NOU 2008: 4

Fra ord til handling— Bekjempelse av voldtekt krever handling

Til innholdsfortegnelse

6 Voldtekt – omfang og anmeldelseshyppighet

6.1 Innledning

Det fremgår av mandatets punkt 2 at utvalget med utgangspunkt i foreliggende kunnskapsmateriale skal kartlegge omfanget av voldtekt. En kartlegging av omfanget av voldtekt kan gjøres på forskjellige måter. En måte er å telle opp det registrerte antallet voldtekter, altså de voldtektene som kommer til politiets kunnskap gjennom anmeldelser og som registreres i kriminalstatistikken. Vi har et godt tallgrunnlag for å foreta en slik kartlegging. Kriminalstatistikken viser anmeldte og ferdig etterforskede voldtekter. En oversikt over de registrerte voldtektene forteller oss imidlertid lite om det antallet voldtekter som faktisk begås.

Et ukjent antall av de voldtektene som begås, blir aldri registrert. De uregistrerte voldtektene (og andre uregistrerte lovbrudd) kalles ofte mørketall. Mørketallet varierer med type lovbrudd. Lovbruddets grovhet og synlighet, fornærmedes situasjon, og nytte av å anmelde, vil være avgjørende. Forholdet mellom offer og gjerningsperson spiller også en viktig rolle.

Når det gjelder voldtekt, er det grunn til å tro at mørketallene er forholdsvis store. Det er flere forhold som kan tenkes å medvirke til at sakene ikke anmeldes. I tilfeller der fornærmede har en følelsesmessig relasjon til overgriperen, for eksempel ved voldtekt i samliv, vil fornærmede ofte ikke ønske å anmelde. Det kan være at fornærmede er redd for ikke å bli trodd. I noen situasjoner vil fornærmede ikke være klar over at det hun har vært utsatt for, er en straffbar handling, typisk der fornærmede var kraftig beruset når voldtekten fant sted. I atter andre tilfeller kan det hende at fornærmede ikke tør anmelde av frykt for represalier, eller at hun av andre årsaker ikke vil anmelde saken. Det er med andre ord svært mange forhold som kan medvirke til at voldtekt ikke blir anmeldt. Det er også slik at mørketallet varierer over tid, fordi folks villighet til å anmelde lovbrudd varierer. Når mediene eller samfunnet for øvrig fokuserer på en bestemt type lovbrudd, så øker folks villighet til å anmelde dette lovbruddet. For eksempel har vi grunn til å anta at det økte fokuset på voldtekt på 1980-tallet førte til en økt tilbøyelighet til å anmelde.

I mandatet bes utvalget om å rette særlig fokus mot mørketallsproblematikken. Det følger av mandatets pkt. 2 at utvalget skal identifisere faktorer som er avgjørende for om en voldtekt anmeldes eller ikke. På bakgrunn av disse undersøkelsene skal utvalget peke på tiltak som kan øke anmeldelseshyppigheten i voldtektssaker. I dette kapitlet vil utvalget først gi en oversikt over omfanget av voldtekt, deretter gis en oversikt over det registrerte antallet voldtekter, hvoretter utvalget identifiserer en del faktorer som er avgjørende for om voldtekter anmeldes eller ikke, og peker på tiltak som kan øke anmeldelseshyppigheten.

6.2 Omfanget av voldtekt

6.2.1 Introduksjon

Den beste måten å finne ut hvor mange voldtekter som faktisk begås her i landet, er å gjennomføre en undersøkelse der et representativt utvalg av befolkningen blir spurt om de har vært utsatt for voldtekt. I Norge har vi ingen slik nasjonal representativ undersøkelse som kartlegger omfanget av voldtekt. Dette gjør at vi må basere våre angivelser av omfanget av voldtekt på andre undersøkelser. Det er en rekke mindre undersøkelser som kan fortelle oss noe om omfanget av voldtekt, for eksempel en undersøkelse av forekomsten av voldtekt i visse deler av landet. Det er også undersøkelser som har kartlagt forekomsten av seksuell vold i utvalgte grupper, for eksempel undersøkelser av forekomsten av voldtekt blant personer som lever i parforhold.

Det er flere metodiske problemer knyttet til å kartlegge omfanget av voldtekt gjennom slike spørreundersøkelser. Et problem med alle typer spørreundersøkelser er at de som deltar i undersøkelsen kan ha ulike oppfatninger om begrepene det spørres etter, for eksempel hva seksuell vold eller voldtekt er. Et annet problem er at spørreundersøkelsene stort sett baseres på at spørreskjemaene sendes ut til deltagerne per post. Dette har for det første betydning for svarprosenten, idet mange av de som får spørreskjemaet i posten, ikke sender det tilbake. Dette kan være fordi de ikke ønsker å delta eller det kan være at de ikke klarer å lese og besvare skjemaet på grunn av språkvansker. Det har også betydning for materialets sammensetning, idet personer som lever uten en fast adresse, ikke vil bli spurt om å delta i slike undersøkelser.

Når man skal sammenlikne resultatene fra ulike omfangsundersøkelser, oppstår et nytt problem. I undersøkelsene brukes ofte ulike definisjoner av voldtekt. Noen snakker ikke om voldtekt i det hele tatt, men bruker i stedet begreper som seksuell vold. At undersøkelsene bruker ulike begreper, gjør at det kan være vanskelig å sammenlikne resultatene i ulike undersøkelser med hverandre. At mange av undersøkelsene ikke forholder seg til den rettslige definisjonen av voldtekt (de handlingene som rammes av straffeloven § 192), kan også være problematisk dersom man ønsker å kartlegge omfanget av de handlingene som rettslig sett regnes som voldtekt.

På tross av disse metodiske problemene, knyttet til spørreundersøkelser, er denne typen undersøkelser den best egnede metoden for å kartlegge omfanget av voldtekt. Utvalget finner det beklagelig at det ikke er gjennomført noen landsdekkende, representativ spørreundersøkelse. Slik utvalget ser det, er det av stor samfunnsmessig interesse at det gjennomføres en slik undersøkelse. Det bør være en offentlig oppgave å initiere og finansiere en slik undersøkelse.

6.2.2 Norske undersøkelser

Det fremgår av det som er skrevet ovenfor at vi ikke har noen nasjonal, representativ studie av omfanget av voldtekt. I mangel av en slik nasjonal studie vil utvalget benytte andre studier for å kartlegge omfanget av voldtekt. I tillegg vil utvalget gå igjennom en del utenlandske omfangsstudier.

Schei har gjennomført flere mindre undersøkelser som kartlegger omfanget av voldtekt. I en undersøkelse ble 118 tilfeldig valgte kvinner bosatt i Trondheim mellom 20 og 49 år, med etnisk norsk bakgrunn, intervjuet om seksuelle overgrep (Schei 1990). Av kvinnene oppga 5 % at de hadde opplevd voldtekt/voldtektsforsøk fra en annen enn partner etter fylte 18 år. I tillegg oppga 3 % av de 111 kvinnene som hadde levd i samliv, at de hadde opplevd voldtekt fra partner. 17 % hadde opplevd seksuelt misbruk fra partner (en kategori som inneholder flere handlinger enn voldtekt). I en undersøkelse fra 1994 ble et spørreskjema delt ut til 1322 tilfeldig valgte studenter i Trondheim (Schei, Muus og Bendixsen 1994). Av de utdelte skjemaene ble 996 returnert, noe som gir en svarprosent på 79 % for kvinnene og 72 % for mennene. I studien ble respondentene spurt om de hadde opplevd noen nærmere beskrevne handlinger med ulik alvorlighetsgrad (alt fra seksuelle forslag og berøringer til samleie). 5 % av de spurte kvinnene og 1 % av de spurte mennene oppga at de hadde opplevd overgrep (uavhengig av alvorlighetsgrad) etter fylte 18 år. Dersom man ser på de mest alvorlige overgrepene som alle vil omfattes av den rettslige definisjonen av voldtekt, oppgav 12 eller 2 % av kvinnene at de hadde opplevd et slikt overgrep etter fylte 18 år, mens én mann oppga det samme.

I 2005 publiserte Norsk institutt for by- og regionforskning en rapport (NIBR-rapport 2005:3 Haaland, Clausen og Schei (red.)) om vold i parforhold. I denne undersøkelsen ble et spørreskjema om erfaringer med vold sendt til et utvalg bestående av 7600 tilfeldig utvalgte kvinner og menn i alderen 20 – 55 år. Til sammen 4618 besvarte spørreskjemaet, noe som gir en svarprosent på ca 60 %. Av de som svarte var det 12,4 % som ikke hadde vært gift eller samboere. I undersøkelsen ble det også spurt om opplevd seksuell vold i parforhold. Av alle de 2143 kvinnene som hadde levd i et parforhold, hadde 26,8 % opplevd fysisk vold, og 8,7 % oppga at de hadde opplevd fysisk vold med seksuelle overgrep (ikke spesifisert hva).

I en undersøkelse fra 1995 (Pedersen og Aas) av et tilfeldig utvalg på 465 ungdommer, bosatt i Oslo-området, oppga 10,4 % av de spurte jentene at de hadde opplevd seksuelle overgrep i tenårene. Av de spurte guttene oppga kun 1 % at de var utsatt for seksuelle overgrep noen gang. Denne undersøkelsen forteller oss ikke noe om voksnes utsatthet for voldtekt, men den gir oss en indikasjon på tenåringsjenters utsatthet for ufrivillig sex.

I en selvrapporteringsundersøkelse blant 7033 avgangselever (responsrate 77 %) ved 67 videregående skoler rundt om i landet ble det skilt mellom milde og grove seksuelle krenkelser (NOVA Rapport 20/07). Milde krenkelser bestod av alle uønskede seksuelle hendelser som dreide seg om beføling og onanering. Grove krenkelser bestod av alle andre former for uønsket sex, inkludert voldtekt og voldtektsforsøk (en del av disse tilfellene av uønsket sex vil ikke dreie seg om voldtekt slik det er definert i straffeloven § 192). Undersøkelsen viste at i alt 22 % av jentene hadde opplevd milde seksuelle krenkelser, mens 8 % av guttene rapporterte om det samme. Det var 15 % av jentene som rapporterte at de hadde opplevd grove seksuelle krenkelser, mens det tilsvarende tall for guttene var 7 %. Av jentene rapporterte 9 % om erfaringer med voldtekt eller voldtektsforsøk. Under én prosent av guttene rapporterte om en slik hendelse (NOVA Rapport 20/07, side 103 – 104). Av de som rapporterte at de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, var gjennomsnittsalderen for når det skjedde første gang 14 år for jentene og 15 år for guttene.

Vi ser av denne undersøkelsen at ungdommer er svært utsatt for seksuell omgang mot sin vilje. Nedenfor kommer utvalget tilbake til sammenhengen mellom alder og utsatthet for voldtekt (se kapittel 6.2.5).

I 2002 publiserte Hjemmen, Dalgard og Graff-Iversen resultatene fra en spørreundersøkelse blant personer mellom 40 og 42 år bosatt i Buskerud og Akershus. Studien ble gjennomført i forbindelse med Statens helseundersøkelsers 40-årsundersøkelser, der 40-åringene i Buskerud og Akershus ble invitert til en hjerte-karundersøkelse. Spørreskjemaene ble sendt til i alt 48512 personer, lik fordeling mellom kvinner og menn. Skjemaene ble samlet inn da personen møtte til undersøkelsen. Det var mange av de inviterte som ikke møtte til undersøkelsen. Det var dessuten mange av de som møtte, som ikke leverte inn spørreskjemaet. Dette førte til en svarprosent på 48 % for kvinnene og 41 % for mennene. I alt opplyste 1 % av mennene og 6 % av kvinnene at de hadde opplevd seksuell vold. Seksuell vold innebar at de enten som barn eller som voksen hadde blitt presset – eller forsøkt presset – til seksuell omgang. I denne undersøkelsen er svarprosenten så lav at det kan ha betydning for resultatene. Undersøkelsen er heller ikke godt egnet til å si noe om omfanget av voldtekt mot voksne, da undersøkelsen ikke skiller mellom overgrep mot barn og mot voksne.

I en undersøkelse fra 2004 (Pape og Stefansen red.) ble et tilfeldig trukket utvalg bestående av 8000 menn og kvinner i aldersgruppen 24 – 55 år med bostedsadresse i Oslo tilsendt et spørreskjema. Av disse ble 360 skjemaer returnert i hovedsak fordi adressaten var ukjent, noe som gjorde at utvalget ble redusert til 7640. Svarprosenten var 56,1 %. Av de som svarte, oppga 16 % av kvinnene og 2 % av mennene at de var blitt truet eller tvunget til sex, utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk minst en gang etter fylte 16 år. Seks prosent av kvinnene rapporterte at det var partner eller ekspartner som hadde begått overgrepet. Det var 2 % av kvinnene og mindre enn 0,1 % prosent av mennene som opplyste at de hadde vært utsatt for noen av de nevnte handlingene (seksuelle overgrep) det siste året. Majoriteten av ofrene kjente utøveren.

En ser av det som er skrevet ovenfor, at resultatene fra de norske omfangsundersøkelsene spriker noe. Dette kan skyldes forskjeller i metodisk opplegg, for eksempel forskjeller i spørsmålsstilling, forskjeller i svarprosent eller liknende. Uansett viser alle undersøkelsene at voldtekt er et betydelig samfunnsproblem. Dersom man ser på den sist refererte undersøkelsen (Pape og Stefansen 2004), ser en at 2 % av kvinnene og 0,1 % av mennene opplyste at de hadde opplevd seksuell vold det siste året. Pape og Stefansens undersøkelse gjaldt et tilfeldig utvalg personer mellom 24 – 55 år bosatt i Oslo-området. Dersom vi overfører tallene fra denne undersøkelsen til hele den kvinnelige befolkningen mellom 24 – 55 år (i følge Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk: 1014084 pr. 1. januar 2007), så finner vi at i overkant av 20200 kvinner i løpet av siste år har opplevd å bli truet eller tvunget til sex, utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk. Pape og Stefansen (2004, s. 85) antyder selv at det er mulig at deres kategorier er delvis overlappende, og at noen av respondentene hadde krysset av for mer enn ett av svaralternativene, enda det åpenbart dreide seg om et overgrep. Dette gjør at deres tall kanskje er noe høye. Dersom man legger inn en betydelig feilmargin, og halverer Pape og Stefansens tall, står man fremdeles igjen med et svært høy tall. Når en slik feilmargin legges inn, står man igjen med at i overkant av 10000 kvinner mellom 24 – 55 år i løpet av de siste 12 månedene er blitt truet eller tvunget til sex, utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk.

Dette er et svært høyt tall tatt i betraktning at utvalget i undersøkelsen ikke omfattet de som er mest utsatt for voldtekt. En rekke undersøkelser viser (se om dette nedenfor i pkt. 6.2.5.) at den aldersgruppen der risikoen for voldtekt er størst er de sene tenårene. Denne alderskategorien er ikke med i Pape og Stefansens undersøkelse. I tillegg viser undersøkelser at bostedsløse kvinner er særlig utsatt for seksuell vold. Denne gruppen vil ikke komme med i undersøkelse der spørreskjemaer sendes med post til bostedsadressen.

6.2.3 Noen utvalgte undersøkelser fra andre land

I en dansk befolkningsstudie fra 1991 rapporterte 3 % av 792 spurte kvinner (15 år eller eldre) at de noensinne hadde vært utsatt for voldtekt. I en dansk befolkningsstudie fra 2000 rapporterte 4,7 % at de hadde vært utsatt for tvungen seksuell aktivitet etter fylte 18 år. Dersom man så på overgrep siste år, rapporterte 2 % av de mellom 15 – 19 år seg utsatt, 0,8 % av de mellom 20 – 29 år, 0,3 % av de mellom 30 – 39 år, 0,4 % av de mellom 40 – 49 år og 0,3 % av de mellom 50 og 59 år (begge undersøkelsene gjengitt fra rapporten Mænds vold mod kvinder, 2004). I rapporten Mænds vold mod kvinder (2004) ganges dette tallet opp i forhold til den kvinnelige befolkningen, og det anslås at litt i underkant av 10000 voksne danske kvinner hvert år opplever tvungen seksuell aktivitet (Mænds vold mod kvinder 2004, s. 74). Hvert år anmeldes det mellom 400 og 500 voldtekter i Danmark, noe som gir en indikasjon på mørketallets størrelse, ca. 20 – 25 ganger anmeldelsestallet.

I en annen dansk studie som kartlegger vold og overgrep mot kvinner (Balvig og Kyvsgaard 2006) ble dataene samlet inn ved telefonintervju og med bruk av såkalt CATI – Computer Assisted Telephone Interviewing. I alt ble 6862 husstander kontaktet med tanke på å gjennomføre intervju. Det ble gjennomført intervju med i alt 3552 kvinner mellom 18 og 70 år, noe som gir en svarprosent på snaue 52 %. I undersøkelsen svarte 8,5 % av de spurte at de minst én gang etter fylte 16 år hadde vært utsatt for tvangssamleie eller forsøk på tvangssamleie. I løpet av siste året var andelen utsatte 0,1 %. Balvik og Kyvsgaard (2006, s. 17) ganger opp dette tallet og finner at ca. 2000 danske kvinner hvert år utsettes for tvangssamleie eller forsøk på dette. Kvinnene som svarte at de hadde vært utsatt for tvangssamleie eller forsøk på dette, ble spurt om de oppfattet handlingen som kriminell. Ca. halvparten av kvinnene svarte at de ikke oppfattet handlingen som kriminell.

Dette får forfatterne til å konkludere med at kun 1000 danske kvinner hvert år blir utsatt for voldtekt (Balvig og Kyvsgaard 2006, s. 17). Ved å bruke denne fremgangsmåten lar altså forfatterne de utsatte selv definere om det var voldtekt de var utsatt for. Kvinner som ikke kjenner den rettslige definisjonen av voldtekt eller som har en feiloppfatning av denne, vil svare at det ikke har skjedd noe kriminelt. Det kan for eksempel være kvinner som har vært utsatt for vold og mishandling fra partneren og blitt fortalt at seksuelle overgrep i samliv ikke regnes som voldtekt. Av de kvinnene som har vært utsatt for tvangssamleie eller forsøk på dette svarer 10 % at det ikke var kriminalitet – at det er «sådan noget som bare sker» (Balvig og Kyvsgaard 2006, s. 53). Vi ser at denne undersøkelsen opererer med et svært mye lavere antall årlige voldtekter enn de andre undersøkelsene som er referert her (dette forholder ikke forfatterne av rapporten seg til). Det er trolig metodiske årsaker til at forfatterne ender opp med et tall som avviker så mye fra de andre undersøkelsene. For det første er telefonintervjuer antagelig en svært lite egnet fremgangsmåte for å kartlegge omfanget av voldtekt. Voldtekt er en svært krenkende handling som berører den voldtattes intime liv, og det er grunn til å tro at det er svært vanskelig å snakke med en fremmed over telefon om dette. Det er også slik at den som får henvendelsen om et telefonintervju lett kan tenke at anonymiteten ikke er godt nok ivaretatt, den som ringer har jo nummeret og dermed også navnet. Dette er forhold som høyst sannsynlig har ført til underrapportering av voldtekt.

I en svensk studie av kvinners utsatthet for vold og seksuelle overgrep (Lundgren m.fl. 2001) ble 10000 svenske kvinner ved bruk av spørreskjema spurt om erfaringer med vold og seksuelle overgrep. Det var i alt 6926 kvinner som besvarte spørreskjemaet, noe som gir en svarprosent på ca. 70 %. Av de som svarte, oppga 34 % at de minst én gang etter fylte 15 år hadde opplevd seksuell vold eller forsøk på dette. 7 % svarte at de hadde opplevd seksuell vold eller forsøk på dette det siste året. I denne undersøkelsen brukes imidlertid en svært vid definisjon av seksuell vold, der også det å bli berørt seksuelt mot sin vilje er innbefattet. Dette er handlinger som ligger langt fra det som rettslig defineres som voldtekt. Studien gir ikke gode totaltall på den mer alvorlige seksuelle volden. Men 13 % av kvinnene opplyser at de minst én gang etter fylte 15 år har opplevd voldtekt, voldtektsforsøk, seksuell tvang, seksuell utnyttelse eller forsøk på seksuell utnyttelse fra en annen enn partner.

I en amerikansk studie som omfattet et nasjonalt utvalg på 8000 menn og kvinner, oppga 17,6 % av kvinnene at de hadde blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. Av mennene oppga 3 % det samme. Litt over halvparten av de som rapporterte seg voldtatt, oppga at de var under 18 år første gang de ble voldtatt (Tjaden og Thonnes, 1998). I en annen amerikansk studie ble 4838 collegestudenter spurt bl.a. om voldtekt. Det var 20 % av kvinnene som oppga at de hadde blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet, og 15 % at de hadde blitt voldtatt etter fylte 15 år (Brenner, McMahon og Douglas, 1999). I en helseundersøkelse blant 3776 mannlige og kvinnelige rekrutter i den amerikanske marinen oppga 36 % av kvinnene at de hadde blitt voldtatt minst én gang i livet (Merill m.fl. 1998).

6.2.4 Omfanget av voldtekt i Norge – et estimat

Som en ser av de undersøkelsene som er gjennomgått ovenfor, varierer tallene betydelig. Det metodiske opplegget – hvem som spørres, hvilke spørsmål og hvordan de stilles – påvirker resultatene. At tallene spriker, gjør det vanskelig å anslå hvor mange personer som blir voldtatt hvert år. Flere av undersøkelsene inkluderer heller ikke mannlige respondenter, noe som gir et svært tynt grunnlag for å si noe om omfanget av voldtekt mot menn. Dersom man tar utgangspunkt i Pape og Stefansens undersøkelse (2004) som er den nyeste norske, så viste den at 2 % av kvinnene og mindre enn 0,1 % av mennene hadde blitt truet eller tvunget til sex, utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk i løpet av det siste året. I Pape og Stefansens undersøkelse var spørsmålene til dels overlappende. Det var også slik at noen av respondentene hadde krysset av på flere av svaralternativene enda det åpenbart dreide seg om samme handling. I tillegg kan Pape og Stefansens undersøkelse ha fanget opp flere tilfeller av seksuelle overgrep enn det som er straffbart som voldtekt eller forsøk på voldtekt (se Pape og Stefansens drøftelse av dette 2004, s. 83).

Når man bruker Pape og Stefansens tall for å si noe om omfanget av voldtekt (brudd på straffeloven § 192), må det tas høyde for at deres tall trolig er for høye. Hvor mye Pape og Stefansens tall bør reduseres, er det vanskelig å si noe om. Dersom vi anslår at 0,5 – 1 % av norske kvinner hvert år opplever voldtekt eller voldtektsforsøk, har vi redusert Pape og Stefansens resultater med 50 – 75 %, noe som burde være en tilstrekkelig margin. I følge Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk var det 1 598 595 kvinner mellom 16 og 70 år i Norge pr. 1. januar 2007. Pape og Stefansens tall knytter seg til kvinner i aldersgruppen 24 – 55 år. Vi velger å bruke deres tall på en større aldersgruppe, 16 – 70 år. Andre undersøkelser har vist at kvinner i slutten av tenårene er mer utsatt for seksuell vold enn andre kvinner. Det er også undersøkelser som viser at utsattheten synker med økende alder, slik at kvinner mellom 55 og 70 år vil være mindre utsatt enn andre kvinner. Når aldersspennet utvides fra 24 – 55 år til 16 – 70 år, omfatter utvidelsen både kvinner som vil være mer utsatt (16 – 24 år), og kvinner som vil være mindre utsatt (55 – 70). Det bør derfor være forsvarlig å overføre Pape og Stefansens tall til denne aldersgruppen. Dersom vi antar at 0,5 – 1 % av kvinnene i denne gruppen årlig utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk, innebærer det at mellom 7993 og 15986 kvinner i aldersgruppen 16 – 70 år årlig utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk. I dette estimatet er verken kvinner over 70 år eller menn inkludert. Begge disse gruppene vil utgjøre noen tilfeller pr. år, men vi har dessverre for spinkelt kildemateriale til å anslå hvor mange. Vårt estimat er at mellom 8000 og 16000 personer opplever voldtekter eller voldtektsforøk hvert år. Dette er et konservativt anslag, og viser med all tydelighet at voldtekt er et samfunnsproblem av betydelig størrelse.

6.2.5 Er noen grupper særlig utsatt?

Utvalget har sett nærmere på om det finnes persongrupper eller personer i spesielle livssituasjoner som er særlig utsatt for voldtekt. Vi har få norske undersøkelser som kartlegger særlig utsatthet for voldtekt. Dette avsnittet vil derfor i stor grad baseres på studier fra andre land.

Den første og mest iøynefallende forskjellen i utsatthet er selvfølgelig kjønn. Det er i all hovedsak kvinner som utsettes for voldtekt, og gjerningspersonene er i all hovedsak menn. En annen iøynefallende sammenheng er at de fleste ofre for voldtekt kjenner sin overgriper (se Pape og Stefansen 2004, s. 88 følgende). Det dreier seg i all hovedsak ikke om såkalte overfallsvoldtekter, men om voldtekter som blir begått av ektefelle, venner, bekjente, personer i samme ungdomsmiljø, tilfeldig bekjente som kvinner har truffet på byen osv. Disse kjensgjerningene vil ikke bli behandlet eksplisitt i det følgende, men de er med på å danne bakteppe for de sammenhengene som påvises nedenfor.

Alder og utsatthet

Mange studier viser at personer (kvinner) i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene er langt mer utsatt for voldtekt enn befolkningen ellers. Ovenfor ble det referert til en norsk undersøkelse gjennomført blant elever i avgangsklasser ved videregående skoler (NOVA-rapport 20/07). Undersøkelsen viste at 9 % av jentene rapporterte om erfaringer med voldtekt eller voldtektsforsøk. Under 1 % av guttene rapporterte om en slik hendelse. Dersom vi ser på alle som oppga seg utsatt for seksuelle overgrep (alle alvorlighetsgrader inklusive voldtekt) ble ca. halvpartene av krenkelsene utøvd av en venn, kjæreste eller bekjent. Omlag halvparten av krenkelsene foregikk mellom unge hvor begge var i tenårene. Denne undersøkelsen viser med all tydelighet at ungdom, eller nærmere bestemt unge jenter, er særlig utsatt for voldtekt.

Det kan være flere forklaringer på ungdoms utsatthet. For det første er ungdomstiden en tid der både gutter og jenter driver med seksuell utforsking, og der grensene mellom akseptabel og uakseptabel sex kan være uklare for ungdommene. I tillegg er ungdomstiden for mange også preget av betydelig inntak av rusmidler, noe som gjør ungdommene ekstra sårbare. I en nylig avsluttet norsk studie av 20000 ungdommer mellom 16 og 19 år (i videregående skole) oppga 6 % av jentene at de siste år hadde blitt seksuelt utnyttet og ikke kunne gjøre motstand på grunn av dyp alkoholrus (Pape og Rossow, 2007). I kapittel 7 drøftes ungdoms utsatthet og tiltak, rettet mot ungdom særskilt. En amerikansk studie av anmeldt voldtekt (Rennison 1999) viser at kvinner i aldersgruppen 16 – 24 år er ofre for voldtekt fire ganger så ofte som kvinner i alle alderskategorier.

Minoritetsbakgrunn og utsatthet

Det er uklart om det er sammenheng mellom utsatthet for voldtekt og etnisk opprinnelse. I de norske studiene har det ikke blitt påvist en slik sammenheng. Pape og Stefansen (2004 s. 97) fant at forekomsten av seksuell vold var noe høyere blant kvinner med opphav i vestlige land enn blant kvinner med opphav i ikke-vestlige land. Et problem med dette funnet er at det var stort frafall i gruppen med minoritetsbakgrunn, og at undersøkelsen ble gjennomført ved spørreskjema. Kun personer som behersker norsk forholdsvis godt, vil ha mulighet til å besvare et spørreskjema. Tilsvarende funn gjorde Gundersen m.fl. (2000 s. 16) i en studie av innvandrere som ofre og gjerningspersoner. Studien baserer seg på anmeldte lovbrudd, og viste at ikke-vestlige innvandrere var ofre for sedelighetslovbrudd noe sjeldnere enn nordmenn (per 1000 innbyggere var det 0,6 nordmenn som var ofre for sedelighetskriminalitet, mot 0,5 ikke-vestlige innvandrere). Her vet vi ikke om anmeldelseshyppigheten er like høy for alle grupper.

Noen amerikanske studier har påvist visse forskjeller i utsatthet for voldtekt mellom ulike etniske grupper. I en studie fra 1987 fant Kross m.fl. at amerikanske kvinner med asiatisk herkomst sjeldnere oppga seg utsatt for voldtekt enn kvinner fra andre grupper. Tallene var som følger: Amerikanske kvinner med asiatisk herkomst (7 %), afro-amerikansk herkomst (10 %), europeisk herkomst (16 %) og amerikansk urfolk/indianere (40 %). Det skal her nevnes at antallet respondenter fra de ulike etniske gruppene varierte veldig – det var for eksempel kun 20 respondenter med urbefolkningsbakgrunn. Dette gjør tallene svært usikre.

Utvalget konkluderer på denne bakgrunn med at det ikke har vært mulig å fastslå at personer fra visse etniske grupper er mer utsatt for voldtekt enn andre.

Rusbruk og utsatthet

Det er en rekke studier som viser en sammenheng mellom utsatthet for voldtekt og rusbruk. Som nevnt over fant Pape og Rossow (2007) i sin undersøkelse av elever i den videregående skole at 6 % av jentene det siste året oppga seg seksuelt utnyttet uten å kunne gjøre motstand på grunn av dyp alkoholrus, noe som er et svært høy tall. I undersøkelsen «Den skjulte volden» (2004) som omfattet et tilfeldig utvalg av befolkningen i Oslo i alderen 24 – 55 år, fant Pape og Stefansen at for 20 % av de som hadde vært utsatt for seksuell vold, hadde det vært rus med i bildet. De 20 % som fortalte om rusbruk, oppga dette uoppfordret. Forfatterne av undersøkelsen spurte ikke spesifikt etter rusbruk, og de antar derfor at det hadde vært rus inne i bildet i flere saker.

I en amerikansk studie går Kaysen m.fl. (2006) gjennom en rekke studier som påviser en sammenheng mellom rus og utsatthet for bekjentskapsvoldtekt blant college-studenter (se også Meier og Miethe 1993, og Ullman 2003 for en oversikt over studier av sammenhengen mellom alkohol og voldtekt). Det er ikke noe poeng for utvalget å gjøre en omfattende gjennomgang av forskningen rundt alkoholbruk og utsatthet for voldtekt. Det er en sammenheng mellom alkoholbruk og bekjentskapsvoldtekter. Sammenhengen er særlig sterk når en ser på bekjentskapsvoldtekt mot kvinner sent i tenårene/begynnelsen av tyveårene. Ved slike voldtekter er ofte enten fornærmede eller gjerningsmannen, eller begge, påvirket.

Tidligere viktimisering og utsatthet

Det finnes mange studier som påviser en sammenheng mellom seksuelle overgrep i barndommen og seksuell viktimisering i voksen alder. For norske forhold påviser både Schei (1990) og Pape og Stefansen (2004) en slik sammenheng. Pape og Stefansen (2004, s. 94 – 95) undersøkte om de personene som hadde vært utsatt for seksuell vold i løpet av det siste året, også hadde opplevd seksuell vold eller fysisk vold tidligere. De fant en klar sammenheng mellom opplevd seksuell vold siste året og tidligere viktimisering (både seksuell og fysisk vold). Av de 40 kvinnene som hadde opplevd seksuell vold de siste 12 månedene, oppga 68 % at de hadde opplevd seksuell vold tidligere (etter fylte 16 år), 28 % oppga at de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep før fylte 16 år, 33 % oppga at de hadde vært utsatt for fysisk vold fra partner eller ekspartner og 15 % oppga at de hadde vært utsatt for fysisk vold fra en fremmed.

Prostitusjon og utsatthet

Prostituerte er en gruppe som er særlig utsatt for seksuell vold. Av årsrapporten til ProSentret fra 2003 fremgår at de 411 kvinnene som oppsøkte «Varmestua» det siste året rapporterte om 21 voldtekter og 6 voldtektsforsøk. For 2002 var de tilsvarende tallene 23 voldtekter og 3 voldtektsforsøk. ProSentret argumenterer i begge årsrapportene for at det trolig er betydelig underregistrering. ProSentret er i ferd med å gjennomføre en undersøkelse der de ser både på gatemarkedet og innendørsmarkedet. De foreløpige resultatene viser at 30 % av kvinnene har vært utsatt for voldtekt (mer om ProSentret i avsnitt 9.3.6.). I en intervjuundersøkelse der 854 prostituerte fra 9 land (Canada, Colombia, Tyskland, Sør-Afrika, Thailand, Tyrkia, USA og Zambia) deltok, rapporterte 63 % av respondentene at de hadde blitt voldtatt i prostitusjon (Farley m.fl. 2003). I denne undersøkelsen går forfatterne gjennom en rekke andre undersøkelser som alle viser det samme, nemlig at prostituerte er svært ofte ofre for voldtekt.

Andre sosioøkonomiske og personlige forhold og utsatthet

Pape og Stefansen (2004) fant at de respondentene som rapporterte seg utsatt for voldtekt, oftere hadde lav utdannelse, dårlig råd, svak tilknytning til arbeidslivet, svakere sosialt nettverk og var oftere beruset enn de kvinnene som rapporterte at de ikke hadde vært utsatt for seksuell vold. For noen kvinner er med andre ord den seksuelle volden de opplever en del av et større kompleks av problemer. Hvordan disse problemene henger sammen, er det vanskelig å si, for eksempel om det ene skyldes det andre.

Funksjonshemming og utsatthet

En rekke fagfolk har hevdet at funksjonshemmede er særlig utsatte for overgrep. Til tross for denne bekymringen er det få studier som dokumenterer dette. De fleste studiene av overgrep mot funksjonshemmede inkluderer ikke kontrollgrupper av funksjonsfriske. I en amerikansk studie av et tilfeldig utvalg av 5326 ikke-institusjonaliserte kvinner sammenlignet Martin m.fl. (2006) en gruppe kvinner med funksjonshemminger med en gruppe funksjonsfriske kvinner. Av de som deltok, oppga 26 % at de hadde en eller annen form for funksjonshemming. Forskerne fant at kvinner med funksjonshemminger var i løpet av det siste året mer enn fire ganger mer utsatt for seksuelle overgrep enn kvinner uten funksjonshemminger. Nåværende eller tidligere partner sto for hovedparten av overgrepene (48 %) i gruppen som helhet. I artikkelen skilles det ikke mellom voldtekt og andre overgrep.

I en annen amerikansk studie sammenlignet Young m.fl. (1997) et selektert utvalg av 439 kvinner med fysiske funksjonshemminger med 421 funksjonsfriske kvinner. Forskerne slo fast at kvinner med fysiske funksjonshemminger oftere enn kvinner uten fysiske funksjonshemminger ble utsatt seksuelle overgrep av hjelpere og helsepersonell.

Det kan være flere forklaringer på at funksjonshemmede er mer utsatt for seksuelle overgrep enn funksjonsfriske. Funksjonshemmingen kan gjøre det vanskeligere å yte fysisk motstand eller å komme seg unna; psykisk funksjonshemmede kan ha vanskeligere for å forstå hva som er i ferd med å skje eller kan være enklere å manipulere; funksjonshemmede trenger oftere fysisk hjelp, bl.a. vil det være behov for hjelp knyttet til hygiene og intim-situasjoner; det kan være vanskeligere for en funksjonshemmet å rapportere overgrep, både fordi vedkommende kan ha vansker med å meddele seg og fordi den funksjonshemmede er avhengig av hjelp (og velvilje) fra den som forgriper seg; funksjonshemmede er oftere institusjonaliserte.

Menn

Ovenfor ble det referert til en norsk undersøkelse gjennomført blant elever i avgangsklasser ved videregående skoler (NOVA-rapport 20/07). Undersøkelsen viste at 9 % av jentene rapporterte om erfaringer med voldtekt eller voldtektsforsøk. Under én prosent av guttene rapporterte om en slik hendelse. Av guttene oppga ca. halvparten at overgriperen var en mann (ca. halvparten at det var en kvinne). Av jentene oppga 99 % at overgriperen var en mann. Det var 1,6 % av guttene som oppga at de hadde vært utsatt for analsex mot sin vilje (det ble ikke spesifisert om det dreide seg om voldtekt i straffeloven § 192 forstand i alle tilfellene).

NOVA-rapport 18/07, The Baltic Sea Regional Study on Adolescents’ Sexuality (Mossige og Abrahamsen 2007) fastslår at når jenter utsettes for uønskede seksuelle hendelser, er utøveren nesten alltid en gutt, og når gutter utsettes for seksuelle overgrep er overgriperen i over halvparten av tilfellene ei jente. Flere gutter rapporterer om seksuelle overgrep enn i tidligere norske studier og internasjonale studier. Nå rapporterer 2 % av guttene i alderen 17 – 19 år at de har vært utsatt for analsex mot sin vilje.

Sammenfatning

Utvalget har gått gjennom noen faktorer som fører til økt utsatthet for voldtekt. At noen situasjoner fører til økt utsatthet eller at noen grupper har økt risiko for å bli utsatt for voldtekt, betyr ikke at det kun er personer i disse situasjonene eller med disse kjennetegnene som blir utsatt for voldtekt. I prinsippet kan alle bli utsatt for voldtekt. Men det er helt åpenbart at noen grupper er mer utsatt enn andre, noe som betyr at det må settes inn spesielle tiltak for disse gruppene, og at politi- og hjelpeapparat må gjøres i stand til å møte disse gruppenes særskilte behov.

6.3 Anmeldte voldtekter

6.3.1 Introduksjon

I forrige underpunkt presenterte utvalget noen undersøkelser som sier noe om omfanget av voldtekt. På bakgrunn av disse undersøkelsene estimerte utvalget at det hvert år begås mellom 8000 og 16000 voldtekter og voldtektsforsøk her i landet. I Sverige anslås det at 10 – 20 % av de begåtte voldtektene anmeldes. I Danmark anslås det at mørketallet er ca. 20 – 25 ganger større enn anmeldelsestallet. I 2006 ble det anmeldt i alt 974 voldtekter (840) og voldtektsforsøk (134) i Norge. Dersom vi tar utgangspunkt i utvalgets estimat påmellom 8000 og 16000 voldtekter årlig, betyr det at 6 % – 12 % av de voldtektene og voldtektsforsøkene som faktisk begås, anmeldes til politiet.

I det følgende skal vi se nærmere på de voldtektene som kommer til politiets kunnskap. Hvor mange som ble anmeldt i 2006, har vi allerede nevnt. Hittil har vi sett på antallet anmeldte tilfeller av voldtekt og voldtektsforsøk. Et problem med å bruke anmeldelser som telleenhet, er at en del anmeldelser ved nærmere ettersyn viser seg å være feilført. Det kan for eksempel være gjort en feilregistrering da anmeldelsen ble tatt i mot, idet det viser seg at det ikke dreier seg om voldtekt, men et annet lovbrudd som ved en feil er ført som voldtekt. Dette er en feilkilde som er knyttet til alle oversikter over anmeldte lovbrudd. I Kriminalstatistikken, som er Statistisk sentralbyrås oversikt over de lovbruddene som er registrert av politiet, opereres det også med kategorien ferdig etterforskede lovbrudd. Denne kategorien innholder de lovbruddene som i løpet av statistikkåret har fått en rettskraftig avgjørelse. En rettskraftig avgjørelse innebærer at politi- og påtalemyndigheten eller domstolene anser lovbruddet som ferdig behandlet, og at videre etterforsking derfor ikke er aktuell, før saken for eksempel ender med dom eller at saken blir henlagt etter bevisets stilling.

I de tilfellene der politiet og påtalemyndigheten konkluderer med at det ikke har forekommet et lovbrudd, tas ikke anmeldelsen med i statistikken over etterforskede lovbrudd. Dette kan bl.a. være tilfeller der en handling har blitt anmeldt fordi anmelder misforstår situasjonen eller ikke aksepterer situasjonen. Et eksempel kan være at foreldrene finner sin 17 år gammel datter i sengen med en betydelig eldre mann. De tenker at dette har ikke vår datter gjort frivillig og anmelder mannen for voldtekt. Etterforskingen viser at datteren hadde frivillig seksuell omgang med mannen. Det har derfor ikke skjedd noen voldtekt, og anmeldelsen tas ikke med i statistikken over ferdig etterforskede voldtekter. Dersom man ønsker å operere med det tallet over registrerte voldtekter som er minst beheftet med feil (feil registrering eller feil anmeldelser), bør man med andre ord bruke ferdig etterforskede forbrytelser, og ikke anmeldelser, som telleenhet. Denne telleenheten gir den mest nøkterne oversikten over antall voldtekter. En annen fordel ved å bruke ferdig etterforskede forbrytelser er at denne kategorien kan følges langt tilbake i tid. Anmeldte lovbrudd kan kun følges fra 1993, da denne kategorien ble tatt inn i kriminalstatistikken. Av denne grunn vil utvalget i det følgende bruke oversikter over ferdig etterforskede voldtekter, i tillegg til å se på anmeldelser.

6.3.2 Utviklingen av registrerte voldtekter

I tabell 6.1 finnes en oversikt over anmeldte og ferdig etterforskede voldtekter og voldtektsforsøk. I dette kapitlet skal fokuset rettes mot utviklingen av registerte voldtekter og mørketallsproblematikk. I kapittel 8 går utvalget nærmere inn på hva som skjer med de sakene som anmeldes til politiet. Fokus vil der være politiets og påtalemyndighetens arbeid med sakene. Dersom man ser på utviklingen av anmeldte og ferdig etterforskede voldtekter og voldtektsforsøk fra 1993 og frem til i dag, finner man en klar økning.

Tabellen viser at i 1993 og 1994 ble det ferdig etterforsket flere voldtekter og voldtektsforsøk enn det ble anmeldt. Årsaken til dette er at det disse årene ble etterforsket ferdig saker som var anmeldt i tidligere år. Dersom vi ser på anmeldelsene, ser vi at det oppstår et markert skille mellom 1999 og 2000. Dette skyldes en lovendring som trådte i kraft i august 2000 som utvidet voldtektsbestemmelsen noe, bl.a. ble seksuell omgang med bevisstløse tatt inn i voldtektsbestemmelsen (se kapittel 3).

Av tabellen ser en videre at antallet anmeldte og ferdig etterforskede voldtekter og voldtektsforsøk øker i perioden 1993 – 2006. Det foreligger så langt utvalget er kjent med ingen omstendigheter som skulle tilsi at det ble begått flere voldtekter i denne perioden. I tillegg til den utvidelsen av voldtektsbestemmelsen som skjedde i år 2000, mener utvalget at økningen kan forklares med noe økende anmeldelseshyppighet i perioden.

Tabell 6.1 

År § 192 anmeldelser § 192 ferdig etterforskede
1993 469 492
1994 430 435
1995 438 382
1996 476 419
1997 477 437
1998 526 470
1999 510 478
2000 631 484
2001 676 540
2002 734 590
2003 813 672
2004 836 718
2005 904 704
2006 974 Ikke tall tilgjengelig

En ser av tabellen at det er stor avstand mellom utvalgets anslag over antall begåtte voldtekter og voldtektsforsøk per år, og antallet voldtekter som blir anmeldt til og etterforsket av politiet. Dersom vi tar utgangspunkt i at det årlig blir begått mellom 8000 og 16000 voldtekter og voldtektsforsøk her i landet, utgjør de 974 anmeldelsene i 2006 en anmeldelseshyppighet på mellom 6 % og 12 %. Utvalget legger i den videre fremstillingen til grunn at rundt 10 % av de voldtektene som begås, anmeldes til politiet. Fordi det er så stor usikkerhet knyttet til hvor mange voldtekter som faktisk begås, blir dette kun et omtrentlig estimat. Utvalgets anslag ligger imidlertid ikke langt fra de estimatene som er gjort for Sverige og Danmark (se ovenfor).

Dersom man tar utgangspunkt i at kun 10 % av de voldtektene som begås anmeldes til politiet, betyr det at de aller fleste (90 %) voldtekter og voldtektsforsøk aldri kommer til politiets kunnskap. Mørketallet er med andre ord stort. I det følgende vil utvalget identifisere de faktorene som gjør at voldtekt ikke anmeldes.

6.4 Faktorer som er avgjørende for om en voldtekt anmeldes

I en svensk offentlig utredning «Anmälan och utredning av sexualbrott» (2005) gjennomførte utrederne en rekke intervjuer med aktører i rettsvesenet, helsevesenet, frivillige organisasjoner (for eksempel krisesentre og voldtektssentre) som alle arbeidet med personer utsatt for seksuelle overgrep. I tillegg intervjuet utrederne fem utsatte voksne kvinner. På bakgrunn av intervjuene oppsummerte utrederne hva de mente var årsakene til at seksuelle overgrep ikke ble anmeldt. Oppsummeringen lyder slik:

«De orsaker till att sexualbrott inte polisanmäls som aktörerna mest återkommande nämner är följande: Att brottsoffret inte definierar det hon utsatts för som ett sexuellt övergrepp, förekomsten av skuld- och/eller skamkänslor, bristfälliga kunskaper om rättsväsendet och andra samhällsorgan, offrens egna och omgivningens attityder samt rädsla för olika typer av negativa konsekvenser av en anmälan. Därefter pekar aktörerna på medias sätt att rapportera om sexualbrott samt bristande socialt och kurativt stöd. Alla dessa orsaker har angetts av drygt hälften av aktörerna. Knappt hälften har angett relationen mellan offer och gärningsman, ungdomars verklighet och de långa handläggningstiderna som orsaker. En mindre del har angett geografiska orsaker, alkohol och droger, hälso- och sjukvården samt klasstillhörighet och misstro mot myndigheter som orsaker till att en anmälan inte görs. Det är endast några enstaka aktörer som menar att familjerättsliga frågor påverkar anmälningsbenägenheten.» (s. 61)

Nære relasjoner

Anmeldelseshyppigheten varierer med hvor tett relasjonen mellom offer og overgriper er. Jo nærmere offer og overgriper står hverandre, desto lavere er sannsynligheten for anmeldelse. I tillegg kan det synes som offeret i særlig grad utvikler selvbebreidelse og opplever skam og skyldfølelse når overgriperen er nærstående. I tilfeller der fornærmede har en følelsesmessig relasjon til overgriperen, som ved voldtekt i samliv eller ved slektskap, vil fornærmede ofte ikke ønske å anmelde.

Økt fokus

Det er også slik at mørketallet varierer over tid, fordi folks villighet til anmelde lovbrudd varierer over tid. For eksempel har vi grunn til å anta at det økte fokuset på seksualisert vold (herunder voldtekt) på 1980-tallet førte til en økt tilbøyelighet til å anmelde. Det er altså slik at når mediene eller samfunnet forøvrig fokuserer på en bestemt type lovbrudd, så øker folks villighet til å anmelde dette lovbruddet. Mediene retter ofte mye oppmerksomhet mot overfallsvoldtektene. Bakgrunnen for dette er trolig at disse overgrepene i tillegg til å medføre store traumer for det enkelte offer, har konsekvenser langt utover selve voldtekten. Overgrepene skaper redsel og utrygghet i befolkningen generelt og vekker dermed offentlighetens interesse i sterkere grad enn de overgrep som finner sted i private boliger. Hovedtyngden av de seksuelle overgrepene som finner sted hvert år, forblir på denne måten skjult.

Kunnskap

En faktor som trekkes frem i den svenske utredningen er at personen som utsettes for overgrepet ikke oppfatter det som voldtekt eller voldtektsforsøk, noe som jo vil være en forutsetning for at det blir anmeldt som voldtekt. Det kan være flere faktorer som gjør at den fornærmede ikke oppfatter voldtekt som dette. Det kan være at fornærmede ikke vet at det er straffbar voldtekt dersom noen har seksuell omgang med henne når hun er så full at hun ikke kan motsette seg handlingen. Det kan være at offeret ikke vet at voldtekt i ekteskapet også er straffbart. Fornærmede kan tro at det må brukes mye vold for at det skal være tale om voldtekt, for eksempel at man må ha fått synlige merker. I en artikkel fra 2006 analyserer Stefansen og Smette hvorfor noen kvinner som er utsatt for seksuelle overgrep etter den rettslige definisjonen av voldtekt, ikke definerer overgrepet som voldtekt. De fant at det var to typer overgrep som kvinnene selv ikke definerte som voldtekt – nemlig rusrelaterte overgrep og overgrep fra en mann som kvinnen hadde eller hadde hatt et kjærlighetsforhold til. I forhold til rusrelaterte overgrep var det flere faktorer som gjorde at kvinnene ikke definerte overgrepet som voldtekt, bl.a. at det på grunn av beruselsen ikke ble brukt mye vold eller tvang ved overgrepene, og at flere av kvinnene ikke hadde vært i stand til å forsvare seg. Dette fikk kvinnene til å føle at de ikke var utsatt for en «skikkelig» voldtekt (les overfallsvoldtekt).

Der overgrepene ble begått av en mann som kvinnen har eller har hatt et kjærlighetsforhold til, fant Stefansen og Smette (2006) at kvinnene ikke oppfattet overgrepene som voldtekt. Stefansen og Smette fremsetter en hypotese om at kvinnene ikke oppfattet overgrepene som voldtekt fordi denne kategorien innebærer noen bestemte forventninger til offeret. Det kan være forventningene om å bryte med gjerningsmannen, anmelde overgrepet og å se på seg selv som offer for voldtekt. Stefansen og Smette (2006, s. 51) mener at kvinnene velger å ikke definere overgrepet som en voldtekt for å unngå disse forventningene. Et annet forhold som etter Stefansen og Smettes syn kan forklare hvorfor kvinnene ikke definerer overgrepene som voldtekt, er at det å bli truet eller tvunget til sex fra en partner er et grovt brudd på vår tids kjærlighetsideal. De skriver at det moderne kjærlighetsidealet beskriver kjærlighetsrelasjonen som en likestilt og likeverdig relasjon der seksualiteten er en viktig dimensjon. De skriver at kvinnenes avvisning av voldtektskategorier kan være en strategi for å holde fast ved en «verdig posisjon som kvinne og subjekt».

Kelly (1988) fant et likende mønster i sin studie av kvinner, utsatt for seksuell vold. Kvinnene som opplevde seksuell vold fra partnere, skilte mellom det å bli tvunget/presset til sex, og voldtekt. Kelly oppfatter kvinnenes avvisning av voldtektskategorien som en beskyttelsesmekanisme, der kvinnene beskyttet seg mot å erkjenne grovheten i overgrepene. Kvinnenes avvisning av voldtektskategorien kan være en avspeiling av patriarkalske forestillinger om at kvinner gjennom ekteskapet har forpliktet seg til å være seksuelt tilgjengelige for mannen.

Skyld og skam

Voldtektsofres følelse av skyld og skam kan i mange tilfeller være årsak til at voldtekten ikke anmeldes til politiet. Kvinner som har opplevd voldtekt i en ruskontekst kan tenke at de burde ha skjønt hva som var på gang, de burde ikke ha blitt med på nachspielet osv (se Stefansen og Smette, 2006, s. 47 med henvisninger). De føler skyld for det som skjedde, de burde ha oppført seg annerledes. En kvinne som opplever seg som selvstendig, sterk og fornuftig kan føle seg skamfull over å ha blitt offer for voldtekt. En følelse av skam kan være særlig sterk hos mannlige voldtektsofre. Det å være offer for voldtekt bryter sterkt med mannsrollen, og det kan være knyttet større følelse av skam til det å være mannlig voldtektsoffer enn kvinnelig (Graham 2006 drøfter dette kritisk). Følelse av skyld eller skam kan føre til at ofre for voldtekt ikke anmelder forholdet.

Manglende tillit til politiet og andre offentlige myndigheter

En annen faktor som kan føre til at voldtektsofre ikke anmelder voldtekten til politiet, er mangelfulle kunnskaper om eller manglende tillit til politiet og andre offentlige myndigheter. En voldtatt person som ikke har kunnskap om at det finnes et overgrepsmottak, vil sannsynligvis ikke oppsøke mottaket, noe som igjen øker sannsynligheten for at voldtekten aldri blir anmeldt. Personer som har negative opplevelser med politiet tidligere, enten fra et annet land eller med norsk politi, vil være mindre tilbøyelige til å anmelde voldtekt enn personer som ikke har slik erfaring. Det kan for eksempel være personer som har vært politiske fanger og har blitt torturert av politiet, eller det kan være prostituerte som tidligere har opplevd å ikke bli tatt på alvor når de ønsker å anmelde vold og seksuelle overgrep. Slike negative opplevelser med politiet vil øke terskelen for anmeldelser av voldtekt. Noen kan også gjennom mediene ha fått det inntrykk at politiet ikke tar voldtekt alvorlig. Dersom et voldtektsoffer for eksempel har sett oppslag i avisen der det fremgår at over 80 % av anmeldelsene blir henlagt, kan det hende at dette får vedkommende til å tenke at det ikke har noen hensikt å anmelde.

Redsel for mulige negative konsekvenser

En anmeldelse vil i mange tilfeller også føre med seg negative konsekvenser for den som anmelder. For noen vil politiavhøret kunne oppleves som negativt. Vedkommende må fortelle om detaljene i overgrepet til en fremmed person. Det kan bli stilt spørsmål ved fornærmedes forklaring som vedkommende opplever som at politiet ikke tror på henne. Noen kan også oppleve en medisinsk undersøkelse som negativ. En anmeldelse kan også medføre negative konsekvenser overfor omgivelsene. En anmeldelse kan også utløse frykt for represalier fra den som anmeldes. I tilfeller der den som anmelder, er samlivspartner, venn eller i familie med den som anmeldes, kan anmeldelsen føre til splid og splittelse. Dersom en kvinne anmelder sin samlivspartner for voldtekt, kan dette føre til at samlivet brytes. Når offer og overgriper er i samme ungdomsgjeng, kan offeret risikere at de andre ungdommene tar gjerningsmannens parti og offeret blir støtt ut av gjengen. Tilsvarende kan anmeldelser av personer fra lukkede grupper, for eksempel der offer og gjerningsmann er i samme etniske gruppe, samme familie, eller samme religiøse gruppe, føre til at offeret støtes ut av fellesskapet. Dersom et offer for voldtekt vet at hun risikerer utstøtelse fra gruppen dersom hun anmelder, vil dette høyst sannsynlig få henne til å la være å anmelde. Utstøtelse vil ofte innebære at kontakten med det sosiale nettverket (venner, familie) svekkes, noe som for de fleste vil fremstå som en svært høy pris for å anmelde en voldtekt.

Samfunnets holdninger til voldtekt

Et annet moment som kan være med å påvirke voldtektsofres villighet til anmelde voldtekt, er samfunnets holdning til voldtekt. Dersom man lever i et samfunn eller i en subkultur der det er aksept for voldtekt, vil dette trolig påvirke ofrenes holdninger til å anmelde, for eksempel om man er del av et lite lokalsamfunn, en etnisk gruppe eller en ungdomsgjeng der det er akseptert at mennene/guttene tvinger kvinnene/jentene til sex. Tilsvarende vil det høyst sannsynlig påvirke ofrenes villighet til å anmelde voldtekt dersom man tilhører en gruppe som helt benekter at voldtekt forekommer i gruppen. Et eksempel kan være at man tilhører et trossamfunn med et svært strengt syn på seksualitet. Da vil trolig terskelen for å anmelde et annet medlem av trossamfunnet være svært høy.

Det følger av det som er skrevet ovenfor at det er en rekke forhold som kan være med å påvirke anmeldelseshyppigheten i voldtektssaker. I tillegg til å identifisere faktorer som kan påvirke anmeldelseshyppigheten, ble utvalget i mandatets pkt. 2 bedt om å foreslå tiltak for å øke anmeldelseshyppigheten. Disse forslagene følger i kapittel 8.

6.5 Er økt anmeldelseshyppighet ønskelig?

Før utvalget går inn på å drøfte forslag til tiltak for å øke anmeldelseshyppigheten, drøftes kort om og i tilfelle hvorfor det er ønskelig at flere ofre for voldtekt anmelder overgrepet til politiet.

At voldtekt anmeldes til politiet, er ønskelig av flere årsaker. For det første antas anmeldelse, etterforsking og straff å ha en allmennpreventiv effekt. Potensielle voldtektsforbrytere ser at personer som begår voldtekt, blir anmeldt og straffeforfulgt, noe som antas å virke avskrekkende på dem. At voldtekter straffeforfølges, vil også styrke den moralske fordømmelsen av voldtekt, og dermed styrke normen om at man ikke begår voldtekt.

For fornærmede kan en anmeldelse oppleves som positiv dersom den resulterer i at gjerningsmannen straffes og skyld plasseres. Det vil imidlertid ikke oppleves særlig positivt å anmelde voldtekt dersom anmeldelsen ender med henleggelse. Noen fornærmede vil likevel føle at det har verdi i seg selv å anmelde, de har «sagt i fra». En anmeldelse og etterforsking vil også kunne virke preventivt overfor potensielle lovbrytere dersom etterforskingen signaliserer at voldtekt tas alvorlig.

Dersom man ser på utviklingen av antallet anmeldelser og tiltaler de siste 25 årene, finner man en foruroligende utvikling for voldtekt. Vi har tidligere vist at andel anmeldelser og ferdig etterforskede forbrytelser er økende. Dersom vi ser på tiltaleprosenten, altså prosentvis hvor mange av de ferdig etterforskede voldtektssakene som ender med tiltale, finner vi en svakt synkende tiltaleprosent de siste 25 årene (Hennum, 2004). Tiltaleprosenten har de senere årene ligget på 20 %, og noen år så lavt som 14 %, av de ferdig etterforskede voldtektssakene. Dette betyr at av 100 kvinner som anmelder voldtekt, så opplever minst 80 av dem at saken blir lagt vekk (henlagt). Dette er slik utvalget ser det, et foruroligende høyt tall. Dersom tiltaleprosenten skal forbli så lav, er det slik utvalget ser det, lite hensiktsmessig å sette i verk tiltak for å øke anmeldelseshyppigheten.

Dersom sakene som anmeldes, etterforskes grundig og flere saker ender med tiltale, vil dette sende et signal til ofre for voldtekt om at det nytter å anmelde.

I kapittel 8 vil utvalget foreslå en rekke tiltak for å bedre kvaliteten på etterforskingen, noe som igjen trolig vil resultere i flere tiltaler og derigjennom økt anmeldelseshyppighet.

Til dokumentets forside