3 Menneskerettigheter og demokratibygging

3.1 Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)

Menneskerettsdomstolen er et av de viktigste organene i Europarådet. Domstolen har imidlertid over tid møtt store vanskeligheter på grunn av en enorm økning i arbeidspresset. Vanskelighetene ble forsterket i 2010 som følge av fortsatt økning i antall klagesaker. Domstolen registrerte 61.300 nye klager i 2010, en økning på 7 % i forhold til 2009. Dette bidro til at antallet registrerte, uavsluttede klagesaker ved utgangen av 2010 var økt til 139.650, en økning på 17 % sammenlignet med året før.

Den viktigste grunnen er at Europarådet siden 1990 har fått 25 nye medlemsland, hvorav flere er overrepresentert med et stort antall klager. Over 60 % av sakene til behandling ved utgangen av året var klager mot fem stater: Russland (28,9 %), Tyrkia (10,9 %), Romania (8,6 %), Ukraina (7,5 %) og Italia (7,3 %). Når det gjelder domfellelser for konvensjonsbrudd i løpet av året, ligger Tyrkia øverst med 228 dommer, fulgt av Russland (204), Romania (135) og Ukraina (107).

En annen viktig årsak til økningen i antall klager er økende bevissthet i mange medlemsland om adgangen enkeltpersoner har til å klage påståtte brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) inn for domstolen.

Samtidig har antall rettsavgjørelser fra domstolen økt betydelig de senere årene. Ved utgangen av november 2010 hadde domstolen avsagt 41.183 rettsavgjørelser som avsluttet saker. Dette var 16 % flere enn på samme tidspunkt i 2009. 2.607 klager var avgjort ved dom. Resten av avgjørelsene, rundt 94 %, var saker som ble avvist eller strøket av sakslisten. Økningen i produktivitet står imidlertid ikke i forhold til et stadig økende antall nye saker.

De senere årene har antall anmodninger om at domstolen skal henstille statene om å avstå fra å gjennomføre en handling som antas å være i strid med Menneskerettskonvensjonen inntil domstolen har tatt stilling til saken (såkalte «rule 39-beslutninger«), fått et betydelig omfang. Totalt antall slike beslutninger i 2010 var 3.680, en økning på 53 % sammenlignet med 2009. Domstolen innvilger også langt flere slike anmodninger. I 2010 innvilget domstolen 1.440 anmodninger, en økning på hele 120 % fra 2009. Denne type anmodninger blir særlig fremmet i forbindelse med klager til Domstolen fra personer som er i ferd med å bli utvist og/eller uttransportert fra medlemsland. Faren for at domstolen kan få en rolle som «fjerde asylinstans» reiser en del prinsipielle spørsmål i denne sammenheng.

Det er en prioritert oppgave for Norge å sikre effektiviteten til Menneskerettsdomstolen. Regjeringen er opptatt av å verne om den individuelle klageretten og at det etableres prosedyrer som gir domstolen mulighet til å konsentrere tid og ressurser om de viktigste sakene. Det store antallet saker som ble avvist, viser at det er et behov for en mer effektiv behandling av saker som er åpenbart grunnløse, samtidig som det bør gis bedre informasjon til potensielle klagere om kriteriene for å få behandlet en klage til domstolen.

Protokoll 14 til EMK, som trådte i kraft 1. juni 2010, innfører endringer i konvensjonen med sikte på å øke domstolens produktivitet. Blant annet er det nå innført adgang for én dommer, med bistand av rapportører, til å avvise klager som åpenbart ikke oppfyller vilkårene for å bli prøvet. Videre er det innført adgang for komiteer på tre dommere til enstemmig å avsi dom i saker som ikke reiser nye rettslige spørsmål under konvensjonen (såkalte repetitive saker).

Protokollen innfører også et nytt avvisningskriterium. I dette ligger at saker skal avvises dersom klageren ikke har lidd noen ulempe av betydning, med mindre respekt for menneskerettighetene som definert i konvensjonen og dens protokoller krever at realitetsspørsmålene i saken blir behandlet. Enkelte endringer som fulgte av Protokoll 14 var allerede trådt i kraft for de medlemslandene som hadde akseptert disse, herunder Norge. Selv om det antas at ikrafttredelsen av Protokoll 14 vil bedre produktiviteten til domstolen, er det likevel nødvendig med ytterligere reformer for å øke domstolens produktivitet og effektivitet.

Under Interlaken-konferansen, arrangert av det sveitsiske formannskapet i februar 2010, ble det vedtatt en erklæring og en handlingsplan som retter seg mot statene, Ministerkomiteen og domstolen. Disse inneholder reformer som er avgjørende for å finne en konstruktiv og varig løsning på domstolens problemer, blant annet mer effektiv siling av åpenbart grunnløse klager og en forenklet behandling av såkalt repetitive saker.

Et annet forslag som blir drøftet, er å forenkle prosedyrene for fremtidige endringer i konvensjonsbestemmelser om organisatoriske og visse prosessuelle forhold. Formålet med en forenklet endringsprosedyre er å kunne reagere raskere på domstolens skiftende behov og utfordringer. Alternativer som vurderes, er å innføre at nytt rettslig nivå – domstolsvedtekter – mellom konvensjonen og domstolens prosedyreregler, som skal kunne endres av Ministerkomiteen, eller å vedta konvensjonsbestemmelser som åpner for endring av enkelte andre konvensjonsbestemmelser ved en forenklet prosedyre.

Menneskerettsdomstolen er sammensatt av én dommer fra hver av de 47 statene som er part i konvensjonen. Det er Europarådets parlamentarikerforsamling som velger dommerne på grunnlag av en liste med tre nominerte kandidater fra hver stat. Funksjonstiden for dommere er, etter ikrafttredelsen av Protokoll 14, ni år, uten mulighet for gjenvalg.

Å sikre EMD uavhengige og godt kvalifiserte dommere er avgjørende for effektiviteten til Domstolen og kvaliteten på dens avgjørelser. Ministerkomiteen vedtok i november 2010 å opprette et dommervalgpanel som skal vurdere de av statene nominerte kandidatene opp mot kriteriene i konvensjonen. Panelets vurdering skal formidles skriftlig til Parlamentarikerforsamlingen. Panelet ble etablert i begynnelsen av 2011.

EMK inneholder ikke bestemte prosedyrekrav som statspartene skal følge ved nominasjonen av kandidater, men Parlamentarikerforsamlingen har likevel oppstilt en rekke krav og anbefalinger til den nasjonale prosessen. For å sikre en god nasjonal prosess vedtok regjeringen i 2009 en fast prosedyre som har vært fulgt ved nominasjonen av de norske kandidatene.

Fordi den sittende norske dommeren har sagt opp sin stilling, nominerte Norge 31. januar 2011 tre kandidater. I tråd med den nye prosedyren lyste Justis- og politidepartementet ut stillingen og oppnevnte en innstillingskomité på fem medlemmer ledet av lederen for Innstillingsrådet for dommere. De andre medlemmene er utnevnt etter forslag fra Høyesterett, Regjeringsadvokaten, Norsk senter for menneskerettigheter og Den norske Advokatforening. Innstillingskomiteen vurderte søkerne og fremmet et begrunnet forslag til en urangert liste med tre kandidater, som ble fremmet av Justis- og politidepartementet.

Norge har også engasjert seg aktivt i arbeidet med å utbedre domstolens arbeidsforhold. Som initiativtaker til Europarådets menneskerettsfond Human Rights Trust Fund (HRTF), har Norge ønsket å bidra til en styrking av gjennomføringen av Menneskerettskonvensjonen i medlemsstatene. Avtalen om opprettelsen av fondet ble undertegnet i mars 2008. Fondet ble formelt opprettet i juli 2008 da Norge betalte inn første bidrag, fulgt av Tyskland og Nederland. I 2010 har også Finland og Sveits sluttet seg til fondet og innbetalt bidrag. Fra norsk side arbeides det for at flere land skal tilslutte seg fondet.

Fondets giverforsamling hadde sitt tredje årsmøte 29. november 2010. Norge, Tyskland, Nederland og Sveits har i den perioden fondet har eksistert til sammen gitt ca. 34 millioner kroner til fondet.

Prosjektporteføljen til fondet omfattet pr. januar 2011:

• tiltak for effektiv gjennomføring av nasjonale dommer – som er et strukturelt menneskerettsproblem i en rekke medlemsstater og som medfører et stort antall klager til EMD,

• tiltak for gjennomføring av dommer mot Russland for overgrep utført av russiske sikkerhetsstyrker i forbindelse med antiterroroperasjoner i Tsjetsjenia i 1999–2000,

• støtte til Menneskerettskommissærens arbeid i Sør-Ossetia,

• fremme av de uavhengige nasjonale mekanismene for forebygging av tortur i Europa,

• program for menneskerettsopplæring rettet mot dommere og påtalemyndigheten (HELP II-programmet).

3.2 Saker mot Norge ved Menneskerettsdomstolen

Ministerkomiteen fører tilsyn med at statene fullbyrder EMDs dommer, jf. EMK artikkel 46(2). Etter forholdene kan statene være forpliktet til å iverksette både individuelle og generelle tiltak for å fullbyrde EMDs dommer. Individuelle tiltak kan rette seg mot å avslutte og reparere en krenkelse, herunder betale erstatning. Statene vil bare i sjeldne tilfeller være forpliktet til å iverksette generelle tiltak for å reparere de konkrete følgene av en dom. For å unngå fremtidige krenkelser av EMK vil det imidlertid ofte være nødvendig å iverksette generelle tiltak, slik som å endre lovgivning eller forvaltningspraksis.

Som følge av økt saksmengde i EMD har også Ministerkomiteens tilsynsfunksjon blitt sterkt belastet. Som et ledd i de pågående reformene har derfor Ministerkomiteen besluttet å reformere sine egne arbeidsmetoder. Endringene, som vil innføres i 2011, etablerer et tosporet system basert på det grunnleggende prinsippet at det er statene som er forpliktet til effektivt å gjennomføre domstolens dommer og beslutninger. Ministerkomiteen vil derfor som utgangspunkt begrense sitt tilsyn til å forsikre seg om at nødvendige tiltaksplaner og rapporter blir lagt frem, at tiltakene er tilstrekkelige og at de faktisk gjennomføres. Bare i dommer som krever snarlige individuelle tiltak, såkalte pilotdommer og dommer der domstolen eller Ministerkomiteen identifiserer strukturelle eller komplekse problemer, samt i mellomstatlige saker, vil det gjennomføres et mer intensivert tilsyn.

Norge er blant landene i Europarådet med færrest dommer mot seg. Frem til 31. desember 2010 har EMD avsagt totalt tjue fellende og åtte frifinnende dommer i saker som Norge var part i. I samme tidsrom har konvensjonsorganene i Strasbourg avvist (ikke tatt til realitetsbehandling) over hundre saker mot Norge. I 2010 avsa EMD dom i én sak hvor Norge var part i (Aune mot Norge). I saken hevdet klageren at et vedtak om fratakelse av foreldreansvar og innvilgelse av tillatelse til adopsjon av hennes barn krenket hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8. EMD kom til at EMK artikkel 8 ikke var krenket. I 2009 avsa EMD to frifinnende dommer (Egeland og Hanseid mot Norge og Procedo Capital Corporation mot Norge) og én fellende dom (A mot Norge). I 2008 var Norge part i fem saker, og det ble avsagt tre fellende og to frifinnende dommer.

EMD har i de senere år gjort mer bruk av sin myndighet til å avsi såkalte midlertidige forføyninger (anmodninger) etter regel 39 i EMDs interne reglement. Dette er anmodninger til statene om å iverksette midlertidige tiltak, eller utsette iverksettelsen av en avgjørelse, i påvente av endelig avgjørelse fra EMD, dersom det foreligger en overhengende fare for skade på grunnleggende menneskerettigheter som ikke kan repareres. EMD har særlig benyttet myndigheten i saker hvor det kan foreligge fare for liv (EMK artikkel 2), uverdig behandling i strid med EMK artikkel 3 og i helt særlige tilfeller hvor det foreligger fare for skade på retten til privat- og familieliv som ikke kan repareres (EMK artikkel 8). Når det gjelder slike saker har også Norge hatt en økning i anmodninger, men ikke i samme omfang som mange andre land. I 2010 innvilget EMD ni slike anmodninger i saker mot Norge, mens det i 2009 ble innvilget fire. I 2008 ble tre anmodninger innvilget.

Som et ledd i oppfølgingen av fellende dommer mot Norge publiseres et sammendrag av dommene på norsk på Lovdatas sider på Internett. Også sammendrag av andre dommer fra EMD publiseres her. Dette bidrar til å gjøre dommene mer tilgjengelige for dommere, advokater og andre interesserte. I en del tilfeller informeres også norske domstoler særskilt om dommer mot Norge. I noen tilfeller har det vært nødvendig å iverksette andre generelle tiltak for å hindre fremtidige krenkelser av EMK. I Folgerø m.fl. mot Norge (2007) ble det blant annet sendt ut et rundskriv til alle landets barne- og ungdomsskoler samt at det ble foretatt konkrete endringer i opplæringsloven. Slike tiltak bidrar til å forebygge liknende krenkelser i fremtiden.

Ministerkomiteen har ikke avsluttet tilsynet med følgende dommer avsagt mot Norge: A mot Norge (2009), TV Vest og Rogaland pensjonistparti mot Norge (2008), Orr mot Norge (2008), Folgerø m.fl. mot Norge (2007), og Hammeren mot Norge (2003).

I 2010 avsluttet Ministerkomiteen tilsynet med saken Sanchez Cardenas mot Norge (2007).

3.3 Den europeiske menneskerettskommissæren

Den europeiske menneskerettskommissæren skal fremme kunnskap om og respekt for menneskerettene slik de er nedfelt i Europarådets menneskerettsinstrumenter.

Menneskerettskommissæren betraktes som Europarådets flaggskip og får bred støtte for sine prioriteringer og sitt fokus på rom og mediefrihet. Menneskerettskommissæren vektlegger en langsiktig tilnærming framfor «brannslukning», spesielt hva angår religiøse konflikter. Denne tilnærmingen verdsettes av medlemslandene. Europarådets menneskerettskommissær fortsatte i 2010 å sette fokus på situasjonen til utsatte grupper,

Menneskerettskommissæren behandler ikke individuelle klager som ligger til Menneskerettsdomstolen, men overvåker, i samarbeid med nasjonale ombud eller tilsvarende nasjonale menneskerettsinstitusjoner, den generelle etterlevelsen av menneskerettighetene i medlemsstatene. I tillegg gir kommissæren råd om hvordan menneskerettene mest effektivt kan vernes.

Alle medlemsstatene har hatt minst ett besøk av kommissæren siden embetet ble opprettet i 1999. Kommissæren vil ikke gjennomføre en ny syklus for generell menneskerettsovervåking i samtlige medlemsstater, men vil i stedet føre en mer målrettet dialog med statene, basert på sine tidligere landrapporter og aktuelle problemstillinger. Han har også videreutviklet sitt arbeid med strategiske temaer gjennom å utarbeide synspunkter (view points), kommentarer og tematiske rapporter om aktuelle menneskerettslige problemstillinger.

Kommissæren publiserte i 2010 rapporter fra sine besøk til Bulgaria, Kroatia og Aserbajdsjan. Kommissæren har også i 2010 videreført sitt arbeid med å overvåke menneskerettssituasjonen og den humanitære krisen utløst av krigen mellom Russland og Georgia i 2008. Kommissæren har spilt en viktig rolle for utveksling av fanger samt for å avklare skjebnen til savnede personer. Han har videre publisert to rapporter om overvåkning av etterforskningen av saker om forsvunne personer etter konflikten, og om gjennomføringen av seks prinsipper han har formulert om vern av menneskerettighetene til sivilbefolkningen og den humanitære krisen i områdene som ble rammet av den nevnte konflikten. Prinsippene har fått bred oppslutning fra medlemsstatene og har tjent som målestokk for Europarådets evalueringer av fremgangen i de konfliktrammede områdene.

Ivaretakelse av menneskerettighetene for rom var et prioritert område i kommissærens arbeid i 2010. Han har blant annet uttrykt bekymring for uttalelser fra politikere som kan lede til ytterligere stigmatisering av rom. Problemene med statsløshet og manglende identitetspapirer for rom i deler av Europa har han også satt på dagsorden. Kommissæren har besøkt rom-samfunn i Romania, Tyrkia, Tsjekkia og Bosnia – Hercegovina.

Kommissæren har fortsatt å sette fokus på situasjonen for innvandrere, flyktninger og asylsøkere og har i løpet av året hatt dialog med myndighetene i blant annet Kypros, Frankrike, Italia og Tyrkia om ulike problemstillinger. I forbindelse med behandlingen av en sak angående Dublin II-forordningen og retur av en asylsøker til Hellas, holdt kommisjonæren for første gang innlegg i den muntlige høringen for Domstolen der han trakk frem sider ved de greske asylsprosedyrene som ikke fungerer. Han har også gjentatte ganger appellert til medlemsstatenes myndigheter om å samarbeide mer konstruktivt med FNs høykommissær for flyktninger.

Kommissæren har lansert en egen webside om sitt arbeid med barns rettigheter og har gjennom sine uttalelser satt søkelys på risikoen for at offentlige nedskjæringer i Europa vil kunne få en negativ effekt på arbeidet med beskyttelse av barn.

Gjennom sine bidrag til menneskerettsfondet støtter Norge kommissærens arbeid med å verne menneskerettighetene til sivilbefolkningen og å avhjelpe den humanitære krisen i områdene som ble rammet av konflikten mellom Georgia og Russland i 2008.

Kommissærens rapporter er gjenstand for diskusjoner i Ministerkomiteen og har jevnt over blitt tatt godt imot. Enkelte stater har imidlertid ment at kommissæren går for langt i sin kritikk av statenes asylpolitikk.

3.4 Den europeiske torturovervåkningskomiteen (CPT)

Den europeiske torturovervåkningskomiteen (Committee on the Prevention of Torture – CPT) overvåker medlemslandenes oppfølging av EMK mot tortur og annen umenneskelig og nedverdigende behandling. Målet er å forebygge brudd på EMK, som forbyr tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. CPT besøker medlemslandene periodisk og ad hoc for å føre tilsyn med behandling av personer som er fratatt sin frihet, og besøker blant annet fengsler, politiarrester, psykiatriske institusjoner, barne- og ungdomsinstitusjoner, militærarrest og lukkede utlendingsinternat. Komiteen skal ha fri tilgang til de aktuelle stedene og mulighet til å ha fortrolige samtaler med de frihetsberøvede. Komiteen er også jevnlig i dialog med myndighetene i medlemsstatene.

CPT vil gjennomføre et periodisk besøk til Norge i løpet av 2011. Komiteen har tidligere besøkt Norge fire ganger – senest i 2005.

Torturovervåkningskomiteen presenterte sin årsrapport (som dekker perioden 1. august 2009 til 31. juli 2010) for Ministerkomiteen 8. desember 2010. Komiteen gjennomførte i denne perioden periodiske besøk til åtte land (Albania, Armenia, Belgia, Georgia, Hellas, Irland og Ukraina) og ad hoc-besøk til ti land (Tsjekkia, Italia, Latvia, Litauen, Moldova inkludert regionen Transnistria, Romania, Russland, Tyrkia, Kanaløyene i Storbritannias kronbesittelse og Kosovo). I tillegg hadde komiteen to besøk til Storbritannia for å undersøke forholdene for tre personer som er dømt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og som soner i britiske fengsler. Antallet gjennomførte besøk er noe lavere enn vanlig. Dette skyldes ekstra arbeid med å gjøre nye komitémedlemmer kjent med komiteens arbeidsmetoder. Komiteen har også i år opplevd utfordringer som følge av stadige utskiftinger i sitt sekretariat, og påpeker at personellsituasjonen vanskeliggjør oppfyllelse av dens oppgaver.

Av de offentliggjorte rapportene fra komiteens besøk i den seneste perioden, kommer det blant annet fram at CPT vurderer overfylte fengsler som en utfordring for fangers rett til frihet fra umenneskelig og nedverdigende behandling (eks. Storbritannia, Belgia og Montenegro). CPT hevder også at Italia bryter sine folkerettslige forpliktelser når de returnerer båtflyktninger uten å forsikre seg om at disse ikke vil utsettes for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling i det landet de returneres til. CPT legger til grunn at italienske myndigheter er ansvarlige så lenge flyktningene er under deres jurisdiksjon.

Rapportene fra besøkene til CPT blir i utgangspunktet ikke offentliggjort uten samtykke fra det berørte medlemslandet. De senere års positive trend når det gjelder offentliggjøring av rapporter har fortsatt. Et unntak fra dette er Russland, som bare har samtykket til offentliggjøring av én rapport fra totalt tjue besøk, selv etter oppfordring fra Ministerkomiteen om å offentliggjøre rapportene. Dette førte til at CPT hadde samtaler med russiske myndigheter på høyeste hold i april 2010. Russland har antydet at man vil føre en mer åpen linje. Det er også et klart ønske fra CPT om at NATO skal offentliggjøre rapporter fra besøk i 2007 til institusjoner for fengslede i Kosovo under Kosovo styrkenes (KFOR) myndighet. Norge arbeider sammen med bl.a. de nordiske land for en bredest mulig tilslutning til åpenhetslinjen.

CPT påpeker i sin årsrapport at det under framtidige besøk også vil bli lagt vekt på forholdene i institusjoner for mennesker med nedsatt fysisk og/eller psykisk funksjonsevne, såkalte «social care homes» (inkluderer sykehjem). Denne typen undersøkelser ble gjort for første gang i løpet av besøkene til Albania, Armenia, Georgia og Ukraina. Tilsvarende er det også i denne perioden blitt viet større oppmerksomhet til personer som satt i fremmede lands varetekt (blant annet i Belgia og Hellas).

CPT påpeker at politi og fengselsvakters bruk av elektriske støtvåpen brer om seg i medlemslandene. Det er gjenstand for debatt hvorvidt disse våpnene gjør skade på dem som utsettes for dem, og CPT rapporterer om krenkende bruk av disse. CPT ser at det i visse tilfeller vil kunne være nødvendig med utstyr for beskyttelse av særlig utsatt myndighetspersonale, men ber om at bruken reguleres strengt og begrenses til visse situasjoner (som tilfeller av gisseltakning). CPT er særlig skeptiske til bruk av elektriske støtvåpen i psykiatriske institusjoner eller ved utlevering av utenlandske fanger.

3.5 Den europeiske kommisjon for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen)

Den europeiske kommisjon for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen) ble opprettet i 1990. Formålet var å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske land ved å gi juridisk assistanse til utformingen av grunnlover og andre sentrale lover i stater som er bygget på demokratiet og rettsstatens prinsipper.

Etter at Russland ble med i 2001 er alle Europarådets medlemsstater medlemmer i Kommisjonen. Også andre land er med. I 2010 hadde Venezia-kommisjonen 57 stater med fullt medlemskap, 1 stat med assosiert medlemskap og 7 observatørstater. Dessuten deltar EU og OSSE. Sør-Afrika og De palestinske selvstyremyndighetene (Palestinian National Authority) er gitt en spesiell status i Kommisjonen.

I 2010 vedtok Kommisjonen mer enn 50 rådgivende uttalelser («opinion») og 13 rapporter som berørte flere enn en stat. Kommisjonen mottok rundt 40 henvendelser om rådgivende uttalelser fra forfatningsdomstoler.

Kommisjonens viktigste oppgave er å gi konkrete råd i pågående lovgivning. Kommisjonen ga i 2010 råd til Armenia, Aserbajdsjan, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Hviterussland, Kirgisistan, Moldova, Montenegro, den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia, Norge, Russland, Serbia, Slovakia, Tyrkia, Ukraina. I tillegg er Kommisjonen blitt holdt underrettet om utviklingen i konstitusjonelle spørsmål i medlems- og observatørstatene.

Kommisjonen arbeider dessuten med utredninger og studier av mer generell karakter. I 2010 vedtok Kommisjonen rundt 10 studier og utredninger om bl.a. «Anti-terror lovgivning og menneskerettigheter», «Opposisjonens rolle i et demokrati» og «Dommeres uavhengighet». Kommisjonen vedtok også (i samarbeid med OSSE/ODIHR) reviderte «Retningslinjer for forsamlingsfrihet» og «Retningslinjer for politiske partier».

Venezia-kommisjonen forestår et praktisk og juridisk samarbeid mellom medlemsstatenes forfatningsdomstoler og høyesterett. Den har i denne sammenheng opprettet en database over rettsavgjørelser (CODICES). Kommisjonen arrangerer, i samarbeid med en eller flere medlemsstater, lokale seminarer om spørsmål innenfor sitt virkeområde. Dette skjer ofte innenfor en seminarrekke som Kommisjonen har igangsatt, UNIDEM. Kommisjonen var ene- eller medarrangør av mer enn 30 seminarer i 2010.

Kommisjonens geografiske virkeområde er gradvis blitt utvidet også utenfor Europa. Kommisjonen har institusjonaliserte bånd til Southern African Judges Commission, Ibero-American Conference of Constitutional Justice og enkelte asiatiske forfatningsdomstoler. Av særlig interesse er det at Ministerkomiteen i 2007 godkjente at Kommisjonen kunne starte et samarbeid med Union of Arab Constitutional Courts and Councils. Avtalen mellom Venezia-kommisjonen og den arabiske unionen av forfatningsdomstoler ble undertegnet i Cairo i juni 2008. Norge finansierer dette samarbeidet. Innenfor denne rammen åpnes det også for kontakt med og assistanse til palestinske justismyndigheter.

Lovrådgiver Jan Helgesen, UD, er norsk medlem av Venezia-kommisjonen. Han ble i 2007 valgt til Kommisjonens president og i desember 2009 til første visepresident. Professor Fredrik Sejersted, Juridisk Fakultet, Universitetet i Oslo, ble i 2008 oppnevnt som norsk varamedlem og møter fast i Kommisjonen når Helgesen presiderer.

3.6 Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI)

Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (European Commision against Racism and Intolerance – ECRI) er et uavhengig overvåkningsorgan som har som målsetting å bekjempe vold, diskriminering og fordommer mot personer eller grupper av personer basert på bl.a. rase, farge, språk, religion, nasjonalitet eller etnisk opprinnelse. ECRI utarbeider generelle anbefalinger om tiltak for å bekjempe rasisme og intoleranse. Videre overvåker ECRI situasjonen mht. rasisme og intoleranse i medlemslandene og vurderer nasjonal lovgivning og politikkutforming med sikte på å gi nasjonale myndigheter råd om relevante tiltak for å bekjempe rasisme og intoleranse.

ECRI legger i sin overvåkning vekt på å ha nær kontakt med det sivile samfunn i medlemslandene, i tillegg til nasjonale myndigheter. Myndighetenes synspunkter tas inn som vedlegg til ECRIs rapport dersom det aktuelle medlemslandet ønsker det.

ECRI la i 2010 frem rapporter om Albania, Østerrike, Estland, Frankrike, Georgia, Polen, Storbritannia og Makedonia. I tillegg ble det foretatt flere såkalte kontaktbesøk til medlemsland.

ECRIs fjerde rapport om Norge, fremlagt i 2009, inneholdt 57 anbefalinger. ECRI har bedt Norge redegjøre for oppfølgingen av tre av deres hovedanbefalinger innen 25. mars 2011 (midtveisrapport). ECRI anmoder om prioritert oppfølging fra norske myndigheter når det gjelder 1) videreutvikling og rettslig håndheving av aktivitetsplikten, 2) bruk av tolk i helse- og rettsvesen, 3) rasistisk profilering fra politi, tollere og immigrasjonsmyndigheter.

En midtveisrapport ble sendt til ECRI i mars 2011. Den neste helhetlige rapporteringen vil foregå i 2013.

3.7 Europarådets utviklingsbank

Europarådets utviklingsbank ble opprettet i 1956. Mandatet var opprinnelig å bidra til løsninger på flyktningproblemer i Europa. Senere er mandatet utvidet slik at banken skal bidra til sosial samhørighet i medlemslandene. Banken er knyttet til Europarådet gjennom en delavtale. 40 av Europarådets medlemmer er også medlemmer av Utviklingsbanken. Blant de landene som ikke er medlemmer er Aserbajdsjan, Russland, Storbritannia, Ukraina og Østerrike. Banken ledes av en guvernør og har et styre og et administrasjonsråd hvor alle medlemslandene er representert. På grunnlag av høy kredittverdighet opererer banken i det internasjonale kredittmarked og tilbyr lån til medlemmene på gunstige vilkår.

Bankens utlån var i 2010 på i underkant av 1,8 milliarder euro. Hoveddelen av lånene går til sosiale formål, miljøtiltak, utdannelse og helse. Av nye lån som ble godkjent i 2009, gikk ca 59 % til målgruppelandene, som er de fattigste medlemslandene.

Det har lenge pågått en diskusjon i banken om hvor stor del av utlånene som bør gå til målgruppelandene. Siden utlån til disse landene regnes som mer risikofylte, viser banken til behovet for å finne en balanse som ikke innebærer at man mister sin kredittverdighet. Det siste året har spørsmålet om kapitalutvidelse stått sentralt. Banken begrunner behovet for kapitalutvidelse med behovet for å styrke kapitalbasen og kredittverdigheten etter de siste årenes finanskrise og det forhold at banken er forpliktet til å låne ut til land som har en usikker betalingsevne. En rekke medlemsland har understreket at en forutsetning for samtykke til å delta i en kapitalutvidelse, er at det gjennomføres reformer av bankens styresett samt at bankens låneprofil harmoniseres bedre med Europarådets kjerneområder. Banken er samtidig av flere medlemsland oppfordret til å øke långivningen til målgruppelandene.

Norge har sammen med de andre nordiske land arbeidet aktivt for å gjøre banken mer fokusert på Europarådets hovedoppgaver og støttet opp om forslag som innebærer økt låneaktivitet i målgruppeland. Banken vedtok i 2010 flere reformer i sin styringsstruktur, noe som vil åpne vei for en kapitalutvidelse i 2011.

3.8 Forum for demokrati (FFD)

Forum for demokrati (FFD) ble opprettet i 2005 for å styrke demokratiet, politisk frihet og borgernes deltakelse i samfunnet. Forumet skal gi impulser til Europarådets løpende arbeid for å sikre og befeste demokratiet i den europeiske region. Det samler deltakere fra så vel politiske partier som sentral- og lokaladministrasjon, frivillige organisasjoner og akademia. Det legges vekt på dialog, debatt og utveksling av erfaringer.

Etter lanseringen av forumet under toppmøtet i Warszawa i 2005, har det vært organisert fem samlinger. Den første fant sted i Moskva i 2006 og dreide seg om de politiske partiers rolle i byggingen av demokratier, mens den andre samlingen som ble arrangert i Stockholm i 2007 dreide seg om det gjensidige avhengighetsforholdet mellom demokrati og menneskerettigheter. Det var en meget bred deltakelse fra alle parter under samlingen i Stockholm.

Den tredje samlingen fant sted i Madrid i 2008 og hadde e-demokrati som tema, med hovedvekt på at denne tilleggskanalen for demokratisk praksis og deltakelse kan bidra til bedre innsyn, ansvarliggjøring og gjøre de demokratiske institusjonene mer lydhøre. Det kan også bidra til å styrke borgernes demokratiske engasjement og øke tilgangen til den demokratiske prosess.

Den fjerde samlingen ble organisert i Kiev i oktober 2009. Tema var hvordan valgordninger kan fremme demokratiet i det 21. århundre. Forumet drøftet prinsipper og regelverk samt god praksis i forhold til partiers interne demokrati, finansiering av kampanjer, tilgang til media, klageordninger og kontrollmekanismer, herunder internasjonal valgovervåkning.

Den femte samlingen ble arrangert i Jerevan i oktober 2010, og hadde som tema prinsipper og utfordringer for demokratiet i Europa. Blant de spørsmål som ble tatt opp var forholdet mellom lov og rettspraksis. Andre spørsmål var viktigheten av å framdyrke en demokratisk kultur fundert på menneskerettigheter, samt en vektlegging av åpenhet for endring og mangfold. Samlingen la vekt på en evaluering av forumet med sikte på å justere virkemåten og opplegg i lys av erfaringene. Samlingen anses vellykket og bidro til å konsolidere dette relativt nye instrumentet som et relevant verktøy i Europarådets demokratiarbeid.