7 Leterett
7.1 Innledning
Med leting i minerallovens forstand menes aktivitet der det søkes å konstatere om det finnes mineraler og/eller geologiske forhold som indikerer at det er forekomster som kan utnyttes i henhold lovens virkeområde. Letingen skjer i praksis ofte ved geofysiske målinger eller ved prøvetaking i grunnens overflate.
Lovens utgangspunkt er at retten til å lete etter mineraler gjelder for enhver. Retten begrenses ved at mineralsamling som faller utenfor lovens formål og virkeområde ikke omfattes. For eksempel vil steinsamling med formål å ta med seg enkle håndstykker, typisk med samleverdi, ikke falle inn under lovens letebegrep. Leting må i slike tilfeller bygge på en avtale med grunneier.
Departementet bemerker at lovens kapittel om leterett skal tolkes vidt, ved at også basiskartlegging og grunnforskning av berggrunn og løsmasser som foretas av NGU og lignende institusjoner skal omfattes. Grunnforskning kan neppe sies å ha som formål å kartlegge mineralske ressurser med sikte på utvinning, men all kartlegging av berggrunnen kan indirekte komme industrien til gode.
Nedenfor behandles ulike spørsmål knyttet til leting etter mineraler. Dette omfatter blant annet drøftelse av hvordan leting etter mineraler kan skje og forholdet til grunneierens rettsstilling. Videre behandles spørsmålet om varsling på letestadiet. Selv om leting normalt medfører svært små naturinngrep, er det viktig at letingen skjer på en måte som er skånsom for miljøet. Varsomhetsplikten i mineralloven gjelder også på dette stadiet, i tillegg til at bestemte områder er unntatt fra leting og undersøkelse. For en nærmere beskrivelse av annet regelverk som kan medføre begrensninger i leteadgangen, vises det til kapittel 4.5.
7.2 Retten til å lete
7.2.1 Departementets forslag
Departementet foreslo i høringsnotatet fri leterett etter alle typer mineraler. Dette innebærer at enhver har rett til å lete etter mineraler med de begrensninger som følger av mineralloven og annet lovverk. Forutsetningen er at leteren har til formål å finne mulige mineralforekomster med sikte på utvinning av disse. Det grunnleggende hensynet bak forslaget om å utvide leteretten til å gjelde alle typer mineraler er å bidra til å øke aktivitetene for å kartlegge mineralforekomster med sikte på utvinning dersom det er samfunnsmessig ønskelig. Kartlegging av landets mineralske ressurser er en viktig forutsetning for god planlegging og forvaltning av naturressursene. Utvidelsen av leteretten vil ivareta næringens interesser i å foreta økt kartlegging samtidig som det på sikt kan bidra til å dekke samfunnets økende behov for mineraler. Det foreslås også regler som skal sikre grunneierens interesser og andre samfunnsmessige hensyn. Det vises i denne sammenheng til varslingsreglene, varsomhetsplikten, regler om at visse områder er unntatt fra leteretten og til reglene om erstatning til grunneier for skade på eiendommen.
Forslaget om leterett samsvarer delvis med dagens regler om skjerping (leting) for de mutbare mineralene i bergverksloven kapittel 2. Etter disse reglene har leteren rett til å foreta de arbeider som er nødvendige for å søke etter mutbare mineraler. Uten grunneierens samtykke har vedkommende ikke rett til å gjøre inngrep i grunnen som kan medføre skade av vesentlig betydning. Etter gjeldende regler kan leting etter ikke-mutbare mineraler kun skje med grunneierens samtykke.
Det er størst aktivitet knyttet til grunneiers mineraler, mens drift på statens mineraler for tiden er ganske liten sett i et historisk perspektiv, men med en registrert økende interesse for leting på grunn av høye metallpriser. Etter departementets oppfatning bør en moderne minerallov åpne for leting etter alle mineraler samfunnet har behov for.
Samtidig som leteretten utvides kvantitativt til å gjelde alle mineraler, snevres leterettens omfang noe inn for de mutbare mineralene, se kapittel 7.3 om leterettens innhold. Næringen gis en fordel ved at det skal kunne letes etter alle typer mineraler, mens grunneierne sikres økt kontroll over egen eiendom ved at retten til fysiske inngrep ved leting etter mutbare mineraler blir noe innsnevret.
I tråd med bergverksloven § 6 skal leteren være objektivt ansvarlig for å erstatte skade som letearbeidene påfører grunnen, bygninger eller andre innretninger eller anlegg, og den ulempe som påføres eieren eller brukeren av grunnen.
Leteretten gir ingen automatisk rett til det som blir funnet. Den som vil sikre seg en rettighet til statens mineraler må i likhet med dagens system begjære en undersøkelsesrett hos Bergvesenet som samtidig sikrer undersøkeren en prioritet. Systemet er slik at det er undersøker med best prioritet som kan søke Bergvesenet om utvinningsrett i det samme området. Prioriteten beregnes ut fra tidspunktet for når søknaden om undersøkelsesrett kom inn til Bergvesenet.
7.2.2 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har stilt seg negative til utgangspunktet om at leteretten skal omfatte alle typer mineraler. Forslaget får støtte både fra næringen og fra grunneierhold.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet er positive til leterett etter alle mineraler, og skriver i sin uttalelse at utvidelsen vil redusere etableringshindre i bransjen.
Statskog mener at en utvidelse av leteretten vil virke positivt, og kan føre til økt virksomhet. Også Skogeierforbundet er positive. Forbundet mener det vil være samfunnsmessig nyttig med en ressurskartlegging, og at det vil være til grunneiers og næringens fordel. Fordi det er snakk om en rett med begrensninger og plikt til varsling, ønsker Skogeierforbundet at overskriften i høringsforslagets § 6 endres fra «fri leterett» til bare «leterett». Forbundet uttaler videre:
«Det er samfunnsnyttig at leting blir gjennomført, og Skogeierforbundet ønsker ikke å vanskeliggjøre slik ressurskartlegging. Vi mener også det er ryddigere for alle parter å hjemle en slik adgang direkte i mineralloven, i stedet for kunstig forsøk på å definere leteretten inn som en del av retten til fri ferdsel etter friluftsloven.»
Norske Amatørgeologers Sammenslutning skriver at en utvidelse av leteretten til også å gjelde de ikke-mutbare mineralene vil være med på å stimulere til at nye forekomster av mineraler kan bli funnet, noe som kan være til beste for forskning og næringsinteresser regionalt.
Sametinget er imot innføring av en fri leterett også for grunneiers mineraler. Sametinget viser til at det tidligere har stilt spørsmål ved om ikke også bergverkslovens regel om første finners rett til statens mineraler bør fjernes til fordel for en mer samfunnsmessig styring. Sametinget trekker frem at det er grunneiers mineraler som nå er av størst betydning, og at disse derfor må underlegges streng kontroll, spesielt i samiske områder hvor det finnes arealkrevende samiske utmarksnæringer.
7.2.3 Departementets vurdering
Leting etter og kartlegging av nye forekomster er svært viktig for utviklingen av mineralnæringen i Norge. Allemannsretten er i utgangspunktet en rett til ferdsel, og gir i svært begrenset grad adgang til å utføre letearbeider. Krav om grunneiersamtykke medfører en usikkerhetsfaktor for industrien. Departementet mener derfor at mineralloven må gi rett til leting etter alle typer mineraler, både statens og grunneiers, på annen manns grunn. Utvinning av grunneiers mineraler blir stadig viktigere for å kunne tilfredsstille samfunnets økende og mer varierte behov for ulike kvaliteter på produktene. Etter departementets vurdering er det viktig å stimulere til slik aktivitet gjennom en utvidet leteadgang. Utvidet leteadgang og bedre kartlegging av berggrunnen kan også bidra til at mineralske ressurser i større grad hensyntas av kommunene i forbindelse med arealplanleggingen ved at kommunene får økt kunnskap om aktuell bruk av områdene, som er nødvendig for å kunne foreta en fornuftig avveining. Departementet mener leteretten kan gi nyttig kunnskap i denne prosessen.
Både Statskog og Skogeierforbundet, som representanter for grunneierne, er positive til en utvidelse av letteretten, men ønsker en endring av bestemmelsens overskrift. Departementet er enig i at det her ikke er tale om en ubegrenset fri leterett, fordi det oppstilles begrensninger i mineralloven. I tillegg er leteren bundet av begrensninger som måtte følge av annet lovverk. Departementet har derfor endret overskriften i § 8 og tatt ut ordet «fri» fra lovens ordlyd.
For å ivareta samiske interesser ved mineralleting foreslås det egne varslingsregler i Finnmark. For nærmere omtale vises det til kapittel 14.6.
7.3 Leterettens innhold
7.3.1 Departementets forslag
Departementet foreslo i høringsnotatet at leteren kan foreta arbeider i overflaten som er nødvendige for å påvise mineraler uten å ha tillatelse fra grunneieren. Inngrep som kan medføre skade av betydning, kan bare foretas med samtykke fra eieren og brukeren av grunnen. Forslaget innebærer at det er svært begrensede inngrep som kan foretas med hjemmel i leteretten.
For leting etter mutbare mineraler innebærer forslaget en viss innskjerping i forhold til bergverkslovens regler. Etter bergverksloven § 4 siste ledd er det kun inngrep i grunnen som medfører skade av vesentlig betydning som krever samtykke fra grunneieren og brukeren. Dette vesentlighetskravet foreslås nå fjernet. Bakgrunnen for forslaget til innstramming er blant annet at leteretten utvides til å gjelde alle typer mineraler. Det anses ønskelig, både av naturvernhensyn og av hensyn til grunneiere og brukere, at en eventuell økt leteaktivitet som følge av endringen ikke skal medføre uheldig belastning på grunnen. Det er heller ikke nødvendig å foreta mer omfattende aktiviteter som kjerneboringer eller graving av grøfter for å konstatere om områder er interessante nok til å søke om undersøkelsestillatelse.
Det er vanskelig og lite hensiktsmessig å gi en utfyllende og uttømmende oppramsing av hvilke typer inngrep som vil være tillatt uten samtykke fra grunneieren. Departementet legger til grunn at leteretten kun omfatter arbeider i overflaten, enkle prøver i løsmasser samt geofysiske målinger som ikke innebærer sprengning. Leteren kan foreta enkle inngrep med håndredskaper, samt ta med seg steinprøver. Kjerneboringer og alle typer sprengninger (seismikk) omfattes ikke av lovens letebegrep, men vil anses som undersøkelser som krever undersøkelsesrett. Det samme vil normalt gjelde for prøvetaking fra dypere lag. Den øvre grensen for hva som skal anses som letearbeider lar seg vanskelig angi. Grensen må trekkes etter en helhetsvurdering der utgangspunktet vil være arbeidenes karakter. Undersøkelsesstadiet karakteriseres først og fremst ved at man går videre fra indikasjoner på letestadiet om en mulig interessant forekomst og foretar nødvendige tiltak for blant annet å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet. På undersøkelsesstadiet vil det derfor være nødvendig å foreta aktiviteter av en helt annet karakter enn på letestadiet.
Forslaget til ny minerallov regulerer ikke retten til ferdsel inn og ut til det området hvor det letes etter mineraler. Retten til ferdsel til fots sikres gjennom allemannsretten. Er det behov for motorisert ferdsel, for eksempel ved bruk av grunneiers private vei, må slik ferdsel bygge på avtale med grunneier. Motorisert ferdsel vil ofte også kreve tillatelse etter lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.
7.3.2 Høringsinstansenes syn
Skogeierforbundet mener at leteretten ikke bør knyttes til begrepet «skade av betydning», men til begrepet «inngrep av betydning», jf. høringsforslaget § 7. Forbundet skriver:
«Definisjonen av hva som er skade eller «bare» er et inngrep, bedømmes subjektivt og kan derfor bli en kilde til uoverensstemmelser. Skulle det virkelig dreie seg om reelle «skader av betydning» i naturen kan/bør heller ikke grunneieren uten videre gi tillatelse til dette. Vi foreslår derfor at annet ledd i § 7 i stedet formuleres: Inngrep av betydning kan bare foretas med samtykke fra grunneier.»
Sametinget uttaler:
«(...) selv om letinger i utgangspunktet ikke innebærer større inngrep i naturen, så vil bruk av motorisert kjøretøy og store maskiner medføre skader i terrenget. Sametinget er betenkt over at de miljømessige problemstillingene i liten grad er problematisert og vurdert i forslaget. Departementet har heller ikke vurdert hvordan hensynet til samiske kulturminner, både oppdagede og ikke-oppdagede, skal tas allerede i letefasen.»
7.3.3 Departementets vurdering
Departementet har ikke mottatt høringsinnspill om innholdet i leteretten og legger vurderingene over til grunn. Det er arbeider i overflaten som er nødvendige for å påvise mineraler som kan foretas på letestadiet. Departementet bemerker at det er vanskelig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som kan anses som nødvendige arbeider. Det nærmere innholdet vil bli klarlagt gjennom praksis.
Skogeierforbundet tar opp spørsmålet om vurderingskriteriet for når samtykke fra grunneier er nødvendig, bør endres fra «skade av betydning» til «inngrep av betydning». Etter departementets vurdering er både «inngrep» og «skade» begreper av subjektiv karakter som det er vanskelig å definere det eksakte innholdet av. Departementet mener at «skade» er det mest relevante begrepet i denne sammenheng. Den type aktiviteter som grunneier har behov for å kunne føre kontroll med, er nettopp de inngrep som medfører skade på eiendommen. Dette gjøres ved at grunneier må samtykke til denne type inngrep.
Uttrykket «skade av betydning» innebærer et kvalifisert krav om skade. De rene bagatellmessige skader vil derfor falle utenfor. På den annen side er det ikke et vesentlighetskrav i loven. Den nedre grensen for hva som skal anses som skade av betydning er vanskelig å angi, og vil bero på en helhetsvurdering. Utgangspunktet er at man ved vurderingen må se på den skade som foreligger etter at inngrepet er avsluttet, og leter har ryddet opp. Hvorvidt det foreligger en kvalifisert skade må vurderes ut fra områdets sårbarhet. I områder med sårbar og sjelden natur vil følger av mindre inngrep fort bli ansett som skade av betydning. Inngrep som medfører negative økonomiske konsekvenser for grunneier eller bruker kan også bli ansett som skade av betydning. Dette kan være tilfelle dersom næringsdrift, for eksempel dyr på beite, blir rammet av letearbeidene.
Aktiviteter på letestadiet krever normalt ikke bruk av motorisert ferdsel. Dersom det likevel skulle være slikt behov, må de nødvendige offentlige tillatelser og eventuelt samtykke fra grunneier foreligge.
Sametingets synspunkter om hvordan hensynet til samiske kulturminner ivaretas på letestadiet behandles i kapittel 14.15.
7.4 Varslingsplikt på letestadiet
7.4.1 Departementets forslag
Departementet foreslo i høringsnotatet at den som skal lete etter mineraler på fremmed grunn plikter å varsle grunneieren før letingen tar til. Hensynet bak regelen er å ivareta grunneierens interesse i å ha oversikt over hva som skjer på egen eiendom, og hvem som foretar aktiviteten. Dette vil for eksempel gjøre det lettere å finne tilbake til skadevolder ved eventuelle skader. Også den kvantitative utvidelsen av leteretten, ved at det innføres en leterett også etter grunneieres mineraler, medfører at det er rimelig at grunneier varsles.
Også bruker kan ha behov for informasjon om leteaktiviteter som skal finne sted i områder der bruker har interesser. Departementet foreslo derfor at også brukeren av grunnen skal varsles før letingen igangsettes.
Sett hen til at tillatte inngrep uten grunneieres samtykke på letestadiet vil være svært begrenset, foreslo departementet å gjøre varslingsplikten så lite omfattende som mulig. Departementet foreslo derfor at muntlig varsel er tilstrekkelig, men at det er mulig å gi skriftlig varsel dersom det er ønskelig. Varslingsfristen ble foreslått satt til én uke.
7.4.2 Høringsinstansenes syn
Statskog mener at lovens krav bør være at varsling skjer skriftlig. Dette vil sikre informasjon om at varsling er gitt, og kan gi informasjon fra grunneier til leter om tidligere kartlegginger og undersøkelser som er foretatt.
Bergvesenet mener at forslaget til varslingsplikt for leter er for omfattende. Det kan være mange grunnstykker med dertil mange eiere. Eksempelvis kan det i uskiftede dødsbo være flere hundre eiere. Bergvesenet foreslår derfor å lempe på varslingsplikten der det er forbundet med «urimelig ulempe».
Sør-Varanger kommune går inn for at kommunen bør varsles på letestadiet fordi kommunen er arealmyndighet etter plan- og bygningsloven. Også Direktoratet for naturforvaltning mener at de som vil lete i tillegg til å varsle grunneier også må varsle den kommunen letingen skal foregå i. Dersom letingen kan medføre skade eller ulempe for allmenne interesser, mener direktoratet at det må foreligge en kommunal godkjenning av tiltaket. Et samtykke fra grunneier til å foreta inngrep som kan medføre skade av betydning, fritar ikke for plikten til å unngå skade på allmenne interesser, og kan ikke erstatte tillatelse etter annet lovverk. Inngrep som kan medføre skade vil i mange tilfeller være inngrep som krever tillatelse. Direktoratet mener det klart bør fremgå av loven at samtykke fra grunneier ikke erstatter eventuelle krav om tillatelse etter andre lover.
Bergindustriens Fellessekretariat mener den foreslåtte varslingsplikten kan uthule utvidelsen av leteretten, som har til formål å stimulere til økt leteaktivitet. Varslingsplikten kan medføre at opparbeidet kompetanse og strategier må avsløres før en leter har mulighet til å sikre seg en undersøkelsesrett.
Også Norges geologiske undersøkelse (NGU) påpeker «flaggingsproblematikken» og fremholder at det er vanskelig å pålegge leteren en varslingsplikt før vedkommende har fått en undersøkelsesrett, for ellers kan grunneieren selv søke om undersøkelsestillatelse på det området som leteren har varslet at han vil lete på. Etter NGUs syn bør det ikke være nødvendig med varslingsplikt hvis leter holder seg innenfor de rammer som er gitt for allemannsretten.
Norske Reindriftsamers Landsforbund uttrykker bekymring for at reindriften ikke blir varslet ved leting, da det kun er innehavere av totale bruksrettigheter og ikke begrensede bruksrettigheter som leter skal ha plikt til å varsle. Forbundet er imidlertid fornøyd med at det i § 7 foreslås at Sametinget og områdestyret for distriktsstyret for reindrift skal varsles ved leting i Finnmark.
Sametinget er positive til en varslingsplikt før leting av mineraler igangsettes. Når det gjelder varslingsfristens lengde, mener Sametinget at en ukes varslingsfrist er for kort for dem som driver med utmarksnæringer og som derfor kan være utilgjengelige i lengre perioder.
7.4.3 Departementets vurdering
Departementet mener det er behov for å innføre en varslingsplikt. Gjennom varslingsplikten gis grunneier og bruker oversikt over hvem som driver letevirksomhet på eiendommen. Dette åpner for at grunneier og eventuelt bruker lettere kan henvende seg til leter dersom det oppstår skade i forbindelse med letearbeidene.
I et leteområde kan det være mange ulike brukere av grunnen. Enkelte brukere vil i likhet med grunneieren ha behov for informasjon om leteaktiviteter som skal finne sted. De som bruker området i medhold av allemannsretten har ikke krav på å bli varslet. Det vil heller ikke de med begrensede bruksrettigheter, for eksempel de med en vei- eller hugstrett. Brukere med totale bruksrettigheter skal varsles. Dette vil si de brukere som har tilnærmet samme eierbeføyelser som en grunneier, eksempelvis festere. Også samiske brukere, for eksempel reindriftsutøvere, kan være omfattet av lovens brukerbegrep. Det pålegges leteren plikt til, gjennom sin kontakt med grunneier, å finne ut om det er brukere av grunnen som skal varsles.
Flere høringsinstanser ønsker at ikke bare grunneier og bruker av grunnen, men også kommunen skal varsles før letingen starter. Departementet kan ikke se at det er behov for et krav om særskilt varsel til kommunen på letestadiet fordi det her vil være svært begrensede inngrep som kan utføres. Plan- og bygningsloven har regler om når kommunen skal involveres. Så lenge leteren kun utfører aktivitet innenfor leteretten kan ikke departementet se behovet for at kommunen skal varsles. Annerledes stiller det seg dersom grunneieren gir tillatelser til mer omfattende inngrep i grunnen. Ifølge lovens system er man da over i undersøkelsesfasen, der det oppstilles en mer omfattende varslingsplikt som også omfatter kommunene. I tillegg nevnes plan- og bygningsloven § 93 i) om at kommunen skal godkjenne blant annet vesentlige terrenginngrep.
Departementet har vurdert om lovens hovedregel bør være muntlig eller skriftlig varsel. Departementet ser at et skriftlig varsel kan sikre dokumentasjon av at varsel har skjedd. På den annen side vil kun svært beskjedne inngrep være tillatt uten grunneiers samtykke, og departementet ønsker derfor en varslingsplikt som er lite belastende for leter. Departementet er ikke enig i at muntlig varsel vil svekke grunneierens interesser. Departementet er derfor kommet til at varsling bør kunne skje muntlig eller skriftlig.
Når det gjelder «flaggingsproblematikken» som både Bergindustriens Fellessekretariat og NTNU tar opp, mener departementet at dette problemet ikke vil være særlig stort. Varslingsplikten innebærer en rett for grunneier til å bli gjort kjent med leting etter mineraler på vedkommendes eiendom. Det kreves ikke at leteren eksakt angir området for letingen og hvilke mineraler det letes etter, men leteren må angi når letingen skal finne sted. Leteren plikter heller ikke å rapportere om resultatene av letingen. Problemet vil også være lite dersom leteren på et tidlig stadium sikrer seg muligheten for en undersøkelsesrett på grunneiers mineraler, eventuelt en undersøkelsesrett på statens mineraler hos Direktoratet for mineralforvaltning. Det er heller ingenting i veien for å sikre seg en undersøkelsesrett før letingen tar til. Etter departementets vurdering bidrar disse forhold til å minimere den såkalte flaggingsproblematikken.
Departementet er enig med Bergvesenet i at det i enkelte situasjoner kan være problematisk for leteren å fremskaffe nødvendig informasjon om grunneiere og brukere, for å kunne varsle disse om letingen. Utgangspunktet er at grunneier og bruker av grunnen skal varsles individuelt. Det kan likevel oppstå situasjoner der det er vanskelig for leteren å oppfylle kravet om individuelt varsel, eksempelvis der det er et stort antall grunneiere og disse vanskelig lar seg identifisere. Departementet ser på denne bakgrunn behov for at leteren kan varsle ved kunngjøring i en avis som er alminnelig lest på stedet, dersom det vil være forbundet med urimelig ulempe å foreta varslingen muntlig eller skriftlig. Departementet legger til grunn at terskelen for når dette unntaket kan tas i bruk skal være høy.
Allemannsretten til fri ferdsel berøres ikke av forslaget om varslingsplikt. I tråd med gjeldende rett skal grunneier ikke varsles ved utøvelse av allemannsretten. Derimot skal grunneier varsles når letearbeider skal utføres. Det er imidlertid vanskelig å si eksakt hvor grensen mellom utøvelse av allemannsretten og leteretten etter mineralloven skal trekkes.
I Finnmark vil det foreligge en noe mer omfattende varslingsplikt ved at også Sametinget og det aktuelle distrikts- og områdestyret for reindriften skal varsles. Dette omtales nærmere i kapittel 14.
7.5 Områder unntatt fra leting og undersøkelse
7.5.1 Departementets forslag
Departementet foreslo i høringsnotatet at enkelte områder unntas fra leting og undersøkelse med mindre det foreligger samtykke fra eieren og brukeren av grunnen og vedkommende myndighet. Dette gjelder hovedsakelig områder i nærheten av bebyggelse og anlegg, samt eiendommer som nyttes til jordbruksformål. I tillegg er nedlagte gruveområder eksplisitt unntatt. Forslaget følger i hovedtrekk bestemmelsen i bergverksloven § 3 om hvilke områder som foreslås unntatt fra leting uten nødvendig samtykke.
Krav om samtykke fra vedkommende myndighet er tatt med for de tilfellene der staten verken er grunneier eller bruker i lovens forstand, men der en aktuell myndighet har sterke interesser i området. Dette kan for eksempel være kommunen gjennom park- og idrettsvesenet. Ofte vil myndighetenes interesser ha manifestert seg gjennom regler som fanger opp aktiviteter knyttet til leting/undersøkelser av mineraler, for eksempel i naturvernlovgivningen og kulturminnelovgivningen. For områder der leting/undersøkelse ikke tillates etter annet lovverk, vil en slik bestemmelse være overflødig med mindre lovverket åpner opp for dispensasjon fra forbudet.
Forslaget om unntak fra leteretten foreslås innført både for grunneiers og statens mineraler. Når det gjelder undersøkelsesretten følger det av forslaget at en forutsetning for å kunne gjøre undersøkelser på grunneiers mineraler er at det er inngått avtale med grunneier om dette. Forslaget får selvstendig betydning der det er en bruker med total bruksrettighet til grunnen og/eller at det finnes en aktuell myndighet som skal gi sitt samtykke.
For den som har en undersøkelsestillatelse til statens mineraler utgjør bestemmelsen et unntak, ved at det innenfor de områdene som er nevnt kreves samtykke fra grunneier, bruker og vedkommende myndighet til alle typer undersøkelser. I områder som ikke omfattes av unntakene kan den som har fått en undersøkelsestillatelse til statens mineraler, foreta nødvendige undersøkelsesarbeider uten grunneier- og brukersamtykke, med mindre undersøkelsene påfører grunnen vesentlig skade. For slike inngrep gjelder krav om samtykke fra eieren og brukeren av grunnen.
7.5.2 Høringsinstansenes syn
Statskog foreslår at nasjonalparker og andre områder vernet etter naturvernloven og kulturminneloven unntas fra leting. Selv om leteretten bare omfatter overflateinngrep og innsamling av stein, kan leteaktivitet i slike områder være til skade for verneinteressene. Vern vekker interesse og øker tilstrømmingen av besøkende til området. En fri leterett kan derfor medføre økt slitasje og belastning på området.
Sør-Varanger kommune går inn for at unntaket skal modifiseres hva angår gruver, slik at det skal være mulig å lete i nedlagte gruver.
Direktoratet for naturforvaltning påpeker at områder vernet etter naturvernloven og statlig sikrede friluftsområder bør unntas fra leting, da disse områdene i utgangspunktet er spesielt sårbare.
Norsk Bergindustriforening er uenig i forslaget om at det ikke skal kunne letes i nedlagte gruveområder, og peker på at nedlagte gruveområder både i nasjonal og internasjonal sammenheng vil være blant de første steder man vil starte en ny undersøkelse. Foreningen viser til at historien er full av nyfunn i tilknytning til gamle gruveområder.
Riksantikvaren påpeker at leting etter mineraler kan berøre automatisk fredede kulturminner (arkeologiske kulturminner), og at det da kreves dispensasjon etter kulturminneloven.
Bergvesenet støtter forslaget om å unnta nedlagte gruver fra områder hvor det er generell adgang til å lete og undersøke. Bergvesenet viser til eksempler på at det er viktig å ha spesiell kontroll med slike aktiviteter i nedlagte gruveområder. Bergvesenet forstår industriens motforestillinger, og mener det ikke er hensiktsmessig å gi grunneier en rett til å nekte leting og undersøkelser i disse områdene. Derimot er det etter Bergvesenets syn svært viktig, for å unngå blottlegging av forurensede mineraler og ødeleggelser av sikrings- og arronderingsarbeid, at Bergvesenet får mulighet til å styre hvor og hvordan leting og undersøkelser skal foregå i nedlagte gruveområder. Bergvesenet ønsker å utvide bestemmelsens ordlyd til å omfatte bergvelter i tillegg til nedlagte gruveområder.
7.5.3 Departementets vurdering
Flere høringsinstanser mener det bør kunne letes i nedlagte gruveområder, da det i slike områder kan være store muligheter for å finne mineraler. Departementet ønsker av flere grunner ikke å etterkomme disse anmodningene. Fra bergverksmyndighetenes side er det ikke ønskelig med ukontrollert aktivitet inne i nedlagte gruveområder. Nedlagte gruveområder utgjør en potensiell forurensningsrisiko. I mange områder er det iverksatt tiltak for å minske avrenningen av tungmetaller. Utstrakt leteaktivitet i de nedlagte gruveområdene kan øke forurensningen og virke «forstyrrende» på tiltak som er iverksatt. Det samme gjelder for gamle bergvelter, og bestemmelsens bokstav g) utvides derfor til også å omfatte slike. I tillegg kommer at lete- og undersøkelsesaktivitet inne i gamle gruverom utgjør en ikke ubetydelig risiko for økt rasfare i gruvegangene.
Departementet har vurdert om også reindriftsområder bør tas med på listen over områder som er unntatt fra leting. Sett hen til at leting medfører svært begrensede inngrep, og at leters varsomhetsplikt også gjelder overfor reindriftsnæringen, ser ikke departementet behov for dette. Aktivitetene på letestadiet vil i liten grad være til sjenanse for reindriftsnæringen. Departementet viser imidlertid til bestemmelsen om at departementet kan unnta enkelte områder fra leting, og at denne kan være aktuell for reinbeiteområder. Det vises også til den særskilte varslingsregelen i Finnmark, jf. § 10 andre ledd.
Ytterligere forbud mot leting i bestemte områder kan bestemmes av departementet i forskrift, jf. forslaget § 47 tredje ledd. Grunnen til at forskriftsformen er valgt er at vedtaket må rette seg mot enhver som kan tenkes å lete i området for å få den ønskede effekt. Departementet vil bemerke at også en forskrift kan iverksettes raskt. Det er derfor ikke nødvendig å fatte enkeltvedtak for å sikre en rask gjennomføring av vedtaket.
Som det fremgår av kapittel 4.5 vil flere andre lover enn mineralloven ha betydning for bergverksaktivitet på alle stadier. En leter vil for eksempel være forpliktet til å følge annet lovverk som kan medføre restriksjoner i leteretten. Nærliggende eksempler på slik lovgivning er naturvernloven og kulturminneloven.
7.6 Leteretten og forholdet til Grunnloven § 105
Gjennom leteretten gis enhver mulighet til, på fremmed grunn, å foreta arbeider i overflaten som er nødvendig for å påvise forekomster av mineraler. Dette er en rettighet som bare i begrenset grad utvider det som allerede følger av allemannsretten. På den annen side gir leteretten en rett til å utøve aktivitet på annen manns eiendom, som man ellers ikke kunne utøvet uten grunneiers samtykke.
For grunneieren innebærer utvidelsen av leteretten at vedkommende mister muligheten til å kreve vederlag for letingen, samtidig som grunneieren ikke kan motsette seg at det letes etter mineraler på eiendommen. Den leteren som allerede har en leterett, må finne seg i at vedkommendes leterett ikke lenger er eksklusiv, men at også andre kan benytte seg av denne.
En forutsetning for at Grunnloven § 105 skal komme til anvendelse og utløse erstatningsplikt, er at grunneieren blir fratatt eiendomsrett uten å få erstatning for de skader eller ulemper eiendommen måtte bli påført. Etter forslaget til minerallov § 52 plikter leter på objektivt grunnlag å erstatte skade som arbeidene påfører grunnen, bygninger eller anlegg. Tilsvarende gjelder for den ulempe som påføres eieren eller brukeren av grunnen. Minerallovens utgangspunkt er at grunneieren og brukeren skal holdes økonomisk skadesløs. Med det begrensede omfang leteretten gis i loven, antar departementet at det i praksis meget sjelden vil oppstå tingsskader og ulemper av økonomisk betydning for grunneieren. Med den objektive erstatningsregelen i mineralloven, og leterettens begrensede omfang, mener departementet at utvidelsen av leteretten ikke er erstatningsbetingende etter Grunnloven § 105. Det faktum at grunneier mister mulighet til å kreve vederlag for fremtidig mineralleting endrer ikke på dette. Etter departementets syn er et slikt potensielt tap av begrenset størrelse ikke erstatningsberettigende. Dette må gjelde tilsvarende for kontraktsparter som mister sin eksklusive leterett. Dette samsvarer med det synet som fremkom i en brevveksling mellom departementet og Justis- og politidepartementet i forbindelse med minerallovutvalgets innstilling og utarbeidelse av Ot.prp. nr. 35 (1998-1999).