anvendelse av helselover og forskrifter for Svalbard og Jan Mayen § 17 a. Lovbestemmelsene om obduksjon er imidlertid ikke gjort gjeldende for Jan Mayen, jf. forskriftens § 21 a.

3.3 Organisering og finansiering av rettsmedisinske obduksjoner

Rettsmedisinsk obduksjon tilbys og gjennomføres i all hovedsak ved patologiavdelinger ved universitetssykehusene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo. Totalt ble det i gjennomsnitt i perioden 2000 til 2018 utført 1815 rettsmedisinske obduksjoner hvert år.

Flest obduksjoner ble gjort ved Oslo Universitetssykehus (OUS) som i denne perioden årlig har gjennomført i gjennomsnitt 932 rettsmedisinske obduksjoner.

Frem til 31. desember 1991 ble utgifter i forbindelse med rettsmedisinske obduksjoner rekvirert av politi/påtalemyndighet belastet Justisdepartementets budsjett. Fra 1. januar 1992 ble ansvaret for straffesaksutgiftene delegert til det enkelte politidistrikt.

Tjenestene knyttet til rettsmedisinske obduksjoner er ikke rammefinansiert, men finansieres ved stykkprissatser for medisinsk sakkyndige, jf. rundskriv G-012/2016 fastsatt av Justis- og beredskapsdepartementet. Satsene dekker bare en andel av de reelle utgiftene til obduksjon, laboratorieanalyser, utarbeidelse av sakkyndighetsrapport mv. Politidirektoratet har derfor akseptert at oppdragsgiver (politidistrikt) blir belastet med et administrativt gebyr i tillegg til stykkprisen.

Avdeling for rettsmedisinske fag i Oslo fakturerer mellom kr 10 000 – 17 000 per obduksjon. Dette inkluderer toksikologisk analyse som utføres rutinemessig i alle saker. Kostnadene er avhengig av om det er behov for mer enn én sakkyndig eller for tilleggsundersøkelser. To sakkyndige benyttes i saker der det er stor sannsynlighet for at det opprettes straffesak som medfører rettsforfølgning. Det kan i tillegg være behov for kostnadskrevende tilleggsundersøkelser.

Transportkostnadene i forbindelse med gjennomføringen av en rettsmedisinsk obduksjon kan variere fra sak til sak. Kostnadene vil variere ut fra omstendigheter som tidspunkt for ulykken, geografisk avstand fra ulykkesstedet til sykehuset og transportmåte.