Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2010: 3

Drap i Norge i perioden 2004 – 2009

Til innholdsfortegnelse

3 Drapsundersøkelser i Norge

Utvalget er i mandatet bedt om å foreta en generell gjennomgang av tidligere utredningsarbeider på området. Det vises her til mandatets punkt 4.2.1.

I gjennomgangen nedenfor er materialet inndelt i følgende kategorier: tidligere forskningsbaserte drapsundersøkelser, pågående og planlagte forskningsbaserte drapsundersøkelser, utredninger gjort av offentlige utvalg og arbeidsgrupper, gjennomganger som gjøres av permanent opprettede organer og oppgaver/avhandlinger avgitt for akademisk grad. Listen er ikke uttømmende. Når det gjelder rapporter fra offentlige utvalg, er det også redegjort for hvordan rapportene senere er blitt fulgt opp.

3.1 Tidligere forskningsbaserte drapsundersøkelser

Nedenfor følger en kort presentasjon og oppsummering av sentrale norske drapsundersøkelser. Det er både tidligere gjennomførte og noen pågående studier. Når det gjelder utenlandske drapsstudier, vises det til litteraturgjennomgangen som redegjort for i kapittel 6 og vedlegg 3. Oversikten omfatter forskningsbaserte studier med tilknytning til flere fagfelter, herunder jus, kriminologi, medisin og psykologi. I oppsummeringen er det særlig fokusert på de kvantitative studiene. Bakgrunnen for det er at variabler som er blitt benyttet i disse undersøkelsene, har tjent som sammenligningsgrunnlag for den undersøkelsen som dette utvalget har gjennomført. Alle de norske studiene er foretatt retrospektivt uten kontrollgruppe og gir derfor begrenset informasjon om årsaksfaktorer til drapene.

3.1.1 «Norske drapsmenn 1930 – 1954»

Ragnar Christensen gjorde i 1956 en gjennomgang av 124 drapsmenn i perioden 1930 – 1954 1. Materialet omfattet domfelte etter straffeloven § 233 (forsettlig drap), både fullbyrdet drap og drapsforsøk. Studien omfattet bare menn, og angitt begrunnelse for det var at drapsdømte kvinner, fra en psykologisk synsvinkel, i hovedsak utgjorde et annet problem. Flertallet av de kvinner som var dømt for drap i perioden, hadde tatt livet av uønsket barn. De dømte ble inndelt i grupper med utgangspunkt i gjeldende straffelovstermer: 33 var kategorisert som «sinnssyke», 53 hadde «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner», og 7 hadde «bevissthetsforstyrrelser». 29 % var tidligere straffet, og 39 % var alkoholpåvirket. I 18 av sakene var ofrene fremmede. Christensen kategoriserte materialet med hensyn til årsak til drap ut fra en psykologisk forståelse, og han fant blant annet: 40 grunnet sjalusi, 16 normalpsykologisk uforståelig, 13 kortslutningstilstand i affekt, 10 skjulte annen forbrytelse, 10 familiekonflikt, 8 fyllekrangel, 8 vrangforestilling av paranoid/hallusinatorisk natur, 6 rovmord, 5 konflikt med seksualpartner og 4 vrangforestillinger av depressiv natur. Christensen konkluderte med at patologisk sjeleliv var en meget viktig faktor, men gjorde samtidig følgende presisering:

«Tolkingen av de funne opplysninger er imidlertid vanskelig. Det er av interesse å påpeke sammenhenger mellom personlighetsstrukturer, sinnslidelse og kriminalitet, men det er ulike viktigere å finne frem til årsakssammenhenger. Her svikter denne undersøking i første rekke fordi forsøkene på kausalanalyser må foretas retrospektivt. Vi har nok vist karakteristiske trekk hos gruppen av drapsmenn, men noen virkelig forklaring på hva som har fått disse menneskene til å ta liv, har vi ikke funnet (…) En kausalanalyse ville vel bare være mulig å utføre i forbindelse med en dybdepsykologisk analyse av hvert enkelt tilfelle. Personlig er jeg også da i tvil om en egentlig ville komme så meget lenger enn å henføre drapshandlingen til en bestemt referanseramme som bygger på den spesielle analytiske teori.» 2

Christensen arbeidet i 1995 med en ny undersøkelse av drap begått i perioden 1955 – 1982, men denne studien er ikke blitt publisert.

3.1.2 «Drapsforbrytelsen og nyere rettspraksis»

Helge Røstad publiserte i 1982 en studie med gjennomgang av 55 ankesaker behandlet av Høyesterett i perioden 1970 – 1979 angående drap begått av menn. 3 Gjennomgangen omfattet 38 % av alle menn som ble dømt for drap i perioden. Røstad fant blant annet at 55 % av drapsmennene tidligere var straffedømt. Andre funn var at flere av drapsmennene hadde hatt problematisk oppvekst, at en rekke av de drapsdømte hadde påvist markante avvik i karakter og følelsesliv, og at en ikke ubetydelig andel hadde hatt alvorlige alkoholproblemer.

3.1.3 «Drapsutviklingen i Norge 1960 – 1983. Belyst ved et rettsmedisinsk obduksjonsmateriale»

Torleiv Ole Rognum gjorde en gjennomgang av drap i Norge i to adskilte femårsperioder, henholdsvis 1960 – 64 og 1979 – 1983. 4 Grunnlagsmaterialet for gjennomgangen var obduksjonsrapportene til de drapsofre som ble undersøkt ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Dette omfattet 51,1 % av alle drap i Norge i den første perioden og 47,4 % i den siste. Studien viste blant annet. at det var vesentlig menn som begikk drap, og at drapsmennenes medianalder var cirka 36 år. I materialet ble 13 % ansett som sinnssyk i strafferettslig forstand. Videre viste studien at fyllekrangel fremdeles var den dominerende utløsende årsak til drap. I den siste perioden var det også tilkommet drap hvor drapsmannen var påvirket av annet rusmiddel – diazepam og hasj. De fleste drap skjedde fremdeles hvor gjerningspersonen var i familie med eller bekjent med offeret.

3.1.4 «Forbrytelser med døden til følge på Vestlandet 1950 – 1984»

J. Chr. Giertsen gjorde en gjennomgang hvor materialet omfattet 140 dødsfall som følge av forbrytelser i tidsrommet 1950 – 1984 og omfattet alle dødsfall der det ble skrevet drap på dødsattesten. 5 Det skriftlige kildemateriale omfattet rettsmedisinsk sakkyndigerklæring og dom. Materialet ble gruppert etter subsumsjonen i tiltalebeslutningen for følgende straffebestemmelser: § 228 (legemsfornærmelse), § 229 (legemsbeskadigelse), § 233 (drap), § 239 (uaktsomt drap), § 242 (hensette i hjelpesløs tilstand) og § 267, jf. § 268 (grovt ran). For de gjennomgåtte forbrytelsene var det i alt 82 domfelte, hvorav 78 var menn. Forbryterens gjennomsnittsalder var 35,7 år ved legemsfornærmelse og ved de øvrige forbrytelsene varierte gjennomsnittsalderen mellom 28 – 29 år. Det ble funnet at gruppen omfattet ni tilfeller hvor gjerningspersonen i strafferettslig forstand ble ansett som sinnssyk på gjerningstidspunktet, dvs. 6,4 % av totalmaterialet. Alkoholpåvirkning fantes hos tre av disse ni. For øvrig viste tallene at cirka 75 % av forøverne hadde vært påvirket av alkohol ved disse voldshandlingene. Ifølge de rettspsykiatrisk sakkyndige hadde ganske mange av forøverne alkoholproblemer. Bare fem av forøverne var påvirket av andre rusmidler. Både ved legemsfornærmelse, ved legemsbeskadigelse og ved drap hadde omtrent halvparten av gjerningspersonene tidligere mottatt straffereaksjoner for vinnings- og voldsforbrytelser.

3.1.5 «Drap og sinnssykdom»

Kjell Noreik og Arne Gravem gjorde en detaljert studie av 71 gjerningspersoner som i perioden 1980 – 1989 hadde blitt siktet etter straffeloven § 233 for drap eller drapsforsøk, og som hadde blitt vurdert som sinnssyke i strafferettslig forstand på gjerningstidspunktet eller på undersøkelsestidspunktet. 6 De sentrale kildene for undersøkelsen var Kriminalstatistikken til Statistisk sentralbyrå, Kripos’ drapsstatistikk, rettspsykiatriske erklæringer vurdert av Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) og strafferegisteret. Tallene for den aktuelle perioden viste at i alt 493 personer hadde blitt siktet etter straffeloven § 233 for drap eller drapsforsøk og rettspsykiatrisk undersøkt. Av disse ble 76 (15 %) funnet «sinnssyke» i strafferettslig forstand, enten på tidspunktet for den påklagede handling eller på tiden for den rettspsykiatriske undersøkelsen. Studien gikk nærmere i detalj på 71 av disse gjerningspersonene. Noreik og Gravem fant at 60 % av de «sinnssyke» var schizofrene, og 17 % var paranoid psykotiske. Andre psykotiske tilstander var relativt sjeldne. Alkohol- og rusmisbruk var lavere hos «sinnssyke» enn andre drapspersoner. For de «sinnssyke» skjedde drapet hyppigst innen husholdet/familien (67 %). 20 % var alkoholpåvirket under utøvelsen, men få hadde vært påvirket av andre rusmidler. For de fleste var drapet vurdert å være psykotisk motivert. Nær en tredjedel av drapsmennene var under behandling med psykofarmaka på drapstidspunktet. Hos 9 % var det instituert behandlingen som ikke ble gjennomført og som dermed glapp.

3.1.6 «Det gjelder drap – En rapport om 250 personer dømt for drap eller drapsforsøk i perioden 1980 – 1989»

Kåre Bødal og Inger Marie Fridhov publiserte studien i 1995. 7 Det overordnede mål med rapporten var dokumentasjon. Rapporten var derfor i hovedsak deskriptiv. Studien omfattet 250 personer dømt til fengsel i tre år eller mer for drap eller drapsforsøk i perioden 1980 – 1989 i Norge. Studien omfattet ikke gjerningspersoner som ble vurdert som «utilregnelige». Kildematerialet besto vesentlig av dokumentasjon i form av straffeutskrifter, rettsbøker, rettspsykiatriske uttalelser og personundersøkelser og fyllbyrdelsesjournaler. I studien ble de dømte inndelt i grupper som skilte mellom drapspersoner med mange dommer og debutanter, aldersgrupper, kjønn og utlendinger/nordmenn. Studien omfattet også tiden etter soning og temaet gjentakelsesfare. Det var særlig to funn som i rapporten blir trukket frem. For det første viste gjennomgangen at flere av de langtidsdømte, herunder også de drapsdømte, hadde vært dømt for annen kriminalitet tidligere. For det andre fant man at alkohol spilte en påtrengende rolle som en medvirkende, utløsende faktor for vold.

3.2 Pågående og planlagte forskningsbaserte drapsundersøkelser

I mandatets punkt 4.2.2. heter det at

«utvalget skal holde seg orientert om pågående arbeid i Justisdepartementet på området, herunder planlagt kartlegging av drapssaker i samarbeid mellom Justisdepartementet og Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, helseregion Sør-Øst».

3.2.1 Barnedrap

Det pågår en kartlegging av risikofaktorer og rettslige utfall ved barnedrap i Norge for tidsperioden 1980 – 2009. Studien definerer ofre som barn under 18 år og den definerer forøver som foreldre og partnere til foreldre som er domfelt for overtredelse av straffeprosessloven § 233 første og/eller andre ledd, eller § 229 tredje straffealternativ eller § 234. Datakildene i studien er dommer og eventuelle rettspsykiatriske vurderinger av domfelte. Studien favner også tilfeller hvor forøver begikk selvdrap etter drapet. I disse tilfellene er datakilden Kripos’ arkiv over drap–selvdrap, hvor det systematisk er registrert demografiske variabler for de involverte, modus for drapet og mulig motiv for drapet. Samtlige tilfeller barnedrap i tidsperioden inngår i studien. Datainnsamlingen forventes avsluttet i løpet av 2010, og resultatene forventes å publiseres i internasjonale tidsskrifter og i norske medier i løpet av 2011. Prosjektleder er kriminolog Vibeke Ottesen ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst. Arbeidet fullfinansieres av Stiftelsen Helse & Rehabilitering gjennom søkerorganisasjonen Norges Kvinne- og Familieforbund. Studien er godkjent av Riksadvokaten og Den regionale komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK Sør-Øst).

3.2.2 Partnerdrap – kvantitativ studie

Det er planlagt en kartlegging av risikofaktorer og rettslige utfall ved partnerdrap i Norge for perioden 1980 – 2009. Studien definerer partnere som nåværende eller tidligere ektefeller, samboere eller kjærester og favner om drap i både heterofile og homofile forhold. Studien definerer forøver som menn og kvinner som er domfelt for overtredelse av straffeprosessloven § 233 første og/eller andre ledd eller § 229 tredje straffealternativ. Datakilden i studien er dommer. I utgangspunktet skulle eventuelle rettspsykiatriske vurderinger brukes i partnerdrapsstudien slik som i barnedrapsstudien, men Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) Sør-Øst og Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) godkjente ikke bruken av disse vurderingene i den forestående partnerdrapsstudien. Studien favner i likhet med barnedrapsstudien også om tilfeller hvor forøver begikk selvdrap etter drapet, og kilden vil også i denne studien være Kripos’ arkiv over drap–selvdrap. Samtlige tilfeller partnerdrap i tidsperioden skal inngå i studien. Datainnsamlingen forventes påbegynt i løpet av 2010. Prosjektleder er kriminolog Vibeke Ottesen. Politidirektoratet har bestilt en rapport over resultatene i anledning realiseringen av tiltak 34 i Vendepunkt, regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Studien er godkjent av Riksadvokaten.

3.2.3 Partnerdrap – kvalitativ studie

Det skal gjennomføres en kvalitativ analyse av et utvalg drapssaker (8 – 12 saker) der gjerningspersonen var offerets nåværende eller tidligere partner. Fokus vil være på å identifisere risikofaktorer, mulige forvarsler og forklaringsvariabler, kartlegging og systematisering av offerets og gjerningspersonens kontakt med hjelpe- og behandlingsapparatet. Prosjektansvarlig er psykologspesialist, Ph.D. og tidligere medlem av Kvinnevoldsutvalget Solveig Karin Bø Vatnar. Prosjektet ble februar 2010 godkjent av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), Riksadvokaten og Personvernombudet.

3.3 Offentlige utvalg og arbeidsgrupper

3.3.1 Rasmussenutvalget

I utvalgsmandatets innledende del er det nevnt at forhold rundt drap begått av mennesker med psykiske lidelser også er blitt gjennomgått og vurdert tidligere. Dette med særskilt henvisning til det såkalte Rasmussenutvalget i 1998.

Daværende Sosial- og helsedepartementet oppnevnte 20. mars 1998 et utvalg som skulle vurdere tilfeller av drap og andre alvorlige voldshandlinger foretatt av sinnslidende i perioden 1994 – 96. Utvalget ble ledet av dr. philos. Kirsten Rasmussen, og rapporten ble avgitt til departementet 10. desember 1998. 8 Bakgrunnen for oppnevningen av utvalget var at Sosial- og helsedepartementet i St. meld. 25 (1996 – 97) Åpenhet og helhet – Om psykiske lidelser hadde foreslått at det skulle

«foretas en gjennomgang av alle tilfeller av drap og andre alvorlige voldshandlinger som er utført av alvorlig sinnslidende de siste åra, for å få avdekket eventuell systemsvikt». 9

Stortinget sluttet seg til forslaget, jf. Innst. S. nr. 258 (1996 – 97).

Ifølge mandatet skulle utvalget ta utgangspunkt i en kasuistisk gjennomgang av et begrenset antall enkeltsaker. Denne gjennomgangen tok utgangspunkt i Helsetilsynets prosjekt «Drap begått av utilregnelige i årene 1994, -95 og -96» ved prosjektleder Randi Rosenqvist og prosjektrapporten. Denne rapporten omhandlet tre årganger av rettspsykiatriske erklæringer om personer som var siktet/tiltalt etter straffelovens § 233, og som ble funnet strafferettslig utilregnelig. Materialet omfattet totalt 26 saker. Dødsfall var resultatet i 14 av sakene. I de øvrige 12 sakene var det i alt 19 personer som hadde vært utsatt for fare og/eller skade. Rasmussenutvalget skulle blant annet vurdere om det kunne sies å ha forekommet svikt innen helsevesenet, sosialtjenesten, kriminalomsorgen eller andre deler av offentlig tjenesteyting som har vært medvirkende til at utilregnelige hadde begått alvorlige voldshandlinger. Utvalget skulle også vurdere mulige forebyggende tiltak, samarbeid mellom etater eventuelt behov for ytterligere granskning eller utredningsarbeid på saksfeltet.

Når det gjelder detaljene rundt Sosial- og helsedepartementets vurdering og oppfølging av utvalgsrapporten, vises det til Helse- og omsorgsdepartementets redegjørelse i brev av 22. oktober 2009. Brevet er inntatt som vedlegg 11.

3.3.2 Mælandgruppen

I utvalgets mandat punkt 4.2.2. fremgår det at

«utvalget skal holde seg orientert om pågående arbeid i Justisdepartementet på området, herunder oppfølging av rapporten fra utredningsgruppen som har foretatt etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet, straffrettslige særreaksjoner og forvaring (Mæland-gruppen)».

Utredningsgruppen ble oppnevnt av Justis- og politidepartementet i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet ved brev av 18. mai 2006. De nye regler om strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner trådte i kraft 1. januar 2002. Det psykiske helsevernet ble med reglene pålagt å ta ansvaret for gjennomføringen av særreaksjoner for utilregnelige. I lovproposisjonen varslet Justis- og politidepartementet at det skulle gjennomføres en etterkontroll av de nye reglene om utilregnelige og særreaksjoner etter at de hadde virket i fem år. 10 Ifølge mandatet skulle utredningsgruppen blant annet kartlegge personer som var idømt overføring til tvungent psykisk helsevern eller dømt til tvungen omsorg. Materialet besto av rettskraftige dommer i tidsrommet fra 1. januar 2002 til og med 31. desember 2006 (dom til tvungent psykisk helsevern) og 31. desember 2007 (dom til tvungen omsorg). Materialet omfattet også noen drapsdømte.

Rapporten ble sendt på høring 15. februar 2008, med høringsfrist 1. april 2009. 11 På det tidspunkt redaksjonen for denne utvalgsrapporten ble avsluttet, var status at høringssaken var under behandling i Justis- og politidepartementet.

3.4 Gjennomganger som gjøres av permanent opprettede organer

3.4.1 Statens helsetilsyns gjennomgang av enkeltsaker

Helsetilsynet i fylkene og Statens helsetilsyn fører tilsyn med helsepersonell og virksomheter i helsetjenesten. Statens helsetilsyn har også det overordnede ansvaret for tilsyn med sosialtjenesten og barnevernet. På disse områdene fører fylkesmennene tilsyn med tjenestene. Tilsyn med helsepersonell og virksomheter i helsetjenesten skjer blant annet gjennom tilsynssaker. Tilsynssaker starter på grunnlag av henvendelser fra pasienter eller pårørende, helsepersonell, arbeidsgivere, politi, apotek og andre. Tilsynsmyndigheten tar også opp saker av eget tiltak, for eksempel etter oppslag i mediene eller informasjon som fremkommer ved annen tilsynsaktivitet.

Tilsynssakene utredes av Helsetilsynet i fylket ved at det innhentes relevant dokumentasjon, herunder pasientjournaler, uttalelser fra involvert helsepersonell og/eller virksomhet, uttalelse fra pasient mv. De fleste tilsynssaker avsluttes av Helsetilsynet i fylket uten bemerkninger, ved råd/veiledning eller ved konstatering av mindre alvorlige brudd på helselovgivningen. Saker som vurderes som så alvorlige at det kan være grunnlag for reaksjon mot helsepersonell, jf. helsepersonelloven kapittel 11, oversendes Statens helsetilsyn for avsluttende behandling. Tilsvarende kan saker som gjelder alvorlige pliktbrudd i virksomheter, og pålegg om å rette på forhold, jf. spesialisthelsetjenesteloven kapittel 7 og kommunehelsetjenesteloven § 6 – 3, oversendes Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn foretar en avsluttende behandling og fatter vedtak om administrative reaksjoner i tilsynssakene. Vedtak om reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11 kan påklages til Statens helsepersonellnemnd.

Statens helsetilsyn er i helsepersonelloven § 67 tillagt myndighet til å begjære påtale ved straffbare brudd på helsepersonelloven. Statens helsetilsyn og Riksadvokaten har utarbeidet retningslinjer for behandling av disse sakene (Rundskriv nr 5/2001 fra Riksadvokaten og rundskriv fra Statens helsetilsyn IK-2/2008). Det er gitt retningslinjer for samhandling og interne retningslinjer for saksbehandlingen for henholdsvis politi/påtalemyndighet og tilsynet. I saker som gjelder mulig straffbare brudd på helsepersonelloven, gir tilsynsmyndigheten råd om saken bør etterforskes. Etter at saken er ferdig etterforsket, tar Statens helsetilsyn stilling til om det skal begjæres påtale. Tilsynet kan gi råd under etterforskningen og gir også råd i saker hvor påtalemyndigheten vurderer foretaksstraff mot virksomheter i helsetjenesten.

Det er ikke nedfelt skriftlige retningslinjer for kontakt mellom politi og tilsynsmyndighet i saker hvor mennesker med kjent psykisk lidelse har begått alvorlige straffbare handlinger. I slike tilfeller kan det være aktuelt for tilsynsmyndigheten å foreta en selvstendig vurdering av om den psykiske syke har fått helsefaglig forsvarlig behandling. Det kan også være aktuelt å vurdere om sosialtjeneste og/eller barnevern har gitt forsvarlig oppfølging.

3.4.2 Den rettsmedisinske kommisjons gjennomgang av sakkyndige erklæringer avgitt i drapssaker

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) er en nasjonal kommisjon oppnevnt av Justisdepartementet som har som hovedoppgave å foreta en ekstern kvalitetssikring av alle rettsmedisinske sakkyndigvurderinger avgitt i straffesaker, herunder drapssaker hvor den tiltalte har vært gjennom en judisiell observasjon. I praksis foretas en slik judisiell observasjon i de fleste drapssaker, men med unntak av saker med kombinert drap og selvdrap. Kommisjonen er hjemlet i straffeprosessloven § 146.

DRKs dokumentasjonsmateriale har ved flere anledninger blitt brukt som kilde for drapsstudier i Norge. Det vises her blant annet til Giertsen (1988), Noreik og Gravem (1993), og Rasmussen mfl. (1998).

3.5 Oppgaver og avhandlinger avgitt for akademisk grad

Det finnes et ikke ubetydelig antall oppgaver og avhandlinger hvor drap i Norge er temaet. Dette materialet har tilknytning til flere fagfelter, herunder jus, kriminologi, medisin, pedagogikk, psykologi og sosiologi. Forskjellige problemstillinger rundt temaet drap er søkt belyst, med ulikt ståsted og med forskjellig metodisk tilnærming.

Fotnoter

1.

Christensen, 1956

2.

Christensen, 1956 s. 316

3.

Røstad, 1982

4.

Rognum, 1985

5.

Giertsen, 1988

6.

Noreik & Gravem, 1993

7.

Bødal & Fridhov, 1995

8.

Rasmussen-utvalget, 1998

9.

St.meld. nr. 25 (1996 – 97) Åpenhet og helhet: Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene

10.

Ot.prp. nr. 87 (1993 – 1994) Om lov om endringer i straffeloven m.v., s. 105

11.

Mæland, Sagfossen, & Revis, 2008

Til toppen
Til dokumentets forside