§ 8 - Kredittkjøpsloven - stedlig virkeområde

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnr. 200608666 EP HCH/ANO
Dato: 21.03.2007 

 

Kredittkjøpsloven – stedlig virkeområde


Vi viser til brev 23. november 2006 vedrørende ovennevnte. Vi beklager at henvendelsen ikke er besvart tidligere.

I henvendelsen reiser Finansnæringens Hovedorganisasjon spørsmål om forståelsen av kredittkjøpsloven § 8. Vi forstår det slik at spørsmålet gjelder en situasjon der kredittavtalen er inngått mellom en norsk kredittyter og en norsk kunde, mens kjøpsavtalen (det vil si den avtalen der kreditten utnyttes) er inngått i utlandet mellom en utenlandsk selger og en norsk kunde. Vi legger til grunn at kredittavtalen reguleres av norsk rett. Når det gjelder kjøpsavtalen, vil det bero på lovvalgsreglene hvilket lands rett som kommer til anvendelse i et slikt tilfelle. Vi antar imidlertid at lovvalgsreglene ofte vil kunne tilsi at det er selgerlandets rett som legges til grunn for kjøpsavtalen, og vi legger dette til grunn som en forutsetning i det følgende. Spørsmålet er om kredittkjøpsloven § 8 kommer til anvendelse også der kjøpsavtalen reguleres av et annet lands rett.

§ 8 skiller etter sin ordlyd ikke mellom norske og utenlandske selgere eller mellom avtaler underlagt norsk eller utenlandsk rett. Ordlyden taler derfor for at slike avtaler er omfattet. Sammenhengen i bestemmelsen kan imidlertid kanskje tyde på at man har sett for seg at det er norsk rett som regulerer begge avtalene, jf. § 8 første ledd annet punktum som fastslår at kjøperen må gjøre gjeldende ”reklamasjon overfor selgeren etter kjøpslovens regler”. At kjøperen må reklamere overfor selgeren etter kjøpslovens (eller forbrukerkjøpslovens) regler, vil bare gjelde dersom det er norsk rett som kommer til anvendelse. Det kan nok imidlertid være tvilsomt hva man kan lese ut av henvisningen til kjøpsloven. Formålet med bestemmelsen synes å være at saken i første omgang bør være tatt opp med selgeren, jf. Ot.prp. nr. 34 (1980–81) s. 61. Kravet er derfor satt for å beskytte kredittyteren. Dette hensynet gjør seg gjeldende uavhengig av om kjøpsavtalen reguleres av norsk eller utenlandsk rett.

Etter det vi kan se, er spørsmålet ikke kommentert i forarbeidene til loven. At problemstillingen ikke er kommentert, kan nok ha sammenheng med at det på den tiden da forarbeidene ble skrevet, var mindre vanlig at man kunne betale i utlandet med kredittkort utstedt av norske finansinstitusjoner. NOU 1977: 12 Kredittkjøp m.v. s. 18-19 inneholder imidlertid en oversikt over utenlandske kredittkortselskaper som på den tiden opererte i Norge. Det synes å fremgå av sammenhengen at det dels var tale om kort som kunne benyttes i utlandet. Den problemstillingen som er reist i brevet fra Finansnæringens Hovedorganisasjon, synes med andre ord ikke å ha vært uaktuell da man forberedte loven. Det er derfor vanskelig å ta forarbeidenes taushet som inntekt for at slike avtaler skal falle utenfor.

Kredittkjøpsloven § 8 er delvis en gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 2. Direktivbestemmelsen regulerer imidlertid kun situasjoner der ”kreditt utelukkende stilles til rådighet av nevnte kredittyter til kunder av nevnte leverandør eller tjenesteyter for anskaffelse av løsøre eller kjøp av tjenester fra vedkommende leverandør eller tjenesteyter”. Bestemmelsen kommer neppe til anvendelse på den type kredittavtaler som vi her står overfor, siden kreditten ikke ”utelukkende” vil ytes overfor en tilbyder og dennes kunder. Vi antar derfor at tolkingen av direktivet vil ha mindre interesse for dette spørsmålet. Vi nevner imidlertid for ordens skyld at spørsmålet som er reist, ikke er kommentert i forarbeidene til endringsloven som gjennomførte forbrukerkredittdirektivet i norsk rett, jf. Ot.prp. nr. 72 (1991–92).

Etter det vi kan se, foreligger det ikke rettspraksis av interesse for dette spørsmålet. Bankklagenemnda har imidlertid fått seg forelagt enkelte saker der kravet er rettet mot den norske kredittyteren, men hvor den underliggende avtalen er regulert av et annet lands rett, jf. BKN-96023 og BKN-05098. Det fremgår forutsetningsvis av uttalelsene at nemnda har lagt til grunn at kredittkjøpsloven § 8 kommer til anvendelse selv om den underliggende avtalen reguleres av et annet lands rett. Det kan nok være noe usikkert hva man kan lese ut av denne praksisen, jf. at nemnda ikke uttrykkelig har uttalt seg om virkeområdet for § 8 i slike situasjoner, og at de innklagede finansinstitusjonene i disse sakene heller ikke bestred at kredittkjøpsloven § 8 var anvendelig. Uttalelsene trekker imidlertid i retning av at denne typen avtaler omfattes.
 
Lovavdelingen har i en uttalelse 3. desember 1991 (sak 1282/91) uttalt seg noe nærmere om hvilke korttyper som faller inn under virkeområdet for kredittkjøpsloven. Uttalelsen gjelder særlig § 8 i loven. I uttalelsen er det lagt til grunn at det som i uttalelsen omtales som ”internasjonale kort”, omfattes av kredittkjøpsloven § 8 dersom avtalen om disse kortene inneholder et kredittelement. Det synes å fremgå av sammenhengen at man med dette også sikter til kort som kan benyttes i utlandet.

Oppsummeringsvis kan det sies at ordlyden i § 8 første ledd første punktum synes å omfatte tilfeller der kjøpsavtalen er inngått i utlandet med en utenlandsk selger. Bestemmelsen i første ledd annet punktum kan likevel tyde på at det er kjøpsavtaler som reguleres av norsk rett man har sett for seg. Etter det vi kan se, er det imidlertid få andre konkrete holdepunkter for en innskrenkende tolking av ordlyden i første punktum. De holdepunktene som finnes, trekker snarere i motsatt retning, jf. uttalelsen fra Lovavdelingen og praksis fra Bankklagenemnda. Et hensyn som kan tale for å forstå bestemmelsen slik at den ikke omfatter avtaler inngått i utlandet med en utenlandsk selger, er riktignok at det vil kunne være vanskeligere for kredittyteren å forfølge et eventuelt regresskrav mot selgere i andre land. I motsatt retning trekker imidlertid hensynet til forbrukeren, som vil kunne ha behov for den beskyttelse som ligger i bestemmelsen uavhengig av hvor selgeren befinner seg, og uavhengig av hvilket lands rett som regulerer kjøpsavtalen. Vi nevner til illustrasjon at en lignende problemstilling har vært oppe for engelske domstoler, jf. Court of Appeals avgjørelse 22. mars. 2006. Et sentralt spørsmål i saken var hvorvidt section 75 (1) i The Consumer Credit Act, om såkalt connected lender liability, også medførte et solidarisk ansvar for kredittyteren dersom kredittkortet var benyttet i utlandet. Problemstillingen minner mye om det som er tema i denne saken. Domstolen la til grunn at bestemmelsen var anvendelig selv om bruken av kortet hadde skjedd i utlandet, og drøftet i den forbindelse mulige praktiske vanskeligheter med å la bestemmelsen komme til anvendelse på transaksjoner som hadde skjedd utenfor Storbritannia. Domstolen fant imidlertid at disse ikke kunne være avgjørende for tolkingen av bestemmelsen.

Vi antar etter dette – under en viss tvil – at det ikke er grunnlag for noen innskrenkende tolking av bestemmelsen, og legger dermed til grunn at kredittkjøpsloven § 8 kommer til anvendelse også der kjøpsavtalen reguleres av et annet lands rett.