Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2008: 4

Fra ord til handling— Bekjempelse av voldtekt krever handling

Til innholdsfortegnelse

9 Hjelpetiltak etter voldtekt

9.1 Tidligere utredninger og anbefalinger

I følge mandatets punkt 3 skal utvalget kartlegge voldtattes behov for bistand, særlig av sosial og helsemessig art, og i hvilken grad behovene blir ivaretatt gjennom dagens tilbud. Dersom dagens tilbud ikke er tilstrekkelige, skal utvalget også foreslå tiltak for å styrke oppfølgingen av voldtatte. I følge mandatets punkt 4 skal utvalget vurdere særskilte behov hos grupper som i liten grad oppsøker hjelpeapparatet. Det kan være personer med funksjonshemming, menn, ungdom, personer med minoritetsbakgrunn eller prostituerte. Utvalget skal foreslå tiltak for å imøtekomme disse behovene.

I 1983 ble det arrangert et voldtektstribunal med fokus på mangler i hjelpetilbudet i Oslo. Voldtektstribunalet belyste behovet for å bedre behandlingstilbudet, slik at voldtatte skulle møte et mer helhetlig og bedre koordinert tilbud, enten det dreide seg om medisinsk og rettsmedisinsk undersøkelse, krisehjelp eller viderehenvisninger til psykologisk behandling, advokat og politi. Det første voldtektsmottaket i Norge ble åpnet ved Oslo legevakt i 1986. I løpet av 90-årene ble det etablert lignende tilbud flere steder i Norge, enten ved legevakt eller ved gynekologiske avdelinger. I følge rapporten fra 2002 » Hva kan vi tilby voldsutsatte kvinner innen helsevesenet – eksempler fra Norge og Norden», av overlege Helle Nesvold ved Oslo legevakt, har dette arbeidet i stor utstrekning basert seg på improvisasjoner fra helsepersonell som kan betegnes som «ildsjeler», og i mindre grad vært et resultat av forutsigbare rammer fra myndighetene for å sikre at virksomhetene hadde den nødvendige beredskap, opplæring og kvalitetssikring.

Tilbud til voldtatte ble omtalt i Helsedirektoratets veileder fra 1990: «Samfunnsmedisinsk arbeid i kommunehelsetjenesten. En veileder for kommunelege I». Her ble anbefalt at personer som har vært utsatt for voldtekt, seksuelle overgrep eller mishandling sikres et øyeblikkelig hjelpetilbud, uavhengig av politianmeldelse. Hjelpetilbudet må omfatte legeundersøkelse, rettsmedisinsk dokumentasjon og sporsikring, mulighet for kortvarig opphold, kriseintervensjon, praktisk sosial hjelp. Tilbudet bør organiseres som en del av det etablerte hjelpeapparatet og innenfor tilgjengelige ressurser, og det anbefales tverrfaglige kurs for personell fra helse- og sosialtjenestene, politi og rettsapparat.

I NOU 2003 : 31 Retten til et liv uten vold, satte Kvinnevoldsutvalget fokus på helsetjenesten til voldtatte og voldsutsatte. Utvalget foreslo å opprette regionalt forankrede behandlingstilbud til kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner, samt å styrke tilbudet innen psykisk helsevern til voldsutsatte kvinner og barn (se kapittel 5.7).

Også Regjeringens handlingsplan «Vold mot kvinner» 2000 – 2003 (13) tok opp helsetjenesten til voldsrammede. Handlingsplanen er fulgt opp av ytterligere en handlingplan: Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2004 – 2007.

Sosial- og helsedirektoratet fikk i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å gjennomføre tiltak omtalt i St.prp.nr. 1 (2004 – 2005) som kan bidra til å styrke helsetjenestetilbudet for volds-og voldtektsutsatte, bl.a. å utarbeide en veileder for helsetjenesten. Veilederen «Overgrepsmottak. En veileder for helsetjenesten» ble lagt frem i juli 2007, se kapittel 9.2.1.

9.2 Dagens hjelpetilbud – offentlige instanser

9.2.1 Overgrepsmottak

Veilederen «Overgrepsmottak. En veileder for helsetjenesten» ble lagt frem av Sosial- og helsedirektoratet i juli 2007 i tråd med forslaget fra en bredt sammensatt arbeidsgruppe nedsatt i 2005. Gruppen fikk som mandat å lage en veileder om voldtektsmottak ved interkommunale legevakter, minst ett mottak i hvert fylke. Gruppen valgte betegnelsen «overgrepsmottak» bl.a. for bedre å dekke behovet etter vold i nære relasjoner. Veilederens formål er å bidra til et forsvarlig og likeverdig tilbud i alle deler av landet, og bidra til at personer som har vært utsatt for voldtekt og vold i nære relasjoner, får nødvendig fysisk og psykisk helsehjelp. Videre skal veilederen bidra til at kvaliteten på sporsikring og skadedokumentasjon er god nok som grunnlag for politietterforsking, rettssak, og vurdering av voldsoffererstatning.

Veilederen er først og fremst beregnet på personell i legevaktenes overgrepsmottak som tar hånd om personer i akuttfasen etter seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner. Den kan også være til nytte for annet helse- og sosialpersonell, samarbeidende instanser som politiet, og beslutningstakere i kommuner og helseforetak. Ved legevakt med overgrepsmottak skal et tilstrekkelig antall ansatte ha tilleggskompetanse om undersøkelse og behandling etter seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Det bør inngås avtaler om samarbeid med spesialisthelsetjenesten ved behov. Veilederen kommer også inn på oppfølgingen i den øvrige primærhelsetjenesten, i sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten. Psykososiale forhold er sentrale og må ivaretas i mottaket i akuttfasen. Mottaket må også allerede i akuttfasen foreslå oppfølging av psykisk helse og sørge for kontakt med de rette instanser for videre bistand. Ut fra mandatets klare føring om mottak plassert ved legevakt, går veilederen ikke i dybden når det gjelder den psykososiale oppfølgingen, som utover i forløpet i stor utstrekning ivaretas av andre deler av hjelpeapparatet.

Helsepersonell i primærhelsetjenesten, inkludert legevaktene, har generelt bred kompetanse og utfører arbeid av god kvalitet. Likevel må tilleggskompetansen hos et utvalg av legevaktspersonellet bygges opp både ved systematiske kompetansehevingstiltak og ved praktisk erfaring. Det har de senere år vært avsatt midler på statsbudsjettet til etablering av overgrepsmottak, og det er nå etablert minst ett mottak i hvert fylke.

Sosial- og helsedirektoratet har 6 000 000 NOK til disposisjon for kompetansehevingstiltak i 2008. Mye av dette vil gå til Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin og samarbeidende miljøer til systematisk opplæring av personell ved mottakene.

9.2.2 Kommunehelsetjenesten

Det må for hver enkelt pasient vurderes hva som er den best egnede psykososiale oppfølgingen etter en voldtekt. Kommunehelsetjenesten i hjemkommunen er sentral. Fastlegen kjenner ofte pasienten fra før og kan være en viktig støtte. Selv om pasienten tidligere har vært lite i kontakt med fastlegen er det etter en voldtekt viktig å etablere og styrke pasientens kontakt med fastlegen, fordi fastlegen vil være sentral i arbeidet med å ivareta pasientens helse etter overgrepet. Kommunens helsesøstre er en annen viktig ressurs, ikke minst gjennom sitt arbeid i skolehelsetjenesten. Mange kommuner har også helsestasjonstilbud for ungdom, med helsesøster og allmennlege som kan gi verdifull hjelp etter voldtekt. Andre fagpersoner i kommunehelsetjenesten med kompetanse innen psykisk helsearbeid, som psykiatrisk sykepleier, kan også gi pasienten god oppfølging etter voldtekt.

9.2.3 Spesialisthelsetjenesten

Selv om kommunehelsetjenesten kan gi god oppfølging til mange pasienter etter voldtekt, vil en del voldtatte ha behov for psykososial oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Sosial- og helsedirektoratets veileder om overgrepsmottak anbefaler at overgrepsmottakene bør inngår samarbeidsavtaler med de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) i området. Sentrene kan gi tilbud om korttids døgnopphold, lengre tids behandling og rehabilitering, poliklinisk og ambulant behandling, samt rådgivning og veiledning overfor kommunale tjenester. Det kan også være aktuelt å henvise til privatpraktiserende psykolog eller spesialist i psykiatri. Dessverre fører kapasitetsproblemer til at det ofte kan være vanskelig å få rask tilgang til DPS eller annet aktuelt tilbud innen psykisk helsevern, noe som ofte oppleves som en flaskehals i oppfølgingen av voldtatte.

9.2.4 De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTSene)

Sentrene er en del av den nasjonale og regionale satsingen på forebygging og behandling av alvorlig traumatisering og selvmordsfare. De regionale ressurssentrene (RVTSene) skal bl.a.:

  • Bistå det offentlige tjenesteapparatet med kunnskaps og kompetanseutvikling undervisning, råd, veiledning og konsultasjon.

  • Initiere og utvikle nettverkssamarbeid mellom alle relevante aktører i regionen.

  • Bidra til forskning og kunnskapsutvikling i samarbeid med relevante nasjonale og regionale fagmiljøer på senterets fagområder.

RVTSene er fortsatt i en etableringsfase, og representanter for sentrene har understreket at arbeidet med å bedre voldtattes situasjon vil bli utformet i dialog med de aktuelle tiltakene. Det er også uttalt at en fokusert innsats rettet mot én spesiell målgruppe forutsetter ekstra og øremerkede økonomiske ressurser.

Som et ledd i et samarbeidsprosjekt mellom Oslo legevakt og RVTS-Øst, vil senterets Fagteam vold og overgrep i ett år (fra 1. januar 2008) bruke en 20 % psykolog-ressurs til veiledning ved overgrepsmottaket i Oslo kommune. Erfaringene fra dette prosjektet vil være viktige i utviklingen av modeller for det videre arbeidet.

RVTS-Vest peker på at sentrenes oppgave også må være å vurdere tjenestene i de ulike områdene sentrene dekker, påpeke om det er mangler, samt initiere løsninger.

RVTS-Midt har slått fast at arbeidet med voldtektsutsatte aktualiserer behov for tiltak og innsats på flere plan, og nevner fire særlige utfordringer:

  • Behovet for å se de rettsmedisinske aspektene ved voldtektssakene i sammenheng med den medisinske ivaretakelsen og behandlingen av den utsatte.

  • Utvikle gode og tilstrekkelige psykososiale støttetiltak for voldtatte og mishandlede.

  • Samordning og samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, legevakt og traumesenter.

  • Utvikle spisskompetanse innen klinisk rettsmedisin.

9.2.5 Barne-, ungdoms- og familieetaten

Barnevernets hovedoppgave er å gi barn, unge og familier hjelp og støtte i vanskelige situasjoner. Barneverntjenesten skal ivareta barn og ungdom under 18 år som har behov for hjelp, også etter vold og voldtekt. Barnevernet i kommunen kan kontaktes direkte og kan gi råd og veiledning. Flere kommuner har egen barnevernvakt. Barneverntjenesten kan samarbeide med foreldrene om mange former for hjelp og kan ha en sentral rolle i å koordinere flere tjenester.

9.2.6 Familievernkontoret

Familievernet skal hjelpe ved vanskelige forhold i familien. Det er 64 familievernkontorer, hvorav 41 er statlige og 23 er kirkelige. Alle kontorene godkjennes av Barne- og likestillingsdepartementet. Det finnes familievernkontor i alle fylker. Kontorene kan hjelpe ved seksuelt misbruk, samt fysisk og psykisk vold. Familievernet har psykologer, sosionomer og andre faggrupper. Familievernkontorene hjelper både voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvere. Dette er en instans der mange henvender seg også med problemer som ikke dreier seg om vold, for eksempel megling i familiekonflikter. Kontorene kan derfor være et hjelpetilbud som ikke oppleves som stigmatiserende å oppsøke.

9.2.7 Sosialtjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV)

Både sosialtjenesten og arbeids- og velferdsetaten kan bistå med viktige trygghetsskapende tiltak etter voldtekt. Voldtatte og voldsutsatte som bryter ut av et mishandlingsforhold kan oppleve bortfall av inntekt eller forsørging, samtidig som man pådrar seg en rekke ekstraugifter. Det kan være utgifter med å dra til krisesenter, beboerpenger på krisesenter (et mindre beløp for å dekke kost), boutgifter i ny bolig, mens en fortsatt er økonomisk forpliktet i forhold til fellesboligen, utgifter til advokat, utgifter til medisiner osv. Mange blir sykmeldt, noen trenger langvarig sykmelding, noen kan også få behov for yrkesrettet attføring og rehabiliteringspenger. En del må søke om økonomisk stønad fra sosialkontoret, selv om de har vært økonomisk selvhjulpne før bruddet. Etter lov om sosiale tjenester skal sosialtjenesten yte økonomisk stønad til de som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold. Økonomisk stønad forutsetter at den enkelte først skal ha forsøkt alle andre muligheter til å forsørge seg selv.

9.2.8 Vern for eldre

Vold mot eldre kan ha mange former, fra verbal utskjelling til fysiske eller seksuelle overgrep. Noen kommuner har opprettet «Vern for eldre»-tjenester som en del av kommunens trygghetsskapende tilbud til hjelp for eldre som er i fare for eller er utsatt for overgrep, i hjem eller institusjon. Også pårørende kan få hjelp, og tilbudet retter sin virksomhet både mot voldsofrene og mot voldsutøveren. Det formidles også kontakt med det øvrige hjelpeapparatet. Vern for eldre har et gratis telefonnummer (grønt nummer) for å komme i kontakt med hjelpetilbudet.

9.2.9 Rådgivningskontorene (RKK)

Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (RKK) er et tilbud til alle uansett type kriminalitet og uansett om forholdet er anmeldt. Kontorene ble opprettet i 1996 i samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet. RKK har 12 kontorer rundt om i landet. Det vil komme ytterligere to kontorer med det første. Kontorene er administrativt underlagt Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø.

Tilbudet er gratis for brukeren og skal være lett tilgjengelig. Rådgiverne har taushetsplikt. Målet er at kontorene skal ha ansatte med både politifaglig/juridisk og sosialfaglig/samfunnsvitenskapelig bakgrunn.

Kontorene tilbyr samtaler, råd, veiledning og tilrettelegging av praktisk hjelp. Den som har vært utsatt for en straffbar handling eller er blitt berørt på andre måter, har ofte behov for å snakke om hendelsen med noen utenom familie og venner. Også pårørende og venner kan henvende seg til rådgivningskontorene.

Rådgivningskontorene samarbeider med andre instanser ved behov, og kan bistå i kontakten med krisesenter, sosial- og helsetjenesten osv. Kontorene formidler kontakt med advokat og gir informasjon om og hjelp til å søke voldsoffererstatning.

Kontorene gir også hjelp til personer som skal vitne i rettssaker. Mange som skal vitne, er engstelige, særlig hvis det er første gang de er i en rettssal. For voldtatte vil det være en belastning å møte gjerningspersonen igjen i retten. Rådgiverne kan bistå med informasjon om rettsprosessen og forklare hva som forventes av et vitne. De kan også følge vitnet i retten.

9.3 Dagens hjelpetilbud – frivillige organisasjoner og selvhjelp-grupper

Nedenfor følger en kort beskrivelse av dagens hjelpetilbud. Opplistingen er ikke uttømmende. En rekke av tilbudene er lokalisert i Oslo. Mye av informasjonen som presenteres er innhentet fra de aktuelle organisasjonene.

9.3.1 DIXI

DIXI (av latin: jeg har talt, jeg har fortalt), Landsforeningen for voldtatte, er en selvhjelpsforening som bistår voldtektsofre og deres pårørende. Foreningen sprer informasjon om bl.a. reaksjoner og senskader etter voldtekt. Et mål er å gi støtte til utsatte og deres familier så tidlig som mulig. DIXI driver ikke behandling, men tilbyr hjelp til selvhjelp, telefonrådgivning, samt informasjon om hjelpeapparatet. I tillegg arbeider foreningen med holdningsskapende virksomhet rettet mot skoler, hjelpeinstanser, storsamfunn og medier. DIXI er en uavhengig og medlemsbasert organisasjon og har opprettet to ressurssentre, ett i Stavanger og ett i Oslo. Tjenestene er gratis for bruker. De som er knyttet til sentrene, har personlig erfaring med voldtekt, og med ett unntak er alt arbeidet ved DIXI frivillig, idealistisk og ulønnet.

Foreningen er også behjelpelig med å opprette DIXI-samtalegrupper for utsatte og pårørende rundt om i landet, og ved en rekke krisesentre finnes det slike samtalegrupper. Tolketjeneste, bl.a. for døve, blir organisert etter behov.

DIXI-gruppene er et forum for de som har vært utsatt for voldtekt, der de kan komme sammen og snakke om felles opplevelser, ta opp problemer og erfaringer, og gi hverandre støtte og råd. DIXI-gruppene er selvstendige og skal fungere som støtte for det enkelte medlem på det personlige plan. Her kan man få snakke ut om sin egen situasjon. Man kan få gode råd og inspirasjon fra de andre, og forsøke å finne nye løsninger for å takle vanskelige situasjoner og problemer, både følelsesmessig og praktisk. DIXI-gruppene er ikke et behandlingstilbud, men et selvhjelpstilbud.

I gruppen er det lik rett til medbestemmelse og ansvar for alle medlemmene. Gruppen ledes av for eksempel en fra krisesenteret, en helsesøster eller et tidligere DIXI-gruppemedlem.

De pårørende til voldtektsutsatte har varierende problemstillinger, avhengig av den voldtattes alder, om de har blitt voldtatt av en kjent eller av en ukjent, og avhengig av hva som har skjedd etter voldtekten. Noen har anmeldt saken til politiet, andre har valgt å vente eller la være. Noen har erfaring fra møte med et voldtektsmottak, andre har overhodet ikke vært i kontakt med helsevesenet. Det kan være store variasjoner i tid siden voldtekten fant sted. DIXI er den eneste organisasjonen i tillegg til krise- og incestsentrene som mottar tilskudd.

9.3.2 Krisesentrene

Krisesentrene tilbyr hjelp til mishandlede eller voldtatte kvinner. Initiativet til krisesentrene sprang ut fra kvinnebevegelsen på slutten av 1970- tallet, da det ikke fantes noe hjelpeapparat for overgrepsutsatte kvinner. Vi har nå 50 krisesentre, som er et viktig lavterskeltilbud og supplement til samfunnets tilbud ved voldtekt. Krisesentrene tilbyr sikkerhet, omsorg, rådgivning, samtaler, felleskap og midlertidig botilbud. De ansatte har taushetsplikt, og sentrene har en hjelpetelefon som ofte er bemannet det meste av døgnet. Det tilbys også samtaler, råd og veiledning til personer som ikke bor på krisesentrene. Oppholdet på krisesenteret er i hovedsak kostnadsfritt.

De fleste kvinner og barn som oppsøker krisesentrene, har vært utsatt for alvorlige, gjentatte traumer. De ansatte på krisesentrene har lang erfaring med å kartlegge situasjonen og hjelpebehovet til brukerne. I prosessen er krisesentrene bevisst på betydningen av at kvinnene og barna er handlende aktører i eget liv. Kvinnen skal være de ansattes nærmeste samarbeidspartner. Alle beslutninger som angår kvinnens og hennes barns liv, skal hun ta selv. Krisesenteret er et «meglerfritt» rom for kvinnen, og sentrene arbeider ut fra prinsippet om hjelp til selvhjelp. De fleste krisesentre tilbyr også oppfølging til kvinner som har flyttet ut fra sentret. Dette kan være samtaler, besøk og deltagelse i nettverksgrupper.

9.3.3 Incestsentrene

Incestsentrene er et støttetilbud på dagtid til voksne som har opplevd seksuelle overgrep, og til pårørende til utsatte barn og ungdommer. Sentrene gir råd og støtte basert på prinsippet om hjelp til selvhjelp. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gir tilskudd til 20 incestsentre, fordelt på de fleste av fylkene. Statsstøtten dekker 80 % av driften, kommunale tilskudd de resterende 20 %.

9.3.4 Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep

Stiftelsen Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep er en diakonal virksomhet. Sentret ble etablert i 1996 som et uttrykk for at kirken tar på alvor at overgrep, vold og krenkelser skjer mellom mennesker. Med Ressurssenteret ønsker kirken å bidra til arbeidet med å reparere enkeltmenneskers skader etter overgrep, så vel som å forebygge at nye overgrep og krenkelser skjer i kirke og samfunn. Virksomheten bygger sitt verdigrunnlag på tre prinsipper: sannhet, verdighet og frihet for den enkelte. Erfaring med at overgripere har brukt Gud og Guds vilje som legitimering av krenkelser, gjør det nødvendig for kirken å ta avstand fra dette.

9.3.5 MiRA-senteret

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner er en politisk og religiøst uavhengig, frivillig organisasjon. Senteret er et kompetanse- og ressurssenter i minoritetskvinnespørsmål og arbeider både for å styrke rettsikkerhet og selvorganisering blant kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn og for reell likestilling og mot rasisme. Senteret gir juridisk bistand, og arbeider med informasjons- og bevisstgjøringstiltak, nettverksarbeid, politiske utspill, samt kulturelle og sosiale aktiviteter.

Senteret har en krisehjelp- og rådgivningstjeneste, der unge jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn kan få hjelp og veiledning ved oppmøte, gjennom e-post og på telefon. Senteret kan også tilby samtaleterapi, både i grupper og enkeltvis, og foreldrene kan inkluderes der det er ønsket og mulig. Viktige deler av arbeidet overfor unge jenter gjelder helsemessige og seksuelle spørsmål, og sosiale og psykiske aspekter knyttet til overgrep. Etter voldtekt og andre overgrep fokuseres både på den fysiske hendelsen og på de psykiske konsekvensene. Arbeidet har som mål å bekjempe myter og tabuer som begrenser jenters selvbestemmelse over kropp og seksualitet, og bidra til at minoritetsjenter og -kvinner kan utøve selvbestemmelse og medvirkning. Senteret har sosiale aktiviteter, temakvelder og seminarer som tar opp problemstillinger relevante for minoritetskvinner. Senteret formidler kontakt med advokater, leger, psykologer, politi og andre støtteorganer.

9.3.6 Hjelpetilbud til prostituerte

Pro Sentret

Pro Sentret i Oslo er et nasjonalt kompetansesenter som gir hjelp til norske og utenlandske kvinner og menn som selger seksuelle tjenester. Senteret har sykepleiere og leger. Rundt 70 % av brukerne er utenlandske kvinner. Senteret har rundt 1400 årlige brukere, og hadde 3140 helsekonsultasjoner i 2006.

Senteret har brukere som langt hyppigere enn befolkningen for øvrig har vært utsatt for vold og voldtekter. Prostitusjonsmarkedet har endret seg mye de siste årene, med stor mobilitet og mange utenlandske kvinner. I en ny undersøkelse som ser på både gatemarkedet og innendørsmarkedet, norske og utenlandske kvinner, i flere deler av landet, er foreløpige funn at drøyt 30 % har vært utsatt for voldtekt. Den endelige rapporten vil kunne si noe om de har fått hjelp eller har anmeldt forholdet. Tidligere opptellinger har vist at bare halvparten av kvinnene ønsker å anmelde voldtekten. De føler de ikke blir tatt på alvor hos politiet, de ser på vold som en del av risikoen ved å være i prostitusjonen, og noen utenlandske kvinner er redde for å bli kastet ut av landet eller bli møtt med andre represalier fra myndighetene. Det trengs god dialog mellom politi og voldtatte, slik at kvinnene opplever å bli tatt alvorlig.

Natthjemmet

Natthjemmet i Oslo er et overnattings- og omsorgstilbud til kvinner i rus- og gateprostitusjonsmiljøet. Natthjemmet har 14 plasser og oppsøkes av opptil 200 kvinner årlig, fordelt på rundt 3000 overnattingsdøgn.

Natthjemmet møter ofte kvinnene bare timer etter at de har vært utsatt for voldtekt. De utsettes for vold og overgrep fra kunder, men vel så ofte fra kjærester, venner eller kjente i miljøet på gata. Natthjemmet tilbyr alltid å følge kvinnen til voldtektsmottak ved legevakt, og tilbyr å følge til politiet for å anmelde, et tilbud som oftest blir avvist av kvinnen. Hun forventer ikke å bli tatt på alvor, ut fra erfaringer med å bli sett på som «en narkoman prostituert» og ikke en kvinne som har vært utsatt for seksualisert vold. Voldsopplevelsen forsterkes av å ikke bli tatt på alvor.

Nadheim

Nadheim Kvinnesenter i Oslo er Norges eldste tiltak for kvinner med prostitusjonserfaring. Senteret drives av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo, og har siden starten i 1981 hatt hovedfokus på kvinner i gateprostitusjon. Nadheim ønsker å være støttespiller for kvinner som er i prostitusjon, som vil ut av prostitusjon, eller som har lagt prostitusjonen bak seg. I 2006 hadde Nadheim kontakt med 835 kvinner fra ca 40 nasjoner.

Nadheim påpeker at dagens gateprostitusjon domineres av kvinner fra Øst-Europa og Afrika. Mange kommer fra fattige land og fattige kår. Noen har satt seg i stor gjeld for å komme til Norge, og en del forsørger barn, foreldre eller annen familie gjennom prostitusjon. Mange av de utenlandske kvinnene har bakmenn eller halliker som utnytter deres drøm om et bedre liv, presser dem til å fortsette i prostitusjon og tar mesteparten av pengene de tjener. En del av kvinnene er utsatt for menneskehandel og forflyttes over grenser til utnyttelse i prostitusjon ved hjelp av vold, trusler, tvang, bedrageri og misbruk av en sårbar situasjon. Mange har opplevd overgrep i oppveksten, og opplever overgrep, vold og trusler om vold i prostitusjonshverdagen.

9.3.7 Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) får ofte henvendelser fra personer som har vært utsatt for trakassering, vold eller overgrep. LLH har ikke kompetanse eller mandat til å drive med behandling, og henviser videre til leger, psykologer, familievernkontor, helsestasjoner osv.

Lesbiske og homofile har særskilte problemer når de utsettes for vold, voldtekt, og trakassering. De må hele tiden ta stilling til om de skal være synlige og selvlysende eller skjulte og usynlige. De må alltid vurdere relevansen og tryggheten ved å stå fram, og mange ganger vil helsepersonell gå glipp av viktig informasjon hvis de ikke er bevisst på sin avgjørende rolle med å trygge pasientene på at det er i orden å være homofil, lesbisk eller bifil i møte med hjelpeapparatet.

9.3.8 Landsforeningen for voldsofre

Foreningens formål er å hjelpe og støtte de som har vært utsatt for vold og er påført skade av fysisk, psykisk og økonomisk art. Foreningen skal ved informasjonstiltak og andre aktiviteter arbeide for å redusere bruken av vold, herunder kartlegge omfanget av vold, arten av den og virkningen. Dette for å finne ut hvordan volden best kan reduseres, og prøve å påvirke folkemeningen til å motvirke vold. Foreningen er politisk uavhengig, og uavhengig av religiøse eller andre institusjoner.

9.4 Utfordringer

9.4.1 Overgrepsmottakenes behov for kompetanse

Et velfungerende overgrepsmottak kan være helt avgjørende for oppklaringen av en voldtektssak.

Arbeidet med etablering av overgrepsmottak i alle fylker, i regi av Sosial- og helsedirektoratet, vil snart være fullført. Direktoratet arbeider også med tiltak for å heve kompetansen i mottakene, bl.a. med kurs for aktuelle personellgrupper. Kompetanseheving i helsesektoren må skje kontinuerlig, både for å vedlikeholde kompetanse og for å sikre nødvendig kompetanse hos nyansatte. Det bør derfor sikres midler på statsbudsjettet til langsiktige kompetansehevingstiltak.

Mottakene trenger tre hovedtyper kompetanse: innen klinisk rettsmedisin, innen traumehåndtering og samarbeidskompetanse.

Kravene til kvalitet i rettsmedisinsk arbeid er økende, men den kliniske rettsmedisinen i Norge har lenge hatt lavere status enn i våre naboland. Det er sterkt ønskelig med en form for kvalifikasjonskrav for leger som arbeider med voldtatte. Hvis et begrenset antall leger og sykepleiere ved hvert mottakssted skoleres og veiledes inntil de har selvstendig kompetanse og deretter holder seg faglig oppdatert, vil nødvendig standard kunne sikres også utenfor sykehus som har rettsmedisinsk enhet. På de minste overgrepsmottakene bør man ta sikte på at personellet skal lære å gjøre grunnarbeidet. Saken bør så rutinemessig gjennomgås i samråd med en fullkompetent person på et større mottak, og legeerklæringer utstedes i samarbeid med denne. Lege og sykepleier med rettsmedisinsk kompetanse og kompetanse i å håndtere traumer bør ha vaktberedskap, slik at kompetent personell på kort varsel kan tilkalles. Personellet bør være mobile og må kunne rykke ut til sykehus hvis den voldtatte er innlagt og immobil.

Utvalget understreker at en forutsetning for at mottakene skal kunne gi gode svar og relevante erklæringer til politi og rettsvesen er at mandatene blir vesentlig mer presise enn det som er vanlig i dag. Dette medfører at man også innen politi og rettsapparat må ha nødvendig kompetanse. Utvalgets forslag om en egen sentral enhet (SEPOL) for etterforsking og påtale av seksualisert vold kan bidra til dette.

Oppbygging av traumekompetanse for de som behandler mennesker utsatt for seksualvold og vold i nære relasjoner, har direkte betydning i møtet med den utsatte, men har også stor verdi for de sakene som senere behandles i rettsapparatet. Denne typen kompetanse er nødvendig når man skal dokumentere voldens konsekvenser både med hensyn til en straffesak og ved krav om erstatning/oppreisning. I dag underdokumenteres antakelig de psykiske traumene etter et overgrep, dels fordi helsepersonell ikke er oppmerksomme nok, dels fordi opplysninger ikke nedtegnes godt nok og dels fordi behandlere har få retningslinjer for å gjøre gode vurderinger. Det er også en utfordring at manglende aksept av faktisk kompetanse og erfaring påvirker behandlerens autoritet i rettsalen i negativ retning. Utvalget kjenner til at for eksempel psykiatriske sykepleiere med spesiell kompetanse i traumebehandling ikke har hatt den samme tyngden i retten som en psykiater eller psykolog. Utvalget foreslår at det utarbeides en veileder for det psykososiale arbeidet med voldtatte og for styrket samarbeid om de voldtatte. Arbeidet med voldtatte kan være av stor følelsesmessig påkjenning og personellet i mottakene vil derfor ha behov for veiledning. Utvalget foreslår at det legges til rette for at slik veiledning gis.

Etter utvalgets oppfatning trenger mottakene et overordnet statlig rettsmedisinsk fagorgan å forholde seg til. Et slikt organ bør holde mottakene oppdatert om nye metoder, samt endringer i undersøkelsesrutiner, stille krav til kvalitet, organisere veiledning, sertifisere leger og annet personell for selvstendige rettsmedisinske undersøkelser, samt gi veiledning om virksomheten ved overgrepsmottakene. Et rettsmedisinsk fagorgan må videre medvirke til å sette standarder for sakkyndigarbeid og sakkyndigerklæringer.

Det såkalte Hareideutvalget, som avga sin rapport til politidirektøren i september 2006, foreslo en lignende modell, nemlig å opprette et Statens rettssakkyndige institutt med oppdrag å ta seg av sakkyndige undersøkelser og analyser på bestilling fra politiet og andre offentlige institusjoner vedrørende rettspatologi, rettsgenetikk, rettstoksikologi og kjemiske analyser. Et slikt sakkyndig institutt kunne ha oppgaver som skissert i avsnittet ovenfor.

En annen mulighet er at det nasjonale kompetansesenteret for legevaktmedisin i Bergen, som har fått ansvaret for å sikre kvaliteten ved overgrepsmottakene, pålegges å samarbeide med de største mottakene (Oslo, Bergen og Trondheim) og ressurser fra rettsmedisin, om å bygge opp og vedlikeholde kompetanse, om å stille krav til ressurser og kvalifikasjoner samt om å veilede mottakene.

Det fremgår av § 3 i forskrift om Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), at kommisjonen skal bistå retten, påtalemyndigheten, forsvarere, bistandsadvokater, sakkyndige, justismyndigheter, helsemyndigheter og andre aktuelle myndigheter i rettsmedisinske spørsmål og videre ha ansvar for sakkyndigutdanning. Kommisjonen har arrangert kurs for sakkyndige og i tillegg, via sin kontrollfunksjon, bidratt til å bedre kvaliteten på det rettsmedisinske arbeidet i Norge, men kan med nåværende bemanning og struktur ikke påta seg oppgavene ovenfor. Man kunne løse dette med en viss omorganisering og økt ressurstilgang. Det problematiske ved en slik løsning kan være at man blander sammen oppgaver som prinsipielt bør holdes adskilt. Den rettsmedisinske kommisjon er pålagt å gjennomgå og vurdere innsendte sakkyndige erklæringer og -uttalelser som angitt i straffeprosessloven § 147. Det er et spørsmål om kommisjonen ved et tenkt tettere samarbeid med for eksempel overgrepsmottakene vil kunne avgi tilstrekkelig objektive uttalelser vedrørende det sakkyndige arbeidet ved de samme mottakene. Utvalget mener derfor disse oppgavene ikke bør legges til DRK, men til et nasjonalt overordnet fagorgan.

9.4.2 Beredskap, rettsmedisinsk arbeid, utarbeiding av erklæringer, finansiering

For å bygge opp og bevare nødvendig rettsmedisinsk kompetanse og kompetanse i traumehåndtering, og derigjennom yte optimal hjelp til voldtatte, bør legevaktene sørge for at en mindre gruppe særlig skolerte leger og sykepleiere knyttes til overgrepsmottaket og forestår undersøkelsene. Det vil i de fleste tilfellene forutsette en beredskapsordning i tillegg til legevaktens ordinære vaktordning. I praksis har det vært vanskelig å finne et tilfredsstillende finansielt grunnlag for slike beredskapsordninger. Arbeidet er tidkrevende og inntjeningen dårlig. På grunn av arbeidets karakter faller det meste utenfor de ordinære refusjonsordningene (se avsnittet nedenfor). Mange steder har man basert beredskapen på sårbare ad hoc-løsninger eller frivillig og ubetalt innsats fra helse- og sosialpersonell.

Tid og kostnader ved å utføre skadedokumentasjon og sikre sporprøver, og annen dokumentasjon for rettsmedisinske formål, går langt ut over det man normalt trenger for å gi den voldtatte nødvendig medisinsk behandling og oppfølging. Dersom saken ikke anmeldes, må mottaket som hovedregel selv bære dissse kostnadene. Hvis politiet ber om en legeerklæring eller en sakkyndig uttalelse, kan mottaket belaste politiet en del av kostnadene knyttet til det rettsmedisinske arbeidet forbundet med å utarbeide en rettsmedisinsk erklæring. Fra medisinsk hold påpekes at salæret for overgrepsundersøkelsen, som i dag fastsettes ensidig, ikke dekker mottakets reelle kostnader knyttet til undersøkelse av voldtatte. Flere mottak peker på at politidistriktenes budsjetter ofte er trange og at politiet prioriterer sporanalyser og lar være å innhente rettsmedisinske erklæringer, eller unnlater begge deler for å spare utgifter. Det er heller ikke uvanlig at leger, når de fakturerer for sakkyndig-oppdrag, skjærer ned antallet timer de fører regning for, for å «forebygge» at politiet avstår fra å innhente viktig informasjon i voldtektssaker. Denne underfaktureringen slår igjen tilbake på lege/mottak ved at de reelle kostnadene ikke dekkes.

Stykkprisfinansieringen etatene imellom kan således føre til at utført arbeid ikke benyttes, eller at rettsapparatet ikke bærer en rimelig del av kostnadene knyttet til undersøkelsen og den rettslige delen av arbeidet med voldtektssaker.

De psykososiale konsekvensene av overgrepet for den fornærmede, både på kort og litt lengre sikt, bør av straffe- og erstatningsrettslige grunner dokumenteres bedre enn det ofte gjøres i dag. Slik informasjon innhentes ikke systematisk, det er ikke utarbeidet normer for hva slags informasjon som er relevant og viktig eller hvem som bør ha ansvaret for å skaffe informasjonen. Det er heller ikke avklart hvordan kostnadene forbundet med innhenting av opplysninger og vurderinger skal fordeles. Det er dermed en fare for at viktig informasjon blir unndratt den rettslige prosessen.

Utvalget mener det bør etableres en enhetlig finansieringsordning som sikrer at mottakene får dekket sine reelle utgifter ved beredskap og drift, inkludert arbeid med å utarbeide erklæringer. Dette vil bidra til at det skaffes best mulig informasjon for den påtalemessige avgjørelsen av saken.

9.4.3 Psykososial oppfølging

Ved en voldtekt er det vanlig å oppleve at både liv, helse og personlig integritet er alvorlig truet. De fleste opplever at en voldtekt fører til en stor endring i deres liv, av deres syn på seg selv og på omgivelsene. Den voldtatte trenger støtte og empati for å takle denne forandringen. Riktig hjelp til rett tid kan bidra til å hindre eller redusere langvarige helseplager som kronisk posttraumatisk stressyndrom, dissosiasjon, depresjon, selvmordstanker og selvdestruktiv atferd, somatiserende reaksjoner, samt seksuelle og sosiale problemer. Overgrepsutsatte har behov for psykososial oppfølging, nettverksstøtte og et sammensatt medisinsk hjelpetilbud både i akuttfasen og i oppfølgingen.

Det er lite realistisk og heller ikke ønskelig å henvise alle direkte til spesialisthelsetjenesten. God hjelp kan ytes i primærhelsetjenesten forutsatt skolering. En ordning med psykolog eller traumepsykiater tilknyttet teamet i mottaket bør utprøves. Denne spesialisten kunne delta både i det direkte arbeidet med voldtatte med behov for ekstra oppfølging, og veilede det øvrige personalet. Utvalget er kjent med at man ved Oslo legevakt har drøftet en modell der psykolog eller psykiater kunne rekrutteres fra og fortsatt ha sitt hovedarbeidssted ved annenlinjetjenesten. Slik ville man kunne hente ut synergieffekter og styrke samarbeidet mellom tjenestene, noe som i sin tur ville komme den voldtatte til gode. Utvalget synes dette er en interessant modell. Opprustning av krisepersonell kan være et alternativ på mindre steder, da denne kompetansen kan anvendes i mange andre krisesituasjoner som er aktuelle ved legevakt.

Noen voldtatte vil trenge et mer omfattende tilbud enn mottaket, fastlege, helsesøster, psykiatrisk sykepleier i kommunen eller andre kan tilby, og henvisning til psykisk helsevern eller privatpraktiserende spesialist er aktuelt. Enkelte vil ha behov for bistand i lang tid etter overgrepet (se avsnitt 9.2.3). Det er heller ikke uvanlig at den voldtatte ikke er tilgjengelig for hjelp eller ikke forstår at hun trenger hjelp før lang tid etter hendelsen. Lav kapasitet og mangelfull kompetanse i behandling av traumer er ofte et problem, typisk er det lange ventelister hos psykolog og i den øvrige psykiatriske helsetjenesten. Kommune- og spesialisthelsetjeneste må ha mulighet for å gi voldtatte nødvendig prioritet, og mulighetene for rask psykososial bistand etter voldtekt må bedres.

Utvalget foreslår at nødvendig psykososial oppfølging, også hos privatpraktiserende psykolog/psykiater, skal være kostnadsfritt for voldtektsofferet.

Etter utvalgets syn må all hjelp knyttet til overgrepsmottak og oppfølging av voldtekter være kostnadsfritt for voldtektsofferet. Det er svært uheldig at voldtektsofre uten midler skal ha dårligere mulighet til langsiktig bearbeiding av traumer enn ofre som har økonomisk mulighet til å betale for slike tjenester. Utvalget foreslår at utgifter til psykolog eller psykiater, utover akuttfasen, dekkes i inntil ett år fra slik behandling blir påbegynt, og uavhengig av om hjelpen ytes av det offentlige eller av spesialist uten avtale. Utvalget støtter ideen om at det ansettes psykolog eller traumepsykiater ved mottakene og foreslår at det settes av prosjektmidler til å prøve ut en slik modell i minst to større mottak.

9.4.4 Sporsikringsanalyser og toksikologisk prøvetaking

Sporsikring omfatter skadedokumentasjon utover det som er nødvendig for å behandle den voldtatte, samt sikring av biologisk eller annet materiale som kan knyttes til overgriper eller åsted. I tillegg kommer toksikologisk prøvetaking (med tanke på rusmiddel- eller medikamentpåvirkning). Overgrepsveilederen anbefaler at alle mottak automatisk gjør sporsikringsundersøkelser og sikrer materiale til toksikologiske undersøkelser, uavhengig av om forholdet er anmeldt til politiet. Sporsikringsmaterialet oppbevares vanligvis ved mottaket i tre måneder. Hvis forholdet anmeldes innen den tid, skal politiet så snart anmeldelse foreligger overta ansvar for sikret materiale. Dersom forholdet ikke er anmeldt eller hentet av politiet innen tidsfristen, destrueres materialet. Når det gjelder toksikologiske prøver, er praksis varierende og avhengig av lokale avtaler mellom mottak, spesialisthelsetjeneste og politi, særlig gjelder det dekning av utgifter forbundet med analyse av materialet. Prøvene burde imidlertid tas rutinemessig og utgiftene forbundet med dette må avklares.

Analyse av sporsikringsprøver og toksikologiske prøver er kostbart og tid- og ressurskrevende. I saker som anmeldes, blir analysene rekvirert og betalt av politiet. Ved Oslo legevakt har man erfart at analyser av mulig bevismateriale i enkelte av de anmeldte sakene ikke blir utført selv om det kunne kastet lys over saken. I flere av disse tilfellene har kostnadene forbundet med analysene vært utslagsgivende. Ansatte ved Rettsmedisinsk institutt og medlemmer av utvalget har gjort lignende observasjoner. Utvalget mener det her er behov for en innskjerping av rutiner (dette må ses i sammenheng med utvalgets forslag om å etablere en sentral enhet (SEPOL) som skal bekjempe seksualisert vold) og at man bør vurdere andre finansieringsordninger.

Analyse av sporsikringsmateriale og toksikologiske prøver kan gi svar på viktige spørsmål den fornærmede har etter overgrepet. Slike avklaringer kan være nyttige når den voldtatte skal bearbeide traumet. Analyse av prøver kan derfor i en viss utstrekning fungere som helsehjelp. I enkelte tilfelle kan kjennskap til analysesvar (som funn av sæd eller annet biologisk materiale fra overgriper) også motivere den fornærmede til å anmelde forholdet til politiet.

Toksikologiske analyser og analyser av spormateriale må kunne utføres både som ledd i etterforskingen av en straffesak og som helsehjelp, uavhengig av om forholdet anmeldes. Ifølge statsbudsjettet for 2008 blir det nå innført en sentral finansiering av DNA-analyser i forbindelse med etterforsking av voldtektssaker. En tilsvarende nasjonal finansieringsordning må vurderes etablert for alle analyser/prøver i forbindelse med voldtektssaker og gjøres gjeldende uavhengig av om forholdet er anmeldt. SHdir har allerede anmodet Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) om å vurdere dette. Når det gjelder DNA-analyser, vil det vil ikke være aktuelt å legge resultatet av disse prøvene inn i DNA-registret eller på annen måte bruke prøvene i rettslig sammenheng uten at forholdet er anmeldt. Ifølge dagens praksis oppbevares sporsikringsmateriale i tre måneder. Utvalget foreslår at sporsikringsmateriale må oppbevares i seks måneder. Dette bør offeret gjøres uttrykkelig oppmerksom på. Ansvaret for lagringen og praktiske forhold må avklares.

9.4.5 Øvrig tilrettelegging av mottak

I veilederen for overgrepsmottak heter det at mottaket skal legge til rette for skjerming av pasienter som kan ha blitt utsatt for seksuelt overgrep eller vold i nære relasjoner. Veilederen peker på at det særlig er viktig at pasienten skjermes fra antatt overgriper dersom denne er til stede i legevakten, og at dersom pasienten må vente, må det tilbys skjermet oppholdsrom, eventuelt ledig vente- eller undersøkelsesrom. Mange steder har man langt på vei lagt til rette for mottak av voldtatte slik veilederen anbefaler. Ved flere overgrepsmottak må man imidlertid ved en ikke-annonsert ankomst i første omgang henvende seg i en åpen resepsjon hvor man kan frykte at andre kan overhøre hva som blir sagt eller oppfatte hva som har skjedd. I tråd med veilederens intensjoner mener utvalget mottakene må organiseres slik at også voldtatte som ikke er meldt på forhånd, slipper å henvende seg i et åpent «landskap», enten ved at hele eller deler av resepsjonen er fysisk adskilt fra resten av lokalet, eller ved andre egnede arrangementer.

Flere steder i utlandet foregår den medisinske undersøkelsen av voldtatte og politiets avhør i tilstøtende lokaler (for eksempel Safehouse-modellen, se kapittel 4.4). En lignende modell har vi enkelte steder i Norge i forbindelse med utredning, etterforsking og behandling av barn hvor man er bekymret for overgrep – barnehusene. Dette legger til rette for en god koordinering av de ulike hjelpe- og støttetiltakene overfor den voldtatte og kan også bety en viss rasjonalisering av politiets og sosial- og helsetjenestens arbeid. Hensynene bak Safehouse-modellen ivaretas etter utvalgets syn dersom det innredes avhørsrom med fastmontert opptaksutstyr for politiet ved samtlige overgrepsmottak. Utvalget foreslår at det innredes slike avhørsrom i overgrepsmottakene, men presiserer at det må være mulighet for lokale tilpasninger, for eksempel der mottaket og politiets kontorer ligger vegg i vegg. Slike avhørsrom må, når de ikke er i bruk av politiet, kunne brukes i forbindelse med den ordinære driften av legevakten.

Mottakene skal også ta imot overgrepsutsatte som oppsøker mottaket når overgrepet ligger noe tilbake i tid. Disse må også sikres et adekvat hjelpetilbud, og mottaket kan ha en viktig rolle ved en eventuell senere straffeforfølging eller ved erstatningssøksmål ved å bidra med bevis gjennom å dokumentere voldens konsekvenser

9.4.6 Rettsmedisinsk kapasitet

I anmeldte voldtektssaker er det aktuelt med videreundersøkelse av sikret biologisk materiale som blod, sædceller, spytt, hår og epitel (overflateceller fra hud eller slimhinner). Undersøkelsene foregår ved Rettsmedisinsk institutt (RMI) i Oslo. Slike analyser kan identifisere involverte personer. Det kreves særskilt kompetanse både for å sikre og håndtere prøver og for å tolke og vurdere resultatene i rettslig sammenheng.

Hareideutvalget mente at utgangspunktet bør være at politiet, i de tilfellene noen er pågrepet, får svar innen 72 timer (som er fristen for framstilling for varetektsfengsling, jf straffeprosesslovens § 183 første ledd). Det er teknisk mulig å imøtekomme dette behovet dersom det etableres vaktordninger ved analyseinstitusjonen. DNA-sporprøve kan ifølge RMI under ideelle betingelser typebestemmes i løpet av ett til to døgn og sammenlignes med profiler i registeret i løpet av to-tre dager. Voldtektsutvalget slutter seg til Hareideutvalget, men mener ordningen bør utvides til også å gjelde de tilfellene der man har DNA-spor fra ukjent gjerningsmann som kan sammenholdes referanseprøver i med DNA-registeret. Det må sikres nødvendig rettsmedisinsk kapasitet til disse oppgavene.

9.4.7 Revisjon av politiets sporsikringspose

Politiets sporsikringspose og sporsikringsjournal, som brukes i overgrepsmottakene, trenger revisjon. Arbeidet med revidering er igangsatt av Politidirektoratet. Utvalget foreslår at Politidirektoratet gis frist til 1. juli 2008 med å fullføre arbeidet, slik at ny og tidsmessig sporsikringspose kan tas i bruk.

9.4.8 Kontaktforum mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og politidepartementet

Gode løsninger krever godt samarbeid mellom justis- og helsemyndigheter. Eksempler på dette er utvikling og revisjon av sporsikringspose og -journal som både stiller krav til praktisk anvendbarhet i mottakene og som må ivareta både den voldtatte og den siktedes rettssikkerhet. Det bør etableres et kontaktforum, forankret i Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, med regelmessige møter, etter mønster av forumet som eksisterer for fengselshelsetjenesten og som har gitt gode erfaringer. Fagdirektoratene blir sentrale deltakere.

9.4.9 Nye oppgaver for Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (RKK)

Mange voldtektsofre nøler med å anmelde saken til politiet samt møte i retten. Det er en enda større utfordring å få en anmeldelse fra ofre med spesielle behov. Det kan dreie seg om personer med funksjonshemming, personer med minoritetsbakgrunn, eller personer som føler at det er vanskelig å oppnå tillit hos politiet.

Kapittel 4.6. beskriver en enhet utviklet av New York Police Department (NYPD) og District Attorney (påtalemyndigheten). Enheten som blir kalt «Barrier Free Justice», har laget et eget program for støtte til vitner med spesielle behov etter seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Enheten utvikler veilednings- og tilretteleggingsprogrammer og gir offeret hjelp, støtte og oppfølging fra saken er anmeldt til den er ferdig behandlet i retten. Enheten samarbeider nært med politiet og District Attorney.

Utvalget foreslår at Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre utvider sitt virkeområde og får som oppgave å gå inn i en støttefunksjon for voldtektsofre, og bistå den voldtatte ut fra den enkeltes behov. Rådgivningskontorene må yte støtte uavhengig av om saken er anmeldt. Ikke minst er det viktig at kontorene kan ivareta behovene for voldtatte med spesielle behov, jf. «Barrier Free Justice», som omtalt ovenfor. Kontorene må settes i stand til å ivareta denne oppgaven ved økt kompetanse og kapasitet. Det må ansettes kompetente medarbeidere som har tilhørighet til og kunnskap og forståelse om behovet til de ulike gruppene, herunder personer med minoritetsbakgrunn. I tillegg bør representanter for de aktuelle gruppene – med relevant kompetanse – knyttes til kontorene på permanent basis og de må være med å utvikle og tilrettelegge progammer og andre tjenester tilpasset de enkelte gruppene av ofre.

Utvalget minner om at det er få andre land som har noe som tilsvarer den norske bistandsadvokatordningen. Rådgivningskontorene bør i sin nye rolle som støtte for voldtatte samarbeide med bistandsadvokatene.

Navnet på Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre er langt og kan oppleves vanskelig, ikke minst for den voldtatte i en akutt og hektisk situasjon etter voldtekt. Det bør finnes en ny og enklere betegnelse på rådgivningskontorene.

9.5 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår at Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (RKK) utvider sitt virkeområde og får som oppgave å gå inn i en støttefunksjon for voldtektsofre, og bistå den voldtatte ut fra den enkeltes behov. Rådgivningskontorene må utvides til å få landsdekkende støttefunksjon, der spesialtilpasset støtte ytes offeret uavhengig av om saken er anmeldt. Ikke minst er det viktig at kontorene kan ivareta behovene til voldtatte med spesielle behov.

  • Utvalget mener oppbygging av kompetanse hos personell i overgrepsmottakene, herunder rettsmedisinsk kompetanse og bred traume- og samarbeidskompetanse, må skje kontinuerlig og sikres langsiktig finansiering.

  • Utvalget foreslår at det innføres kvalifikasjonskrav for leger som utfører rettsmedisinske undersøkelser i forbindelse med voldtektssaker.

  • Utvalget foreslår at det etableres et overordnet statlig rettsmedisinsk fagorgan som kan bidra til å kvalitetssikre arbeidet i mottakene.

  • Utvalget foreslår at det utarbeides en veileder for det psykososiale arbeidet med voldtatte og for å styrke samarbeidet om de voldtatte.

  • Utvalget foreslår at nødvendig oppfølging hos psykolog/psykiater, utover akuttfasen, skal være kostnadsfritt for offeret i ett år fra slik behandling blir påbegynt og uavhengig av om hjelpen ytes av spesialist med eller uten avtale med det offentlige.

  • Utvalget foreslår at det etableres en nasjonal finansieringsordning som sikrer at mottakene får dekket sine reelle utgifter i tilknytning til beredskap og drift, inkludert arbeid knyttet til å utarbeide erklæringer.

  • Utvalget foreslår at hjelp, knyttet til mottak og oppfølging av voldtekter, skal være kostandsfritt for offeret.

  • Utvalget foreslår at det settes av prosjektmidler til å prøve ut en modell med psykolog/traumepsykiater tilknyttet overgrepsmottak.

  • Utvalget foreslår at sporsikringsmateriale skal oppbevares i seks måneder. Ansvaret og praktiske forhold vedrørende lagring må avklares.

  • Utvalget foreslår at mottakene organiseres slik at hele eller deler av resepsjonen er fysisk adskilt fra resten av lokalet, eller ved andre egnede arrangementer.

  • Utvalget foreslår at man innreder avhørsrom med fastmontert opptaksutstyr for politiet ved samtlige overgrepsmottak.

  • Utvalget understreker at mottakene skal ta imot alle voldtatte, også når overgrepet ligger tilbake i tid.

  • Utvalget foreslår at Politidirektoratet gis frist til 1. juli 2008 med å fullføre arbeidet med å ferdigstille sporsikringsposer.

  • Utvalget foreslår at det etableres et kontaktforum mellom justis- og helsemyndigheter, forankret i Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Til dokumentets forside