15 Gebyrer og avgifter

15.1 Innledning

Følgende avgifter og gebyrer er aktuelle for virksomheter som omfattes av forslaget til ny minerallov:

• Gebyr ved behandling av søknader om undersøkelsesrett, utvinningsrett og driftskonsesjon til statens mineraler (kapittel 15.2)

• Gebyr ved tilsyn (kapittel 15.3)

• Årsavgift til staten for undersøkelsesrett og utvinningsrett til statens mineraler (kapittel 15.4)

• Årsavgift til grunneier for drift på statens mineraler (kapittel 15.5)

I tillegg til ovennevnte gebyrer og avgifter betaler mineralforetak som driver på et grunneiermineral vederlag, såkalt tonnøre, til grunneier. Tonnøre (prosent av verdien på produsert tonnasje) er godtgjøring eller kompensasjon for uttak av mineraler. Vederlaget reguleres privatrettslig mellom grunneier og mineralforetak. For mineraler som staten eier i kraft av å være grunneier, for eksempel gjennom statseide selskaper som Statskog SF, reguleres vederlaget på ordinære kontraktsmessige vilkår på linje med alle andre grunneiere.

Nedenfor redegjør departementet for formålet med de aktuelle avgifter og gebyrer, hvilke prinsipper som legges til grunn ved fastsettelsen av dem, samt hvordan avgiftene konkret foreslås regulert i den nye loven. Departementet redegjør også for dagens ordninger og de synspunktene som har kommet frem i høringsrunden. Departementet foreslår å fastsette behandlings- og tilsynsgebyrene i forskrift.

Etter høringen av forslag til ny minerallov i 2003 har Finansdepartementet utgitt generelle retningslinjer for gebyr- og avgiftsfinansiering av statlige myndighetshandlinger. Retningslinjene i rundskriv R-112/2006 trådte i kraft i 2006. Det er i hovedsak samsvar mellom departementets forslag fra 2003 og R-112/2006. Retningslinjene i rundskrivet vil dermed bli lagt til grunn her. I det videre forskriftsarbeidet vil departementet vurdere og klassifisere de foreslåtte gebyrene og avgiftene i samsvar med rundskrivets retningslinjer (sektoravgifter, særavgifter mv.).

15.2 Gebyr ved behandling av søknader

15.2.1 Gjeldende rett

Bergvesenet tar i dag tre typer gebyrer:

• Gebyr for behandling av søknad om mutingsrett (undersøkelsesrett) som utgjør 3/5 av rettsgebyret. Per 1. januar 2008 er behandlingsgebyret kr 516.

• Gebyr for behandling av søknad om utmål (utvinningsrett) som tilsvarer to ganger rettsgebyret. Per 1. januar 2008 er behandlingsgebyret kr 1 720.

• Gebyr for behandling av søknader om konsesjon for erverv av kalkstensforekomster og kvartsforekomster. Gebyrsatsene utgjør 3 promille av den første millionen i kjøpe-/leiebeløp og 2 promille av det overskytende beløp, dog minimum kr 750 og maksimum kr 15 000.

Søknader om driftskonsesjon etter industrikonsesjonsloven er ikke gebyrbelagt.

Det er til dels betydelige variasjoner i gebyrinntektene fra år til år på grunn av store variasjoner i antallet søknader.

15.2.2 Departementets forslag

I høringsnotatet foreslo departementet at fastsettelsen av gebyrer skal skje i forskrift. Forslag til konkrete bestemmelser ble derfor ikke fremmet. Departementet gjorde rede for hvilke typer gebyrer som er mest aktuelle og skisserte noen prinsipielle forhold som bør bli lagt til grunn ved gebyrfastsettelsen. I høringsnotatet ble det lagt vekt på følgende:

• Driftskonsesjon vil bli vurdert gebyrbelagt, i tillegg til eksisterende gebyr på undersøkelses- og utvinningssøknader.

• Gebyrene skal ligge på et nivå som gjør at kostnadene ved behandling av søknader og godkjenninger dekkes av næringen selv. I likhet med Minerallovutvalgets forslag og Ot.prp. nr. 35 (1998-99) Om lov om erverv av og drift på mineralressurser (mineralloven), mener departementet at det er rimelig at tiltakshaverne bidrar til å finansiere statens omkostninger med behandling av søknader og godkjenninger.

• Fravike ordningen der gebyrene kobles til rettsgebyret. I dag er det ofte et misforhold mellom innbetalt gebyr og rettsgebyret, for eksempel hvis undersøkelsen skjer tidlig på året og undersøkeren betaler et behandlingsgebyr utregnet etter fjorårets rettsgebyr. I slike tilfeller bruker Bergvesenet uforholdsmessig mye tid og ressurser på å inndrive små restbeløp.

15.2.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har kommentert disse spørsmålene. Bergindustriens fellessekretariat mener generelt at man bør innføre en mekanisme for å hindre en tiltakende økning i gebyr- og avgifts­nivået. De anbefaler en regel om at økningen i gebyrer ikke skal være høyere enn prisstigningen.

15.2.4 Departementets vurdering

Ifølge R-112/2006 er grunnvilkåret for å etablere en gebyrordning at det offentlige utfører en klart definert myndighetshandling overfor betaleren, og at det ikke betales for noe annet eller mer.

I samsvar med dette bør gebyrer etter departementets mening innføres på de områdene der Direktoratet for mineralforvaltning foretar formell behandling av søknader og godkjenningssaker for enkeltaktører i næringen. Eksempler på gebyr­belagte tjenester er kravet om driftskonsesjon og behandling av søknader om rettigheter til under­søkelse og utvinning av statens mineraler.

I R-112/2006 fremgår det at gebyrer i utgangspunktet ikke bør overstige kostnadene ved å utføre den bestemte offentlige myndighetshandlingen.

Departementet vil fremme forslag til fastsettelse av gebyrstrukturen i forskrift. Departementet vil ved gebyrfastsettingen legge vekt på selvkostprinsippet for de tjenester Direktoratet for mineralforvaltning yter til mineralnæringen. Dette innebærer at nivået på gebyrene skal være slik at Direktoratet for mineralforvaltning verken «tjener på» sin virksomhet eller subsidierer næringen.

Videre vil departementet legge vekt på at gebyrstrukturen skal utformes slik at det legges til rette for en størst mulig verdiskaping i mineralnæringen. Gebyrene bør fastsettes slik at de ikke hemmer aktivitetsnivået og slik at de legger til rette for lønnsom produksjon i næringen. Dersom verdiskapingen begrenses mer av høye avgifter for å komme inn i bransjen enn av dårlig lønnsomhet i driftsfasen, bør staten velge en gebyrstruktur med lave avgifter i etablerings- og oppstartsfasen og høyere gebyrer på etablerte virksomheter.

15.3 Tilsynsgebyr

15.3.1 Gjeldende rett

En stor del av mineralforetakene omfattes i dag ikke av noen tilsynsordning, mens all mineralvirksomhet vil komme inn under den nye foreslåtte tilsynsordningen. Se kapittel 12. Tilsynsaktivitetene i Bergvesenet ligger derfor i dag på et vesentlig lavere nivå enn det ny minerallov legger opp til. Bergvesenets tilsynstjenester har inntil nå ikke vært gebyrbelagt.

15.3.2 Departementets forslag

Departementet la i høringsnotatet ikke frem konkrete forslag til tilsynsgebyr. Det ble imidlertid understreket at tilsynsgebyr ville bli vurdert, samt at nivået på et slikt gebyr ville fastsettes med utgangspunkt i den reelle kostnaden.

15.3.3 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene har kommentert forslaget. Bergindustriens fellessekretariat påpeker at bransjen skaper store verdier og skatteinngang, og at dette i alle fall delvis bør dekke tilsynet. Videre påpeker de at nivået på et slikt gebyr bør være rimelig og stå i forhold til det tilsynet som utføres.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) mener at det bør vurderes å innføre en avgift på uttak av mineralressurser. En slik avgift skal kunne dekke både Bergvesenets tilsynsoppgaver og andre offentlige oppgaver relatert til mineralnæringen, herunder ajourhold av NGUs nasjonale mineralressursdatabaser.

15.3.4 Departementets vurdering

Det er viktig at økonomiske motiver ikke avholder forvaltningen fra å gjennomføre det tilsyn som anses som nødvendig for å bidra til etterlevelse av loven. Det har i høringsrunden ikke kommet avgjørende argumenter mot å innføre et tilsynsgebyr. Det foreslås derfor en generell hjemmel i § 55 for å kreve gebyrer for utgifter knyttet til tilsyn. Departementet viser til at det er vanlig at offentlige etater gebyrbelegger slike tjenester. Liknende bestemmelser finnes i jernbaneloven § 14, forurensningsloven § 52 a, skipssikkerhetsloven § 7-8 og i ny lov om havner og farvann § 54.

Departementet foreslår at fastsettelsen av tilsynsgebyrer gjøres etter de samme retningslinjer som for behandlingsgebyrer skissert ovenfor.

Når det gjelder NGUs forslag vil departementet bemerke at NGU i all hovedsak finansieres av staten ved en driftsbevilgning over statsbudsjettet. Det er derfor ikke behov for å innføre en egen avgift for å finansiere drift av NGUs nasjonale mineralressursdatabaser.

Departementet vil fastlegge nivå og strukturen på tilsynsgebyrene i forskrift.

15.4 Årsavgift for rettigheter til statens mineraler

15.4.1 Gjeldende rett

Det er i dag to årsavgifter til staten; årsavgift for muting (undersøkelsesrett) og årsavgift for utmål (utvinningsrett). I dag utgjør avgiften for under­søkelsesrett kr 30 per 10 000 m² undersøkelsesområde, mens avgiften for utvinningsrett utgjør kr 50 per 10 000 m² utvinningsområde. De to årsavgiftene har ikke vært økt siden 1990. Årsavgiftene til staten skal betales forskuddsvis innen 2. januar det året avgiften gjelder for. Blir avgiftene ikke betalt innen fristen, skal det svares dobbelt avgift. Hvis dobbelt avgift ikke er betalt innen 31. mars samme år, tapes retten til undersøkelse eller utvinning. Det svares ikke årsavgift for det året retten erverves, men fra og med etterfølgende kalenderår.

15.4.2 Departementets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at størrelsen på årsavgift for undersøkelse og utvinning av statens mineraler fastsettes i forskrift. Det ble foreslått at årsavgiftene betales forskuddsvis innen 2. januar, og at dobbel avgift ilegges ved forsinket betaling. Videre foreslo departementet at retten til undersøkelse og utvinning faller bort dersom avgiften, inkludert tilleggsavgift, ikke betales innen 31. mars samme år. Dette tilsvarer bestemmelser i dagens bergverkslov.

Det ble videre foreslått en rekke forenklinger og språklige forbedringer.

15.4.3 Høringsinstansenes syn

Norsk Bergindustriforening advarer mot at avgiftene skal betraktes som en inntektskilde for staten. Skal myndighetene stimulere til leteinnsats, må avgiften ikke være av en slik størrelse eller slå inn så tidlig at den skremmer potensielle aktører. Foreningen påpeker også viktigheten av å se på kostnadsnivået i Sverige og Finland, som har betydelig større undersøkelsesaktivitet enn Norge.

Justisdepartementet finner det strengt at det skal betales dobbel avgift dersom forskuddsvise avgifter ikke blir betalt innen fristen, og foreslår isteden at det fastsettes lavere tilleggsavgift. Justisdepartementet mener også at forslaget om bortfall av rettigheter er for strengt, og mener at avgiften kan være tvangsgrunnlag for utlegg.

15.4.4 Departementets vurdering

Departementet har en viss forståelse for at de skisserte bestemmelsene om årsavgift kan oppleves strenge. Spesielt kan fristene virke korte, og tilleggsavgiften kan fremstå som uforholdsmessig høy. Den må imidlertid sees i sammenheng med at tilleggsavgiften i kroneverdi ikke er urimelig høy. Gjennomsnittsprisen for hver muting var i 2007 750 kroner. For øvrig er ikke departementet kjent med at avgiftsnivået i andre land tillegges vekt ved beslutning om å etablere mineralvirksomhet i Norge. I forbindelse med utarbeidelse av forskrifter vil imidlertid departementet vurdere spørsmålet om årsavgiftene kan påvirke foretakenes valg av lokalisering.

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett slik at manglende betaling av avgiftene medfører at retten til undersøkelse eller utvinning bortfaller innen en viss tid. Et vanlig prinsipp for å kunne ha en opsjon eller en annen form for prioritert økonomisk rettighet, er at man betaler for rettigheten i forkant av at denne erverves eller utnyttes. En rettighetshaver bør dermed ikke kunne gjøre bruk av en prioritert rett til mineraler før vedkommende har betalt for rettigheten.

Departementet foreslår derfor ikke å erstatte regelen om forhåndsbetaling av avgift og automatisk bortfall av rettighet ved manglende oppgjør, med en bestemmelse om at avgiftene skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet mener at undersøker eller utvinner i utgangspunktet skal svare avgift for hvert påbegynt kalenderår, uavhengig av om rettighetshaver oppgir tillatelsen i løpet av året. For det året retten gis (søknaden innvilges), kan det imidlertid være riktig å betale avgift for en andel av kalenderåret, for eksempel halv årsavgift for retter som innvilges i andre halvår.

For å gjøre bestemmelsene om innbetaling av avgiftene og ileggelse av tilleggsavgift mer hensiktsmessige, foreslår departementet å gjøre noen justeringer:

• Frist for innbetaling av årsavgift settes til 15. januar.

• Tilleggsavgiften der forfallsfristen for årsavgiftene oversittes, settes til 50 prosent.

• Innbetalingsfrist for årsavgift med tilleggsavgift settes til 30. april.

Årsavgiftenes størrelse fastsettes i forskrift som i dag. Det gir enkle prosedyrer ved avgiftsendringer og gir mulighet for å bruke differensierte avgifter.

Departementet vil her kort skissere prinsippene som skal vektlegges ved fastsettelse av avgiftene.

Årsavgift for utvinningsrett vil som i dag settes noe høyere enn årsavgift for undersøkelsesrett. En utvinningsrett representerer en potensielt større økonomisk verdi, dels fordi utvinner på utvinningsstadiet har mer informasjon og mye av usikkerheten i prosjektet er borte, og dels fordi utvinningsretten gir en prioritert tilgang til ressurser som man ikke har i undersøkelsesfasen. En relativt lav avgift for undersøkelsesrett gjør det attraktivt for potensielle interessenter å foreta undersøkelser og kartlegginger, og vil stimulere til aktivitet og hindre at den økonomiske terskelen for å foreta undersøkelser blir for høy.

Årsavgift for å ha en undersøkelsesrett vil legges opp slik at den øker over tid (progressiv avgift). Det tar typisk noe tid å dra full nytte av rettigheten. Det er spesielt viktig at avgiften holdes på et lavt nivå de to første årene. Dette vil gi under­søker tilstrekkelig tid til å skille ut de områdene som er attraktive for videre undersøkelser. Det skal ikke være attraktivt for mineralforetakene å ha rettigheter til undersøkelser uten å bruke dem. Fra statens ståsted er det ikke ønskelig at potensielle forekomster blokkeres av interessenter som ikke ønsker å utnytte dem. Å øke årsavgiften etter hvert i undersøkelsesperioden kan bidra til at under­søkeren stiller områder han ikke ønsker å undersøke nærmere til disposisjon for andre. Progressive avgifter vil altså, slik departementet ser det, være et middel både til å sikre konkurranse og stimulere til høy effektivitet i undersøkelses- og utvinningsprosessene. Dette hensynet ivaretas også gjennom lovens karantene- og konsolideringsbestemmelser.

Beregningsgrunnlaget for avgiftene settes i dag ut fra arealet på området. Departementet ønsker å opprettholde dette beregningsgrunn­laget. Særlig passer det godt for undersøkelsesrett og utvinningsrett som ikke har ført til drift på forekomsten. For denne typen rettigheter er det etter departementets vurdering vanskelig å finne et bedre beregningsgrunnlag enn arealet på området.

Et spørsmål som ikke ble nevnt i høringsrunden, er om det bør innføres et annet beregningsgrunnlag for årsavgift for gruver som er i drift. For eksempel kan det vurderes å innføre årsavgift som beregnes ut fra verdien av driften, eventuelt som tonnøre (antall øre per tonn råvare). Dette kan begrunnes med at staten som eier bør få «mer igjen» når en utvinningsrett fører til utvinning og drift, enn når den ikke gjør det. Et annet sentralt synspunkt er at samfunnet bør ha en rimelig kompensasjon gjennom årsavgiften for at mineralforetak får ta ut og nyttegjøre seg ikke-fornybare ressurser. Etter lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, tilstås staten tonnøre for uttak av ressurser, for eksempel kalkstein, som staten eier. Liknende prinsipper ligger til grunn for avgifter ved uttak av petroleum. Fastsettingen av avgifter for uttak av ikke-fornybare ressurser viser at det er grunn til å vurdere utformingen av avgiften for gruver i drift. Dette vil bli fulgt opp i arbeidet med forskrifter til loven.

15.5 Årsavgift til grunneier for drift på statens mineraler

15.5.1 Gjeldende rett

Deltakerrett for grunneier ved drift på statens mineraler var hjemlet i bergverksloven av 1842, men falt bort ved bergverksloven av 1972 da års­avgiften til grunneier ble innført.

Grunneieren får i dag 1 promille av verdien av alt som driveren bryter ut fra rettighetsområdet (utmålet), og som han omsetter. I dag er det fastsatt et tak på maksimum 30 000 kroner per rettighetsområde. Mineralforetaket er unntatt fra avgiftsplikt i de to første driftsårene på forekomsten. Avgiften for det enkelte år forfaller til betaling 1. mars påfølgende år.

15.5.2 Departementets forslag

Departementet foreslo tre endringer i høringsnotatet:

• Årsavgiften heves fra 1 promille til 1 prosent.

• Maksimalt avgiftsbeløp per rettighetsområde fjernes.

• Årsavgift betales fra det første året forekomsten er i drift.

I tillegg ble det gjort flere forenklinger i forslaget til ny lovtekst, spesielt beskrivelsen av beregningsgrunnlaget for årsavgiften til grunneier.

15.5.3 Høringsinstansenes syn

Bergindustriens fellessekretariat mener at en økning av årsavgiften fra 1 promille til 1 prosent er en urimelig høy økning og vil medføre en betydelig merkostnad for de bedriftene det gjelder. En økt avgift vil bidra negativt i det samlede kostnadsbildet som nye bedrifter vil måtte vurdere ved oppstart i Norge. Bergindustriens fellessekretariat mener at årsavgiften ikke bør endres, og uttaler at dersom departementet likevel velger å endre beregningen av avgiften, bør det defineres klarere hva som er omsetningsgrunnlaget. Omsetning fra andre deler av virksomheten, for eksempel utleie av lokaler eller lignende, bør ikke være med i grunnlaget.

Både Statskog og Norges Skogeierforbund synes det er klokt å øke grunneierkompensasjonen. Dette, samt fjerning av den øvre grensen og betaling fra og med første driftsår, vil bidra til en mer positiv interesse for ny aktivitet.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) spør på generelt grunnlag om på hvilket trinn i produksjonsfasen verdifastsettelsen skal finne sted. Etter oppredning/foredling øker prisen ofte betraktelig. Etter NTNUs oppfatning er det dermed verdien av malmen i det den forlater brudd eller gruve som bør ligge til grunn for fastsettelsen. I så fall støtter NTNU forslaget om økning til 1 prosent.

Bergvesenet uttaler at økningen ikke fremstår som urimelig høy og tror heller ikke at forslaget vil virke avskrekkende for oppstart av nye prosjekter. Bergvesenet ser imidlertid at igangværende virksomheter kan reagere negativt på tidobling av avgiften. Bergvesenet ber dermed departementet vurdere overgangsordninger for bergverk i drift. Samtidig ber etaten om en klargjøring av avgiftsgrunnlaget og foreslår at løsningen i bergverks­loven § 42 legges til grunn.

Norske Sivilingeniørers Forening deler Berg­vesenets syn.

15.5.4 Departementets vurdering

Prinsippet om at grunneier skal tilgodeses gjennom årsavgift foreslås videreført i ny lov. Opprinnelig ble grunneieravgiften etablert som en kompensasjon for at grunneiers deltakerrett ble tatt ut av loven. Deltakerretten var en rett for grunneier til å delta i utvinningen, og kunne sikre at grunneier fikk inntekter fra uttaket.

Grunneiers kompensasjon må stå i forhold til det rettighetsmessige tap og den praktiske ulempe som vedkommende påføres. Departementet mener dermed at grunneiere bør tilstås en høyere kompensasjon enn i dag. Bedre vilkår vil videre kunne gi større aksept for bergverksdrift og på sikt gjøre det lettere å få til etablering av ny virksomhet. Departementet opprettholder derfor forslaget om å heve avgiften som utvinner av statens mineraler skal betale til grunneieren.

Næringen er skeptisk til en økning av årsavgiften til grunneier til 1 prosent av omsetningsverdien. Departementet har vurdert næringens synspunkter. Samtidig ønsker departementet å styrke grunneiers stilling og foreslår derfor en økning til 0,5 prosent, som er en vesentlig økning sammenlignet med dagens situasjon. Departementet foreslår også å bedre den økonomiske kompensasjonen til grunneiere ved å oppheve ordningen med maksimalbeløp per rettighetsområde. Bortfall av maksimalbeløpet vil også bidra til forenkling, fordi bruk av justeringsnormer unngås.

I tillegg til grunneieravgiften vil avtale (eventuelt ekspropriasjon) regulere forholdet mellom grunneier og utvinner ved drift på statens mineraler. Dette kan gjelde opparbeidelse av vei og annen infrastruktur, erstatning for tapt skogbruksdrift (bonitets- og tilveksttap) mv.

Departementet opprettholder forslaget om at årsavgift skal betales av omsetningsverdien fra det første året forekomsten er i drift. Grunneieren lastes dermed ikke for at oppstartsfasen og tidlig driftsfase gir høye kostnader og redusert resultat. Kostnader og risiko ved oppstart bæres således av utvinner.

Beregningsgrunnlaget for avgiften foreslås definert til «omsetningsverdien av det som utvinnes». Dette betyr foretakets salgsinntekter (eksklusive merverdiavgift) ved omsetning av uttatte mengder, med tillegg av mengder som potensielt har omsetningsverdi, men som utvinner bearbeider/videreforedler i egen regi eller på annen måte nyttiggjør seg uten å foreta omsetning. Dersom det skjer en ytterligere videreforedling enn oppredning, skal omsetningsverdien før videreforedlingen legges til grunn.

Beregningsgrunnlaget for avgiften er salgsinntektene fra de mineraler som tas ut av forekomsten, før eventuell bearbeiding av råvaren, med følgende presiseringer:

• Kun inntekter fra den direkte mineralrelaterte virksomheten skal utgjøre beregningsgrunn­laget. Dette er inntekter fra grunneiers (ikke-mutbare) mineraler som det er nødvendig å ta ut for å utvinne statens mineraler. Annen virksomhet som utføres i samme bedrift, for eksempel uttak av skog, videreforedling av mineralene annet enn oppredning, eiendomsdrift, transporttjenester eller kunnskapsbaserte tjenester, skal ikke inngå i beregningsgrunnlaget. Dette innebærer at hvis det foretas bearbeiding av mineralråvaren på stedet, i etterkant av selve uttaksoperasjonen, skal det ikke svares årsavgift på denne bearbeidelsesverdien.

• Hvis mineralene selges til annet foretak i samme konsern, og salgsinntektene bokføres til en verdi som er vesentlig lavere enn normal markedsverdi, kan grunneier kreve at beregningsgrunnlaget oppjusteres til gjennomsnittlig markedspris i den perioden uttaket ble foretatt.

• Dersom det oppstår uenighet om beregningsgrunnlaget, ligger bevisbyrden på utvinners ­side. Det kan være vanskelig å skille mellom uttaksverdi og bearbeidingsverdi. Utvinner som blant annet sitter med oversikt over regnskapsdata og markedspriser, er nærmest til å fremskaffe relevante opplysninger. Utvinner er også oftest den profesjonelle part. Forslaget har dermed også støtte i alminnelige rettsprinsipper for bevisbyrde.

Departementet vil utarbeide forskrifter om beregningsmetoden for årsavgifter samt for hvordan beregningen skal dokumenteres av utvinner.

Departementet bemerker at årsavgiften til grunneieren er et pengekrav og faller innenfor reglene om forsinkelsesrente i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. Lovforslaget inneholder dermed ikke særskilte regler om forsinkelsesavgift.

Forhøyet grunneieravgift i Finnmark vil bli fastsatt i forskrift. Departementet vil i forbindelse med forskriftsarbeidet vurdere nærmere hvilket nivå en forhøyet grunneieravgift bør ha. I vurderingen vil det bli lagt vekt på at avgiftsnivået totalt sett, der både grunneieravgift og forhøyet grunneieravgift inngår, skal være en konkurransedyktig rammebetingelse som gjør det attraktivt å investere i mineraldrift i Norge. Departementet legger til grunn at tillegget som følge av en forhøyet grunneieravgift maksimalt bør utgjøre et beløp tilsvarende den ordinære grunneieravgiften.