Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2008: 4

Fra ord til handling— Bekjempelse av voldtekt krever handling

Til innholdsfortegnelse

7 Forebyggende tiltak mot voldtekt

7.1 Innledning

I følge mandatets punkt 6 skal utvalget foreslå forebyggende tiltak mot voldtekt og seksuelle overgrep, særlig rettet mot ungdom. En vanlig brukt inndeling er å skille mellom primær, sekundær og tertiær forebygging.

Primærforebygging innebærer å sette inn tiltak for å forhindre volden før den oppstår. Dette omfatter generelle tiltak rettet mot hele befolkningen. Virkemidlene kan være alt fra påvirkning til påbud. Eksempler er opplysnings- og holdningskampanjer, overvåkning, lovreguleringer.

Sekundærforebyggende tiltak skal hindre at problemer varer ved eller videreutvikles, eller hindre for eksempel gjentakelse av voldtekt. Sekundærforebygging rettes mot risikogrupper. Innsatsen er altså målrettet. Samtidig er det usikkert hvor stor andel av risikogruppen som vil ha effekt av innsatsen. I et strafferettslig perspektiv vil besøksforbud og det å straffeforfølge gjerningsmannen være eksempler på sekundærforebyggende tiltak. Også krisesentrenes arbeid representerer sekundærforebyggende tiltak. I et helseperspektiv innebærer sekundærforebyggende tiltak for eksempel å forebygge graviditet eller seksuelt overført smitte ved voldtekt.

Tertiærforebygging dreier seg om tiltak rettet mot identifiserte problemgrupper. Innsatsen går ut på å motvirke en forverring av problemene og de mer langsiktige konsekvensene av for eksempel en voldtekt. Grensene mellom tertiærforebygging og det vi vanligvis forbinder med behandling og rehabilitering er i mange tilfeller uklare og vilkårlige. Tiltak kan omfatte rehabilitering av gjerningsmannen, eller psykologisk behandling av voldtektsofre med sikte på å forebygge langtidsvirkninger etter voldtekten (se World report on violence and health 2002).

Verden over har det vært lansert et mangfold av forebyggingsprogram, basert på alt fra intuisjon, tradisjon, tro og overbevisning til kunnskaps- og forskningsbasert forståelse. Omfanget av forebyggende tiltak basert på hverdagsmodeller og vanlig folkelig visdom er stort. Tiltak har vært rettet mot befolkningen generelt eller mot bestemte målgrupper, som overgripere eller tidligere utsatte. Noen tiltak har vært utprøvd eksklusivt i grupper for menn, andre i grupper for kvinner eller for deltakere av begge kjønn. Mange tiltak har tatt utgangspunkt i holdninger til sex og overgrep, og noen av disse har vært rettet mot elever/studenter i grunn-, videregående eller høyere utdanning. Temaer har vært empati for offeret, myter om voldtekt, forventninger om sex, syn på vold etc. Andre program har tatt tak i kjennetegn ved situasjoner som har endt med voldtekt, og man har bl.a. lært kvinner å beskytte seg (redusere alkoholinntak, klar og effektiv kommunikasjon om sex, avtale stevnemøter med ukjente menn på offentlige steder framfor private arenaer etc). Noen program har vært konsentrert om å lære kvinner selvforsvarsteknikker.

En del forebyggingsprogram har vært kontroversielle. Det har blitt reist kritikk mot at flere programmer legger for stor del av ansvaret på det potensielle offeret. Mange har hevdet at generelle programmer i altfor liten utstrekning fanger opp risiko- eller problemgrupper, både på offer- og overgripersiden. Holdningskampanjer har en tendens til å falle til jorden i møtet med problemgruppene, eller disse blir enda steilere i sin problematferd. Endring i holdning fører ikke nødvendigvis endret atferd. Mange av tiltakene har vært basert på en ensidig tro på at kortvarige opplæringsprogrammer eller kampanjer er veien å gå – langsiktighet mangler.

For svært mange av de primærforebyggende tiltakene som er evaluert, har man bare fulgt opp forsøkspersonene (og eventuelle kontrollgrupper) en kort periode etter gjennomføringen av programmet, og man har ikke dokumentert sikre langvarige effekter. Effekten av et forebyggende opplegg i ungdomsskolen kan kanskje ikke slås fast før i videregående skole eller enda senere, for eksempel i form av en reduksjon i antallet bekjentskapsvoldtekter. Ofte har utvalgene av personer i forebyggingsforsøkene vært for små til at man har kunnet dra sikre konklusjoner. Det meste av forskningen på området er amerikansk, og det er usikkert i hvor stor grad erfaringer lar seg overføre til norske forhold.

Etter utvalgets syn har voldtektsforebyggende arbeid nasjonalt og internasjonalt i stor grad vært rettet mot sekundær- og tertiærforebygging, mens fokus i mindre grad har vært rettet mot primærforebyggende tiltak. Dette er kanskje ikke overraskende, da behandling av skader hos ofrene og straffeforfølgelse av gjerningspersonen ofte vil fremstå som det mest påtrengende. En forklaring kan imidlertid også være knyttet til målbarheten av primærforebyggende tiltak. Det er alltid vanskeligere å synliggjøre resultater når suksesskriteriet består i at en handling ikke skal inntreffe. Satt på spissen: «Riktignok kan man forsøke å dokumentere at «ingenting» har skjedd, men det er ikke mye på slå i bordet med!» (Dahl og Moksnes 1976 s. 239.) Primærforebygging forutsetter langsiktighet, tålmodighet og klare prioriteringer. Det er behov for mer forskning for å kaste lys over hvilke metoder som er effektive. Etter utvalgets syn er det viktig at innsatsen både på primær-, sekundær- og tertiærnivå styrkes betydelig. Samfunnet må ta i bruk et mangfold av virkemidler innenfor alle samfunnssektorer i arbeidet for å ansvarliggjøre overgriperne, samt å forebygge og bekjempe voldtekt.

Utvalget understreker at fraværet av vitenskapelig dokumentasjon ikke er en tilstrekkelig begrunnelse for ikke å foreta seg noe. Eksempelvis ville det gode tiltaket «Natteravnene» måtte nedlegges hvis man skulle kreve vitenskapelig dokumentasjon for at det virkelig har effekt.

Grunnlaget for ungdommens og den voksnes forståelse av omverdenen legges allerede i tidlig barnealder. Fordommer, verdier og holdninger utvikles tidlig. Utvalget mener derfor det generelle forebyggende arbeidet mot voldtekter og overgrep må begynne tidligere enn det som er vanlig i dag. Man har allerede forspilt en del muligheter når barnet er blitt ungdom eller voksen. God forebygging begynner allerede i førskolealder – som i barnehagen og på helsestasjonen. Alderstilpassede opplegg med mål å lære barn om egen kropp og om seksualitet, og styrke barnas fysiske og seksuelle autonomi samt gi dem kunnskap om overgrep, må innføres og videreutvikles. Barna må oppleve at det er legitimt å snakke om kropp, lyst og følelser. Trygghet og tydelig eierskap til egen kropp og seksualitet er sentrale beskyttelsesfaktorer mot overgrep.

Videre er det god forebygging i å gi rask og adekvat hjelp til den utsatte når overgrep har skjedd, både for å forebygge følgetilstander av voldtekt og for å forhindre gjentakelse. Forskning har vist at ofre for overgrep har forhøyet risiko for å bli utsatt for ytterligere overgrep, såkalt reviktimisering (se kapittel 6.2.5). Mange var svært unge da de første gang opplevde overgrep. Studier har også vist at en betydelig andel av de som forgriper seg, selv har opplevd overgrep. Forebygging dreier seg dessuten om å fange opp og gi et adekvat behandlingstilbud til den som forgriper seg. Vi har dårlig dokumentasjon på at fengselsstraff i seg selv er egnet til å endre overgriperes handlingsmønster. Forskning viser også at et ikke ubetydelig antall voksne overgripere begikk sitt første overgrep som barn eller i ung alder, mange før de nådde kriminell lavalder.

Utvalget mener forebyggende tiltak i barnehage, førskole og i grunnskolens tidlige trinn må prioriteres og ofres større oppmerksomhet enn i dag, men oppfatter det som noe på siden av mandatet å gå konkret inn i disse problemstillingene. Videre vil utvalget rette oppmerksomheten mot det viktige generelle forebyggende arbeidet som ligger i etiske regelverk om seksuell trakassering og kjøp av seksuelle tjenester, regelverk som nå omfatter en rekke arbeidstakere i stat og kommune, samt flere private bedrifter. Utvalget har likevel konsentrert sin videre framstilling om tiltak særlig rettet mot ungdom og unge voksne. Det innebærer ikke at vi undervurderer verdien av generelle holdningskampanjer, tiltak rettet spesielt mot mannsdominerte miljøer eller arbeidsplasser etc.

7.2 Ungdomsmiljøer

7.2.1 Introduksjon

Som ledd i løsrivelsen fra foreldrene eller andre voksne omsorgspersoner søker mange unge spenning og tester grenser, også seksuelt. Noen unge kan være uvillige eller ute av stand til å forstå rekkevidden av egne og andres handlinger, og utsettes for overgrep. Det samme gjelder de som begår seksuelle overgrep eller vold. Usikkerhet og avhengighet av voksne og jevnaldrende kan også bidra til at enkelte presses til ufrivillig seksuell kontakt, til å utøve vold eller presser andre til det. Dette gjelder særlig ved inntak av alkohol eller andre rusmidler. Barn og unges forhold til kropp og seksualitet er i endring. Dette dokumenteres bl.a. av Willy Pedersen i «Nye seksualiteter» (2005).

7.2.2 Ungdomsvoldtekt – et skjult fenomen

Ungdomsvoldtekt kjennetegnes ved at det skjer mellom jevnaldrende ungdommer som kjenner hverandre fra før. Svært ofte er det alkohol eller andre rusmidler med i bildet. Ofte er både offer og overgriper beruset. Ungdomsfesten, russetida og hytteturen er typiske rammer. Pedersen og Skrondal (1996) har slått fast at det er en klar sammenheng mellom alkoholforbruk og risiko for overgrep (se også kapittel 6.2.5).

«Festvoldtekten» stemmer ikke med ungdommens bilde av den typiske voldtekten. Erfaringene viser at unge ofre i slike situasjoner klandrer seg selv. Ikke sjelden går det lang tid før den unge skjønner at hun har vært utsatt for overgrep. De psykiske skadevirkningene ved hendelsen kan likevel gjøre seg gjeldende allerede rett etter overgrepet. Og selv etter at erkjennelsen om at det har skjedd et overgrep har meldt seg, ønsker hun bare å glemme det som har skjedd, og klandrer seg selv for at hun ikke gjorde mer motstand. Redselen for at foreldre, venner og andre i nærmiljøet skal finne ut hva som har skjedd, er som regel stor, og ungdommene gjør alt for å skjule det som har skjedd.

Felles for jenter som har blitt utsatt for ungdomsvoldtekt, er at det er vanskelig å få dem til å ta kontakt med politi, lege, psykolog eller andre instanser som kan tilby hjelp, behandling og oppfølging. Jo yngre de er, desto vanskeligere synes det å være å få dem til å søke hjelp. Jentene ønsker som regel ikke at foreldrene skal involveres, kanskje fordi hun har drukket alkohol, inntatt andre rusmidler eller fordi hun har brutt foreldrenes regler. For noen er det verre at far og mor får vite at hun har ruset seg enn at hun har blitt voldtatt. Det kan medføre at hun blir gående alene med problemene. Ved Dixi ressursenter har man registrert en økning av ungdomsvoldtekt de siste årene, og jentene blir stadig yngre. Mange var bare 13 – 14 år da overgrepet skjedde. Ofte går det lang tid før de tør å ta kontakt og be om hjelp. Da har gjerne mye gått på tverke, og det kan ha oppstått problemer både hjemme, på skolen og i vennegjengen. En del av jentene har også utviklet spiseforstyrrelser.

Unge gutter blir også utsatt for ungdomsvoldtekt. Overgriper kan være en i gjengen, gjerne en litt eldre gutt. Det skjer også at gutter blir voldtatt av jenter, og det kan være enda vanskeligere for guttene å definere det som har skjedd som voldtekt – de har ofte verken ord eller språk for det. Det er en uuttalt forventning om at gutter alltid har lyst på sex. Sammenlignet med jentene er det dessverre enda sjeldnere at guttene tør å ta kontakt med hjelpeapparatet. Voldtekten kommer eventuelt fram i andre sammenhenger når de har blitt eldre, og endelig tør å fortelle om overgrepet.

Ungdom uttrykker at de ønsker og trenger mer informasjon om seksuelle overgrep. Skole, helsesøster, oppsøkende tjenester, politi, ungdomsklubber etc. må samarbeide om informasjons- og undervisningsopplegg, og må ha nødvendig kunnskap om overgrep og om tiltak for de utsatte. I tilknytning til sin kontakt med hjelpeorganisasjoner ønsker mange, særlig de yngste jentene, at noen skal komme på skolen og snakke om ungdomsvoldtekt generelt, for eksempel klassevis eller til hele ungdomstrinnet. Skolene er positive til slike foredrag. Noen unge ønsker også at en profesjonell eller en støtteperson skal være den som forteller mor og far om overgrepet.

Tilrettelagt samtale mellom den utsatte og overgriper kan være aktuelt å tilby ved ungdomsvoldtekt. Et eksempel kan være ei jente som har blitt presset til samleie av en jevnaldrende gutt, og hvor de begge tilhører den samme ungdomsgjengen eller går på samme skole – kanskje til og med i samme klasse. Jenta opplever det som har skjedd som voldtekt, men hun er usikker på om hun vil anmelde eller hun har bestemt seg for ikke å anmelde forholdet til politiet. Likevel ønsker hun å sette ord på det som har skjedd og å få en form for oppreisning. En tilrettelagt samtale mellom utsatt og overgriper kan da være en mulig vei for å bearbeide traumer (se kapittel 10).

En arbeidsgruppe (i det følgende referert til som SHdirs arbeidsgruppe) med representanter fra SHdir (Sosial- og helsedirektoratet), Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet), Utdanningsdirektoratet og NKVTS, har i forbindelse med Strategiplanen mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005 – 2009), foreslått et pilotprosjekt for å forebygge overgrep blant unge jenter gjennom å styrke jentenes selvtillit og mestring i potensielle overgrepssituasjoner. Kurset skal bestå av psykisk selvtillitstrening i å sette grenser, selvforsvarstrening ved å identifisere potensielt farlige situasjoner og hvordan man unngår og takler slike situasjoner, samt konkrete øvelser og diskusjon. Utvalget støtter dette initativet.

7.2.3 Ungdom – mobiltelefon og internett

Store utfordringer knyttes til unges bruk av mobiltelefon og Internett. Internett og mobiltelefon har på kort tid medvirket til å endre barn og unges kunnskaper om seksualitet og deres seksuelle adferd. Det er en rekke eksempler på at voksne som ønsker sex, har skaffet seg tilgang til unge og mindreårige via chatting og kontaktkanaler på nettet. I mange tilfeller har det endt med overgrep og voldtekter. Barn og unge rekrutteres også via tilsynelatende ufarlige steder på nettet, for eksempel på nettspillsider som mange betrakter som sikre i motsetning til chatting og kontaktkanaler. Ungdommenes egen bruk av nett og mobiltelefon ved å publisere bilder eller filmer av seg selv eller av hverandre i kompromitterende situasjoner eller av overgrepssituasjoner, representerer også en stor utfordring. Vi har mye informasjon om hvordan unge bruker nettet og mobiltelefonen, men man har lite kunnskap om konsekvensene. For eksempel har man så langt ikke oversikt over omfanget av overgrep mot barn og ungdom som kan knyttes direkte eller indirekte til de unges nett- og/eller mobiltelefonbruk. Internett og mobiltelefon er imidlertid også viktige medier for kommunikasjon og kilde til kunnskap og informasjon som kan utnyttes i dialogen med de unge.

Redd Barna har i flere år arbeidet med problemstillinger knyttet til unges nettbruk og deres bruk av mobiltelefon. Redd Barna har konkludert med at en vesentlig del av det forebyggende arbeidet knyttet til disse arenaene bør integreres i ulike fag og i det generelle holdningsskapende arbeidet på skolen. Nettopp det at data og Internett brukes i nær sagt alle fag – ja sågar i enkelte barnehager – gir en unik mulighet til å integrere kunnskap og viktig informasjon.

Anonymiteten ved å skjule både navn, ansikt og kroppsspråk, betyr for mange at det er enklere å åpne seg selv på nettet. Dette kan utnyttes positivt ved å legge til rette for at de som har en overgrepshistorie å fortelle, får den nødvendige trygghet og tillit til å stå fram med sine opplevelser. I en del tilfelle vil dette kreve nettkontakt over tid. Utvalget foreslår å tilrettelegge en nettportal eller en nettside hvor man kan få informasjon om overgrep og om straffelovens bestemmelser; hvor man kan få informasjon om hjelp og oppfølgning; hvor man har mulighet til å drøfte egne opplevelser og tanker knyttet til sex og mulige og faktiske grenseoverskridelser; og hvor man kan settes i kontakt med en bistandsadvokat som kan gi råd og bistå ved en eventuell anmeldelse. Spørsmål- og svartjenesten kunne knyttes til en svartjeneste ved for eksempel den foreslåtte alarmtelefonen til Barneombudet eller til rådgivningskontorene. Fra portalen skal man også kunne komme i kontakt med den sentrale etterforskingsenheten (SEPOL) (se kapittel 8). Ansvaret for å bidra til portalen/nettsiden med relevant og oppdatert informasjon må fordeles mellom virksomhetene avhengig av tema.

SHdirs arbeidsgruppe foreslår at det settes i gang målrettede, dialogbaserte tiltak på viktige ungdomsarenaer som SMS, Internett, utvalgte ungdomsmedier og fritidsarenaer om seksuelle rettigheter, hva overgrep er, hva man kan gjøre for å unngå å bli offer eller overgriper og hvor man kan snakke om overgrep. Gruppen understreker at det er spesielt viktig å gjøre overgrep til et tema som gutter og grupper som er særlig utsatt, kan snakke om. Noen slike grupper er seksuelle minoriteter, unge med funksjonshemning og enslige mindreårige i asylmottak. Det foreslås at tiltakene lages i samarbeid med målgruppene. Samarbeidspartnere kan være elevorganisasjoner, ungdomsgruppen i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, Unge funksjonshemmede, jentegruppene på Mirasenteret, Primærmedisinsk verksted og asylmottak med mindreårige asylsøkere. Utvalget støtter dette forslaget.

7.2.4 Undervisning og undervisningsmateriell

Uttalelser fra ungdom tyder på at den generelle undervisningen om seksualitet i grunn- og videregående skole må styrkes. En forutsetning for dette er at temaet seksuelle overgrep tydelig reflekteres i kompetansemålene i Kunnskapsløftet og i det nye læreplanverket for grunnskolen og videregående opplæring som berører kropp, samliv, samfunn og seksualitet. SHdirs arbeidsgruppe foreslår at arbeidet med å konkretisere kompetansemål må fokuseres spesielt i det nye samarbeidsforumet som er etablert mellom SHdir og Utdanningsdirektoratet. Utvalget støtter dette og foreslår i tillegg konkret at temaene skal inngå i Læreplanen i kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (KRL), hovedområdet filosofi og etikk. Dette må videreføres i det foreslåtte faget religion, livssyn og etikk (RLE).

SHdir har laget en oversikt over undervisningsmateriell om kropp, seksualitet og overgrep som brukes i skolen i dag. Materiellet er dels mangelfullt, dels utdatert, og viktige temaområder mangler. SHdir konkluderer med at brukbart materiell må revideres og at det må utvikles nytt undervisningsmateriell. Dette gjelder særlig materiell til barn på grunnskolenivå og materiell som er tilpasset sårbare grupper, som barn og ungdom fra minoritetsgrupper.

Utvalget mener grensesettingsproblematikk bør ses i sammenheng med, bygge videre på og integreres i andre opplegg i skolene og barnehagene for å tydeliggjøre grenser, fremme mestring, forebygge rus og hindre mobbing. Det må legges vekt på den gode seksualiteten og på å respektere andres grenser. Det må være lov «å ha lyst» og senere trekke seg. Oppleggene må eksplisitt og tydeligere enn i dag vektlegge den klare og sterke sammenhengen mellom rus og ufrivillig sex, uten at undervisningen oppleves som moraliserende.

En forskergruppe utarbeidet i 2006 rapporten «Forebyggende innsatser i skolen» på bestilling fra SHdir og Utdanningsdirektoratet. Forskergruppen kartla de viktigste programmene som skal forebygge rus og adferdsproblemer blant elever. Programmene ble delt inn i tre kategorier: De som har dokumentert effekt, de som sannsynligvis har god effekt og de som trolig har lav sannsynlighet for resultater. Konklusjonene i rapporten må vektlegges ved valg av egnet opplegg.

Etter utvalgets oppfatning er det viktig at de unge selv er med på å utarbeide undervisningsmateriell, og det bør satses på ung-til-ung-metodikk som har vist seg effektivt (National Centre for Education and Training on Addiction – NCETA, 2003). I slike opplegg kan inngå for eksempel en nasjonal stilkonkurranse for ungdom ved videregående skoler eller bevisstgjøringsøvelser i form av «story» eller film som beskriver en typisk situasjon hvor overgrep kan skje og hvor det skisseres ulike løsninger som klassen kan diskutere. Lærere vil ikke alltid ha de beste forutsetningene for å gå inn i denne typen problemstillinger. Det bør derfor settes av ressurser til bruk av eksterne, profesjonelle undervisere/formidlere i tillegg til bruk av skolenes egne krefter.

SHdirs arbeidsgruppe har foreslått å lage en oversiktskatalog over tilgjengelig informasjons- og undervisningsmateriell om overgrep til undervisere og nøkkelpersonell som er i kontakt med unge. Katalogen er planlagt å ha korte oppslag om kvalitetssikrede undervisningsopplegg og informasjonsmateriell, samt ha en oversikt over sentrale nettsteder og ressursmiljøer. Utvalget støtter dette forslaget.

7.2.5 Styrking av lavterskeltilbud

Internasjonal erfaring har vist at en viktig forutsetning for at ungdom oppsøker og benytter seg av hjelp når de har spørsmål om seksualitet, grensesetting og overgrep, er at det finnes lavterskeltiltak med personale som har kompetanse på seksualitet og overgrep og som er skolerte i å snakke med ungdom.

Helsesøster representerer et sentralt lavterskeltilbud. Tilgjengeligheten er imidlertid begrenset, oftest tilbys bare noen timers kontortid hver uke på den enkelte skole. Det må avsettes ressurser og legges til rette for at tilbudet blir synligere og bedre tilgjengelig, for eksempel ved å bruke moderne former for kommunikasjon som SMS og e-post. I flere kommuner har man høstet gode erfaringer med dette. I Sogndal økte antallet henvendelser til helsesøster dramatisk etter at helsesøster ble tilgjengelig via SMS. (Psykisk, 2007).

SHdirs arbeidsgruppe foreslår å tilføre ekstra midler for å styrke kompetansen om overgrep i organisasjoner som brukes av ungdom med særlig risiko for overgrep, for eksempel ungdom som tilhører seksuelle minoriteter og funksjonshemmet ungdom. En styrking av etablerte, fungerende hjelpetilbud i regi av disse organisasjonene framholdes som hensiktsmessig, idet arenaene allerede er kjent for ungdommene. Som eksempler nevnes MiRA-senteret, ORKIS ressurssenter (Oslo Røde Kors), Primærmedisinsk verksted, Unge funksjonshemmede, Skeiv ungdom og homofiles ungdomstelefon. Utvalget støtter forslaget, og mener det bør utvides til også å gjelde organisasjoner som har et tilsvarende tilbud til voksne. En slik styrking vil etter utvalgets syn også bidra til å forebygge overgrep.

Videre støtter utvalget Barneombudets forslag om å opprette en døgnkontinuerlig alarmtelefon for barn under 18 år. Utvalget deler ombudets syn på at man slik vil «sikre akuttberedskapen for barn, unge og deres familier og gjøre det enklere å vite hvor man skal henvende seg når man har bekymringer knyttet til et barn». En alarmtelefon vil ha betydning både i det primær- og sekundærforebyggende arbeidet i forbindelse med overgrep.

SHdirs arbeidsgruppe har også foreslått at det utarbeides en håndbok til nøkkelpersonell om lavterskeltilbud til ungdom. Håndboka skal gi enkel bakgrunnsinformasjon om de ulike former for overgrep, tips om hva man skal se etter og spørre om ved mistanke, tips om hvordan man kan snakke om overgrep og om hvem man kan kontakte når ungdom forteller om overgrep. Utvalget støtter forslaget og mener en tilsvarende håndbok bør utarbeides om lavterskeltilbud for voksne (for eksempel hjelpetelefoner).

7.2.6 Overgrep på dagsordenen

Overgriper kjenner oftest offeret. I tillegg til ungdomsvoldtektene står profesjonelle og frivillige som arbeider på barn og unges arenaer, som lærere, tilsatte i ungdomsorganisasjoner, speiderledere, idrettsledere, korpsledere m.v., for en betydelig andel av overgrepene mot barn og ungdom. Organisasjonene er en arena hvor opplysninger om overgrep kan komme fram, men også hvor overgrep kan skje mellom ungdom eller fra voksne. Det er av den grunn viktig at temaet settes på dagsordenen av de store organisasjonene som Norsk Idrettsforbund og lignende. Ledere må ha innsikt i hvordan man kan forebygge overgrep og hva man skal gjøre når overgrep avsløres, samt vite hvor man kan ta kontakt for å få hjelp. Utvalget støtter derfor forslaget til SHdirs arbeidsgruppe om å utarbeide en oversikt over hvilke av organisasjonene som arbeider med barn og ungdom som har satt temaet overgrep på dagsorden.

Kirken, andre trossamfunn og ulike organisasjoner markerer overgangsfasen fra barn til voksen med seremonier. I forkant av seremoniene er det ofte forberedelser i form av drøfting av og refleksjon over trosspørsmål, livssyn og etikk. På lignende måte som i skolen mener utvalget det bør stimuleres til at temaer som seksualitet og rus tas inn i og er naturlige deler av forberedelsene til konfirmasjon (kirkelig/humanistisk) og tilsvarende «overgangsritualer». Human-etisk forbund har gode erfaringer med dette.

Den militære førstegangstjenesten framstår som en viktig arena for å sette temaet voldtekt på dagsorden, både for å forebygge overgrep mot lokalbefolkningen, for å forebygge overgrep i forbindelse med oppdrag og krigssituasjoner og for å forebygge overgrep internt. Høsten 2007 stod kvinner i forsvaret flere ganger fram og fortalte om uønsket seksuell oppmerksomhet og overgrep fra mannlige kolleger. Tiltak i forsvaret vil også være en del av den generelle holdningsskapende virksomheten.

7.2.7 Utfordringer knyttet til kompetanse

I Regjeringens handlingsplan Vold i nære relasjoner (2004 – 2007) fikk Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i oppdrag å utarbeide et forslag til nasjonal implementeringsplan for å styrke ulike grunn-, videre- og spesialistutdanninger med hensyn til kunnskap om vold i nære relasjoner (inkludert seksualisert vold herunder voldtekt), samt å utarbeide et forslag til opplæringstiltak for ansatte i relevante hjelpetjenester.

Som et ledd i utførelsen av oppdraget kartla NKVTS i 2006 undervisningstilbudet knyttet til temaet vold i nære relasjoner ved relevante profesjonsutdanninger på alle landets høgskoler og universiteter. Undersøkelsen omfattet fagpersonell og profesjonsgrupper som kunne komme til å møte voldsproblematikk i sitt framtidige arbeid. Kartleggingen viste at omfanget av undervisningstilbud var beskjedent, tilfeldig og noe usystematisk. På grunnlag av undersøkelsen ble det slått fast at det er behov for et langvarig motiveringsarbeid og et omfattende strategisk arbeid for å sikre at undervisningstilbudene ved grunn-, videre- og spesialistutdanningene styrkes med hensyn til kunnskap om vold i nære relasjoner. På denne bakgrunnen ble det satt fram et forslag til en implementeringsplan (NKVTS, notat nr. 2/2007, «Undervisning om vold ved universiteter og høgskoler»).

NKVTS påpekte også at ett av flere hinder for mer målrettet undervisning innenfor temaet vold i nære relasjoner (inkludert voldtekt), er at det mangler lærekrefter (NKVTS notat 3/2007). Videre slås det fast at det ikke finnes noen utdanningsenhet som ivaretar behov for opplæring av veiledere, undervisningspersonell og koordinatorer innenfor temaområdet, det er ikke utviklet undervisningsmateriell for formålet, og undervisning foregår ofte ved innleide fagfolk som formidler kunnskap ut fra spesifikke praksisfelt. Undervisningen er fragmentert og mangler et tverrfaglig perspektiv. Det understrekes at man for å undervise og utvikle andres kompetanse selv må ha kunnskap om ulike faglige perspektiver og arbeidsmåter, samt innsikt i pedagogiske virkemidler.

I ytterligere en rapport (NKVTS, rapport 3/2007), dokumenteres at lærere, førskolelærere og barnevernspedagoger ikke får tilstrekkelig kunnskap om barns rettigheter, om vold, seksuelle overgrep og samtalemetodikk. Flertallet av de nyutdannede pedagogene følte seg ikke kompetente for en del av de oppgavene de vil bli stilt overfor, og de følte seg ikke kvalifisert til å samtale med barn.

Et stort antall av respondentene i kartleggingsundersøkelsen oppga at årsaken til at et temaområde inngår i undervisningen, er at det legges føringer for dette i rammeplaner og fagplaner. Utvalget har derfor gått gjennom rammeplanene for grunnutdanning – lærerutdanning, helse- og sosialutdanning, og videreutdanning helse- og sosialutdanning – med tanke på om temaet voldtekt omtales i rammeplanene for disse profesjonsutdanningene. Temaet nevnes ikke eksplisitt i rammeplanen for noen av utdanningene. Om tematikken voldtekt likevel regelmessig tas opp i undervisningen, vil gå fram av de ulike fagplanene som defineres av den enkelte utdanningsinstitusjon. Erfaringsmessig vil dette ofte være avhengig av personlige interesser og tilfeldigheter.

Av statusbeskrivelsen ovenfor går det altså fram at verken studenter ved sentrale grunn-, videre- eller spesialutdanninger eller ansatte i hjelpetjenestene får tilstrekkelig undervisning om vold og overgrep. Det er følgelig god grunn til å frykte at utsatte barn, unge og voksne ikke blir sett og ikke får den hjelpen de trenger. De påviste svakhetene er også betenkelig ut fra et primærforebyggende perspektiv.

Det er derfor nødvendig med en umiddelbar og konsentrert innsats for å styrke undervisning på høyskole- og universitetsnivå og for å sikre opplæringstiltak slik at ansatte i hjelpetjenestene får nødvendig kompetanse om voldtekt og vold i nære relasjoner. Økt kompetanse er en nødvendig forutsetning for at alle impliserte faggrupper skal kunne drive effektivt forebyggende arbeid på alle nivåer.

I NKVTS rapport 3/2007 heter det:

«Statlige institusjoner kan i følge Lov om universiteter og høgskoler ikke gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen eller om innholdet i forskningen eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet. På den andre siden kan departementet pålegge enkelte institusjoner et særlig ansvar for bestemte fagområder.»

Det påpekes at lovens § 1 – 4, tredje ledd, fremhever denne muligheten. Videre kan i følge lovens § 3 – 2, tredje ledd, departementet også fastsette at bestemte emner inntil 20 studiepoeng skal inngå i en grad. Tradisjonelt har disse bestemmelsene vært brukt til å fremme andre viktige samfunnsoppgaver, og fra departementalt hold viser man til rammeplanene og muligheten til å påvirke disse når pressgrupper og andre påpeker mangler m.h.t hensyn til læreinnholdet i undervisningen. Når arbeidet med å inkludere så viktige temaer som vold og overgrep over så lang tid ikke har ført fram, mener utvalget Kunnskapsdepartementet likevel bør vurdere å gripe inn overfor utdanningsinstitusjonene med bakgrunn i ovennevnte bestemmelser.

SHdirs arbeidsgruppe har foreslått å gjennomføre kompetanse-utviklingsprogram for lærere, nøkkelpersonell i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, ved utekontakten og ved aktuelle nettsteder og hjelpetelefoner. Disse foreslås gjennomført i form av pilotprogram på minimum tre dager ved en av landets høgskoler med tanke på å etablere et permanent nasjonalt etterutdanningstilbud. Utvalget støtter dette, men vil understreke at arbeidet med å etablere landsomfattende, langsiktige og permanente undervisningstilbud både på grunn- og etterutdanningene, forankret i rammeplaner, snarest må komme videre. NKVTS har forslag til implementering for ansatte i de relevante hjelpetjenestene og for grunn-, videre- og spesialistutdanninger.

7.3 Overgriperen

7.3.1 Innledning

Fra et forebyggingssynspunkt synes tiltak rettet mot etablerte eller potensielle overgripere særlig rasjonelt. Det finnes imidlertid ikke sikker kunnskap om årsaker til at noen personer begår voldtekt. Forskningen gir ikke noe grunnlag for å tegne et entydig bilde av overgripere, – bortsett fra at de fleste som begår overgrep er menn. (FAFO-rapport 488, 2005). Videre er det gjort lite norsk forskning på tilbakefall blant volds- og sedelighetsdømte, men det som finnes av dokumentasjon antyder at tilbakefallsrisikoen til samme type kriminalitet er lav blant sedelighetsdømte og høyere blant voldsdømte. I en metaanalyse basert på data fra England, USA og Canada fant forskerne at andelen som tiltales eller dømmes for ny sedelighetskriminalitet er 14 prosent etter fem år blant sedelighetsovergripere generelt (FAFO-rapport 488, 2005). Det er imidlertid store forskjeller i tilbakefallsrisiko innenfor gruppen. En svensk undersøkelse av kriminalomsorgsklienter som var frigitt eller overført til friomsorgen, viste et gjennomsnittlig tilbakefall blant sedelighetsdømte på til sammen 14 prosent etter tre år. Av dette var fire prosent tilbakefall til samme kategori kriminalitet, ti prosent til annen type kriminalitet (FAFO-rapport 488, 2005). Det kan innvendes at «tilbakefallsforskningen» oftest tar utgangspunkt i registrert kriminalitet. Siden mange overgrep ikke anmeldes, vil det reelle antallet tilbakefall derfor være høyere enn forskningen viser. Det er videre viktig å huske at rundt en tredjedel av alle seksuelle overgrep mot barn og voksne begås av personer under myndighetsalder (NRSB 2002). Mange av disse har selv vært utsatt for overgrep.

7.3.2 Tilbud til sedelighetsdømte

FAFO vurderte på oppdrag fra Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) tilbudet til volds- og sedelighetsdømte i norske fengsler (FAFO-rapport 488, 2005). I alt ble fem tiltak vurdert i perioden 2004 – 2005. Tiltakene var samtalegrupper etter modellen til Alternativ til Vold (ATV), virksomheten ved Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST), volds- og sedelighetsprogrammene som ble benyttet ved Bergen fengsel og i sinnemestringsprogrammet ved Brøset. Alle programmene tar utgangspunkt i såkalt kriminalitetsspesifikke kjennetegn, det vil si kjennetegn eller problemer som antas å være felles for personer som har begått samme type kriminalitet. Tiltakene er imidlertid basert på ulike teoretiske fundamenter og har forskjellige tilnærminger. Det ble trukket et skille mellom et behandlingstilbud drevet av helsetjenesten og et programtilbud utviklet og drevet av kriminalomsorgen selv som et virkemiddel i straffegjennomføringen. Sistnevnte programtilbud er nær knyttet til forskning fra USA, Canada og Storbritannia.

Rapporten pekte på to hovedutfordringer. Den første dreide seg om at kunnskap om den norske fangebefolkningen må inkorporeres bedre i tiltakene med mål å klargjøre hvordan tiltakene dekker fangebefolkningens behov, noe som er nødvendig for å tilpasse tiltakene til en norsk virkelighet. Den andre utfordringen var å gjøre skillet mellom behandlingstiltak og straffegjennomføring tydelig på alle nivåer, for å sikre optimal kvalitet på begge deler. For øvrig kom rapporten med flere innspill til hvilken dokumentasjon på tiltaks- og deltakernivå som var nødvendig for å kunne vurdere resultatene av hvert enkelt tiltak.

Etter at FAFO-rapporten forelå, har det skjedd enkelte endringer. ATVs håndbok for samtalegrupper er revidert, og man har tatt hensyn til forhold påpekt i rapporten. ATV har videre etablert studiegrupper om vold, inkludert seksualvold, og laget en egen håndbok for dette. I Bergen fengsel har man etter at rapporten forelå, i større grad benyttet program som gir større fleksibilitet med hensyn til de innsattes domslengde og risikonivå. Gjennom individuell kartlegging og individuelle forløp hvor den enkelte deltager selv er med på å bestemme innholdet, og gjennom å tilpasse de ulike konkrete øvelsene/eksemplene til norske forhold, mener man å ha lagt bedre til rette for at et utenlandsk program skal fungere under norske forhold. Man har også endret evalueringsinstrumentene og blitt tydeligere med rollen til gruppelederne. Ved Ila fengsels-, forvarings- og sikringsanstalt er det etablert et tilbud hvor man kombinerer samtale- og studiegrupper etter ATV-modellen med psykoterapi etter IKST-modellen. Tanken bak dette er at det for mange sedelighetsdømte ikke er tilstrekkelig med bare ett tiltak for å oppnå varig endring. Man må «satse på flere hester» og kombinere tiltak som hver for seg har vist å ha effekt.

Selv om det registrerte tilbakefallet – i den utstrekning dette er godt nok kartlagt – i følge foreliggende undersøkelser generelt er relativt lavt, er det likevel undergrupper av sedelighetsforbrytere med høyere risiko for tilbakefall. Det mangler sammenlignende undersøkelser av grupper som har gått gjennom et behandlingsopplegg, og grupper som ikke har fått behandling. En av de få identifiserbare og kjente risikofaktorene med hensyn til framtidige overgrep er at personen har forgrepet seg tidligere. Det motiverer til forebyggingsprogram rettet mot overgripere. Nært knyttet til dette er behovet for kunnskap som kan gjøre det mulig sikrere å identifisere personer med høy risiko for å forgripe seg. Det er derfor stort behov for mer forskning innenfor området.

En utfordring med hensyn til forskning på grupper av sedelighetsdømte er at det ikke sitter tilstrekkelig mange sedelighetsdømte i samme fengsel samtidig. Det er derfor vanskelig å etablere egne grupper for dem. Utvalget mener det er behov for en målrettet innsats for å legge forholdene til rette for forskning, og det er nødvendig med bedre samordning av ulike tiltak. En mulig vei å gå er å opprette egne behandlingsgrupper for sedelighetsdømte i hver kriminalomsorgsregion. Dette vil hovedsakelig kreve administrative tiltak. For å sikre en enhetlig og koordinert forskningsinnsats på nasjonalt plan, foreslås at én forskningsenhet får denne oppgaven.

7.3.3 Tilbud til unge som forgriper seg

Behandlingstilbud for unge som forgriper seg, er lite utviklet. Antallet under systematisk behandling i Norge er lavt, anslagsvis mellom 10 og 20 pasienter. Systematisk behandling foregår ved Vestlundveien 27, knyttet til BUP ved Betanien Hospital, Bergen, i form av et 5-årig prosjekt finansiert av SHdir som avsluttes i 2008; ved Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) i Oslo; og ved behandlingstilbudet TVERS i Vest-Agder.

Utredning og behandlingsmodell ved behandlingsstedene er høyst ulik, både med hensyn til metode og gjennomføring. V27 har en standardisert utredningsmodell. Man arbeider primært med kartlegging og veiledning, og har knyttet til seg forskningskompetanse i Bergen. IKST arbeider i all hovedsak med behandling som er videreutviklet fra psykoterapeuten William Seabloom, men baserer seg på den enkelte behandlers kliniske skjønn. TVERS er et tverretatlig familiebehandlingstilbud hvor tre terapeuter arbeider i team i tett samarbeid med barnevernet. Man fokuserer på at hjelp og kontroll kan gå «hånd i hånd».

V27 evalueres fortløpende, også ved prosjektslutt i 2008. Når det gjelder IKST, har de ulike behandlerne ikke brukt standardiserte modeller ved inntak, utredning og behandling, og det felles pasientmaterialet har av administrative årsaker ikke vært tilgjengelig for forskning eller evaluering. TVERS er evaluert ved terapeutenes egenvurdering, supplert med tilbakemeldinger fra familiene og barnevern. I de aller fleste tilfellene avsluttes behandlingen før terapeutene ønsker det, og langtidseffektene av behandlingen er ikke kjent.

Det er åpenbart et behov for forskning og fagutvikling innenfor dette området.

7.4 Introduksjonsprogram for innvandrere

Gjerningspersoner som ikke har norsk etnisk bakgrunn, er kraftig overrepresentert blant de anmeldte voldtektsforbryterne i Oslo (ca. 65 % av alle anmeldte voldtektsforbrytelser, Oslo politidistrikts undersøkelse fra 2004). Det er imidlertid bare et lite antall av de voldtektene som faktisk begås, som anmeldes til politiet. Vi vet derfor ikke om menn med ikke-norsk etnisk bakgrunn er overrepresentert blant det totale antallet gjerningsmenn. Utvalget vil imidlertid påpeke at overrepresentasjonen blant de anmeldte gjerningsmennene er alvorlig i seg selv. Utvalget mener derfor at det bør rettes noen særlige tiltak mot personer som er nyankomne til Norge.

I lov av 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere, kapittel 1 og 2, reguleres det en ordning der deltakelse i et individuelt tilrettelagt introduksjonsprogram gir deltakeren rett til en bestemt ytelse til livsopphold, såkalt introduksjonsstønad. Introduksjonsprogrammet skal tilpasses den enkeltes behov for kvalifisering og kan vare inntil to år. Målet er å gi grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv, samt forberede for deltakelse i yrkesliv og/eller utdanning.

Etter samme lovs kapittel 4 har voksne innvandrere med en oppholdstillatelse som gir grunnlag for bosettingstillatelse, og som er innvilget etter 1. september 2005, rett og/eller plikt til deltakelse i 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap, hvorav ett tema skal være likestilling, jf Læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandre, fastsatt som forskrift til introduksjonsloven.

Utvalget anbefaler at de forebyggende tiltak mot voldtekt, rettet mot nyankomne innvandrere, bør styrkes og at det i introduksjonsprogrammet for ikke-vestlige innvandrere utarbeides et opplæringsprogram om holdninger, grensesetting og norsk kultur under temaet voldtekt og likestilling. Det må stimuleres til at personer som kommer til Norge gjennom familiegjenforening, deltar i norskopplæring og i introduksjonsprogrammet. Kvinner med svake norskkunnskaper og liten kjennskap til egne rettigheter i det norske samfunn er særlig sårbare dersom de utsettes for vold og voldtekt. (Se Handlingsplan mot vold i nære relasjoner, 2008 – 2011). Deres kunnskap om egne rettigheter kan styrkes gjennom introduksjonsprogrammet.

7.5 Justissektoren, politiet og lokalsamfunnet

Justissektoren har ansvar for kriminalitetsforebygging som en del av den totale bekjempelsen av kriminalitet. I denne typen forebyggende arbeid har politietaten en sentral plass, fordi politiet har god kunnskap om kriminaliteten i lokalmiljøet og om risikoutsatte miljøer. Forebygging av kriminalitet skal inngå som en del av all politivirksomhet.

Politiråd og SLT (Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) (SLT)

Politiråd er et samarbeidsforum på strategisk nivå i politiet og kommunen. Rådet har ansvar for «trygghet og trivsel» i kommunen. Formålet med samarbeidet er å utveksle informasjon, etablere felles problemforståelse og få kunnskap som er av strategisk betydning med hensyn til de prioriteringer og beslutninger som må foretas innenfor hver enkelt sektor. I følge Stortingsproposisjon nr. 1 (2006 – 2007) skal Politirådet være en arena for å omsette kunnskap om lokale problemer til en samordnet innsats.

SLT (Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) er en overordnet modell for å skape strategi for offentlige etater og andre i kriminalitetsforebyggende arbeid. Målet er et effektivt og koordinert samarbeid. Hovedsatsingsområder er å forebygge kriminalitet, rusmisbruk, adferdsproblematikk og psykiske problemer (se veilederen «Politiet i lokalsamfunnet», POD 2005.) I dag er SLT etablert i 162 kommuner og har vært utprøvd i mer enn 15 år.

Et nært samarbeid mellom kommune og politi vil etter utvalgets mening kunne forebygge og bekjempe kriminalitet og øke befolkningens trygghet. Det er en forutsetning at samarbeidet er kunnskapsstyrt, målrettet og effektivt. Effektiv forebygging krever etter utvalgets mening tiltak som utvikles og gjennomføres i tett samarbeid mellom politi og kommune.

Et eksempel på strategi for å forebygge voldtekt i nærmiljøet, kan være samarbeid mellom politiet og kommunen om planleggingen av lokalsamfunnet, slik at strøk der det har forekommet flere voldtekter, kan få en mer kriminalitetsforebyggende infrastruktur, som mer gatebelysning og liknende tiltak.

I kapittel 8 anbefaler utvalget at den sentrale enheten (SEPOL) må ha en etterretnings- og analysefunksjon med oppdatert kunnskap om kriminalitetssituasjonen vedrørende voldtektssaker. Enheten bør kontinuerlig innhente kunnskap om metoder for å forebygge og redusere voldtekter. Denne kunnskapen bør formidles både internt og eksternt. Utvalget påpeker betydningen av at kunnskap om den lokale kriminalitetssituasjonen med hensyn til voldtektssaker formidles fra politidistriktene til spesialenheten som kan gi råd og sikre at nasjonal og internasjonal kunnskap på området kommer de lokale politidistriktene til gode.

Som det vil fremgå av kapittel 8.3.2 vil den sentrale enheten kunne tilby faglig rådgivning, eventuelt kombinert med faglig assistanse i konkrete saker. Slik kan enheten stimulere til faglig vekst, ikke i første rekke gjennom direktiv og prioriteringsskriv fra sentralt hold, men gjennom konkret veiledning om hvordan de ulike etterforskingsskrittene i voldtektssaker skal utføres.

En arbeidsgruppe nedsatt av SHdir har foreslått et pilotprosjekt ved nettverksmøter i utvalgte bydeler i en større by med tilgrensende kommuner. Hensikten er å sikre at forebygging av overgrep og økt tilgjengelighet av lavterskeltilbud til utsatte barn og unge, skal inngå i kommunenes og bydelenes planarbeid og koordineres med tiltak for å fremme god psykisk helse blant barn og unge. Utvalget støtter forslaget.

7.6 Utvalgets forslag til tiltak

Ungdom:

  • Tiltak i skolen

    • Utvalget foreslår at temaet seksuelle overgrep skal inngå i Læreplanen i kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (KRL), hovedområdet filosofi og etikk i grunnskolen og videregående opplæring. Tiltaket må videreføres i det foreslåtte RLE-faget (religion, livssyn, etikk).

    • Utvalget anbefaler obligatoriske temauker på skolene med fokus på god seksualitet og grensesetting, samt informasjon om seksuelle overgrep og om hvor man kan få hjelp.

    • Videre anbefaler utvalget at det utvikles undervisningsmateriell som synliggjør den sterke sammenhengen mellom rus og ufrivillig sex og vektlegger utfordringene moderne teknologi som mobiltelefon og internett, representerer. Undervisningsmateriellet bør bygge videre på og fortrinnsvis integreres, i andre opplegg i skolene (og barnehagene) for å tydeliggjøre grenser, fremme mestring, forebygge rus og hindre mobbing. Såkalt ung-til-ung-metodikk («peer education programmes») bør prioriteres, og det bør settes av ressurser til bruk av eksterne, profesjonelle formidlere.

  • Utvalget foreslår at det forebyggende arbeidet knyttet til bruk av mobiltelefon og internett bør integreres i alle fag der man bruker disse hjelpemidlene.

  • Utvalget foreslår at omfanget av overgrep mot barn og ungdom som kan knyttes direkte eller indirekte til de unges nettbruk, bør kartlegges.

  • Utvalget foreslår at helsesøster bør kunne nås via SMS eller e-post utenom de faste kontortidene på hver enkelt skole.

  • Utvalget foreslår at temaer som seksualitet og rus tas inn i og er naturlige deler av forberedelsene til konfirmasjon (kirkelig/humanistisk) og tilsvarende «overgangsritualer».

  • Utvalget foreslår at det utvikles minst ett tilbud for systematisk behandling av unge som forgriper seg. Tilbudet må ha en oppbygging som muliggjør evaluering/forskning, og må organiseres og gjøres kjent slik at man samlet får et pasientomfang som er større enn ved de spredte behandlingsstedene i dag. Tilbudet foreslås derfor lagt til en større by og evaluering bør skje i samarbeid med eller av en etablert forskningsinstitusjon.

Arbeidet med å bedre unges stilling må imidlertid sees som en del av arbeidet med å styrke voldtektsofrenes stilling generelt. Det gjelder både tiltakene nedenfor og tiltak i andre deler av utredningen.

Andre tiltak

  • Utvalget foreslår at det settes av mer midler til utvikling av og systematisk forskning på primærforebyggende tiltak.

  • Utvalget foreslår at politiet samarbeider med kommunen om planleggingen av lokalmiljøer, slik at strøk der det har forekommet flere voldtekter, kan få mer kriminalitetsforebyggende infrastruktur.

  • Utvalget foreslår at temaet voldtekt eksplisitt tas inn i rammeplanene for aktuelle grunn- og videreutdanninger på høyskolene. Kunnskapsdepartementet bør, med hjemmel i lov om universiteter og høgskoler, vurdere å gripe inn overfor utdanningsinstitusjonene for å styrke dette spesielle fagområdet.

  • Utvalget foreslår å tilrettelegge en nettportal hvor man kan få informasjon om overgrep, hvor man har mulighet til å drøfte spørsmål knyttet til sex og grenseoverskridelser, og hvor man kan komme i kontakt med bistandsadvokat (se også kapittel 11.).

  • Utvalget foreslår at forskning om sedelighetsdømte må styrkes. Det bør opprettes egne behandlingsgrupper for sedelighetsdømte i hver kriminalomsorgsregion. For å sikre en enhetlig og koordinert forskningsinnsats på nasjonalt plan foreslås at én forskningsenhet får forskningsoppdraget.

  • Utvalget foreslår at temaet voldtekt obligatorisk må behandles i forbindelse med militær førstegangstjeneste.

  • Utvalget foreslår at forebyggende tiltak for nyankomne innvandrere styrkes og at det i introduksjonsprogrammet for innvandrere tas inn spesifikk opplæring om temaet voldtekt, herunder holdninger, grensesetting og norsk kultur i et kjønnsperspektiv.

Til dokumentets forside