Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 12 (2002-2003)

Om dyrehold og dyrevelferd

Til innholdsfortegnelse

4 Dyr og samfunn

Dette kapitlet omtaler i 4.1 holdninger til dyr og etiske vurderinger som har vært framtredende gjennom ulike tidsepoker og i forskjellige kulturer, inkludert samisk kultur, og trender som påvirker dagens samfunn. I 4.2 omtales deler av den biologiske kunnskapen om dyr som er relevant for dyrs status, og i 4.3 behandles begrepet dyrevelferd.

Sammendrag

  • Etiske oppfatninger i forhold til akseptabel behandling av dyr har endret seg over tid og varierer mellom ulike kulturer.

  • Befolkningen er generelt opptatt av at dyr skal behandles godt. God dyrevelferd kan regnes som et kollektivt samfunnsgode.

  • Vitenskapen har i nyere tid frembrakt mye kunnskap om dyrs sanseoppfattelse og deres atferdsmessige behov.

  • Det finnes ulike oppfatninger av innholdet i begrepet dyrevelferd. I denne meldingen benyttes en vid definisjon, der Brambellkommisjonens fem friheter for husdyr (se 4.3.1) danner grunnlaget. Utgangspunktet er den enkelte arts spesielle biologiske behov. Dyrets følelsesmessige tilstand og dets evne til å mestre miljøet vektlegges i den grad slike opplysninger finnes.

  • Viktig informasjon for å kunne vurdere dyrs velferd inkluderer helse, fysiologiske parametre og atferd.

4.1 Holdninger til dyr

4.1.1 Bruk av dyr, ansvar for dyr og grunnlaget for empati

Dyr inngår som en viktig del av vårt samfunn og vår kultur, og har gjort det i uminnelige tider. Mennesker holder dyr for å tilfredsstille basale behov for mat og klær, men dyr og produkter av dyr brukes også til en lang rekke andre formål. I dagens samfunn holder vi ikke minst dyr for hygge, underholdning og sport. Bruksområdene utvides stadig. Hunder læres eksempelvis opp til nye hjelpefunksjoner, fra å påvise lekkasjer i rørledninger til å varsle eier om forestående epileptiske anfall. Genteknologien gjør oss i stand til å tilpasse og bruke dyr som produsenter av legemidler og organer i transplantasjonsmedisinen. I noen av disse sammenhengene framstår dyr som rene objekter for våre formål, mens det i andre situasjoner først og fremst er samspillet med dyret som et levende vesen og venn som gir tilfredsstillelse og glede.

Uansett bruksområde, er dyret prisgitt det stell og den omsorg det får. Mennesket har tatt kontroll over hele dyrets livsløp, og mange vil hevde at dette samtidig medfører et spesielt ansvar for å ivareta husdyrs ve og vel.

De fleste mennesker kan sette seg inn i og forstå andre menneskers situasjon. Evne til innlevelse, eller empati, regnes som en viktig menneskelig egenskap. Dette gjelder også i forholdet til dyr. Imidlertid har ikke alle dyr de samme forutsetninger for å vekke menneskers sympati og medfølelse. Blant annet har dyreartens status i samfunnet betydning. Arter som regnes som intelligente etter menneskets målestokk, for eksempel delfiner og menneskeaper, har generelt en høyere status enn «dumme» dyr. Størrelse synes også å ha en viss betydning. Smerte og lidelse hos et stort dyr, som en hest, får vanligvis mer oppmerksomhet enn tilsvarende tilstand hos et lite pattedyr. Dyr med infantile trekk, som store øyne og butte former, som har et gjenkjennelig kroppsspråk og lyder, for eksempel en klynkende hundevalp, vekker lett vår omsorg. En taus fisk uten mimikk er vanskeligere å identifisere seg med og påkaller ikke like lett slike følelser. Jo mer vi mener å gjenkjenne egne følelser i dyret, desto mer naturlig kommer omsorgen. Ulike arter har ulikt kroppsspråk og ytringsformer, og vår evne til å oppfatte disse signalene kan variere. Kunnskap om artsspesifikk atferd gjør oss bedre i stand til å lese dyrets signaler og gjør det lettere å sette seg inn i dets situasjon. Hvor godt man kjenner dyret som individ, har også betydning.

I et husdyrhold med stordrift er grunnlaget for empati ofte redusert: Hundrevis, kanskje mange tusen dyr sammen i et husdyrrom eller en oppdrettsmerd gjør at enkeltindividet blir usynlig. Dyrene lever dessuten gjennomgående kortere tid enn før, og røkterens tidsforbruk per dyr er sterkt redusert. Alt dette reduserer muligheten for kontakt og gjenkjennelse mellom røkter og det enkelte dyr. Det er kanskje lett å reagere med avsky, og ikke omsorg, når man ser bur på bur med fjærløse, redde høner eller tett i tett med skitne slaktegriser. Dyr som holdes i et stimulifattig miljø får ikke utviklet eller vist sin egenart, noe som bidrar til at mennesker lett kan miste respekt for dyrene og betrakte dem som maskiner.

Mahatma Ghandi uttalte at «The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated». Samfunnets behandling av sine svakeste, dyrene, gjenspeiler samfunnets humanitet. En rekke undersøkelser bekrefter at omtanke for dyr også fører til større omtanke for andre mennesker. Dyrevern er likevel viktig først og fremst av hensyn til dyrene selv. Kanskje er behovet for beskyttelse nettopp størst for de artene som ikke automatisk påkaller vår medfølelse, men snarere oppleves som nøytrale eller endog frastøtende.

4.1.2 Dyreetikk – en kort historisk gjennomgang

Moral er den enkeltes oppfatninger om rett og galt som legges til grunn for egne handlinger eller i bedømmelsen av andres handlinger. Etikk er det teoretiske grunnlaget for moralen, den filosofiske refleksjon over grunnlaget for moralske standpunkter.

Innenfor enkelte områder er verdigrunnlaget allmenngyldig og uavhengig av tidsepoker og landegrenser. Eksempelvis har de fleste kulturer og religioner noenlunde felles normer om løgn, tyveri og drap. Når det gjelder andre forhold, ser en imidlertid at den gjengse oppfatning ikke bare varierer mellom kulturer, men også endres over tid innen en kulturkrets. Dette er tilfellet bl.a. for synet på slaveri, kvinners rettigheter og homofili. Holdninger til dyr og dyrs status viser også store variasjoner mellom ulike kulturer og tidsepoker.

Religion og dyr

Religioner vil som regel inneha et bestemt grunnsyn når det gjelder forholdet mellom mennesker og dyr. De store religionene med utspring i Midtøsten, det vil si jødedom, kristendom og islam, er antroposentriske (menneskesentrerte) i den forstand at de ser på mennesket som spesielt og enestående i skaperverket. Den antroposentriske grunnholdningen utelukker imidlertid ikke en velutviklet sans for human behandling av dyr, for eksempel med utgangspunkt i tanken om mennesket som forvalter av skaperverket. Samtidig er det mange eksempler på en brutal og respektløs behandling av dyr i samfunn som bygger på disse antroposentriske religionene.

Det er vanskelig å finne noen enhetlige holdninger til dyr i Østens store religioner og filosofier. Buddhismen har ikke det samme klare skille mellom mennesker og dyr som for eksempel kristendommen, men er i stedet opptatt av den ubrytelige relasjonen mellom alle ting og tilstander i kosmos. De fleste munker er derfor vegetarianere. På den annen side er mennesketilstanden en forutsetning for å nå det endelige mål, nirvana, og det regnes som en ulykke å bli gjenfødt som dyr. Hinduismen gir kyr en helt spesiell status som hellige dyr, og en del hinduer er vegetarianere. Konfusianismen, som er en viktig bakgrunn for etikk og moral i Øst-Asia, er derimot svært antroposentrisk og er samtidig uten forestilling om en skaper. Det finnes derfor ingen forestilling om mennesket som en del av skaperverket med ansvar for det skapte.

I en del naturreligioner oppfattes dyrene som menneskenes brødre og søstre, og man lever i en slags «harmoni» med naturen. Dette betyr ikke at man ikke kan ta livet av dyr, men det er for eksempel ofte knyttet ritualer til jakt der man viser respekt for dyret.

Religion er med på å forme verdigrunnlaget i et samfunn, men det er ingen enkel sammenheng mellom religionenes filosofi eller grunnholdning og samfunnets moral og etikk i behandlingen av dyr. Målt med vår målestokk vil mange reagere sterkt på mishandling av dyr i Østen, men det er også markerte forskjeller i holdninger innen Europa. Kulturer som er preget av en religion kan ha en praksis som ser svært annerledes ut enn de idealene man kan avlede av religionens grunntenkning, fordi det vil være andre faktorer enn religion som ligger til grunn for et samfunns behandling av dyr. Selv om utgangspunktene er svært forskjellig, er realiteten at dyr har vært og fortsatt brukes og utnyttes til menneskenes fordel i alle kulturer, om enn i noe varierende grad.

Dyrs moralske status

Spørsmålet om hvorvidt hensynet til dyr skal tillegges vekt, og i så fall hvilken vekt, er gammelt. Problemstillingen finnes bl.a. i Det gamle testamentet, ble tatt opp av grekerne i antikken og har vært gjenstand for samfunnsdebatt opp gjennom tidene.

I filosofien brukes ofte begrepet moralsk status for å angi hvem som omfattes av de moralske reglene. Moralsk status sier hvem det skal tas hensyn til i en moralsk vurdering. Noe annet er det å være moralsk aktør. Den som er moralsk aktør kan forventes å følge de moralske reglene og handle moralsk. Man kan godt ha moralsk status uten å være moralsk aktør. De fleste vil hevde at mennesker alltid har moralsk status uavhengig av om personen selv er i stand til å handle på moralsk grunnlag. Det kan for eksempel dreie seg om et spedbarn eller om en voksen som lider av demens. Heller ikke dyr er moralske aktører. Men spørsmålet er; har dyr moralsk status?

Aristoteles (384–322 f.Kr.) mente at det å ha fornuft måtte være forutsetningen for å ha moralsk status. Siden dyr ikke kan sies å være fornuftsvesener, kan de heller ikke ha moralsk status. Slett ikke alle var enig med Aristoteles, men hans syn kom likevel til å spille en viktig rolle i antikken og ble tatt opp av kristne tenkere som Augustin (354–430) og Thomas Aquinas (1225–1274). Heller ikke de mente at dyr har moralsk status. Det mente derimot andre kristne tenkere, som for eksempel Frans fra Assisi (1182–1226), som personlig viste stor omsorg for dyr og kunne omtale dem som brødre og søstre. Fra nyere tid kan det være nærliggende å nevne Albert Schweitzer (1875–1965), som bygget sin etikk på ærefrykt for alt liv.

Synet på dyr har variert med tid og sted også innenfor den kristne kulturkrets. I middelalderen er det eksempler på at dyr ble ansett for å være moralsk ansvarlig for sine handlinger, stilt for retten og dømt. I forbindelse med hekseprosessene var det samtidig en storstilt forfølgelse av katter, særlig sorte, som man mente var forkledde djevler.

På 1600-tallet vokste det fram et svært mekanistisk syn på naturen. Filosofen Descartes (1596–1650) skilte sterkt mellom mennesker og dyr, og han sammenliknet dyr med maskiner. Ble maskinmodellen anvendt uten forbehold, kunne den føre til det syn at hvis en hund hyler når den sparkes, er det ikke på grunn av smerte, men «knirk i maskineriet». Å pine et dyr ble derfor ikke sett på som mer umoralsk enn å sparke opp en dør.

Den fremtredende filosofen Kant (1724–1804) la også fornuften til grunn for sitt syn at mennesker er de eneste skapninger med moralsk status. Kant fremholdt likevel at dyr burde behandles pent, fordi brutalitet mot dyr kunne resultere i brutalitet mot mennesker.

Følelser ble først brakt på banen som moralsk relevant på 1700-tallet, av filosofer som Hume (1711–1776) og Bentham (1748–1832). Bentham, som var utilitarist 1 , hevdet at siden ikke bare mennesker, men også dyr utvilsomt kan føle smerte, innebærer dette at mennesker har moralsk ansvar overfor dyr. Diskusjonen om dyrs moralske status har ikke bare dreid seg om deres evne til å tenke, men også deres evne til å tale. Siden det er vanskelig å komme utenom at i alle fall noen dyr har en eller annen form for språk, har til og med spørsmålet om syntaks, setningsoppbygging, vært brakt inn i diskusjonen om dyrs moralske status. Disse argumentene avviser Bentham ved å si at det avgjørende ikke er om dyr kan tenke eller tale, men om de kan lide.

Andre filosofer og teologer har gått andre veier enn Bentham og hevdet et utvidet moralbegrep, der mennesker ikke bare har moralske forpliktelser overfor levende dyr, men hele naturen. Arne Næss" dypøkologiske bevegelse er et eksempel på dette. I de nordiske landene er elementer av et slikt kommunikativt natursyn vidt utbredt. Naturen har verdi i seg selv og ikke bare i kraft av dens nytteverdi for mennesker. Forståelsen av mennesket som en del av et økologiske hele, gjenspeiles også i begrepet bærekraftig utvikling. Begrepet innebærer at ressursene og livsgrunnlaget skal sikres for ettertiden. Det er altså ikke bare hensynet til nålevende mennesker og dyr som skal tillegges vekt, men vi har et selvstendig etisk ansvar overfor generasjonene som kommer etter oss.

Moderne dyreetikk

I vår del av verden er behandlingen av dyr fortsatt et svært aktuelt og omstridt tema. Ikke minst har bruken av dyr i forskningsøyemed og det industrielle husdyrholdet skapt reaksjoner.

Dagens ytterliggående dyrevernaktivister bygger gjerne enten på et utilitaristisk syn, der menneskers og dyrs opplevelse av smerte og lyst skal telle likt i en etisk avveining, eller en rettighetsfilosofi som fremholder dyrs integritet og selvstendige rett til liv. Dette synet har sine fremste nålevende talsmenn i henholdsvis Peter Singer og Tom Regan. Begge disse filosofene mener at det ikke finnes moralske relevante egenskaper (som smertefølelse, evne til rasjonell tenking, fri vilje, selvbevissthet eller språk) som innehas av samtlige mennesker og samtidig ingen dyr. Dyr, i alle fall de som kan oppleve lyst og smerte, må derfor inkluderes i det moralske «selskap» og gis en moralsk status. Siden dyr, i likhet med små barn, ikke har evne til å tenke og handle moralsk, er de imidlertid ikke ansvarlige moralske aktører, men moralske objekter, med rett til å behandles moralsk. Deres interesser må ivaretas av andre, men vektlegges som en likeverdig part i en etisk avveining. Å bruke artstilhørighet som kriterium for å avgrense det moralske selskap i forhold til dyr, slik det har blitt gjort for å kunne inkludere de menneskene som selv ikke har språk, evne til abstrakt tenkning etc, mener begge disse filosofene er forkastelig. De mener at forskjellsbehandling på grunnlag av art i prinsippet er det samme som rase- og kjønnsdiskriminering. De mener imidlertid at menneskers interesser stort sett er langt mer sammensatte og omfattende enn dyrs, og i praktiske avveininger vil oftest et menneskes liv derfor telle mer enn et dyrs liv.

Mange av disse synspunktene har sympati langt utenfor de mer ekstreme rekker. To av tre engelske ungdommer tar avstand fra alle former for jakt, pelsdyroppdrett, dyreforsøk inkludert medisinsk forskning og industrielt husdyrhold (Daily Telegraph 1994, intervju av 1019 ungdom i alderen 14–19 år). I en norsk undersøkelse (LOS-senteret 1998) var omtrent like mange av et representativt utvalg på 1000 personer enige (41 %) som uenige (35 %) i utsagnet «moralsk sett bør dyr ha de samme rettigheter som mennesker». I en opinionsundersøkelse i USA i 1995 var henholdsvis 38 % svært enig i og 29 % enig i utsagnet «et dyrs rett til ikke å lide er like viktig som et menneskes rett til ikke å lide», og bare 12 % sa seg svært uenig. Svarene kan sees som et uttrykk for en intuitiv «magefølelse» heller enn et gjennomtenkt etisk standpunkt, fordi de fleste (71 %) samtidig oppga å ha et betydelig forbruk av kjøtt og fisk. Hensynet til dyrene er likevel en av de viktigste årsakene til at en økende andel av befolkningen i de vestlige land slutter å spise kjøtt og eventuelt helt avstår fra å bruke animalske produkter.

Et utbredt moralsyn i Norge i dag tar elementer både fra utilitarisme og rettighetsfilosofi. Det er ikke prinsipielt galt å holde og drepe dyr for viktige menneskelige hensyn, det viktige er måten dyrene holdes på og behandles mens de lever, og at avlivingen skjer mest mulig smertefritt. Tilstrekkelig store nyttehensyn for mennesker kan dermed forsvare at hensynet til dyr må vike, men selv gode formål kan ikke forsvare en hvilken som helst bruk av dyr. Problemstillingen kan oppsummeres slik: Hvor stor ulempe eller mye smerte kan det forsvares å påføre et dyr i forhold til gevinsten for mennesker? Sett i lys av ordlyden i dyrevernlovens formålsparagraf; Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret, slik at det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål, blir spørsmålet: Hva er unødvendig lidelse? For det er ikke ulovlig å påføre dyr lidelse, det er den unødvendige lidelsen som er forbudt. På noen områder er grensen mellom det som anses som nødvendig og unødvendig lidelse trukket i regelverket. I Norge er det eksempelvis ikke tillatt å bruke pisk som framdriftsmiddel i trav- og galoppløp. Når det gjelder viktige medisinske forskningsformål, tillater imidlertid forsøksdyrlovgivningen at dyr påføres smerte. Det er også tillatt å holde dyr i små bur, uansett om formålet er selskap (stuefugl), matproduksjon (verpehøns) eller annen næringsvirksomhet. Eidsivating lagmannsrett konkluderte i rettssaken om lovligheten av pelsdyroppdrett (1998) at pelsdyroppdrett slik det i dag drives ikke er i strid med dyrevernloven, selv om dyreholdet kan karakteriseres som uetisk. Dommen reiser det prinsipielle spørsmålet om verdien av å ha en dyrevernlov som tillater uetisk dyrehold.

4.1.3 Synet på dyr og dyrevelferd i samisk kulturtradisjon

Som et ledd i arbeidet med denne stortingsmeldingen fikk Landbruksdepartementet laget en utredning om dyrevern i samisk kultur fra Samisk høyskole. Utredningen foreligger som et utrykt vedlegg til meldingen, mens sammendraget er gjengitt under:

«I samisk kultur fins fra gammelt av forestillinger om menneskers og dyrs plass i skaperverket; om hvordan mennesket og andre skapninger både er forbundet og atskilt fra hverandre, spørsmål om hva mennesket dypest sett er og den ordningen mennesket og andre skapninger inngår i. Ifølge den tradisjonelle forestillingsverden har naturen, som mennesket er totalt avhengig av, både et åndelig og et materielt aspekt. Innen den tradisjonelle veidekulturen var alt vilt og levende dyr hellig. Visse seremonier og strenge regler var knyttet til jakten. Disse regler hadde som hensikt dels at bestandene skulle bevares og dels at hvert enkelt dyr skulle respekteres. Forestillingen om at naturen har strenge regler også når det gjelder behandlingen av det enkelte dyr, er svært tydelig. Konkrete straffemekanismer kunne ramme den som ikke tok hensyn til dyrenes ve og vel. Mennesket kunne ikke fritt følge sine egne innfall.

Tradisjonelt har menneskets forhold til dyrene og normer for behandling av dyr vært formidlet gjennom beretninger eller myter, joiketekster og ritualer, ved siden av hva den enkelte har kunnet iaktta og erfare gjennom egen og andre menneskers kontakt og omgang med dyr i hverdagen. Dette tankegodset er blitt brakt videre og omformulert i forholdet både til rein og de egentlige husdyr. Disse normene er ikke nedskrevet i form av lover og regler, men de kan tolkes ut fra tradisjonsmaterialet og ut fra språkets begreper. Forfattere som Johan Turi og Anta Pirak har berørt temaet også mer eksplisitt i sine skildringer av samisk hverdagsliv.

I samisk tenkning om dyrevelferd må det skilles etisk mellom totalt frie dyr, frie dyr og husdyr ut fra graden av det enkelte dyrets uavhengighet og mulighet til å ta vare på seg selv. Husdyrs livssituasjon er totalt avhengig av mennesket og de er henvist til menneskets godvilje og omsorg, og er frarøvet muligheten til å ta vare på seg selv. I mytene forklares gjerne forholdet til de egentlige husdyr med at de har inngått forpliktende avtaler med mennesket om sin status.

I utgangspunktet er alle skapninger likeberettigete, og har krav på sin andel av det som til enhver tid tilbys eller er tilgjengelig og nødvendig for deres eksistens. Totalt frie dyr omfatter ulike kategorier av skapninger som byttedyr (som mennesker jakter på og har nytte av), rovdyr (som mennesker jakter på og i noen situasjoner kan ha nytte av), og insekter (som mennesker også i noen situasjoner kan ha nytte av). Disse dyrene utgjør formål for seg selv, og kan ikke uten videre betraktes som kun midler for menneskelige formål. Disse er ikke i menneskenes varetekt, og det finnes derfor heller ikke fortellinger om at det er inngått avtaler mellom mennesker og totalt frie dyr. Selv om frie dyr ikke er i menneskets varetekt eller omvendt, så er ingen av partene fri til å gjøre hva som helst mot hverandre. Det finnes normer for atferd mellom mennesker og dyr. I reindriften betraktes selv ikke rovdyr som jakter på rein (boazu) i utgangspunktet som «skadedyr». I sin rettmessige plass i ordningen av skapninger har de krav på en andel som er nødvendig for deres eksistens, uavhengig av nytten det måtte ha for mennesket.

Om frihet i naturen for dyr fins et eget begrep luohtu som første ledd i sammensetninger med betydning dels «villmarkens, vill» luou návdi «villmarkens rovdyr» og dels «(husdyrs) (sommer)frihet ute i naturen, sommerbeite (abstr.)». Dette begrepet er opplagt gammelt og illustrerer meget godt forholdet mellom tilstanden for husdyr i trang mening («dyr som er i hus») og andre dyr ute i naturen.

Omsorgen for dyrene har vært og er grunnleggende – for rein, kyr, hester, sauer, geiter, katter og andre husdyr. Alltid har dyrene den høyeste prioritet, både av nyttemessige grunner, men også av etiske grunner.

Det daglige livet og døgnrytmen for menneskene er basert på dyrenes behov overalt der man har husdyr. I det daglige arbeidet var også dyrene og menneskene mer likestilt fordi de begge måtte arbeide under de samme forhold. Husdyrene og menneskene levde bokstavelig talt under samme vilkår i samme gamme, ofte med felles inngang – men i to forskjellige rom. Dette skapte et felles erfaringsgrunnlag som brakte menneskene mye nærmere dyrene enn man kan forestille seg i dag.

I stellet av husdyr fins mange vitnesbyrd om regler og eksempler på for eksempel hvordan de skal behandles og beskyttes. Også overfor rein og endog overfor ville dyr i visse situasjoner, har mennesket en plikt til å beskytte dem mot angrep og skade.

Reinen befinner seg i en mellomposisjon mellom totalt frie dyr og husdyr. Ideelt bør pastoralnomaden bare følge reinen og beskytte den mot ytre trusler, og forstyrre reinen så lite som mulig både av hensyn til seg selv og reinen. Å gjete rein (guopohit) betyr nettopp å få reinen til å beite (guohtut). Menneskets arbeid består i å utøve kontroll over flokkene ved å beholde tamhetsgrad hos dyrene og ved å forutse dyrenes bevegelser ut fra kjennskap til deres naturlige atferd knyttet til årstid, beite og terreng. Reinen er et dyr som naturlig hører til i det landskapet der reindrift utøves (luohtu), og sett fra reindriftsutøverens synspunkt er reinen fri, mobil og uavhengig.

Om beitene blir utilgjengelige pga. isdannelse, må gjeterne la reinen spre seg mer ukontrollert, da reinen tross alt blir regnet som den beste til å finne beite selv. I alle nødsituasjoner er det beste for reinen at den overlates til naturen (luohtu). Denne holdningen til at reinen har sin basis i luohtu er grunnleggende for å forstå holdningen til nødfôring og praktiseringen av den. Det fins altså etiske motforestillinger mot å tilvende rein til fôring, og dermed gjøre den avhengig av mennesket. Dette blir betraktet som et inngrep som kan gjøre reinen ubehjelpelig i forhold til dens naturlige sesongmessige flyttinger og tilpasning i luohtu. Nødfôring/tilleggsfôring i korte perioder under vanskelige klimatiske forhold er blitt akseptert under den forutsetning at dette ikke fører til at reinen blir avhengig av permanent fôring eller at den bli uegnet til å klare seg i sine naturgitte omgivelser (luohtu) som en fri, mobil og uavhengig skapning.

Det er bare i situasjoner hvor reinen er totalt underlagt menneskets varetekt og frarøvet sin frihet, at reinen fremtrer i etisk forstand som husdyr, og bør behandles som det. Typiske situasjoner er situasjoner hvor enkelt rein brukes som kjørerein eller kløvrein, situasjoner hvor enkelt rein er fanget og utsatt for menneskets håndtering f.eks. i form av merking, melking, kastrering, avliving og slakting, og i situasjoner hvor reinen er fanget i arbeidsgjerder. Slike situasjoner er omfattet av uformaliserte etiske retningslinjer.

Den viktigste endring i næringen som har dyreetiske implikasjoner, er motorisering av reindriften og behov for transport av levende dyr. Nye transportmidler gjør at dyr handteres oftere enn før. Sammen med andre endringer i reindriften har det oppstått nye situasjoner hvor reinen holdes i fangenskap, mens andre situasjoner hvor reinen tradisjonelt ble holdt i fangenskap har mer eller mindre opphørt. Det kan nok avstedkomme mer skader og lidelse enn før, men vi har ingen dokumentasjon som kunne vise det. På grunnlag av disse endringene alene, kan man imidlertid ikke slutte seg til at de etiske forestillinger og normer for behandling av rein i fangenskap har endret seg. Ingen dokumentasjon kan i dag legges fram for at selve holdningen og begrepene har endret seg.

Behandlingen av de egentlige husdyr generelt har troligvis ikke skilt seg særlig fra hva som har vært vanlig innen fehold og dyrehold ellers i Norge, selv om horisonten slike overveielser har vært forankret i, kan være forskjellig. Det er antagelig ikke et stort behov for å betrakte velferden for slike dyr på en særegen måte i samisk sammenheng.

Behovet er åpenbart størst når det gjelder behandling av rein. Man har ganske sikkert i reindriftsmiljøene en følelse av at utvikling på ulike måter skjer på tvers av de gamle normer. Og nye velmente regler kan fort fortone seg som ensidige pålegg utenfra uten verken praktisk grunnlag eller verdigrunnlag i reindriften selv. Tradisjonell reindriftskunnskap bør respekteres mer av det offentlige. Dialog mellom tradisjon og fornyelse og respekt for regler og ordninger fremmes best gjennom gjensidighet.

Selv om dyrehold i sine former har endret seg, synes det å være slik at det er de tradisjonelle normer innen samisk kultur som fortsatt utgjør grunnlaget for bedømmelsen av forsvarlig respektiv uforsvarlig dyrehandtering. Rammeverket for etisk dyrehandtering fins der fra gammelt av innen samisk kultur, men det kan være behov for mer detaljerte og eksplisitte regler på noen områder. Om man utviser respekt for tradisjon og kultur, bør det ikke være umulig å finne fram til gode løsninger.»

4.1.4 Allmenne holdninger – utviklingstrekk og dagens trender

Verdier i endring

I et moderne samfunn kan man ikke forvente enighet om alle verdispørsmål. Innbyggerne har ulik kulturell bakgrunn, og mange henter nye inntrykk fra egne reiser eller fra media. Verdivurderinger innen et felt som dyrevelferd står heller ikke isolert, men skal veies opp mot andre verdier og hensyn, spesielt når de skal omsettes i praksis. Det er derfor vesentlig at diskusjonen av etiske spørsmål pågår kontinuerlig, og at det oppnås allmenn aksept for et visst grunnlag som samfunnet kan bygge på. Det er nå 30 år siden prinsippene i den eksisterende dyrevernloven ble gjennomdrøftet i Stortinget. Prosedyrer som man tidligere fant uproblematiske, kan med tiden komme i et annet lys. Den generelle velstandsutviklingen har ført til interesse for andre verdier enn de materielle. Ny viten påvirker og bør påvirke moralske holdninger. Vitenskapelig basert kunnskap om dyrs sanseapparat og hvordan dyr reagerer i ulike situasjoner bør for eksempel gjøre det lettere å sette etiske grenser for husdyrholdet. Etiske avveininger bør generelt bygge på et mest mulig omfattende faktagrunnlag. I motsatt fall kan vi komme til å legge vekt på forhold som i praksis betyr mer for menneskenes følelser enn for dyrenes velferd. På den annen side kan det å skulle bevise alt med vitenskapelige undersøkelser gjøre at vi mister evnen til å bruke innlevelsesevne og sunn fornuft. Blir vi for opptatt av detaljer, kan verdifull informasjon om helheten gå tapt. Det er ikke gitt at alt som kan måles betyr noe, og det er heller ikke sikkert at det som betyr mest lar seg måle. En «føre var» holdning, også på dette området, er derfor vesentlig. Selv om det skulle eksistere en liten tvil om fisk faktisk føler smerte på lignende måte som pattedyr, bør vi handle som om den gjør det.

Framtredende trender i forbrukerholdninger

Produksjon for et konkurransebasert marked og krav til lønnsomhet har ført til et industrilandbruk som mange mennesker reagerer negativt mot når de gjøres kjent med forholdene. Dette gjelder ikke bare forhold som oppfattes som grusomme når det gjelder dyrehold og behandling av husdyr, men også forhold ved maten som kan tenkes å ha negativ innvirkning på egen helse, som rester av sprøytemidler og medisiner, resistente mikroorganismer, samt hensynet til miljøet. I dette ligger også en generell skepsis til genmodifisering og «tukling med naturen».

Forbrukerundersøkelser er det nærmeste man kommer de allmenne holdninger i opinionen i forhold til dagens dyrehold og matproduksjon. Forbrukerne og deres organisasjoner har blitt en selvstendig maktfaktor og det legges vekt på deres meninger. Opinionen har i flere tilfeller klart å frambringe strengere lovgivning for produksjonsdyr, bl.a. om dyretransport i EU og beitepåbud for kyr i Sverige. I Norge har forbrukerne som gruppe vært mindre tydelige, men medieoppslag omkring norske forhold har likevel bidratt til at oppmerksomheten har blitt skjerpet de siste årene. Den norske opinionen er likevel fortsatt i stor grad overbevist om at forholdene i norsk husdyrbruk er bedre enn i utlandet. Nordmenn har også relativt større tiltro til myndigheter og fagetater enn det som uttrykkes av forbrukere i Europa for øvrig. I følge en undersøkelse utført av Norsk Gallup Institutt i 2001 (Natur- og miljøbarometer) har 80 % av de spurte svært eller ganske stor tillit til at storfeholdet i Norge utøves på en dyrevennlig måte, og hele 85 % når det er spørsmål om småfe. Tilsvarende tall for gris er 68 %, for høns 39 % og for pelsdyr 29 %. En undersøkelse fra Scan-Fact i 1999 om betydningen av dyrevern i forhold til seks politiske saker som da var dagsaktuelle (skattepolitikk, miljøvern, kultur, alkoholpolitikk, kirkens stilling og butikkenes åpningstider), viste at 57 % mente at dyrevern betydde mye eller svært mye, mens 9 % mente dyrevern var uten betydning. Bare skattepolitikk og miljøvern ble rangert som viktigere enn dyrevern.

Opinion gjennomførte i 2002 en undersøkelse om holdninger til bruk av dyr, på oppdrag fra Dyrevernalliansen. Et stort flertall av intervjuobjektene, 88 %, uttalte seg positivt til bruk av dyr for produksjon av mat, mens 10 % var negative. Når det gjaldt testing av kosmetikk på dyr var 81 % negative og 11 % positive, mens for bruk av dyr i medisinsk forskning stilte 70 % seg positive og 19 % negative. For pelsproduksjon var tallene 36 % positive og 56 % negative. I en tidligere undersøkelse gjennomført av Opinion (2000) mente 56 % av de spurte at oppdrett av pelsdyr i bur var galt, mens 21 % mente det var riktig.

Kvinner og de yngre er generelt mest opptatt av at dyreholdet foregår på forsvarlig måte, men også mest skeptiske til om det faktisk er slik. Det samme gjelder personer bosatt i urbane områder.

Selv om en stor majoritet av befolkningen stiller seg positive til bruk av dyr for produksjon av mat, sier nesten 40 % av forbrukerne, forholdsvis flest kvinner, at de er skeptiske til sitt eget kjøttkonsum (SIFO 2000). Halvparten av disse uttaler at de faktisk gjør noe med det, selv om statistikken viser at kjøttforbruket som helhet er svakt stigende eller stabilt. Endring i valg av kjøttprodukter kan være en alternativ strategi til reduksjon. Dessuten er det en tendens til at forskjellen i kjøttkonsumet øker mellom ulike grupper. Årsakene til skepsisen mot kjøtt er delt mellom hensynet til egen helse og hensynet til dyrevelferd. Til tross for at skepsis til kjøtt og kjøttproduksjon er utbredt i den norske befolkningen, er kun 1–2 % vegetarianere. Forståelse for dyrenes liv og rettigheter står tydeligvis ikke i veien for å spise kjøtt, og 80 % av befolkningen mener mennesker har rett til å ta liv for å få mat. Forbruksmønsteret kan likevel komme til å endre seg. Reduksjon og endring i kjøttforbruk har vært tydelig i en del andre europeiske land de siste 10–15 årene.

Langt de fleste forbrukere sier i intervju at de er villige til å betale mer for matvarene for at husdyrene skal få det bedre. Viljen synker imidlertid med økende prisdifferanse. Erfaring viser dessuten at når det gjelder praktisk handling, velger mange det billigste produktet. Norske forbrukeres grunnfestete tillit til norsk landbruk og den mat som frambys for salg, kan være en av årsakene til at dyrevelferd er ute av fokus når valget foretas foran kjøledisken. En annen årsak er at merkeordningene ikke gir informasjon om produksjonsforhold. I Danmark sank eksempelvis salget av egg fra burhøns med 40 % i løpet av fem år etter at kartongene måtte merkes med produksjonsmåte. Økologiske produkter assosieres av de fleste forbrukere først og fremst med miljøhensyn og i mindre grad dyrevelferd, selv om det gjennomgående er satt strengere krav til dyreholdet enn i konvensjonell produksjon, bl.a. med krav om utendørs luftegård for høns og daglig mosjon for melkekyr på bås. I flere land har dyrevennlige produkter fått et eget merkesystem; eksempelvis «Freedom Food» i England og «Kvalitet med omtanke» i Danmark. Dyrebeskyttelsen har arbeidet med en lignende ordning i Norge.

At det ikke er overensstemmelse mellom det forbrukere sier de mener og det de faktisk gjør, er et kjent fenomen som økonomer har arbeidet med i mange år. Forbrukernes ønsker lar seg ikke alltid gjenspeile direkte på salgsstatistikkene. Dette kan skyldes flere forhold, som mangel på relevante valgmuligheter, det at forbrukerne i sine innkjøp gjør en avveining mellom mange ulike hensyn og, i tilfellet dyrevern, at forbrukerne tillegger andre ansvaret for at dyr behandles godt. Holdningsundersøkelsene kan imidlertid indikere en generell oppslutning om at en høy standard på dyrevelferden skal regnes som et kollektivt samfunnsgode og ikke er egnet for å reguleres gjennom markedskreftene.

4.2 Elementer fra det naturvitenskapelige kunnskapsfundamentet om dyr

I vår kristenhumanistiske kultur opereres det tradisjonelt med et distinkt skille mellom mennesker på den ene siden og alle dyreartene på den andre siden. Da Darwin lanserte sin utviklingsteori på midten av 1800-tallet, brøt han med det rådende natursynet. Darwin hevdet at det var gradsforskjeller, ikke absolutte forskjeller mellom dyreartene og mellom dyr og mennesker. Dette gjaldt både for morfologiske, fysiske og mentale egenskaper. Senere forskning innen biologiske fag har bekreftet at Darwins postulater i stor grad medfører riktighet.

4.2.1 Genetikk

Molekylærgenetikken har avslørt at arvestoffet (DNA) er bygget på omtrent samme måte enten det dreier seg om bakterier, fisk eller mennesker. Dette gjør det mulig å overføre gener mellom vidt forskjellige arter og få dem til å virke i sin nye vert. Genetiske likheter og forskjeller har gjort det mulig å sette opp sannsynlige stamtrær for evolusjonen. På grunnlag av genetiske studier kan man anta at utviklingsskillet mellom fisk og andre virveldyr fant sted for 400 millioner år siden, noe som passer ganske godt med fossile funn.

DNA hos sjimpanse og menneske har en likhet på 98 %, gris og menneske ca. 90 %. Til sammenlikning har to arter som vi vanligvis regner som svært like, indisk og afrikansk elefant, 96 % av arvestoffet felles. Det er likevel ingen tvil om at selv små forskjeller i DNA kan gi opphav til store forskjeller i ytre utforming og funksjon.

Når ulike arter kan ha svært like gener, er det ikke til å undres over at mange av byggesteinene i kroppen, proteinene, er temmelig like. Grisens insulin er så likt menneskets at det i en årrekke ble brukt til behandling av diabetes, før det ble mulig å produsere humant insulin ved hjelp av genmodifiserte bakterier.

For arter som tidlig skilte lag i evolusjonshistorien, kan tilsvarende egenskaper ha ulikt opphav og organisering (konvergent evolusjon). For eksempel finnes flygeevnen ikke bare hos fugler, men også hos insekter og hos pattedyret flaggermus. At fisk ikke har hjernebark trenger ikke bety at fisk mangler alle funksjoner som ivaretas i hjernebarken hos pattedyr. Evolusjonen kan ha frembrakt alternative løsninger, slik at forskjellige strukturer kan ivareta samme oppgaver.

4.2.2 Nevrofysiologi og kognitive 2 egenskaper

Dyrs følelser

Nyere hjerneforskning har vist at følelsene, som man før trodde oppsto i hjernebarken, i stedet har sitt hovedsete i de utviklingsmessig sett eldste delene av hjernen. Følelser som for eksempel sult, frykt, smerte, tilfredshet, glede og raseri er dermed neppe bare menneskelige egenskaper, men egenskaper vi har felles med dyr. Hjernebarken, som er den delen av hjernen som har vokst enormt i relativ størrelse fra de første virveldyr til primatene og mennesket, spiller en viktig rolle for å tolke, modifisere og eventuelt undertrykke følelsene, men danner dem ikke.

Et viktig moment har vært og er om dyr oppfatter smerte slik som mennesker, og svaret har vært sentralt i spørsmålet om mennesker har moralske forpliktelser overfor dyr. Smerte er som andre følelser subjektive, og kan derfor ikke måles direkte verken hos mennesker eller dyr. Ikke alle arter eller individer oppfører seg på samme måte i situasjoner som må antas å medføre betydelig smerte. Mens en hund ofte vil hyle og vri seg, vil en sau vanligvis vise få ytre tegn, uten at man dermed kan slutte at hunder føler mer smerte enn sauer. Det er snarere slik at graden av ytringer kan sees på som evolusjonsmessige tilpasninger. En sau som gir høylytt uttrykk for sin nød, vil raskt påkalle rovdyrs oppmerksomhet.

Evnen til å føle smerte og ubehag er viktig for å beskytte kroppen mot vevsskade og for å framskynde en helingsprosess, for eksempel ved at en skadd fot ikke belastes. Sammenlignes anatomisk oppbygning av nervesystemet, både reseptorer, nervebaner og strukturer i hjernen, effekt av å gi smertestillende medikamenter, og ikke minst dyrets evne til å lære å unngå situasjoner som tidligere er assosiert med smerte, er det rimelig å konkludere med at i alle fall alle høyerestående virveldyr føler smerte. Hos fisk er ikke alle kriterier undersøkt. De fleste forskere mener i dag at det er sannsynlig at også fisk kjenner smerte, selv om det foreligger en viss uenighet. For virvelløse dyr er situasjonen atskillig mer uviss, og det er stor mangel på kunnskap på området. Det finnes indikasjoner på at bl.a. blekksprut føler smerte.

Tidligere mente forskerne at spedbarn ikke oppfattet smerte. Dette ble bl.a. forklart med at deres nervesystem ennå ikke var ferdig utviklet. Det ble derfor utført avansert kirurgi på spedbarn uten narkose helt opp til 1980-tallet. I dag mener fysiologene at det umodne nervesystemet kanskje tvert i mot tilsier at spedbarn er mer følsomme for smerte.

Bevissthet

Bevisstheten varierer på en skala fra våken oppmerksomhet (awareness) til å kunne reflektere over «jeg» (reflective self conciousness). Hos mennesker tar utviklingen av den reflekterende selvbevisstheten flere år. Bevissthet hos dyr er naturlig nok vanskelig å teste vitenskapelig, men ulike undersøkelser og observasjoner kan tyde på at høyerestående pattedyr og kanskje noen fuglearter har selvbevissthet. Det er rimelig å anta at det i alle fall er betydelige gradsforskjeller mellom artene. Noen forskere, som Donald Griffin, utelukker ikke at selv insekter har en form for bevissthet. Han begrunner dette med at bevissthet er en effektiv måte å sortere sanseinntrykk på for dyr med et enkelt nervesystem.

Høy grad av bevissthet har vært anført som en forutsetning for en fullverdig oppfattelse av smerte. Dette syn henger imidlertid igjen fra antagelsen om at følelsene hadde sitt utspring i hjernebarken, og ikke den utviklingsmessig eldste delen av hjernen. Smerte regnes nå blant «enkle» følelser som ikke er avhengig av kompliserte prosesser i storhjernen.

Instinkt og læreevne

Tidligere var det en vanlig oppfatning at dyr kun var styrt av medfødte, uforanderlige handlingsmønstre som ble utløst spontant av gitte stimuli eller påvirkninger. Dette ble kalt instinkter. I dag har forskerne en annen forståelse av atferd, og instinktbegrepet brukes sjelden. Riktignok viser dyr medfødte, artsspesifikke bevegelses- og reaksjonsmønstre, men disse er sjelden statiske, men tilpasses den aktuelle situasjonen dyret er i. De fleste dyr har utstrakt evne til å lære av erfaring, og de modifiserer sin atferd under skiftende omstendigheter. Individene innen en art er ofte genetisk disponert for å lære noen oppgaver eller sammenhenger spesielt raskt. Særlig gjelder dette ferdigheter som er viktige for overlevelsesevnen i det miljø arten er tilpasset. Mennesker og rotter har svært lett for å assosiere kvalme eller oppkast med mat som ble spist like før. Resultatet blir en avsmak for matvaren for kortere eller lengre tid, uansett om årsaken faktisk var en helt annen. Denne assosiasjonsevnen er viktig for at altetere skal lære å skille mellom trygg og farlig mat.

Kunnskap, for eksempel om hvor gode beiteområder befinner seg, overføres fra mordyr til avkom. Det er vel kjent at for eksempel elg bruker de samme trekkrutene i generasjoner. Sau gjør det samme. Noen dyr kan lære nye ferdigheter ved å observere andre. Etter at en kjøttmeis i England lærte å hakke hull på tinnfolien på melkeflasker, som var levert på dørtrappen av melkemannen, og hakke i seg fløten på toppen av den ikke homogeniserte melken, spredte atferden seg raskt til kjøttmeiser over hele England. Når ferdigheter og erfaring samles og overføres fra generasjon til generasjon innen en populasjon, kan dette kalles kultur, også hos dyr.

Dyrs evne til å tenke

Evnen til abstrakt tenkning og resonnement har sitt hovedsete i hjernebarken. Mennesket har overlegent den relativt største hjernebarken, uansett om det regnes i volum eller overflate. Men også dyr har i noen grad evne til resonnement og oppgaveløsning. Både primater og enkelte fuglearter er i stand til selv å lage og bruke primitive redskaper. Det er hevdet at en ulveflokk planlegger sin jakt og bl.a. utplasserer uthvilte flokkmedlemmer langs den forventede jaktruten. Det er imidlertid begrenset med forskningsbasert kunnskap på dette området, og temaet er mye preget av anekdotisk litteratur.

Språk og kommunikasjon

Ingen dyreart har et tilsvarende verbalt språk som mennesker. Det har lykkes å lære sjimpanser og gorillaer å bruke tegnspråk på en måte som viser at de forstår betydningen av ordene og selv kan meddele sine ønsker og følelser. Papegøyer kan lære å forstå setninger og selv bruke ord korrekt. Dyr som hest og hund kan lett lære betydningen av ulike kommandoord, på samme måte som mennesker kan lære betydningen av ulike lydsignaler fra dyrene. Kontakten mellom dyr og mennesker vil likevel først og fremst foregå som en stille kommunikasjon. Det er ingen tvil om at mange dyrearter, spesielt flokkdyr, har et godt utviklet kommunikasjonssystem. Bienes dans, for å informere andre bier i kuben om retning og avstand til en blomstereng, viser at avansert kommunikasjon heller ikke bare er forbeholdt virveldyr.

Etologi

Etologi, læren om dyrenes atferd, er en relativt ny og tverrgående disiplin innen naturvitenskapen. Dyrenes atferd kan forklares fra ulike synsvinkler. En atferd kan eksempelvis forklares ut fra evolusjonsmessige eller funksjonelle kriterier, men også ut fra mekanismer i dyret som forårsaker atferden, som fysiologiske endringer eller læringsmekanismer. Genetikk, kognitiv psykologi, fysiologi, økologi og sosiobiologi kan alle være tilnærmingsmåter for å forstå og forklare atferd. Moderne etologi integrerer disse fagdisiplinene til en helhetlig atferdsbiologi.

Menneskeliggjøring av dyr

Kunnskap om det genetiske slektskapet og de mange likhetstrekkene mellom mennesker og dyr kan føre til at vi føler tilhørighet med dyrene og behandler dem med større medfølelse og omsorg. Erkjennelse av likhet er imidlertid ingen forutsetning for dette. Dyr kan også respekteres og beundres fordi de er forskjellige fra mennesker og har egenskaper vi mangler, som eksempelvis gepardens hurtighet, hundens luktesans eller fuglenes orienteringsevne. Det viktige er viljen og evnen til å respektere dyr som de er, og ta utgangspunkt i og vektlegge deres særegne artsspesifikke behov. Dersom vi mennesker i stedet ukritisk tillegger dyr våre egne behov og lyster, det som kalles antropomorfisme (menneskeliggjøring), kan vi komme til å gjøre dyrene urett.

4.3 Dyrevelferd

4.3.1 Dyrevelferd – begrepsforståelse

Dyrevelferd er tatt inn i norsk språkbruk fra det engelske «animal welfare», som har med hvor godt dyret har det, hvor vel det «ferdes» gjennom livet. Ordet dyrevelferd blir nå i stor grad benyttet i stedet for overlappende begreper som dyrevern og dyreomsorg, og vil bli brukt i denne meldingen. Dyrevern, som er den eldste og dermed mest innarbeidete betegnelsen, omfatter tradisjonelt det å beskytte dyr mot mishandling, vanskjøtsel og lidelse. Den tidligste dyrevernlovgivningen var ensidig innrettet mot dette. I 1974, da gjeldende dyrevernlov ble vedtatt, ble krav om hensyntagen til dyrenes instinkt og naturlige behov tatt inn i lovens formålsparagraf. Nyere forskrifter vektlegger i økende grad faktorer som positivt bidrar til at dyr har det godt, i stedet for kun å ta sikte på å redusere lidelse. Begrepet dyreomsorg ble først og fremst introdusert gjennom landbrukets kanaler for å øke bevisstheten hos de enkelte aktører omkring viktigheten av god behandling av levende dyr i alle ledd, fra fjøs til slakting.

Mens dyrevern og dyreomsorg fokuserer på mennesket i samspillet med dyr, tar dyrevelferd utgangspunkt i det enkelte dyret og dets situasjon. Dyrevelferd har dermed mye av det samme innholdet som det mer hverdagslige ordet trivsel. Dyrets velferd avhenger av samspillet mellom en rekke faktorer, som det fysiske miljø, stellfaktorer og omsorg, samt egenskaper ved dyret selv som art, rase, alder, kjønn og tidligere erfaringer. Det finnes imidlertid ulike definisjoner og forståelser av innholdet i begrepet dyrevelferd.

Brambellkommisjonen

Den engelske Brambellkommisjonen ga i 1965 en omfattende utredning av begrepet dyrevelferd og oppsummerte den ideelle velferd i form av de «fem friheter» for husdyr:

  • Frihet fra sult, tørst og feilernæring.

  • Frihet fra unormal kulde og varme.

  • Frihet fra frykt og stress.

  • Frihet fra skade og sjukdom.

  • Frihet til å utøve normal atferd.

Kommisjonen slo fast at de to første punktene stort sett er oppfylt i moderne husdyrhold, og at det gjennomgående er lengst igjen når det gjelder tilfredsstillelse av atferdsbehov.

Dyrevelferd som objektiv størrelse

Begrepet dyrevelferd er i vitenskapelig sammenheng forsøkt definert slik at velferdsnivået kan måles objektivt med vitenskapelige metoder. Den mest siterte definisjonen er utformet av verdens første professor i dyrevelferd, den engelske Donald M. Broom. Han sier at “The welfare of an individual is its state as regards its attempts to cope with its environment». Dyrevelferden beskriver dermed et individuelt dyrs status med hensyn på hvordan det mestrer miljøet det lever i. Begrepet mestring står sentralt i denne forståelsen av velferd. Utgangspunktet er at dyr flest er tilpasningsdyktige og fleksible innen visse grenser. Miljøet trenger ikke være noen kopi av dyrets prefererte tilholdssted i vill tilstand, men det må tilrettelegges slik at dyret har mulighet for å dekke sine fysiologiske og atferdsmessige behov og derved opprettholde fysisk og psykisk balanse. Et eksempel som kan belyse dette kan være en situasjon der en unghest slippes sammen med en fremmed, voksen hest. Unghesten vil trolig gjennom sitt kroppsspråk straks vise underkastelse. Dersom dette ikke er tilstrekkelig for å dempe eventuell aggresjon hos den andre, vil unghesten kanskje måtte holde seg på god avstand for å unngå angrep. Utforming av innhegning og stellrutiner har her avgjørende betydning for unghestens mulighet for mestring. Er plassen i innhegningen tilstrekkelig til at unghesten kan vike unna i tide og kunne hvile på betryggende avstand? Fôres det slik at den voksne, dominante hesten kontrollerer fôret og unghesten ikke tør nærme seg krybben og kanskje må nøye seg med dårlige rester? Hvorvidt unghestens forsøk på å mestre situasjonen lykkes eller mislykkes, men også de øvrige konsekvensene av dens anstrengelser, gir et bilde på velferden. Det kan for eksempel skje at unghesten blir bitt eller sparket, blir underernært eller lever i konstant frykt, men også at den voksne hesten aksepterer unghesten og at de knytter sterke sosiale bånd.

Skader og sjukdomsforekomst, dødelighet, tilvekst, reproduksjonssuksess, atferd, samt fysiologiske parametre, for eksempel stresshormoner, brukes gjerne som velferdsindikatorer. Et dyr som bruker store ressurser på å mestre sitt miljø har dårligere velferd enn et som bruker små, selv om begge lykkes i sine forsøk.

Etikk og dyrevelferd

Brooms definisjon gjør det i prinsippet mulig å måle velferd på en naturvitenskapelig måte. Dyrevelferd er en størrelse som kan variere over en skala fra meget god til meget dårlig. Etter at forskerne har beskrevet velferdsnivået med objektive metoder, mener Broom at det er samfunnets oppgave å bestemme hvor på skalaen grensen skal trekkes mellom akseptabel god og uakseptabel dårlig dyrevelferd. Dette mener han er en moralsk/etisk problemstilling.

Andre forskere mener at velferdsbegrepet allerede i utgangspunktet omhandler mer enn biologi, og at begrepet er uløselig knyttet til et underliggende verdisyn. De mener derfor at etiske betraktninger og spørsmålsstillinger må bringes på banen helt fra starten. Naturvitenskapen sier for eksempel ikke hvordan de ulike velferdsindikatorene skal vektlegges innbyrdes. Det skjer ikke sjelden at to mål på velferd peker i ulik retning. Hvor mye skal eksempelvis tilstedeværelse av atferdsstereotypier (tvangsbevegelser) telle i forhold til god fysisk helse? Er det viktigst at dyret få leve et mest mulig «normalt» liv i forhold til artens naturlige biologi eller er det bedre at dyret holdes i et kontrollert miljø slik at sjukdom og skade kan oppdages raskest mulig? Kort sagt: Hvilket innhold har et godt dyreliv?

Velferd definert ut fra dyrs følelser

Noen toneangivende velferdsforskere, som Ian Duncan og Marian Dawkins, definerer dyrevelferd ut fra dyrets egenopplevde, følelsesmessige tilstand. Så lenge dyrets positive opplevelser i form av velvære, tilfredsstillelse og lek er i overvekt og oppveier negative følelser som frykt og frustrasjon, mener disse forskerne at det ikke spiller noen rolle for dyrets velferd om det eksempelvis kan måles på laboratoriet at immunforsvaret er svekket. Et sentralt spørsmål i velferdsdebatten blir dermed om dyr føler frustrasjon eller savn dersom de ikke kan utføre den atferd som de ville gjort i mer naturlige omgivelser.

Oppsummering dyrevelferd

Begrepet dyrevelferd har, som gjengitt ovenfor, ikke nødvendigvis helt identisk innhold når det brukes av ulike personer. Dette kan skape misforståelser. Imidlertid skyldes dette en reell uenighet som man trolig må akseptere å leve med, på samme måte som at innholdet i tilsvarende begreper anvendt om mennesker stadig er gjenstand for diskusjon.

I denne meldingen legges til grunn et vidt velferdsbegrep, samtidig som objektivt målbare kriterier som sier noe om dyrets følelsesmessige tilstand og dets evne til å mestre miljøet vektlegges i den grad slike data finnes.

4.3.2 Mål for dyrevelferd – velferdsindikatorer

I prinsippet burde «alle» relevante opplysninger inngå i en vurdering av et dyrs velferd. Jo flere opplysninger, jo bedre. I praksis er forskeren eller tilsynspersonen ofte nødt til å velge ut og måle noen få. Da er det viktig at han/hun får med seg det som betyr mest. Ofte er det dessverre ikke mulig å måle de faktorer som synes viktigst, for eksempel følelser som smerte, sult eller frykt. I stedet må man nøye seg med indikatorer, tegn, som antas å ha sammenheng med de følelser som ønskes undersøkt, men som altså ikke lar seg måle direkte. Et dyr med store smerter vil kanskje endre atferd, det vil ynke seg eller la være å trå ned på en vond fot, hjertefrekvensen kan være økt og nivået av stresshormoner i blodet kan være forhøyet. Dyrets framtoning, som kroppsholdning, blikk, utseende på pels eller fjørdrakt, samt hold, gir også indikasjoner om dets velferd. Innenfor velferdsforskningen benyttes en rekke mål, eller parametere, som gjerne deles inn i tre hovedgrupper: Helsetilstand, fysiologiske målinger og atferd. I tillegg har produksjonsresultater vært en del brukt som mål på velferd.

Fysisk helse

Sjukdom er en naturlig del av et normalt liv, og det er neppe realistisk å helt unngå sjukdom. Om et sjukt dyr gis tilstrekkelig pleie og omsorg, trenger heller ikke dets velferd være spesielt dårlig. Mange av våre husdyr utsettes imidlertid for en unødig høy risiko for sjukdom og skade, for eksempel gjennom et dårlig utformet husdyrmiljø, feil fôring og ufornuftig avl. Informasjon om helsetilstand står derfor helt sentralt i en velferdsvurdering.

Den enkleste helseparameteren er fravær av klinisk sjukdom, det vil si synlige tegn på sjukdom. Det registreres om dyret er friskt eller sjukt, eventuelt dødt. Sjukdom kan igjen graderes etter alvorlighetsgrad. I en velferdsvurdering vil sjukdommer og skader som medfører smerter eller stort ubehag telle mer enn tilstander som i mindre grad affiserer dyret. Det kan skje at et dyr som registreres som friskt i virkeligheten ligger like på grensen til å bli sjukt – det kan ha en subklinisk sjukdom, en sjukdom som ennå ikke har brutt ut. Det kan også være tilstander som ikke lar seg diagnostisere sikkert uten hjelp av laboratorieundersøkelser. Eksempelvis kan dyret ha innvollsorm uten at eieren har sett mark i avføringen. Det kan være informativt å måle helseindikatorer som kan innta alle mellomverdier, ikke bare enten frisk eller sjuk. Et eksempel på dette er måling av celletall i melk hos kyr. I et friskt jur er celletallet i melka vanligvis lavt, mens det er høyt ved jurbetennelse. Celletallet brukes derfor som et mål på jurhelse, og i noen land er det celletall og ikke forekomst av jurbetennelse som benyttes som seleksjonskriterium i avlen. En annen helseindikator er immunsystemets funksjon. Ved å undersøke en blodprøve fra dyret kan man teste hvor godt immuncellene fungerer. Langvarig stress vil for eksempel svekke immunforsvaret og gjøre dyret mer mottakelig for sjukdom. Dårlig fysisk helse vil ofte få konsekvenser for fruktbarhet, tilvekst og melkeytelse.

Fysiologi

Ulike fysiologiske målinger er mye brukt som velferdsindikatorer. Høye nivåer av de såkalte stresshormonene i blodet er tegn på en belastning på organismen. Adrenalin og noradrenalin stiger ganske øyeblikkelig i forbindelse med en akutt stressituasjon, men normaliseres også raskt. Glukokortikoider (kortisol, kortikosteron) har en litt langsommere og mer vedvarende respons og er de mest brukte stresshormoner i velferdsforskningen. Det er imidlertid viktig å være klar over at hormonnivåer viser døgnvariasjon og at prøvetakingsprosedyren i seg selv kan gi utslag. Dessuten kan nivået stige under fysisk aktivitet og ved positive opplevelser, for eksempel under paring. Ved vedvarende stress normaliseres ofte hormonnivåene etter en tid og er da mindre egnet som tegn på belastning. Kronisk stress kan som nevnt føre til en svekkelse av immunforsvaret og kan også resultere i visse organforandringer, bl.a. magesår. Forskning viser dessuten at stress hos mordyret i drektighetstiden kan påvirke avkommets senere atferd.

Måling av hjertefrekvens er noe brukt som velferdsindikator. Hjertefrekvensen øker ved frykt og smerte. Hjertefrekvensen øker imidlertid også i mange andre sammenhenger, først og fremst ved fysisk aktivitet og i situasjoner som kjennetegnes av positiv forventning eller spenning. Hos noen dyr reduseres imidlertid hjertefrekvensen under frykt. Dette gjelder først og fremst arter som vanligvis reagerer på fare ved å ligge stille, trykke, i stedet for å flykte. Måling av kroppstemperatur er brukt som en velferdsparameter hos bl.a. pelsdyr. Kroppstemperaturen stiger i stressituasjoner.

Stress er en naturlig ingrediens i et normalt liv og stressreaksjonen har som funksjon å forberede kroppen på å kunne yte ekstra. Stress blir først negativt når dyret ikke klarer å mestre situasjonen og påkjenningen dermed blir vedvarende. Forhold som særlig ofte fører til slike negative reaksjoner, er mangel på forutsigbarhet, for eksempel stadig skiftende rutiner, og forventningsbrudd, som at en påbegynt fôring avbrytes. Dersom dyret er avskåret fra å foreta seg noe som kan gi det en følelse av kontroll over situasjonen, for eksempel å rømme unna en aggressiv bingekamerat, forsterkes stressreaksjonen.

Atferd

Atferden sier mye om et dyrs tilstand. Å tolke dyrenes atferd er derfor noe alle som håndterer dyr må lære seg. Endret atferd, der dyret virker uinteressert i omgivelsene, mister matlysten eller søker bort fra flokken, er ofte et tidlig tegn på sjukdom.

Atferd brukes som en selvstendig og meget viktig velferdsindikator. Gjennom atferdsbiologien, eller etologien, er det framskaffet mye viten om de ulike artenes normale atferdsmønstre. Selv om mange av våre dyrearter har vært domestisert i flere tusen år, og det i denne perioden har vært drevet seleksjon for tilpasningsevne og for egenskaper mennesket har funnet nyttige, er grunnleggende atferd overraskende lite påvirket. Foruten å studere husdyrenes ville slektninger har etologene kartlagt husdyrs atferd og tidsbruk i naturlige eller seminaturlige miljøer, samt i ulike fjøsløsninger og innredningssystemer. Gjennom kontrollerte forsøk kan det undersøkes hvor viktig tilfredsstillelse av ulike atferdsbehov synes å være for dyrene. Ved å la dyr velge mellom to goder, eller å arbeide for tilgang til en ressurs, har forskerne funnet ut mye om dyrenes egne prioriteringer.

Kunnskap om artens normale atferdsmønstre er nødvendig som sammenlikningsgrunnlag når man studerer atferd hos husdyr i produksjonssystemer. Dersom det for eksempel ikke kan observeres lystbetont overskuddsatferd som lek hos unge dyr, er dette informasjon vel verd å få med i en velferdsvurdering. Ikke bare tilstedeværelse av normal atferd, men også opptreden av atferdsforstyrrelser, er sentrale parametere i en velferdsvurdering.

De fleste av våre husdyr er tilpasningsdyktige og kan tilsynelatende trives utmerket under forhold som avviker mye fra det som regnes som naturlig for arten. Også mange viltlevende arter viser variasjon og fleksibilitet når det gjelder valg av tilholdssted, ernæring og sosial organisering. Tilpasningsevne er i seg selv en viktig egenskap for en arts overlevelse på lang sikt. I evolusjonsmessig sammenheng kan dyrs atferd forstås ut fra en funksjonell betydning. Det er imidlertid ikke gitt at atferdsbehovet, dyrets motivasjon for en atferd, forsvinner når funksjonen er oppfylt. Det kan være selve utførelsen av atferden, og ikke den egentlige hensikten med atferden, som er av betydning for dyret. Katten fortsetter å jakte selv om den er mett. Jaktlysten er dermed ikke bare motivert ut fra matlyst. Noen atferdsmønstre synes å være så programmerte at dyrene trolig blir frustrerte dersom de hindres i å utføre selve atferden.

Mangler ved miljøet, kjedsomhet og frustrasjon kan gi seg utslag i ulike former for unormal atferd. Av og til ser man at et dyr blir apatisk og knapt reagerer på det som skjer i omgivelsene. Vanligere er det at dyr utvikler tvangsbevegelser, stereotyp atferd, som man ikke observerer hos dyr som lever fritt. Undulater i bur som hopper hvileløst fram og tilbake på pinnen, hester som vugger fra side til side («veving») eller kyr som ruller med tunga, er alle eksempler på stereotypier. Det spekuleres i om stereotyp atferd hjelper dyret å takle et mangelfullt miljø. Det ble eksempelvis vist at frekvensen av magesår blant gjøkalver var lavere hos de kalvene som utviklet stereotyp tungerulling. En teori er at atferden utløser endorfiner, morfinlignende stoffer, i hjernen, og at dyret således «doper» seg. Selv om miljøet senere forbedres, vedvarer ofte den stereotype atferden. Halebiting hos gris og fjørhakking og kannibalisme hos høns, som heller ikke er påvist hos dyr i naturen, kan ha store velferdsmessige konsekvenser for de individer som blir utsatt for den skadelige atferden. Unormal atferd omfatter også høyst naturlig atferd som kommer til uttrykk i en feil sammenheng, som diebehovet når kalver begynner å suge urin. Noen dyr kan reagere ved å bli unormalt fryktsomme eller vise overdreven aggresjon. Aggressiv atferd kan for så vidt være normalt i mange sammenhenger, men er generelt en uønsket atferd hos husdyr.

Det er både artsforskjeller og individuelle forskjeller når det gjelder hvordan dyr reagerer på et inadekvat miljø.

Stellfaktorens betydning – forholdet mellom dyr og menneske

Forholdet mellom dyr og eier eller røkter har stor betydning for velferden. En omsorgsfull, positiv menneskelig kontakt kan til en viss grad veie opp for mangler i det fysiske miljøet og delvis erstatte behovet for sosial kontakt med artsfrender. Uvennlig eller brutal behandling gir fryktsomme dyr. Forholdet mellom dyr og mennesker kan beskrives vitenskapelig ved hjelp av etologiske metoder. Gjennom flere undersøkelser, både hos griser og storfe, er det vist at stellfaktoren kan påvirke produksjonen. Sterkest er sammenhengen mellom frykt for røkteren og reduksjon i ytelse, men det finnes også eksempler på at vennlig behandling kan øke produksjonen. Det er bl.a. funnet bedre drektighetsresultat hos ungpurker med positiv kontakt med røkteren, og dårligere drektighetsresultat hos ungpurker som hadde negative erfaringer med røkteren, i forhold til dyr med «nøytral» behandling. I en annen undersøkelse ble det påvist 15 % høyere melkeproduksjon i besetninger der røkteren snakket vennlig til og klappet kyrne under melking sammenliknet med besetninger uten slik positiv kontakt. I pelsdyrnæringen er det introdusert et opplegg med tildeling av godbiter for å forbedre dyr – menneskeforholdet og redusere fryktnivået.

Produksjon

Høy produksjon ble tidligere antatt å være en god indikator på dyrs trivsel. At kua melket mye eller at sølvrevens pels var blank, ble tatt til inntekt for at dyrets velferd var god. Forskerne er likevel blitt mer varsomme med å trekke slike konklusjoner. Det er riktignok ingen tvil om at opphørt eller forsinket vekst, redusert ytelse og ikke minst dårlig reproduksjon kan være sikre tegn på nedsatt velferd. Forhold som mangelfull ernæring, fysisk sjukdom og vedvarende stress kan helt klart gå ut over produksjonsevne og fruktbarhet. Som nevnt foreligger det også flere undersøkelser som påviser en sammenheng mellom røkterens oppførsel mot dyrene og dyrenes produksjon. Det blir imidlertid for enkelt å snu konklusjonen og hevde at høy produksjon er ensbetydende med at dyrene har det godt. Dette henger bl.a. sammen med at husdyr gjennom lang tid er blitt avlet med tanke på produksjonsegenskaper og at egenskaper som har vært gjenstand for sterk seleksjon ikke er så følsomme for variasjoner i velferdsnivået. I mange lærebøker om dyrevelferd er derfor ikke produksjonsnivå inkludert blant velferdsparametrene.

Fotnoter

1.

Utilitarisme (nytteetikk): Filosofisk retning der en riktig handling er den som fører til mest lykke/lyst og minst lidelse/smerte for flest mulig.

2.

Kognitiv brukes i psykologien om de prosesser som ligger til grunn for erkjennelse, tenkning og kunnskapservervelse, og omfatter emner som sanseoppfattelse, oppmerksomhet, hukommelse, språk og evne til resonnement og problemløsning.

Til toppen
Til dokumentets forside