NOU 2023: 12

Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2023

Til innholdsfortegnelse

8 Utviklingen i konkurranseevnen

  • Relative timelønnskostnader mellom norsk industri og industrien hos handelspartnerne i EU målt i felles valuta anslås å ha økt med 1,4 prosent i 2022. Timelønnskostnadsveksten i norsk industri anslås å ha vært lavere enn i industrien hos våre handelspartnere i EU, men en styrking av kronen mot EU-valutaene bidro til at timelønnskostnadene i norsk industri målt i felles valuta gikk opp. Anslaget på relative timelønnskostnader i fjor er basert på foreløpige nasjonalregnskapstall for Norge og arbeidskraftkostnadsindekser for handelspartnerne i EU. Anslaget er usikkert. Prisutviklingen bidrar til usikkerhet om den videre lønnsutviklingen hos handelspartnerne.

  • Industriens kostnadsmessige konkurranseevne ble svekket fra 2000 til 2013, men bedret seg deretter frem til 2020. Både svekkelsen frem til 2013 og bedringen i årene etterpå må ses i sammenheng med utviklingen i kronekursen. De to siste årene har en styrking av kronen bidratt til at vel 7 prosent av bedringen er blitt reversert.

  • Gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri var i 2022 anslagsvis 24 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU, 28 prosentpoeng lavere enn i 2013 og 8 prosentpoeng høyere enn for to år siden. At timelønnskostnadene er høyere i norsk industri enn i industrien hos våre handelspartnere, reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå.

  • Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, med 2,0 prosent i fjor, etter å ha økt med 2,7 prosent året før. Produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2012–2021 var i gjennomsnitt 0,8 prosent per år, 0,8 prosentpoeng lavere enn et vektet gjennomsnitt av handelspartnerne.

  • I perioden 2012–2021 økte produktiviteten i Fastlands-Norge med i gjennomsnitt 1,0 prosent per år, dvs. på linje med et vektet snitt av våre handelspartnere. I fjor økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 0,4 prosent ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall.

  • I 2021 var Norges BNP, fratrukket petroleumsrenten og regnet per innbygger, 40 prosent høyere enn OECD-gjennomsnittet. Nivået i Norge er blant de høyeste i OECD-området, selv når petroleumsrenten holdes utenfor.

8.1 Innledning

Omfattende deltakelse i internasjonal handel med varer og tjenester har gjort det mulig for Norge å oppnå en høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig dersom norsk økonomi hadde vært mer skjermet mot utenlandsk konkurranse. Fordelene vil imidlertid bli redusert hvis Norge ikke klarer å sørge for en effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting, og en akseptabel inntektsfordeling. For å høste gevinstene ved internasjonalt varebytte, må man klare å omstille ressurser som blir ledige som følge av endringer i markedsforholdene. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må også over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et land har ikke nødvendigvis god konkurranseevne selv om det har balanse i utenriksøkonomien, dersom for eksempel store deler av landets arbeidsstyrke er arbeidsløse. Men full sysselsetting og lav arbeidsledighet sammen med store underskudd i utenriksøkonomien, tilsier også at et land har svakere konkurranseevne enn hva som kan være bærekraftig over tid.

Det er viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å avlønne innsatsfaktorene. En lønnsom næring må både kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i faktormarkedene, herunder arbeidsmarkedet. En økonomi i vekst og med en høy omstillingsgrad vil være kjennetegnet av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. I konkurransen om knappe faktorer må noen næringer trappe ned sin virksomhet, mens andre kan ekspandere i takt med økt lønnsomhet. Dersom en næring mottar subsidier i tilknytning til sin virksomhet, kan dette bedre næringens konkurranseevne, men det fører normalt til en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevne i samfunnsøkonomisk forstand.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 8.2 presenteres tall og anslag for utviklingen i lønnskostnader. I avsnittet ser vi også på forskjell i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land. I avsnitt 8.3 gir vi en beskrivelse av utviklingen i produktiviteten. For alle indikatorene som presenteres i kapitlet sammenligner vi Norge med et aggregat av våre viktigste handelspartnere, jf. boks 8.1.

Boks 8.1 Norges handelspartnere

For å vurdere utviklingen i konkurranseevnen til norsk næringsliv, sammenlignes gjerne ulike indikatorer i Norge med tilsvarende størrelser hos våre handelspartnere. Ved beregning av handelspartneraggregat, legger utvalget til grunn beregninger av OECD for Norges handelspartnere. Beregningsutvalget har i denne rapporten benyttet konkurransevekter fra OECD for Norges handelspartnere for perioden 1997–2020.

Konkurransevektene til OECD gjenspeiler handelsstrømmene med de enkelte landene i hvert av årene i perioden, og er derfor forskjellige for hvert år i perioden 1997–2020. Utvalget har lagt de 25 landene med størst vekter i 2020 til grunn som landsammensetning for handelspartneraggregatet. Denne landsammensetningen er benyttet for alle år, selv om det i perioder har vært variasjoner mht. hvilke 25 land som har hatt størst vekter. Basert på landsammensetningen og OECDs konkurransevekter for de ulike årene, er det beregnet et vektet handelspartneraggregat for hvert år i perioden 1997–2020.

Tabell 8.1 viser landsammensetningen og vektene for 2020 som er benyttet i denne rapporten1. I tillegg viser tabellen vektene for 2016 i utvalgets rapport i fjor2. Den største endringen fra de gamle til de nye vektene er for Sør-Korea som får markert lavere vekt. Singapore og Estland går ut av aggregatet, mens Østerrike og Romania kommer inn. Norges største handelspartnere er fortsatt Sverige, Tyskland, Danmark, Nederland og Storbritannia.

Tabell 8.1 Sammensetning av handelspartneraggregat. Prosent

Nr.

Land

Vekter for 2020 i denne rapporten

Vekter for 2016 i fjorårets rapport

Differanse

1

Sverige

22,6

21,1

1,6

2

Tyskland

13,1

13,9

-0,8

3

Danmark

8,9

8,5

0,4

4

Nederland

8,1

6,9

1,2

5

Storbritannia

7,1

6,0

1,1

6

Kina

4,9

3,9

0,9

7

Polen

3,8

3,6

0,2

8

USA

3,8

5,7

-1,9

9

Frankrike

2,7

2,4

0,3

10

Canada

2,7

1,7

1,0

11

Belgia

2,6

2,6

-0,1

12

Italia

2,5

2,5

0,0

13

Finland

2,4

2,5

-0,1

14

Spania

2,1

2,2

0,2

15

Sør-Korea

2,0

5,5

-3,5

16

Russland

1,5

1,1

0,5

17

Japan

1,4

1,4

-0,1

18

Litauen

1,3

1,1

0,2

19

Brasil

1,3

1,1

0,2

20

Tsjekkia

1,1

1,1

0,0

21

Tyrkia

1,0

0,8

0,2

22

Sveits

1,0

1,1

-0,1

23

Østerrike

0,8

0,0

0,8

24

Taiwan

0,7

0,7

0,0

25

Romania

0,7

0,0

0,7

26

Singapore

0,0

2,2

-2,2

27

Estland

0,0

0,8

-0,8

SUM

100

100

0,0

Kilder: OECD og Beregningsutvalget

Nærmere om grunnlaget for beregningen av konkurransevektene

OECD har basert sine beregninger av landvektene på omfanget av import og eksport mellom Norge og andre land av alle varer unntatt gruppe 3 i det internasjonale klassifiseringssystemet for handelsstatistikk (SITC3). Denne gruppen består av råolje, naturgass, raffinerte oljeprodukter og strøm.

OECD har gjort en del forenklinger i sine beregninger. For det første har OECD ikke inkludert handel med tjenester. I 2022 utgjorde tjenester 16,1 prosent av Norges eksport, og 32,0 prosent av Norges import. Videre har OECD ikke brutt handelsstrømmene ned til hver enkelt varetype for å kunne gi et grunnlag for å vurdere i hvilken grad det faktisk er direkte konkurranse mellom norske og utenlandske bedrifter

Konkurransevektene her avviker noe fra eksportvektene som omtales i kapittel 5, se tabell 5.2. Dette er fordi vektene i kapittel 5 er beregnet utelukkende basert på destinasjonen for Norges tradisjonelle vareeksport.

1 Konkurransevektene i 2020 er videreført for 2021 og 2022.

2 I fjorårets rapport benyttet utvalget vekter fra OECD for årene 1997–2016. Vektene i 2016 ble fremskrevet for årene 2017–2021.

3 SITC = Standard International Trade Classification.

8.2 Indikatorer for kostnadsutviklingen

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Lønnskostnadene kan blant annet måles ved timelønnskostnader og lønnskostnader per produsert enhet. Svakere krone kan bedre eksportbedriftenes inntekter og bedrer isolert sett bedriftenes konkurransesituasjon mot utlandet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert produktinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil også produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer produktinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene er, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om innsatsfaktorer som blant annet arbeidskraft. Lavere lønninger i andre næringer kan bidra til en bedring i industriens konkurranseevne ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig. Konkurranseevneforbedringen fra svakere krone, dempes av dyrere produktinnsats på importerte varer og tjenester. Dette gir også insentiver til å erstatte importerte produkter med norskproduserte varer og tjenester som så vil dempe kostnadseffekten igjen.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranseposisjon.

8.2.1 Vekst i timelønnskostnader

Tabell 8.2 og figur 8.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time for ansatte i industrien i Norge og i industrien hos våre handelspartnere i EU målt i felles valuta.

TBU-sine rapporter har tidligere benyttet Conference Board som kilde for tall for handelspartnerne. Conference Board sluttet for noen år siden å oppdatere sin statistikk, og tallene har derfor gradvis blitt erstattet av tall fra Eurostat. I fjorårets rapport var alle tallene f.o.m. 2017 fra Eurostat. I årets rapport er tallene til Conference Board tatt helt ut, også for tall før 2017. Tallene for handelspartnerne som omtales i kapittel 8.2.1 har derfor bare Eurostat som kilde. Eurostat gir i hovedsak bare tall for land i EU. Sammenligningen er derfor nå med handelspartnerne i EU. Det tilsvarer i underkant av 75 pst. av handelspartneraggregatet, jf. tabell 8.1.

Valutakursen som er benyttet i beregningene av relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta er et vektet aggregat basert på hvilke land vi har lønnskostnadstall for. Se vedleggstabell 4.3 for hvilke land dette er, og se tabell 8.1 for vekter.

Etter at den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved relative timelønnskostnader i industrien i felles valuta svekket seg i årene fram til og med 2012, har en markert svekkelse av kronen fram til og med 2020 bidratt til at konkurranseevnen har bedret seg igjen. I 2021 bidro en styrking av kronen til at den kostnadsmessige konkurranseevnen svekket seg igjen. Basert på foreløpige nasjonalregnskapstall for Norge og arbeidskraftkostnadsindekser for handelspartnerne i EU fra Eurostat, anslås timelønnskostnadsveksten i norsk industri å ha vært 0,7 prosentpoeng lavere enn for et vektet aggregat av våre handelspartnere i EU i fjor. En styrking av kronen, sammenlignet med valutakursene til våre handelspartnere i EU, bidro til at den kostnadsmessige konkurranseevnen likevel anslås å ha svekket seg med 1,4 prosent i fjor.

Figur 8.1 Relative timelønnskostnader i industrien. Norge og handelspartnerne i EU. 2000–2022. Indeks 2000=100

Figur 8.1 Relative timelønnskostnader i industrien. Norge og handelspartnerne i EU. 2000–2022. Indeks 2000=100

Kilder: Eurostat og Statistisk sentralbyrå

Figur 8.1 viser utviklingen i relative timelønnskostnader i industrien siden 2000. I perioden fram til 2012 økte timelønnskostnadene målt i felles valuta i norsk industri mer enn hos våre handelspartnere i EU. En markert svekkelse av kronen har bidratt til å reversere denne utviklingen. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært langt større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta.

Tabell 8.2 Timelønnskostnader i industrien i Norge og handelspartnerne i EU. Prosentvis endring fra året før

Gj.snitt perioden

2013

2014

2015

2016

2017

2018

2019

2020

2021

2022

Vekst i lønnskostnader per time

Norge1

2,9

5,1

3,1

2,9

1,6

2,3

2,5

3,63

0,5

3,2

3,8

Handelspartnerne i EU2

2,6

1,8

2,5

2,0

2,5

2,1

3,1

3,3

1,4

2,5

4,5

Relativ timelønnskostnadsvekst i nasjonal valuta

0,3

3,2

0,6

0,8

-0,9

0,2

-0,5

0,3

-0,9

0,7

-0,7

Relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta

-2,0

-1,3

-4,4

-5,1

-4,0

0,2

-1,5

-1,2

-9,0

5,2

1,4

Memo:

Valutakurs for EU-landene4

2,4

4,5

5,3

6,3

3,2

0,0

0,9

1,6

8,9

-4,3

-2,15

1 Lønnskostnad per utførte timeverk i industrien, jf. nasjonalregnskapet.

2 Tallene for handelspartnerne i EU er arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat, se vedleggstabell 4.3. For Nederland foreligger det bare tall tom. 3. kvartal 2022. Anslaget på årsveksten i Nederland i 2022 er beregnet ved å ta veksten fra 1–3. kvartal 2021 til 1–3. kvartal 2022. Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, jf. boks 8.1.

3 Sterkere vekst i lønnskostnader per timeverk enn årslønnsvekst i industrien, forklares i all hovedsak av økte pensjonspremieinnbetalinger i tillegg til økt overtid.

4 Et positivt endringstall innebærer en svekkelse av norske kroner. Valutakursaggregatet kan avvike betydelig fra kronens verdi mot enkeltvalutaer. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bedriftene eller bransjene står overfor.

5 Hovedforklaringen på styrkingen til den norske kronen i fjor var at kronen styrket seg markert mot den svenske kronen.

Kilder: Eurostat og Statistisk sentralbyrå

Tabell 8.3 Arbeidskraftkostnader i næringsvirksomhet1. Prosentvis endring fra året før

Gj.snitt perioden

2013

2014

2015

2016

2017

2018

2019

2020

2021

2022

Vekst i lønnskostnader pr. time

Fastlands-Norge1

3,2

5,0

2,6

2,4

1,1

2,4

3,1

3,84

2,9

4,3

3,9

Handelspartnerne i EU2

2,6

1,6

2,2

2,1

2,4

2,8

2,8

2,9

1,9

2,8

4,9

Relativ timelønnskostnadsvekst i nasjonal valuta

0,5

3,4

0,4

0,3

-1,3

-0,4

0,3

0,9

1,0

1,5

-0,9

Relativ timelønnskostnadsvekst i felles valuta

-1,8

-1,1

-4,6

-5,6

-4,4

-0,4

-0,6

-0,7

-7,3

6,0

1,2

Memo:

Valutakurs3

2,4

4,5

5,3

6,3

3,2

0,0

0,9

1,6

8,9

-4,3

-2,1

1 Tallene er for markedsrettet virksomhet

2 Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, jf. boks 8.1

3 Se note 4 og 5 til tabell 8.2

4 Se note 3 til tabell 8.2.

Kilder: Eurostat og Statistisk sentralbyrå

Dersom vi går ut over industrien og ser på næringsvirksomhet i bredere forstand har den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg med i gjennomsnitt 1,8 prosent per år over de siste ti årene, jf. tabell 8.3. Som det framgår av tabellen har arbeidskraftkostnadene i Norge økt mer enn hos handelspartnerne i EU, men virkningen av kronesvekkelsen i perioden har vært større.

8.2.2 Vekst i lønnskostnader per produsert enhet

Høyere lønnsvekst i Norge enn hos handelspartnerne bidro til at lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri relativt til industrien hos handelspartnerne økte med 40,1 prosent fra 2000 til 2021, målt i nasjonal valuta. Også for utviklingen i det relative forholdet for lønnskostnader per produsert enhet har svingningene vært mye større målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 8.2. Fra 2000 til 2021 økte lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri med 25,8 prosent mer enn i industrien hos handelspartnerne, målt i felles valuta.

Figur 8.2 Lønnskostnader per produsert enhet i industrien i Norge relativt til handelspartnerne1. 2000–2021. Indeks 2000=100

Figur 8.2 Lønnskostnader per produsert enhet i industrien i Norge relativt til handelspartnerne1. 2000–2021. Indeks 2000=100

1 Mens omtalen av timelønnskostnader i avsnitt 8.2.1 sammenligner utviklingen i norsk industri med industrien hos våre handelspartnere i EU, inngår det her også tall for handelspartnere utenfor EU. Det er benyttet konkurransekursindeksen til å omregne til felles valuta.

Kilde: OECD

Dersom en ser på den siste tiårsperioden vi har tall for (dvs. 2012–2021) har lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri relativt til industrien hos handelspartnerne falt med i gjennomsnitt 1,6 prosent per år, målt i felles valuta. Veksten i lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri var i gjennomsnitt 0,9 prosent høyere per år enn hos handelspartnerne, men svekkelsen av kronen mer enn motvirket det.

8.2.3 Vekst i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien1

Ifølge tall fra OECDs siste utgave av Economic Outlook (nr. 2 2022), som ble publisert i november i fjor, var veksten i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien i Norge 4,9 prosent i 2021, jf. vedleggstabell 4.4. Det var 1 prosentpoeng høyere enn et vektet snitt av våre handelspartnere, jf. boks 8.1.

OECDs anslag vektet med handelspartneraggregatet TBU benytter innebærer en vekst i lønnskostnadene per sysselsatt hos våre handelspartnere på 4,6 prosent i 2022 og 5,4 prosent i 2023.

Anslagene fra OECD som presenteres i denne rapporten er usikre. Ny informasjon om den økonomiske utviklingen vil kunne bidra til at anslagene blir revidert i forbindelse med framtidige publikasjoner.

8.2.4 Lønnskostnadsnivåer i industrien

Forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU viste en oppadgående trend fram til 2012, jf. figur 8.3. Både høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne og en styrking av kronen bidro. I 2013 var timelønnskostnadene i norsk industri 52 prosent høyere enn i industrien til et vektet snitt av handelspartnerne i EU. En markert svekkelse av kronen bidro til at differansen mellom timelønnskostnadene i norsk industri og i industrien hos handelspartnerne i EU falt de neste årene. I 2016 var timelønnskostnadene i norsk industri 27 prosent høyere enn et vektet snitt av handelspartnerne i EU. I perioden 2016–2019 holdt differansen seg forholdsvis stabil. En markert svekkelse av kronen i 2020 bidro til at differansen falt til 16 prosent. Forskjellen i timelønnskostnadsnivå mellom industrien i Norge og industrien hos handelspartnere i EU var med det på det laveste siden 2004. En reversering av kronesvekkelsen i det første pandemiåret har bidratt til at forskjellen i timelønnskostnader har økt noe igjen de to siste årene, og var i fjor 24 prosent.

Figur 8.3 Timelønnskostnader i industrien i Norge1 i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta2. 2000–2022. Handelspartnerne i figuren=100

Figur 8.3 Timelønnskostnader i industrien i Norge1 i forhold til industrien hos handelspartnerne i EU i felles valuta2. 2000–2022. Handelspartnerne i figuren=100

1 Tallene for Norge er beregnet ved å benytte tall fra nasjonalregnskapet

2 Tallene for handelspartnerne er fra Eurostat. Eurostat har publisert nivåtall for hvert år i perioden 2016–2021. Tallet for 2022 og tallene før 2016 i figuren her er anslått ved å benytte arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat. Nivåtallene til Eurostat bygger på en arbeidskraftkostnadsundersøkelse som utføres hvert fjerde år. I desember 2022 publiserte Eurostat resultatet for en undersøkelse for 2020. Eurostat har enda ikke oppdatert de årlige nivåtallene basert på denne siste undersøkelsen. Tallene i figuren her bygger derfor fortsatt på arbeidskraftkostnadsundersøkelsen som Eurostat gjorde for 2016.

Kilder: Eurostat og Statistisk sentralbyrå

Figur 8.4 illustrerer forholdet mellom lønnskostnadene per timeverk i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU i 2022. Selv om forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne har falt markert siden 2013, var nivået i Norge i fjor fortsatt høyere enn de fleste landene i sammenligningen. Dette reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, samt jevnere fordeling av inntektene, men også at lønnskostnadsveksten i norsk industri i nasjonal valuta har vært høyere enn hos de fleste av handelspartnerne de siste ti årene. Av handelspartnerne i figuren er det bare industrien i Danmark som hadde høyere lønnskostnadsnivå enn norsk industri i fjor. Av de andre handelspartnerne lå lønnskostnadsnivået i Belgia, Tyskland, Sverige, og Nederland relativt høyest i 2022, mens Tsjekkia, Litauen, Polen og Romania lå lavest.

Figur 8.4 Timelønnskostnader i industrien i Norge og industrien hos Norges handelspartnere1 i EU i felles valuta i 2022. Handelspartnerne i figuren=100

Figur 8.4 Timelønnskostnader i industrien i Norge og industrien hos Norges handelspartnere1 i EU i felles valuta i 2022. Handelspartnerne i figuren=100

1 Det vektede gjennomsnittet er beregnet ut fra Norges konkurransevekter.

Kilder: Eurostat og Statistisk sentralbyrå

8.2.5 Sammensetningen av lønnskostnadene i industrien

Tabell 8.42 viser at arbeidskraftkostnadene for industriansatte i alle de 12 konkurrentlandene har nærmet seg det norske nivået som var på 505 kroner per time i 2020. Danmarks kostnadsnivå per time lå på 75 prosent av det norske i 2012, men var litt høyere enn det norske nivået i 2020. Hadde vi sammenlignet arbeidskraftkostnadene for industriansatte inklusive lærlinger, ville det danske kostnadsnivået ligget litt under det norske. Ellers viser tabellen at det er klare skiller mellom Øst-Europa, Sør-Europa og Nord-Europa. De østlige landene hadde et kostnadsnivå i 2020 som utgjorde 20–30 prosent av det norske, Sør-Europa med unntak av Frankrike hadde et nivå på 50–60 prosent, mens Nord-Europa varierte fra et nivå på 78 prosent av det norske (Finland) til vel 100 prosent (Danmark).

Tabell 8.4 Industriens arbeidskraftkostnader per time (eksklusive lærlinger). Konkurrentland sammenlignet med Norge og fordeling av arbeidskraftkostnader på hhv. lønn, lønn for ikke arbeidet tid, samt andre indirekte arbeidskraftkostnader (2020)

Gjennomsnittlig arbeidskraftkostnader per arbeidet time. Norge = 100

Arbeidet tid

Ikke arbeidet tid

Arbeidet og ikke arbeidet tid

Sosiale kostnader

Totalt

2012

2016

2020

Pst.

Pst.

Pst.

Pst.

Pst.

Norge

100

100

100

70,2

13,4

83,6

17,8

100

Belgia

78,1

87,1

90,7

61,5

12,7

74,2

25,9

100

Danmark

75,6

92,4

100,6

75,3

14,7

90,0

10,0

100

Tyskland

67,2

82,8

91,7

66,4

11,8

78,2

21,8

100

Sverige

76,9

89,0

89,3

55,8

14,3

70,1

29,9

100

Finland

65,1

78,1

78,1

71,2

11,6

82,8

17,1

100

Frankrike

67,1

77,4

89,0

63,9

5,7

69,6

30,5

100

Nederland

61,9

76,6

85,2

70,3

11,5

81,8

18,2

100

Italia

50,4

57,6

62,4

64,4

7,0

71,4

28,8

100

Spania

41,7

47,6

51,4

64,9

8,8

73,7

26,3

100

Litauen

10,3

15,4

21,4

89,4

10,1

99,5

0,5

100

Tsjekkia

18,0

21,5

30,4

61,7

12,0

73,7

26,3

100

Polen

12,7

21,5

30,4

74,0

9,5

83,5

16,5

100

Kilder: Eurostat

Videre viser tabell 8.4 en oppsplitting av arbeidskraftkostnadene i 2020 på lønn for betalt arbeidstid, ikke arbeidet tid og sosiale kostnader. Betaling for ikke arbeidet tid består av betaling for hellig- og velferdsdager, naturalytelser, uttak av varer fra virksomheten, fri bolig, firmabil, aksjeopsjoner og aksjekjøpsordninger, ordninger som fri kantine, fri transport og alle andre ytelser som blir betalt av arbeidsgiver på vegne av arbeidstaker. I tillegg er opplæringskostnader og eventuelt andre kostnader som arbeidsgiver har (klær, rekrutteringskostnader, flyttegodtgjørelse mv) inkludert. Dette er forskjellig fra innholdet i dataene som tidligere ble hentet fra Conference Board3 der også lønn for sykefravær og ferie var inkludert i betalingen for ikke arbeidet tid. Lønn under ferie inkluderes nå under lønn for arbeidet tid, mens lønn for sykefravær i arbeidsgiverperioden inngår under sosiale kostnader. Sosiale kostnader inkluderer ellers alle pensjons- og trygdeytelser, opplæringskostnader, andre utgifter som betales av arbeidsgiver, avgifter knyttet til lønnsutbetaling og fratrukket subsidier (eksempelvis lønnstilskudd)4.

Boks 8.2 Sammenligning av lønnskostnader og lønnskomponenter

I sammenligningen av lønnskostnader og lønnskostnadskomponenter for Norge og andre land har kildematerialet fram til NOU 2022: 4 vært basert på Conference Board, mens fordelingen for Norge var estimert på bakgrunn av arbeidskraftkostnadsundersøkelsen i Statistisk sentralbyrå. Tallmaterialet til Conference Board oppdateres ikke lenger, og man har derfor valgt å hente data fra EU-landenes arbeidskraftkostnadsundersøkelse som gjennomføres i regi av Eurostat hvert fjerde år og siste gang for året 2020.

Den europeiske arbeidskraftsundersøkelsen er basert på en harmonisert definisjon av arbeidskraftskostnader, og tallene finnes både med og uten lærlinger. Det framgår av tallene at rapporteringen av data uten lærlinger varierer mellom land. For Norge del publiseres arbeidskraftskostnader årlig med utgangspunkt i data fra a-ordningen. Disse er foreløpig ikke fullt ut harmoniserte med Eurostats definisjoner, men det jobbes for tiden med å tilpasse dataene slik at det som publiseres i Norge være identisk med tallene som ligger for Norge i Eurostats database. For å sikre sammenlignbarheten til andre land, er norske tall i tabell 8.4 hentet fra Eurostats database.

Hovedkomponentene i Eurostats definisjon av arbeidskraftkostnadskomponenter er

  1. Lønnskostnader som består av

    1. Lønn (med og uten lærlinger) og som dekker

      1. direkte lønn for betalt arbeidstid, samt

      2. bonuser, skiftarbeid o.l. også omfatter betalinger til arbeidstakeres spareordninger, betaling for dager som ikke er arbeidet (helligdager og velferdsdager), naturalytelser, uttak av varer fra virksomheten, fri bolig, firmabil, aksjeopsjoner og aksjekjøpsordninger, samt andre ordninger som fri kantine, fri transport og alle andre ytelser som blir betalt av arbeidsgiver på vegne av arbeidstaker.

    2. Sosiale ytelser som består av trygde- og pensjonsordninger der lovfestede og kollektive ordningene dekker for eksempel sykepenger, arbeidsledighetsstønader osv., ufinansierte sosiale ytelser som dekkes direkte av arbeidsgiver, betaltsykefravær, sluttpakker mv.

  2. Kostnader til opplæring, kurs o.l.

  3. Andre utgifter betalt av arbeidsgiver (rekrutteringskostnader, arbeidsklær som dekkes av arbeidsgiver, flyttegodtgjørelse mv.)

  4. Avgifter/skatter som er basert på lønnsutbetalinger (norsk arbeidsgiveravgift føres her)

  5. Subsidier og refusjoner som gis for å dekke deler av lønnen (dekker ikke refusjoner til arbeidsgiver fra trygde- eller forsikringsordninger).

I tabell 8.4 er utgangspunktet for sammenligningen de samlede arbeidskraftkostnadene og ikke lønnskostnadene slik de er definert under punkt 1 over. Utgangspunktet for dette er at land kan klassifisere utgiftene ulikt, og da vil sammenlignbarheten være best for totalkostnaden (punktene 1–5). Eksempelvis er norsk arbeidsgiveravgift ført under punkt 4, skatter, mens andre land fører lignende kostnader under sosiale ytelser (punkt 1.b). Dessuten klassifiseres lønnstilskudd under punkt 5 (subsidier), en tilskuddspost som vi kan se økte relativt mye for mange land mellom 2016 og 2020 hovedsakelig som en effekt av ekstra lønnstilskudd/refusjoner under pandemien.

Gitt den nye kilden og noe endrede definisjoner, avviker spesielt fordelingen på arbeidet og ikke arbeidet tid fra tidligere publiserte tall. For alle landene utenom Sverige har andelen av arbeidskraftkostnadene på arbeidet tid økt og nærmet seg den norske andelen. For øvrig er andelen til sosiale kostnader i 2020 for mange av landene påvirket av midlertidige lønnstilskudd og refusjoner gitt under pandemien. Ordningene varierer mellom land, men et eksempel som flere land har benyttet, er knyttet til nedkorting av arbeidstid, der arbeidsgivere har fått lønnstilskudd, mot at lønnsmottakerne fikk beholde mesteparten av den normale lønnen. En annet eksempel er refusjon for hele eller deler av arbeidsgivers kostnader til lønn under sykdom.

8.2.6 Elektrisitetspriser

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 8.5 gir en oversikt over industriens priser på elektrisk kraft, som er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet har gjennomgående vært vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Ifølge tall fra SSB var gjennomsnittlig pris for norsk industri i 2021 på 44,5 øre/kWh, dvs. vel 43 prosent av det anslåtte nivået hos et vektet aggregat av våre viktigste handelspartnere.

Tallene i tabell 8.5 under tilsier at elektrisitetsprisene i norsk industri i perioden 2011–2020 utgjorde 40 pst. av nivået hos handelspartnerne. Mens tallene for Norge er fra SSB er det for handelspartnerne brukt tall fra OECD. Dersom en hadde lagt til grunn tallene som OECD publiserer for Norge ville elektrisitetsprisene i perioden 2011–2020 utgjort 46 pst. av nivået hos handelspartnerne.

Tabell 8.5 Industriens elektrisitetspriser. Øre per kWh

Gj.snitt 2011–20205

2011

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

2019

2020

2021

Norge1

32,5

33,9

30,6

32,2

30,8

29,4

31,0

32,2

36,8

37,0

31,3

44,5

Handelspartnerne2

80,6

69,9

68,6

72,2

77,3

81,2

82,4

80,5

83,2

91,5

101,8

102,54

Relative elektrisitetspriser, prosent3

40,3

48,5

44,6

44,6

39,8

36,2

37,6

40,0

44,2

40,4

30,7

43,4

1 Tallene for Norge er fra SSB sin statistikk «Energibruk i industrien» som publiseres årlig (vanligvis i midten av mai). Tallene er for innkjøpt elektrisk kraft i industrien.

2 For handelspartnerne brukes tall fra OECD sin database «The Energy Prices and Taxes database» der OECD har tall for «Electricity prices for industry in USD/MWh». Disse omregnes til øre per kWh.

3 Nivået på prisen i Norge i prosent av nivået hos handelspartnerne.

4 For de fleste handelspartnerne foreligger det ikke tall lenger enn for 2. eller 3. kvartal 2021. Det er der brukt gjennomsnittet så langt i år som et estimat for året samlet. Tallet for handelspartnerne i 2021 er derfor svært usikkert og vil bli revidert når mer informasjon om året foreligger.

5 Da det for de fleste handelspartnerne ikke foreligger tall for hele 2021 er det her beregnet gjennomsnitt for perioden 2012–2020.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og OECD (IEA)

8.3 Produktivitetsutviklingen

Høy produktivitetsvekst innenlands, sammen med eventuell bedring i forholdet mellom prisene på produktene til norsk industri og produktene til industrien hos handelspartnerne, kan legge grunnlag for god konkurranseevne. Produktivitetsvekst kan følge av økt kapital per arbeidstaker, teknologiske framskritt og organisatoriske forbedringer som gjør at man får mer varer og tjenester ut av samme innsats av arbeidskraft.

8.3.1 Utviklingen i produktiviteten målt ved bruttoprodukt per timeverk

Norsk industris produktivitet, målt i faste priser, økte kraftig sammenlignet med industrien hos handelspartnerne etter finanskrisen, trolig i noen grad fordi Norge ble mindre rammet av finanskrisen enn mange andre land. Det kan ha sammenheng med at vår næringsstruktur er annerledes enn hos handelspartnerne. I 2010 og 2011 falt den relative produktiviteten tilbake igjen, noe som i stor grad hadde sammenheng med kraftig vekst i bruttoproduktet i Sverige og Tyskland. Etter ny oppgang i 2012 og 2013, gikk den relative produktiviteten samlet sett tilbake igjen i perioden 2014–2021. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt produktiviteten i norsk industri med 2,0 prosent i fjor. Produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2012–2021 var på 0,8 prosent, 0,8 prosentpoeng lavere enn et vektet snitt av handelspartnerne.

Figur 8.5 sammenligner utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i norsk industri i forhold til bruttoprodukt per sysselsatt i industrien hos handelspartnerne i henholdsvis løpende og faste priser. I perioden 2000–2007 var utviklingen i norsk industri vesentlig gunstigere målt i løpende priser enn i faste priser. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn på produktene til handelspartnerne i denne perioden. I perioden 2007–2013 var utviklingen om lag den samme for bruttoprodukt per timeverk i henholdsvis løpende og faste priser. I perioden 2013–2016 var imidlertid utviklingen for norsk industri vesentlig svakere når man ser på løpende priser i felles valuta. I denne treårsperioden svekket bytteforholdet på industriprodukter seg med nesten 2 prosent per år i gjennomsnitt. Fra 2016 til 2021 har utviklingen vært om lag den samme om man ser på det i faste eller løpende priser. Det knytter seg usikkerhet rundt dekomponeringen av verditall på volum og pris.

Figur 8.5 Bruttoprodukt per timeverk i norsk industri i forhold til bruttoprodukt per sysselsatt i industrien hos handelspartnerne. Faste priser og løpende priser i felles valuta. 2000–2021. Indeks 2000=100

Figur 8.5 Bruttoprodukt per timeverk i norsk industri i forhold til bruttoprodukt per sysselsatt i industrien hos handelspartnerne. Faste priser og løpende priser i felles valuta. 2000–2021. Indeks 2000=100

Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå

Figur 8.6 viser utviklingen i bytteforholdet for Norge. Etter å ha styrket seg mye i perioden 2003–2006 gikk bytteforholdet for varer fra fastlandet noe tilbake igjen i perioden 2007–2009. Bytteforholdet bedret seg igjen i 2010 og 2011, før det svekket seg igjen samlet sett i perioden frem til 2015. Etter ny oppgang de tre neste årene, falt bytteforholdet for varer fra fastlandet markert frem til 2020. De to siste årene har bytteforholdet bedret seg kraftig. Utviklingen må ses i sammenheng med høy vekst i prisene på eksport av varer fra fastlandet. I 2021 økte eksportprisene på varer fra fastlandet med 13,2 prosent, mens de i fjor økte med hele 29,1 prosent. Veksten i fjor er den høyeste siden 1974. Den høye veksten i eksportprisene de to siste årene må blant annet ses i sammenheng med høy vekst i prisene på raffinerte oljeprodukter, metaller og for varegruppen «kjemikalier, kjemiske og mineralske produkter».

Figur 8.6 Bytteforhold for Norge. Indeks 2000=100

Figur 8.6 Bytteforhold for Norge. Indeks 2000=100

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 8.6 Industrien. Produktivitet (målt ved bruttoprodukt per timeverk). Prosentvis vekst

Gj.snitt 2012–2021

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

2019

2020

2021

2022

Produktivitet

Norsk industri

0,8

0,7

3,2

2,2

-0,7

0,1

3,0

0,8

-0,5

-3,2

2,7

-2,0

Handelspartnerne

1,6

-0,4

0,7

2,5

2,7

1,6

3,1

1,9

0,5

1,1

2,5

Relativ produktivitet

-0,8

1,1

2,5

-0,3

-3,3

-1,4

-0,1

-1,1

-1,0

-4,3

0,2

Kilder: Statistisk sentralbyrå og OECD

Dersom en holder raffinerte oljeprodukter utenom har svingningene i bytteforholdet i perioden vært noe mindre, jf. figur 8.6.

En skal være oppmerksom på at ulik produktivitetsutvikling kan ha sammenheng med ulik industristruktur mellom land.

Dersom en ser på hele fastlandsøkonomien, var produktivitetsveksten i Norge i perioden 2012–2021 på 1,0 prosent i gjennomsnitt per år, dvs. på linje med et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere, jf. tabell 8.7. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 0,4 prosent i fjor.

Tabell 8.7 Hele økonomien. Produktivitet målt ved bruttoprodukt per timeverk. Prosent

Gj.snitt 2012–2021

2012

2013

2014

2015

2016

2017

2018

2019

2020

2021

2022

Fastlands-Norge

1,0

2,1

2,0

0,8

0,7

0,1

1,6

0,3

1,1

-0,8

1,6

0,4

Handelspartnerne

1,0

0,3

0,8

1,1

1,3

0,4

1,8

0,9

1,3

1,1

0,9

Relativ produktivitet

0,0

1,8

1,2

-0,3

-0,6

-0,3

-0,2

-0,6

-0,1

-1,9

0,7

Kilder: Statistisk sentralbyrå og OECD

8.3.2 Kjøpekraftsjustert BNP justert for petroleumsinntekter

En annen metode for å sammenligne inntekter i Norge med utviklingen i andre land er å se på tall for bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger. I slike sammenligninger er det hensiktsmessig å regne om BNP-tallene i de enkelte landene til et felles prissett ved å bruke såkalte kjøpekraftspariteter (KKP). Prisene på varer og tjenester i Norge er normalt høye når vi bruker offisielle valutakurser og sammenligner med prisene på tilsvarende varer og tjenester i andre OECD-land. Sammenlignes landenes BNP per innbygger i felles valuta uten å ta hensyn til forskjeller i kjøpekraft, blir BNP i Norge svært høyt. Ved å bruke kjøpekraftsjusterte priser regnes verdiskapingen i Norge til internasjonale priser og ikke i norske priser slik SSB gjør når nasjonalregnskapstallene lages. Da vil for eksempel prisen på en hamburger ikke bli verdsatt til det den koster i Norge, men hva en hamburger gjennomgående koster internasjonalt.

Før oljealderen tok til var Norges BNP per innbygger regnet i kjøpekraftsjusterte priser og i felles valuta (USD) litt lavere enn OECD-snittet, jf. figur 8.7.5 Beregningene til OECD viser at Norges inntektsnivå per innbygger var vel 64 prosent høyere enn OECD-snittet i 2021, dvs. 23 prosentpoeng høyere enn året før. Det må ses i sammenheng utviklingen i petroleumsprisene. De norske BNP-tallene er sterkt påvirket av petroleumsinntektene. Mye av svingningene i Norges relative inntekter målt på denne måten kan forklares med variasjoner i oljeprisen. For eksempel må fallet i relativ inntekt fra et nivå på 175 i 2013 til 141 i 2016 ses i sammenheng med fallet i oljeprisen.

Figur 8.7 BNP per innbygger i Norge (i KKP) relativt til OECD-snittet og BNP i Norge eksklusive petroleumsrente (i KKP) relativt til OECD-snittet. 1970–2021

Figur 8.7 BNP per innbygger i Norge (i KKP) relativt til OECD-snittet og BNP i Norge eksklusive petroleumsrente (i KKP) relativt til OECD-snittet. 1970–2021

Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå

For å få et bedre bilde på utviklingen i inntektsnivået i norsk økonomi relativt til i andre land, bør de norske BNP-tallene justeres for den ekstraordinære avkastningen ressursinnsatsen i petroleumsvirksomheten gir. Denne ekstraordinære avkastningen kalles ofte for petroleumsrenten. Bidraget fra petroleumsrenten til BNP kan betraktes som en omplassering av formue, og ikke inntekt. Petroleumsrenten er definert som driftsresultatet i sektoren inkludert indirekte skatter, fratrukket kapitalslit og antatt normal realavkastning på kapitalen i sektoren. I beregningene her er det lagt til grunn at normal realavkastning er 4 prosent.

Petroleumsrenten er her satt til null før 1975, og i figuren er derfor relativ BNP per innbygger den samme fra 1970 til 1974. Fra midten av 1970-tallet begynner kurvene å sprike. Det justerte norske inntektsnivået økte relativt sett særlig mye gjennom 1990-tallet og første del av 2000-tallet. Forskjellen i BNP (justert for petroleumsrenten) per innbygger mellom Norge og OECD-snittet var på sitt høyeste i 2013 da den var 51 prosent. De etterfølgende årene avtok forskjellen markert til 35 prosent i 2016. Forskjellen har deretter økt igjen, og er for 2021 beregnet til 40 prosent. Samlet sett har inntektsveksten regnet som inntekt per innbygger, vært meget sterk i Norge sammenlignet med andre land selv når vi holder petroleumsrenten utenom.

Fotnoter

1.

Kildegrunnlaget er «Compensation per employee» som OECD publiserer i «Economic Outlook» to ganger per år. Tallene innbefatter all lønn utbetalt til lønnstakere, samt alle andre arbeidskostnader betalt av arbeidsgivere (f.eks. arbeidsledighetsforsikring og trygd).

2.

Tabell 8.4 sammenligner arbeidskraftkostnadene i industri for de tre siste årgangene av Eurostats arbeidskraftkostnadsundersøkelse, se omtale av kilden i boks 8.2. Nivåsammenligningen er gjort med utgangspunkt i kostnader per time (i felles valuta). Sammenligninger er gjort for arbeidskraftskostnadene utenom lærlinger.

3.

Se boks 8.4 om endring i bruk av kilde.

4.

Sosiale kostnader omfatter alle postene som er angitt i punktene 1.b, 4 og 5 i boks 8.4.

5.

Ved å deflatere petroleumsrenten med KKP-indeksen for Norge og trekke denne fra samlet BNP regnet i KKP-verdi, får man et BNP-tall eksklusive petroleumsrenten. Deretter divideres det med antall innbyggere for å beregne BNP per innbygger eksklusive petroleumsrente. Man kan så sammenligne dette med gjennomsnittet for OECD slik det er gjort i figur 8.7.

Til forsiden