NOU 2008: 4

Fra ord til handling— Bekjempelse av voldtekt krever handling

Til innholdsfortegnelse

11 Erstatning og bistandsadvokat

11.1 Innledning

I mandatets punkt 7 bes utvalget om å «…vurdere hvorvidt dagens støtte- og erstatningsordninger ivaretar voldtektsutsattes behov for økonomisk bistand». I det følgende skal utvalget først presentere og vurdere i hvilken grad de erstatningsordningene som finnes, ivaretar voldtektsutsattes behov. I forbindelse med dette følger også en vurdering av dagens regler for bruk av sakkyndige for å dokumentere erstatningskravet. Deretter følger en vurdering av ordningen med bistandsadvokat, som er en sentral støtteordning for voldtatte. Utvalget henviser flere steder i dette kapittelet til Fornærmedeutvalgets utredning NOU 2006:10. Utvalgets mindretall, Lea, ønsker å markere uenighet med Fornærmedesutvalgets utredning om fornærmedes partsrettigheter. Lea støtter Stabells dissenser i Fornærmedeutvalget.

11.2 Erstatning

11.2.1 Hva kan erstattes?

Etter en voldtekt vil fornærmede ha krav på erstatning for de eventuelle økonomiske tap som fornærmede er påført. Retten til erstatning gjelder alle økonomiske tap som voldtekten har påført fornærmede, for eksempel utgifter til legehjelp, medisiner, nye klær også videre. Fornærmede vil også ha krav på å få erstatning for tapte inntekter, både inntekter en går glipp av rett etter voldtekten og på lengre sikt, for eksempel dersom fornærmede blir sykemeldt i forbindelse med voldtekten og taper inntekt i den forbindelse. Erstatningen fastsettes individuelt, og det er det økonomiske tapet som fornærmede faktisk har lidd som skal erstattes.

Voldtekten vil kunne påføre fornærmede medisinsk mén som ikke har direkte økonomisk betydning. Etter gjeldende rett kan det da fremsettes krav om menerstatning, forutsatt at ménet er varig og gir en medisinsk invaliditet på 15 %. Menerstatningen er erstatning for tapt livsutfoldelse når en person har fått en varig og betydelig skade av medisinsk art, jf. skadeserstatningsloven § 3 – 2. Et eksempel er dersom en voldtekt gjør at fornærmede blir 50 % medisinsk invalid, vil det kunne fastsettes en menerstatning som ytes i tillegg til erstatningen for det økonomiske tapet. Ved beregningen av menerstatningen tas det utgangspunkt i den medisinske invaliditetsgrad, det tas liten hensyn til individuelle forhold ut over invaliditetsgraden.

I tillegg vil fornærmede kunne ha rett til oppreisning for ikke-økonomisk skade. Oppreisning skal i henhold lov om skadeserstatning § 3 – 5 kompensere for:

«...voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art» .

Av forarbeidene, Ot.prp. nr. 20 (1991 – 92) pkt 6.2.1., fremgår det at oppreisningen gi kompensasjon for:

« ...fysiske smerter, angst og psykiske lidelser, plager og ulemper ellers, lengre sykehusopphold, hindringer i normal livsførsel med mer...».

Oppreisning skal kompensere for både langvarige/livsvarige skadefølger og for kortvarige skadefølger. I en høyesterettsdom fra 1988 (Rt 1988 side 532) fastsatte Høyesterett oppreisningen til kr. 30.000,-. Denne sats var lenge gjeldende som en standarisert norm i voldtektssaker. I Rt. 2003 side 1580 fastholdt Høyesterett at det var grunn til å ha en slik standardisert norm, men hevet beløpet til 100 000 kr, dels p.g.a. inflasjon, men først og fremst fordi en reell heving var ønskelig. Høyesterett uttalte at det skal særlige grunner til for å fravike normen – oppover eller nedover. Avgjørelsen gir fortsatt uttrykk for gjeldende rett.

11.2.2 Hvem skal erstatningskravet rettes mot?

Krav om erstatning, menerstatning og oppreisning vil først og fremst kunne rettes mot overgriperen (skadevolder). Krav mot skadevolder kan fremmes som et borgelig rettskrav i forbindelse med straffesaken, eller det kan fremmes som et sivilt søksmål anlagt uavhengig av en eventuell straffesak.

Et krav kan imidlertid også rettes mot staten, enten i form av voldsoffererstatning eller billighetserstatning. Kravet fremmes da som en søknad overfor forvaltningen. Det finnes også kommunale erstatningsordninger for personer som har vært utsatt for overgrep mens de var under barnevernets omsorg.

11.2.3 Krav rettet mot skadevolder

Etter norsk rett går det et hovedskille mellom saker som følger henholdsvis straffeprosessens og sivilprosessens former. I de tilfellene det blir reist straffesak kan fornærmede langt på vei velge om erstatningskravet mot tiltalte skal fremmes i forbindelse med straffesaken eller om det skal anlegges en egen sivil sak.

Straffeprosessloven av 1981 bygger på den grunntanke at de som skades ved en straffbar handling, bør kunne få sine erstatningskrav avgjort i forbindelse med straffesaken. Når kravet fremmes på denne måten, kalles det gjerne borgerlig rettskrav, jf. straffeloven § 3 og kap. 29. Fornærmede kan bli tilkjent erstatning i forbindelse med straffesaken uavhengig av om tiltalte blir dømt eller frifunnet, jf. for eksempel Rt. 1999 side 1363. En forutsetning for idømmelse av erstatningskrav er imidlertid at retten finner det «klart sannsynlig» at handlingen har funnet sted, jf. Rt.1999 side1363. Etter vanlig erstatningsrett er det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt. Det kreves altså noe mer (klar sannsynlighetsovervekt) for å få erstatning i voldtektssaker (og andre voldssaker).

Det har klare prosessøkonomiske fordeler å behandle det sivile kravet i straffesaken, ettersom bevisførselen i en sivil sak (erstatningssak) i stor grad ville vært den samme som i straffesaken. Også hensynet til fornærmede tilsier at det er en fordel å behandle erstatningskravene i straffesaken fremfor i et eget sivilt søksmål, da fornærmede i et sivilt søksmål vil måtte forklare seg på nytt. Det samme gjelder til en viss grad for tiltalte. Dersom fornærmede skal fremme sine krav ved et sivilt søksmål, blir fornærmede i tillegg selv – eventuelt ved hjelp av en prosessfullmektig – ansvarlig for å underbygge sine krav. Det vil si at fornærmede selv må ta ut stevning, planlegge bevisføring, prosedyre mv. Dersom fornærmede ikke vinner frem, risikerer hun (eller han) å bli ansvarlig for motpartens saksomkostninger. Dette kan innebære en merbelastning som de fleste voldtektsofre ikke makter å gjennomgå. Utvalget er derfor av den oppfatning at det bør legges til rette for at fornærmedes erstatningskrav kan fremmes gjennom straffesaken.

Når kravet fremmes i forbindelse med straffesaken, kan det fremmes etter reglene i straffeprosessloven § 427 som innebærer at det er påtalemyndigheten (aktor) som fremmer kravet på vegne av fornærmede. Kravet kan også fremmes etter reglene i straffeprosessloven § 428, som innebærer at det er fornærmedes bistandsadvokat som fremmer kravet på vegne av fornærmede. Når kravet fremmes etter reglene i § 427, får fornærmede ikke stilling som part i saken. Fremmes kravet etter reglene i § 428 får fornærmede stilling som part i forhold til det sivile kravet, noe som innebærer flere prosessuelle rettigheter under saken.

I Ot.prp. nr. 11 (2007 – 2008) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte) foreslår departementet at bistandsadvokaten skal ha ansvaret for å fremme sivile krav (borgerlige rettskrav) på vegne av fornærmede (jf. straffeprosessloven § 428), i saker der det er oppnevnt bistandsadvokat (noe det i all hovedsak er i voldtektssaker). Dette innebærer at fornærmede får fulle partsrettigheter hva gjelder det sivile kravet. Fornærmede skal i slike saker ikke lenger kunne be påtalemyndigheten om å fremme kravet på deres vegne (straffeprosessloven § 427).

Utvalgets flertall støtter forslaget om at de sivile kravene skal fremmes av bistandsadvokaten etter § 428, se Leas dissens i punkt 11.1.

I saker der fornærmedes har bistandsadvokat foreslås det i Ot.prp. nr. 11 (2007 – 2008) at retten til å fremme kravet etter § 427 fjernes. Dette innebærer at der fornærmede har bistandsadvokat, vil fornærmede være henvist til å fremme kravet etter reglene i § 428, noe som medfører en risiko for å bli idømt motpartens saksomkostninger etter reglene i § 439. Utvalget er klar over at det ikke er vanlig at fornærmede idømmes motpartens saksomkostninger i voldtektssaker. Det er imidlertid slik at muligheten for et slikt saksomkostningsansvar kan medføre at fornærmede ikke tør fremme sitt erstatningskrav. Dette mener utvalget er uheldig, og anbefaler departementet å utrede mulighetene for å fjerne risikoen for saksomkostningsansvar. I den forbindelse bør også departementet utrede om skadevolder bør fritas for saksomkostningsansvaret. Utvalget slutter seg for øvrig til forslagene i Ot.prp. nr. 11 (2007 – 2008) om at ankebehandling av sivile krav skal inngå i forsvarerens oppgave. Utvalget støtter også forslaget om at fornærmede og siktede i saker med bistandsadvokat bør fritas for rettsgebyr.

11.2.4 Krav rettet mot det offentlige

Dersom fornærmede ikke får erstatning fra skadevolder/gjerningsmannen, er det mulig å rette erstatningskravet mot det offentlige gjennom reglene i lov om voldsoffererstatning. Lovens utgangspunkt er at den enkelte skadevolder skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger, og at voldsoffererstatningsordningen bare kommer inn som en subsidiær løsning. I dag er lovens krav at det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at handlingen har funnet sted for at erstatningen skal kunne utbetales.

Den statlige voldsoffererstatningsordningen er tuftet på ivaretakelse av liv og helse, verdier som ansees å være noen av vår tids mest fundamentale rettsgoder. Ved vold mellom privatpersoner krenkes disse godene. Når skadelidte uforskyldt opplever slik krenkelse tilsier disse verdiene at fornærmede holdes skadesløs. Det er Kontoret for voldsofferererstatning som forvalter den statlige voldsoffererstatningsordningen.

Voldsoffererstatningsordningen består av to likestilte regelsett, voldsoffererstatningsloven (Lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m.) og voldsofferforskriften. Voldsoffererstatningsloven gjelder erstatning som følge av voldtekt som er begått etter 1.7.01, mens forskriften gjelder for voldtekter begått før dette tidspunktet. I det følgende forholder utvalget seg kun til loven da dette er det mest aktuelle regelsettet.

For å kartlegge behandlingen av søknader om voldsoffererstatning i voldtektssaker, initierte Voldtektsutvalget en undersøkelse av praksisen ved Kontoret for voldsoffererstatning. Undersøkelsen ble gjennomført i 2007 av Stud. Jur. Hanne Nicolaisen. Hun undersøkte alle vedtak i voldtektssaker (straffeloven § 192) hvor søknad om voldsoffererstatning ble mottatt av Kontoret for voldsoffererstatning i løpet av 2005, og som var ferdig behandlet og registrert innen 1.7.07. Dette utgjorde 150 saker. Nicolaisen konkluderte med at saksbehandlingen ved Kontoret for voldsoffererstatning alt i alt var tilfredsstillende, selv om det var potensiale for forbedringer. Dette gjaldt særlig behov for bedre begrunnelse av vedtakene, samt for en mer ensartet praksis.

Undersøkelsen viste at det var flere vedtak som ble innvilget enn avslått. Fordelingen var på henholdsvis 59 % (89 saker) og 41 % (61 saker). Ikke alle innvilgelsene var imidlertid «rene» innvilgelser. I 39 % (35) av de 89 innvilgelsene er det gjort unntak fra ett eller flere av vilkårene i loven eller forskriften. Ser man alle de 150 sakene under ett, betyr dette at over halvparten av søknadene (64 %) i utgangspunktet ikke tilfredstilte lovens vilkår.

Der skadelidtes søknad om voldsoffererstatning ikke førte frem, viste undersøkelsen at det i første rekke var beviskravet for straffbar handling (klar sannsynlighetsovervekt) og kravet til anmeldelse uten unødig opphold som begrunnet avslag. Kun et avslag ble gitt uten at et eller begge av disse vilkårene ble anvendt som avslagsgrunn. Kravet til klar sannsynlighetsovervekt ble angitt som avslagsgrunn alene eller sammen med andre grunnlag i 64 % (42) av de 61 avslagene. Kravet om anmeldelse uten unødig opphold ble angitt som avslagsgrunn i omtrent halvparten av avslagene (32).

Ved endringslov av 21. desember 2007 (Lov-2007 – 12 – 21 – 125 ) ble voldsoffererstatningsloven endret. Kravet om at handlingen må være anmeldt til politiet videreføres, men med en større mulighet enn i dag til å gjøre unntak i «særlige tilfelle». Dessuten sløyfes kravet om at anmeldelsen må skje «uten unødig opphold». Videre oppheves kravet om at anmeldelsen må inneholde en begjæring om straff, og at begjæringen ikke senere er trukket tilbake.

Endringsloven medførte imidlertid ingen endring i beviskravet. Etter voldsoffererstatningsloven § 3 kan voldsoffererstatning bare tilkjennes når det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for forsettlig legemskrenking eller en annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang (for eksempel voldtekt). Hovedregelen om bevisvurdering i sivile saker bygger på prinsippet om sannsynlighetsovervekt. Dette innebærer at man i ordinære erstatningssaker skal legge til grunn de kjensgjerninger som anses mest sannsynlige. I forarbeidene til voldsoffererstatningsloven (Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) Om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. ), argumenteres det med at voldsoffererstatningsordningen skiller seg fra ordinære erstatningssaker. Departementet argumenterer med at hensynet til skadevolder og den belastningen det er å bli stemplet som overgriper, tilsier at man må kreve klar sannsynlighetsovervekt.

Utvalget mener at voldsoffererstatningsloven bør ha sitt hovedfokus på fornærmedes interesser. Fornærmedes berettigede interesse av å få erstattet de tap som har oppstått på grunn av voldtekten, bør ha førsteprioritet. Det er uheldig at en del fornærmede ikke tilkjennes erstatning på grunn av det strenge beviskravet. Utvalget foreslår derfor at beviskravet i voldsoffererstatningslovens § 3 endres fra klar sannsynlighetsovervekt til vanlig (simpel) sannsynlighetsovervekt.

Kravet om klar sannsynlighetsovervekt har som nevnt oppstått i norsk rettspraksis til beskyttelse av skadevolder. Han skal ikke risikere å stemples som gjerningsmann i en erstatningssak. Dette spørsmålet har også en side til uskyldspresumpsjonen i EMK art. 6 nr 2. Aall (2003, s. 253) vurderer forholdet til uskyldspresumpsjonen etter frifinnende straffedom dit hen at det må være «konvensjonsmessig å avsi dom for erstatning etter ordinær sannsynlighetsovervekt i en separat sak, forutsatt at man i begrunnelsen holder seg til dette sivile tema.» Vedtak om voldsoffererstatning fattes i etterfølgende sivil sak, og medfører ikke strafferettslig skyldkonstatering. Videre skal ikke skadevolder identifiseres i vedtaket om voldsoffererstatning. Hans interesser i å unngå skyldkonstatering i erstatningssaken må på bakgrunn av dette anses tilstrekkelig ivaretatt.

Endring i beviskravet om klar sannsynlighetsovervekt har også en side mot et eventuelt senere regresskrav mot skadevolder. I vedtak om regress må skadevolder nødvendigvis identifiseres. Slik regelen om regress praktiseres i dag har den et relativt snevert anvendelsesområde. Dersom det likevel anses problematisk å senke beviskravet som følge av skadevolders stilling i regressaken, har lovgiver anledning til å oppheve adgangen til å søke regress. Det overordnede mål med å sikre ofre for vold rett til erstatning, vil ikke bli berørt av dette. En mindre inngripende løsning vil være at det besluttes at regress kun søkes i tilfeller hvor skadevolder er dømt (i en straffesak) til å betale erstatning. Hvor skadevolder er domfelt vil han allerede være identifisert. I andre tilfeller, kan det besluttes at det ikke skal søkes regress og at skadevolders identitet skal forbli skjult. Utvalgets flertall foreslår at et slikt system innføres. Dette vil sikre at voldsoffererstatningsordningen gir skadevolder beskyttelse mot offentlig å bli stemplet som voldtektsforbryter, samtidig som beviskravet senkes.

Utvalgets mindretall, Lea, mener at det må foreligge «klar sannsynlighetsovervekt» for å kunne gi erstatning via voldsoffererstatningsordningen. Allerede i Rt. 1996 side 864 ble det, hva gjaldt erstatningskravet, krevet «klar sannsynlighetsovervekt» for å legge til grunn at en part har gjort seg skyldig i et straffbart eller sterkt klanderverdig forhold. I avgjørelsen ble det bl.a. vist til Rt. 1990 side 688, og avgjørelsen er senere fulgt opp i Rt. 1999 side 1363 og en rekke senere avgjørelser. Hvis en voldtektstiltalt er frifunnet for straffekravet og i tillegg frifunnet for erstatningskravet fordi det ikke foreligger klar sannsynlighetsovervekt, vil det være meningsløst at fornærmede likevel skal kunne bli gitt erstatning via voldsoffererstatningsordningen fordi en der bare krever simpel uaktsomhet – sågar i en instans hvor saken på ingen måte vil kunne bli så godt opplyst som den blir for retten.

11.2.5 Kravet om sakkyndig til å utrede fornærmedes helseskader

Fornærmedeutvalget foreslo at retten etter krav fra fornærmede skal kunne oppnevne en sakkyndig for å utrede hvilke helseskader fornærmede er påført, dersom det er nødvendig for å avgjøre vedkommendes erstatningskrav. Dette forslaget sluttet departementet seg til, der det dreier seg om helseskader som kan gi grunnlag for erstatning for fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter eller menerstatning. Et rent oppreisningskrav bør vanligvis ikke gi grunnlag for oppnevnelse av sakkyndig.

Fordi kravet i størst mulig grad skal angis kort tid etter at tiltale er tatt ut, kan det være behov for en sakkyndig vurdering på etterforskningsstadiet. Departementet fastslår at der lovens krav vedrørende sakkyndig er oppfylt, bør sakkyndig oppnevnes. Slik bruk av sakkyndige åpner loven for allerede i dag. Det er med andre ord ikke behov for regelendringer for å få til dette.

Dersom man – slik departementet går inn for – i større grad skal oppnevne sakkyndige etter krav fra bistandsadvokaten, vil det bli en utfordring å fremskaffe kvalifiserte personer som kan påta seg sakkyndigoppdrag uten at det forsinker straffesaken. I voldtektssaker kan en løsning være at domstolene knytter til seg faste psykologer/psykiatere for slike oppdrag. Ved Oslo tingrett har man hatt en prøveordning med faste sakkyndige i barnefordelingssaker. En slik ordning vil kunne være tidsbesparende, og utvalget foreslår at det settes i verk et tilsvarende prøveprosjekt i voldtektssaker.

11.3 Bistandsadvokaten

11.3.1 Retten til bistandsadvokat og bistandsadvokatens oppgaver

Da bistandsadvokatordningen ble innført i 1981, var dette en viktig nyvinning for fornærmede. Det følger av straffeprosessloven § 107a, jf § 107b at man som fornærmet i voldtektssaker (overtredelse av straffeloven § 192) har krav på bistandsadvokat oppnevnt av retten. Det følger av straffeloven § 107d, jf 107 at advokaten får godtgjørelse av staten, bistandsadvokaten er således gratis for fornærmede, uavhengig av fornærmedes inntekts- og formuesforhold.

Bistandsadvokatens oppgaver følger av straffeprosessloven § 107c. Bistandsadvokaten skal ivareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforskning og hovedforhandling i saken og være et bindeledd mellom fornærmede og politiet samt videreformidle informasjon fra politiet til fornærmede. Under etterforskningen kan bistandsadvokaten bidra ved å foreslå vitner og innhente legeerklæringer. Advokaten kan purre på politiets arbeid, og påklage påtalemessige avgjørelser. Fornærmede har rett til å ha sin bistandsadvokat til stede under politiavhør og i retten.

Bistandsadvokaten skal videre ivareta fornærmedes interesser under rettergangen, som å be om lukkede dører under fornærmedes forklaring (domstollovens § 124) eller anmode om at tiltalte forlater rettssalen når fornærmede skal forklare seg (straffeprosesslovens § 284).

I tillegg til de juridiske oppgaver som tilligger bistandsadvokaten, følger det av straffeprosesslovens § 107 c, annet punktum at «Advokaten skal også gi fornærmede slik annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken». Det blir en skjønnsmessig vurdering hva som ligger dette. Etter utvalgets erfaring er det vanlig at bistandsadvokater bistår med å sette fornærmede i kontakt med psykolog, sende bekreftelse til Lånekassen om utsettelse av lån, eller ta kontakt med sosialtjenesten og eller barnevernstjenesten. Det kan også være aktuelt å ta fornærmede med til rettssalen for å forberede henne mentalt på den kommende rettsaken.

Utvalget understreker viktigheten av bistandsadvokatens rolle når det gjelder å tilrettelegge fornærmedes borgerlige krav. Utfallet beror ofte på advokatens evne til å fremme kravene på en faglig god måte. Erfaringene viser at det ikke alltid er tilfelle.

Som tidligere nevnt har Høyesterett fastsatt standardsatser for så vidt gjelder oppreisning, noe som er fulgt opp av underordnede domstoler. Disse kravene byr derfor ikke på de store faglige problemene. Krav om menerstatning, erstatning for påførte utgifter og tap i inntekt er derimot mer kompliserte. I praksis fremsettes slike krav påfallende sjelden. Lødrup har gjennomgått en rekke dommer og skriver om dette (2006, side 237):

«... I det store flertall av dommer er det bare denne posten (oppreisning) som har vært til behandling. Erstatning for lidt tap, utgifte eller et fremtidig inntektstap,...er bare avgjort av lagmannsretten eller brakt inn for Høyesterett i fåtall saker hvor kravet er behandlet i forbindelse med straffesaken. Av gjengivelsen av lagmannsrettens domslutning fremgår det at heller ikke disse tapspostene tidligere har vært vurdert. Dette gjør det naturlig å stille følgende spørsmål: Har ikke de skadelidte vært påført noe økonomisk tap i det hele tatt, eller har det ikke vært fremsatt noe krav om erstatning for dette tapet? Det er så vidt jeg kan se en rekke saker hvor det virker overraskende at skadelidtes eneste krav er oppreisningskravet. At det har vært fremmet og gjort opp slike krav uavhengig av straffesaken kan selvsagt ikke utelukkes, men er neppe sannsynlig i noe særlig omfang. Dette inntrykket sitter jeg også igjen med etter å ha gjennomgått en del lagmannsrettsdommer som er blitt rettskraftige.»

Det Lødrup her skriver bekrefter utvalgets inntrykk. Utvalget ser ikke bort fra at en av årsakene til dette fenomenet er manglende erstatningsrettslig kompetanse hos bistandsadvokater og påtalemyndigheten. Dersom en sammenligner de erstatningskrav som blir fremmet på strafferettens område med krav som blir fremmet innen andre erstatningsområder, for eksempel ved trafikkulykker eller yrkeskader, er det slående at det er et stort forbedringspotensial. Slik utvalget ser det, underbygger dette forhold at kravene til bistandsadvokater bør skjerpes.

I Ot.prp. nr. 11 (2007 – 2008) kap.10 vises det til Fornærmedeutvalgets merknader hvor det nevnes:

«utvalget har mottatt innspill på varierende kvalitet på bistanden fra advokatene …»

I proposisjonen foreslås det imidlertid ingen konkrete forslag til krav om opplæring av bistandsadvokatene.

Utvalget har vurdert om det bør stilles konkrete krav om etterutdanning eller tilleggsutdanning for at man skal kunne opptre som bistandsadvokat, da det synes å være et behov for bedre erstatningsrettslig kompetanse hos bistandsadvokater. Utvalget har konkludert med at det vil virke urimelig å kreve dette som en forutsetning til å opptre som bistandsadvokat. Det kreves for eksempel ikke at de som opptrer som faste forsvarere har tatt tilleggsutdanning innen strafferett. Man bør imidlertid stimulere bistandsadvokater til å styrke sin kompetanse.

Utvalget foreslår at det gjennom den obligatoriske etterutdanningen for advokater tilbys årlige tilrettelagte kurs i erstatningsrett (og straffeprosess) for bistandsadvokatene for å heve deres kompetanse. En slik erstatningsrettslig kompetanse vil ivareta fornærmedes interesser og styrke deres rettsikkerhet. Denne kompetanse kan for eksempel tilegnes gjennom årlige kurs i regi av Advokatforeningen/Juristenes Utdanningssenter).

11.3.2 Bistandsadvokat ved voldtekt i utlandet

Stadig flere blir utsatt for voldtekt i utlandet. Dette gjelder særlig unge jenter. Voldtektsmottaket ved Oslo legevakt opplyser at ca 10 % av deres henvendelser gjelder voldtekt i utlandet. DIXI resussenter for voldtatte har stadig henvendelser fra kvinner som har blitt utsatt for voldtekt i utlandet, og som er usikre på om de har rett til norsk bistandsadvokat. De som har blitt voldtatt i utlandet er usikre på sine rettigheter, og også blant jurister ansees dette spørsmålet i flere henseender som uavklart.

Etter straffeprosessloven § 107 a, 1. ledd gjelder retten til advokat ved overtredelse av straffeloven § 192. Bestemmelsen sier intet om man har rett til advokat der voldtekten er begått i utlandet.

Den norske straffelovs geografiske virkeområde er fastlagt i straffelovens kapittel 1. Det følger av straffelovens § 12, 1.ledd nr. 4a) at loven får anvendelse på forbrytelser begått av utlendinger i utlandet, når handlingene hører til dem som omhandles i § 192. Utgangspunktet må etter dette være at også slike forbrytelser kan gi grunnlag for oppnevnelse av bistandsadvokat i Norge.

Spørsmålet er ikke berørt i forarbeidene til bistandsadvokatordningen. En vesentlig del av begrunnelsen for ordningen var at fornærmede kunne trenge bistand i forbindelse med avhør. Dette kunne trekke i retning av at advokat bare oppnevnes dersom fornærmede skulle avhøres i Norge. Men advokatens oppgave er også å gi fornærmede annen hjelp og støtte i forbindelse med saken (§ 107c, 1. ledd, 2. punktum). Slik hjelp vil fornærmede ha minst like stort behov for dersom hele etterforskningen foregår i utlandet. Dette gjelder ikke minst behov for informasjon om sakens gang.

Dersom det ikke foretas etterforskningsskritt av norsk politi, må spørsmålet anses uavklart i praksis. Ordlyden i straffeprosessloven § 107 a og behovet for advokatbistand tilsier at oppnevnelse bør skje også i slike tilfeller. (Robberstad 2004).

Det er utvalgets oppfatning at reglene for oppnevnelse av bistandsadvokat i saker der voldtekten fant sted i utlandet, bør presiseres. Det bør fremgå av straffeprosessloven at dersom saken etterforskes av norsk politi, vil man ha rett til bistandsadvokat. Det bør videre presiseres at den voldtatte kan kreve at norsk politi foretar avhør av henne der hun ønsker dette. Videre bør det gis en skjønnsmessig adgang til å få oppnevnt norsk bistandsadvokat selv om saken ikke etterforskes i Norge. Det vises til at bistandsadvokatens rolle ikke bare er av rent juridisk karakter, men at man også skal gi nødvendig hjelp og støtte i saken.

Det bør videre gis adgang til å få oversatt sakens dokumenter, samt adgang til å få dekket reise og opphold i forbindelse med en eventuell rettssak. Slik dette praktiseres i dag, varierer det fra sak til sak om det er politiet, fylkesmannen eller domstolen som skal dekke utgifter til oversettelse av dokumenter. Likeledes varierer det om det er fylkesmannen eller domstolen som skal dekke reise og oppholdsutgifter i forbindelse med rettsak i utlandet. I noen tilfeller dekkes slike utgifter av myndighetene i landet der voldtekten fant sted.

11.4 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår at både skadelidte og skadevolder i erstatningssaker i forbindelse med voldtekt skal ha rett til fri sakførsel og fritas for rettsgebyr.

  • Utvalget anbefaler departementet å utrede mulighetene for å fjerne risikoen for saksomkostningsansvar.

  • Utvalget, bortsett fra Lea, foreslår at kravet til bevis i voldsoffererstatningslovens § 3 endres fra klar sannsynlighetsovervekt til vanlig sannsynlighetsovervekt. Samtidig foreslår utvalget at det kun besluttes at regress søkes i tilfeller hvor skadevolder er dømt (i en straffesak) til å betale erstatning.

  • Utvalget foreslår at det oppfordres til at bistandsadvokater gjennomfører kurs i erstatningsrett og straffeprosess, som er spesialtilpasset deres oppgaver.

  • Utvalget foreslår at reglene for oppnevnelse av bistandsadvokat i saker der voldtekten fant sted i utlandet, bør presiseres. Det bør fremgå av straffeprosessloven at dersom saken etterforskes av norsk politi, vil man ha rett til bistandsadvokat.

  • Utvalget foreslår at det gis adgang til å få oversatt sakens dokumenter, samt adgang til å få dekket reise og opphold i forbindelse med en eventuell rettssak, i tilfeller der voldtekten fant sted i utlandet.

Til dokumentets forside