§ 47 - Innhenting av opplysninger om arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom i forbindelse med søknad om lån

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnr: 200509112 EP TKE/KVM
Dato: 27.09.2006

 

Finansavtaleloven § 47 – innhenting av opplysninger om arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom i forbindelse med søknad om lån


Vi viser til brev 20. desember 2005 og til telefonsamtale 20. februar 2006 mellom Hanne P. Gulbrandsen, Datatilsynet, og Per Sigvald Wang, her.

I brevet reises det for det første spørsmål om lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 47 ”hjemler innhenting av opplysninger om arbeidsløshet, skilsmisse og sykdom i forbindelse med søknad om lån”. Videre etterspørres Justisdepartementets oppfatning av hvor relevante opplysningene er i forhold til frarådingsplikten etter finansavtaleloven § 47.

Tilsynets spørsmål har bakgrunn i brev 19. oktober 2005 til Datatilsynet fra YA Bank AS. I brevet reiser banken spørsmål om det foreligger lovmessige hindringer for at banken i kredittvurderingssammenheng spør potensielle lånekunder om forhold knyttet til arbeidsløshet, skilsmisse eller sykdom for å kunne vurdere kundens fremtidige betalingsevne.

For å kunne ta stilling til ovennevnte spørsmål er det etter vår oppfatning nødvendig å vurdere problemstillingen i en større sammenheng. Opplysninger knyttet til enkeltpersoners arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom må regnes som personopplysninger etter lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 2 nr. 1. Videre vil en kredittinstitusjons innhenting av slike opplysninger måtte karakteriseres som behandling av personopplysninger etter personopplysningsloven § 2 nr. 2.

På denne bakgrunn må det for det første tas stilling til i hvilken grad kredittinstitusjoners behandling i form av innhenting av denne typen kundeopplysninger vil være underlagt reglene i personopplysningsloven, jf. personopplysningsloven § 3. Såfremt personopplysningsloven kommer til anvendelse, blir det dernest spørsmål om finansavtaleloven § 47 innebærer at ”det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling”, jf. personopplysningsloven § 8. Dersom det ikke er tilfellet, må det undersøkes nærmere om personopplysningsloven åpner for slik behandling på et annet grunnlag. Endelig må det tas stilling til om grunnkravene til behandling av personopplysninger i personopplysningsloven § 11, herunder relevanskravet i § 11 første ledd bokstav d, er oppfylt.

1. Personopplysningslovens saklige virkeområde

Etter personopplysningsloven § 3 første ledd gjelder loven for behandling av personopplysninger ”som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler” og annen behandling av personopplysninger ”når disse inngår eller skal inngå i et personregister”.

Såfremt opplysningene ikke innhentes ved hjelp av elektroniske hjelpemidler og heller ikke inngår eller skal inngå i et personregister, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 3, får personopplysningsloven ikke anvendelse. Dette vil kunne være tilfellet der informasjonsutvekslingen bare skjer muntlig mellom rådgiveren i kredittinstitusjonen og den potensielle låntakeren.

Dersom noe av informasjonsutvekslingen mellom långiveren og kunden skjer elektronisk, eller manuelt innsamlede opplysninger lagres i et elektronisk eller manuelt register, vil imidlertid personopplysningslovens regler kunne få anvendelse. I praksis antar vi at personopplysningsloven ofte vil komme til anvendelse i forbindelse med en kredittinstitusjons kredittprøving. Vi legger således til grunn for drøftelsen videre at forholdet reguleres av personopplysningslovens regler for behandling av personopplysninger.

Utenfor personopplysningslovens virkeområde må det ut fra et kontraktsrettslig ståsted legges til grunn at det i alminnelighet ikke er noe til hinder for at en part før inngåelsen av en kontrakt ber om opplysninger om kontraktsmotparten for å kunne vurdere om det er ønskelig å inngå kontrakten. I hvilken grad det gjelder rettslige skranker for dette går vi ikke nærmere inn på her.

2. Gir finansavtaleloven § 47 grunnlag for å innhente personopplysninger, herunder opplysninger om arbeidsløshet, skilsmisse og sykdom, i forbindelse med søknad om lån?

Finansavtaleloven § 47 lyder:

”§ 47. Plikt til å frarå
Dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.”

Spørsmålet i denne sammenheng er om bestemmelsen kan sies å innebære at ”det er fastsatt i lov” at det er adgang til behandling av personopplysninger, jf. personopplysningsloven § 8.

I finansavtaleloven § 47 første punktum er det fastsatt en plikt for finansinstitusjoner til å frarå forbrukere å ta opp lån under visse omstendigheter. Ved manglende oppfyllelse av plikten kan lempingsregelen i annet punktum komme til anvendelse. Bestemmelsen fastsetter derimot ikke noen uttrykkelig regel om finansinstitusjonens innhenting av opplysninger som kan danne grunnlag for vurderingen av låntakerens økonomiske forutsetninger for det aktuelle låneopptaket.

Bestemmelsen har bakgrunn i et forslag fra et mindretall i Banklovkommisjonen, jf. NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag s. 54. På s. 55 i utredningen uttaler mindretallet at bestemmelsen ikke pålegger finansinstitusjonen ”aktivt å innhente opplysninger for å undersøke om låntakeren har økonomi til å klare å betjene lånet. Det antas at institusjonene i egen interesse har rutiner som sikrer at forsvarlig kredittprøving foretas. Kredittprøving må for øvrig anses for å følge av alminnelig krav til god bankskikk”.   

Kommisjonen uttaler videre følgende om spørsmålet om en eventuell lovfesting av en plikt til kredittprøving, jf. NOU 1994: 19 s. 53:

”Det er enighet blant kommisjonens medlemmer om at finansinstitusjoner, statsbanker og andre profesjonelle långivere ikke bør yte lån som låntakeren ikke har økonomisk evne til å bære. Det er også bred oppslutning om å vurdere lovfesting av en plikt til kredittprøvning i institusjonslovgivningen, og kommisjonen vil komme tilbake til dette i en senere utredning om institusjonslovgivningen.”

Det er på nåværende tidspunkt uvisst når kommisjonen vil komme tilbake til dette spørsmålet.

I Justisdepartementets oppfølgning av NOU 1994: 19 tiltrådte departementet flertallets syn i kommisjonen og foreslo ikke noen bestemmelse om frarådingsplikt i finansavtaleloven, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s. 58:

”Departementet er kommet til at man ikke nå vil foreslå en privatrettslig regel om frarådingsplikt. Som påpekt ovenfor, er det sterke argumenter som står mot hverandre i spørsmålet om å innføre en slik plikt. Departementet vurderer bl a faren for at den foreslåtte regelen vil være konfliktskapende, for å være reell. Ut fra den tvil som foreligger, bør spørsmålet om frarådingsplikt ses i sammenheng med spørsmålet om en offentligrettslig plikt til kredittprøving.”

Bestemmelsen ble imidlertid tatt inn i loven under Stortingets behandling av proposisjonen, jf. Innst. O. nr. 84 (1998-99). Dette skjedde uten at spørsmål om kredittprøving og innhenting av opplysninger i den forbindelse ble drøftet.

På denne bakgrunn antar Lovavdelingen at finansavtaleloven § 47 ikke kan sies å inneholde noen selvstendig plikt til å innhente opplysninger i kredittprøvingsøyemed.

Videre antar vi at bestemmelsen ikke utgjør et slikt selvstendig lovgrunnlag som etter personopplysningsloven § 8 vil gi en kredittinstitusjon adgang til å innhente slike opplysninger fra låntakere. Bakgrunnen for alternativet i § 8 om at det er ”fastsatt i lov” en adgang til behandling av personopplysninger, er at personopplysningsloven § 8 ”ikke skal oppstille tilleggsvilkår for å behandle personopplysninger når Stortinget allerede har bestemt at behandlingen er nødvendig for å vareta viktige samfunnsinteresser”, jf. Ot.prp. nr. 92 (1998-99) s. 108. Etter vår oppfatning er det ikke noe i ordlyden til finansavtaleloven § 47 eller i bestemmelsens forarbeider som taler for at Stortinget ved vedtakelsen av bestemmelsen har tatt stilling til spørsmålet om innhenting og behandling av opplysninger som ledd i finansinstitusjoners kredittvurderinger.

I stedet legger vi til grunn at finansavtaleloven § 47 forutsetter at innhenting av opplysninger i kredittprøvingsøyemed skjer på et annet grunnlag, se nærmere punkt 3 nedenfor.

3. Åpner personopplysningsloven for innhenting av personopplysninger på annet grunnlag?

I det følgende vurderes om det er andre grunnlag etter personopplysningsloven § 8 som gir adgang til innhenting av personopplysninger i forbindelse med kredittvurderinger.

For det første er det etter bestemmelsen et alternativ at den registrerte har samtykket til behandlingen av opplysningene. Det er gitt en legaldefinisjon av begrepet ”samtykke” i § 2 bokstav c. I hvilken grad dette alternativet i praksis kan gi grunnlag for behandling av personopplysninger i forbindelse med en kredittvurdering, går vi ikke nærmere inn på her.

Videre gir § 8 bokstav a adgang til å behandle personopplysninger dersom behandlingen er nødvendig for å oppfylle en avtale med den registrerte, "eller for å utføre gjøremål etter den registrertes ønske før en slik avtale inngås". Om dette alternativet uttales det følgende i merknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 92 (1998-99) på s. 109:

”Bokstav a gir også adgang til å behandle personopplysninger når dette er nødvendig for å utføre gjøremål som den registrerte har bedt om før han eller hun inngår en avtale med den behandlingsansvarlige, jf bokstav a annet alternativ. Et typisk eksempel her er behandling av personopplysninger som er nødvendig for å kunne gi et tilbud til den registrerte – f eks kredittvurderinger som ledd i finansieringsvirksomhet.”

Ordlyden synes å forutsette at den registrerte (kunden) har et eget ønske om gjøremålet (kredittvurderingen) for at det i den forbindelse skal være adgang til å behandle personopplysninger etter bestemmelsen. I merknaden til bestemmelsen heter det til og med at den registrerte skal ha ”bedt om” at gjøremålet utføres før han eller hun inngår avtalen. Eksemplet om kredittvurderinger tyder imidlertid på at det – i hvert fall i disse tilfellene – er tilstrekkelig at gjøremålet utføres i den registrertes (kundens) interesse når dette er en forutsetning for at den registrerte skal oppnå en ønsket avtale med den behandlingsansvarlige. I forbindelse med en søknad om lån vil det typisk være i kundens interesse at banken foretar en kredittvurdering, siden banken gjerne ikke vil gi noe tilbud om lån uten en forutgående kredittvurdering. Selv om det kanskje ikke er helt treffende å si at kredittvurderingen i disse tilfellene utføres ”etter den registrertes ønske”, legger vi på bakgrunn av den klare uttalelsen i forarbeidene til grunn at bestemmelsen gir adgang til behandling av personopplysninger i forbindelse med kredittvurderinger når kredittvurderingen er en forutsetning for at banken skal være villig til å gi et lånetilbud til den registrerte.

Vi nevner for fullstendighetens skyld at også alternativet i personopplysningsloven § 8 bokstav b kan synes å være relevant som mulig grunnlag for behandling av personopplysninger i forbindelse med kredittvurderinger. Det følger av denne bestemmelsen at personopplysninger bare kan behandles dersom ”behandlingen er nødvendig for [...] at den behandlingsansvarlige skal kunne oppfylle en rettslig forpliktelse”. Som nevnt må det antas at en plikt til forsvarlig kredittprøving må anses å følge av alminnelige krav til god bankskikk, jf. også Bjørn Eirik Hansen: ”Finansinstitusjoners frarådingsplikt – noen utviklingslinjer”, Tidsskrift for Forretningsjus nr. 2/2005, på s. 243. Hvor langt plikten til kredittprøving rekker etter ulovfestet rett er imidlertid ikke klart, men vi antar at den neppe rekker særlig langt. Vi ser ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene i denne sammenhengen.

I den grad det er nødvendig å innhente sensitive personopplysninger, herunder opplysninger om helsetilstand (jf. personopplysningsloven § 2 nr. 8), for å kunne foreta en forsvarlig kredittprøving i det enkelte tilfellet, er det i tillegg krav om at behandlingen tilfredsstiller kravene i personopplysningsloven § 9. Vi antar at det i den forbindelse er mest nærliggende å undersøke hvorvidt vilkåret i personopplysningsloven § 9 første ledd bokstav a om samtykke er oppfylt, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 7. Denne problemstillingen faller på siden av spørsmålene som er reist i Datatilsynets brev 20. desember 2005, og vil ikke bli berørt nærmere her.

4. Grunnkravene til behandling av personopplysninger i personopplysningsloven § 11 – Krav til opplysningens relevans

Selv om personopplysningsloven § 8, jf. § 9, i utgangspunktet åpner for at personopplysninger kan innhentes i kredittprøvingsøyemed, vil vilkåret i personopplysningsloven § 11 første ledd bokstav d om at opplysningene som behandles må være ”tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen”, sette en grense for hvilke opplysninger som kan innhentes. Ordet ”relevant” markerer ”en ytre grense for hvilke personopplysninger som kan trekkes inn i behandlingen; behandlingen må ikke omfatte unødvendige personopplysninger”, jf. Ot.prp. nr. 92 (1998-99) s. 114.

Relevanskravet innebærer at det må foretas en konkret vurdering av om det foreligger et saklig behov for opplysningene i forhold til formålet med innhentingen. Det aktuelle formålet med behandlingen av opplysninger i denne forbindelse vil være å sikre at kredittinstitusjonen har et adekvat informasjonsgrunnlag for å være i stand til å foreta en forsvarlig kredittprøving. Med kredittprøving i denne sammenheng sikter vi til en vurdering av en låntakers mulighet til å betjene et lån i henhold til de vilkår som avtales, mao. om vedkommende kan nedbetale det aktuelle lånet på vanlig måte, jf. nærmere NOU 1994: 19 s. 54-55.

I utgangspunktet hører det under Datatilsynet som tilsynsmyndighet etter personopplysningsloven, eventuelt under Personvernnemnda ved klage over tilsynets avgjørelser, å ta stilling til hvordan relevanskravet skal forstås i konkrete saker. På bakgrunn av at spørsmålet om forståelsen av relevanskravet i kredittprøvingssammenheng er reist av tilsynet selv, har vi følgende merknader:

Det er liten tvil om at opplysninger knyttet til låntakerens lønns- og formuesforhold generelt må anses som relevante ved en kredittprøving. Relevansen av opplysninger om arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom vil derimot avhenge av de konkrete omstendighetene. I noen tilfeller vil slike forhold kunne være relevante for den enkeltes betalingsevne, i andre tilfeller ikke.

På denne bakgrunn vil antakelig den konkrete utformingen av en eventuell forespørsel om å oppgi opplysninger knyttet til slike forhold kunne få betydning for vurderingen av om relevanskravet er oppfylt. Etter vår oppfatning vil en generell oppfordring til potensielle lånekunder om å oppgi opplysninger om arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom kunne innebære en behandling av personopplysninger i strid med relevanskravet. Hvis derimot slike opplysninger bes oppgitt i den grad låntakeren antar at de kan påvirke vedkommendes fremtidige betalingsevne, antar Lovavdelingen at relevanskravet vil kunne sies å være tilstrekkelig ivaretatt.