Prop. 85 L (2012–2013)

Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister).

Til innholdsfortegnelse

7 Samvær

7.1 Innledning

Barn og foreldre har en rett til samvær etter barneloven, og denne retten er nedfelt i menneskerettighetene, se kapittel 3.1.

Det følger av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at det ikke skal være samvær når dette ikke er til barnets beste. Dette omtales i kapittel 7.2.

Det kan også avtales eller fastsettes av domstolen at samvær bare skal skje på bestemte vilkår. Dette er behandlet i kapittel 7.3. Samvær med vilkår om tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson (materielle spørsmål) er særskilt behandlet i kapittel 8.

7.2 Samvær til barnets beste

7.2.1 Gjeldende rett

Det følger av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at det ikke skal være samvær når dette ikke er til barnets beste. Det foreligger lite høyesterettspraksis knyttet til barneloven § 43 første ledd tredje punktum, se dog Rt. 2010 s. 216 hvor det vises til Rt. 1995 s. 946 og videre til:

«Av Rt-1996-888 følger at det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær mellom en forelder og et barn. Begge disse synspunktene har fått tilslutning i Rt-2007-967, avsnitt 30 og 31. Utgangspunktet er med andre ord at det skal fastsettes samvær med mindre det foreligger forhold som innebærer at det ikke er til barnets beste.»

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene.

7.2.2 Forslag i høringsnotatet

Det ble ikke foreslått spesifikke lovendringer i høringsnotatet 21. juni 2012 om når domstolen skal/bør fastsette at det ikke skal være samvær. Departementets forslag og merknader vil imidlertid samlet sett bidra til å senke terskelen for når domstolen avgjør at det ikke skal være samvær.

Departementet forutsatte i høringsnotatet om tilsyn ved samvær at domstolen i større grad skal avgjøre saken ut fra forholdene her-og-nå, og at barnets subjektive opplevelser skal tillegges større vekt. Det ble videre forutsatt at det ikke skal fastsettes samvær mot barnets vilje, heller ikke med tilsyn, før barnets og familiens situasjon er tilstrekkelig belyst.

Departementet signaliserte i høringsnotatet at dersom domstolen finner at det foreligger reell risiko for barnebortføring, må resultatet bli at det ikke fastsettes samvær, og at det i slike tilfeller heller ikke skal gis pålegg til det offentlige om å oppnevne en tilsynsperson ved samvær idet dette ikke kan gi sikkerhet mot bortføring. Departementet viste til at det på dette punkt er ønskelig med en innstramming av praksis når det gjelder domstolspålegg etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum.

Departementet foreslo videre i høringsnotat 12. oktober 2012 endringer i barneloven om barns deltakelse, styrking av barnets beste i reglene om prosess og saksbehandling med det formål å bidra til at saksbehandlingen og avgjørelsene i foreldretvister blir til barnets beste.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om tilfeller der domstolen skal/bør fastsette at det ikke skal være samvær, støtter departementets vurderinger av at det er behov for en viss innstramming i praksis, herunder at det ikke fastsettes samvær der det er risiko for barnebortføring. Fellesorganisasjonen (FO) uttaler at «det er av stor betydning at departementet presiserer at hensynet til å beskytte barnet mot vold og overgrep er overordnet alle andre hensyn, og at barn som ikke ønsker samvær, uansett alder, ikke skal tvinges til samvær.» Redd Barna støtter også dette, og foreslår at dette utgangspunktet lovfestes.

Politidirektoratet og Kripos, somer blant de som eksplisitt uttaler seg om barnebortføring, støtter synet på at det ikke fastsettes samvær der det er reell risiko for barnebortføring, men ber departementet utdype i proposisjonen hva som skal utgjøre en «reell risiko» for dette.

7.2.4 Departementets vurderinger og forslag

7.2.4.1 Det skal ikke fastsettes samvær som ikke er til barnets beste

Det følger av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at det ikke skal være samvær når dette ikke er til barnets beste. Det foreligger lite praksis knyttet til barneloven § 43 første ledd tredje punktum, se dog kapittel 7.2.1 om begrepet «tungtveiende grunner» i høyesterettspraksis.

Departementet legger til grunn at formuleringen «ganske tungtveiende grunner» er egnet til å belyse det generelle utgangspunktet om at barn og foreldre har en samværsrett, forankret i menneskerettighetene. Det avgjørende vilkåret/hensynet skal imidlertid være barnets beste. Formuleringen «tungtveiende grunner» skal derfor ikke forstås som en form for tilleggsvilkår eller et ekstra kriterium for når domstolen skal/bør fastsette at det ikke skal være samvær etter barneloven. Tilføyelsen av første ledd tredje punktum i barneloven i 2006 ble foretatt nettopp for å tydeliggjøre at barnets beste skal være avgjørende i samværssaker.1

Det følger av barneloven § 48 at avgjørelser om foreldreansvar, bosted og samvær og saksbehandlingen av slike saker skal «først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.» Ved avgjørelser skal det tas hensyn til at barnet «ikkje må bli utsett for vald eller på anna måte bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare», jf. barneloven § 48 andre ledd. Hensynet til å beskytte barn mot vold, overgrep, psykisk mishandling og det å være vitne til vold må dermed få avgjørende betydning i foreldretvister etter barneloven. Det vises også til beskrivelsen av menneskerettighetene og barnets rett til å bli beskyttet i kapittel 3.1.

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) mener det er behov for en lovendring «for å sikre at terskelen for å nekte samvær blir senket i praksis» og ber departementet vurdere dette:

«Det kan for eksempel vurderes å innta et tillegg i loven om at dersom barnet klart motsetter seg samvær, eller dersom barnet ikke kan antas å være i en trygg situasjon uten at beskyttet samvær iverksettes, skal det som hovedregel ikke være samvær […]. Videre bør det framgå klart av merknadene at dersom barnets behov tilsier nekting av samvær, eller barnet klart motsetter seg samvær, så skal dette alltid anses som en «ganske tungtveiende grunn» til å nekte samvær […].»

Ut i fra de to høringsnotatene som ligger til grunn for denne proposisjonen, mener departementet at det ikke nå er behov for å fremme forslag om endringer i barneloven på dette punkt. Imidlertid er departementet enig i at den omstendighet at barnet klart motsetter seg å ha samvær med forelder, normalt må anses som en «ganske tungtveiende grunn».

I høringsnotatet 21. juni 2012 uttalte departementet at teoretiske antakelser om «at det er bra for barn å kjenne sitt opphav», må anvendes med stor varsomhet i samværssaker med alvorlig problematikk fordi barnets konkrete behov skal være avgjørende. I forlengelsen av dette ble det understreket at det heller ikke på grunnlag av forskning, kan gis tilslutning til noen generell tese om at de fleste barn i saker med alvorlig problematikk har behov for realitetsorientering i relasjon til samværsforelder for å hindre overdrevne positive eller negative forestillinger om denne forelder. Regionsenter for barn og unges psykiske helse – RBUP Øst og Sør støtter dette:

«Ut fra nyere forskning vet vi adskillig om store kort- og langsiktige belastninger ved å leve med stress og i stadig beredskap for mulige farer, og den belastningen dette fører til både somatisk og psykisk. Dette står i kontrast til de begrunnelser som anvendes i enkeltsaker der samvær med en forelder som er f.eks. tidligere voldsutøver vedtas for å «hindre idyllisering» eller «avmystifisering» hos barn. Høringsnotatet kaller slike slutninger «teoretiske presumpsjoner» (s. 42), og vi støtter fullt ut at løse antakelser basert på et biologisk prinsipp ikke kan styre domstolenes ivaretakelse av barns beste.»

Etter departementets syn bør «antakelser basert på et biologisk prinsipp» ikke legges til grunn ved anvendelsen av barnelovens regler om samvær, og domstolen må sikre at saken utredes slik at barnets beste og barnets behov kartlegges – og at barnets mening om situasjonen her og nå tillegges tilstrekkelig vekt i avgjørelsen.2

Foreningen 2 Foreldre har følgende innvending i høringen:

«Å ytterligere senke terskelen for å nekte samvær, og senke beviskravene, som det nå tas til orde for, vil F2F på det sterkeste advare mot. Å nekte et barn samvær med en av (eller begge) sine foreldre er en alvorlig inngripen i barnets liv, som bare bør skje etter en omfattende vurdering av om en slik løsning virkelig er til barnets beste i et livslangt perspektiv.»

Departementet viser til at det i nærværende proposisjon for det første fremmes forslag til lovendringer og for det andre er inntatt merknader som sikrer at det kan fattes avgjørelser på et forsvarlig grunnlag. Dette grunnlaget omfatter oppdatert kunnskap og forskning og tilstrekkelig utredning/belysning av saken der også barnet høres og barnets mening vektlegges. Departementet foreslår at foreldretvister om samvær etter barneloven skal avgjøres i større grad ut fra barnets situasjon her-og-nå, i tråd med et styrket barneperspektiv i slike saker.

Nedenfor har departementet merknader til noen særlige situasjoner hvor samvær ikke skal/bør fastsettes.

7.2.4.2 Trusselutsatte – fiktiv identitet, sperret adresse

Fiktiv identitet, sperret adresse og relokalisering er blant de tiltak som kan settes inn for å beskytte personer som er utsatt for alvorlige trusler. Departementet viser til Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) kapittel 5.5 om foreldretvister der en forelder har fiktiv identitet og sperret adresse.

Departementet tydeliggjør med dette at det i tilfeller der en forelder har utsatt bostedsforelder og/eller barnet for slike trusler at det er iverksatt beskyttelsestiltak, ikke bør fastsettes samvær. De vurderinger som ble lagt til grunn da beskyttelsestiltaket ble fastsatt, må uten videre kunne legges til grunn også i en etterfølgende sak om samvær dersom beskyttelsestiltaket fortsatt gjelder. I slike tilfeller bør det, av hensyn til den/de trusselutsattes sikkerhet og barnets beste, heller ikke gis samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson.

7.2.4.3 Vold og seksuelle overgrep

I saker der domstolene etter en bevisvurdering legger til grunn at barnet har vært utsatt for eller vitne til alvorlige forhold som vold og overgrep og det er fare for gjentakelse eller retraumatisering av barnet, må gjeldende rett forstås slik at det ikke skal fastsettes samvær, heller ikke med tilsyn.

I saker der en eller begge foreldrene har mistanke om at barnet utsettes for vold, seksuelle overgrep eller andre alvorlige forhold, er det viktig at sakene belyses bredt før domstolen avgjør spørsmålet om samvær, slik at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget er forsvarlig. Vurderingene må gjøres i tråd med kunnskap og forskning om barns utvikling og om forhold som utsetter barns helse og utvikling for skade eller fare. Departementet gjentar vurderinger og anbefalinger fra høringsnotatet om behovet for at domstolen i større grad sikrer at foreldretvister der det kan være risiko for at barnet blir «utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare», jf. barneloven § 48 andre ledd, blir belyst tilstrekkelig før det tas avgjørelse.

Belysning og utredning av foreldretvister etter barneloven der det er alvorlig problematikk må være grundig og i tråd med oppdatert kunnskap og forskning. Det er nødvendig med en føre-var-tankegang i slike saker. Dette er nødvendig for å sikre forsvarlige avgjørelser i foreldretvister etter barneloven. Det vises til kapittel 5 om kunnskap og forskning.

I prosjektet Barn som lever med vold i familien er det gitt anbefalinger om utredning og vurdering av sikkerheten ved samvær.3 Departementet gjengir anbefalingene nedenfor idet de kan være nyttige sjekklister i foreldretvister etter barneloven hvor det er problematikk knyttet til vold og overgrep. Når domstolen skal vurdere hvorvidt samvær bør fastsettes, bør voldens art, omfang og alvorlighetsgrad vurderes, noe som krever informasjon om:

  • Nivå på og antall tilfeller av fysisk skade mot forelder.

  • Fysiske overgrep mot barna, type og alvorlighetsgrad.

  • Seksualiserte overgrep mot barna, type og alvorlighetsgrad.

  • Psykologisk terror og eventuelt kontrollregime mot forelder og barna.

  • Episoder der barna er brukt som våpen for å undergrave den andre forelders foreldreutøvelse.

  • Episoder der barna er trukket aktivt inn i volden.

Etter at voldens art, omfang og alvorlighetsgrad er utredet, bør følgende vurderes:

  • Hvor nylig har volden forekommet.

  • Sannsynlighet for nye tilfeller.

  • Vurderinger av skadevirkninger hos barnet.

  • Rus og mental helse hos utøver.

  • Bostedsforelders vurdering av barnets sikkerhet.

  • Hva har utøver gjort for å hindre ny vold.

  • Utøvers evne til å se barna.

  • Evne til å «gi slipp på» den andre forelder.

  • Barnets egne ønsker.

Domstolen må videre sørge for utredning av saken og ta stilling til om utøver har endret seg i positiv retning:

  • Har voldsutøver erkjent volden og tatt ansvar.

  • Erkjent at atferden ikke er akseptabel.

  • Sett konsekvenser av sin atferd.

  • Identifisert sin kontrollerende atferd og holdninger.

  • Har respektfull atferd og positive holdninger erstattet krenkende, aggressiv og voldelig atferd.

  • Hvordan formidles mulige endringer til barna/tidligere partner.

Det er viktig at alle forhold i barnets liv utredes, både forhold hos bostedsforelder og den som ønsker samvær. Domstolen må skaffe seg et helhetlig bilde av barnets omsorgssituasjon og foreldrenes omsorgsevner. I boka Barn som lever med vold i familien vises til at både teori og forskning indikerer at mange voldsutsatte kvinner får traumereaksjoner av voldserfaringer, og at dette kan påvirke foreldrefunksjonene. Dette kan gi utslag i form av dissosiering (frakopling), vansker med affektregulering og depresjoner. Det vises til at studier finner en «overhyppighet av aggresjon mot barn hos kvinner som er utsatt for vold fra partner».4

Kunnskap og forskning tilsier at det ofte vil være nødvendig at domstolen oppnevner tradisjonell sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saker der det er problematikk knyttet til vold og seksuelle overgrep forsvarlig belyst. Det vil også være viktig at sakkyndige som oppnevnes i denne type saker har særlig kompetanse og gis et godt og målrettet mandat. Departementet viser til veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn, og veiledning som gis i informasjonsheftet Q-1144 B Barnefordelingssaker der det er påstander om vold. Psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige.

7.2.4.4 Risiko for bortføring

Departementet finner det klart at barnets menneskerettslige vern mot beskyttelse i tilfeller hvor det foreligger risiko for bortføring bør gå foran barnets og forelders rett til samvær, jf. kapittel 3.1 om barnets rett til beskyttelse etter menneskerettighetene. Barneloven § 48 andre ledd skal beskytte mot at barnets «fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare» og barneloven § 43 første ledd tredje punktum understreker at domstolen skal bestemme at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til barnets beste. Vilkår for samvær vil ikke være tilstrekkelig til å eliminere risiko for bortføring, og departementet mener at en offentlig oppnevnt tilsynsperson verken skal eller kan være noen garantist for barnets sikkerhet. Det ville være nødvendig med politibeskyttelse for å ivareta barnets sikkerhet under samvær i saker med bortføringsrisiko, noe som ville skape en uakseptabel ramme rundt samværet ut fra barnets perspektiv. Skjerming av barnet bør være løsningen i saker der det foreligger risiko for bortføring. Dette vil også kunne virke preventivt overfor den forelder som ønsker samvær samtidig som vedkommende fremsetter trusler om bortføring. Det kan ikke være slik at det fastsettes samvær med tilsyn, til tross for bortføringsrisiko, fordi det ellers foreligger en risiko for at forelder tar saken «i egne hender». Dersom det foreligger risiko for bortføring, må følgelig andre tiltak settes inn fra myndighetenes side for å redusere denne risikoen, herunder bistand fra politiet. Det er viktig at de aktører som har meldeplikt overholder denne.

Departementet mener det kan være behov for en innstramming av praksis på dette punkt, se kapittel 5.4.2 hvor det er redegjort for domstolspålegg. Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om tilfeller der det ikke skal/bør fastsettes samvær, støtter departementets vurderinger av at det er behov for en viss innstramming i praksis, herunder at det ikke skal fastsettes samvær der det er risiko for bortføring. Departementet viser videre til at det er domstolen som må sikre at saker der det fremkommer opplysninger som tilsier risiko for bortføring, utredes med tanke på barnets behov for beskyttelse.

Se kapittel 7.2.4.3 om viktigheten av utredning av saker der det fremsettes påstander om eller foreligger opplysninger om vold og seksuelle overgrep, og kapittel 8.3.4.1 om beskyttelsesformål som faller utenfor forslaget om beskyttet tilsyn (der det snarere skal/bør fastsettes at det ikke skal være samvær).

7.2.4.5 Barn som (for tiden) ikke ønsker samvær

Departementet opprettholder også anbefalingen fra høringsnotatet om at barn som for tiden ikke ønsker samvær, ikke skal pålegges dette før saken er tilstrekkelig utredet og barnets og familiens situasjon er tilfredsstillende klarlagt. Det er viktig at bakgrunnen for barnets vegring undersøkes.

Departementet viser til Kristin Skjørtens (2010) synspunkter på at domstolen står overfor følgende dilemma når det gjelder vurderinger av barnets beste:

«Et dilemma som retten står overfor, er om avgjørelsene skal legge vekt på situasjonen her og nå, eller vurdere hva barnet er best tjent med i fremtiden. I noen saker kan det være sammenfall mellom barnets beste på kort og lang sikt. I andre saker vil det kunne reises tvil om barnets beste her og nå er i overensstemmelse med hva barnet er best tjent med på sikt. De sistnevnte sakene byr på problematiske avveininger om hva som er barnets beste. Bør barnet tåle påkjenninger nå fordi dette vil tjene barnet på sikt? Et barneperspektiv innebærer at barnas opplevelse av her-og-nå-situasjonen samt tidligere erfaringer får betydning i vurderinger av barnets beste. Et fremtidsorientert perspektiv på barnets beste kan være i konflikt med et barneperspektiv.»5

Skjørten mener at bruk av tvang, også overfor yngre barn, er betenkelig og viser til forskning som underbygger dette:

«Det store spørsmålet er likevel i hvilken grad det er mulig å fremtvinge gode relasjoner mellom mennesker. Hvor går grensen mellom å tilrettelegge for etablering av kontakt slik at det kan knyttes positive bånd mellom forelder og barn, og sammenbrudd i relasjonen. Internasjonalt foreligger det undersøkelser som ikke gir grunn til optimisme angående mulighetene til å fremtvinge gode og varige relasjoner mellom barn og forelder. I Cashmores (2003) gjennomgang av denne forskningen kommer det frem at for barn som opplever at de ikke har noen innflytelse på samværet, øker frustrasjonen og misnøyen etter hvert som de blir eldre, og noen barn velger å kutte kontakten med samværsforelderen når de blir voksne og selv kan bestemme.
Vurderinger knyttet til frivillighet eller tvang er også aktuelt i saker uten forhistorie med overgrep.»6

Det var bred støtte til departementets føringer i høringsnotatet om at barn ikke skal tvinges til samvær. Fellesorganisasjonen (FO) uttaler at «det er av stor betydning at departementet presiserer at hensynet til å beskytte barnet mot vold og overgrep er overordnet alle andre hensyn, og at barn som ikke ønsker samvær, uansett alder, ikke skal tvinges til samvær.»

Barns motvilje mot samvær må lede til at domstolen sørger for at saken utredes grundig. Departementet mener at eventuelt samvær ikke bør fastsettes før domstolen har sikret at saken er tilstrekkelig utredet når det gjelder årsakene til at barnet vegrer seg, primært ved sakkyndig utredning og samtaler med barnet.7 Mange høringsinstanser støtter dette, herunder Regionsenter for barn og unges psykiske helse – RBUP Øst og Sør, Landsgruppen av helsesøstre (LaH, NSF) og Stine Sofies Stiftelse.

Departementet legger til grunn at bedre belysning av barnas syn og årsaker til vegring mot samvær, også hos de yngste barna, vil føre til en viss praksisendring i form av at terskelen for å nekte samvær senkes.

Foreningen 2 Foreldre viser til at foreldrefiendtliggjøring, såkalt «Parental Alienation Syndrome (PAS)» ikke er beskrevet i høringsnotatet.8 Departementet viser til at spørsmål om barnet er manipulert og/eller har utviklet negative bilder av eller forestillinger om den forelder som det ikke bor sammen med, er noe som domstolen må sørge for å utrede der det er opplysninger i saken som tilsier at det er behov for dette. Idet departementets forslag innebærer større krav til å sørge for god belysning av foreldretvister etter barneloven, innebærer dette at eventuell manipulasjon av barnet lettere vil avdekkes. Det er etter departementets syn viktig å avdekke hva barnets motvilje om samvær skyldes. Der motviljen eventuelt skyldes manipulasjon, bør barnet få tid til å bearbeide dette med profesjonell bistand. Departementet mener at barnets subjektive opplevelse bør være viktig for domstolens vurderinger av barnets beste.

7.3 Vilkår for samvær

7.3.1 Gjeldende rett

Det følger av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at det ikke skal være samvær når dette ikke er til barnets beste. Etter barneloven § 43 tredje ledd første punktum kan samværsretten også begrenses på andre måter idet det i avtale eller dom kan settes «vilkår for gjennomføringa av samværsretten». Domstolen kan blant annet fastsette privat tilsyn som vilkår for gjennomføring av samværsrett, herunder forutsette at en bestemt person eller en psykolog bistår ved samværet. Den aktuelle personen må imidlertid være villig til å medvirke, pålegg kan ikke gis etter denne bestemmelsen. Foreldrene kan også fritt avtale tilsyn under samvær, slik at partene selv finner frem til en tilsynsperson. Også andre typer vilkår enn tilsyn kan settes i medhold av denne generelle bestemmelsen.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene.

7.3.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet 21. juni 2012 at ordene «vilkår for gjennomføringa av samværsretten» erstattes med «vilkår for samvær», se tilsvarende formulering i gjeldende andre punktum i § 43 tredje ledd. Dette for å fjerne eventuell tvil rundt rekkevidden av domstolens myndighet på dette punkt og dermed tydeliggjøre at domstolen har anledning til å stille vilkår som ikke bare er knyttet direkte til praktiske forhold ved gjennomføring av samværet.

Tilsyn er en form for vilkår som ofte benyttes i praksis. Departementet foreslo derfor at det i lovteksten ble presisert at domstolen kan utpeke en person til å føre tilsyn eller be partene gjøre det. Slikt tilsyn vil være et privat tilsyn, i motsetning til tilfeller der domstolen gir pålegg til det offentlige om å oppnevne tilsynsperson. Departementet foreslo i høringsnotatet at det fremgår eksplisitt at partene selv dekker utgifter forbundet med vilkår gitt etter ny § 43 tredje ledd. Dette er allerede gjeldende rett.

7.3.3 Høringsinstansenes syn

Mange høringsinstanser støtter departementets forslag om endring i ordlyden i barneloven § 43 for å tydeliggjøre gjeldende rett, herunder Barneombudet, Fellesorganisasjonen (FO), Domstoladministrasjonen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Kirkens Bymisjon (Myrsnipa), Stine Sofies Stiftelse og Regionalt Kunnskapssenter for barn og unge – RBKU Vest.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler:

«Fylkesmannen er ikke uenig i de foreslåtte presiseringene i § 43 tredje ledd, men bestemmelsen fremstår fortsatt som uklar i forhold til domstolens adgang til å sette så inngripende vilkår for samvær som f. eks. ruskontroll og behandling.»

7.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet og foreslår at ordene «vilkår for gjennomføringa av samværsretten» erstattes med «vilkår for samvær».

Domstolen skal fastsette at det ikke skal være samvær der samvær ikke er til barnets beste, og domstolen bør dermed ha en vid adgang til «det mindre», det vil si å stille vilkår for samvær. Departementet klargjør med dette at domstolen kan stille vilkår som ikke bare direkte er knyttet til praktiske forhold ved gjennomføring av samværet, men også vilkår for å styrke foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid slik at det sikres at samværet er til barnets beste. Slike vilkår kan gjelde:

  • Ruskontroll

  • behandling for rusavhengighet

  • behandling for psykiske helsetilstander

  • kurs, veiledning og terapi for å bedre foreldresamarbeid og styrke foreldrefunksjoner

  • sinnemestring.

Departementet viser til at det vil være domstolen som må vurdere og ta stilling til hvilke typer vilkår som det er adgang til og ønskelig å stille etter loven på bakgrunn av omstendighetene i den enkelte sak. Det vil også være domstolen som i slike saker avgjør hvorvidt det i avgjørelsen skal fastsettes hvordan forelderen skal følges opp og hva som skal være konsekvensen der samværsforelder ikke oppfyller de vilkår som domstolen har fastsatt.

Departementets forslag om endringer i bestemmelsen om vilkår får støtte av høringsinstansene. Domstoladministrasjonen uttaler:

«Forslaget om en klargjøring i barneloven § 43 tredje ledd første punktum av at domstolen kan sette vilkår om krav til foreldrene, synes fornuftig og er godt begrunnet i høringsnotatet. Dette medfører klar hjemmel for konkrete krav til aktiviteter som kan styrke foreldrefunksjoner og -samarbeid. Dette gir domstolen handlingsrom for beslutninger som kan gavne det aktuelle barnet både i nåsituasjonen og på lengre sikt.»

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) stiller seg positiv til forslag om endring i ordlyden, men ønsker at «det kom tydeligere frem i loven at dette også kan innebære nekting av samvær.» Krisesentersekretariatet viser til at «den forelder som har et eller flere problemer som skader barn, som vold og trusler, rus og lignende blir anmodet om å ta imot hjelp før samvær blir innvilget.» Departementet viser til at det er barneloven § 43 første ledd som regulerer når det ikke skal/bør fastsettes samvær, mens vilkår er regulert i barneloven § 43 tredje ledd. Departementet viser videre til merknader i kapittel 7.2.4 om tilfeller hvor det ikke skal/bør fastsettes samvær, og viser til at det er domstolen som må ta stilling til hvorvidt det ikke skal/bør fastsettes samvær eller om det er forsvarlig å fastsette samvær med tilsyn.

Et par høringsinstanser påpeker at behandling, deltakelse på kurs eller lignende i seg selv ikke sikrer atferdsendring. Reform ressurssenter for menn uttaler:

«Reform har siden 2003 gjennomført sinnemestringstilbud til menn som utøver vold ifm. usunn måte å mestre sinne på. Vi har gjennom årene erfart at klientenes motivasjon til atferdsendring er vesentlig for at endring skal finne sted. Noen av våre klienter har ikke fått til endring i den grad som er ønskelig. Mange av dem har følt seg presset til deltakelse på våre tilbud. Uttalelser som "Når jeg har fullført kurset får jeg se barna mine igjen" er ikke uvanlige. De tyder på at noen gjennomfører et sinnemestringskurs ikke primært for å endre atferd, men for å tilfredsstille et krav for å få samvær med barna. Reform mener sinnemestringsterapi er vesentlig for å få til endring for de klientene som sliter med usunn sinnemestring. Imidlertid vil vi advare mot å tro at gjennomført terapi er garanti for atferdsendring. Vilkår for samvær må derfor ikke være gjennomført terapi, men atferdsendring. Denne må kunne dokumenteres over tid.»

Departementet er enig i at der det i saker for domstolen er satt vilkår med tanke på atferdsendring, må domstolens belysning av saken og avgjørelsens innhold ta hensyn til dette. Det er spesielt viktig å ta dette i betraktning før ordinært samvær eventuelt fastsettes etter en periode med samvær på bestemte vilkår. For øvrig kan slike vilkår også avtales mellom foreldrene.

Fotnoter

1.

Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) kapittel 10.

2.

Det biologiske prinsipp innebærer at det anses som et generelt gode for barn å bli gitt omsorg av biologisk mor og far, og hvis det ikke er mulig, i det minste å opprettholde og utvikle relasjon til dem gjennom oppveksten.

3.

Barn som lever med vold i familien, Universitetsforlaget, 2011, Unni Heltne og Øystein Steinsvåg (red.), kapittel 17.

4.

Holden & Ritchie, 1991, Holden et al. 1998: Levendosky & Graham-Berman 1998 og Silverstein et al. 2009, jf. Barn som lever med vold i familien, Universitetsforlaget, 2011, Unni Heltne og Øystein Steinsvåg (red.), kapittel 7.

5.

Kristin Skjærten, Samlivsbrudd og barnefordeling (2005), Gyldendal.

6.

Se forrige note.

7.

Dersom barnet selv lider av psykiske lidelser eller har annen form for alvorlig sårbarhet, er det spesielt viktig at saken belyses tilstrekkelig for å kunne belyse barnets situasjon på en god nok måte før samvær under tilsyn eventuelt pålegges av domstolen.

8.

Departementet viser til at PAS er et omstridt begrep, og etter det departementet kjenner til er ikke PAS omfattet av det offisielle diagnosesystemet som benyttes i Norge. Det vises for øvrig til kritikken mot begrepet som er inntatt i informasjonsheftet «Barnefordelingssaker der det er påstander om vold. Psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige» (Barne- og likestillingsdepartementet, 2008).
Til dokumentets forside