Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2010: 3

Drap i Norge i perioden 2004 – 2009

Til innholdsfortegnelse

4 Rusmidler: Biologisk grunnlag for aggresjon og vold

4.1 Generelt

I vår oversikt har vi basert oss på den faglitteratur som vi har hatt tilgjengelig. Faglitteraturen er ikke fremkommet gjennom systematiske litteratursøk, men har blitt kjent gjennom de senere år, ofte i forbindelse med enkeltsaker der vi har vært sakkyndige for rettsvesenet. Den aktuelle faglitteraturen omtaler effektene av enkeltinntak av rusmidler, i noen tilfeller etter flere gjentatte enkeltinntak. I tillegg er det vist at cannabis, sentralstimulerende rusmidler, hallusinogener og fensyklidin (PCP) kan føre til at det oppstår psykotiske symptomer i forbindelse med enkeltinntak eller bruk over noen dager. Inntak av slike stoffer hos personer med en annen psykisk lidelse er vist i større grad å lede til psykotiske symptomer. 1 I tilknytning til slike akutte rusmiddelutløste psykoser vil det lettere kunne oppstå aggresjon og vold. Vi tar ikke denne tematikken med i denne gjennomgang. For mer informasjon om rusutløste psykoser, se kapitlene 7.5.4 og 7.6.3. 

Rus er hovedsakelig knyttet til vold på andre måter enn gjennom reaksjoner knyttet til psykose. Det er denne litteraturen vi har gjennomgått nedenfor, og vi har fokusert på resultater fra kontrollerte undersøkelser. 2 Rusmidler kan lede til vold som følge av endringer som inntreffer i hjernen under rus, ved abstinens etter langvarig rusmiddelbruk eller som en konsekvens av skader påført sentralnervesystemet gjennom langvarig rusmiddelbruk. Vi har vektlagt reaksjoner som skjer under rusmiddelpåvirkning etter enkeltinntak. Det er også her vi finner de best kontrollerte undersøkelsene. I slike studier måles sjelden vold i form av fysisk handling, men målene kan være økt impulsivitet (som ofte er en forutsetning for voldshandlinger), økt aggresjon (uten voldsutøvelse) og i noen tilfeller en viss voldsutøvelse. I denne oppsummeringen har vi bare tatt med studier som direkte har en mål for aggresjon og ikke dem som måler impulsivitet. Det kan i denne forbindelse være relevant å bruke den definisjon av aggresjon som Hoaken har benyttet: «Aggression is any form of behaviour directed toward the goal of harming or injuring another living beeing who is motivated to avoid such treatment.» 3 

Før vi går inn på virkningene av enkeltstoffene, har vi gjennomgått en del nevro­farma­kologiske virkninger som de fleste rusmidler har felles med hensyn til hvordan disse kan være knyttet til vold. Deretter gjennomgår vi virkningene av de enkelte rusmidlene.

Vi har ikke gått nærmere inn på virkningene av androgene anabole steroider (AAS), fordi AAS ikke har noen rusvirkning, og fordi det nylig har vært foretatt en systematisk kunnskapsoppsummering om AAS der det ikke ble funnet holdepunkter for at AAS brukt i terapeutiske eller høyere doser medførte økt aggresjon. 4 Hvorvidt ekstremt høye doser medførte økt aggresjon og risiko for vold, ga den foreliggende litteratur ikke grunnlag for å vurdere.

Vi har ikke tatt med undersøkelser som har studert rusmidlers virkning med hensyn til såkalt «risk taking», fordi dette fenomen nødvendigvis ikke er knyttet til aggresjon, men måler individets villighet til å utsette primært seg selv og ikke andre for risiko. 

4.2 Rusmidlenes fellesvirkninger i relasjon til aggresjon og vold

 Alle rusmidler har det til felles at de øker frigjøringen av signalmolekylet (transmittersubstansen) dopamin i visse deler av hjernen, særlig i området Nucleus Accumbens i hjernens mesolimbiske system. Dette skjer først og fremst når rusmiddelinntaket skjer raskt. Nucleus Accumbens er forbundet med en rekke andre hjerneområder og vil påvirke aktiviteten i dem. Felles for alle rusmidler finner man således at rusmiddelinntak blant annet kan utløse økt psykomotorisk aktivitet, dempe angst, redusere bevisst og ubevisst feilkontroll og redusere kognitiv kontroll (via prefrontal cortex, den fremre del av hjernebarken) av aggressive impulser, foruten at impulsivitetsnivået generelt øker. 5 Alle disse virkningene har blitt satt i forbindelse med økt risiko for aggresjon og vold. Med andre ord vil enhver rus til en viss grad kunne øke risikoen for vold, og i større grad jo mer uttalt rusen er. Endringer i dopaminsystemet generelt er blitt satt i forbindelse med økt aggressivitet. 6 Permanente endringer av funksjonen i de områder i hjernen der rusmidlene utøver sine fellesvirkninger, er funnet hos individer med antisosiale og voldelige atferdsmønstre. 7 Alle rusmidler vil videre i varierende grad endre aktiviteten i andre signalsystemer i hjernen der andre signalmolekyler benyttes (for eksempel noradrenalin, GABA med mer). 8 Slike endringer kan også lede til aggresjon. 

Det er imidlertid viktig å være klar over at slike akutte nevrobiologiske endringer som inntrer under rus, ikke automatisk leder til aggresjon og vold. Vel så viktig, kanskje viktigere enn rusmidlenes farmakologiske virkninger, er betydningen av personspesifikke nevrobiologiske forhold. Det er samvirket mellom rusmidlenes farmakologiske virkninger og de personspesifikke forhold som må ses på som det sentrale. Man vet ennå for lite om hvordan et slikt samvirke skjer, og hvilke nevrobiologiske forhold som er de sentrale på det interpersonelle plan. En del undersøkelser peker klart i retning av at redusert funksjon i de deler av hjernen som benytter transmittersubstansen serotonin, er knyttet til økt risiko for aggresjon og vold, og at denne risikoen øker når disse personene er rusmiddelpåvirket. 9 Svært mye er imidlertid fortsatt ukjent når det gjelder den nevrobiologiske innsikt i de prosesser i hjernen som er knyttet til aggresjon. 

Det må også minnes om at aggresjon (og vold) må ses på som en normalreaksjon i situasjoner hvor individet blir tilstrekkelig provosert av ytre forhold. Fra naturens side kan dette betraktes som en hensiktsmessig reaksjon. Blir man for eksempel truet med fare for skade, kan aggresjon og voldsutøvelse fra den truedes side være en hensiktsmessig respons noen ganger.

Det vi refererer nedenfor, er i alt vesentlig informasjon fra laboratorieforsøk med mennesker.

4.3 Laboratorieforsøk

Aggressivitet defineres her som presentasjon av ubehagelige signaler eller stimuli overfor et annet menneske. Som ubehagelige stimuli har man brukt ubehagelig høy lyd, elektrisk sjokk eller stjeling av opptjente penger i en konkurransesituasjon overfor en ukjent opponent som testpersonen ikke kan se. For å få frem aggressive responser trenger man en viss grad av provokasjon. De samme typer ubehagelige stimuli (lyd, e-sjokk) blir også brukt til å provosere testpersonene. Testpersonen kan regulere styrken på den ubehagelige stimulus som de bruker overfor opponenten, og det gjør det mulig å måle graden av aggressivitet. Det har blitt utviklet 2 – 3 slike testoppsett som har vært mye brukt til denne type forskning.

Selv om man på denne måten i en viss utstrekning greier å etterligne forhold som kan utløse aggresjon i det virkelige liv, er det også klart at en del komponenter som kan være viktige i rusutløst vold i det virkelige liv, ikke kan testes i laboratoriet. En viktig komponent i denne sammenheng er betydning av rusmiddelpåvirkning hos den annen part, eventuelt av andre personer i omgivelsene. Generelt er det grunn til å tro at disse forholdene bare vil bidra i en retning, nemlig ytterligere å øke risikoen for aggresjon og vold. Det kan derfor være grunn til å betrakte laboratorieforsøkene som et testopplegg som viser at aggresjonsmuligheten med all sannsynlighet kan foreligge, så sant man finner signifikante utslag. Testene har etter alt å dømme så vidt lav sensitivitet at de ikke utelukker at aggresjon eller vold kan oppstå i det virkelige liv også for de rusmidler hvor man ikke finner utslag i laboratorieforsøk.

4.4 Alkohol

4.4.1 Oppsummering

Forholdet mellom alkohol og aggressivitet har vært kjent lenge. Flere av alkoholens nevrobiologiske effekter i hjernen er knyttet til aggressivitet (GABA, serotonin, noradrenalin). Generelt kan man si at det er godt dokumentert at en alkoholkonsentrasjon i blodet på rundt 1,0 og høyere øker aggressivitet hos menn, antakelig i noen større grad enn hos kvinner. Videre er det funnet at lavere promiller alkohol, helt ned til 0,2 – 0,3 promille i blodet, øker aggressivitet hos enkelte menn avhengig av personlighetstrekk, og noen få studier har vist at alkohol i slike konsentrasjoner øker aggressivitet hos kvinner. 10 Det foreligger også grunn til å tro at alkohol lettere utløser aggressive responser på stigende rus enn på fallende rus. 11 Flere studier har blitt foretatt med hensyn på å skille forventninger til alkoholeffekter fra selve alkoholens farmakologisk effekt, og man har sett at alkohol har en effekt i seg selv som ikke bare kan tilskrives forventninger. 12

4.4.2 Generelle forhold

Det er to alkoholeffekter som man særlig tror kan knyttes til økt aggressivitet og det er desinhibisjon og redusert oppmerksomhetskapasitet. Desinhibisjon, det at man i mindre grad kontrollerer sine egne impulser (med andre ord økning i impulsivitet i handling), henger også sammen med nedsatt angstnivå, som er en kjent alkoholeffekt. Man er «mindre redd» for konsekvensene av sine egne impulser. Eksperimentellindusert økning av angstnivå er vist å dempe alkoholutløst aggressivitet. 13 Alkoholens effekt i reduksjonen av oppmerksomhetskapasitet er også kalt «alkohol myopi». Alkohol forårsaker at individet får redusert kapasitet til å analysere informasjonskilder knyttet til sosial interaksjon (ord, tonefall, kroppsspråk, bevegelser). Færre deler av relevant informasjon prosesseres i arbeidsminnet før man gjør seg opp en mening eller tar en beslutning knyttet til sosial interaksjon. Aggressive signaler er mer fremtredende for vår bevissthet enn dempende signaler. Det innebærer at de som har en redusert evne til å ta innover seg informasjon, lettere selekterer aggressive signaler og ignorerer dempende signaler slik at «summen» av signalene som er involvert i en gitt sosial situasjon, lettere oppfattes som truende og følgelig kan lettere utløse aggressive reaksjoner. 14 For en bredere gjennomgang av mekanismene se Hoaken & Stewart. 15

4.4.3 Atypisk alkoholrus

Atypisk rus er en rettspsykiatrisk betegnelse på en atypisk reaksjon med uttalt rus som følge av lavt alkoholinntak, det vil si blodalkoholkonsentrasjoner rundt 0,2 – 0,5 promille. Høye alkoholkonsentrasjoner utelukker bruk av begrepet atypisk rus. Atypisk rus innebærer ikke nødvendigvis voldelig atferd. Vitenskapelig dokumentasjon for denne tilstanden baserer seg hovedsakelig på enkelobservasjoner og er ikke universelt akseptert. I engelsktalende land bruker man begrepet «episodic dyscontrol syndrome», som innebærer voldelig atferd, og som blant annet kan utløses av små doser alkohol. Den er som regel assosiert til personlighetsforstyrrelser eller hjerneskader. 16 Atypisk rus, eller «episodic dyscontrol syndrome», anses for å være svært sjeldent fenomen. 17

4.4.4 Laboratorieforsøk som har målt alkohol og aggressivitet

Bennett fant ingen økning i aggressivitet ved blodalkoholkonsentrasjoner på 0,3 og 0,6 promille, og han fant en liten økning ved konsentrasjoner på 1 promille, som ikke var statistisk signifikant. 18

Shuntich fant en økning i styrken av administrert elektrisk støtt etter inntak av 0,5 g/kg alkohol tilsvarende cirka 0,7 promille. 19

Taylor administrerte 0,4 g/kg (cirka 0,6 promille) og 1,2 g/kg (cirka 1,7 promille) og fant at de som fikk større doser, reagerte oftere aggressivt og brukte høyere styrke på sjokket enn dem som fikk lavere alkoholdoser. 20

Zeichner fant også økt aggressivitet etter 1,2 g/kg (cirka 1,7 promille) med en noe annerledes metodologi. Cherek fant en økning av aggressiv respons helt ned til alkoholdoser på 0,23 g/kg (cirka 0,3 promille). 21

Det finnes flere lignende arbeider som viser sammenheng mellom høye doser alkohol og økt aggressivitet i litteraturen, for mer omfattende referanseliste se metaanalyse av Bushman fra 1993. 22

Det foreligger flere studier med variert design- og promillenivåer som ikke har funnet økning av aggressivitet hos kvinner. En nylig publisert oversiktsartikkel av Giancola inkluderte et større antall testpersoner (261 menn og 265 kvinner), og den fant økt aggressivitet hos både kvinner og menn ved en alkoholkonsentrasjon i blodet på cirka 1,3 i promille. Studien konkluderte med at alkoholeffekten var sterkere hos menn. Det er dermed lettere å finne signifikante effekter hos menn i studier med få individer slik de fleste tidligere studier har hatt. Ved å øke antall deltakere i testene fant man også assosiasjon mellom alkohol og aggressivitet for kvinner. 23

I en studie av Dougherty ble det administrert gjentatte doser alkohol. Man registrerte en største økning av aggressivitet etter den andre drinken, ved cirka 0,8 promille, både hos kvinner og hos men. De med høyest aggressivitet før drinkene økte mest med hensyn til aggressive responser ved inntak av alkohol. Aggressiviteten holdt seg høy mange timer. 24

I en studie av Giancola ble det undersøkt effekten av stigende og fallende alkoholkonsentrasjon på aggressivitet. Økt aggressivitet ble bare påvist ved stigende alkoholkonsentrasjon. 25

4.5 Benzodiazepiner

4.5.1 Oppsummering

Generelt kan det sies at det foreligger betydelig dokumentasjon for at benzodiazepiner, selv i moderate terapeutiske doser, øker aggressivitet. Dette gjelder for akutte inntak og også for tilvendte brukere. 26 Samtlige laboratorieforsøk gjort hos friske frivillige har brukt lave/moderate doser av benzodiazepiner. Det er vist at personlighetstrekk som høy fiendtlighet predikerer en større grad av aggressivitet i enkelte studier. 27

Kombinasjonen av benzodiazepiner og alkohol øker effekten mer enn det man kan forvente ut fra summen av effekter hver for seg. 28

Flere studier har sett på flere doser av benzodiazepiner og har funnet større effekt for de høyere dosene. 29 Samtlige har brukt moderate doser. Det er grunn til å tro at større doser kan føre til mer uttalte effekter når det gjelder aggressivitet, i hvert fall innenfor et visst doseområde.

Effekten av doser som ofte ses i russammenheng, og som er langt høyere enn det som er vanlig i behandling, er ikke systematisk undersøkt. En undersøkelse av Bramness mfl. fant ikke sammenheng mellom størrelse på blodkonsentrasjon av flunitrazepam og tegn til aggressivitet hos sjåfører mistenkt for kjøring i påvirket tilstand. 30 Dette er en populasjon som til dels bruker høye doser av benzodiazepiner.

4.5.2 Generelle forhold

Benzodiazepiner er en omfattende gruppe medikamenter som brukes i behandling av angst, søvnløshet og epilepsi. Benzodiazepiner er også omfattende brukt som rusmidler. Eksempler på stoffer i denne gruppen er diazepam (Valium®, Vival®) eller flunitrazepam (Rohypnol®). Benzodiazepiner utøver sin angstdempende effekt gjennom GABAA-reseptorer i hjernen. Det er flere effekter som man særlig tror kan knyttes til økt aggressivitet. Som for alkohol, som delvis også utøver sin effekt gjennom GABA-reseptorene, blir benzodiazepineffektene desinhibisjon, angstdempning og redusert oppmerksomhet satt i sammenheng med økt aggressivitet.

4.5.2.1 Paradoksale reaksjoner

En del av litteraturen som oppsummerer benzodiazepineffekter, omtaler aggressive reaksjoner som «paradoksale». Dette skyldes at aggressivitet står tilsynelatende i kontrast til den generelt dempende effekt av benzodiazepiner, og at aggressive reaksjoner ikke forekommer hos alle. På den annen side er effekter som angstdempning (som er godt dokumentert assosiert til aggressivitet) høyst påregnelige ved inntak av benzodiazepiner, og sett fra den vinkelen er økt aggressivitet ved inntak av benzodiazepiner lite «paradoksal». 31 Dette er likevel et begrep som stadig er i bruk. 32 Personlighetstrekk som lav grad av angst og høy grad av fiendtlighet er vist å øke benzodiazepinenes effekt på aggressivitet. 33

4.5.3 Laboratorieforsøk som har målt benzodiazepiner og aggressivitet:

En metaanalyse av studier publisert frem til 1993 viser at diazepam øker aggressivitet i eksperimentelle studier sammenlignet med narremedisin. En review-artikkel fra 2003 trekker også en lignende konklusjon. 34

Av nyere studier kan man trekke frem Wallace, som administrerte 10 mg diazepam (vanlig enkeldose 5 mg) til 15 menn. Aggressivitet, målt ved styrken av strøm som de administrerte til sine opponenter, økte i gruppen som fikk diazepam sammenlignet med gruppen som fikk narremedisin. 35

Bond studerte aggressivitet hos pasienter (seks menn og 15 kvinner) med panikkangst 8 uker etter påbegynt behandling med alprazolam (Xanor®). Dosene varierte, men var innefor det som er anbefalt for panikkangst (opptil 10 mg daglig). De pasientene som brukte alprazolam, viste større aggressivitet (målt ved støyvolum som de valgte å utsette en fiktiv opponent for) enn dem som fikk narremedisin. Pasientene som hadde fått alprazolam, rapporterte likevel om mindre sinne. 36

Samme forfatter studerte kombinasjonen av alkohol og alprazolam i en populasjon av friske frivillige kvinner (50 %) og menn. Tolv fikk alkohol alene, 12 fikk alprazolam alene, 12 fikk både alkohol og alprazolam og 12 fikk narremedisin alene. Kombinasjonen av 1 mg alprazolam og cirka 0,7 promille viste en effekt på aggressivitet som var høyere enn det man hadde forventet ut fra summen av effektene av alkohol og alprazolam hver for seg. 37

I en studie av Pietras fant man ingen økning av aggressivitet ved administrasjon av 1,2 og 4 mg lorazepam hos 7 av 8 forsøkspersoner. 38

Ben-Porath og Taylor undersøkte 60 menn under påvirking av 10 mg diazepam eller narremedisin og fant at diazepam økte intensiteten av de elektriske sjokkene som de valgte å administrere til sine fiktive motstandere. Menn som på forhånd skåret høyt i «fientlighet» målt ved anerkjente spørreskjemaer, viste større økning i aggressivitetsnivå ved inntak av diazepam enn menn som skåret lavt. 39

Det finnes flere andre lignende studier med lignende konklusjoner oppsummert i artikkelen av Ben-Porath og Taylor.

Bramness fant ikke sammenheng mellom størrelse på blodkonsentrasjon av flunitrazepam og tegn til aggressivitet hos sjåfører mistenkt for kjøring i påvirket tilstand. 40 Samtlige laboratorieforsøk gjort hos friske frivillige har brukt lave/moderate doser av benzodiazepiner.

Bond har sett på effekten av to ulike doser oxazepam (25 og 50 mg) og to ulike doser lorazepam (1 og 2 mg) og fant en økning av aggressivitet i alle grupper sammenlignet med narremedisin, med høyest økning av aggressive responser for den høyeste lorazepamdose. Få andre studier har sett på effekten av flere doser av den samme benzodiazepin. Samtlige har få deltakere og har brukt relativt lave doser. Når man tar hensyn til denne informasjonen, kan det synes som om det foreligger en viss assosiasjon mellom aggressivitet og høyere doser av stoffene. 41

4.6 Amfetamin/metamfetamin/kokain/ ecstasy

4.6.1 Oppsummering

Til tross for at observasjonelle/epidemiologiske studier har vist en konsistent assosiasjon mellom amfetamin/metamfetamin og aggressivitet, har man i laboratoriestudier med mennesker ikke kunnet påvise noen sikker sammenheng mellom akutt inntak og økt aggressivitet for amfetamin. 42 Her må det tas høyde for at de dosene som er bruk i slike tester, er langt lavere enn rusdoser vanligvis er. Det er også en mulighet for at akutte effekter av amfetamin på aggressivitet først opptrer etter at det har oppstått forandringer i hjernen som følge av gjentatt/kronisk bruk. 43 I andre eksperimentelle studier på mennesker med en annen studiedesign (selvrapportering på psykometriske skalaer) fant Vollenweider at amfetamin i doser på cirka 70 mg gitt til friske frivillige forsøkspersoner blant annet førte til opptreden av illusjoner, hallusinasjoner og endret tolkning av sanseinntrykk. 44 Det ble også funnet en liten ikke signifikant økning av fiendtlighet. Slike endringer kan være relatert til økt aggressivitet.

Vi har bare funnet én laboratoriestudie med mennesker hvor man ser på den akutte effekten av kokain på aggressivitet. 45 Studien viser at akutt administrering av moderate doser kokain (100 – 150 mg), noe som tilsvarer en vanlig enkeltdose i russammenheng, kan øke aggressiv atferd.

Vi har ikke funnet noen laboratoriestudier som direkte har målt aggressivitet under akutt inntak av ecstasy. Andre typer studier tyder på at aggressivitetsnivået ikke er økt under rusen, men øker noen dager etter avsluttet inntak, etter at serotonin i hjernen er «brukt opp» under den akutte rusen. Curran mfl. fant at ecstasy brukere hadde større tendens til å tolke tvetydige setninger på en aggressiv måte 4 dager etter ecstasy-bruk enn kontrollgruppen. 46 Ecstasybrukere rapporterer også om høyere grad av aggresjon og depresjon enn kontrollgruppen 4 dager etter bruk, noe som tilskrives den subakutte lave serotoninkonsentrasjonen. Gerra mfl. har vist at ecstasybrukere viser en signifikant høyere aggressiv respons enn kontrollgruppen også 30 dager etter bruk. 47 Disse postakutte eller kroniske effektene faller utenfor denne oversikten.

4.6.2 Generelle forhold

Amfetamin, metamfetamin, kokain og ecstasy er stimulerende stoffer som etter inntak vil føre til økt mengde av ulike nevrotransmittere i hjernen (noradrenalin, serotonin og dopamin) ved at reopptaket i nerveendene hemmes (kokain), eller ved at frigjøringen øker og reopptaket hemmes (metamfetamin, amfetamin og ecstasy). Effekten er eufori, økt våkenhet og økt aktivitet og impulsivitet, men også økt mistenksomhet og paranoide tanker. Gjentatt bruk av stimulerende stoffer resulterer i uttømming av de ovennevnte nevrotransmittere med påfølgende konsentrasjonsvansker, irritabilitet, apati, depresjon og tretthet. Schizofrenilignende psykoser kan forekomme. Økning i arousal, eller generell stimulering og økt aktivitet og desinhibisjon og økt impulsivitet er de effektene som har blitt trukket frem når det gjelder utløsning av aggressivitet ved akutt inntak av (met)amfetamin og kokain.

Kokain er et naturlig forekommende, psykoaktivt sentralstimulerende stoff som utvinnes av bladene på kokaplanten. Kokain kan tas intravenøst, røykes, sniffes eller spises/drikkes. Rusen er kortvarig, bare av minutters varighet ved intravenøs bruk og enda kortere ved sniffing.

Amfetamin og metamfetamin er syntetiske og kraftige sentralstimulerende midler. (Met)amfetamin kan tas intravenøst, spises, drikkes eller sniffes. Rusen varer betydelig lenger enn ved bruk av kokain. Rusdoser av amfetamin er i området 50 – 150 mg rent amfetamin og oppover. Til sammenligning er amfetamindoser som brukes i forbindelse med behandling av ADHD, i området 5 – 20 mg som enkeldose.

Ecstasy er forkortelse for MetylenDioksiMetAmfetamin (MDMA) og er en betegnelse som benyttes på ulike derivater av amfetamin, som har hallusinogen effekt i tillegg til den sentralnervøse stimulerende effekten. Den akutte effekten av ecstasy er preget av økt eufori, energi og empati. Disse følelsene er tilskrevet den økte frigjøringen av serotonin etter et akutt inntak. Ecstasy hemmer også reopptaket og syntesen av serotonin i CNS, og dermed vil serotoninkonsentrasjonen være høy under rusen og lav de påfølgende dagene etter ett inntak. Det er godt dokumentert at lave konsentrasjoner av serotonin i hjernen assosieres med økt aggressivitet.

4.6.3 Laboratorieforsøk som har målt amfetamin/metamfetamin og aggressivitet

Cherek mfl. har gjort tre studier hvor de har sett på den akutte effekten av d-amfetamin og aggressiv atferd hos mennesker. 48 Åtte friske frivillige menn deltok i hver av studiene. Forsøkspersonene fikk enten placebo eller tre doser av d-amfetamin ved fire ulike anledninger (5, 10 og 20 mg/70 kg) i en gitt laboratoriesituasjon hvor de hadde valget mellom to responser, en aggressiv og en ikke-aggressiv respons. Den ikke-aggressive responsen innebar å trykke på en knapp som ville gi dem poeng som kunne byttes i penger når undersøkelsen ble ferdig. Den aggressive responsen besto i å trykke på en knapp som tilsynelatende medførte at en fiktiv motstander mistet poeng. Den aggressive responsen ble fremprovosert av at den fiktive motspilleren subtraherte poeng fra forsøkspersonen.

Hos de forsøkspersonene som fikk 5 og 10 mg/ 70 kg d-amfetamin, fant man i to av studiene en økt aggressiv respons, men dette kunne være uttrykk for en generell stimulerende effekt av d-amfetamin, da man ved de samme dosene også fant en signifikant økning i den ikke-aggressive responsen. 49 For den høyeste dosen 20 mg/ 70 kg d-amfetamin fant man at den aggressive responsen sank til det samme nivået som ved placebo. I den tredje studien resulterte administrering av d-amfetamin i en liten reduksjon i den aggressive responsen for alle dosene. 50

Beezley har undersøkt effekten av amfetamin på aggressiv atferd i tre separate studier. 51 I den første studien fikk 30 mannlige studenter enten 2,5 mg d-amfetamin, 5 mg d-amfetamin eller 10 mg d-amfetamin før de deltok i reaksjonstidtest hvor de konkurrerte mot en fiktiv motspiller. Deltakerne hadde mulighet til å gi elektriske sjokk av valgfri styrke mot den fiktive motspilleren, som utover i testen viser økende aggressiv atferd. Aggressivitet var definert som intensiteten på sjokkene som forsøkspersonen var villig å gi sin motspiller. Man fant at den aggressive atferden ikke økte som funksjon av amfetamindoseringen.

I den andre studien ønsket man å undersøke effekten av høyere doser av d-amfetamin og at man i tillegg legger til en placebogruppe. Førti mannlige studenter fikk enten 0, 0,08, 0,20 eller 0,32 mg/kg d-amfetamin før de deltok i det samme forsøket som i den første studien. Heller ikke her fant man noen signifikant forskjell i aggressiv atferd mellom de ulike gruppene.

I tredje studien ønsket man å replisere resultatene fra studie to ved å administrere en lav dose (0,08 mg/kg) eller en høy dose (0,32 mg/kg) d-amfetamin. Man fant heller ikke nå noen signifikant forskjell i aggressivitet hos de to gruppene.

4.6.4 Laboratorieforsøk som har målt kokain og aggressivitet

Licata har under eksperimentelle forhold vist at akutt administrering av lave doser av kokain kan øke aggressiv atferd. Tretti mannlige studenter i alderen 18 til 25 år fikk enten placebo, lav dose (1 mg/kg) eller høy dose (2 mg/kg) av oralt administrert kokain. Aggressivitet var definert som intensiteten på sjokkene som forsøkspersonen var villig til å gi sin motspiller. Resultatet av studien viser at den gruppen som fikk den høyeste dosen (2 mg/kg) av kokain, reagerte mer aggressivt enn placebogruppen. 52

4.7 Cannabis

4.7.1 Oppsummering

Det foreligger få studier på cannabis og aggressivitet. De er gjort ved bruk av ulike inntaksmåter, både gjennom munnen 53 og ved røyking 54, og på få individer. På de to siste studiene ble det rekruttert frivillige som hadde visse karakteristikker (lav sosioøkonomisk status, lav utdannelse, mange av dem oppfylte kriteriene for diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse) som muligens gjør dem mindre egnet til bruk i slike studier dersom målet er å trekke konklusjoner om den farmakologiske effekten av stoffet per se. Disse studiene har gitt sprikende resultater, og det er ikke mulig å komme til en konklusjon ut fra den foreliggende informasjonen.

4.7.2 Generelle forhold

Cannabis er en av de mest brukte rusmidler i verden. Cannabis (hasjisj, marihuana) inntas vanligvis ved å røyke, men kan også spises. Cannabis har i hovedsak dempende virkning med lette hallusinatoriske egenskaper. 9-delta-tetrahydrocannabinol er hovedvirkestoffet i cannabis, men planten inneholder flere titalls mer eller mindre aktive stoffer som også kan bidra til effekten. Effekten utøves gjennom egne cannabinoide reseptorer på hjerneceller.

4.7.3 Laboratorieforsøk som har målt cannabis og aggressivitet

Taylor studerte friske frivillige med en viss erfaring med cannabisrøyking. Femti deltakere ble delt i fem grupper og gitt enten to ulike doser THC gjennom munnen og to ulike doser alkohol eller narremedisin. Aggressiviteten ble målt gjennom bruk av elektrisk sjokk mot en fiktiv opponent. Bare den høye dosen alkohol økte aggressiviteten og var statistisk forskjellig fra narremedisin. I gruppen som fikk den høye THC-dosen så man en tendens i retning av dempning av aggressivitet som dog ikke var statistisk forskjellig fra narremedisin. 55

Myerscough og Taylor undersøkte aggressivitet med samme oppsett som over og sammenlignet effekten av tre ulike doser THC med 10 friske frivillige i hver gruppe. De hadde ikke med verken alkohol eller narremedisin. Deltakerne ble utsatt for økende grad av provokasjon gjennom testperioden. Den gruppen som hadde fått lav dose THC, økte sine aggressive responser i takt med økt provokasjon, mens de som hadde fått høy dose, holdt et konstant nivå i det elektriske sjokket de administrerte til sine opponenter gjennom hele testperioden. 56

Cherek fant en doserelatert økning av aggressivitet for tre ulike doser av cannabis inntatt gjennom røyking, sammenlignet med røyking uten cannabis. Det var de samme deltakerne som ble testet under de forskjellige vilkårene, men på ulike dager. Ingen av de åtte deltakerne hadde misbruksproblem og de hadde aldri blitt behandlet for misbruk. De anga å bruke rusmidler flere ganger per måned. Det skal likevel bemerkes at alle hadde lav sosioøkonomisk status og lav utdannelse, og at syv av dem oppfylte kriteriene for diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse. 57

Cherek og Dougherty utførte en ny studie med fem deltakere og to doser administrert gjennom røykt cannabis og varierende nivåer av provokasjon. 58 De fant en økning i aggressivitet som var større for den lave dosen cannabis enn for den høye dosen cannabis. Deltakerne tilhørte den samme gruppen som i Chereks tidligere studie fra 1993.

4.8 Opiater

4.8.1 Oppsummering

Det foreligger for få studier til å kunne trekke noen sikre konklusjoner om akutt påvirkning av opiater og aggressivitet. De få studiene som er gjort, antyder en viss effekt i retning av økning av aggressivitet for morfin og for kodein. 59

Ellers foreligger det flere studier som har studert aggressivitet hos heroinmisbrukere utenfor behandling og under LAR-behandling. 60 Alle undersøkte grupper viste høyere aggressivitet enn friske frivillige kontrollpersoner uten at man med sikkerhet kunne tilskrive dette til selve administrasjonen av opioider. Individer som har en misbruksproblematikk, skårer høyere på aggressivitetstester enn normale kontroller uavhengig av hvilket stoff som dominerer misbruket, både innenfor og utenfor rusepisodene (se innledningen av dette kapittelet).

4.8.2 Generelle forhold

Betegnelsen opiater/opioider refererer til en omfattende gruppe av stoffer som virker på samme måte som morfin. De mest brukte stoffene i Norge i denne gruppen, i tillegg til morfin, er heroin og kodein (virkestoffet i blant annet Paralgin Forte). Stoffene brukes som smertestillende midler og er også omfattende brukt som rusmiddel. Metadon og buprenorfin er også brukt i forbindelse med legemiddelassistert rehabilitering av heroinavhengige. Opioider utøver sin effekt gjennom opioidreseptorer i hjernen. Effekten av opioidene gir en generell dempning av sentralenervesystemet, men har ikke en direkte angstdempende effekt. Det er uklart hvilken opioid effekt som kan knyttes til effekter på aggressivitet. En mulig mekanisme er gjennom den velkjente effekten av opioider på hormonene som har med stress å gjøre, selv om dette stort sett vil gjelde kroniske brukere og ikke enkelte akutte inntak. 61

4.8.3 Bruk av opioid-antagonister til behandling av selvskading og aggresjon

Det foreligger et betydelig antall rapporter om nytten av naloxon og naltrexon, som er stoffer som blokkerer effekten av opioider ved behandling av selvskading hos psykisk utviklingshemmede. Dette kan ikke uten videre tas til inntekt for at opioider i seg selv øker aggressivitet. Naloxon og naltrexon er dessuten vist å ha effekter på andre nevrotransmittere enn opioidsystemet. Naloxon er for eksempel vist å dempe effektene av GABA-reseptorer, det vil si at naloxon i seg selv har motsatt effekt av den effekt benzodiazepiner har (se punkt 5.2). 62

4.8.4 Laboratorieforsøk som har målt opiater og aggressivitet

Det foreligger svært få studier på effekten av akutte doser av opioider på aggressivitet hos friske frivillige.

Jarvik rapporterte en økning av observert fiendtlighet hos 20 friske frivillige gitt 10 mg/70 kg morfininjeksjon sammenlignet med narremedisin. Det primære målet med studien var å kartlegge smerteeffekt. 63

Berman fant i en studie som hadde som mål å måle aggressivitet, en økning i aggressive responser målt ved hyppigheten og intensiteten av elektrisk sjokk som de administrerte til sine fiktive opponenter. De 28 friske frivillige som deltok i studien, hadde blitt gitt 45 mg morfin i tablettform. 64

Spiga undersøkte effekten av kodein på aggressivitet. Ti friske frivillige ble gitt narremedisin, 25, 50 og 75 mg kodein. Hver dose ble gjentatt tre ganger på ulike dager. Man fant en økning av aggressivitet målt ved hvor ofte og hvor mange poeng de stjal fra sine fiktive opponenter bare for dosen på 50 mg. Det var ingen økning av aggressivitet ved dose på 75 mg. 65

4.9 Referanser

Beezley, D. A., Gantner, A. B., Bailey, D. S., & Taylor, S. P. (1987). Amphetamines and human physical aggression. Journal of Research in Personality, 21(1), 52 – 60. doi:http://dx.doi.org/10.1016/0092 – 6566 %2887 %2990025 – 0

Bennett, R. M., Buss, A. H., & Carpenter, J. A. (1969). Alcohol and human physical aggression. Journal of Studies on Alcohol, 30(4), 870 – 6.

Bennett, R. M., Buss, A. H., & Carpenter, J. A. (1970). Alcohol and human physical aggression. Psychiatry Digest, 31(7).

Ben-Porath, D. D., & Taylor, S. P. (2002). The effects of diazepam (valium) and aggressive disposition on human aggression. An experimental investigation. Addictive Behaviors, 27(2), 167 – 177. doi:http://dx.doi.org/10.1016/S0306 – 4603 %2800 %2900175 – 1

Berman, M., Taylor, S., & Marged, B. (1993). Morphine and human aggression. Addictive Behaviors, 18(3), 263 – 268. doi:http://dx.doi.org/10.1016/0306 – 4603 %2893 %2990028 – 8

Bond, A., & Lader, M. (1988). Differential effects of oxazepam and lorazepam on aggressive responding. Psychopharmacology, 95(3), 369 – 373.

Bond, A. J., Curran, H. V., Bruce, M. S., O’Sullivan, G., & Shine, P. (1995). Behavioural aggression in panic disorder after 8 weeks’ treatment with alprazolam. Journal of Affective Disorders, 35(3), 117 – 123. doi:http://dx.doi.org/10.1016/0165 – 0327 %2895 %2900053 – 4

Bond, A. J., & Silveira, J. C. (1993). The combination of alprazolam and alcohol on behavioral aggression. Journal of Studies on Alcohol, Suppl. 11(2 – 3), 30 – 39.

Bramness, J. G., Skurtveit, S., & Morland, J. (2006). Flunitrazepam: Psychomotor impairment, agitation and paradoxical reactions. Forensic Science International, 159, 83 – 91. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.forsciint.2005.06.009

Bushman, B. (1993). Human aggression while under the influence of alcohol and other drugs: An integrative research review. Current Directions in Psychological Science, 2(5), 148 – 152. doi:http://dx.doi.org/10.1111/1467 – 8721.ep10768961

Bushman, B., & Cooper, H. (1990). Effects of alcohol on human aggression: An intergrative research review. Psychological Bulletin, 107(3), 341 – 354. doi:http://dx.doi.org/10.1037/0033 – 2909.107.3.341

Chen, T. J. H., Blum, K., Mathews, D., Fisher, L., Schnautz, N., Braverman, E. R., Schoolfield, J., mfl. (2005). Are dopaminergic genes involved in a predisposition to pathological aggression?: Hypothesizing the importance of «super normal controls» in psychiatricgenetic research of complex behavioral disorders. Medical Hypotheses, 65(4), 703 – 707. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.mehy.2005.04.037

Cherek, D., & Dougherty, D. (1995). Provocation frequency and its role in determining the effects of smoked marijuana on human aggressive responding. Behavioural Pharmacology June 1995, 6(4), 405 – 412.

Cherek, D. R., Roache, J. D., Egli, M., Davis, C., Spiga, R., & Cowan, K. (1993). Acute effects of marijuana smoking on aggressive, escape and point-maintained responding of male drug users. Psychopharmacology, 111(2), 163 – 168.

Cherek, D. R., Spiga, R., Roache, J. D., & Cowan, K. A. (1991). Effects of triazolam on human aggressive, escape and point-maintained responding. Pharmacology Biochemistry and Behavior, 40(4), 835 – 839. doi:http://dx.doi.org/10.1016/0091 – 3057 %2891 %2990094-I

Cherek, D. R., Steinberg, J. L., Kelly, T. H., & Robinson, D. (1987). Effects of d-amphetamine on aggressive responding of normal male subjects. Psychiatry Research, 21(3), 257 – 265. doi:http://dx.doi.org/10.1016/0165 – 1781 %2887 %2990030 – 8

Cherek, D. R., Steinberg, J. L., Kelly, T. H., & Robinson, D. E. (1986). Effects of d-amphetamine on human aggressive behavior. Psychopharmacology, 88(3), 381 – 386.

Cherek, D. R., Steinberg, J. L., Kelly, T. H., Robinson, D. E., & Spiga, R. (1990). Effects of acute administration of diazepam and d-amphetamine on aggressive and escape responding of normal male subjects. Psychopharmacology, 100(2), 173 – 181.

Cherek, D. R., Steinberg, J. L., Kelly, T. H., & Sebastian, C. S. (1989). Effects of d-amphetamine on human aggressive responding maintained by avoidance of provocation. Pharmacology Biochemistry and Behavior, 34(1), 65 – 71.

Cherek, D. R., Steinberg, J. L., & Manno, B. R. (1985). Effects of alcohol on human aggressive behavior. Journal of Studies on Alcohol, 46(4), 321 – 328.

Chermack, S. T., & Taylor, S. P. (1995). Alcohol and human physical aggression: Pharmacological versus expectancy effects. Journal of Studies on Alcohol, 56(4), 449 – 456.

Curran, H. V., Rees, H., Hoare, T., Hoshi, R., & Bond, A. (2004). Empathy and aggression: Two faces of ecstasy? A study of interpretative cognitive bias and mood change in ecstasy users. Psychopharmacology, 173, 425 – 433. doi:http://dx.doi.org/10.1007/s00213 – 003 – 1713 – 6

Dawe, S., Davis, P., Lapworth, K., & McKetin, R. (2009). Mechanisms underlying aggressive and hostile behavior in amphetamine users. Current Opinion in Psychiatry May 2009, 22(3), 269 – 273. doi:10.1097/YCO.0b013e32832a1dd4

Dougherty, D. M., Bjork, J. M., Bennett, R. H., & Moeller, F. G. (1999). The effects of a cumulative alcohol dosing procedure on laboratory aggression in women and men. Journal of Studies on Alcohol, 60(3), 322 – 329.

D’Souza, D. C. (2007). Cannabinoids and psychosis. International Review of Neurobiology, 78, 289 – 326.

Fenwick, P. (1990). Automatism, medicine and the law. Psychological Medicine, Monograph supplement(17), 1 – 27.

Gerra, G., Zaimovic, A., Ampollini, R., Giusti, F., Delsignore, R., Raggi, M. A., Laviola, G., mfl. (2001). Experimentally induced aggressive behavior in subjects with 3,4-methylenedioxy-methamphetamine («Ecstasy») use history: Psychobiological correlates. Journal of Substance Abuse, 13(4), 471 – 491. doi:http://dx.doi.org/10.1016/S0899 – 3289 %2801 %2900094 – 3

Gerra, G., Zaimovic, A., Raggi, M. A., Moi, G., Branchi, B., Moroni, M., & Brambilla, F. (2007). Experimentally induced aggressiveness in heroin-dependent patients treated with buprenorphine: Comparison of patients receiving methadone and healthy subjects. Psychiatry Research, 149, 201 – 213. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.psychres.2006.02.013

Giancola, P. R., Josephs, R. A., Dewall, C. N., & Gunn, R. L. (2009). Applying the attention-allocation model to the explanation of alcohol-related aggression: Implications for prevention. Substance Use and Misuse, 44, 1263 – 1279. doi:http://dx.doi.org/10.1080/10826080902960049

Giancola, P. R., Levinson, C. A., Corman, M. D., Godlaski, A. J., Morris, D. H., Phillips, J. P., & Holt, J. C. (2009). Men and women, alcohol and aggression. Experimental & Clinical Psychopharmacology, 17(3), 154 – 64.

Giancola, P. R., & Zeichner, A. (1997). The biphasic effects of alcohol on human physical aggression. Journal of Abnormal Psychology, 106(4), 598 – 607. doi:http://dx.doi.org/10.1037//0021 – 843X.106.4.598

Hall, R. C. W., & Zisook, S. (1981). Paradoxical reactions to benzodiazepines. Journal of Clinical Pharmacology, 11 Suppl 1, 99S-104S.

Hartvig, P., Rosenqvist, R., & Stang, H. J. (2003). Automatism and the law in Norway 1981 – 2000. Tidsskrift for Den Norske Legeforening, 123, 1831 – 1834.

Haug, E., Mørland, J., & Olaisen, B. (2004). Androgene-anabole steroider (AAS) og vold (Rapport 4/2004). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Hentet fra http://www.kunnskapssenteret.no/Publikasjoner/1170.cms

Hoaken, P. N. S., & Stewart, S. H. (2003). Drugs of abuse and the elicitation of human aggressive behavior. Addictive Behaviors, 28(9), 1533 – 1554. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.addbeh.2003.08.033

Homer, B., Solomon, T., Moeller, R., Mascia, A., DeRaleau, L., & Halkitis, P. (2008). Methamphetamine abuse and impairment of social functioning: A review of the underlying neurophysiological causes and behavioral implications. Psychological Bulletin, 134(2), 301 – 310. doi:http://dx.doi.org/10.1037/0033 – 2909.134.2.301

Jarvik, L. F., Simpson, J. H., Guthrie, D., & Liston, E. H. (1981). Morphine, experimental pain, and psychological reactions. Psychopharmacology, 75(2), 124 – 131.

Kavoussi, R., Armstead, P., & Coccaro, E. (1997). The neurobiology of impulsive aggression. Psychiatric Clinics of North America, 20(2), 395 – 403.

Licata, A., Taylor, S., Berman, M., & Cranston, J. (1993). Effects of cocaine on human aggression. Pharmacology Biochemistry and Behavior, 45(3), 549 – 552.

Miczek, K. A., De Almeida, R. M. M., Kravitz, E. A., Rissman, E. F., De Boer, S. F., & Raine, A. (2007). Neurobiology of escalated aggression and violence. Journal of Neuroscience, 27(44), 11803 – 11806. doi:http://dx.doi.org/10.1523/JNEUROSCI.3500 – 07.2007

Miczek, K. A., Fish, E. W., & De Bold, J. F. (2003). Neurosteroids, GABA<sub>A</sub> receptors, and escalated aggressive behavior. Hormones and Behavior, 44(3), 242 – 257. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.yhbeh.2003.04.002

Myerscough, R., & Taylor, S. (1985). The effects of marijuana on human physical aggression. Journal of Personality and Social Psychology, 49(6), 1541 – 6.

Paton, C. (2002). Benzodiazepines and disinhibition: A review. Psychiatric Bulletin, 26(12), 460 – 462. doi:http://dx.doi.org/10.1192/pb.26.12.460

Phillips, J. P., & Giancola, P. R. (2008). Experimentally induced anxiety attenuates alcohol-related aggression in men. Experimental & Clinical Psychopharmacology, 16(1), 43 – 56.

Pietras, C., Lieving, L., Cherek, D., Lane, S., Tcheremissine, O., & Nouvion, S. (2005). Acute effects of lorazepam on laboratory measures of aggressive and escape responses of adult male parolees. Behavioural Pharmacology, 16(4), 243 – 251.

Shuntich, R., & Taylor, S. (1972). The effects of alcohol on human physical aggression. Journal of Experimental Research in Personality, 6(1), 34 – 38.

Soderpalm, B., & Svensson, A. I. (1999). Naloxone reverses disinhibitory/aggressive behavior in 5,7-DHT-lesioned rats; involvement of GABA(A) receptor blockade?. Neuropharmacology, 38(12), 1851 – 1859. doi:http://dx.doi.org/10.1016/S0028 – 3908 %2899 %2900076 – 3

Spiga, R., Cherek, D. R., Roache, J. D., & Cowan, K. A. (1990). The effects of codeine on human aggressive responding. International Clinical Psychopharmacology, 5(3), 195 – 204.

Taylor, S., & Gammon, C. (1975). Effects of type and dose of alcohol on human physical aggression. Journal of Personality, 32(1), 169 – 175.

Taylor, S., Gammon, C., & Capasso, D. (1976). Aggression as a function of the interaction of alcohol and threat. Journal of Personality, 34(5), 938 – 941.

Taylor, S., Vardaris, R., Rawitch, A., Gammon, C., Cranston, J., & Lubetkin, A. (1976). The effects of alcohol and delta-9-tertrahydrocannabinol on human physical aggression. Aggressive Behavior, 2, 153 – 161.

Vollenweider, F., Maguire, R. P., Leenders, K. L., Mathys, K., & Angst, J. (1998). Effects of high amphetamine dose on mood and cerebral glucose metabolism in normal volunteers using positron emission tomography (PET). Psychiatry Research – Neuroimaging, 83(3), 149 – 162. doi:http://dx.doi.org/10.1016/S0925 – 4927 %2898 %2900033-X

Wallace, P. S., & Taylor, S. P. (2009). Reduction of appeasement-related affect as a concomitant of diazepam-induced aggression: evidence for a link between aggression and the expression of self-conscious emotions. Aggressive Behavior, 35(2), 203 – 12.

Zeichner, A., & Pihl, R. (1979). Effects of alcohol and behavior contingencies on human aggression. Journal of Abnormal Psychology April 1979, 88(2), 153 – 160.

Zeichner, A., & Pihl, R. O. (1980). Effects of alcohol and instigator intent on human aggression. Journal of Studies on Alcohol, 41(3), 265 – 276.

Fotnoter

1.

D’Souza, 2007

2.

Bushman, 1993

3.

Hoaken & Stewart, 2003

4.

Haug, Mørland, & Olaisen, 2004

5.

Dawe, Davis, Lapworth, & McKetin, 2009; Dougherty, Bjork, Bennett, & Moeller, 1999

6.

Chen mfl, 2005

7.

Miczek mfl, 2007

8.

Kavoussi, Armstead, & Coccaro, 1997; Miczek, Fish, & De Bold, 2003

9.

Kavoussi mfl, 1997

10.

Bennett, Buss, & Carpenter, 1969, 1970; Bushman & Cooper, 1990; Cherek, Steinberg, & Manno, 1985; Dougherty mfl, 1999; Giancola mfl, 2009; Shuntich & Taylor, 1972; Taylor & Gammon, 1975; Taylor, Gammon, & Capasso, 1976; Zeichner & Pihl, 1980, 1979

11.

Giancola & Zeichner, 1997

12.

Chermack & Taylor, 1995

13.

Phillips & Giancola, 2008

14.

Giancola, Josephs, Dewall, & Gunn, 2009

15.

Hoaken & Stewart, 2003

16.

Fenwick, 1990

17.

Hartvig, Rosenqvist, & Stang, 2003

18.

Bennett mfl, 1969, 1970

19.

Shuntich & Taylor, 1972

20.

Taylor & Gammon, 1975; Taylor mfl, 1976

21.

Cherek mfl, 1985; Zeichner & Pihl, 1980, 1979

22.

Bushman, 1993

23.

Giancola mfl, 2009

24.

Dougherty mfl, 1999

25.

Giancola & Zeichner, 1997

26.

Ben-Porath & Taylor, 2002; Bond, Curran, Bruce, O"Sullivan, & Shine, 1995; Bushman, 1993; Hoaken & Stewart, 2003; Pietras mfl, 2005; Wallace & Taylor, 2009

27.

Ben-Porath & Taylor, 2002

28.

Bond & Silveira, 1993

29.

Bond & Lader, 1988; Cherek, Spiga, Roache, & Cowan, 1991; Cherek, Steinberg, Kelly, Robinson, & Spiga, 1990

30.

Bramness, Skurtveit, & Morland, 2006

31.

Hall & Zisook, 1981

32.

Paton, 2002

33.

Ben-Porath & Taylor, 2002

34.

Bushman, 1993; Hoaken & Stewart, 2003

35.

Wallace & Taylor, 2009

36.

Bond mfl, 1995

37.

Bond & Silveira, 1993

38.

Pietras mfl, 2005

39.

Ben-Porath & Taylor, 2002

40.

Bramness mfl, 2006

41.

Bond & Lader, 1988; Cherek mfl, 1991; Cherek mfl, 1990

42.

Beezley, Gantner, Bailey, & Taylor, 1987; Cherek, Steinberg, Kelly, & Robinson, 1987, 1986; Cherek, Steinberg, Kelly, & Sebastian, 1989; Dawe mfl, 2009

43.

Homer mfl, 2008

44.

Vollenweider, Maguire, Leenders, Mathys, & Angst, 1998

45.

Licata, Taylor, Berman, & Cranston, 1993

46.

Curran, Rees, Hoare, Hoshi, & Bond, 2004

47.

Gerra mfl, 2001

48.

Cherek mfl, 1987, 1986; Cherek mfl, 1989

49.

Cherek mfl, 1987, 1986

50.

Cherek mfl, 1989

51.

Beezley mfl, 1987

52.

Licata mfl, 1993

53.

Myerscough & Taylor, 1985; Taylor mfl, 1976

54.

Cherek mfl, 1993; Cherek & Dougherty, 1995

55.

Taylor mfl, 1976

56.

Myerscough & Taylor, 1985

57.

Cherek mfl, 1993

58.

Cherek & Dougherty, 1995

59.

Berman, Taylor, & Marged, 1993; Jarvik, Simpson, Guthrie, & Liston, 1981; Spiga, Cherek, Roache, & Cowan, 1990

60.

Gerra mfl, 2007

61.

Gerra mfl, 2007

62.

Soderpalm & Svensson, 1999

63.

Jarvik mfl, 1981

64.

Berman mfl, 1993

65.

Spiga mfl, 1990

Til toppen
Til dokumentets forside