Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2010: 3

Drap i Norge i perioden 2004 – 2009

Til innholdsfortegnelse

9 Samarbeidsnettverk mellom akuttpsykiatri og politi i Oslo

Oppsummering etter tre års drift

Skrevet etter fullmakt i april 2007 av Pål Hartvig, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Øst og Helseregion Sør.

Nettverket ble opprettet på initiativ fra Kompetansenterets leder Bjørn Østberg og leder for Oslo politidistrikt, voldsavsnittet, Finn Abrahamsen. Dette skjedde senhøstes 2003 etter presseoppslag om en person nylig utskrevet fra en akuttpsykiatrisk avdeling, som kort etter utskrivningen tok livet av sin tidligere samboer. I den saken hadde politiet forventet melding om utskrivningen for å kunne ha tatt forholdsregler mot en slik handling. Østberg og Abrahamsen ble enige om å danne et uformelt nettverk mellom de to instansene med første målsetning å bedre kommunikasjonen. Det ble innledningsvis særlig tenkt på å få til en bedre avveining mellom taushetsplikt og opplysningsplikt, to prinsipper som begge er tungt forankret i lovverket, men som ofte er mindre motstridende enn helsepersonell kan ha en tendens til å mene. Nye komponenter i nettverksarbeidet er kommet til siden.

Nettverket ble sammensatt ved invitasjon til ledelsen ved akuttpsykiatriske avdelinger og DPS-poliklinikkene i Oslo, til Regional sikkerhetspsykiatrisk avdeling, til politilegen i Oslo og til representanter for forskjellige avsnitt ved Oslo politidistrikt. Sekretariatfunksjonen ble ivaretatt ved Kompetansesenteret. Nettverket har representanter fra politiet og alle helseforetakene i Oslo politidistrikt.

Første møte i nettverket fant sted 5. februar 2004. Det var godt fremmøte og de fleste innkalte instanser var representert. Siden har det vært halvårlige møter, i juni og november 2004, i mai og desember 2005 og i juni og desember 2006. Fremmøtet har hele tiden vært godt. På grunn av økt saksmengde er det opprettet et arbeidsutvalg som fra desember 2004 har hatt 11 møter.

Hovedtemaer for nettverkets funksjon

I det følgende blir det gitt en hovedoversikt over de temaer nettverket har befattet seg med, men først er det viktig å beskrive dets plassering i systemet. Det er som nevnt uformelt opprettet som et forum for gjensidig orientering og diskusjon. Dette betyr at ethvert konkret forslag om rutineendringer eller liknende som måtte oppstå i nettverket må fremsendes til de organer som har myndighet til å behandle/ta avgjørelse i saken. Det er videre viktig å fastslå at selv om Kompetansesenteret har sekretariatfunksjon for nettverkets diskusjoner, har det verken myndighet eller ressurser til å forestå detaljert saksbehandling med inngående forslag til rutineendringer. Det viktigste for nettverket og Kompetansesenteret blir å videreformidle hovedlinjer, gjerne med konkret innhold, som de aktuelle overordnede instanser vurderer og eventuelt går videre med.

Beskrivelsen av prosessen i nettverket deles i to hovedområder:

I. Generell bedring av gjensidig forståelse og kommunikasjon

Diskusjoner under møtene har vært nyttige ved at hver side har kunnet opplyse om egne utfordringer, begrensninger og problemer. For eksempel gjelder dette psykisk helsevemlovens begrensninger for når og hvordan helsevernet kan etablere innleggelser uten pasientens samtykke. Det er nok både hos publikum og delvis i politiet et noe manglende kjennskap til dette, forståelig nok. Dette har vært fokusert på i møtene og det har gitt økt forståelse. Når det gjelder psykiatriske helsearbeideres taushetsplikt har det på den annen side vært diskusjoner med økt forståelse for hvor opplysningsplikten, ikke minst til politiet må få overvekt. Politiet har vært innstilt på å hjelpe psykiatrien ved henvendelse derfra om enkeltpasienter der politiet måtte sitte inne med opplysninger om fare for voldshandling. For dette er det etablert en rutine om at psykiatrien skal få svar fra ansvarlig jourhavende politihold. Kompetansesenteret har i enkeltsaker vært et mellomledd for politiets kontakt med enkeltinstitusjoner, om innleggelsesvei for mulig sinnslidende personer i varetekt, under etterforskning eller i andre situasjoner. Dette har vært og kan bli til hjelp, selv om det hele tiden har vært klart at Kompetansesenteret ikke har noen formell plass eller myndighet i disse prosedyrene.

II. Saker med konkret endringspotensiale

Svært mange av disse sakene har vært knyttet til den store mengdemessige belastning politiet har med psykiatriske pasienter. Dette gjelder for to hovedsituasjoner. Den ene gjelder tids- og personellbruk ved innleggelser av nye pasienter, den andre ved uteblivelse eller rømninger av pasienter som allerede er tvangsinnlagte. Begge disse hovedsituasjoner har vært gjenstand for bekymring fra politiet med store oppslag i mediene i forskjellige deler av landet. I Oslo politidistrikt er dette også et stort kvantitativt problem. Nettverket har diskutert forholdene med siktemål å redusere politiets ressursbruk på dette området der den bygger på dårlige rutiner eller manglende forståelse i helsevernet. Kompetansesenterets ledelse har også fått innsyn i politiets registreringer av oppdragene med personer som oppfattes som sinnslidende eller personlighetsmessig avvikende.

Når det gjelder tidsbruken ved innleggelser eller ivaretakelse i psykiatrien på andre måter, gjelder problemene ofte at politiet primært må innbringe åpenbart forstyrrede personer som trenger rask psykiatrisk vurdering eller innleggelse. Venting på psykiatrisk legevakt på kvelder og i helger er oppfattet som et mindre problem, og responstiden for pasienter politiet kommer med er moderat. Både psykiatrisk legevakt og allmennlegevakten har som målsetting at denne ikke skal overskride ca. 15 minutter. Dette er blitt bekreftet og «oppfrisket» overfor nettverket ved henvendelser i 2005. Dette betyr dog ikke at saken skal være løst for politiets del innen denne tiden, men at legevakten skal påbegynne en behandling av situasjonen. Det største problemet for politiet har vært overfor DPS-poliklinikker i deres åpningstid. Her har det vært forskjellig praksis med hensyn til imøtekommelse av politiet når de kommer med for poliklinikken «nye» pasienter, selv om disse tilhører DPS’ets geografiske område. Nettverket har innhentet uttalelse fra Oslos helseforetak om hvorvidt poliklinikkene vil betjene politiet hurtigst mulig i sine åpningstider, og alle har svart «Det skal skje».Det som ennå gjenstår å se er hvordan pasientenes «hjemstavnsrett» til DPS’et blir håndtert.

Et annet problem kan være at akuttavdelingene avviser politiet med en forstyrret pasient fordi det ikke foreligger formalia med legeundersøkelse og tutel. Dette er trolig et større problem i andre deler av landet uten så velutbygde legevaktordninger. I Oslo kan akuttavdelingen også avvise mottak, fordi de mener pasienten hører til ved en annen avdeling etter bostedsadresse eller fødselsdato for «u.f.b.»-personer. Riktig bruk av den såkalte «veiviseren» for akutt psykiatrisk helsehjelp kan redusere dette. Da denne for politiet kan være tungvint å forstå, bruker de nå AMK, og dette fungerer tilfredsstillende.

Samlet sett opplever likevel politiet et stort savn av en akuttmottaksavdeling som hurtigst mulig avhjelper dem med pasientene, og som så senere kan fordele disse på de avdelinger som skal behandle dem. Dette vil berøres på ny senere i vår fremstilling.

Ett spørsmål er om flere av innleggelsestransportene kan besørges av ambulansestjenesten eller ved egne kjøretøy bemannet av bl.a. sykepleier eller lege. Dette er omtalt i en generell uttalelse fra medisinsk fagansvarlig i ambulansetjenesten Ullevål universitetssykehus i november 2004. Innholdet i denne uttalelsen er at politiet i stor grad har deltatt i slike transporter i henhold til Rundskriv 2002/023 fra Politidirektoratet, som for øvrig ble erstattet av et nytt og mer utdypende felles rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet og Politidirektoratet i 2006 («Politiets befatning med psykisk syke og bistandsplikt i forbindelse med tvungent psykisk helsevern»).

Når det gjelder allerede innlagte pasienters unnvikelser og rømninger fra avdelingene, har også politiet en betydelig kvantitativ belastning. Disse situasjonene meldes svært ofte til politiet. Dette kan gjelde pasienter som anses å fremby fare for eget og andres liv og helse, men ganske ofte kan fremby lav grad av dramatikk og slik fare. Nettverket har henvendt seg til helseforetakene med anmodning om tilbakemelding om hvordan de forholder seg til dette problemkomplekset, men dette har vært besvart nokså tregt og begrenset. En del akuttavdelinger sier at deres kontrollkommisjon påbyr dem å melde alle slike unnvikelser og rømninger til politiet uansett grad av alvorlighet. Denne saken har vært behandlet i arbeidsutvalg og nettverksmøter. Noen hovedpunkter skal nevnes:

  1. Hver avdeling bør avklare med sin kontrollkommisjon om hva slags begrunnet krav den måtte ha.

  2. Det bør innføres klare signaler om alvorlighetsgrad i meldingene til politiet fra avdelingene, slik at politiet kan prioritere bruken av ressurser.

  3. Avdelingene bør også selv ved telefon til eller fremmøte i pasientenes hjem forsøke å overtale pasienten til frivillig tilbakekomst. Enhver nødvendig fysisk tvangsanvendelse må man imidlertid ha politihjelp til.

  4. Svært viktig er det at avdelingene er nøye med selv å prioritere når pasienter trenger mindre sikkerhet, få utgang og prøvepermisjoner osv.

Noen ganger har politiet forståelig nok stusset på hyppig gjentakelse av enkeltpasienters rømninger. Det er tidlig i 2006 fra nettverkets side sendt ut formell henvendelse til klinikk- eller divisjonsledelser i det geografiske området som berøres av nettverkets funksjon. Dette berøres også i neste hovedavsnitt. Som et ledd i å bedre politiets oversikt over flyttinger eller utskrivninger av pasienter som de av sikkerhetsgrunner trenger oversikt over (for eksempel ved at det foregår etterforskning eller varetektbeslutning) er indikasjonene for at politiet bør ha tutormyndighet i enkelte saker diskutert. Dette er klargjort i nettverket med stor enighet mellom partene. Det er utarbeidet fra politiets side nytt formular for tutelet. Dette bør sikre plikt til informasjon til politiet før iverksettelse av utskrivning og liknende.

En sak som også er tatt opp i nettverket, er rutinene rundt etablering av tvungent psykisk helsevern etter §§ 39 og 39b i straffeloven og kapittel 5 i psykisk helsevernloven. Dette har foreløpig hatt svært liten betydning for akuttavdelingene i de 3 år lovordningen har vært praktisert. Imidlertid er Regional sikkerhetsavdeling med i nettverket og er klart berørt av dette. Kompetansesenteret har sammen med politijurist i nettverket interessert seg for denne saken prinsipielt og vil senere i vår fremstilling komme tilbake til dette.

Perspektiver for mulige konkrete endringer og forbedringer i fremtid

1.

Det mest nærliggende er å redusere unødigbruk av politiets ressurser ved innleggelser i og unnvikelser fra psykiatriske avdelinger, samt ved å oppnå adekvat hjelp ved DPS-poliklinikkene. Dette er omtalt i forrige hovedavsnitt, og det er altså prosesser i gang for avklaring av poliklinikkenes praktiske vurdering av akutt pasienttilhørighet og for mest mulig rasjonelle savnetmeldinger til politiet ved unnvikelser. Kompetansesenteret har utarbeidet noemer detaljerte forslag enn det som er antydet i forrige avsnitt etter at diskusjonsprosessene var kommet noe lengre. Flere av helseforetakene har utarbeidet gode retningslinjer for dette ved utløpet av 2006. Denne saken bør nå lede til en direkte kontakt mellom helseforetak og aktuell politimyndighet, slik at samarbeidsnettverkets rolle som koordinator for hvordan samarbeidet fungerer kan opphøre, se ellers pkt 5.

Atskillig mindre nærliggende i tid er å redusere politiets ressursbruk vesentlig ved å opprette egne utrykkingsteam i psykiatrisk regi, eventuelt med «delvis» politimyndighet for å foreta ufrivillige innleggelser og intervenere i akutte situasjoner. Det er knyttet en del ideologisk interesse til radikal implementering av dette, men nøkternt sett vil slike team kun i liten grad kunne erstatte det helt nødvendige arbeid politiet nå må gjøre. I verste fall får man et fordyrende element som ikke betyr noen merkbar ressursavlastning for politiet. De ambulante team man i dag har, for eksempel ved Diakonhjemmets sykehus er ved sitt kvalifiserte arbeid et godt eksempel på hvor langt man kan nå med slike løsninger. Erfaringer derfra om hva man alltid vil trenge politiets hjelp til, er det viktig å lytte til i videre utvikling på dette området. I slutten av 2005 kom det konkrete antydninger om at ambulansetjenesten i Oslo i noe større grad skulle ta på seg transporter til innleggelser enn slik det har vært i mange år nå. Dette har i liten grad endret seg i løpet av siste år og det er ingen konkrete planer for opprettelse av en såkalt «psykebil-ordning» som i flere år har vært etablert i Bergen. Større potensial for avlastning av politiet kan dette ha ved planlagte fremstillinger til somatiske undersøkelser av innlagte psykiatriske pasienter.

Et område enda lenger unna mulig realisering er å opprette en felles sorterings- og akuttmottaksinstitusjon for Oslo. Dette ville virkelig kunne redusere mye politiarbeid med akuttpsykiatri, fordi man kunne kjøre pasienten dit uten venting og opphold for å få til vurderinger og andre formalia. Politiets ønske om dette er forståelig, men en slik opprettelse vil trolig støte på svært mange vansker av juridisk og helseadministrativ og økonomisk art.

På begge de to ovennevnte områder må man derfor regne med at politiet i nær og fjernere fremtid må bruke mye ressurser på å ivareta sikkerhet og korrekthet i å takle vanskelige og utagerende akuttpsykiatriske pasienter. Dette synes å være en uunngåelig følge av samfunnsutviklingen med økt rusmisbruk og hyppigere kontrollsvikt hos psykiatriske pasienter og personer i randsonen til psykiatrien. Å tro at helsevesenet selv kan gjøre noe radikalt for å hindre dette, er lite realistisk. Vi må derfor innse at politiet for sin sentrale rolle her må få bevilgningsforhold som svarer til oppgaven. Et tenkt scenario for dette kunne være en faktureringsordning fra politi til helsevesen hver gang slike tjenester ytes. Dette ville være krevende og gi opphav til vanskelige grensetrekkinger for hva som hører til hos hvilken instans. Atskillig bedre synes det å være å ta hensyn til politiets realistiske byrde her og budsjettere etaten etter det. I alle fall er det en selvfølge at psykiatrien og helsevesenet for øvrig gjør alt man kan for å redusere unødig bruk av polititjenestene, slik nettverket altså ivrer for.

Det er for øvrig viktig å nevne at flere akuttavdelinger og poliklinikker klart uttrykker sin fornøydhet med de tjenester politiet yter dem.Noen tilfeller av misnøye med politihjelp til transporter og andre episoder har også kommet frem, men de er unntak i verdsettelsen av den gode bistanden.

2.

Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er nevnt tidligere i notatet. Selv om akuttavdelingene i svært liten grad har vært berørt av dette, har nettverket som nevnt representasjon fra Regional sikkerhetsavdeling. Denne, og landets øvrige psykiatriske sikkerhetsavdelinger har vært de klart største mottakere av slike domfelte, og har merket forskjellige innkjøringsproblemer for denne ordningen. Kompetansesenteret mener at sikkerhetsavdelingene, og ikke akuttavdelingene er de naturlige mottakere av disse domfelte, idet akuttavdelingene med sin svære sirkulasjon og korte liggetid ikke er i stand til tilstrekkelig vurdering og startbehandling av dem. Dette har nå fått en rasjonell løsning ved at det ved Regional sikkerhetsavdeling, Dikemark er opprettet en koordineringsenhet for inntaket av dømte til tvungent psykisk helsevern i Helseregion Øst. Denne vil trolig etter hvert også gjelde for den sammenslåtte Helseregion Øst/Sør.

3.

Noen vesentlige endringer i selve nettverkets sammensetning eller funksjon synes ikke å være aktuelle. Som tidligere nevnt har begge parter i samarbeidet vært fornøyde både med stemning og tone og med visse konkrete resultater som er oppnådd. Det må være et ønske og et håp at det blir flere konkrete resultater i årene som kommer.

4.

Kompetansesenteret arrangerte april 2006 en nasjonal konferanse om samarbeid mellom politi og psykiatri. Det var innledere fra høyt departementalt hold innen helse- og justissektor. Videre var det presentasjoner ved fagfolk fra andre deler av landet som også har vært opptatt av disse utfordringene. Det ble gitt honnør til den pionerfunksjon som vårt nettverk har hatt.

5.

Våren 2007 vil nettverket ta kontakt med Helseforetakene, både det regionale og de praktisk utøvende, samt de aktuelle politidistriktene om en endring i nettverkets funksjon. Dette vil bety at flere av de samarbeidssakene som har vært diskutert og koordinert gjennom nettverket til nå, skal håndteres direkte og bilateralt mellom helseforetaket og den aktuelle politimyndigheten. Saken nevnt i pkt. 1 er en av disse.

Pål Hartvig

Til toppen
Til dokumentets forside