Konsulær bistand til norske borgere

Hva kan ambassaden hjelpe med?

Artikkel | Sist oppdatert: 14.09.2021 | Utenriksdepartementet

Tjenestene vi kan tilby norske borgere i utlandet kalles konsulær bistand. Tilsammen ca. 100 ambassader og generalkonsulater, og ca. 400 honorære konsulater kan hjelpe norske reisende i utlandet.

Utenrikstjenesten har et ansvar for å bistå norske borgere i utlandet. Nordmenn har likevel ikke et rettslig krav på konsulær bistand fra norsk utenrikstjeneste. Norske myndigheter har heller ingen form for tvangsmyndighet overfor norske borgere i utlandet og kan ikke pålegge noen å ta imot hjelp. All konsulær bistand forutsetter at den enkelte ber om det. Retningslinjene for konsulær bistand gjelder også ved alvorlige hendelse og i kriser.

I henhold til utenrikstjenesteloven*) har utenrikstjenesten til oppgave å tilby bistand til norske borgere. Det betyr at alle norske statsborgere skal kunne forvente tilbud om hjelp fra norske myndigheter ved opphold i utlandet.

Den hjelp som norske myndigheter kan tilby kan avhenge av hvilket land man befinner seg i og hvorvidt man er på kortere opphold eller er fast bosatt i utlandet.

Fast bosetting i utlandet påvirker både behov for hjelp fra norske myndigheter og legger begrensninger på den hjelp norske myndigheter vil kunne tilby, både i det landet de utflyttede nordmennene er bosatt og i tredjeland. I utgangspunktet skal nordmenn som er bosatt i utlandet langt på vei være likestilt med andre som bor i vedkommende land - med hensyn til både rettigheter og plikter. For nordmenn fast bosatt i utlandet innebærer dette at de vil bli lavere prioritert enn nordmenn på kortvarig opphold i tilfelle behov for bistand. I tråd med dette vil norske utenriksstasjoner henvise fastboende nordmenn til lokale myndigheter der dette er mulig og naturlig.

I Folketrygdloven §2.1 defineres «bosatt i Norge» som følger: Som bosatt i Norge regnes den som oppholder seg i Norge, når oppholdet er ment å vare eller har vart minst tolv måneder. En person som flytter til Norge, regnes som bosatt fra innreisedatoen. Det er et vilkår for medlemskap at vedkommende har lovlig opphold i Norge. Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn tolv måneder, regnes vedkommende fortsatt som bosatt her.

Konsulær bistand til utenlandske statsborgere

Også visse utenlandske statsborgere skal få tilbud om enkelte typer konsulær bistand. Dette gjelder flyktninger eller statsløse personer bosatt i Norge som innehar norsk reisebevis for flyktninger eller utlendingspass.* Det stilles her krav om både bosetting i Norge og at vedkommende har norsk reisedokument. Videre praktiseres det at vedkommende utlending som anmoder om assistanse under opphold i utlandet må ha benyttet seg av det norske reisedokumentet på reisen. Dersom vedkommende utlending har reist på et annet reisedokument, da som regel et reisedokument utstedt av myndighetene i det land vedkommende kommer fra, må eventuelle anmodninger om hjelp under opphold i tredjeland rettes til myndighetene i landet som har utstedt reisedokumentet.

Utenlandske statsborgere som har fått norsk reisedokument og benytter dette for reise tilbake sitt opprinnelige hjemland, signaliserer overfor norske myndigheter at det ikke lenger er behov for beskyttelse i Norge. Utlendingsdirektoratet (UDI) vil da vurdere å tilbakekalle eventuell flyktningstatus eller annen type tillatelse, og reisebeviset eller utlendingspasset kan bli inndratt.

Utenlandske statsborgere som benytter norsk reisedokument for reise til sitt opprinnelige hjemland, kan ikke forvente samme hjelp som ved opphold i tredjeland da det er meget sannsynlig at myndighetene i det opprinnelige hjemlandet vil anse vedkommende som egen borger. Skulle vedkommende for eksempel bli arrestert i sitt opprinnelige hjemland, vil både eventuell rettssak, dom og soning finne sted tilsvarende som for andre statsborgere av vedkommende land. Eventuell hjelp fra norske myndigheter vil i slike tilfeller være helt avhengig av eksplisitt tillatelse fra myndighetene i den bistandstrengendes hjemland. Anmodning om besøk eller annen hjelp vil erfaringsmessig som regel ikke bli etterkommet. Tilsvarende vil norske myndigheter være svært tilbakeholdne med å gi utenlandske myndigheter tilgang til personer som er norske statsborgere selv om vedkommende også har annet statsborgerskap, med mindre personen selv ønsker det.

* Jf. Utenrikstjenesteloven § 1

* Jf. Utenriksinstruksen kapittel 8

Norske borgere på reise i utlandet må selv sørge for ha gyldig reiseforsikring og tilstrekkelig midler til å dekke uforutsette hendelser.

Blir du rammet av sykdom eller ulykke under midlertidig opphold i utlandet, kan det være behov for hjelp fra en utenriksstasjon. Før en utenriksstasjon kontaktes i slike saker, bør du ha søkt hjelp hos forsikringsselskap eller turoperatør. I nødsituasjoner kan en utenriksstasjon gi informasjon om lokale helsetilbud og bistå med å komme i kontakt med forsikringsselskap eller familie og pårørende i Norge. Norske myndigheter dekker ikke kostnader ved medisinsk behandling eller hjemtransport.*

*Egne bestemmelser kan gjelde for reiser innenfor EØS-området og for personer med utvidet medlemskap i folketrygden under opphold i utlandet. For nærmere informasjon, ta kontakt med Helfo. 

Ved dødsfall i utlandet vil utenriksstasjonene kunne bistå de pårørende med informasjon om praktiske forhold, herunder hjemsendelse av kiste eller urne samt formidle kontakt til lokalt begravelsesbyrå.

Det er etablert faste rutiner mellom utenriksstasjonene, Utenriksdepartementet og Kriminalpolitisentralen (Kripos) for varsling av dødsfall i utlandet til norske myndigheter. En utenriksstasjon kan ikke varsle et dødsfall før den har mottatt skriftlig informasjon om dødsfallet og bekreftelse på avdødes identitet fra lokale myndigheter. Kripos har ansvaret for varsling av pårørende i Norge, som foretas av lokalt politi eller prest, når pårørende ikke allerede er varslet for eksempel av medreisende.

Det er ikke uvanlig at det går noe tid fra utenriksstasjonen varsles om et dødsfall til offisiell dokumentasjon mottas fra myndighetene i vedkommende land. Når offisiell dokumentasjon er mottatt, utsteder vedkommende utenriksstasjon «melding om dødsfall», som sendes til Skattedirektoratet v/Sentralkontoret for folkeregistrering for registrering av dødsfallet i det norske folkeregister, skifterett og Nav osv.

Pårørende må være forberedt på selv å ha direkte kontakt med eventuelt forsikringsselskap, det lokale begravelsesbyrået og norsk begravelsesbyrå som de pårørende selv har valgt.  

Utenrikstjenesten dekker ingen utgifter i forbindelse med norske borgere som dør i utlandet.

I de tilfeller det ikke finnes pårørende som kan forestå hjemsendelse av avdøde eller begravelse lokalt, vil avdøde bli begravet på stedet på det respektive lands bekostning og i henhold til dets lover og praksis.

Ved spørsmål om arv eller skifte i utlandet vil utenriksstasjonene kunne formidle kontakt med aktuelle skiftemyndigheter og eventuelt også til advokater som de berørte kan engasjere for egen regning.

Ved arrestasjon i utlandet har man rett til å kontakte nærmeste norske utenriksstasjon. En representant fra utenriksstasjonen eller konsulat vil forsikre seg om at du får tilgang til advokat eller rettshjelp etter de regler og prosedyrer som gjelder på stedet.

I de fleste land vil det offentlige oppnevne og bekoste en forsvarer. I de land dette ikke er praksis, kan utenriksstasjonen orientere deg om mulige advokater og formidle kontakt. Utenriksstasjonen kan imidlertid ikke anbefale en spesiell advokat eller finansiere advokatutgifter eller annen rettshjelp.

Dersom det i det aktuelle landet ikke finnes rettshjelpsordninger til juridisk bistand, kan en, ubemidlet arrestert, norsk borger på visse betingelser søke Statsforvalteren i Oslo og Akershus om fri rettshjelp (økonomisk hjelp til advokatbistand). Utenriksstasjonen kan bistå med å videreformidle slike søknader. 

Utenriksstasjonene kan informere pårørende i Norge, bistå med praktiske gjøremål som den arresterte måtte være avskåret fra å ta seg av. Likeledes, vil utenriksstasjonen, representert ved ambassade eller konsulat, søke å avlegge besøk til den fengslede. Dette avhenger imidlertid av avstand, soningens varighet og i hvilket land det gjelder.

I alle land er det påtalemyndighetens ansvar å sørge for at tiltalte forstår hva som skjer i en straffesak.  Likevel kan tiltalte selv måtte dekke utgifter til eventuelle tolketjenester i enkelte land. Utenrikstjenesten kan ikke utføre eller finansiere oversettelsestjenester verken simultanoversetting eller oversetting av dokumenter, i forbindelse med rettssaker. 

Vi erfarer at soningsforholdene og medisinsk oppfølging for fengslede i utlandet ofte er svært annerledes enn det vi er vant til fra Norge. Ansvaret for soningsforholdene og den innsattes helse og sikkerhet vil alltid ligge hos fengselsmyndighetene i gjeldende land.

Norske myndigheter kan ikke påvirke eller involvere seg direkte i straffesaker i utlandet, like lite som utenlandske myndigheter kan påvirke en rettsprosess ved en norsk domstol. Det er stedets lover og regler som kommer til anvendelse i slike saker. Dette – sammen med folkerettens bestemmelser – begrenser de virkemidler utenrikstjenesten og norske myndigheter for øvrig har til rådighet.

Når rettskraftig dom foreligger, kan det søkes om soningsoverføring til Norge. Slik søknad kan fremmes via norsk ambassade og behandles av Justis- og beredskapsdepartementet.

Når en fengslet norsk borger har opprinnelse fra fengslingslandet, eventuelt har dobbelt statsborgerskap, kan man risikere at det norske statsborgerskapet ikke anerkjennes av vedkommende land. I slike tilfeller vil norske myndigheters mulighet til å bistå være begrenset. 

Ta med pass på alle utenlandsreiser - også innenfor Schengen-området.

Pass

Pass er det eneste gyldige norske ID-dokumentet i utlandet utenfor EØS- og Efta-området. I EØS- og Efta-området kan man også benytte nasjonalt ID-kort med reiserett. Fly- og fergeselskaper og hoteller krever ofte pass ved innsjekking.

Utstedelse av pass i utlandet

Henvend deg til nærmeste norske ambassade eller generalkonsulat for veiledning om hvordan du kan søke om norsk pass. Dersom akutte forhold tilsier at det ikke er mulig å vente på utstedelse av ordinært pass, kan du søke om nødpass. Et nødpass er et reisedokument med kort varighet beregnet for en enkeltreise. Det er ikke sikkert at et nødpass anerkjennes av utenlandske myndigheter på samme vilkår som et ordinært pass. Et nødpass er først og fremst beregnet på å gjøre det mulig for deg å reise hjem til landet der du er fast bosatt.

Dersom du blir frastjålet  passet ditt når du befinner deg i utlandet, bør du umiddelbart melde dette til lokal politimyndighet. Husk å få en kopi av anmeldelsen eller en kvittering fra politiet. Utenriksstasjonen og ditt forsikringsselskap vil trenge politianmeldelsen.

Norske utenriksstasjoner dekker ikke utgifter for nordmenn i utlandet.

Reisende er selv ansvarlig for å ha en dekkende reiseforsikring og tilstrekkelig med midler for å dekke uforutsette utgifter. I helt spesielle tilfeller kan det søkes om nødlidenhetslån ved en norsk utenriksstasjon. Kriteriene for innvilgelse og vurderingen av nødlidenhetslån praktiseres strengt.

Forutsetningen for nødlidenhetslån er at man er i en nødsituasjon. Først når alle andre muligheter er forsøkt, kan det være aktuelt å vurdere en søknad. Lånet skal primært dekke hjemreise til Norge ved første anledning. Nødlidenhetslån innvilges ikke for å finansiere fortsatt reise eller annet opphold i utlandet. Kriteriene er videre at du er norsk statsborger*, har fast bostedsadresse i Norge og hever lønn, pensjon eller trygd i Norge. Lånesøknaden er fastsatt i eget skjema. Søker må samtykke til at tilbakebetaling av lån kan skje ved trekk i løpende inntekt. Nødlidenhetslån som ikke tilbakebetales ved hjemkomst, kreves inn av statens innkrevingssentral.

*Utenlandske borgere med fast bostedsadresse og med lovlig fast opphold i Norge kan innvilges nødlidenhetslån dersom de innfrir betingelsene beskrevet over. 

Dersom du bor i Norge sammen med barnet ditt og overveier å ta barnet med til utlandet, er det viktig at du forsikrer deg om at dette skjer på lovlig vis.

Adgangen til å ta barnet med til utlandet bør avklares, enten reisen er tenkt som en ferie eller som permanent endring av bostedsland.

Dersom du ønsker å ta med barnet ditt til utlandet, skal du være oppmerksom på følgende:

Når du har foreldreansvaret alene

  • kan du i utgangspunktet flytte til utlandet uten samtykke fra den andre forelderen. Dersom den andre forelderen har avtale eller avgjørelse på samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre senest seks uker før flyttingen.
  • når det er tvist om foreldreansvaret eller fast bosted, kan barnet ikke flytte ut av landet. Det kreves ikke at det er reist sak for domstolene, det er for eksempel normalt nok at foreldrene har vært til mekling.

Når foreldreansvaret er felles

  • må begge foreldrene være enige dersom barnet skal flytte til et annet land.
  • kan hver av foreldrene ta barnet med på kortere utenlandsopphold, uten samtykke fra den andre forelderen.
  • kan retten nedlegge forbud mot kortere utenlandsreiser dersom det er uvisst om barnet vil komme tilbake. Politiet kan nedlegge midlertidig utreiseforbud frem til saken er avgjort av retten.

Når du ikke har del av foreldreansvaret

  • kan du ikke reise ut av landet med barnet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret, selv ikke på korte utenlandsturer.

Skriftlig samtykke

Dersom kun én av foreldrene reiser med barnet, kreves det i noen land skriftlig tillatelse til reisen fra den forelder som ikke reiser med barnet. Uten en slik tillatelse kan det oppstå problemer ved inn-/utreise. Dersom du skal til et land hvor dette kan være aktuelt, bør du i god tid på forhånd ta kontakt med vedkommende lands ambassade for å få informasjon om hva som kreves (ofte en undertegnet fullmakt).

Hvilken bistand som gis fra norske myndigheter ved en internasjonal barnebortføring, avhenger av om barnet er bortført til/fra et land som er tilsluttet en internasjonal konvensjon om barnebortføring.

En internasjonal barnebortføring er når et barn ulovlig tas ut av landet av en av foreldrene, i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder. Et barn kan også bli ulovlig tilbakeholdt etter et lovlig opphold i utlandet, for eksempel etter et ferieopphold eller samvær.

For at det skal foreligge en ulovlig barnebortføring, må gjenværende forelder ha del av foreldreansvaret, og barnet må ha vært bosatt i det landet som krever barnet tilbakelevert.

Barnets bosted er avgjørende for om det foreligger en ulovlig barnebortføring. I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre i hvilket land barnet har sitt faste bosted, for eksempel hvis barnet har bodd i flere land.

Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven).

Justis- og beredskapsdepartementet bistår i barnebortføringssaker mellom konvensjonsland.

Utenriksdepartementet bistår i barnebortføringssaker til land som ikke er tilsluttet en konvensjon.

Politiet bistår med å lokalisere barnet eller bortfører, og mottar anmeldelser og savnetmeldinger.

Se mer informasjon om internasjonal barnebortføring, oversikt over hvilke land som tiltrådt konvensjoner og kontaktinformasjon til norske myndigheter.

 

Norske borgere kan ved spesielle forhold få bistand fra en utenriksstasjon til å videreformidle søknad om fri rettshjelp.

Dersom det i det aktuelle landet ikke finnes rettshjelpsordninger til juridisk bistand, kan en ubemidlet norsk borger på visse betingelser søke Statsforvalteren i Oslo og Akershus om fri rettshjelp (økonomisk hjelp til advokatbistand). Utenriksstasjonen kan bistå med å videreformidle slike søknader.

Rettshjelpen kan omfatte dekning av utgifter til juridisk bistand i det aktuelle landet og øvrige utgifter knyttet til en eventuell rettsprosess. I enkelte saker kan også bistand fra norsk advokat dekkes. Fri rettshjelp ytes normalt bare innenfor visse inntekts- og formuesgrenser.

Les mer om fri rettshjelp hos Statsforvalteren i Oslo og Viken.

Norske borgere som utsettes for grov vold i utlandet kan søke om voldsoffererstatning i Norge.

Utgangspunktet er at voldsoffererstatning kun ytes når skaden har funnet sted i Norge eller på norsk territorium. Blir man offer for en straffbar handling i utlandet, er hovedregelen at den skadelidte må søke om voldsoffererstatning i det landet hvor skaden fant sted.

Kontoret for voldsoffererstatning kan gjøre unntak fra denne regelen dersom den skadelidte, eller den etterlatte, hadde bopel i Norge på skadetidspunktet, og særlige grunner tilsier det. Særlige grunner kan være at det aktuelle landet ikke har en egen voldsoffererstatningsordning, eller at skadelidte blir stilt vesentlig dårligere enn etter den norske ordningen.

Les mer om voldsoffererstatning på Kontoret for voldsoffererstatning.

Risiko for å bli rammet av uforutsette hendelser er alltid tilstede. Naturkatastrofer, ulykker, terror eller kriminalitet er situasjoner som kan utløse behov for bistand.

I en krisesituasjon er det viktig å være klar over at det er vertslandets myndigheter som har ansvaret for sikkerheten og som normalt vil ha ansvar for håndtere en krise. Avhengig av en krisens karakter og dimensjon vil utenrikstjenesten i tillegg til vertslandets myndigheter, reiseforsikringsselskaper, turoperatører og andre, være beredt til å bistå norske borgere med konsulær bistand.

Er det trygt å reise?

Den enkelte må alltid selv gjøre nøye vurdering av reisens formål sett i sammenheng med risiko ved gjennomføring. Ved å innhente informasjon om lokale forhold på forhånd kan man selv gjøre enkle forberedelser og ta forholdsregler. Å holde seg oppdatert underveis kan også bidra til å redusere risiko.

Norske myndigheter kan bidra med informasjon slik at denne beslutningen kan tas på best mulig grunnlag. Norske myndigheter gir reiseråd og reiseinformasjon beregnet på norske borgere. Offisielle reiseråd gis når det anses å være grunn til å råde nordmenn til å utvise særlig aktsomhet, fraråde reise til et bestemt land/område eller region, eller til å forlate stedet. Årsaken er vanligvis krig, krigslignende tilstand eller andre former for uroligheter.

Reiseråd opprettes og endres på bakgrunn av en helhetsvurdering av sikkerhetssituasjonen. Alvorlige situasjoner kan innebære at norske myndigheter har begrenset eller ingen mulighet til å bistå nordmenn.

Det gis ikke offisielle reiseråd ved naturkatastrofer, kriminalitet eller terrorhendelser og lignende. I noen tilfeller gis reiseråd dersom slike hendelser innebærer bortfall av infrastruktur som er nødvendig for å opprettholde liv og helse eller der en hendelse vesentlig svekker nasjonale myndigheters respons evne eller til innestå for grunnleggende sikkerhet.

Offisielle reiseråd gis og oppheves av Utenriksdepartementet etter en konkret vurdering av en aktuell situasjon. Reiseinformasjon om et land kan gi verdifull kunnskap om sikkerhet og annen relevant informasjon som kan bidra til å en trygg reise. Avgjørelsen om å gjennomføre en reise må den enkelte alltid beslutte selv.

Reiser til risikoutsatte områder

Dersom man velger å reise til et risikoutsatt område, må man være forberedt på at det kan innebære en begrenset mulighet for norske myndigheter å gi konsulær bistand. Dette gjelder særlig i tilfeller dersom man velger å reise til et land eller område der det foreligger et offisielt reiseråd. Vær oppmerksom på at et reiseråd også kan ha konsekvenser for en reiseforsikrings gyldighet.

Foruten å informere familie, pårørende arbeidsgiver eller andre om reiser, oppfordrer utenriksdepartementet alle norske borgere å vurdere registrering av sin reise på reiseregistrering. Registreringen er elektronisk og betinger at man har tilgang på en e-postadresse eller et mobiltelefonnummer.

I en krisesituasjon vil Utenriksdepartementet effektivt få oversikt over de som har registrert seg. Det betyr at vi raskere vil kunne oppnå kontakt med personer som har registrert seg. Registrering av reiser og utenlandsopphold er frivillig.

Bistand til utreise

I noen situasjoner der norske borgere blir rammet av en alvorlig hendelse vil det kunne utløse et overordnet behov for at norske myndigheter skal involvere seg. Med erfaring fra tidligere kriser er det eksempler på at norske myndigheter har besluttet å bistå norske borgere med for eksempel utreise. I slike situasjoner er det ofte behov for avklaringer rundt hvem som omfattes og hva av et slikt tilbud innebærer.

Bistand til utreise vil normalt innebære reise til nærmeste trygge oppholdssted. Dersom dette innebærer å krysse landegrenser til et tredjeland, vil den reisendes nasjonalitet, reisedokumenter og tredjelands innreisebestemmelser være faktorer som kan begrense norske myndigheters mulighet til å tilby slik utreise. Dersom bistand til utreise innebærer reise til Norge, vil slikt tilbud begrenses til å gjelde norske statsborgere og andre som lovlig kan reise til eller personer som har lovlig opphold i Norge.   

Dersom man benytter seg av slik bistand til utreise, vil kostnadene til dette normalt måtte dekkes av den reisende selv. Bistand til utreise vil som en hovedregel kun tilbys i tilfeller der det ikke finnes alternative muligheter for kommersiell transport ut av et land eller område. 

Enkelte land stiller strenge krav for å tillate at andre personer enn foreldre, eller oppnevnte omsorgspersoner, har omsorg for barna.

Dersom du har ansvar for mindreårige som ikke er dine egne barn under kortere opphold i utlandet, er det viktig å være oppmerksom på at enkelte land stiller strenge krav for å tillate at andre personer enn foreldre, eller oppnevnte omsorgspersoner, har omsorg for barna. Tilsvarende gjelder dersom barna reiser alene, eller sammen med kun en av foreldrene.

Det kan være nødvendig å ha med en bekreftelse på at reisen og oppholdet er godkjent av barnas foreldre eller oppnevnte omsorgspersoner. Dette for å unngå misforståelser i møte med myndighetene i landet/landene man besøker. Kopi av foreldrenes pass bør legges ved bekreftelsen.

Det foreligger ikke en uttømmende oversikt over hvilke land dette dreier seg om, og definisjonen av mindreårig kan variere fra land til land. For å undersøke hvilke krav landets myndigheter stiller anbefales den reisende å kontakte ambassaden/myndighetene til det land man akter å besøke i god tid før reisen skal skje. Enkelte land krever en legalisert bekreftelse. Oversikt over fremmede lands diplomatiske stasjoner akkreditert til Norgefinner du i oversikten over Norges diplomatiske forbindelser.

***

Eksempel på en generell bekreftelse:
Jeg, (navn), fødselsnummer (11 sifre), gir.....................(navn, fødselsnummer på personen(e) som har ansvar for den mindreårige) fullmakt til å ha ansvaret for min sønn / datter (navn, fødselsnummer) fra.....(dato) til.....(dato) under opphold i følgende land.............(aktuelle land føres inn). Jeg kan nås på telefonnummer:..........................(telefonnummer med landkode).

I, (navn, fødselsnummer), hereby confirm that I have authorized .......................... (navn, fødselsnummer på personen(e) som har ansvar den den mindreårige) to have the full responsibility for my son / daughter (navn, fødselsnummer) from ................(dato) to..................(dato) while travelling in the following countries....................(aktuelle land føres inn). I can be reached on phone no: (telefonnummer med landkode).

Sted, dato, underskrift 

Liste over norske utenriksstasjoner som kan ta imot forhåndsstemmer ved stortings- og sametingsvalg og kommunestyre- og fylkestingsvalg legges ut på www.valg.no i god tid i valgåret.

Informasjon om stemmerett og manntall samt tidsperioden for forhåndsstemming ved det kommende valg, finnes også på nevnte nettside.

Utenriksdepartementet anbefaler alle reisende og fastboende nordmenn i utlandet om å registrere seg på reiseregistrering.no.

Reiseregistrering er et tilbud til norske reisende som ønsker å registrere kontaktopplysningene sine hos Utenriksdepartementet. Dette vil gjøre det lettere for utenrikstjenesten å få kontakt med deg i tilfelle noe alvorlig skulle skje der du er. I en krisesituasjon vil utenrikstjenesten ha mulighet til å kontakte deg via e-post, sms eller telefon.

Utenriksdepartementet oppfordrer reisende til å holde seg oppdatert om sikkerhetssituasjonen i landet. Du kan lese mer om reiseinformasjon under hvert enkelt land.

Slik gjør du endringer i reiseregistrering.no

Endre datoer for reisen: Ønsker du å endre utreisedato eller hjemreisedato for din registrerte reise, må du logge inn på reiseregistrering.no med mobilnummeret eller e-posten som ble benyttet ved registrering. Når du har logget på, velger du den registrerte reisen du ønsker å gjøre endringer på. Etter endringen er gjort velger du knappen send inn for å lagre endringene.

Avslutte en reise: Hvis du ønsker å slette eller avslutte din registrerte reise, må du logge inn på reiseregistrering.no med mobilnummeret eller e-posten som ble benyttet ved registrering. Når du har logget på, velger du den registrerte reisen du ønsker å avslutte. Velg slett reise. Når endringen er gjort velger du knappen send inn for å lagre endringer.

Avregistrere eller slette dine data fra reiseregistrering.no: Reiseregistrering.no har ingen personlige brukerkontoer, og all informasjon som lagres om de reisende slettes etter 30 dager fra siste hjemreisedato.

Ønsker du å fjerne alle registrerte reiser og slette dine data, må du logge inn på reiseregistrering.no med mobilnummeret eller e-posten som ble benyttet ved registrering. Når du har logget på, velger du knappen slett mine data og reiser. Nettsiden vil be om en bekreftelse på ditt valg. Når bekreftet vil du bli logget ut av tjenesten og alle dine data vil være slettet.

Om opplysningene

Opplysningene du registrerer blir behandlet etter kravene i Personopplysningsloven. Du har selv tilgang og innsyn i dataene du har registrert. For å registrere deg må du ha tilgang på e-post eller sms. Løsningen er selvadministrert og du kan når som helst endre eller oppdatere opplysninger knyttet til din profil. For å endre eller slette opplysninger må du benytte e-postadressen eller telefonnummeret du brukte da du først registrerte deg.

Alle opplysninger blir slettet innen 30 dager etter reisens slutt. Du må samtykke til at personopplysninger kan behandles i utenrikstjenesten som beskrevet over. 

Dersom man ønsker å gifte seg ved en norsk utenriksstasjon, er det svært viktig å ta kontakt med stasjonen i god tid før vielsen skal finne sted for å få utfyllende informasjon og avtale tidspunkt.

Stadig flere nordmenn ønsker av forskjellige grunner å gifte seg utenlands.

Det er tre muligheter for vigsel i utlandet:

a) Ved noen norske utenriksstasjoner.
b) Hos norsk sjømannsprest. Informasjon om dette finnes på hjemmesidene til Sjømannskirken.
c) For utenlandsk myndighet. Informasjon om dette finnes nederst.

Vigsel ved norsk utenriksstasjon

Det er mange som ønsker å gifte seg ved en norsk utenriksstasjon, og det er derfor svært viktig at dere i god tid før dere ønsker at vielsen skal finne sted, tar kontakt med utenriksstasjonen for å få utfyllende informasjon og avtale tidspunkt. Ved noen stasjoner må det avtales tid mange måneder i forveien. Her finner dere mer informasjon om hvilke krav som stilles og hvordan dere skal gå frem.

Vigsel foretas i henhold til norske lover og regler, og bare på enkelte utenriksstasjoner som er særlig bemyndiget av Utenriksdepartementet til å foreta vigsel (se liste nedenfor). I tillegg må vertslandets myndigheter godkjenne slik bemyndigelse, og vigselen må få rettslig gyldighet i det aktuelle vertslandet. Videre må det være brakt på det rene at:

  • Ekteskapet vil bli anerkjent som gyldig i det land der brudefolkene skal bosette seg.
  • Ekteskapet vil bli anerkjent som gyldig i statsborgerlandet dersom en av brudefolkene er borger av tredjeland.

Følgende dokumentasjon må fremlegges:

  • Prøvingsattest fra norsk folkeregister. For informasjon og blanketter se nettsidene til skatteetaten.no.
  • Paret må ha gyldig opphold i landet der vigsel skal finne sted.

Det er ikke gebyr for vigsel ved norsk utenriksstasjon.

Alle som gifter seg må som i Norge ha minst to vitner til stede under vielsen. Disse undertegner vigselsdokumentene. Dersom dere ikke har med noen som kan være vitner, vil utenriksstasjonen kunne være behjelpelig med dette, men da er det viktig at dere informerer om dette i god tid før vigselen skal finne sted.

Vertslandet (der vigselen skal skje) stiller ulike krav for å tillate at vigsel finner sted. Her følger lister over hvilke norske utenriksstasjoner som kan vie norske borgere. Mer informasjon om vigsler ligger på utenriksstasjonens hjemmesider. Mange utenriksstasjoner kan vie kun på enkelte dager.

Husk: Kontakt utenriksstasjonen i god tid før vielsen!

1. Vigsel kan foretas når brudefolkene er av ulike kjønn, begge er norske statsborgere og ingen av dem er borger av det landet der utenriksstasjonen ligger: 

2. Vigsel kan foretas når brudefolkene er av ulike kjønn, minst én av dem er norsk statsborger og ingen av dem er borger av det landet der utenriksstasjonen ligger:

3. Vigsel av personer av samme kjønn kan foretas når begge brudefolkene er norske statsborgere. Ingen av brudefolkene kan være borger av det landet der utenriksstasjonen ligger:

4. Vigsel av personer av samme kjønn kan foretas når minst en av brudefolkene er norsk statsborger.  Ingen av brudefolkene kan være borger av det land der utenriksstasjonen ligger:

Vigsel for utenlandsk myndighet

Det er også mulig å gifte seg for utenlandsk myndighet, da etter vedkommende lands lover og regler. Mange land krever at det fremlegges prøvingsattest utstedt av Folkeregisteret. For mer informasjon om dette må dere kontakte vedkommende lands ambassade.

Ikke alle ekteskap inngått for utenlandsk myndighet blir automatisk anerkjent av norske myndigheter. De som gifter seg i utlandet må selv melde fra til folkeregisteret og vise fram vigselsattest eller bevis for at hun eller han har inngått ekteskapet. Dersom Folkeregisteret finner ekteskapet gyldig, blir ekteskapet registrert. Finner derimot Folkeregisteret at ekteskapet ikke er gyldig etter norsk lov, vil ekteskapet ikke bli registrert i Folkeregisteret. Det anbefales at man får avklart dette i god tid før vigsel er planlagt.

Se også hjemmesiden til Barne- og familiedepartementet om regler for å gifte seg i utlandet.

Til toppen