St.meld. nr. 40 (2006-2007)

Forvaltning av kongekrabbe

Til innholdsfortegnelse

2 Historikk

2.1 Kongekrabbens inntreden i norske havområder

Rød kongekrabbe ( Paralithodes camtschaticus ), eller Kamtsjatka-krabben som den også kalles, ble satt ut i Murmanskfjorden ved Kolahalvøya i perioden 1961-1969. Sovjetiske havforskere gjennomførte i denne perioden et såkalt «omplasseringsprogram for kongekrabbe», hvor kongekrabbe ble hentet fra Det japanske hav utenfor Vladivostok og fraktet gjennom Sovjetunionen for utsetting i havet ved Murmanskkysten. I alt ble 3340 voksne og 10 000 krabbeyngel, samt ca 1,6 millioner larver satt ut i Barentshavet. Målsettingen for det sovjetiske prosjektet var å etablere en stor bestand i løpet av ca 30 år.

Dette prosjektet ble gjennomført uten at norske eller andre lands myndigheter ble informert eller hørt på forhånd. Norske forvaltningsmyndigheter var således lenge uten kunnskap om utsettingen, og hadde følgelig heller ingen mulighet til å forhindre denne før krabben hadde funnet seg vel til rette i Barentshavet.

I 1974 ble det for første gang fanget en kongekrabbe i sovjetisk del av Barentshavet, og i norske farvann ble den første kongekrabben tatt i Varanger i januar 1977. I en sovjetisk vitenskapelig publikasjon fra 1978 ble det på basis av innkomne rapporter slått fast at kongekrabben måtte anses som en permanent beboer i Barentshavet. Dette ble begrunnet med registrering av eggbærende hunner og at det hadde vært en vellykket gyting.

I løpet av 1980-tallet ble det registrert en økning av bifangst av kongekrabbe i Norge. Imidlertid var det først våren 1992 at det ble tatt større mengder i norske farvann, nærmere bestemt i det kystnære garn- og linefisket etter torsk, hyse og rognkjeks i Øst-Finnmark. Med den kraftige økningen av bifangst økte også problemene knyttet til brukstap og tap av fangst og fangsttid for norske fiskere. Dette førte til et langt sterkere fokus på kongekrabbe, og 1992 kan således betraktes som et vendepunkt i den norske forvaltningen av kongekrabbe.

2.2 Kongekrabbens utbredelsesområde

Kongekrabbe har sin naturlige utbredelse på begge sider av Beringhavet og de nordlige delene av Stillehavet, jf. figur 2.1, som i tillegg viser utbredelsen i Barentshavet. I 1992, da bifangst av krabben økte betraktelig, var utbredelsen av krabben i norsk sone begrenset til området fra Grense Jakobselv til de sørlige delene av Varangerfjorden.

Figur 2.1 Utbredelse av rød kongekrabbe, 
Paralithodes camtschaticus
  (gule felter)

Figur 2.1 Utbredelse av rød kongekrabbe, Paralithodes camtschaticus (gule felter)

Kilde: Frøydis Strand, Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.

Frem mot 1995 var det fortsatt uvanlig å treffe på krabben i andre områder enn Varangerfjorden, men dette året ble det for første gang registrert krabbe av noe omfang i Tanafjorden, og de første eksemplarene ble tatt i Laksefjorden. I 1997 ble kongekrabben for første gang fanget i Oksfjorden på Nordkyn, og i 2000 ble det tatt eksemplarer både i Måsøy-området og i Breivikbotn på Sørøya.

Etter den tid økte mengden krabbe betydelig i de områdene den var utbredt i Øst-Finnmark, med Varanger som et kjerneområde hvor bestandstettheten var og er betydelig høyere enn andre steder i norsk sone. Det er tatt krabber i Lofoten (2003), Tromsø-området (2005) og sør for Rørvik i Nord-Trøndelag (2005). Alle disse eksemplarene er sannsynligvis satt ut siden disse funnene er enkeltstående både når det gjelder tid og sted, samt at det ikke er registrert fangster av kongekrabbe mellom disse funnstedene og det området som kan betraktes som naturlig utbredelsesområde på fangsttidspunktet. En baserer dette også på gjentatte fortellinger om at slike ulovlige utsettinger har funnet sted flere steder langs kysten av Nord-Norge.

Utsetting av kongekrabben gjør det vanskelig å si hvor langt vest den har spredd seg langs kysten av Nord-Norge, men det regnes som sannsynlig at utbredelsesfronten forårsaket av krabbens egenvandring og larvedrift i dag er ved Nord-Troms. Estimert sammenhengende utbredelse er vist med det mørkegule området i figur 2.2.

Figur 2.2 Utbredelse av kongekrabbe i Barentshavet i 2007

Figur 2.2 Utbredelse av kongekrabbe i Barentshavet i 2007

Kilde: Havforskningsinstituttet

2.3 Fra forskningsfangst til kommersiell fangst

Fangsten av kongekrabbe i perioden 1994-2001 ble regulert som en begrenset forskningsfangst, hvor Norge og Russland ble enige om en årlig totalkvote som landene delte likt mellom seg.

På den 29. sesjon i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon høsten 2000 ble Norge og Russland enige om at partene kunne sette i gang ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe fra 2002. På den 30. sesjon i 2001, fulgte man opp med å vedta beskatningsprinsipper for denne fangsten, herunder beskatningsgrad, minstemål, fangstperiode og redskapsbestemmelser. Beskatningsprinsippene ble valgt etter biologisk rådgivning som tok sikte på en økonomisk optimal utnyttelse av bestanden. I tråd med disse vedtakene innførte Norge ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe fra og med fangstsesongen høsten 2002. I figur 2.3 illustreres kvoteutviklingen fra 1994 til 2007, mens i figur 2.4 illustreres utviklingen i kvantum og førstehåndsverdi av landet kongekrabbe i Norge fra 1993 til 2006 1 .

Figur 2.3 Norsk kvoteutvikling for kongekrabbe fra 1994 – 2007

Figur 2.3 Norsk kvoteutvikling for kongekrabbe fra 1994 – 2007

Fra 1994 – 2001 kun forskningsfangst. Innført kommersiell fangst fra 2002.

Kilde: Fiskeridirektoratet.

Figur 2.4 Norsk fangst av kongekrabbe 1993 – 2006. Kvantum i tonn, førstehåndsverdi i 2006-kroner

Figur 2.4 Norsk fangst av kongekrabbe 1993 – 2006. Kvantum i tonn, førstehåndsverdi i 2006-kroner

Kilde: Fiskeridirektoratet

Den stiplede linjen i figur 2.3 og 2.4 indikerer starten på den kommersielle fangsten. De siste årene med bare forskningsfangst hadde fangstverdien en kraftig økning og var i 2001 kommet opp i 36,5 millioner 2006-kroner av en kvote på 100 000 krabber. Som figuren viser kan det synes som om en foreløpig topp ble nådd i 2004, både når det gjelder fangstmengde (vekt) og -verdi. Nedgangen etter denne toppen har sin forklaring bl.a. gjennom redusert gjennomsnittsstørrelse på krabben og nedgang i oppnådde priser, jf. tabell 4.2. Økonomiske virkninger vil bli nærmere belyst i kapittel 4.

2.4 Arbeidsgrupper

På norsk side ble prosessen med å forberede overgangen til kommersiell fangst satt i gang i juni 2000. Det ble da opprettet en arbeidsgruppe som skulle utrede alle sider knyttet til den fremtidige forvaltningen av kongekrabbe.

Arbeidsgruppen hadde som hovedformål å utarbeide forslag til fremtidig reguleringsopplegg for fangst av kongekrabbe, herunder spesielt vurdere dette i forhold til bifangstproblematikken, samt skissere de viktigste problemstillingene knyttet til kongekrabbens innvirkning på økosystemet og det biologiske mangfoldet i våre farvann.

Arbeidsgruppen leverte sin innstilling i august 2001. Arbeidet var et nybrottsarbeid og var ment som et første skritt på veien i forvaltningen av kongekrabbe. Norsk forvaltning av kongekrabbe har de etterfølgende år i stor grad vært basert på dette arbeidet.

Fiskeri- og kystdepartementet nedsatte høsten 2005 en ny arbeidsgruppe som skulle gjennomgå regelverket for kongekrabbe. Formålet med den nye arbeidsgruppen var å få en bred gjennomgang av forvaltningen av kongekrabbe, basert på erfaringer fra de siste årene med kommersiell fangst.

Mandatet for denne arbeidsgruppen var å komme med råd og anbefalinger relatert til det forestående møtet i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon hvor prinsipielle sider ved forvaltningen av kongekrabbe drøftes. Arbeidsgruppen skulle også utarbeide konkrete forslag til eventuelle endringer med hensyn til regulering av deltakelse og utøvelse av fangsten.

Denne arbeidsgruppen leverte sin rapport med anbefalinger i mars 2006. Et flertall i gruppen ønsket blant annet en redusert vekst i bestanden av kongekrabbe, oppheving av bestemmelsen om minste tillatte fangstdybde, åpning for fritidsfangst, oppheving av muligheten til å overføre deltakeradgang ved salg av fartøy, samt innføring av aktivitetskrav kombinert med åpning for nye deltakere til å slippe inn i fangsten. Videre ble det påpekt at det var nødvendig med økt innsats for å hindre spredning av kongekrabbe vest for 26°Ø, og som virkemiddel ble det foreslått en kompensasjonsordning/pristilskudd for krabbe fanget vest for denne grensen. Gruppen påpekte at det var behov for økt forskningsinnsats knyttet til økologiske, økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av kongekrabben.

2.5 Forvaltningsregime øst for 26°Ø

Frem til og med 2003 ble kongekrabben i hele Barentshavet forvaltet som en felles norsk-russisk bestand. Fra 2004 har 26°østlig lengde representert en grense for denne fellesforvaltningen.

2.5.1 Høstingsregler/beskatningsgrad

Da den kommersielle fangsten startet i 2002 var man enige i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon om en beskatningsgrad på inntil 20 prosent av antall hannkrabber over et gitt minstemål. En slik beskatningsgrad skulle sikre stabil reproduksjon av bestanden. I fiskerikommisjonen har avtalt minstemål for fangstbare hannkrabber vært 132 mm skjoldlengde. Det antas at hannkrabber rundt dette minstemålet har vært kjønnsmoden i 2-3 år. I den norske fangsten har imidlertid minstemålet vært satt til 137 mm skjoldlengde.

Beskatningsgraden har blitt beregnet på bakgrunn av minstemålet på 132 mm skjoldlengde, og hannkrabber over dette minstemålet omtales gjerne som den fangstbare delen av bestanden .

Bakgrunnen for valget av 20 prosent beskatningsgrad var erfaringene en hadde fra krabbebestanden i Alaska, hvor bestandsstørrelsen på begynnelsen av 1980-tallet var blitt så redusert at fangsten ble stanset. Etter at bestandsstørrelsen hadde økt og det ble åpnet for fangst igjen på 1990-tallet, innførte man beskatningsgrader på mellom 10 og 15 prosent for å sikre gytebestanden. Beskatningsgraden i Alaska er satt lavt for å bygge opp krabbebestanden. Basert på erfaringene fra Alaska ble det vurdert at bestanden av kongekrabbe i Barentshavet fortsatt ville vokse med en beskatningsgrad på 20 prosent. Relevansen av erfaringene fra Alaska kan imidlertid diskuteres, ettersom krabbebestanden der er lav i enkelte viktige fangstområder, på tross av kontinuerlig fangstforbud.

I avtalen med Russland ble det også inntatt bestemmelser om fangstsredskap, fangstområder (dybdebegrensning) og fangstssesong. Teiner er det eneste redskapet som har vært tillatt i fangst av kongekrabbe og fangstsesongen har vært begrenset til høst- og vinterhalvåret.

Tabell 2.1 Utvalgte elementer av beskatningsstrategi, Norge og Russland 2002 – 2006

  Norge Russland
  2002 – 2005 2006 2002 – 2005 2006
Minstemål (skjoldlengde) for hannkrabber 137 millimeter 132 millimeter
Tillatt fangstredskap Teiner Teiner
Fangstsesong 2002: 21.10 – 31.12 2003: 01.10 – 31.12 2004: 27.09 – 31.12 2005: 19.09 – 31.12 25.09. – 31.1.2007
Minimum dybde 100 meter1 Ingen 100 meter Ingen
Beskatningsgrad2 20 prosent Ca 37 prosent 20 prosent

1 Krav om minimum dybde for krabbeteiner ble opphevet fra og med 2005-sesongen.

2 Beskatningsgraden er beregnet på bakgrunn av bestanden av hannkrabber med skjoldlengde over 132 mm.

2.5.2 Fangst av hunnkrabber

Etter enighet i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon ble det ved oppstarten av forskningsfangsten på kongekrabbe i Barentshavet i 1994 valgt å ta i bruk det samme forvaltningsregimet som på russisk og amerikansk side i Beringhavet. Dette innebar kun fiske på store hannkrabber. Dette har vært basert på en forutsetning om at hannkrabbene rekker å befrukte flere hunnkrabber i løpet av den enkelte sesong, og at en slik beskatning derfor sikrer stabil reproduksjon og en levedyktig bestand. Forbudet mot fangst av hunnkrabbe har også hengt sammen med at kjøttfylden er dårligere hos hunn- enn hos hannkrabbe, og at det ikke har vært opparbeidet noe marked for hunnkrabber.

2.5.3 Bifangst

I Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon har det vært enighet om at det ikke skulle være tillatt å fange kongekrabbe med annet redskap enn teiner, noe som har vært litt av bakgrunnen for at bifangst av kongekrabbe i andre fiskerier ikke har vært tillatt. Legalisering av slik bifangst ville måtte avregnes Norges totalkvote, og følgelig redusere kvotegrunnlaget for de som har vært gitt adgang til å delta i fangsten. Bifangsten av kongekrabbe i andre fiskerier har dessuten vært størst i de deler av året hvor kvaliteten på krabben ikke er optimal, og det har vært frykt for at denne krabben ville kunne skape negative markedseffekter. Det har derfor vært et utkastpåbud (påbud om gjenutsetting) av levende kongekrabbe tatt som bifangst i andre fiskerier. Fra august 2004 har slikt utkastpåbud kun vært gjeldende øst for 26°østlig lengde, mens det har vært et utkastforbud vest for denne grensen, jf. kap. 2.6.

Havforskningsinstituttet har i samarbeid med Fiskeridirektoratets regionkontor i Vadsø gjennomført registreringer av bifangst av kongekrabbe siden 1997. Datamaterialet har vært samlet inn fra fiskere under kommersielt fiske med garn og line, og det er utarbeidet rapporter med fokus på de problemer kongekrabben forårsaker i utøvelsen av fisket. Det er eksempelvis estimert at det i 2005 ble tatt ca 366 000 kongekrabber som bifangst i torske- og rognkjeksgarn (figur 2.5 og 2.6), noe som illustrerer at slik bifangst utgjør et betydelig problem i disse fiskeriene. Krabbene vikler seg inn i garnene og gjør røktingen tidkrevende, og resultatet blir ofte at garnene ødelegges. Dessuten kan det være vanskelig å få krabbene løs og gjenutsatt uten at de dør eller skades. En stor andel av slik bifangst er ikke-kommersiell småkrabbe, men grunnet utkastpåbudet har det uansett ikke vært anledning til å omsette slik bifangst.

Figur 2.5 Estimert bifangst av kongekrabbe øst for 26°Ø i torskegarn i 2005 (280 000 krabber), med lengdefordeling for hunn- og hannkrabber

Figur 2.5 Estimert bifangst av kongekrabbe øst for 26°Ø i torskegarn i 2005 (280 000 krabber), med lengdefordeling for hunn- og hannkrabber

Kilde: Havforskningsinstituttet

Figur 2.6 Estimert bifangst av kongekrabbe øst for 26°Ø i rognkjeksgarn i 2005 (86 000 krabber), med lengdefordeling for hunn- og hannkrabber

Figur 2.6 Estimert bifangst av kongekrabbe øst for 26°Ø i rognkjeksgarn i 2005 (86 000 krabber), med lengdefordeling for hunn- og hannkrabber

Kongekrabben utgjør også et betydelig problem i fisket med bunnline, ved at den spiser agnet av krokene. Relativt få krabber følger med lina ombord, men det er ikke uvanlig at krabbeklør henger fast i krokene.

Registreringer fra Kystvakten viser at kongekrabbe også tas som bifangst i trålfisket.

2.5.4 Deltagelse og kvoter

I 2002 ble det åpnet for kommersiell fangst av 100 000 krabber i norsk sone, hvorav 10 000 krabber ble avsatt til forskningsformål. Deltakerforskriftene som har regulert fangsten av kongekrabbe har vært bygget på en målsetting om at det er de fiskerne som har vært sterkest berørt av bifangstproblemer med kongekrabbe i andre fiskerier som skulle få adgang til å delta i fangsten av kongekrabbe. Med dette utgangspunktet har fiskere kvalifisert seg til deltakelse dersom de innenfor en forutgående periode har fisket et visst kvantum torsk med garn eller line, eller rognkjeks med garn, i kongekrabbens hovedutbredelsesområde.

Figur 2.7 Avgrensning av fangstområde mot vest

Figur 2.7 Avgrensning av fangstområde mot vest

Mørkeblå felter er områder med dybde grunnere enn 200 meter

Kilde: Havforskningsinstituttet/Fiskeri- og kystdepartementet

I 2002 ble det åpnet for fangst i området fra Kinnarodden (se figur 2.7) og østover til den russiske grensen. Det var i dette området fiskerne som fisket torsk med garn eller line var mest plaget med bifangst av kongekrabbe. Fartøyene ble fordelt i to grupper, gruppe I og gruppe II, hvor fartøy i gruppe I ble tildelt dobbelt så store kvoter som fartøy i gruppe II 2 . Fangsperioden ble satt fra 21. oktober til og med 31. desember 2002. 127 fartøy fikk adgang til å delta i fangsten i 2002.

Av tabell 2.2 fremgår vilkårene som gjaldt for å delta i fisket etter kongekrabbe i 2002.

Tabell 2.2 Vilkår for å delta i fangst av kongekrabbe i 2002

Gruppe I: Gruppe II
Fartøy mellom 8 og 15 meter største lengde. Fartøy mellom 8 og 15 meter største lengde.
Eier av fartøyet og høvedsmann ført på blad B i fiskermanntallet. Eier av fartøyet og høvedsmann ført i fiskermanntallet.
Eier har deltatt med fartøyet og fisket og levert minst 5 tonn torsk med garn eller line i området fra og med Kinnarodden og østover til den russiske grense i minst to av årene 1999, 2000 eller før 1. september 2001. Eier har deltatt med fartøyet og fisket og levert minst 3 tonn torsk med garn eller line i området fra og med Kinnarodden og østover til den russiske grense i minst to av årene 1999, 2000 eller før 1. september 2001.

I 2003 ble kvoten doblet fra 100 000 krabber til 200 000 krabber, hvorav 10 000 krabber ble avsatt til forskningsformål. Fangstperioden var fra 1. oktober til og med 31. desember 2003. Fangstområdet ble utvidet med grense fra Sværholt og østover til den russiske grensen. Nedre metergrense ble både i gruppe I og gruppe II senket til 7 meter. Doblingen av kvoten la grunnlaget for å øke deltakelsen, og i alt 193 fartøy fikk adgang til å delta i 2003, en økning på 66 fartøy fra 2002. Blant disse var nå også fartøy som hadde fisket etter rognkjeks.

I 2004 ble kvoten satt til 280 000 krabber, hvorav 10 000 krabber til forskningsformål. Fangstperioden var fra 27. september til og med 31. desember. Fangstområde ble på nytt utvidet og satt fra 26°Ø og østover til den russiske grensen. I gruppe I ble øvre metergrense hevet til 21 meter. I gruppe II ble nedre metergrense senket til 6 meter, mens øvre grense på 15 meter ble videreført. Økt kvote la også dette året grunnlag for å øke deltakelsen. I alt 260 fartøy fikk adgang til å delta i 2004, en økning på 67 fartøy fra 2003.

I 2005 ble kvoten satt til 280 000 krabber, hvorav også dette året 10 000 krabber til forskningsformål. Fangstperioden ble satt fra 19. september til og med 31. desember 2005. Fangstområde fra 2004 ble videreført. De tidligere nedre metergrensene for fartøystørrelse ble opphevet dette året. I alt 273 fartøy fikk adgang til å delta i 2005, en økning på 13 fartøy fra 2004.

Den norske kvoten for 2006 ble satt til 300 000 krabber, hvorav forskningskvoten ble økt til 18 000 krabber. En kvote i denne størrelsesorden innebar at beskatningsgraden (kapittel 2.5.1) ble økt fra tidligere 20 prosent til ca 36,7 prosent. Den kommersielle fangstperioden ble satt fra 25. september 2006 til 31. januar 2007. Tidligere fangstområde fra 26°Ø og østover til den russiske grensen ble videreført. Per 31.12.2006 hadde 264 fartøy deltakeradgang.

For 2007 er det satt en kvote på 300 000 hannkrabber, hvilket vil gi en beskatningsgrad på i underkant av 30 prosent. Fangstperioden er fastsatt til perioden mellom 10. september 2007 og 31. januar 2008.

Figur 2.8 Foto: Terje Førsund

Figur 2.8 Forskningsfangst av kongekrabbe

Tabell 2.3 viser antall deltakende fartøy i henholdsvis gruppe I og gruppe II i kongekrabbefangsta for perioden 2002 – 2006.

Tabell 2.3 Antall deltakeradganger for fangst av kongekrabbe øst for 26°Ø per 31.12. hvert av årene 2002-2006, fordelt på gruppe I og II. Norsk kvote1 i antall krabber

År Gruppe I Gruppe II Totalt Norsk kvote
2002 121 6 127 100 000
2003 181 12 193 200 000
2004 223 37 260 280 000
2005 224 49 273 280 000
2006 220 44 264 300 000
2007 . . . 300 000

1 Av kvoten er det avsatt forskningskvote i 2002 – 2005 på 10 000 krabber og 18 000 krabber i 2006. I årene 2003 – 2005 ble 2 000 krabber av forskningskvoten avsatt til turistnæringen. I 2006 og 2007 ble det avsatt egen kvote på 3 000 krabber til fritidsfiske, og 2 000 krabber til turistnæringen

Kilde: Fiskeridirektoratet

I tabell 2.4 vises utviklingen i vilkåret for fartøylengde ved tildeling av deltakeradgang i fisket etter kongekrabbe i henholdsvis gruppe I og gruppe II.

Tabell 2.4 Krav til fartøylengde for deltakelse i fangst av kongekrabbe

  2002 2003 2004 2005 – 2007
Fartøylengde Gruppe I 8 – 15 meter 7 – 15 meter 7 – 21 meter 0 – 21 meter
Fartøylengde Gruppe II 8 – 15 meter 7 – 15 meter 6 – 15 meter 0 – 15 meter

I Tabell 2.5 vises antall deltakende fartøy fordelt på fartøyenes største lengde og type deltakeradgang per 31.12.2006.

Tabell 2.5 Antall fartøy med deltageradgang for fangst av kongekrabbe pr. 31.12.2006, fordelt på fartøylengde og gruppe I og II

Lengde Gruppe I Gruppe II Totalt
4 – 4,99 1 2 3
5 – 5,99 5 5
6 – 6,99 2 2
7 – 7,99 1 4 5
8 – 8,99 9 3 12
9 – 9,99 21 5 26
10 – 10,99 83 14 97
11 – 11,99 8 2 10
12 – 12,99 35 5 40
13 – 13,99 12 1 13
14 – 14,99 36 1 37
15 – 15,99 6 6
16 – 16,99 3 3
17 – 17,99 2 2
18 – 18,99
19 – 19,99 2 2
20 – 20,99 1 1
Totalt 220 44 264

Kilde: Fiskeridirektoratet

2.6 Forvaltningsregime vest for 26°Ø

Området for kommersiell fangst av kongekrabbe ble utvidet etter hvert som bestanden spredde seg vestover til nye områder. På den 32. sesjon i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon høsten 2003 ble det enighet om at Norge skulle innføre en vestgrense for norsk-russisk fellesforvaltning av kongekrabbe. Grensen ble satt på 26°østlig lengde ved Skinnstakknæringen på Magerøya, og slik at hele Porsangerfjorden ble øst for grensen (figur 2.2). Formålet med dette tiltaket var å begrense spredningen av kongekrabbe vest for denne grensen. Norge stod nå fritt til å iverksette de tiltak man mente var nødvendig og hensiktsmessig vest for grensen, dog under den forutsetning av at tiltakene ikke påvirket bestandsutviklingen i russisk sone.

Fra august 2004 har det i området vest for 26°østlig lengde vært et regime med fri fangst av kongekrabbe, samt forbud mot å kaste ut levedyktig krabbe.

Tabell 2.6 viser antall fartøy som har deltatt i fangsten vest for 26°østlig lengde, og antall krabber som ble tatt. Tabellen viser en betydelig redusert deltakelse og fangst av kongekrabbe vest for 26°Ø i 2005 og 2006, sammenlignet med 2004. Dette til tross for at fangst var tillatt kun de 5 siste månedene av 2004, og til tross for observasjoner av til dels store mengder kongekrabbe vest for 26°Ø. Foruten spredning langs kysten rapporteres det også fra fiskerne om forekomster av kongekrabbe på Nordkappbanken. Hovedforklaringen på liten deltakelse og fangst synes å være at forekomsten vest for grensen i hovedsak har bestått av små kongekrabber som har hatt liten kommersiell interesse. Fangstratene av stor kongekrabbe har vært så vidt lave at fiskerne har funnet det lite lønnsomt å fiske etter krabbe vest for 26°Ø.

Tabell 2.6 Norsk fangst av kongekrabbe vest for 26°Ø1

År Antall fartøy Antall krabber omsatt Verdi (kroner) Vekt (kilo) Kg per krabbe (gj.snitt)
2004 22 21 534 2 862 693 71 154 3,30
2005 15 12 436 929 960 35 422 2,85
2006 7 1 461 180 939 3 175 2,17
20072 14 49 630 1 335 576 61 613 1,24

1 Fangst fra dette området er inkludert i figur 2.4.

2 Fangst landet før 29. august 2007.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Tabell 2.7 Utvikling i fangst per enhet innsats i forskjellig områder vest for 26°Ø

  Sørøya Sørøysundet Revsbotn og Rolvsøysundet Nordkapp
2002 (12 fartøy) - - 0,81 (348 td) 0,76 (592 td)
2003 (8 fartøy) 0,01 (294 td1 ) 0,00 (301 td) 0,77 (238 td) 1,08 (291 td)
2004 (4 fartøy) 0,08 (160 td) 0,00 (160 td) 0,32 (264 td) 0,11 (56 td)
2005 (4 fartøy) 0,00 (156 td) 0,00 (156 td) 0,18 (160 td) 0,39 (160 td)
2006 (4 fartøy) 0,00 (142 td) - 0,01 (301 td) 4,80 (161 td)

1 td = teinedøgn = antall teiner * (antall timer i sjøen/24).

Situasjonen er noe endret nå i 2007. I fangsten vest for 26°Ø er det hittil i år landet et større antall kongekrabber enn tidligere år (tabell 2.6). Forklaringen på dette synes å være en større deltakelse i denne fangsten grunnet økt kommersiell interesse for krabber under to kg, samt en generell økning i forekomsten av krabbe vest for 26°Ø.

Tabell 2.7 viser utviklingen i fangst per enhet innsats (antall kongekrabber per teinedøgn gitt i parentes) i forskjellige områder vest for 26°Ø, fra forskningsfangst 3 av kongekrabbe i perioden 2002-2006. Antall fartøy som har deltatt i denne forskningsfangsten er redusert fra tolv i 2002 til fire i 2006. I 2002 ble det ikke gjort undersøkelser i områdene Sørøya og Sørøysundet, samt at Sørøysundet ble utelatt fra undersøkelsene i 2006.

I områdene rundt Sørøya er fangstene av kongekrabbe svært lave og har vært det gjennom hele undersøkelsesperioden. Nærmere opp til vestgrensen (26°Ø) er fangstratene noe høyere. Fangstraten har gått ned i området Revsbotn og Rolvsøysundet i løpet av undersøkelsesperioden, mens den i 2006 økte betydelig i området Nordkapp som ligger nærmest grensen (tabell 2.7). Sistnevnte stemmer for øvrig godt overens med rapporter fra fiskere om at krabbetettheten har økt betydelig i Magerøyfjorden, i området mellom Magerøya og Måsøy (tekstboks 8.1).

Den frie fangsten vest for 26°Ø synes å ha hatt en viss effekt i områdene et stykke fra grensen, mens det nært vestgrensen fortsatt er en betydelig økning i bestanden. Sistnevnte skyldes sannsynligvis en innvandring av eggbærende hunnkrabber østfra, med påfølgende klekking som nå har resultert i store mengder småkrabber i enkelte nye områder.

2.7 Fra felles til nasjonal forvaltning

2.7.1 Forvaltningen frem til 2006

Samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltning av felles bestander er formalisert gjennom avtalen av 11. april 1975 om samarbeid innen fiskerinæringen og avtalen av 15. oktober 1976 om gjensidig fiskerisamarbeid. Under avtalen av 11. april 1975 ble det opprettet en blandet norsk-sovjetisk fiskerikommisjon (nå norsk-russisk fiskerikommisjon). På årlige kommisjonsmøter har kommisjonen fastsatt totalkvoter på fellesbestander og fordeling av kvoter mellom Norge, Russland og tredjeland.

I «Gråsoneavtalen 4 » som Norge og Sovjet inngikk i 1978 ble det inntatt bestemmelser om kongekrabben. Det ble forbudt både å fange og å beholde bifangst av kongekrabbe i det området som omfattes av avtalen. Kongekrabben ble imidlertid ikke viet særlig oppmerksomhet da Stortinget den gang behandlet og godkjente «Gråsoneavtalen». Forbudet mot fangst av kongekrabbe i dette området er fremdeles gjeldende.

Kongekrabben ble for første gang behandlet i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon i 1992. Partene utvekslet da informasjon om forekomsten av kongekrabbe ved den norske og russiske kyst, og var enige om å koordinere og utvide forskningsinnsatsen på krabben. Etter forslag fra Russland ble partene enige om å videreføre forbudet mot fangst av kongekrabbe i 1993. Fra 1994 ble det åpnet for forskningsfangst.

Norge og Russland har i all hovedsak forvaltet kongekrabben i fellesskap. Landene har samarbeidet både om forskning og forvaltning, først gjennom en forskningsfangst fra 1994 til 2001, og deretter gjennom en kommersiell fangst fra 2002. Russland har vært opptatt av den kommersielle verdien kongekrabbe representerer og har ikke ønsket en beskatning som kunne innebære risiko for tap av fremtidig verdi. Norsk forvaltning har hatt den tilnærming at kongekrabbe representerer en ressurs, men at det også er negative effekter knyttet til fremveksten av denne bestanden. Det har derfor i noen sammenhenger vært tilstrebet å forvalte krabben ut fra en balanse mellom «ressurs og plage».

Norske og russiske forskere har utarbeidet forskningsmateriale hva angår størrelse på kongekrabbebestanden i de respektive soner. Dette materialet er lagt frem i de årlige sesjoner i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, og kommisjonen har så fastsatt kvotene for neste fangstsesong.

I perioden med ren forskningsfangst (før 2002) ble kvotene delt likt mellom Norge og Russland. Ved innføringen av kommersiell fangst ble det fastsatt en lik beskatningsgrad i norsk og russisk økonomisk sone. Det har blitt estimert ulike antall hannkrabber over minstemål i norsk og russisk sone, slik at kvoteberegning ut fra en lik prosent i begge sonene har gitt ulike kvotestørrelser. Denne måten å beregne kvotene på har vært gjenstand for betydelig kritikk fra en del aktører på norsk side, ettersom kvotene i hele perioden med kommersiell fangst har vært langt høyere i russisk enn i norsk sone.

Norge og Russland var fra fangstsesongen 2002 enige om en beskatningsgrad på 20 prosent av hannkrabber over et gitt minstemål. Høsten 2005 i den 34. sesjon i fiskerikommisjonen skjedde en endring på dette punkt. Russland hadde uten å konsultere Norge på forhånd fastsatt en kvote for 2006 på 3 millioner kongekrabber, og det er grunn til å tro at den tidligere avtalte beskatningsgraden var fraveket. Bakgrunnen for den russiske beslutningen var at en sterk årsklasse hadde oppnådd så høy alder og stor størrelse at det ville være hensiktsmessig å beskatte denne hardere, for å høste et overskudd som ellers kunne bli borte av naturlige årsaker.

Dette innebar et vendepunkt i den felles norsk-russiske forvaltningen av kongekrabbe. Norge fastsatte da, også på ensidig basis, en kvote på 300 000 krabber for sesongen 2006/2007. Denne kvoten innebar en beskatningsgrad på ca 37 prosent, altså nærmere en fordobling i forhold til det tidligere beskatningstrykket. Dersom Norge hadde videreført den tidligere beskatningsgraden på 20 prosent, ville dette gitt en kvote på 165 000 krabber.

2.7.2 Fremtidig forvaltning

Norge og Russland ble i 2006 enige om å forvalte kongekrabbebestanden hver for seg i sine respektive soner fra 2007. Beslutningen ble bekreftet på 35. sesjon i fiskerikommisjonen høsten 2006.

Denne beslutningen innebærer at de to land ikke er bundet av å bli enige om felles forvaltningstiltak for kongekrabben. Partene skal informere hverandre om tekniske reguleringstiltak under de årlige sesjoner. Resultater av felles forskningsinnsats på bestandsvurderinger, migrasjon og krabbens innvirkning på økosystemet skal fortsatt drøftes på de årlige sesjonene.

Nedenfor følger en illustrasjon over viktige hendelser i forvaltningen av kongekrabbe fra utsettelse på 1960-tallet og frem til i dag.

Figur 2.9 Tids- og hendelsesakse for kongekrabben i Barentshavet

Figur 2.9 Tids- og hendelsesakse for kongekrabben i Barentshavet

2.7.3 Hovedprinsipper i norsk fiskeri- og havmiljøforvaltning

Norsk fiskeriforvaltning skal tilrettelegge for verdiskaping som gir størst mulig samfunnsøkonomisk nytte av landets marine ressurser. Forvaltningen bygger på fire hovedprinsipper:

  • Bærekraftig bruk av marine ressurser

  • Økosystembasert tilnærming

  • Hensiktsmessige reguleringer

  • Effektiv kontroll og håndheving.

En av grunnsteinene i norsk fiskeriforvaltning er havforskningen. Forvaltningen skal bygge på de til enhver tid beste vitenskapelige råd, for på den måten å kunne høste et bærekraftig langtidsutbytte av de marine ressursene.

Flesteparten av de bestandene Norge høster fra deles med andre land. På bakgrunn av anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, forhandler de berørte landene årlig om totalkvoter og nasjonale kvoter. Norge fastsetter deretter uttaks-, innsats- og tekniske reguleringer for bl.a. å sikre at uttaket blir i henhold til fastsatt kvote. Reguleringene skal sikre en hensiktsmessig gjennomføring av fisket, samt ivareta fordelings- og kvalitetshensyn.

Norge har forvaltningsansvaret for et havområde som er seks ganger større enn landarealet, og for å ivareta dette ansvaret og sikre at reguleringsbestemmelsene overholdes, har Norge etablert et omfattende kontrollapparat bestående av Kystvakten, Fiskeridirektoratet og salgslagene. Internasjonalt samarbeid er imidlertid en forutsetning for å kontrollere uttaket av de marine ressursene, og Norge er en pådriver for slikt samarbeid med bl.a. EU og Russland, og i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner som NEAFC og NAFO.

Det strategiske målet for bevaring av biologisk mangfold i Norge er jf. St. meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand at « naturen skal forvaltes slik at arter som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, og slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprettholdes og gjøre det mulig å sikre det biologiske mangfoldets fortsatte utviklingsmuligheter ». Hovedårsakene til tap av biologisk mangfold er knyttet til fysiske inngrep i biologiske nøkkelområder og endringer i arealbruk, spredning av fremmede arter, klimaendringer, overbeskatning og forurensning.

Det nasjonale resultatmål for fremmede arter lyder (jf. ovennevnte stortingsmelding): « Menneskeskapt spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene skal ikke skade eller begrense økosystemene sin funksjon .» Under dette miljømålet er følgende arbeidsmål definert i «Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede arter» (strategi T-1460): «Forebygge utilsiktede introduksjoner av fremmede arter og negative effekter av eksisterende og tilsiktede nye introduksjoner gjennom mer dekkende regelverk, tiltak, informasjon og sektorsamarbeid.»

På denne bakgrunn har ti departementer nylig utarbeidet en nasjonal strategi mot fremmede arter. Strategien er generell og tverrsektoriell, og klargjør sentrale prinsipper for forvaltningen av fremmede arter:

  • Føre-var-prinsippet

  • Økosystemtilnærming

  • Sektoransvar

  • Miljøpåvirker skal betale.

Regjeringens forslag til revidert forvaltning av kongekrabbe med tiltakene forslått i kapittel 7 og 8 er en konkretisering av prinsippene i strategien for kongekrabben.

Fotnoter

1.

Tall for 2006 omfatter sesongen fra 1.10.2006 – 31.1.2007.

2.

Disse gruppene må ikke forveksles med den tidligere inndelingen i gruppe I og gruppe II i fisket etter torsk.

3.

Forskningsfangsten vest for 26°Ø foregår årlig på faste stasjoner (de samme lokaliteter) i de ulike områdene.

4.

«Avtale mellom Norge og Sovjetunionen om en midlertidig praktisk ordning for fisket i et tilstøtende område i Barentshavet» (protokoll undertegnet 11. januar 1978).

Til dokumentets forside