12 Merknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget

12.1 Merknader til endringene i sjødyktighetsloven

Til § 4

Forslaget går ut på å oppheve tredje ledd da den alminnelige bestemmelse om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13-13f, som også får anvendelse på sjødyktighetslovens område, anses tilstrekkelig. Se nærmere kapittel 6.

Til § 14

Det foreslås et nytt annet ledd som tar sikte på å effektivisere og rasjonalisere innkreving av gebyrer for Statens innkrevingssentral. Statens innkrevingssentral gis hjemmel til å innkreve gebyr fastsatt etter § 14 første ledd, ved trekk i lønn og liknende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Det forutsettes at skyldneren for gebyret mottar lønn eller annen ytelse i Norge som det kan tas utlegg i. Statens innkrevingssentral gis videre hjemmel til å inndrive gebyrene ved å stifte utleggspant for kravet forutsatt at panteretten får rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf panteloven kapittel 5, og utleggsforretning kan holdes som kontorforretning etter tvfl § 7-9 første ledd.

Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.

Til § 24

Det foreslås et nytt annet leddannet punktumsom gir tilsynet for et skip adgang til å pålegge rederen innen en rimelig frist å treffe tiltak som er strengt nødvendig for å bringe et skip som har blitt tilbakeholdt i medhold av § 24 første ledd, i en slik stand at det kan flyttes uten fare for sikkerheten eller det marine miljøet.

Hjemmel til å gi slikt pålegg kan først anvendes når skipet har blitt liggende uforholdsmessig lenge i havn. Dette vil bero på en konkret vurdering hvor de ulempene skipet medfører for havnemyndighetene ved opphoping i havn, trafikale forhold, løpende havneavgifter, miljømessige hensyn osv må veies opp mot skipets verdi og tiltakets betydning og størrelse.

Pålegget skal omfatte bare de tiltak som er strengt nødvendige for å bringe skipet i en slik stand at det kan flyttes uten fare for sikkerheten eller det marine miljøet. Det omfatter således ikke alle de pålegg som ble fastsatt samtidig med at skipet ble holdt tilbake i medhold av § 24 første ledd. Tilsynet vil for eksempel kunne gi pålegg om tiltak for å sikre at skipet er stabilt, har flyteevne og er intakt og tett. Det presiseres at den flyttingen det er tale om, er flytting over korte distanser til et sted anvist av havnemyndighetene, noe som vil ha betydning for hvilke tiltak som kan betraktes som nødvendige. Det vil også ha betydning for denne vurderingen at det vil kunne settes vilkår for flyttingen, slik som bruk av slepebåt, spesielle farleder, eskortefartøy eller andre spesielle sikkerhetstiltak.

Det skal settes en rimelig frist for gjennomføring av pålegget. Fristen skal fastsettes individuelt under hensyn til påleggets omfang og den tid det normalt vil ta å få gjennomført tiltakene. Gjennomføringen av pålegget medfører ikke at skipet blir å regne som sjødyktig, jfr. § 24 første ledd. Skipet vil fortsatt tilbakeholdes til de gjenstående pålegg er utført slik at skipet blir sjødyktig og kan seile. Såfremt pålegget ikke etterkommes innen utløpet av fristen, kan tilsynet iverksette pålegget i medhold av § 24 a.

Pålegg gitt i henhold til bestemmelsen er enkeltvedtak, jf forvaltningsloven § 2 b. Det kreves derfor forhåndsvarsel, skriftlighet og hjemmelshenvisning. Vedtak som forelegges for kapteinen, bør utarbeides på norsk eller engelsk.

Til § 24 a

Paragrafen gjelder tilsynets adgang til selv å iverksette pålegg fastsatt i medhold av § 24 annet ledd for rederens regning såfremt pålegget ikke er oppfylt innen fristens utløp. Tilsynet kan besørge at påleggene gjennomføres «om nødvendig». Tilsynet har således ikke noe plikt til å iverksette pålegget, og det forutsettes at dette gjøres bare etter nøye vurdering og i samråd med havnemyndighetene.

Pålegg vil kunne iverksettes selv om det er uvisst hvem som er skipets reder, dersom vedtaket er rettmessig forkynt. Etter forslaget til endring i sjøloven § 137 vil skipsføreren kunne motta forkynnelse på vegne av rederen.

Tilsynet skal kunne besørge at påleggene gjennomføres for rederens regning. Det er altså skipets reder som er ansvarlig for at utgiftene i forbindelse med utførelsen av pålegget dekkes. I tilfelle rederen ikke betaler, vil myndighetene ha tilbakeholdsrett i skipet til sikring av sin fordring i henhold til sjøloven § 54. Myndighetene vil også kunne ta arrest i skipet til sikring av sine utgifter etter reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 14 og 15.

Arrestkonvensjonen av 1952 antas ikke å være til hinder for at skip som er under arrest flyttes, forutsatt at arresten er sikret i forbindelse med flyttingen. Arrest vil kunne være sikret ved bruk av slepebåt, eskortefartøy, spesielle farleder eller andre spesielle sikkerhetstiltak.

Det kan i særskilte tilfeller være nødvendig å påføre skipet skade for å få iverksatt pålegget. Etter annet ledd er tilsynet og den som står for iverksettingen, ansvarsfri når det gjelder slik skade. Men skade som påføres skipet unødig ved uaktsomhet, vil kunne medføre erstatningsansvar etter de alminnelige erstatningsrettslige regler.

12.2 Merknader til endringene i måleloven

Til § 7

Det foreslås et nytt annet ledd som er det samme som det foreslåtte nye annet ledd i sjødyktighetsloven § 14. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen. Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.

12.3 Merknader til endringene i sjøloven

Til § 97

Det foreslås en ny § 97. Nåværende § 97 blir ny § 98.

Første ledd fastsetter at den som begjærer tvangsdekning eller arrest i skip må stille sikkerhet for havneavgifter som påløper mens skipet blir liggende i havn under saken.

Kravet til sikkerhet er begrenset til å omfatte havneavgiften, jf første ledd første punktum. Sikkerheten skal omfatte havneavgift som påløper under saken. Rekvirentens risiko for havneavgiften begynner å løpe ved innleveringen av begjæring om arrest eller tvangsdekning, og varer inntil tvangsforretningen blir endelig avsluttet. Blir arresten opphevet i medhold av tvfl § 14-14, vil risikoen bortfalle når kjennelsen om opphevelse er rettskraftig. Faller arresten bort etter tvfl § 14-15 bokstav b til f vil risikoen bortfalle ved bortfall av arresten eller, i tilfelle hvor saksøkte krever at retten treffer avgjørelse om at arresten er falt bort, når kjennelse om bortfall er rettskraftig. Blir det begjært tvangsdekning i skipet vil risikoen vare frem til tvangssalget er gjennomført og budet er stadfestet.

Fristen for å fremskaffe sikkerheten er en uke, jf første ledd første punktum. Fristen begynner å løpe ved innlevering av begjæringen om arrest eller tvangsdekning. Fristen har en todelt funksjon. For det første innebærer fristen at kravet om sikkerhetsstillelse ikke legger unødige hindringer i veien for at en tvangsforretning iverksettes raskt. For det andre innebærer det at domstolene og de seriøse aktører i bransjen ikke påføres unødvendige byrder, idet de fleste arrester vil være opphevet innen en uke, slik at kravet til sikkerhet for havneavgifter ikke får noen betydning i flertallet av sakene. Det er normalt bare de skip som erfaringsmessig kan komme til å volde problemer ved at de blir liggende i havn over lang tid, og som reglene derfor er ment å ramme, som blir liggende i havn mer enn en uke ved arrest.

Etter første ledd annet punktum gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 3-6 første og annet ledd for hva som godtas som sikkerhet. Som sikkerhet kreves altså innskudd i norsk bank med erklæring fra banken om at innskuddet ikke kan disponeres uten etter samtykke fra vedkommende havnemyndighet, eller ubetinget og tidsubegrenset selvskyldnergaranti fra norsk bank eller annet foretak med rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første ledd. Sikkerheten forutsettes stilt overfor havnemyndighetene, som vil være kreditor for det sikrede beløp. Det anses unødvendig å presisere dette i lovteksten.

Etter annet ledd skal sikkerheten til enhver tid dekke havneavgiften for minst 14 dager framover. Dette innebærer at den første sikkerheten som oppstilles, som regel vil måtte være større enn et beløp tilsvarende havneavgiften for 14 dager framover, da den ellers vil måtte forlenges allerede neste dag. Etter lovforslaget gjelder det ikke noe maksimalt beløp for sikkerheten. Etter at den første sikkerheten er stilt, påhviler det havnemyndighetene å påse at sikkerheten til enhver tid er tilstrekkelig. Dersom det ikke foreligger tilstrekkelig sikkerhet, kan havnemyndighetene kreve saken hevet, jf tredje ledd første punktum.

Etter tredje ledd annet punktum kan sikkerheten kreves frigitt når saken er endelig avsluttet og påløpte havneavgifter er betalt. Det vises til merknadene til første ledd første punktum om når saken anses endelig avsluttet.

Etter fjerde ledd første punktum kan namsretten gjøre unntak fra regelen om sikkerhetsstillelse, derunder tillate annen form for sikkerhet, når det er offentlig myndighet som begjærer arrest eller tvangsdekning. Paragrafen gir namsretten en fakultativ adgang til å gjøre unntak fra kravet om sikkerhet. Det forutsettes at unntaksregelen brukes med varsomhet etter en konkret vurdering av om havnemyndighetens interesser er tilstrekkelig ivaretatt uten at det stilles sikkerhet. Når det er offentlig myndighet som begjærer arrest eller tvangsdekning, kan retten også tillate annen form for sikkerhet enn det som ellers følger av første ledd. Som alternativ til sikkerhet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-6 kan for eksempel tenkes en erklæring fra overordnet myndighet om at havneavgiften vil bli dekket. Etter fjerde ledd annet punktum er ansatte om bord på skipet fritatt for å stille sikkerhet for så vidt det begjæres arrest eller tvangsdekning for krav som er sikret med sjøpanterett i skipet, jf § 51 nr 1. Begrepet «ansatte om bord» må tolkes på samme måte som i sjøloven § 51 nr 1. Det innebærer at også sjømann som har fratrådt tjenesten og hvis krav er sikret med sjøpanterett vil være unntatt fra å stille sikkerhet når arrest eller tvangsdekningen begjæres innenfor foreldelsesfristen i sjøloven § 55.

Femte ledd slår fast at saksøkeren trer inn i havnemyndighetens rett til dekning etter sjøloven § 51 første ledd nr 2 dersom sikkerheten blir anvendt til dekning av havneavgift, og får dermed sjøpanterett for sitt regresskrav mot rederen.

Til § 137 første ledd

Det foreslås et nytt tredje punktum i første ledd. Forslaget innebærer at kapteinens fullmakter utvides når det gjelder å motta rettslige forkynnelser og meddelelser på vegne av eier og reder, til å gjelde i alle saker som gjelder skipet. Det er i utgangspunktet ikke nødvendig å prøve å finne frem til eier og reder før kapteinsforkynnelse etter § 137 første ledd tredje punktum kan skje. Internasjonale konvensjoner kan imidlertid stille krav til at forkynnelse mv skjer direkte til skipets eier og reder, og i såfall vil bestemmelser om dette måtte gå foran de norske reglene om kapteinsforkynnelse, jf henvisningen til Norges folkerettslige forpliktelser. I dag er Norge ikke medlem av noen konvensjon som stiller slike krav. Dersom sjøpantkonvensjonen 1993 ratifiseres og trer i kraft for Norge, vil det imidlertid i saker som reguleres av konvensjonen være nødvendig å gjøre rimelige undersøkelser for å finne skipets eier, før forkynnelse for skipsføreren kan tre i stedet for forkynnelse direkte overfor eier.

Til § 228

§ 228 foreslås opphevet. Det dreier seg om retting av en inkurie, jf kapittel 10 foran.