3 Gjeldende rett i hovedtrekk
3.1 Innledning
En som tvinges til seksuell omgang, enten ved vold eller ved truende atferd, utsettes for en voldtekt. Også det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen, er voldtekt – selv om det ikke blir brukt vold eller tvang.
Voldtekt er en alvorlig forbrytelse hvor offeret blir utsatt for en handling som kan gi fysiske skader, samt langvarige og vidtrekkende psykiske senskader. Alvoret i forbrytelsen er markert ved at strafferammen er inntil 21 års fengsel. Dette er den samme strafferammen som ved overlagt drap.
I det følgende gir utvalget en oversikt over vilkårene for å bli dømt for voldtekt, samt for rettspraksis vedrørende straffutmåling.
3.2 Voldtektsbestemmelsen i straffeloven
3.2.1 Bakgrunn
Da straffelovens kapittel 19 om seksualforbrytelser ble revidert ved lov av 11. august 2000 (ikrafttredelse 25. august 2000), ble hele kapittel 19 endret. Dels dreide det seg bare om redigeringer, men dels også om reelle endringer. Straffeloven § 192 om voldtekt ble endret i utforming og innhold bl.a. ved at voldtektsdefinisjonen ble utvidet til også å gjelde utnyttelse av en persons hjelpeløshet grunnet bevisstløshet, rus eller søvn. Det ble innført minstestraff på to år og forhøyet strafferamme dersom den seksuelle omgangen er samleie. Videre ble grov uaktsom voldtekt kriminalisert, jf. straffeloven § 192 fjerde ledd.
Bestemmelsen i straffelovens § 192 lyder nå slik:
«Den som
skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller
har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller
ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv, straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.
Straffen er fengsel i minst 2 år dersom
den seksuelle omgang var samleie, eller
den skyldige har fremkalt en tilstand som nevnt i første ledd bokstav b for å oppnå seksuell omgang.
Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom
voldtekten er begått av flere i fellesskap,
voldtekten er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte,
den skyldige tidligere er straffet etter denne bestemmelsen eller etter § 195, eller
den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1 – 3 nr. 3 jf. nr. 1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragrafen.
Den som ved grov uaktsomhet gjør seg skyldig i voldtekt etter første ledd, straffes med fengsel inntil 5 år. Foreligger omstendigheter som nevnt i tredje ledd, er straffen fengsel inntil 8 år.»
3.2.2 Voldtekt – det objektive gjerningsinnholdet
Seksuell omgang
Straffeloven 192 bruker begrepet seksuell omgang, uten å definere hva som menes med det. Gjennom rettspraksis er imidlertid det nærmere innhold blitt klarlagt. Begrepet omfatter for det første samleie. Samleie er definert i straffelovens § 206 som lyder slik:
«Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket samleie, menes vaginalt og analt samleie. Med samleie likestilles innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning. Ved handlinger som nevnt i § 195 likestilles med samleie også innføring av penis inn i og mellom de store og små kjønnslepper.»
Begrepet seksuell omgang omfatter imidlertid flere handlinger enn de som i loven er definert som samleie. Av rettspraksis følger det at alle former for masturbasjon omfattes av begrepet seksuell omgang. Likeså omfattes alle former for samleieliknende handlinger, for eksempel at en mann gnir sin penis mot en kvinnes mage. Innføring av fingre i vagina eller endetarmsåpningen vil også betraktes som seksuell omgang, likeså slikking av kjønnsorganer. Seksuell omgang må avgrenses nedad mot seksuell handling som er en mindre alvorlig kategori. Begrepet seksuell handling omfatter beføling av kjønnsorganer eller bryster. Grensen mellom seksuell omgang og seksuell handling trekkes etter berøringens grad av intimitet og intensitet.
Første alternativ rammer seksuell omgang ved vold eller truende adferd, jf. straffeloven § 192 ledd bokstav a
Voldsbegrepet skal forstås vidt og relativt. Det beror på de konkrete omstendighetene i saken hva som skal regnes som vold. Typiske voldshandlinger kan være slag, kvelertak eller at gjerningspersonen presser fornærmede ned eller holder fornærmedes ben og armer. Det samme gjelder dersom fornærmede hindres i å komme seg unna. Det er ikke noe krav om at fornærmede må ha ytet motstand. Flere faktorer kan påvirke hvordan en handling oppfattes. Ved vurderingen skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år. Det kan også legges vekt på hvor handlingen har funnet sted, relasjonen mellom gjerningspersonen og fornærmede, og om fornærmede hadde særlig grunn til å frykte gjerningspersonen.
I en dom fra Høyesterett inntatt i Rt. 1989 s. 979 var en 41 år gammel mann tiltalt for voldtekt av sin 16 år gamle niese. Den seksuelle omgang var fremtvunget ved at han hadde tatt tak rundt niesen og klemt henne hardt inn til seg. Spørsmålet Høyesterett drøftet, var om det å klemme niesen hardt inntil seg, var nok til å anses som «vold». Høyesterett uttalte: «Når domfelte tok tak rundt piken og klemte henne hardt inntil seg for å utføre den utukt spørsmålsskriftet beskriver, må utukten anses fremtvunget ved vold i lovens forstand.»
I en annen dom inntatt i Rt. 1991 s 824 ble en mann dømt for voldtekt for å ha tiltvunget seg samleie etter å ha skubbet fornærmede ned i en lenestol. Det å skubbe fornærmede ned i en lenestol ble ansett tilstrekkelig til at kravet om «vold» var oppfylt. Det må være årsakssammeheng mellom volden og den seksuelle omgangen, og gjerningspersonen må ha utvist forsett eller grov uaktsomhet med hensyn til denne årsakssammenhengen. (Ertzeid 2006).
Den truende atferden kan være verbale trusler eller annen skremmende atferd. Trusselen kan også være rettet mot andre enn den fornærmede selv, da også trusler mot personer som står fornærmede nær, rammes. Det er ikke nødvendig at trusselen går ut på å gjøre noe rettsstridig eller straffbart. Også trusler om for eksempel å sette ut et rykte rammes.
Andre alternativ rammer seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b.
Dette alternativet kom inn i voldtektsbestemmelsen i 2000 og var et ønske fra lovgiver om å understreke at slike handlinger er like straffverdige som voldtekt i tradisjonell forstand. Fornærmede er her ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av bevisstløshet, søvn, overstadig beruselse, fysisk funksjonshemming eller lignende. Dersom gjerningspersonen har fremkalt en tilstand som nevnt under bokstav b, gjelder minstestraffen på to år ved samleie, da dette ansees som like straffverdig som voldtekt i tradisjonell forstand. Også i dette alternativet skal det ved vurderingen legges vekt på om fornærmede var under 14 år.
Tredje alternativ rammer den som ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav c.
Dette alternativet er aktuelt der gjerningspersonen ved vold eller truende adferd tvinger fornærmede til å ha seksuell omgang med en annen. Likeledes rammes handlinger der fornærmede tvinges til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv. Det må også etter dette alternativet foreligge årsakssammenheng mellom volden eller den truende atferden og den seksuelle omgangen eller at fornærmede utfører slike handlinger med seg selv. Vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd, er også etter dette alternativet relativ (se drøftelsen av dette ovenfor).
Etter straffeloven § 205 er medvirkning straffbart. Etter straffeloven § 49 er forsøk på voldtekt straffbart.
3.2.3 Skyldkravet
Skyldkravet etter straffeloven § 192 første til tredje ledd er forsett, jf. straffeloven § 40 første ledd. Dette innbærer at gjerningspersonen må ha hatt til hensikt å oppnå seksuell omgang på en måte som rammes av straffeloven § 192 første ledd bokstav a-c, eller at vedkommende holdt for sikkert eller overveiende sannsynlig at den seksuelle omgangen ble oppnådd på denne måten. Tilsvarende gjelder dersom gjerningspersonen anså dette som mulig, men likevel bestemte seg for å gjennomføre handlingen (dolus eventualis).
Grov uaktsom voldtekt er straffbar etter straffeloven § 192 fjerde ledd og kom inn i voldtektsbestemmelsen i 2000 for å styrke rettsvernet for voldtektsofre. Grensen mellom den forsettlige og den grovt uaktsomme handlingen beror på gjerningspersonens subjektive forestillinger i gjerningsøyeblikket. For å kunne straffes for grov uaktsom voldtekt, må gjerningspersonen være sterkt å bebreide for ikke å ha forstått at den seksuelle omgangen ble oppnådd ved bruk av vold eller trusler, eller at den seksuelle omgangen skjedde med noen som var ute av stand til å motsette seg handlingen.
3.2.4 Straffen for voldtekt
Den alminnelige strafferammen for voldtekt etter straffeloven § 192 første ledd er fengsel fra 14 dager til 10 år. Det er en minstestraff på to år dersom det dreier seg om voldtekt til samleie eller dersom den skyldige for å oppnå seksuell omgang med vilje har fremkalt en tilstand der fornærmede er ut av stand til å motsette seg handlingen (for eksempel dopet ned fornærmede). Strafferammen heves i disse tilfellene til 15 år, jf. straffeloven § 17 første ledd bokstav a. Minstestraffen er likevel ikke til hinder for at deler av straffen gjøres betinget.
Dersom det foreligger omstendigheter som nevnt i tredje ledd bokstav a til d, heves strafferammen til 21 år. Den skjerpede strafferammen gjelder uavhengig av om minstestraffen kommer til anvendelse. Straffeloven § 192 tredje ledd bokstav a gjelder dersom voldtekten er begått av flere i fellesskap. Meningen er å ramme gruppevoldtekter eller gjengvoldtekter. Straffeloven § 192 tredje ledd bokstav b gjelder dersom voldtekten er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte. Momenter som vil spille inn her, er fornærmedes alder og utrustning. Straffelovens § 192 tredje ledd bokstav c gjelder dersom voldtekten er begått av en som tidligere er straffet etter denne bestemmelse eller etter straffeloven. § 195. Straffelovens § 192 tredje ledd bokstav d skjerper straffen dersom fornærmede dør som følge av handlingen eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar og allmennfarlig sykdom, jf. smittevernloven § 1 – 3 nr. 3, jf. nr 1, skal alltid regnes som betydelig skade på legeme eller helse etter denne bestemmelsen.
Strafferammen for grov uaktsom voldtekt (straffeloven § 192 4. ledd) er fengsel fra 14 dager inntil 5 år. Minstestraffene gjelder altså ikke ved grov utaktsom voldtekt. Ved straffeskjerpende omstendigheter som nevnt i tredje ledd, heves strafferammen til fengsel i 8 år.
3.2.5 Utvikling i straffenivået
Straffeutmålingen i voldtektssaker er endret betydelig siden begynnelsen av 1900-tallet, og det er tydelige tendenser til skjerping av straffenivået. Særlig synes det å være en skjerping av straffenivået i bl.a. saker som gjelder voldtekter, begått av en person fornærmede kjente fra før, herunder voldtekt etter forutgående samlivsforhold eller lignende.
Straffeutmålingen ligger likevel lavt i forhold til strafferammene (se oversikt over utviklingen av straffenivået i Ertzeid 2005 og Ballangrud 2007). Overfallsvoldtekter bedømmes strengest. Her ligger straffenivået på mellom 4 og 5 år. I voldtektssaker som gjelder forsettlig samleie etter straffeloven § 192 første ledd bokstav 1 og c, men som ikke er overfallsvoldtekter, ligger straffenivået like i underkant av 3 år.
Dersom gjerningsmannen i tillegg til voldtekt begår andre straffbare handlinger, øker straffen. Er fornærmede under voldtekten for eksempel påført en legemsskade, ligger straffenivået mellom 4 og 6 år. I mange av disse sakene er det også begått gjentatte overgrep. Momenter som Høyesterett har fremhevet som skjerpende omstendigheter, er fornærmedes unge alder, at voldtekten bar preg av utnyttelse av tillitsforhold, eller at voldtekten er begått på en smertefull måte. Straffenivået for grovt uaktsomme voldtekter ligger rundt 8 – 9 måneder og er klart lavere enn for forsettlige voldtekter, noe som også var lovgivers forutsetning.
3.3 Menneskerettigheter
Menneskerettighetskonvensjonene er internasjonale, forpliktende standarder som gir rettigheter for borgerne. Menneskerettighetene gir først og fremst enkeltmennesket rettigheter i form av vern mot overgrep fra staten. På strafferettens og straffeprosessens område retter vernet seg primært mot den som anklages for en straffbar handling. Siktede i straffesaker skal for eksempel regnes som uskyldig inntil det motsatte er bevist ut over rimelig tvil. Den siktede har også en rekke andre rettigheter under prosessen, for eksempel beskyttelse mot vilkårlig fengsling. Siktede har også en rett til å eksaminere vitner. Utvalget legger til grunn det selvfølgelige at personer som er mistenkt eller siktet for voldtekt, skal nyte godt av det samme menneskerettslige vernet som alle andre siktede.
I forhold til ofre for voldtekt er den menneskerettslige situasjonen noe annerledes. Ved voldtekt er det ikke spørsmål om å beskytte enkeltindivider mot overgrep fra staten, men å beskytte enkeltindivider mot overgrep fra andre borgere. Det har vært diskutert om de sentrale menneskerettighetskonvensjonene gir beskyttelse mot overgrep fra andre borgere. Kaasin (2005) drøfter spørsmålet om den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon art. 3 og 8 gir beskyttelse i saker om seksualisert vold. Hun konkluderer med at de nevnte bestemmelsene gir en beskyttelse mot seksualisert vold.
Det er først og fremst Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og Kvinnekonvensjonen (KDK) som står sentralt i forhold til voldtekt. Dette er alle konvensjoner Norge har ratifisert og inkorporert. EMK og SP er inkorporert gjennom lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) 21. mai 1999 nr. 30, mens KDK er inkorporert gjennom lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) 9. juni 1978 nr. 45. Utvalgets fokus er tiltak i forhold til voldtekt, noe som gjør at konvensjonsbestemmelser om integritetsvern og diskrimineringsvern står i sentrum. Vernet mot integritetskrenkelser er nedfelt i EMK artikkel 3 (forbud mot tortur) og artikkel 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv) og de tilsvarende artiklene i SP artikkel 7 og 17. Videre følger retten til beskyttelse mot integritetskrenkelser av KDK artikkel 1.
Det kan ikke være tvil om at den norske straffelov § 192 tilfredsstiller de internasjonale kravene til beskyttelse mot seksuelle overgrep. En forutsetning for at beskyttelsen skal være reell er imidlertid at voldtektsbestemmelsen håndheves og at den håndheves på samme måte overfor alle grupper. Det kan være et brudd på Norges internasjonale forpliktelser dersom voldtektsbestemmelsen ikke håndheves, for eksempel dersom ingen saker om voldtekt ble ført for retten, idet lovgivningen ikke ville ha gitt et reelt vern. Ballangrud (2007) viser at i saker om voldtekt av kvinner med nedsatt funksjonsevne er det en tendens i rettspraksis til at slike saker behandles som brudd på straffeloven § 193 (som rammer det å skaffe seg seksuell omgang ved å utnytte noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming) og ikke brudd på § 192. Straffelovens § 193 har lavere strafferamme enn voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 192. Dersom saker om voldtekt av kvinner med nedsatt funksjonsevne systematisk behandles som brudd på den mildere bestemmelsen i straffeloven § 193, kan dette være et brudd på Norges internasjonale forpliktelser.
Spørsmålet om håndheving av voldtektsbestemmelsen har vært tatt opp i forbindelse med Norges rapportering til Kvinnekomiteen. Konvensjonsstatene rapporterer jevnlig til kvinnekonvensjonens overvåkingsorgan, Kvinnekomiteen. Komiteen kommer med merknader til det enkelte lands rapporter om landets oppfølging av kvinnekonvensjonen. Norge har til nå sendt inn sju rapporter. I januar 2003 kom komiteen med merknader til Norges femte og sjette rapport. I merknadene ble påpekt at fysisk og seksuell vold mot kvinner er brudd på kvinners menneskerettigheter. Under overskriften «Principal areas of concern and recommendations» skriver komiteen bl.a. at: «It is also concerned that an extremely low percentage of reported rapes results in trials and convictions and that the police and public prosecutors dismiss an increasing number of such cases» (CEDAW/C/2003/I/CRP.3/Add.2/Rev.1). Komiteen er altså bekymret over at så få voldtektsanmeldelser ender med domfellelse. På tross av at politikken de siste tyve årene har vært rettet inn mot økt bruk av rettsapparatet i voldtektssaker, får Norge kritikk for den rettslige behandlingen.
Oppnevnelsen av dette utvalget (Voldtektsutvalget) kan sees som et svar på denne kritikken.
Det ligger utenfor utvalgets mandat å gå inn i Norges internasjonale forpliktelser i forhold til bekjempelse av voldtekt. Utvalget nøyer seg med å konstatere at de internasjonale forpliktelsene som Norge har påtatt seg, innebærer en plikt til å sikre effektiv beskyttelse mot voldtekt.