5 Forkynnelse for skipsføreren

5.1 Gjeldende rett

Ved arrest og tvangsfullbyrdelse av skip stilles det i flere sammenhenger krav om forkynnelse eller meddelelse av dokumenter. Ved begjæring om arrest skal saksøkte normalt innkalles til muntlige forhandlinger, jf tvfl § 14-7 første ledd. Begjæring om tvangsdekning skal forkynnes for saksøkte, jf tvfl § 11-7 første ledd. Dersom saksøkeren på forhånd må skaffe seg tvangsgrunnlag for kravet, kommer i tillegg inn de alminnelige reglene om forkynnelse av stevning (tvistemålsloven § 303 første ledd annet punktum), dommer og kjennelser (tvistemålsloven § 154 første ledd), og anke og kjæremålserklæringer (tvistemålsloven §§ 370 og 399 annet ledd).

I utgangspunktet gjelder de alminnelige regler om forkynnelse og meddelelser i domstolloven kapittel 9. Forkynnelse vil derfor kunne skje gjennom post, jf domstolloven § 163 a jf § 178. Dette forutsetter imidlertid at saksøktes - dvs eierens eller rederens - identitet og adresse er kjent, noe som slett ikke alltid er tilfellet. Forkynnelse kan dessuten skje gjennom vedkommendes eventuelle prosessfullmektig eller annen særlig fullmektig, hvis denne er kjent, jf domstolloven §§ 193 til 195.

Dersom eierens eller rederens identitet og adresse er ukjent, og vedkommende heller ikke har kjent fullmektig, kan arrest likevel besluttes dersom det er "fare ved opphold", jf tvfl § 14-7 annet ledd. Dessuten kan tvangsfullbyrdelse gjennomføres uten den påkrevde meddelelse og forkynnelse dersom saksøkte ikke har kjent oppholdssted eller fullmektig med kjent oppholdssted, jf tvfl § 5-14 første ledd jf § 6-1 annet ledd. For øvrig kan forkynnelse skje ved oppslag på rettsstedet, jf domstolloven § 181. Her forutsettes imidlertid at forkynnelse først er forsøkt gjennomført etter de alminnelige regler.

Når det gjelder sjøpanterett i fartøyet, kan søksmål for å få tvangsgrunnlag reises mot skipsføreren, jf sjøloven § 73 første punktum. Skipsføreren kan videre opptre som saksøker på rederens vegne i saker som gjelder skipet og lasteeierens tarv, jf sjøloven § 137 første ledd annet punktum og § 138 første ledd annet punktum.

5.2 Skipfartsmeldingen

I skipsfartsmeldingen varslet regjeringen at det ville bli fremmet forslag om lovendringer slik at skipets kaptein kan representere skipets eier og reder i forbindelse med arrest og tvangsfullbyrdelse av skip. Som begrunnelse for dette heter det (på side 53):

«Lavstandard skip kan bli liggende i norske havner eller farvann fordi de holdes tilbake av norske myndigheter ved manglende sjødyktighet eller blir holdt tilbake som følge av en begjæring om arrest. I begge tilfellene har myndighetene erfaring med at ingen på eiersiden gjør noe for å medvirke til at saken finner en løsning og enn mindre for å bringe skipet i sjødyktig stand eller å oppfylle de krav det er tatt arrest for. Eiers manglende medvirkning fører i disse tilfellene til at det kan gå svært lang tid før et krav blir fullbyrdet fordi det er vanskelig eller tilnærmet umulig å oppnå kontakt med eieren. Spørsmålet blir derved hva som kan gjøres for at de krav som er rettet mot skipet kan realiseres hurtigere enn hva som har vist seg å være tilfellet hittil.

Lovgivningens krav til forkynnelse og meddelelser til eieren vil nå ofte begrense mulighetene til f eks tvangssalg. Det vil derfor bli framlagt forslag om lovendringer slik at kapteinen kan representere skipets eier og reder i slike sammenhenger. Eventuelt kan det også gis bestemmelser om at et dokument skal anses som forkynt dersom domstolen har gjort visse anstrengelser for å komme i kontakt med skipets eier. Dette kan eksempelvis være å gi melding til skipets kaptein eller den agent som hadde innklarering av skipet. Regjeringen har her lagt vesentlig vekt på det forhold at kapteinen i alle andre situasjoner, herunder i andre juridiske sammenhenger, fremstår som og er akseptert som eiers og rederiets representant. Hvor det ikke er mulig å komme i kontakt med eier eller rederi i forbindelse med en forkynnelse burde det derfor ikke være store betenkeligheter forbundet med å akseptere kapteinen som eiers representant også i slike situasjoner. Forholdet til internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til må imidlertid vurderes.»

Forslaget fikk støtte fra Stortingets næringskomité da skipsfartsmeldingen ble behandlet der.

5.3 Høringen

I høringsbrevet 11 juni 1998 foreslo Justisdepartementet en endring i sjøloven § 137 første ledd som vil gjøre at skipsføreren i alle saker som gjelder skipet, kan motta forkynnelser og meddelelser på vegne av skipets eier og reder, så langt dette ikke vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Om dette forslaget heter det:

«Gjennomgåelsen av dagens regelverk ... viser at det faktisk foreligger mulighet for alternativ forkynnelse dersom man ikke finner skipets eier. I slike tilfelle kan man falle tilbake på forkynnelse på rettsstedet, jf domstolloven § 181. På den annen side vil Justisdepartementet anta at domstolene viser en forståelig tilbakeholdenhet med slik forkynnelse når store verdier står på spill. Det synes derfor hensiktsmessig med en bestemmelse om at forkynnelse og meddelelse av rettslige dokumenter kan skje til skipets kaptein, som representant for eieren og rederen.

En utvidelse av kapteinens fullmakter når det gjelder å motta forkynnelser og meddelelser på eiers/reders vegne vil etter departementets syn ikke virke urimelig. Eieren/rederen må uansett holde kontakten med og kontroll over sin kaptein på grunn av de store verdiene kapteinen forvalter. Etter departementets syn kan det antas at kapteinen relativt enkelt kan sette seg i kontakt med skipets eier eller reder. Det synes derfor ikke nødvendig ut fra hensynet til eieren/rederen å kreve at man før forkynnelse til kapteinen skal forsøke å finne eieren på dennes registrerte forretningssted. Bestemmelsen om at forkynnelse i alle saker kan skje til en betjent som er ansatt på forretningsstedet til den forkynnelsen retter seg mot, når saken «reiser seg av forretningen», jf domstolloven § 170 første ledd annet punktum, er forøvrig en naturlig parallell i den forbindelse. Justisdepartementet foreslår på denne bakgrunn at kapteinforkynnelse kan skje i alle saker som gjelder skipet. Dette er i tråd med prinsippet om forkynnelse til betjent i domstolloven § 170 første ledd, og vil derfor ikke være spesielt for sjøretten.»

5.4 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser sier uttrykkelig at de støtter forslaget om at skipsføreren kan motta forkynnelser og meddelelser på vegne av skipets eier og reder i alle saker som gjelder skipet, så langt det ikke ville være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser: Salten sorenskriverembete, Nord-Troms herredsrett, Hammerfest havnevesen, Bergen og omland havnevesen, Nordisk Skibsrederforening, Norsk Sjøoffisersforbund/Norsk Sjømannsforbund, Norges Rederiforbund og Norges kemner- og kommunekassererforbund.

Både Salten sorenskriverembete, Hammerfest havnevesen,Bergen og omland havnevesenog Norges kemner- og kommunekassererforbundviser til at det ofte kan være vanskelig å komme i kontakt med skipets eier eller reder for å kunne forkynne dokumenter, og at det vil være både rimelig og effektivt å tillate forkynnelse overfor skipsføreren, som vil være den nærmest til å komme i kontakt med rederen.

Norges Rederiforbunduttaler at reglene om forkynnelse og meddelelser ikke bør legge unødvendige hindringer i veien for en hensiktsmessig avvikling av sakene. Nordisk Skibsrederforeningviser til at det er meget å vinne ved enkle prosedyrer for forkynnelser og meddelelser. Nord-Troms herredsrett gir uttrykk for at det vil være forenklende, tidsbesparende og arbeidsbesparende om kapteinen kan motta forkynnelser m v på vegne av eier/reder. Også Norsk Sjøoffisersforbund/Norsk Sjømannsforbundviser til at forslaget vil være egnet til å forkorte saksbehandlingen. De påpeker særlig at saksbehandlingstiden kan ha stor betydning for sjømenn med utestående hyrekrav, idet manglende hyreutbetalinger i mange tilfeller vil skape stor sosial nød for den enkelte sjømann.

5.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for en endring av forkynnelsesreglene i sjøloven § 137 første ledd i samsvar med forslaget i høringsbrevet 11 juni 1998, slik at skipsføreren i alle saker som angår skipet kan motta forkynnelser og meddelelser på vegne av eier og reder.

Endringen innebærer ikke at skipsføreren på noen måte blir ansvarlig, bare at forkynnelser og meddelelser anses lovlig forkynt overfor eier og reder ved at forkynnelse/meddelelse er skjedd overfor skipets fører som representant for eieren/rederen.

Endringen medfører heller ikke endringer i forkynnelses- eller varslingsreglene for øvrig. Det vil for eksempel fortsatt være nødvendig med varsel til kjente rettighetshavere etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-16.

I samsvar med forslaget i høringsbrevet foreslår departementet å ta inn i lovbestemmelsen et forbehold for Norges folkerettslige forpliktelser. I dag er Norge ikke bundet av noen folkerettslige regler som er til hinder for at skipsføreren kan motta forkynnelser og meddelelser på vegne av eier og reder. Verken Haag-konvensjonen om den sivile prosess av 1 mars 1954, Haag-konvensjonen om forkynnelse i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område av 15 november 1965 («sivilprosesskonvensjonene») eller Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker 16 september 1988, jf lov 8 januar 1993 nr 2, som alle er bindende for Norge, inneholder regler om fremgangsmåten ved forkynnelse som skaper problemer i forhold til forslaget om at forkynnelse skal kunne skje overfor skipets kapteins i eierens eller rederens sted.

Den internasjonale konvensjon om harmonisering av visse bestemmelser vedrørende arrest i sjøgående skip av 10 mai 1952 («arrestkonvensjonen»), som Norge har ratifisert, inneholder overhodet ikke regler om forkynnelse. Regler om forkynnelse er å anse som prosessuelle regler, som etter artikkel 6 er overlatt til nasjonal lovgivning. Konvensjonen er derfor ikke til hinder for norske regler om at forkynnelse kan skje overfor skipets kaptein på vegne av skipets eier eller reder. Arrestkonvensjonen er revidert ved en ny arrestkonvensjon vedtatt i Genève 12 mars 1999, men det er ikke foreslått endringer på dette punktet.

Heller ikke den internasjonale konvensjon om innføring av visse ensartede regler om sjøpanterett samt kontrakts- og utleggspanterett i skip av 27 mai 1967, ("sjøpantkonvensjonen av 1967"), som Norge har ratifisert, er til hinder for å innføre regler om at forkynnelser og meddelelser innenfor konvensjonens område kan gis til kapteinen som representant for rederen og eieren. Konvensjonen artikkel 10 krever at myndighetene gir 30 dagers skriftlig varsel til skipets panthavere mv og til vedkommende registerfører før et tvangssalg blir gjennomført, men inneholder ikke krav om varsel til eieren av skipet. Konvensjonen har dessuten ikke trådt i kraft.

Den internasjonale konvensjon om sjøpanterett og kontrakts- og utleggspant i skip av 6 mai 1993 ("sjøpantkonvensjonen av 1993"), krever imidlertid i artikkel 11 nr 1 at det forut for et tvangssalg av et skip gis 30 dagers skriftlig forhåndsvarsel til vedkommende registerfører, panthavere mv og til den registrerte eieren av skipet. I tilfeller hvor den registrerte eieren kan finnes, synes det klart at varsel til skipets eier etter denne konvensjonen ikke vil kunne erstattes av varsel til kapteinen. I tilfelle hvor den registrerte eieren ikke kan finnes på den registrerte adressen, synes imidlertid situasjonen noe uklar. Artikkel 11 nr 3 bestemmer at varsel skal gis til de personene som er spesifisert i artikkel 11 nr 1 "if known". Skipets registrerte eier vil i og for seg alltid være kjent, ettersom navn og adresse vil fremgå av registeret. Det kan imidlertid hende at den registrerte eieren ikke kan finnes, og at varsel etter artikkel 11 derfor ikke lar seg gjøre. I så fall vil det etter Justisdepartementets syn være grunnlag for å anse eieren for å være ukjent i konvensjonens forstand. Kravet om varsel til skipets eier kan altså ikke etter departementets syn anses for å være absolutt, og utelukker ikke at forkynnelse overfor skipsføreren kan erstatte forkynnelse direkte overfor eieren. Etter departementets syn må imidlertid konvensjonen tolkes slik at man må ha gjort rimelige forsøk på å finne frem til den registrerte eier, før forkynnelse overfor skipsføreren vil kunne tre i stedet for forkynnelse direkte overfor eieren.

Norge har undertegnet sjøpantkonvensjonen av 1993. Det er ennå ikke tatt endelig stilling til om Norge bør ratifisere konvensjonen, først og fremst fordi den må vurderes i sammenheng med en ny arrestkonvensjon som er fremforhandlet i regi av IMO og UNCTAD, og som ble vedtatt på en diplomatkonferanse i Geneve i mars 1999.

Departementet foreslår at man allerede nå tar inn i sjøloven § 137 første ledd et forbehold om at forkynnelse kan skje overfor skipsføreren så langt dette ikke vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, for å dekke opp for det tilfellet at Norge i fremtiden ratifiserer sjøpantkonvensjonen 1993.