Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2010: 3

Drap i Norge i perioden 2004 – 2009

Til innholdsfortegnelse

14 Mottaksforhold og oppfølging av gjerningspersoner med etnisk minoritetsbakgrunn

14.1 Innledning

Det foreliggende kapittel vil forsøke å kaste lys over punkt 4.1.5, strek 6, i utvalgets mandat, hvor det står:

«Utvalget skal spesielt undersøke og eventuelt vurdere …. hvordan mottaksforhold og oppfølging av gjerningspersoner med etnisk minoritetsbakgrunn har fungert.»

Etter tragiske hendelser som drap begått av personer med psykiske lidelser, vil man ofte forsøke å finne svake punkter i behandlingskjeden og huller i systemene som kan forklare det som har skjedd. Det foreligger i dag mye forskning om de helsemessige konsekvenser av migrasjon og flukt, men det er liten kunnskap om sammenheng mellom mottaksforhold og drap. På samme måte har man kunnskap om mottak og mottaksforhold i relasjon til den psykososiale helse. 1 Det finnes etter hvert en anselig mengde forskning på vold, både om dem som oppholder seg på mottak, og generelt i innvandrerbefolkningen. Denne forskningen har imidlertid ikke sett spesielt på drap.

14.2 Kunnskapsoppsummering – om forskning, mottak og helsetilbud

I forskning omkring selvdrap og drap finner man sammenheng mellom sosioøkonomiske forskjeller og sosiale/helsemessige problemer. Det er også funnet at personer med oppvekstsforhold preget av generell vold, har større risiko for å senere selv å utøve vold i nære relasjoner, oppleve oppbrudd og usikkerhet, få ruslidelser og få sosiale problemer. Wilkinson og Pickett peker i en kunnskapsoppsummering på at det i land med små sosioøkonomiske forskjeller også er færre problemer innen områder som helse, sosiale vilkår, rasisme, drap osv. 2 En litteraturgjennomgang av 155 studier viste også at land eller områder med større sosioøkonomiske forskjeller har større helseproblemer, og den viste at i 25 av studiene var det samme sammenheng mellom slike forskjeller og drap, mens én ikke viste slik sammenheng. 3 Det er også i litteraturen vist at det er nær sammenheng mellom rusmisbruk og andre psykiske lidelser. Friestad og Kjelsberg pekte på at økende mengde stressfaktorer i barndommen og generelle sosiale forhold hadde sterk sammenheng med økt rusmiddelmisbruk og økte mentale helseproblemer. I en undersøkelse av 225 mannlige innsatte i Norge hvor bare 24 % ikke hadde rusmiddelmisbruk eller mentale helseproblemer, konkluderte man med at hjelpebehovet krever godt tverretatlig samarbeid. 4

14.2.1 Generelt om innvandrere og helsetilstand

Man ser at personer som av ulike årsaker har blitt tvunget til å flykte, ofte kan ha større behov for helsetjenester enn andre i befolkningen. På samme måte har man sett at forhold etter ankomst til mottaksland har stor innvirkning på den enkeltes evne til å mestre det nye livet og å leve med minner, savn og utfordringer i det fremmede.

Helseundersøkelsen i Oslo (HUBRO/UNGHUBRO) har gitt innblikk i innvandrerbefolkningens helsetilstand og sammenlignet den med majoritetsbefolkningens. 5 Thapa og Hauff pekte på at innvandrere fra lavinnkomstland rapporterte om mer psykisk påkjenning enn dem som kom fra høyinnkomstland. Det var videre slik at forholdene etter at de kom til mottakslandet, var den viktigste påvirkningsfaktor for forskjellen mellom de to gruppene. 6

Det er stor variasjon i helsetilstanden mellom forskjellige innvandrergrupper, for eksempel i antall med diabetes eller psykiske lidelser. Asylsøkere, flyktninger og deres familiegjenforente kan i varierende grad ha opplevd traumer og tap før de kommer til Norge. Mange vil derfor være spesielt utsatt for psykiske problemer knyttet til posttraumatisk stress, og barn av foreldre som har psykiske vansker, vil ha økt risiko for å utvikle psykiske lidelser. Det har vært forsket mye på depresjon hos mødre og på følgene for deres barn. 7 Hos barn av ikke-vestlige innvandrere har man funnet flere symptomer på depresjon enn hos barn i den øvrige befolkningen. 8 Man vet ikke om dette har sammenheng med foreldrenes egen helse eller med barnas opplevelse av vanskeligheter i det norske samfunnet.

Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningens alderssammensetning skiller seg fra majoritetsbefolkningens. Man finner her flere i de yngre aldersgruppene og en overvekt av menn i aldersgruppene 30 – 50 år og få eldre sammenlignet med den norske majoritetsbefolkningen (figur 14.1 og 14.2).

Figur 14.1 Kjønns- og aldersfordeling for befolkningen i Norge

Figur 14.1 Kjønns- og aldersfordeling for befolkningen i Norge

Figur 14.2 Kjønns- og aldersfordeling for personer i Norge fra
 ikke vestlige land

Figur 14.2 Kjønns- og aldersfordeling for personer i Norge fra ikke vestlige land

Undersøkelser viser at innvandringsbefolkningen, sammenlignet med majoritetsbefolkingen, oftere har psykiske helseproblemer, har i gjennomsnitt lavere økonomiske status, har større andel menn og er overrepresentert på drapsstatistikken. Dette er data som kan misbrukes til å konstruere forfeilede kausale sammenhenger. Det er derfor nødvendig at man ser nærmere på livsvilkårene for personene dette gjelder og belyse nærmere de samfunnsøkonomiske forholdene.

14.2.2 Migrasjon og psykisk helse – flyktninger

En rekke undersøkelser fra utlandet har vist at psykiske lidelser hos asylsøkere og flyktninger i stor grad henger sammen med påkjenninger i eksilsituasjonen. 9 Det kan dreie seg om manglende sosialt nettverk, mangel på meningsfulle oppgaver i hverdagen, tap av roller, nedgang i økonomisk status osv. Flere studier med langtidsoppfølgning av innvandrerpopulasjoner forskjellige steder i verden underbygger dette. Steel mfl. studerte vietnamesere i Australia med mer enn 11 års botid og fant at 8 % hadde psykiske problemer uten spesiell traumebakgrunn, mens det hos personer med kjente traumer var 12 % som hadde psykiske problemer. 10 Marchall mfl. fant hos kambodsjanere i USA at 62 % hadde PTSD (post traumatisk stress lidelse) og 55 % symptomer på depresjon. 11 I en undersøkelse av kambodsjanere i Kambodsja fant de Jong, Komproe og van Ommeren at 33 % hadde PTSD og 13 % depresjon. 12 Alle undersøkelsene pekte på at migrasjon i seg selv var en belastning, og at det syntes som om behandling for denne pasientgruppen ikke var tilfredsstillende tilrettelagt.

Disse utfordringene er felles for alle innvandrere uansett bakgrunn. Mange har lidd tap i forbindelse med selve migrasjonen, både materielle (hjem og eiendom), sosiale (familie, arbeid og sosialt nettverk) og psykiske tap (opplevelse av redusert egenverdi eller tap av identitet). Dårlige mottaksforhold og utilfredsstillende levekår i eksil kan over tid få mer å si for den psykiske helsen enn påkjenninger før flukten.

14.2.3 Papirløse migranter

Gruppen papirløse migranter, som ofte har langvarig flukt og lang botid i mottak bak seg, er spesielt sårbare fordi de ikke omfattes av det ordinære hjelpeapparatet som finnes for registrerte migranter. 13 Dette er en gruppe man vet relativt lite om, og det er først i de senere år man har begynt å se nærmere på deres situasjon.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange som bor uregistrert i Norge, men SSB antok i en rapport fra 2006 at det kunne være opp mot 18 000 personer. 14 Det er vanskelig å vite sikkert hvor mange personer som befinner seg uregistrert i landet, og anslag i mediene på antallet av dem varierer fra 5 000 til 30 000 personer. Det er en sammensatt gruppe hvor en del har vært asylsøkere på mottak, andre har vært ofre for trafficking, tidligere arbeids­innvandrere eller andre uregistrerte migranter. En spørreundersøkelse blant leger i Oslo-regionen viste at nesten halvdelen av de spurte hadde behandlet papirløse innvandrere. 15 I halvparten av tilfellene var det somatisk sykdom eller infeksjon som førte til at pasienten oppsøkte lege, mens psykisk lidelse utgjorde en tredjedel av kontaktårsakene. Kirkens Bymisjon i Oslo gjennomførte en undersøkelse av livssituasjonen til de papirløse i Norge i 2008 og startet et helsetilbud for papirløse migranter høsten 2009 sammen med Oslo Røde Kors. 16 Det er nytt i Norge at det er fokus på denne gruppen, og man vil her finne flere med risiko for å utvikle både somatiske og psykiske helseproblemer i tillegg til skadelig bruk av rusmidler.

I mottak av mennesker som kommer for å søke om asyl, har helsevesenet viktige oppgaver. Det er imidlertid ikke mulig for et helsevesen å demme opp for alle de belastninger som er forårsaket av sosioøkonomiske vansker, eller av at personer i ordinært asylmottak venter i lang tid, eller av at psykiske lidelser ikke forebygges godt nok i en utsatt fase som asylsøkere. Det vil derfor være av betydning hvordan mottak av flyktninger tilrettelegges, ordinært asylmottak organiseres og bosetting tilrettelegges, men ikke mindre betydningsfullt vil det være å ha mulighet for et nettverk ved gjenforening med familie, for jobb, og for sosiale arenaer.

14.2.4 Mottakssystemet

Asylsøkere som ankommer til Norge, blir plassert i transittmottak. Deretter flytter de, hvis de forblir i Norge, til et ordinært mottak mens søknaden deres behandles. Innvilges opphold i Norge, vil de bli tildelt en kommune og flytte dit. Det finnes retningslinjer og anbefalinger for hvordan helsetjenesten for disse skal organiseres. 17 På samme måte har UDI spesifisert hvordan mottak skal organiseres for å ivareta den psykiske helsen for beboerne. Ideelt sett er det mulig å fange opp personer som kan ha risiko for å utvikle fysiske eller psykiske helseplager, men ofte ser virkeligheten annerledes ut.

14.2.4.1 Transittmottak

I transittmottakene bør det gis helsehjelp til personer som er syke og trenger hurtig hjelp. Kliniske funn som sterkt redusert allmenntilstand, tegn på smittsomme sykdommer og svært dårlig psykisk funksjonsevne kan indikere behov for rask behandling. Det er imidlertid ikke lett å få akutt psykisk helsehjelp for annet enn alvorlige psykiske lidelser.

14.2.4.2 Ordinære asylmottak

Under opphold i ordinære asylmottak skal det gis tilbud om ytterligere helseundersøkelser. De ordinære asylmottakene er et botilbud for personer som har søkt asyl i Norge og venter på søknadsbehandling, eventuelt bosetting eller utreise. Et ordinært asylmottak er ikke en tvangsinstitusjon, men et frivillig botilbud for personer som søker asyl i Norge. Asylmottakene skal holde en nøktern standard, og de økonomiske støtteordninger til den enkelte asylsøker er moderate. Enkelte ordinære asylmottak har en desentralisert struktur. Det betyr at asylsøkerne bor i egne leiligheter utenfor mottaket, og dette gir helsetjenesten i vertskommunen noen ekstra utfordringer. I motsetning til beboerne i andre asylmottak, som er samlet på ett sted, vil ikke personer i desentraliserte enheter som har behov for helsehjelp, fanges opp av tilstedeværende mottakspersonellet eller helsepersonell. Det er derfor spesielt viktig at kommuner med desentraliserte ordinære asylmottak er tidlig ute med informasjon til asylsøkerne om hvor de kan få hjelp ved behov, og at de raskt tildeles fastlege. Det er rapportert om store forskjeller mellom de enkelte kommuners tilbud til asylsøkere med psykiske helseproblemer. Inaktivitet og lang ventetid på svar på asylsøknaden øker belastningen for den enkelte asylsøker.

14.2.4.3 Forsterket avdeling ved ordinære asylmottak

I 2005 ble det opprettet forsterkede avdelinger ved fire ordinære asylmottak: Dale, Leira, Hobøl og Setermoen. I desember 2009 ble det etablert ytterligere en avdeling i Kristiansand. Avdelingene er hverken en tvangsinstitusjon eller et behandlingstilbud, men et døgnbemannet frivillig botilbud for personer med særskilte hjelpebehov. Hovedmålgruppen er personer med psykiske problemer som ikke er så syke at de er innlagt på psykiatrisk institusjon, men som for eksempel er medisinert og går til poliklinisk behandling eller har behov for ekstra oppfølging i førstelinjen. Beboere som trenger behandling, skal tas hånd om av psykisk helsevern i kommunen. Det er helsetjenesten som har ansvar for behandling også når det gjelder beboerne i de forsterkede mottakene. Nærhet til et forsvarlig helse- og behandlingstilbud innen psykisk helsevern tillegges stor vekt når de forsterkede mottakene etableres, men beboerne vil bli gitt de samme ventelistebetingelser som alle andre. De forsterkede mottakene skal ikke ta inn beboere som på inntakstidspunktet blir vurdert som farlige av politiet eller av helsetjenesten. UDI har tilrettelagt omsorg for den sistnevnte gruppen på annen måte. Dette tilbudet er også ment å skulle bidra til å skape en bedre situasjon for øvrige beboere og ansatte i ordinære mottak.

En evaluering av Forsterket avdeling ble foretatt av Agenda i 2007, og man konkluderte der med at utfordringene er store når det gjelder å få dette tilbudet til å fungere etter intensjonen. Det er vanskelig å få beboere til behandling i spesialisthelsetjenesten, og man viser til at det kan være en kombinasjon av manglende kapasitet og manglende kompetanse innen traumerettet hjelp i tillegg til språkproblemer (kvalitet og tilgang til tolk). Den største utfordringen for mottakene var personer hvor kombinasjonen psykisk lidelse og rusproblem førte til utagering. For vertskommunene var det utfordringer spesielt relatert til forhold for barn og forebyggingstiltak og tilgang til tilstrekkelig kompetent førstelinjepersonell. En faktor som ble fremhevet som medvirkende til å øke belastningen, var det store antall asylsøkere som ble sittende i lang tid med endelig avslag uten videre tiltak. 18

14.2.5 Vold og asylmottak

Den økende usikkerhet og opplevelsen av utrygghet etter alvorlige hendelser hvor asylsøkere hadde vært involvert, førte til at man gjennomførte en studie av vold og trusler i og ved asylmottak i 2007. Arbeidet ble utført av Brøset kompetansesenter i Trondheim for Helsedirektoratet og resulterte i rapporten «Vold, trusler og ustabil atferd i norske asylmottak». 19 Rapporten tok utgangspunkt i at det bodde 7092 personer i mottak i perioden. Det var 135 personer som sto bak de til sammen 189 innrapporterte hendelsene. 80 prosent av de 135 personene som sto bak hendelsene, ble registrert én gang, 12 personer var registrert med to hendelser, mens 15 personer ble registrert med 3 – 5 hendelser. Én tredjedel av hendelsene omhandlet bare verbal aggresjon og trusler, mens de øvrige 70 % av hendelsene besto av en eller annen form for fysisk aggresjon eller vold. I to tredjedeler av hendelsene førte ikke volden til noen fysiske konsekvenser for den voldsutsatte, mens den i en tredel av tilfellene førte til fysisk personskade. Det at de fleste sto bak bare én enkelt hendelse, indikerer at aggresjonen i mange tilfeller kan ha vært et resultat av situasjonsbetinget frustrasjon. Mannlig personale og mannlige beboere var de som hyppigst ble utsatt for aggresjon eller vold.

Det var bare 27 personer (3 per 1000) som hadde flere enn to gjentatte hendelser. Det synes ikke å være et stort tall når det samlet tilsvarer hendelser knyttet til 1,2 % av den samlede gruppe asylsøkere i denne perioden, og tatt i betraktning at dette dreier seg om en gruppe mennesker i en svært vanskelig livssituasjon. På den annen side vil slike hendelser lett kunne føre til frykt hos personale og medbeboere, og de må derfor tas alvorlig. De kan øke risikoen for alvorligere hendelser ved uhensiktsmessig håndtering, og kan føre til unødvendig belastning av personale på grunn av frykt og til stigmatisering av de 98,8 % asylsøkere som ikke er innblandet.

For å forebygge vold i mottak har UDI prioritert sikkerheten i mottakene, både for beboere og ansatte. For å heve mottaksansattes kompetanse knyttet til psykisk helse og risiko for vold har UDI arrangert kurs i risikovurdering i alle regioner, med oppfølgingen av de ansatte for å sikre at ny kunnskap blir tatt i bruk.  Det har også vært holdt kurs om menneskehandel og konflikthåndtering for mottakene og deres samarbeidspartnere. Dette gjenspeiler etatens ønske om å forbygge negativ utvikling i mottak på forskjellige måter. For eksempel fikk mottakene i juli 2009 tilsendt en dokumentarisk film fra UDI som et pedagogisk hjelpemiddel i konflikthåndtering av ungdom. Filmen formidler grunnleggende prinsipper og metodikk for konflikthåndtering blant barn og unge i mottak, og kan hjelpe mottaksansatte i opplærings- og informasjonsarbeid for beboere, både på ordinære mottak og mottak for enslige mindreårige asylsøkere. Alle asylmottak har ansvar for å lage et informasjonsprogram på bakgrunn av UDIs rammeplaner, men det er opp til den enkelte driftsoperatør å gjennomføre det. 20 En rapport om «Vold mot kvinner i asylmottak» utarbeidet av Amnesty International Norge viste at vold i nære relasjoner var den formen for overgrep som rammet flest kvinner i mottak. 21 Vold mot kvinner utført av ektefellen eller en annen i familien er en stor utfordring i asylmottakene fordi vold som foregår i det private rom, er vanskeligere både å avdekke og å forebygge, men desto viktigere å være oppmerksom på. Det har derfor blitt arrangert kurs for menn med det formål å forebygge vold, derunder seksualisert vold, mot kvinner. Dette er igangsatt som prøveprosjekt på asylmottak i Aust-Agder, Vest-Agder, Telemark og Vestfold. Utlendingsdirektoratet har samarbeid med Alternativ til vold og med de regionale ressurssentre om vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTSene). Voldsundervisning (et samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk) ble høsten 2009 en del av introduksjonsordningen som alle nybosatte skal gjennom, men det er for tidlig å si noe om effekten av disse tiltakene.

Resultatene fra undersøkelsen fra Brøset kompetansesenter viste at både levekårene for beboerne og arbeidsforholdene for ansatte i mottak bør forbedres. Asylsøkere og ansatte bør ikke oppleve vold og trusler av den art som den foreliggende undersøkelsen dokumenterer. En omfattende innsats for å redusere vold og trusler vil da utgjøre en vesentlig forbedring av levekårene for asylsøkerne og vil også være viktig for de ansatte.

Studier av samspillet mellom individuelle, relasjonelle og miljømessige forhold som fremmer vold i mottak, og de helsemessige konsekvensene for dem som utsettes for vold og trusler, anbefales i rapporten fra Brøset.

Det er identifisert flere svake punkter i tiltakskjeden som skal forebygge vold mot personell og beboere på mottak. Blant annet gjelder dette formidling av kunnskap til den enkelte beboer og de mottaksansatte. Det kan også være vanskelig å få gjennomført tiltak som er planlagt. Det må sikres veiledning av mottakspersonell, og det må etableres meningsfulle aktiviteter for beboerne.

14.2.6 Kartlegging av psykisk helse av personer i mottak

Det er i litteraturen klare anbefalinger om at man bør få en oversikt over den psykiske helsetilstand og eventuelle risikofaktorer, som for eksempel opplevd tortur og tidligere traumatisering, hos nyankomne asylsøkere. Dette bør gjøres med validerte skjemaer og av kvalifisert personell og kan gjøres som del av den generelle helseundersøkelsen. Det foreligger imidlertid ikke tilstrekkelig evidensbasert viten til at man kan anbefale en generell screening av psykiske lidelser hos alle nyankomne asylsøkere/innvandrere. 22

En kartlegging av psykisk helse hos nyankomne asylsøkere utført av NKVTS i 2007 viste at dette er vanskelig. Det kom frem at det vil være avhengig av asylsøkernes utdannelsesnivå, men ikke minst er gjennomføringen avhengig av tilgjengelig helsepersonell der asylsøkeren befinner seg. Likevel kan man i de fleste tilfellene foreta en generell kartlegging av helsetilstanden, inkludert om personen er i risikosonen for å utvikle en psykisk lidelse. Både helsemessige og humane argumenter taler for å gjøre dette, og det kan gi positive langtidseffekter å forebygge utvikling av psykisk lidelse. 23

En kartlegging av den psykiske helse kan gjennomføres ved å bruke et skjema som kan fylles ut av sykepleier eller annet helsepersonell i samarbeid med den enkelte. 24 Formålet med kartleggingen er å avdekke behovet for hjelp. Kartleggingen kan også danne grunnlag for videre samtaler og oppfølging som vil kunne hindre utvikling av helseproblemer.

Intensjonen i veilederen er at kartleggingen skal utføres, men det er opp til den enkelte kommune om dette skal gjøres. En del steder blir det derfor ikke gjort. Det har også vært problematisert at man avdekker behandlingsbehov når det ikke er tilstrekkelig kapasitet eller kompetanse til å dekke dette behovet.

Kombinasjonen ruslidelse og annen psykisk lidelse og noen ganger kriminalitet gjør arbeidet vanskelig på mottak. Det er da avgjørende hvordan mottak, politi og helseinstanser kan arbeide sammen. Det har vist seg å være viktig med nær kontakt mellom helsevesen og politi i forebyggende øyemed, og det har også vært viktig med informasjon til beboere om at det vil bli grepet inn ved eventuell uro i mottaket. Rutiner for rask forflytning av personer som skaper uro, har også vist seg å være av betydning. Helsepersonell i førstelinjetjeneste har hatt nær kontakt med beboere som har hatt rusproblemer. Etter avslag på asyl har man forsøkt å korte ned ventetiden ved raskt å flytte personer med risikoatferd fra det ordinære asylmottaket til andre mottak, hvor de kan avvente uttransportering. 25

Det er stor variasjon mellom kommunene når det gjelder prioritering av personer i mottak. Det er utilstrekkelig kompetanse om migrasjonshelse hos helsepersonell i Norge, og det samme gjelder politiets kunnskap om traumer og migrasjon.

14.3 Funn fra utvalgets gjennomgang av saker

14.3.1 Fødeland og botid i Norge

Det var 97 (74 %) av gjerningsmennene som var født i Norge, og 106 (80 %) av gjerningspersonene hadde norsk statsborgerskap. Flertallet av dem som var født utenfor Norge var kommet til landet i løpet av de siste fire årene før gjerningstidspunktet (16 av 30 gjerningspersoner med kjent tidspunkt for ankomst til Norge). Det var bare i svært få tilfeller (N = 13) at det forelå informasjon om at gjerningspersonen hadde vært innom mottak. For 12 gjerningspersoner født utenfor Norge, var det ukjent om han/hun var innom mottak, og 10 hadde ikke bodd på mottak.

14.3.2 Psykisk lidelse på gjerningstidspunktet

Andelen som hadde psykisk lidelse på gjerningstidspunktet blant dem som var født i Norge (78 %), var høyere enn hos dem som var født i andre land (52 %) (tabell 14.1). 26 Diagnoser gitt på gjerningstidspunktet i disse sakene er som oftest kommet frem i en rettspsykiatrisk erklæring. Tilsvarende funn kommer også frem når det gjelder diagnoser de har hatt i løpet av livet. Årsaken til forskjellen mellom dem som var født i Norge og i utlandet, kan skyldes at utvalget, i sin gjennomgang av saker, hadde mindre tilgjengelig informasjon om psykisk helse tidligere i livet for personer som ikke har bodd i Norge hele livet. De som var født i Norge, hadde oftere rusrelaterte psykiske lidelser (F10-F19) på gjerningstidspunktet (47 %) enn dem som ikke var født i Norge (12 %). En større andel av gjerningspersoner født utenfor Norge hadde diagnosen schizofreni eller paranoid psykose (F20-F29) (24 %) enn gjerningspersoner som var født i Norge (16 %), men forskjellen var ikke statistisk signifikant.

Tabell 14.1 Andel som hadde psykisk lidelse på gjerningstidspunktet blant dem som er født i Norge og dem som er født i andre land (N = 129)

  Født utenfor Norge (n = 33) Født i Norge (n = 96)
Organiske, inklusive symptomatiske, psykiske lidelser (F0-F9) 0 3 (3 %)
Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av psykoaktive stoffer i løpet av livet (F10-F19) 4 (12 %) 45 (47 %)2
Schizofreni, schizotyp lidelse og paranoide lidelser (F20-F29) 8 (24 %) 15 (16 %)
Affektive lidelser (F30-F39) 2 (6 %) 10 (10 %)
Nevrotiske, belastningsrelaterte og somatoforme lidelser (F40-F49) 4 (12 %) 11 (12 %)
Atferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og fysiske faktorer (F50-F59) 1 (3 %) 0 (0 %)
Personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne (F60-F69) 6 (18 %) 32 (33 %)
Psykisk utviklingshemning (F70-F79) 0 0
Utviklingsforstyrrelser (F80-F89) 0 3 (3 %)
Atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsalder (F90-F98) 0 10 (10 %)1
Uspesifisert psykisk lidelse (F99) 0 2 (2 %)
Totalt (hadde minst en diagnose på gjerningstidspunktet) (F00-F99) 17 (52 %) 75 (78 %)1

Note: Vi mangler informasjon om mulige diagnoser på tre gjerningspersoner. N er derfor 129.

1 Signifikant forskjell mellom dem født i Norge og utenfor Norge med P0,05

2 Signifikant forskjell mellom dem født i Norge og utenfor Norge med P0,001

Det var ikke tilstrekkelig informasjon i den innsamlede dokumentasjon til å analysere kvaliteten på tilbudet som var gitt på mottak. Dette inkluderte følgende spørsmål: Var psykisk helse kartlagt på mottakene, hvordan var informasjonsflyten mellom mottak og psykisk helsetjeneste, hva slags oppfølging var gitt etter opphold på mottak, og var det generelt noen negative kommentarer om kvaliteten på mottaksforholdene.

14.3.3 Tidligere vold eller krenkende hendelser

I alt 59 (65 %) av gjerningspersonene hadde opplevd voldelige eller grovt krenkende traumatiske hendelser tidligere i livet (for eksempel voldtekt, tortur, familievold, nedverdigende behandling, andre relasjonstraumer). Blant personene som man vet om har opplevd krenkende traumer eller ikke, hadde personer født i Norge sjeldnere slike opplevelser enn personer født utenfor Norge (59 % vs. 85 %).

14.4 Vurdering av kunnskap, kommentarer og anbefalinger

Selv om det finnes retningslinjer, veiledere og rundskriv, vet ikke utvalget om de i praksis følges opp som forutsatt. Det må legges bedre til rette for å sikre at helsesjekk faktisk foretas, og at nødvendig dokumentasjon følger vedkommende. I den nye reviderte «Veileder om helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente» gis det en klar anbefaling til kommunene om å organisere tjenesten for asylsøkere i en egen kommunal tjeneste, der fastlegen skal inngå som en del av et tverrfaglig team bestående av kommunalt helsepersonell med kompetanse på asylhelse. 27 Det legges opp til at fastlegen skal fungere som «asylsøkerlege» som en del av den allmennmedisinske kommunale tjenesten. Et slikt tilrettelagt helsetilbud, med ansatt personell, vil i de fleste kommuner kunne være den mest hensiktsmessige organisering i den første fasen.

Det foreligger informasjon om hvilke risikofaktorer mottaksforhold innebærer. Det er på den ene side et svært lite antall personer i gruppen gjerningspersoner som har bodd i mottak. Det kan derfor ikke trekkes noen konklusjoner av det foreliggende materiale om årsakssammenheng mellom bosetting på mottak og drap. På den annen side kan man i litteraturen se dokumentert den negative innvirkning som langvarig opphold i mottak kan ha. Personer med særlig økt risiko vil være personer som tidligere har vært utsatt for vold og krenkelser. Det er derfor viktig å få kartlagt personer med tidligere vold i sin historie, både for å kunne forebygge negativ utvikling av mestringsevnen, og for å forhindre forverret psykisk helsetilstand.

Det er behov for kompetanseheving og styrking av helsetilbudet til torturerte og traumatiserte flyktninger. Dessuten bør det også sikres helsetilbud til papirløse innvandrere. Det er av stor betydning å ha et tett faglig samarbeid om personer som har vist tegn til psykisk lidelse med mangelfull affektregulering og sosial forståelse i asylmottak og etter bosetting.

Det bør sikres kultursensitive og traumebevisste helsetjenester. Det er utilstrekkelig med forskning om beskyttelsesfaktorer mot traumatisk stress, empirisk forskning om postmigrasjonsfaktorer og behandlingsforskning for denne gruppen. Det anbefales at forskning innen disse områdene prioriteres.

Utvalget anbefaler:

  • At det sikres en adekvat helseundersøkelse etter ankomst til landet/bosetting i kommunen.

  • At det tilrettelegges for økt kompetanse hos helsepersonell i behandling av flyktninger/asylsøkere.

  • At det sikres behandlingstilbud for torturofre.

  • At det sikres fullverdige helsetjenester til papirløse innvandrere.

  • At forskning innen beskyttelsesfaktorer mot traumatisk stress, behandlingsforskning av traumatiserte flyktninger og empirisk forskning om postmigrasjonsfaktorer styrkes.

  • At det rettes fokus på barn av traumatiserte innvandrere for å forebygge senere helseproblemer.

  • At traumatiserte mindreårige asylsøkere får adekvat behandling.

  • At det rettes fokus på rusforebyggende tiltak for innvandrere i mottak.

  • At voldsforebyggende tiltak i mottak evalueres.

En grunnleggende forutsetning for å forebygge psykiske lidelser er arbeid med integrering, tilgang til arbeid, sosiale nettverk, familiegjenforening og utdannelse. De forebyggende aspekter i dette må ikke undervurderes.

Fotnoter

1.

Berg mfl, 2005

2.

Wilkinson & Pickett, 2007

3.

Wilkinson & Pickett, 2006

4.

Friestad & Kjelsberg, 2009

5.

Folkehelseinstituttet, 2007

6.

Thapa & Hauff, 2005

7.

Weissman, Warner, Wickramaratne, Moreau, & Olfson, 1997

8.

Næss, Rognerud, & Strand, 2007

9.

Lie, 2002

10.

Steel, Silove, Phan, & Bauman, 2002

11.

Marshall, Schell, Elliott, Berthold, & Chun, 2005

12.

de Jong, Komproe, & Van Ommeren, 2003

13.

Chauvin, Parizot, & Simonnot, 2009

14.

Zhang, 2008

15.

Aarseth, Kongshavn, & Kristiansen, 2009

16.

Ottesen, 2008

17.

Helsedirektoratet, 2009b

18.

AGENDA Utredning & Utvikling AS, 2007

19.

Nøttestad, 2008

20.

Utlendingsdirektoratet, 2006

21.

Amnesty International, 2008

22.

Jaranson, 2007

23.

Jakobsen, Sveaass, Johansen, & Skogøy, 2007

24.

Helsedirektoratet, 2009b, Vedlegg 2, skjema 1

25.

Muntlig kommunikasjon med ansatte ved Kristiansand statlig mottak, jan 2010 og Brøset rapporten

26.

Kji-kvadrat 8,5, p = 0,004

27.

Helsedirektoratet, 2009b

Til toppen
Til dokumentets forside