Prop. 85 L (2012–2013)

Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister).

Til innholdsfortegnelse

10 Kompetanse, prosess og saksbehandling – samvær med tilsyn

10.1 Innledning

I dette kapittelet behandles forslag om kompetanse (myndighet), prosess og saksbehandling som spesifikt gjelder samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson etter barneloven.

I kapittel 10.2 behandles domstolens kompetanse til å gi pålegg om samvær med tilsyn.

Kapittel 10.3 behandler prosess og saksbehandling for domstolene i slike saker.

I kapittel 10.4 blir oppnevning av tilsynsperson og oppfølging av sak om tilsyn behandlet.

Det vises ellers til at materielle spørsmål om samvær, vilkår for samvær og vilkår for samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson er behandlet i kapittel 7 og 8.

10.2 Domstolens kompetanse til å gi pålegg

10.2.1 Gjeldende rett

Etter barneloven § 43 tredje ledd kan det i avtale eller dom settes vilkår for gjennomføring av samværsrett, herunder tilsyn i privat regi. Det er imidlertid bare domstolen som kan gi pålegg om at det offentlige skal oppnevne tilsynsperson og bekoste tilsynet.

I dag gjelder det ingen avgrensning i loven av hvilke formål som kan omfattes av tilsynsordningen etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum eller hvilke former for tilsyn som kan fastsettes.

Loven stiller ikke eksplisitte formkrav til domstolens beslutning etter loven. Forskriften refererer i § 4 til «rettens premisser» og «domspremissane», men dette er knyttet til definisjon av tilsynspersonens oppgaver og kan neppe sies å fastsette formkrav til domstolens beslutning.1 Etter gjeldende regler stilles det heller ikke krav om at pålegget begrunnes. Det forutsettes imidlertid i forarbeidene at det «er viktig at domstolene er bevisst på hva som er formålet med tilsynet, og dermed også vurderer hva slags form tilsynet bør ha, og hvem som bør utføre tilsynet. […] For at tilsynsordningen skal kunne fungere etter sin hensikt, er det viktig at formålet og tilsynspersonens rolle klart defineres i domspremissene.» Forutsetningen i forarbeidene kan ikke sies å være fulgt opp i praksis. Rundskriv Q-04/2011 redegjør for øvrig for hvilke krav som må være oppfylt for at det kan sies å foreligge et rettslig pålegg.2

Domstolen har i dag en adgang til, men ingen plikt til å fastsette tid, sted og varighet for tilsynet. Departementet har i rundskrivet klargjort at Bufetat etter gjeldende rett har en viss adgang til å fastsette nødvendige utfyllende betingelser for iverksetting, i de saker der domstolens pålegg ikke er tilstrekkelig for iverksetting og i de saker der det ikke er praktisk mulig å følge pålegget fullt ut. Denne adgangen kan for det første forankres i forskriften, som gir Bufetat ansvar for oppnevning av tilsynsperson. For det andre kan Bufetat i konkrete saker sies å ha fått delegert oppgaven fra domstolen når det gjelder å utfylle pålegget.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene.

10.2.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotat 21. juni 2012 at det klargjøres i loven at domstolen har en plikt til å bestemme formål/tilsynsform og fastsette nødvendige bestemmelser om iverksetting.

I høringsnotatet foreslo departementet at hovedformålene skal være henholdsvis beskyttelse og støtte, og at dette blir utgangspunktet for to former for nivåinndelt tilsyn. Det ble også foreslått at de to formene for tilsyn nedfelles i loven slik at domstolen ikke står fritt til å bestemme hvilke former for tilsyn som kan pålegges.

I henhold til høringsforslaget skal pålegget fastsette de mest sentrale og nødvendige bestemmelser for iverksetting.

I høringsnotatet ble det foreslått en tilføyelse i barneloven § 43 tredje ledd andre punktum slik at det fremgår direkte av ordlyden at pålegg kan gis i dom, eller i foreløpig avgjørelse i kjennelse etter barneloven § 60. I høringsnotatet foreslo departementet videre at pålegg kan nedfelles i rettsforlik som innebærer at saken heves.

10.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er bred støtte i høringen for forslaget om at det er domstolen som i pålegg skal fastsette formål med tilsynet og tilsynsform og gi nødvendige bestemmelser om iverksetting. Blant de høringsinstanser som har uttalt seg om forslag til formkrav ved pålegg, gis det støtte til forslaget om at pålegg må gis i dom, foreløpig avgjørelse eller rettsforlik.

10.2.4 Departementets vurderinger og forslag

10.2.4.1 Domstolen skal fastsette tilsynsform og gi bestemmelser for tilsynet

Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om at det klargjøres i loven at domstolen har en plikt til å bestemme formål/tilsynsform og fastsette nødvendige bestemmelser om iverksetting. Dette vil legge til rette for mer effektiv gjennomføring av pålegg, noe som normalt vil være forventet av foreldrene og barnet, og i mange tilfeller også forutsatt av domstolen.

Departementet fastholder videre forslaget fra høringsnotatet om at hovedformålene skal være henholdsvis beskyttelse og støtte, og at dette blir utgangspunkt for et nivåinndelt tilsyn. Det foreslås at de to formene for tilsyn nedfelles i loven slik at domstolen ikke står fritt til å bestemme hvilke former for tilsyn som kan pålegges. Det nærmere innholdet i de to hovedformene for tilsyn kan reguleres i forskrift dersom det er behov for dette. Se nærmere om formål i kapittel 8.3.

Departementet mener videre at domstolen i pålegget skal fastsette de mest sentrale og nødvendige bestemmelser for iverksetting. Det vil i alle saker være behov for å fastsette varighet og antall timer. Departementet foreslo i høringen at domstolen også skulle fastsette tid og sted, men har kommet til at dette ikke bør følges opp i lovforslaget. Det er likevel slik at domstolen kan fastsette ytterligere bestemmelser ved behov. Domstolen skal rådføre seg med oppnevnende myndighet før pålegget gis. Domstolen bør som hovedregel overlate til oppnevnende myndighet å utpeke en bestemt tilsynsperson.

Departementet mener videre at det primært bør være domstolen som belyser og gir en anbefaling om hvorvidt det er behov for at tilsynspersonen bistår med transport av barnet i forbindelse med samvær. Det fremmes imidlertid ikke forslag om at domstolen har plikt til å gi bestemmelser på dette punkt. Grunnen til at domstolen bør ta stilling til spørsmål om transport, er at dette bør inngå i vurderingen av sikkerheten rundt barnet.

Se kapittel 10.3.4.1 om begrunnelsesplikt, 10.3.4.2 om varighet av pålegg og 10.3.4.3 (og 8.2.4) om antall timer, og 10.3.4.4 om kravet til at domstolen skal rådføre seg med oppnevnende myndighet.

Særlig om foreldres adgang til å avtale tilsyn

Departementet understreker at foreldre ikke kan inngå en avtale som utløser en plikt for det offentlige til å oppnevne en tilsynsperson. Se imidlertid kapittel 10.2.4.3 om rettsforlik.

Foreldre kan fortsatt inngå avtaler om privat tilsyn, jf. kapittel 7.3.

10.2.4.2 Formkrav

Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet en tilføyelse i barnelovens bestemmelse om samvær med tilsyn slik at det fremgår av ordlyden at pålegg kan gis i dom, eller i foreløpig avgjørelse i kjennelse etter barneloven § 60. Departementet foreslår videre at pålegg kan nedfelles i rettsforlik. At kravene i tvisteloven til rettsforlik skal være oppfylt, se kapittel 10.2.4.3 og merknader til lovutkastet, innebærer at det ikke kan gis pålegg om tilsyn i midlertidige avtaler mellom partene som inngås under saksforberedelsen, eller i brev fra dommer.

Forslaget om et eksplisitt formkrav vil sikre at pålegg gis i tilfeller der domstolen har tatt stilling til om vilkårene er oppfylt i etterkant av en belysning og eventuell sakkyndig utredning av saken. Formkrav vil også sikre likebehandling og en mer transparent saksbehandling i domstolene.

Dersom det er behov for midlertidige avgjørelser om samvær med tilsyn, må dette skje i form av kjennelse etter barneloven § 60. Det er adgang til dette dersom vilkårene i barnelovens bestemmelse om samvær med tilsyn og vilkåret om barnets beste er oppfylt. Der det er behov for å prøve ut samvær under saksforberedelsen for domstolen er det imidlertid bestemmelsene om saksbehandling i barneloven § 61 første ledd nr. 7 som skal benyttes. I veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn vises til at nevnte bestemmelse gir mulighet for at foreldrene kan få råd og veiledning, og høste erfaring med en bosteds- og samværsordning for en kortere eller lengre periode.

10.2.4.3 Særlig om rettsforlik

Departementet foreslår at pålegg kan gis i forbindelse med rettsforlik som oppfyller kravene i tvisteloven § 19-11, i tilfeller der saken heves ved kjennelse etter tvisteloven § 19-1 andre ledd bokstav b. Omfanget av rettsforlik og behovet for fleksibilitet for domstolen når det gjelder valg av rettslige virkemidler, tilsier at domstolen bør kunne gi pålegg i slike rettsforlik.

Det må være en forutsetning for anvendelse av rettsforlik som pålegg at vilkårene for tilsyn er oppfylt, noe domstolen må ta stilling til. Det er saksbehandlingsreglene i barneloven § 61 som skal benyttes ved utredning av saken, observasjon av barnet/forelder og utprøving av midlertidige samværsordninger. Se nærmere i kapittel 8.3.4.3.

Ved pålegg som gis i forbindelse med rettsforlik stilles et minstekrav til begrunnelse slik at det kreves at domstolen redegjør for formålet med tilsynet og barnets behov. For nærmere omtale, se kapittel 10.3.4.1.

10.3 Prosess og saksbehandling

10.3.1 Gjeldende rett

Lov og forskrift fastsetter i dag ingen begrunnelsesplikt for pålegg om tilsyn. Forarbeidene viser imidlertid til at det er «viktig at domstolene er bevisst på hva som er formålet med tilsynet, og dermed også vurderer hva slags form tilsynet bør ha, og hvem som bør utføre tilsynet. […] For at tilsynsordningen skal kunne fungere etter sin hensikt, er det viktig at formålet og tilsynspersonens rolle klart defineres i domspremissene.»3 Det offentlige dekker etter forskriften inntil 16 timer tilsyn i året. Etter lov og forskrift har ikke Bufetat eller andre noe spesielt ansvar for å følge opp tilsynssaker utover å oppnevne tilsynsperson og betale for tilsynet.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene.

10.3.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet 21. juni 2012 at det innføres en begrunnelsesplikt ved pålegg. Det ble vist til at det følger av tvisteloven § 19-6 hvilke krav til begrunnelse som stilles til dom og kjennelse. Det ble foreslått et minstekrav til begrunnelsens innhold. Minstekravet omfattet en beskrivelse av formål/tilsynsform og barnets behov.

Departementet foreslo i høringsnotatet at varigheten av tilsynssamværet angis i pålegget og at varigheten normalt ikke bør overstige ett år. Utvidelse av timeantall reguleres i forskrift, og departementet forutsatte at antall timer utvides til inntil 32 timer for støttet tilsyn. Departementet foreslo i høringsnotatet at domstolen skal rådføre seg med oppnevnende myndighet om hvorvidt pålegget og bestemmelsene vil la seg gjennomføre i praksis, for å sikre en effektiv og forsvarlig iverksetting av pålegg.

10.3.3 Høringsinstansenes syn

Av de høringsinstansene som har uttalt seg om prosess og saksbehandling ved pålegg om tilsyn, støtter så godt som alle de forslagene som departementet fremmet i høringsnotatet om begrunnelsesplikt og at domstolen skal fastsette bestemmelser som er nødvendige for iverksetting av pålegget. Det gis dermed også støtte til forslaget om at domstolen skal fastsette en begrenset varighet av pålegg, og at det bare unntaksvis skal gis pålegg med varighet ut over ett år.

Domstoladministrasjonen uttaler i høringen:

«Formkrav og begrunnelsesplikt som foreslått oppfattes av DA som gode forslag til klargjøring og presentasjon av rettens standpunkt, til fremme av likebehandling og mer transparens når det gjelder domstolenes vurderinger for så vidt gjelder dette (del-)spørsmålet (rettspraksisen). Det vil dessuten gi bedre grunnlag for en etterfølgende rask iverksetting.»

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge - RKBU Vest viser til at begrunnelsesplikt «vil kunne redusere faren for at beskyttet tilsyn blir besluttet i saker hvor barnets behov best blir ivaretatt ved ikke å ha samvær. Å begrunne hvorfor det skal være samvær innebærer å klargjøre hvilke målsettinger samværene skal ha for barnet, og vurdering av mulighetene for å oppnå målsettingene.»

Det gis også støtte blant høringsinstansene til forslaget om at domstolen får en plikt til å rådføre seg med oppnevnende myndighet før det gis pålegg.

10.3.4 Departementets vurderinger og forslag

10.3.4.1 Begrunnelsesplikt ved pålegg

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det innføres en begrunnelsesplikt ved pålegg. I forarbeidene forutsettes at formålet med samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson og tilsynspersonens oppgaver angis i pålegget. Erfaringer viser at dette i liten grad følges opp tilfredsstillende i praksis. Dette har blant annet sammenheng med at det i dag heller ikke gjelder formkrav, se kapittel 10.2.4.2. Etter gjeldende praksis vil saken være fullstendig eller delvis opplyst for domstolen uten at dette nødvendigvis er uttrykt i en skriftlig fremstilling. Mange pålegg mangler begrunnelse. Blant de som begrunnes, har mange en helt kortfattet begrunnelse. Etter gjeldende praksis vil det blant annet ofte ikke fremgå hvorvidt barnet er hørt og hva som eventuelt er barnets mening. Bufetat må i slike tilfeller selv foreta en viss utredning. Bufetats utredningsplikt er hjemlet i forvaltningsloven § 17 og følger også av kravet til at det skal oppnevnes tilsynsperson som er «egna i forhold til domspremissane for tilsynet». Departementet vil gjennom forslaget blant annet sikre at domstolene sørger for at sakene belyses godt, og samtidig sikre at påleggene gir grunnlag for rask iverksetting. Dette er i tråd med forventninger fra partene og retten. Videre støtter samfunnsøkonomiske hensyn opp under forslaget. Formkrav og krav om begrunnelse, som innebærer mulighet for reell innsikt i rettspraksis, innebærer også at viktige rettssikkerhetsgarantier kan oppfylles.

Det følger av tvisteloven § 19-6 hvilke krav til begrunnelse som gjelder for dom og kjennelse.

Departementet foreslår som nevnt at pålegg også kan gis i hevingskjennelse ved rettsforlik. Det foreslås for slike tilfeller et minstekrav til begrunnelsens innhold. Departementet foreslår således at minstekravet må omfatte en beskrivelse av formål/tilsynsform og barnets behov. Dette innebærer at barnets behov og barnets syn må beskrives, samt foreldrenes forhold og forutsetninger. Det må fremgå eksplisitt av begrunnelsen hvorvidt behovet for tilsyn skyldes vold, rus, psykiske lidelser, så høyt konfliktnivå at det påvirker foreldrefunksjonene eller at barnet og forelder er ukjente for hverandre.

Både ved dom, foreløpig avgjørelse etter barneloven § 60 og ved hevingskjennelse ved rettsforlik gjelder for øvrig krav om at domstolen skal bestemme formen for tilsyn, samt fastsette nødvendige bestemmelser for iverksetting, se kapittel 10.2.4.1.

10.3.4.2 Særlig om varighet

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at pålegg om tilsyn normalt ikke bør ha en varighet utover ett år.

Departementet foreslår at domstolen skal fastsette tilsynets varighet. Domstolens beslutning om varighet har nær sammenheng med vurdering av de materielle spørsmål som formål og vilkår, herunder spørsmålet om tilsyn i regi av det offentlige er et egnet virkemiddel for å oppnå et beskyttet/støttet samvær. Departementet drøfter spørsmålet om varighet i konkrete saker nedenfor, og ser dette i sammenheng med spørsmålet om hvorvidt lov eller forskrift bør inneholde en bestemmelse om maksimal varighet for pålegg.

I praksis er det i dag slik at domstolen som hovedregel ikke fastsetter bestemmelser om varighet, og flere av de løpende enkeltsakene som Bufetat forvalter gjelder saker der pålegget ble gitt for flere år siden. Bufetat har videre en del løpende saker som er vanskelige å håndtere fordi forelder/barnet ikke møter til samvær, eller fordi Bufetat ser at samværet fungerer dårlig for barnet. Utfordringen er her knyttet til at Bufetat i prinsippet ikke har noen klar myndighet til å avslutte saker.

Tilsyn må anses som et inngrep i samværsretten, og inngrepet bør ikke fastholdes i lengre tid enn formålet med tilsynet og behovene i saken tilsier. Videre kan erfaringer fra samvær med tilsyn tilsi at det i enkelte tilfeller, av hensyn til barnets beste, ikke skal være samvær. Begrenset varighet for pålegg vil sikre at samvær med tilsyn er i tråd med barnets beste og barnets behov. Barnets beste og barnets behov, forankret i barnets mening, er ikke en konstant størrelse i en samværssak, og spesielt ikke i saker om samvær med tilsyn som særlig anvendes overfor yngre barn. Se kapittel 6.2.4, 7.2.4.1, 7.2.4.5 og 8.2.4. Der domstolen skal ta stilling til forlengelse av en tilsynsordning i en endringssak, må det legges stor vekt på barnets opplevelse av hvordan samværet og tilsynet fungerer, jf. kapittel 8.2.4 om vilkåret barnets behov. Som nevnt i kapittel 7.2.4.5 ønsker departementet en endring i praksis dit hen at det legges et mer kortsiktig perspektiv til grunn når domstolen skal avgjøre om det for tiden er til barnets beste med samvær.

Departementets syn er at et pålegg om samvær med tilsyn primært bør være midlertidig og kortvarig, og ikke ha varighet utover ett år. Departementet ser at det unntaksvis kan være behov for at samvær med tilsyn fastsettes med varighet ut over ett år. Enkelte forslag som fremmes vil motvirke at samvær med tilsyn fortsetter i situasjoner der dette ikke er til barnets beste, for eksempel forslag om rapportering og oppfølging. Se nærmere om dette i kapittel 10.4.4. Det foreslås imidlertid ikke at loven angir en maksimumsvarighet. Forslaget om at tilsynets varighet skal angis i pålegget vil innebære den endring at domstolen må gjøre en konkret vurdering av varighetsbehovet.

NOU 2008: 9 Med barnet i fokus forutsetter at tilsyn også bør kunne benyttes som en mer permanent ordning.4 Departementet mener at dette ikke bør følges opp og viser til vurderingene ovenfor om barnets beste og barnets rett og mulighet for deltakelse.

10.3.4.3 Særlig om antall timer

Det er i høringsnotatet forutsatt en utvidelse av antall timer som tilbys ved samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson. I St.meld. nr. 8 (2008-2009) Om menn, mannsroller og likestilling ble det uttalt at det er ønskelig å øke rammene for dette.5 Barnelovsutvalget foreslo i NOU 2008: 9 Med barnet i fokus å utvide rammen til 32 timer per år.6

Antall timer er i dag regulert i forskrift. Grunnen til at timetallet likevel omtales her, er at dette er knyttet opp mot departementets forslag om å innføre et nivåinndelt tilsyn, jf. kapittel 8.3.4.1 og 8.3.4.2.

Det vises for øvrig til kapittel 8.2.4 om barnets behov, hvor spørsmålet om antall timer som bør fastsettes i den enkelte sak er behandlet.

10.3.4.4 Domstolen skal rådføre seg med oppnevnende myndighet

Departementet fastholder forslaget om at domstolen skal rådføre seg med oppnevnende myndighet om hvorvidt pålegget og bestemmelsene vil la seg gjennomføre i praksis. På denne måten sikres en effektiv iverksetting av pålegg. Bakgrunnen for forslaget er erfaringer med omfanget av pålegg som vanskelig lar seg iverksette i praksis. Problemene kan være knyttet til at det ikke er mulig å finne en tilsynsperson i tråd med domstolens pålegg, eller at Bufetat ikke har tilstrekkelige opplysninger til å finne en egnet tilsynsperson. Forslaget er i tråd med svensk rett, se kapittel 4.2.2.

Sivilombudsmannens sak 2012/2 om tilsyn under samvær av offentlig oppnevnt tilsynsperson gjelder dom i tingretten 30. mai 2011 hvor det ble bestemt at tilsynspersonen skulle sikre at tilstanden i forelders leilighet var slik at det var tilrådelig med overnattingssamvær, særlig med tanke på oppbevaring av narkotika, forsvarlig oppbevaring av våpen og uakseptabel skitt og rot.7 Bufetat bad tingretten om en redegjørelse for hvordan slik gjennomsøking skulle skje, og det ble bedt om hjemmel, idet Bufetat mente at dette var en politioppgave. Tingretten presiserte i brev at tilsynspersonen skulle kikke inn i alle rom, og dersom tilsynspersonen oppdaget narkotika eller våpen, skulle bostedsforelder, eventuelt politi/barnevernvakten varsles. Tilsvarende dersom samværsforelders tilstand var slik at samvær ikke var tilrådelig. Bufetat oppnevnte ikke tilsynsperson i tråd med pålegget, og vedtaket ble påklaget. Etaten la til grunn at pålegget var i strid med regelverket, videre at det ikke var gitt et avslag (det ble snarere vist til at pålegget måtte tilpasses/endres for å kunne iverksettes). Sivilombudsmannen påpekte at ombudsmannen ikke kan prøve hvorvidt domstolen hadde foretatt en korrekt rettsanvendelse, og konkluderte videre med at «[s]elv om jeg vanskelig kan se at direktoratets vedtak innebar en tillempning av rettens pålegg, har jeg likevel kommet til at det ikke er grunn til å be direktoratet om å behandle saken på nytt.»

Departementet legger til grunn at en slik situasjon som beskrevet i ovennevnte sak ikke ville oppstått dersom domstolen på forhånd hadde rådført seg med Bufetat, jf. departementets forslag om at det innføres en plikt til dette.

Et par høringsinstanser ber departementet kommentere hva som blir resultatet dersom oppnevnende myndighet vurderer at pålegget og bestemmelsene ikke vil la seg gjennomføre i praksis. Departementet klargjør med dette at oppnevnende myndighet vil ha en plikt til å iverksette et rettslig pålegg, og lovforslaget innebærer således ingen endring av gjeldende rett på dette punkt. Det legges imidlertid til grunn at oppnevnende myndighet og domstolen sammen vil finne frem til gode løsninger til barnets beste, og at formålet med bestemmelsen som foreslås nettopp er å opplyse saken best mulig før en avgjørelse treffes slik at iverksettingen blir mest mulig effektiv.

10.4 Oppnevning av tilsynsperson og oppfølging

10.4.1 Gjeldende rett

Da ordningen med tilsyn under samvær av offentlig oppnevnt tilsynsperson ble lovregulert i 2007, ble det bestemt at Bufetat skulle få ansvar for å oppnevne tilsynspersoner. Dette er nedfelt i forskriften.8 Bufetat har plikt til å oppnevne tilsynsperson der domstolen har bestemt at det offentlige skal føre tilsyn.

I forarbeidene til lovendringen er det lagt vekt på at etaten har god kompetanse når det gjelder overgrep mot barn, i tillegg til at forvaltningsenheten er landsdekkende. Forarbeidene viser videre til at det ville være en fordel om både den instans som oppnevner tilsynspersoner og tilsynspersonen har barnefaglig kompetanse:

«Formålet med tilsynet må være å føre kontroll med at barnet ikke lider overlast under samværene. Departementet finner ikke å kunne si noe spesifikt om hvilken type kompetanse tilsynspersonen bør ha. Dette vil kunne variere og være avhengig av den konkrete situasjon. Det vil imidlertid være en fordel at både den instans som utpeker tilsynspersonen, samt tilsynspersonen selv, som hovedregel har barnefaglig kompetanse og en viss kunnskap om overgrep mot barn. Departementet antar at det for eksempel kan være en person innenfor barnevernet, familievernet, helsevesenet, sosialtjenesten, barnehage eller skole.»9

Forskriften bestemmer videre at tilsynspersonen kan være tilsatt fagperson ved familievernkontor eller en som kontoret inngår avtale med. Tilsynspersonen må dessuten være egnet i samsvar med domspremissene for tilsynet. Loven krever ikke at tilsynspersonen har fremlagt vandelsattest, men departementet har klargjort overfor Bufetat at det må tas hensyn til dette ved oppnevning av en tilsynsperson dersom tilsynspersonen skal være alene med barnet, eksempelvis under transport.

Departementet ga en instruks i brev av 28. juni 2010 til Bufdir om at avgjørelse om oppnevning av tilsynspersoner i alle regioner heretter skal skje ved regionkontorene i Bufetat. Se nærmere om dette i departementets retningslinjer om samvær med tilsyn av 25. juni 2010. Departementet presiserte i retningslinjene at instruksen ikke er til hinder for at sak om oppnevning initieres ved familievernkontor eller forberedes der, og presiserte videre at familievernkontorene normalt vil ha en sentral funksjon når det gjelder å komme med forslag til en konkret tilsynsordning. Rundskriv Q-04/2011 erstatter retningslinjene, og forutsetter dessuten at regionene skal foreta en konkret vurdering av hvilken tilsynsperson som vil være egnet i den konkrete saken. Rundskrivet og forutsetter videre at regionkontoret skal vurdere om en ansatt ved et familievernkontor kan oppnevnes før en ekstern tilsynsperson vurderes oppnevnt.

Barneloven inneholder i dag ingen plikt til oppfølging av tilsynssak. Forskriften bestemmer at det som hovedregel ikke skal være en rapporteringsplikt, men domstolen kan bestemme at det skal rapporteres om samvær med tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene.

10.4.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at barneverntjenesten skal oppnevne tilsynsperson ved beskyttet tilsyn og Bufetat skal oppnevne tilsynsperson ved støttet tilsyn. Formålet med tilsynet og barnets behov skal være avgjørende for om henholdsvis barneverntjenesten eller Bufetat skal oppnevne tilsynsperson. Departementet foreslo at kommunen ved barneverntjenesten får ansvar for å oppnevne tilsynsperson ved beskyttet tilsyn som ofte vil gjelde barn og foreldre som allerede er i kontakt med barneverntjenesten eller som burde være det. Etter forslaget vil Bufetat beholde/få ansvaret for å oppnevne tilsynsperson der domstolen pålegger støttet tilsyn.

I høringsforslaget ble det presisert at forslaget om et delt ansvar for oppnevning må ses i sammenheng med forslaget om at saker om tilsyn med samvær etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum skal følges opp tettere fra det offentliges side. Det offentlige har i dag ingen plikt til å følge opp tilsynssaker, og det ble foreslått at dette oppfølgingsansvaret lovhjemles for styrke rettssikkerheten for barna. I høringsnotatet ble det derfor foreslått at henholdsvis kommunal barneverntjeneste og Bufetet får et lovhjemlet ansvar for oppfølging. Det ble presisert nærmere i høringsnotatet hva som ligger i forslaget om en plikt til å følge opp saker om samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson. Departementet understreket at forslaget ikke innbærer at det ved beskyttet tilsyn samtidig uten videre skal opprettes en undersøkelsessak etter barnevernloven.

Det er etter gjeldende rett ikke hjemmel for å innhente vandelsattest spesielt med tanke på utøvelse av tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum. Det er heller ikke alle tilsynspersoner som har en hovedarbeidsgiver som stiller krav om vandelsattest. Departementet ba på denne bakgrunn om tilbakemeldinger fra høringsinstansene om hvorvidt det bør gis en hjemmel for å innhente vandelsattest for tilsynspersoner, uten at det ble fremmet noe konkret lovforslag.

Det ble også presisert at tilsynspersonen bør ha en rapporteringsplikt overfor foreldre og kommunal barneverntjeneste/Bufetat. I høringsnotatet ble det understreket at dersom tilsynspersonens erfaringer fra tilsynet er at samvær ikke er til barnets beste, må dette formidles til bostedsforelder via Bufetat eller kommunal barneverntjeneste som kan ta dette videre. I høringsnotatet ble det også presisert at kommunal barneverntjenestes/Bufetats plikt til å følge opp saken etter forslaget omfatter en mulighet for og en oppfordring til å stille saken i bero dersom partene ikke møter til fastsatt samvær.

10.4.3 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstansene støtter forslaget om at den kommunale barneverntjenesten skal få ansvar for beskyttet tilsyn og at Bufetat skal få/beholde ansvar for støttet tilsyn. Det er mange høringsinstanser som fremhever barneverntjenestens kompetanse når det gjelder utsatte barn. Flertallet av kommunene som har uttalt seg støtter forslaget, men flere har merknader knyttet til ressurssituasjonen i barneverntjenesten.

Bufetat, som ikke går inn for å innføre støttet tilsyn, mener at ansvar for samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson i sin helhet bør legges til den kommunale barneverntjenesten. Bufetat viser blant annet til at det kan innebære en rollekonflikt når støttet tilsyn håndteres av familieverntjenesten som fra før ivaretar en terapeutisk rolle, og peker også på behovet for økonomisk kompensasjon. Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – RVTS Region Sør går også inn for at den kommunale barneverntjenesten bør få ansvar for alt samvær med tilsyn.

Flere høringsinstanser påpeker behovet for kunnskapsutvikling og kompetanse, deriblant Regionsenter for barn og unges psykiske helse – RBUP Sør og Øst. Enkelte, blant annet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), nevner behovet for opplæring av tilsynspersoner og andre som skal følge opp samvær med tilsyn. ATR Senteret – Senter for selvhjelp og ettervern mener at det bør innføres en obligatorisk grunnopplæring for tilsynspersoner, og at tilsynspersonen i tillegg bør dokumentere kunnskap om seksuelle overgrep, vold, rusmiddelavhengighet og psykisk «uhelse». Senteret reiser også spørsmålet om dette kan forankres i forskrift. Alternativ til vold (ATV) etterlyser at tilsynspersoner med kompetanse på å vurdere samspill.

Trondheim kommune tar opp at barneverntjenesten vurderer at det faglige nivået og kvaliteten på noen aktuelle private tiltak ikke står i forhold til prisen, og reiser spørsmål om private kan og bør bidra til å utføre denne oppgaven på en effektiv måte. Fellesorganisasjonen (FO) går inn for at det etableres en godkjenningsordning for private aktører.

Redd Barna ber departementet se nærmere på et landsdekkende tilbud om egnede lokaler, og nevner som eksempel Myrsnipa og Blå Kors Barnas Stasjon.

KUN senter for kunnskap og likestilling etterlyser flerkulturell kompetanse blant de som skal arbeide med flerkulturelle familier. Fellesorganisasjonen (FO) påpeker betydningen av at tilsynspersonen behersker språket som brukes mellom forelderen og barnet, slik at barnet ikke utsettes for krenkelser og trusler. Kirkens Bymisjon (Myrsnipa) påpeker at personer med etnisk minoritetsbakgrunn ikke må diskrimineres når det gjelder å bruke sitt eget språk i samtale med barn, og at bruk av tolk reiser mange utfordringer.

I høringen tar mange høringsinstanser til orde for at barneomsorgattest/vandelsattest må kreves, blant annet Barneombudet, Fellesorganisasjonen (FO), Bufetat, Redd Barna, UNICEF Norge, Stines Sofies Stiftelse, Landsgruppen for helsesøstre (LaH, NSF), MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner (MiRA-Senteret), ATR Senteret – Senter for selvhjelp og ettervern, Kirkens Bymisjon (Myrsnipa), Krisesentersekretariatet og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Barneombudet mener at krav om vandelsattest (barneomsorgsattest) også bør omfatte ansatte i familieverntjenesten. MiRA-Senteret ber også om at det blir vurdert om politiattesten, i tillegg til informasjon som gis i barneomsorgsattester, også bør omfatte økonomisk vinningskriminalitet. Flere mener at kravet må gjelde uansett om det er lagt opp til at tilsynspersonen skal være alene med barnet (for eksempel under transport) eller ikke.

I høringen er det bred støtte til forslaget om plikt til oppfølging av samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson, blant de høringsinstanser som har uttalt seg om dette.

Det er også støtte i høringen til forslaget om rapporteringsplikt fra tilsynspersonen til den myndigheten som har ansvaret for tilsynet. Fellesorganisasjonen (FO) tar opp at ordningen bør evalueres jevnlig ut fra barnets beste og barnets behov for å sikre at samværet er utviklingsstøttende og til gode for barnet. I tillegg mener Fellesorganisasjonen (FO) at det bør rapporteres fra barneverntjenesten eller Bufetat til domstolen etter en gitt tid. Kirkens Bymisjon (Myrsnipa) mener det vil være best for partene at det i støttet samvær ikke innføres rapporteringsplikt.

10.4.4 Departementets vurderinger og forslag

10.4.4.1 Delt ansvar for oppnevning og oppfølging

Departementet opprettholder forslaget om at den kommunale barneverntjenesten skal oppnevne tilsynsperson og følge opp saken ved beskyttet tilsyn, og at Bufetat skal oppnevne og følge opp ved støttet tilsyn.

Domstolen skal etter forslaget fastsette formål med og formen for tilsyn i pålegg, og det vil da følge av loven hvorvidt kommunen ved barneverntjenesten eller Bufetat skal oppnevne tilsynsperson. Forslaget vil gi en mer fleksibel tilsynsordning der formålet med tilsynet og behovene for oppfølging blir avgjørende for hvilken etat som får ansvar for saken.

Departementet mener at barneverntjenesten med sin faglige kompetanse og kunnskap er best egnet til å oppnevne tilsynsperson der domstolen pålegger beskyttet tilsyn. Det vises til at barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barneverntjenesten har således en særlig fagkompetanse på barn, barns omsorgssituasjon og barns utvikling. Den kommunale barneverntjenesten bør derfor følge opp domtolenes pålegg om beskyttet tilsyn. I disse sakene vil barneverntjenesten dessuten ofte allerede være involvert i saken og dermed sitte med kunnskap om barnets situasjon som kan være nyttig også i en tilsynskontekst. Videre har barneverntjenesten allerede i dag nyttig erfaring med tilsyn ved samvær etter barnevernloven.

Den kommunale barneverntjenesten kan oppnevne en tilsynsperson blant egne ansatte, eller oppnevne en ekstern tilsynsperson. Den barneverntjenesten oppnevner vil utføre sitt oppdrag på vegne av barneverntjenesten.

Forslaget om et delt ansvar for oppnevning må ses i sammenheng med forslaget om at saker om samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson skal følges opp tettere fra det offentliges side. Det er barneverntjenesten som har spisskompetanse på oppfølging av barn og foreldre i familier der en eller begge foreldre har problematikk knyttet til vold, seksuelle overgrep, rus eller psykiske lidelser. Ansvaret for å oppnevne tilsynsperson vil gi barneverntjenesten større muligheter til å fange opp saker hvor tiltak er nødvendig etter barnevernloven.

Etter forslaget vil Bufetat beholde/få ansvaret for å oppnevne tilsynsperson der domstolen pålegger støttet tilsyn. Departementet legger avgjørende vekt på at familieverntjenesten er en spesialtjeneste med familierelaterte problemer som sitt fagfelt. Familievernkontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikt eller kriser i familien, og familievernkontorene foretar også mekling. Ansatte på familievernkontorer er sosionomer og psykologer, ofte med videreutdanning i familieterapi. Bufetat/familieverntjenesten anses å ha kompetanse til å bistå familier og barn i saker med foreldrekonflikter, og har erfaring med oppnevning av tilsynsperson.

Departementet understreker at det er behovet for henholdsvis barneverntjenestens og familieverntjenestens fagkompetanse som har vært avgjørende for at departementet foreslår et delt ansvar for oppnevning og oppfølging, og således et nivåinndelt tilsyn (jf. beskyttet og støttet tilsyn).

Fylkesmannen i Nordland ønsker at departementet klargjør om det med dette menes at barneverntjenesten også skal ha ansvar for støttet tilsyn i saker der barneverntjenesten allerede bistår barnet og familien. Departementet klargjør med dette at det er domstolens valg av tilsynsform som er avgjørende for hvor saken «hører hjemme», og ikke om barneverntjenesten har bistått/iverksatt tiltak overfor familien etter barnevernloven eller tidligere har hatt ansvar for et beskyttet tilsyn etter barneloven. Dette vil imidlertid måtte tas i betraktning av domstolen ved valg av tilsynsform.

Noen høringsinstanser har reist spørsmål rundt barneverntjenestens rolle og oppgaver, mens Bufetat viser til at familieverntjenesten kan komme i en rollekonflikt ved både å ha tilsynsoppgaver og en terapeutisk/behandlende rolle. Departementet viser til at familieverntjenesten allerede i dag har ulike typer oppgaver og roller. Dette gjelder også barneverntjenesten, og det vises dessuten til at barnevernloven er en offentligrettslig lov som gir hjemmel til å foreta inngrep overfor familier. Hensynet til å unngå rollekonflikt er etter departementets syn imidlertid ikke et argument mot å legge ansvaret til barneverntjenesten og Bufetat.

Det må i konkrete saker om oppnevning av tilsynsperson, utøving av tilsyn og oppfølging av tilsynssaken tas hensyn til å unngå rollekonflikt og inhabilitet, såvel ved beskyttet som støttet tilsyn. Dette er således viktig både for barneverntjenesten og familieverntjenesten. Oppnevning, utøving og oppfølging bør skje på en slik måte at det skapes tillit mellom tilsynspersonen og foreldrene. Regelverk, retningslinjer og praksis må ha dette for øye. Det er også anledning til å oppnevne en ekstern tilsynsperson.

Den oppnevnte tilsynspersonen har rapporteringsplikt til barneverntjenesten/Bufetat, jf. kapittel 10.4.4.3. Oppnevning av tilsynsperson ved beskyttet tilsyn og oppfølging av slike saker vil bli en ny type oppgave for barneverntjenesten. Departementet vil understreke at oppgaven med beskyttet tilsyn etter pålegg fra domstolen ikke innbærer at det samtidig skal opprettes en undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3. I enkelte tilfeller kan barneverntjenesten likevel etter en konkret vurdering finne at det er grunn til å opprette en undersøkelsessak.

Departementet vil før øvrig fastsette nødvendige endringer i forskrift om samvær med tilsyn. I høringen har det som nevnt ovenfor kommet enkelte innspill om barneverntjenestens oppgaver knyttet til ansvaret for oppfølging ved beskyttet tilsyn. Departementet vil ta med seg disse innspillene i det videre arbeid med forskrift. Utkast til forskrift vil bli sendt på alminnelig høring.

Særlig om bruk av tolk

Oppnevnende myndighet må legge opp til et likeverdig tilbud til barn og foreldre med innvandrerbakgrunn og i nødvendig utstrekning legge til rette for bruk av tolk i sammenheng med tilsynssamværet. God kommunikasjon mellom tjenesteyter og -bruker er vesentlig for all tjenesteyting. Offentlige myndigheter har et selvstendig ansvar for å sikre at en sak er så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven § 17. Bruk av tolk vil i tilfeller der brukeren ikke forstår norsk eller ikke kan gjøre seg forstått på norsk, være avgjørende for å ivareta brukerens sikkerhet og sikre likeverd i tjenesten. Bruk av tolk kan også være avgjørende for at den oppnevnte tilsynspersonen skal kunne føre et forsvarlig tilsyn der barnets behov for beskyttelse og støtte ivaretas.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er det nasjonale fagorganet for tolk i offentlig sektor. IMDi arbeider med tiltak som skal styrke kvaliteten på tolkingen i offentlig sektor. Den enkelte sektormyndighet har ansvar for å utarbeide rutiner eller retningslinjer for å sikre at det brukes kvalifisert tolk. Nasjonalt tolkeregister gir oversikt over kvalifikasjonene til praktiserende tolker. Ved behov for tolk vil innsyn i tolkens formelle kvalifikasjoner gi det offentlige en mulighet til selv å kvalitetssikre tolkingen i et ellers uregulert tolkemarked. Rundskriv Q-04/2011 omtaler også bruk av tolk og inngåelse av avtaler med tolk.

10.4.4.2 Vandelskrav for tilsynsperson - politiattest

Det er bred støtte i høringen for å innføre vandelskrav for tilsynspersoner. Forslaget omfatter innføring av et krav om politiattest i samsvar med det krav som stilles til de som skal ansettes i barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 6-10 første ledd. Formålet med innføring av en adgang til å kreve politiattest er å beskytte barnet mot blant annet vold og overgrep fra tilsynspersonen.

Praksis er slik at tilsynspersonen i enkelte situasjoner er alene med barnet. Dette skjer for eksempel når tilsynspersonen bistår med transport av barnet. I flere saker for Bufetat stiller en eller begge foreldre krav om transport i forbindelse med oppnevning av tilsynsperson/iverksetting av pålegget. Departementet ser det som særlig betenkelig at en offentlig oppnevnt tilsynsperson i prinsippet kan bistå med transport uten at politiattest er innhentet. I dag er det anbefalt fra departementets side at en tilsynsperson uten vandelsattest ikke bistår med transport, jf. rundskriv Q-04/2011.

Fellesorganisasjonen (FO) går inn for at barneomsorgsattest kreves for personer som skal før tilsyn under samvær, og at dette også må omfatte personer ansatt i familieverntjenesten eller som familieverntjenesten oppnevner til å føre tilsynet. Bufetat går inn for at det kreves politiattest selv om tilsynspersonen ikke skal være alene med barnet. Barneombudet mener at krav om politiattest også bør omfatte ansatte i familieverntjenesten. Departementets forslag gjelder den personen det er aktuelt å oppnevne som tilsynsperson, og dermed ikke familieverntjenestens ansatte generelt. Spørsmålet er om politiattest skal kreves uansett, eller om politiattest bør innhentes etter en nærmere vurdering med grunnlag i hvordan samvær med tilsyn skal foregå.

I høringen ber MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner om at også informasjon om andre forhold enn de som omfattes av barneomsorgsattest blir omfattet av forslaget, for eksempel økonomisk vinningskriminalitet. Også Bufetat antyder muligheten for å kreve en mer omfattende attest enn en barneomsorgsattest. Etter departementets vurdering er det ikke grunnlag for å stille ytterligere krav etter barneloven enn det som gjelder for en barneomsorgsattest etter barnevernloven. Det er rimelig å stille samme krav til vandel som det som i dag gjelder for ansettelse eller oppnevning av tilsynspersoner i barneverntjenesten etter barnevernloven.

Formålet med gjennomføringen av tilsynet vil være ulikt for de to tilsynsformene. For samvær med beskyttet tilsyn vil det uansett være grunn til å kreve en barneomsorgsattest forut for oppnevningen. Når det gjelder støttet tilsyn underlagt familieverntjenesten, vil det også kunne være situasjoner der tilsynspersonen er alene med barnet. Å kreve politiattest i alle saker, også for støttet tilsyn, vil innebære mindre bruk av skjønnsmessige vurderinger.

Departementet foreslår etter en samlet vurdering at den myndigheten som skal oppnevne tilsynsperson, enten det er barneverntjenesten i kommunen eller Bufetat/familieverntjenesten, skal innhente politiattest (barneomsorgsattest), forut for oppnevningen. Departementet foreslår en bestemmelse om dette tatt inn i en ny § 43 a i barneloven. I tillegg åpnes det for at forskriften kan omfatte nærmere bestemmelser om blant annet politiattest.

10.4.4.3 Rapporteringsplikt. Tilsynspersonens oppfølging

Departementet foreslår at hjemmelen for å fastsette forskrift med bestemmelser om oppnevning av tilsynsperson, utøving av tilsyn og godtgjøring videreføres. Det foreslås at rapporteringsplikt skal være hovedregelen, og dette vil bli regulert i forskrift. Tilsynspersonens rapporteringsplikt vil kunne sikre bedre oppfølging av tilsynssaken i kommunal barneverntjeneste/Bufetat, og kan for øvrig sikre at familien kan følges opp på andre måter i det offentlige hjelpeapparatet dersom det er behov for det.

Tilsynspersonens rapport skal sendes til oppnevnende myndighet som også har oppfølgingsansvaret. Partene kan be om innsyn i rapporten etter reglene i forvaltningsloven.

Ved foreløpige avgjørelser om samvær med tilsyn antar departementet at domstolen bør forutsette at rapporten også sendes direkte til domstolen. Departementet understreker at den skriftlige kortfattede rapporten om samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson verken kan eller skal erstatte sakkyndige utredninger etter barneloven § 61, se nærmere i kapittel 8.3.4.3 om observasjon som etter gjeldende rett faller utenfor formål med tilsyn.

Dersom tilsynspersonens erfaringer fra utøving av tilsyn er at samvær ikke er til barnets beste, må dette formidles til bostedsforelder via kommunal barneverntjeneste/Bufetat som har ansvar for oppnevning og oppfølging i tilsynssaken. Kommunal barneverntjeneste/Bufetat må i de tilfeller det er klart at samvær på grunnlag av et rettslig pålegg ikke bør gjennomføres/fortsette, oppfordre bostedsforelder til å inngå avtale om at det ikke skal være samvær, eventuelt oppfordre bostedsforelder til å reise ny sak for domstolen.

Den kommunale barneverntjenesten eller Bufetat må således ha en dialog med tilsynspersonen underveis, og følge opp tilfeller der tilsynspersonen melder om forhold som må følges opp videre.

10.4.4.4 Barneverntjenestens og Bufetats oppfølging

For å styrke rettssikkerheten for barna, foreslår departementet i tråd med høringsnotatet at henholdsvis kommunal barneverntjeneste og Bufetat får et lovhjemlet ansvar for oppfølging.

Kathrin Kochs gjennomgang av samvær ved Myrsnipa viser at ordningen med samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson etter barneloven har en «svært begrenset forankring i det offentlige hjelpeapparatet, slik at ingen instans i realiteten har ansvar for å følge opp saken, vurdere og evaluere ut over å oppnevne tilsynsfører og å betale.» Departementets lovforslag tar sikte på å sikre familiene mer helhetlig bistand og oppfølging, særlig med tanke på best mulig ivaretakelse av barnet i foreldretvister. Dette er også i tråd med menneskerettighetene.

Prinsipielle hensyn tilsier også at det offentlige tar et ansvar for å følge opp saken der domstolen har bestemt at samvær kun er forsvarlig der det skjer under tilsyn av en offentlig oppnevnt tilsynsperson. Det er selve tilsynsfunksjonen og hensynet til barnets beste som innebærer at myndighetene bør ha en plikt til å følge opp saken. Domstolen har ingen mulighet for å følge opp sakene etter at endelig avgjørelse i saken er tatt.

Forslaget er i tråd med svensk rett, der plikten for myndighetene til å følge opp tilsynssaker er nedfelt i lov. I Sverige er det slik at Socialnämnden skal følge opp hvordan samværet fungerer og sikre at tilsynet ikke varer lenger enn nødvendig. Forarbeidene viser til at: «[d]et kan finnas skäl att understryka umgängesstödets tillfälliga karaktär genom att socialnämnden åläggs någon form av uppföljning av umgängesvillkoret efter domstolens avgörande.» Forarbeidene viser til at dette kravet sikrer at Socialnämnden og tilsynspersonen har regelmessig kontakt, videre vil Socialnämnden «på nära håll får en anledning att göra iakttagelser av hur umgänget gestaltar sig, något som domstolen av förklarliga skäl inte kan göra.»10

Kommunal barneverntjenestes/Bufetats plikt til å følge opp saken omfatter en mulighet for å stille en sak i bero dersom partene ikke møter til fastsatt samvær. Hensynet til barnet tilsier at situasjonen avklares, særlig med tanke på at barnet ikke gjentatte ganger må møte opp til planlagt samvær som ikke gjennomføres. Hensynet til tilsynspersonen og hensynet til en forsvarlig økonomistyring i det offentlige tilsier også at saker må kunne stilles i bero. Planlagte tilsyn båndlegger tid hos tilsynspersonen som bør frigjøres til andre arbeidsoppgaver. Videre er det slik at det offentlige i dag som regel, i tråd med inngåtte avtaler, må betale tilsynspersonen også for planlagte tilsyn selv om disse ikke gjennomføres. Dersom partene ønsker at samvær med tilsyn skal gjenopptas/fortsette, bør det avholdes et møte mellom partene og kommunal barneverntjeneste/Bufetat for å avklare situasjonen. Departementet legger til grunn at foreldrene kan inngå en ny avtale, noe som kan innebære at partene ser bort fra et tilsyn som er pålagt av domstolen. Forslaget om krav til oppfølging fra barneverntjenestens/Bufetats side, vil sikre at barnet likevel følges opp videre av barneverntjenesten dersom det er behov for det.

Fotnoter

1.

FOR 2006-12-07 nr. 1360.

2.

Utgangspunktet for merknadene i rundskrivet på dette punkt er spørsmålet om når Bufetat har plikt til og adgang til å oppnevne tilsynsutøver.

3.

Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) kapittel 10.

4.

NOU 2008: 9 kapittel 9.4.2.

5.

St.meld. nr. 8 (2008-2009) kapittel 1.1 og 5.7.4.3.

6.

NOU 2008: 9 kapittel 9.4.2

7.

Sivilombudsmannen oversendte denne til orientering til departementet i forbindelse med høringen av forslag om samvær med tilsyn, jf. høringsnotat 21. juni 2012.

8.

FOR 2006-12-07 nr. 1360.

9.

Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) kapittel 5.4.5.

10.

Regeringens proposition 2009/10:192 kapittel 4.
Til dokumentets forside