Prop. 85 L (2012–2013)

Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister).

Til innholdsfortegnelse

9 Prosess og saksbehandling i foreldretvister

9.1 Innledning

Dette kapittelet omhandler prosess og saksbehandling i foreldretvister etter barneloven.

I kapittel 9.2 behandles mekling og spørsmål knyttet til om saken er egnet for mekling. Kapittel 9.3 behandler sakkyndig utredning. Disse kapitlene må ses i sammenheng.

I kapittel 9.4 omtales oppnevning av en representant for barnet.

Kapittel 9.5 behandler fritak fra taushetsplikt for barneverntjenesten i tvistesaker etter barneloven.

Kapittel 9.6 omhandler foreløpig avgjørelse, og kapittel 9.7 behandler tvangsbot.

Oversikt over saksbehandlingsreglene

Barneloven § 61 regulerer saksbehandlingen i saker om foreldreansvar, bosted og samvær. Hensynet til barnets beste gjelder ikke bare som et materielt vilkår for avgjørelser i foreldretvister om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Hensynet til barnets beste skal også være førende for saksbehandlingen, fremgangsmåten og fremdriften i saken. Tvistelovens og domstollovens regler kommer supplerende til anvendelse dersom ikke noe annet følger av barneloven.

I 2006 trådte det i kraft endringer i barneloven med det formål å sikre barnet bedre beskyttelse. Det ble presisert at det ved vurderingen av barnets beste skal tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold «eller på anna vis handsame slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.» Det ble også presisert i loven at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til barnets beste, og at retten kan pålegge tilsyn som vilkår for samvær.

Barneloven § 61 regulerer saksbehandlingen i saker om foreldreansvar, bosted og samvær. Dommeren kan på et tidlig stadium i saken la seg bistå av en barnefaglig sakkyndig for å medvirke til avtaleløsninger mellom foreldrene, herunder å mekle mellom og veilede foreldrene ved praktisering av avtale i en prøveperiode, se barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 7. Målet med tilføring av mer barnefaglig kompetanse til domstolene er å få en bedre prosess og mer gjennomarbeidede og robuste avtaler med fokus på barnets beste. Etter barneloven § 61 nr. 3 bør retten oppnevne sakkyndig der det «trengst». I saker med særlig problematikk knyttet til vold/overgrep vil det ofte være behov for at saken belyses gjennom en grundig sakkyndig utredning etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saken betryggende opplyst og et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Det er bare sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 7 som dekkes av staten, se barneloven § 61 andre ledd.

Foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen er delvis indispositive, i den forstand at offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet, jf. tvisteloven § 11-4. Retten vil ha plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, og vil således ikke være bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan imidlertid likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken. Dersom ikke retten sørger for å få saken tilstrekkelig opplyst, vil dette være en saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av dommen, jf. tvisteloven §§ 29-21 og 29-23. Høyesterett har imidlertid vært forsiktig med å overprøve lagmannsrettens vurdering av om sakkyndig skal oppnevnes.

9.2 Mekling – egnethet

9.2.1 Gjeldende rett

Rettssikkerhetshensyn, hensynet til fremdrift i saken og hensynet til barnets beste skal tillegges vekt når forberedende dommer skal avgjøre valg av virkemidler etter barneloven § 61. Reglene om mekling i foreldretvister etter barneloven omfattes av saksbehandlingsreglene i barneloven § 61 første ledd nr. 1, som lyder:

«Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.»

Dommerens meklingsplikt i disse sakene kan oppfylles også ved at andre enn dommeren selv foretar meklingen. Barneloven § 61 første ledd gir dommeren adgang til å vurdere alternative løsningsmåter, for eksempel ved at dommeren mekler med eller uten sakkyndig bistand eller ved å bruke sakkyndig eller annen ekstern mekler i stedet for å mekle selv. Utgangspunktet er at dersom det ikke synes nytteløst, skal mekling være forsøkt før hovedforhandling.

I Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) kapittel 6.3.1 drøfter departementet blant annet spørsmålet om enkelte saker ikke er egnet for forhandlingsbasert løsning eller krever helt spesielle ressurser for at dette skal lykkes på en god måte.1

I veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn gis det uttrykk for at det i saker der vold og mishandling er en problemstilling, ofte vil være formålstjenlig å behandle saken på tradisjonell måte med hovedforhandling/dom og sakkyndig utredning etter barneloven § 61 første ledd nr. 3.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene. Se også kapittel 9.1.

9.2.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotat 12. oktober 2012 en presisering om at det bare skal mekles mellom foreldrene i foreldretvister etter barneloven i saker som er egnet for dette. Saker med vold- og overgrepsproblematikk vil oftest være saker som ikke egner seg for mekling, jf. ovenfor om gjeldende rett.

Departementet foreslo følgende presisering i barneloven § 60 første ledd nr. 1.

«Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.»

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg spesielt om forslag til endringer i saksbehandlingsreglene har vært positive. Særlig tilslutning har det vært til forslaget om å presisere i loven at saken bare skal mekles mellom partene «der saka er eigna for det», og at dette som regel ikke vil være tilfelle i saker med vold- og overgrepsproblematikk.

Barneombudet viser i sin høringsuttalelse til at de får henvendelser som kan tyde på at opplysninger om alvorlige forhold ikke blir belyst i tilstrekkelig grad, og at dette er alvorlige utfordringer som i praksis kan medføre at barnets behov ikke blir ivaretatt. Fra Barneombudets høringsuttalelse siteres:

«Barneombudet får henvendelser om at det ofte mekles i saker som egentlig ikke egner seg for mekling på grunn av et skjevt maktforhold mellom partene. En del foreldre forteller også at de føler seg presset til å inngå forlik i saker hvor det er snakk om alvorlige forhold, som blant annet vold og overgrep.
Videre kan det stilles spørsmål om all nødvendig informasjon kommer fram, både under mekling og hovedforhandling. (…) Dette er alvorlige utfordringer som i praksis kan medføre at barnets behov ikke blir ivaretatt. I verste fall kan man risikere at barnet blir boende hos, eller må ha samvær med, en forelder som kan være til skade for barnet.»

Advokatforeningen viser til at endringen i saksbehandlingsreglene i 2006 representerte en svært positiv utvikling i de fleste foreldretvister etter barneloven. Imidlertid har meklingsinstituttet vist seg å være mindre hensiktsmessig i de mest alvorlige sakene, herunder i saker hvor vold- og overgrepsproblematikk mot barna er tema. Advokatforeningen viser til at:

«[M]ye av de praktiske spørsmålene som må avklares i disse sakene vil kunne løses gjennom planmøtene mellom dommer og partenes prosessfullmektiger. Igjen er tidselementet av stor betydning og gevinsten ved å muligens få framskyndet en hovedforhandling er betydningsfull. Forholdet til finansiering av sakkyndige utredninger har bydd på utfordringer for mange foreldre med anstrengt økonomi. I de alvorligste sakene deler derfor Advokatforeningen departementets (og Barneombudets) syn om at det bør vurderes at kostnadene med en sakkyndig utredning etter § 61 nr. 3 bør dekkes av staten.»

9.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at dommeren under saksforberedelsen bare skal mekle i saker som er egnet for det.

Da saksbehandlingsreglene ble innført i 2004 ble det i forarbeidene til loven og i departementets veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn gjort rede for at ikke alle saker egner seg for mekling. I forarbeidene til loven vises til følgende:

«Det er viktig at fokus på enighet og ressurs/fremtidsorientering ikke gjør at hensynet til å beskytte barn kommer i bakgrunnen. Dette gjelder særlig saker hvor det er problemstillinger knyttet til vold, rus eller seksuelle overgrep, partene ikke er likestilte eller en eller begges adferd preges av personlighetsforstyrrelser eller annen psykopatologi. Saker der minst en av partene er tydelig uforsonlig innstilt eller der en eller begge har en annen kulturbakgrunn antas også å egne seg best for ordinær rettsbehandling. […] Etter departementets oppfatning er det videre viktig at partene ikke føler seg «presset» til å inngå forlik, verken av dommere, prosessfullmektiger eller sakkyndige. I så fall kan man risikere at det ikke oppnås noen reell enighet eller reduksjon av konflikten. Dette kan igjen føre til at saken på nytt kommer opp i rettsapparatet, med de belastninger dette innebærer for barn og foreldre. Ovennevnte kan til dels være et spørsmål om hvilken fremgangsmåte som anvendes når man søker å oppnå enighet, dels et spørsmål om å respektere foreldrenes ønske om dom i saken.
Erfaringer fra igangsatte prøveprosjekter med ny bruk av sakkyndige tyder på at det er mulig å oppnå gode og robuste forlik dersom forholdene legges til rette for dette og sakene er egnet.
Ved ny bruk av sakkyndige med sikte på å oppnå enighet mellom foreldrene, er det etter departementets oppfatning viktig at hensynet til barnets beste er i fokus både ved fremgangsmåte og resultat. Barnet skal høres etter reglene for dette, jf. lovutkastet § 31. Dersom foreldrene er enige om hva barnet mener, kan dette som regel legges til grunn. Det er viktig at det brukes tilstrekkelig tid på å komme fram til en god avtale dersom det er grunnlag for det, noe som også vil gjøre forliket mer robust i forhold til varighet.»2

Kochs evaluering viser at det mekles i saker som ikke er egnet for det, se kapittel 5.2.2.3 I evalueringen pekte rettsaktørene på at saksbehandlingen fort kan bli for løsningsorientert og at uegnede saker forsøkes meklet. Mange aktører var opptatt av at bruk av de nye saksbehandlingsreglene innebærer en fare for tilsløring, slik at viktige opplysninger om vold, rus eller personlige forhold ikke kommer fram. Økt tidsbruk ble også nevnt som et problem, fordi en først bruker mye tid for å prøve ut løsninger, og senere likevel har behov for en nærmere utredning og hovedforhandling. Evalueringsrapporten peker også på at ulik rett til å få dekket utgiftene til sakkyndig fra det offentlige, kan være et hinder for at saker utredes grundig nok. Ifølge rapporten er dette uheldig fordi det både kan medføre at beslutningsgrunnlaget er for dårlig, og at saker behandles etter forhandlingsbasert modell for lenge. Evalueringen viser for øvrig at det er stor forskjell mellom aktørenes syn på spørsmålet om alle saker egner seg for behandling etter de nye reglene, men flertallet og særlig de sakkyndige mener at ikke alle saker er egnet.4 Se for øvrig kapittel 5.3 om SINTEFs evaluering av meklingsordningen forut for domstolsbehandling.

Departementet mener det kommer klart fram av både ovennevnte undersøkelser og høringsuttalelser at det i dag mekles i saker som ikke er egnet for det, videre at verdifull tid går med i forsøk på å oppnå forlik i saker som likevel ender med hovedforhandling. Se særlig Barneombudets høringsuttalelse som er sitert i kapittel 9.2.3.

Dette tilsier etter departementets mening at det er behov for å tydeliggjøre i lovteksten at ikke alle saker egner seg for mekling. En endring i lovteksten der det fremgår tydelig at det skal vurderes om saken er egnet for mekling vil etter departementets mening kunne føre til større bevissthet om at ikke alle saker skal mekles. Etter departementets vurdering vil forslaget føre til at flere saker blir grundigere belyst, til barnets beste. Forslaget har fått bred støtte av høringsinstansene. Se for øvrig kapittel 2.2 om behovet for lovendringer.

9.3 Sakkyndig utredning

9.3.1 Gjeldende rett

Reglene om oppnevning av sakkyndige i foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen omfattes av saksbehandlingsreglene i barneloven § 61.

Dommeren kan på et tidlig stadium i saken la seg bistå av en barnefaglig sakkyndig for å medvirke til avtaleløsninger mellom foreldrene, herunder å mekle mellom og veilede foreldrene ved praktisering av avtale i en prøveperiode, se barneloven § 61 første ledd nr. 1 og nr. 7. Målet med tilføring av mer barnefaglig kompetanse til domstolene er å få en bedre prosess og mer gjennomarbeidede og robuste avtaler med fokus på barnets beste. Etter barneloven § 61 nr. 3 bør retten oppnevne sakkyndig der det «trengst». I saker med særlig problematikk knyttet til vold/overgrep vil det ofte være behov for at saken belyses gjennom en grundig sakkyndig utredning etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saken betryggende opplyst og et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Det er bare sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 7 som dekkes av staten, se barneloven § 61 andre ledd. Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene. Se også kapittel 9.1 om saksbehandlingsreglene, og kapittel 9.2.1 om merknader i forarbeidene og anbefalinger i veileder Q-15/2004 Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn.

9.3.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet 12. oktober 2012 en endring i barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å tydeliggjøre i hvilke saker det bør oppnevnes sakkyndig etter denne bestemmelsen:

«Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser, mellom anna der det er påstandar om vald, overgrep, rus og psykiatri og saka ikkje er tilstrekkelig opplyst på anna måte.»

Forslaget var ment å gi en ytterligere føring i loven for å sikre at dommere benytter tradisjonell sakkyndig bistand etter barneloven § 61 nr. 3 der det «trengst».

Departementet ba i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på hvorvidt det kan være hensiktsmessig at kostnadene ved sakkyndig bistand etter barneloven § 61 nr. 3 også bør dekkes av staten, på linje med øvrig sakkyndig bistand etter barneloven § 61, men fremmet ikke et konkret forslag på dette punkt. Departementets ønske om innspill var ikke avgrenset til saker med vold- og overgrepsproblematikk, og var heller ikke betinget av hvorvidt retten har oppnevnt sakkyndig på begjæring av en eller begge parter eller av eget tiltak.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg spesielt om forslagene til endringer i saksbehandlingsreglene har vært positive til forslagene. Mange høringsinstanser gir generell støtte til forslagene til endringer i saksbehandlingsreglene, men det er få som har uttalt seg spesifikt om forslag til presisering i § 61 første ledd nr. 3. Frostating lagmannsrett mener imidlertid forslaget går betenkelig langt inn i å regulere dommerskjønnet og er unødvendig.

Forslaget om at staten skal dekke bruk av sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 får bred støtte av høringsinstansene. Domstoladministrasjonen mener imidlertid at dagens ordning virker disiplinerende på partene, og de er også usikre på om det vil føre til bedre belyste og riktigere avgjørelser i domstolen. Domstoladministrasjonen er også skeptiske til høringsnotatets anslag over merutgifter, og mener det er for lavt. Forholdet til finansiering av sakkyndige utredinger har gitt utfordringer for mange foreldre med anstrengt økonomi. Advokatforeningen deler departementets syn på at det bør vurderes at kostnadene med en sakkyndig utredning etter § 61 nr. 3 bør dekkes av staten i de alvorligste sakene.

9.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Tilfeller der det bør oppnevnes sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å tydeliggjøre at det bør oppnevnes sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 i saker der det blant annet er påstander som gjelder vold, overgrep, rus og psykiske lidelser, og der saken ikke er tilstrekkelig opplyst på annen måte.

Enkelte høringsinstanser har innvendt at forslaget er unødvendig, og at det griper inn i dommerskjønnet. Departementet ser faren for at en spesifisering av tilfeller der det bør oppnevnes sakkyndige kan føre til flere ankesaker, idet det vil kunne fremmes påstander om at saken ikke er tilstrekkelig opplyst. Departementet har derfor vurdert om dette skal være en skal-regel slik Frostating lagmannsrett mener er mer hensiktsmessig, men har kommet til at det må være opp til dommeren å avgjøre dette i hvert enkelt tilfelle.

Departementet mener det er spesielt viktig at sakkyndige bistår dommeren med å få opplyst saken i de tilfeller det fremmes påstander om vold, seksuelle overgrep, rus eller psykiske lidelser, der heller ikke saken på annen måte er tilstrekkelig opplyst. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om presiseringer i ordlyden i barneloven § 61 første ledd nr. 3. Dette forslaget må sees i sammenheng med forslag om at staten skal dekke utgifter til sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3.

Dekning av utgifter til sakkyndige etter denne bestemmelsen

Dagens regler der partene selv er ansvarlige for å dekke kostnadene ved sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 3, kan innebære en fare for dreining bort fra bruk av tradisjonell sakkyndig, også i saker der det er behov for grundigere utredning. I saker der sakkyndig bistand etter § 61 første ledd nr. 3 ikke dekkes under ordningen om fri rettshjelp, kan det i praksis være fare for at dommeren i sin vurdering tar hensyn til partenes betalingsevne og således lar denne veie tyngre enn utredningsbehovet i saken. Det er viktig at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget er forsvarlig for å sikre avgjørelser til barnets beste, noe som også kan forhindre unødige gjentatte søksmål. Funn i Katrin Kochs tilleggsundersøkelse fra 2008 viser at saker med alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon er overrepresentert blant de gjentatte søksmålene. Bruk av forhandlingsbasert sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 7 i saker med alvorlig problematikk kan også medføre at disse sakene trekker unødig ut i tid gjennom forgjeves mekling/utprøving av avtaler før de likevel går videre til hovedforhandling og dom. Det kan være en risiko for at foreldre med lav inntekt kan føle et press til å inngå forlik som ikke er til barnets beste. Rettshjelpsordningen innebærer at en forelder med svak økonomi vil få dekket utgifter til sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 3, noe som kan innebære at partene i en foreldretvist har ulike muligheter til å begjære slik sakkyndig utredning. Forslaget om at staten skal dekke utgiftene også etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 har som konsekvens at hensynet til partenes økonomi ikke vil få betydning for behandling av sakene.

Etter departementets vurdering bør staten dekke kostnadene til sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 i alle barnelovssaker der det «trengst». En eventuell ny regel bør, som i dag, gjelde uavhengig av om retten oppnevner sakkyndig på begjæring av en eller begge parter eller av eget tiltak. Dette vil være i tråd med Barneombudets anbefaling i rapporten Barnas stemme stilner i stormen, hvor det anbefales at myndighetene bør dekke utgifter til tradisjonelle sakkyndigutredninger.

9.4 Representant for barnet

9.4.1 Gjeldende rett

Regelen om oppnevning av en representant for barnet i foreldretvister etter barneloven er nedfelt i barneloven § 61 første ledd nr. 5.

Vilkåret for å oppnevne en representant for barnet er at det foreligger «særlege høve». I følge forarbeidene er bestemmelsen aktuell for «eldre barn som har behov for hjelp til å fremme sine interesser siden barn ikke har partsrettigheter i barnefordelingssaker. Også ellers kan bestemmelsen være aktuell dersom det er fare for at barnets interesser ikke blir tilstrekkelig ivaretatt eller det er særlige behov hos barnet som tilsier dette.»5

Det følger videre av forarbeidene til bestemmelsen at representantens viktigste oppgaver vil være å ivareta barnets interesser i forbindelse med saksbehandlingen og det skal i første rekke være dommeren som er adressat for representantens arbeid. Representanten kan for eksempel gå gjennom saksdokumenter og snakke med barnet, for deretter å komme med forslag til tiltak etter § 61 eller stille spørsmål til parter og vitner under en rettsforhandling. Videre skal representanten informere og støtte barnet underveis i prosessen.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene. Se også kapittel 9.1.

9.4.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at bestemmelsen om å oppnevne en representant for barnet kan være aktuell å bruke i saker med vold- og overgrepsproblematikk der det er usikkert om barnets interesser blir tilstrekkelig ivaretatt under rettsprosessen eller det er særlige behov hos barnet som tilsier dette. Departementet foreslo derfor at dette tydeliggjøres i lovbestemmelsen gjennom en endring i barneloven § 61 første ledd nr. 5. En slik presisering vil understreke at det i disse sakene foreligger «særlege høve» som kan gi grunnlag for å oppnevne en representant for barnet.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg spesielt om forslagene til endringer i saksbehandlingsreglene har vært positive til forslagene. Forslaget om en presisering i bestemmelsen om barnets representant, får stor tilslutning. Noen av høringsinstansene ønsker imidlertid at departementet går lenger, i tråd med forslaget i Barneombudets rapport Barnas stemme stilner i stormen, slik at det skal oppnevnes en representant/advokat i alle saker etter barneloven som går til hovedforhandling. Høyskolen i Oslo og Akershus mener bestemmelsen må være en «skal-bestemmelse» i alle saker som går til hovedforhandling, videre at forslaget ikke sikrer barns stilling som rettighetshaver på en tilfredsstillende måte. Advokatforeningen uttaler i høringen:

«Advokatforeningen støtter departementet i at det, spesielt i saker med vold og overgrep, kan være av stor betydning at det opppnevnes en egen advokat for barna. I saker som har et strafferettslig fokus, har barnet oppnevnt bistandsadvokat i anledning barneavhør og eventuelt senere straffesak, og barna bør etter Advokatforeningens syn gis samme mulighet i barnefordelingssaker hvor de samme forholdene vil kunne være tema.»

9.4.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget om å tydeliggjøre i lovteksten når det kan oppnevnes en advokat eller annen representant for barnet.

Flere høringsinstanser mener denne ordningen er lite brukt, og det stilles spørsmål ved om endringen vil føre til økt bruk av en egen representant for barna. Barneombudet har som nevnt foreslått at dommeren som en hovedregel skal oppnevne en egen representant for barnet når saken kommer til hovedforhandling, og flere andre høringsinstanser mener det samme. Ingen høringsinstanser går imot endringsforslaget, men enkelte mener det er en unødvendig presisering.

Departementet mener det ikke er formålstjenlig å gjøre bestemmelsen om til en pliktbestemmelse som skal gjelde i alle saker som går til hovedforhandling. Departementet har tiltro til at dommeren her bruker sitt skjønn til barnets beste, jf. barneloven § 48.

9.5 Fritak fra taushetsplikt

9.5.1 Gjeldende rett

Barneverntjenestens taushetsplikt er regulert i barnevernloven § 6-7. Det følger av denne bestemmelsen at alle ansatte i barneverntjenesten har taushetsplikt om de opplysningene de mottar i forbindelse med arbeidet. I motsetning til det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler, omfatter taushetsplikten etter barnevernloven alle opplysninger som kan knyttes til enkeltpersoner.

Barneverntjenestens lovfestede taushetsplikt innebærer at ansatte i barneverntjenesten i saker etter barneloven bare kan gi forklaring til retten enten etter samtykke fra foreldrene eller på grunnlag av et fritak for taushetsplikt etter reglene i tvisteloven. Fritak for taushetsplikt for ansatte i barneverntjenesten ved behandling av foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen er regulert i tvisteloven § 22-3 første og andre ledd som lyder:

Ǥ 22-3. Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt
(1) Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, postoperatør, tilbyder eller installatør av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, teknisk kontrollorgan eller statens lufthavnselskap.
(2) Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.»

Det er fylkesmannen som er gitt myndighet til å frita ansatte i barneverntjenesten for den lovfestede taushetsplikten. Ved behandling av saker etter barneloven gir fylkesmannen regelmessig fritak for taushetsplikt.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene. Se også kapittel 9.1.

9.5.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste i barneloven fritak for taushetsplikt i forbindelse med vitneforklaringer i foreldretvister etter barneloven i saker for domstolen. Dette for å tydeliggjøre barneverntjenestens ansvar for å bidra med barnevernfaglige vurderinger i slike saker. Departementet la dermed til grunn at personvernhensyn må vike til fordel for å ivareta hensynet til barnet, når det gjelder utveksling av personsensitive opplysninger på dette området. Departementet foreslo et nytt fjerde ledd i barneloven § 50:

«Barneverntenesta kan uhindra av taushetsplikt gje opplysningar til domstolen i sak om foreldreansvar, fast bustad eller samvær når det er til beste for barnet.»

Departementet foreslo alternativt at forslaget tas inn som ny § 6-7 b) i barnevernloven.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

De aller fleste av høringsinstansene er positive til forslaget om å gi barneverntjenesten lovbestemt fritak fra taushetsplikt i saker der barneverntjenesten skal avgi vitneforklaring eller uttalelse i en sak etter barneloven, jf. barneloven §§ 50 og 61 første ledd nr. 6.

Advokatforeningen uttaler blant annet: «Forslaget innebærer ingen realitetsendring ettersom samtykke alltid gis, og det vil være prosessøkonomisk hensiktsmessig.» Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som i dag gir fritak fra taushetsplikt for barneverntjenesten i sine fylker, kommer med lignende betraktninger. Universitetet i Tromsø har imidlertid motforestillinger, da de mener forslaget er for åpent og bør presiseres.

9.5.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at ansatte i barneverntjenesten ikke skal ha lovbestemt taushetsplikt når de skal avgi vitneforklaring eller uttale seg i foreldretvister etter barneloven. Ansatte i barneverntjenesten kan ha opplysninger om barnet og familien som kan være av vesentlig betydning for å belyse saker etter barneloven om fordeling av foreldreansvar, fast bosted og samvær. Barneverntjenestens viktigste oppgave i en foreldretvist vil således være å bidra til sakens opplysning ut fra deres kjennskap til barnet og familien. En vitneforklaring fra barneverntjenesten vil nettopp ivareta dette formålet.

Universitetet i Tromsø uttaler at forslaget er «svært åpent og kan invitere til misbruk. En slik regel kan også bidra til å skremme foreldre fra å søke om nødvendig hjelp til barnet fra barnverntjenesten.» Departementet deler ikke denne bekymringen, og viser til at det er av avgjørende betydning at foreldretvister for domstolen blir forsvarlig belyst i tilfeller der barneverntjenesten har kunnskap om barnet og familien. Departementet understreker at forslaget innebærer en lovfesting i tråd med gjeldende praksis. Det er for øvrig bred støtte til forslaget. Departementet mener oppgaven som vitne kan forenkles og tydeliggjøres ved å lovfeste at ansatte i barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikt kan uttale seg til retten i en foreldretvist. Et slikt forslag vil også tydeliggjøre barneverntjenestens ansvar for å bidra med barnevernfaglige vurderinger i en tvist mellom foreldrene. Departementet mener dette forslaget kan sees uavhengig av de øvrige forslagene i høringsnotatet som angår barneverntjenesten, og som departementet vil se nærmere på i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling. Som flere av høringsinstansene påpeker, blant andre Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er det i praksis slik at det alltid gis fritak for taushetsplikten for barnevernstjenesten i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær etter barneloven.

I høringsnotatet ble det foreslått at fritak skal gis når dette er til barnets beste. Flere høringsinstanser har uttalt at dette vilkåret er unødvendig, all den tid all saksbehandling skal være til barnets beste. Videre er det påpekt at det er uklart hvem som skal avgjøre når vilkåret er oppfylt i en konkret sak. Departementet foreslår på denne bakgrunn at vilkåret utgår, og viser til at den generelle regelen i barneloven er at all saksbehandlingen skal være til barnets beste, jf. barneloven § 48. Enkelte høringsinstanser mener at barneverntjenesten først og fremst forholder seg til barnevernloven, slik at unntaket fra taushetsplikten bør hjemles der. Departementet har vurdert endringer også i barnevernloven § 6-7, men har kommet til at barneloven er den mest hensiktsmessige hjemmelsloven fordi opplysningene skal gis i sak etter barneloven. Endringen er i tråd med den praksis som fylkesmannen har når det gjelder innvilging av søknader om fritak. Forslaget vil innebære en forenkling og administrativ innsparing både for domstolene, advokatene og fylkesmannsetaten.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet, men har kommet til at det er mer hensiktsmessig at denne bestemmelsen, som sier at barneverntjenesten uhindret av taushetsplikt kan gi opplysninger til domstolen i foreldretvister etter barneloven, knyttes til saksbehandlingsreglene og plasseres i en ny § 61 a i barneloven.

9.6 Foreløpig avgjørelse

9.6.1 Gjeldende rett

Barneloven § 60 om foreløpig avgjørelse gjelder for alle saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær etter kapittel 7 i barneloven. Første ledd lyder:

«Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det.»

I saker med foreløpig avgjørelse er det forenklet saksbehandling og fullbyrdingsfristen kan settes til null dager. Den foreløpige avgjørelsen gjelder for en viss tid eller fram til saken er rettskraftig avgjort.

I den foreløpige avgjørelsen kan retten også nedlegge kontaktforbud, jf. § 60 andre ledd første punktum. Det vil si at retten kan forby den andre forelderen å vise seg der barnet holder til. Forbudet må begrenses til bestemte eiendommer og deres nærhet. Det er uten betydning hvem som eier eiendommen. Regelen om kontaktforbud tar særlig sikte på overgrepstilfeller der dette er nødvendig for å hindre nye overgrep, jf. NOU 1977: 35 Lov om barn og foreldre (barneloven).6

En foreløpig avgjørelse treffes ved kjennelse, jf. fjerde ledd første punktum. Det samme gjelder dersom retten ikke tar begjæringen om foreløpig avgjørelse til følge. Kjennelsen kan ankes, jf. tvisteloven § 29-2 første ledd.

Adgangen til å treffe foreløpig avgjørelse inntrer når en av partene ber om det. Både bostedsforelder og samværsforelder kan kreve foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Dersom det begjæres en foreløpig avgjørelse som skal gjøre endringer i dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft, må det foreligge «særlege grunnar» i samsvar med reglene i § 64 andre ledd andre punktum. Det er ikke krav om sterke grunner, men om konkrete og påviselige grunner. Nye påstander om vold og overgrep mot barnet vil som hovedregel alltid oppfylle disse kriteriene.

Det er opp til rettens vurdering om den vil treffe en foreløpig avgjørelse. Avgjørelser etter § 60 skal imidlertid skje på grunnlag av prinsippet om barnets beste, jf. barneloven § 48, som gjør det klart at dette også gjelder for saksbehandlingsspørsmål.

Hovedregelen i loven er at foreløpig avgjørelse først kan treffes når det er reist søksmål. Dersom et søksmål må avvises fordi det ikke er foretatt mekling etter § 51 flg., regnes det likt med at søksmål ikke er reist, jf. Rt. 1993 s. 434 og Rt. 1994 s. 1376. Det er imidlertid en begrenset adgang til å treffe foreløpig avgjørelse før det er reist søksmål, se § 60 første ledd tredje punktum, dersom det foreligger «særlege grunnar». I disse tilfellene vil det ikke være nødvendig med forutgående mekling. Unntaket omfatter først og fremst tilfeller hvor det er fare for fysiske overgrep mot barnet eller mot den andre forelderen, men også der det er fare for at barnet kan lide alvorlig psykisk overlast kan komme i betraktning.

Dersom retten treffer en foreløpig avgjørelse før sak er reist, kan den sette en frist for å reise søksmål, jf. tredje ledd. Er det ikke tatt ut søksmål innen fristen, faller den foreløpige avgjørelsen bort.

Avgjørelsen kan treffes uten å holde muntlig forhandling, jf. fjerde ledd andre punktum. En muntlig forhandling kan imidlertid være et middel for å få saken opplyst og dermed få oppfylt rettens selvstendige ansvar for sakens opplysning, jf. Rt. 2006 s. 1681. Den annen part enn den som har begjært avgjørelsen, skal som hovedregel få uttale seg før det treffes foreløpig avgjørelse, jf. andre ledd andre punktum.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3.

9.6.2 Forslag i høringsnotatet

I saker der det er risiko for at barnet utsettes for vold og/eller overgrep, vil det være viktig å stoppe dette. Ettersom en vanlig rettsprosess normalt vil ta noe tid, kan det være behov for at retten treffer en foreløpig avgjørelse om samvær.

Ettersom adgangen til å treffe foreløpig avgjørelse etter barneloven i dag er en kan-regel, er det er opp til retten å vurdere om den skal treffe en foreløpig avgjørelse i den enkelte sak. I saker der det er risiko for at barnet utsettes for vold eller overgrep fra samværsforelder vil det, av hensyn til barnet, ofte være behov for en midlertidig løsning mens saken verserer i rettsapparatet. Departementet foreslo derfor å endre bestemmelsen om foreløpig avgjørelse og presisere at det skal tas foreløpig avgjørelse i saker der det er risiko for vold eller overgrep, dersom en av partene krever det. Det ble foreslått følgende endring i barneloven § 60 første ledd:

«Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det. Etter krav frå ein part skal retten i alle høve ta førebels avgjerd dersom det er ein risiko for at barnet vert utsett for vald eller på anna vis vert handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsette for fare eller skade.»

9.6.3 Høringsinstansenes syn

Det er bred støtte fra høringsinstansene til forslaget om at retten etter begjæring fra en av partene skal ha en plikt til å treffe foreløpig avgjørelse i saker der barn risikerer å bli utsatt for vold eller behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Helsedirektoratet uttaler blant annet:

«Helsedirektoratet støtter endringen i § 60 første ledd. Dette forslaget er viktig for å forhindre at man taper tid og forlenger risikoen for vold/overgrep. Skader kan oppstå innenfor korte og avgrensede tidsperioder, og skadevirkningene fra tidligere hendelser kan bli ytterligere forsterket dersom barnet blir utsatt for mer vold. Risiko for at barnet påføres langvarig skade øker proporsjonalt med tidsrommet for vold/overgrep. Skadene kan gi seg ulike utslag i barnets adferd, avhengig av barnets alder og utvikling. Dersom en bostedsforelder melder om mistanke om vold/overgrep må retten behandle samværsspørsmålet raskt.
Det er kjent at uoverensstemmelser mellom foreldre etter separasjon eller skilsmisse kan føre til anklagelser mellom foreldrene, der barnet brukes som en fornærmet part. Det må være klare regler for hvordan rettssystemet ser på en forelder som har brukt falske anklagelser mot den andre. Samtidig må foreldre ikke unnlate å melde sin bekymring hvis det foreligger mistanke («barnets beste»).»

Barneombudet uttaler:

«Barneombudet sitter ikke med noe materiale som tilsier at domstolen ikke tar hensyn til opplysninger om vold og overgrep når den vurderer om den skal treffe foreløpig avgjørelse etter barneloven § 60.
Likevel er det mulig at den foreslåtte presiseringen vil kunne virke klargjørende for partene – det vil si begge foreldrene. Slik sett vil forslaget kunne fungere som en oppfordring til foreldrene om å bringe saken inn for en foreløpig avgjørelse.»

Barneombudet uttrykker imidlertid bekymring for at endringen kan virke prosessdrivende, slik at foreldrene henvender seg til domstolen fremfor å benytte seg av familievernkontorets tilbud.

Fra Advokatforeningens høringsuttalelse siteres:

«Advokatforeningen støtter departementets forslag om å innføre en skal-regel for retten i forhold til saker hvor det er påstått vold eller overgrep mot barn fra en av partene. Dagens ordning hvor dette er en kan-regel, synes i for stor grad å skape usikkerhet i forhold til om retten følger opp en slik begjæring fra en av partene før det er avholdt saksforberedende møte i saken etter § 61. Tidselementet i disse sakene er svært sentralt, og vurderingene en omsorgsperson må gjøre i en slik situasjon er langt på vei lik de vurderinger en kjenner fra barnevernlovens akutthjemler. At en kan forvente en avgjørelse innen kort tid vil derfor skape det nødvendige rammeverk i disse vanskelige sakene. Advokatforeningen merker seg departementets uttalelse om at «Bostedsforelders terskel for å nekte samvær på grunn av frykt for vold og overgrep ikke må være for høy». På den annen side er det en problemstilling at en kan stå overfor grunnløse beskyldninger motivert av bostedsforelderens motstand mot samvær.
Advokatforeningen ser det som hensiktsmessig å presisere at rettens plikt til å ta stilling til en slik begjæring, ikke endrer de generelle krav til forsvarlig behandling og alminnelig beviskrav. Også for dette forslaget synes en del av den offentlige kritikken som er fremsatt å være basert på manglende forståelse for den prøving som domstolen vil gjøre innenfor rammen av hjemmelen for midlertidig kjennelse.»

Enkelte høringsinstanser mener at prinsipielle grunner tilsier at det er andre instanser enn domstolen som bedre kan ivareta behovet for en rask beslutning ved mistanker om vold og overgrep, for eksempel påtalemyndigheten og barneverntjenesten. Fra Nordre Vestfold tingretts høringsuttalelse siteres:

«Forslaget om en utvidelse av barnelovens bestemmelser om midlertidige avgjørelser reflekterer etter vårt syn en uheldig sammenblanding av ansvarsfelter. I saker etter barneloven tar dommeren stilling til om det skal treffes en midlertidig avgjørelse i sivilrettslige konflikter mellom foreldrene før sakene avgjøres permanent. Forslaget om at retten i alle tilfeller – når en av partene krever det – skal treffe en midlertidig avgjørelse der det er risiko for vold og andre overgrep, knytter seg til et område som i dag ivaretas av barneverntjenesten, som har rettslige instrumenter å spille på for umiddelbare aksjoner.»

I tillegg er det spørsmål knyttet til om det skal settes en saksbehandlingsfrist og hvordan dette vil påvirke ressurssituasjonen i domstolen.

Enkelte høringsinstanser, for eksempel Frostating lagmannsrett, Oslo tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Kristiansand tingrett, mener det er unødvendig å presisere dette, da domstolen allerede i dag treffer midlertidige avgjørelser når det foreligger reell risiko for vold eller overgrep.

Både Domstoladministrasjonen og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) etterspør nærmere utredning av domstolens kapasitet til en økt bruk av midlertidige avgjørelser.

9.6.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å endre bestemmelsen om foreløpig avgjørelse i § 60 første ledd i barneloven. Det vises til omtalen av behovet for lovendringer i kapittel 2.2 og til de uttalelser som er kommet frem i høringsrunden. Et betydelig flertall av høringsinstansene støtter forslaget.

Departementet finner at det er behov for å sikre at retten vurderer risikoen for at barnet blir utsatt for vold og/eller seksuelle overgrep når det er påstander om dette. Det fremgår av barneloven § 48 andre ledd at retten ved avgjørelser etter barneloven skal ta særlig hensyn til at barnet ikke må utsettes for vold eller annen risiko for skade på sin fysiske og psykiske helse. Når det fremmes påstander om vold og/eller seksuelle overgrep, er det derfor et overordnet hensyn å undersøke påstandene på en betryggende måte. Dersom det foreligger slik risiko, vil retten være forpliktet til å realitetsbehandle begjæringen. Dette gjelder uavhengig av om sak er reist.

Departementet viser også til barnekonvensjonens utgangspunkt om at staten har det overordnede ansvaret for å beskytte barn og unge mot «alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk», jf. barnekonvensjonen artikkel 19. Videre fastsetter EMK artikkel 3 at ingen må utsettes for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Dette forplikter staten til å gripe inn for å beskytte barn. En norsk domstol vil for eksempel ha plikt til å stoppe eller begrense samvær dersom det er nærliggende fare for at en forelder vil utsette barnet for overgrep.7

Departementet foreslår at det innføres en plikt for retten til å treffe foreløpig avgjørelse der «det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for fare eller skade». Ordlyden samsvarer med ordlyden i §§ 30 tredje ledd og 48 andre ledd. Disse bestemmelsene er omtalt i Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) og omfatter fysisk og psykisk vold, seksuelle overgrep som beskrevet i straffeloven 1902 kapittel 19 og det å være vitne til vold.

Departementet mener det kan være argumenter for å sette en frist for å treffe foreløpig avgjørelse, slik noen høringsinstanser påpeker. En slik frist kan sikre at avgjørelsen ikke drar ut i tid og at situasjonen avklares for barnet. Samtidig vil departementet vise til at det må skje en avveining mellom hensynet til sakens opplysning og hvor akutt situasjonen for barnet er. Av denne grunn foreslås det ingen lovfestet tidsfrist for å treffe foreløpig avgjørelse i disse sakene. Det forutsettes imidlertid at disse avgjørelsene skal treffes raskt, se § 59 første ledd, der det heter at «[d]ommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg» og prinsippet om barnets beste i § 48, som også gjelder under saksbehandlingen.

Særlig om beviskrav og bevisvurdering

Retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Det er opp til retten å vurdere bevisene og ta stilling til om det foreligger en risiko for vold eller overgrep. Bevisvurderingen må ta utgangspunkt i de opplysninger som finnes. Utgangspunktet for bevisvurderingen vil ofte være partenes forklaringer. Det følger av § 31 at barn som er store nok til å danne seg egne synspunkter som utgangspunkt skal høres, og at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet. Det kan imidlertid tenkes unntak fra dette dersom høringen medfører en forsinkelse som ikke er til barnets beste. Også andre opplysninger vil være vesentlige for bevisvurderingen, slik som observasjoner og uttalelser fra barnehage, skole, helsesøster eller barneverntjenesten. Dersom det er tilstrekkelig tid, kan det være aktuelt å oppnevne en sakkyndig. Er forholdet anmeldt til politiet, vil det også være mulig å hente inn kopi av straffesaksdokumentene.8 Ved bevisbedømmelsen skal retten vurdere bevisene samlet, og utfallet av bevisvurderingen er det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.

Bevisbedømmelsen i disse sakene vil i mange tilfeller være usikker. Spørsmålet som oppstår da er hvilke krav til bevis som må stilles for at retten kan legge til grunn at det foreligger en risiko. I Rt. 1995 s. 1152 uttaler Høyesteretts kjæremålsutvalg følgende om bevisbyrdeproblematikken:

«Man finner ikke grunn til å gå mer generelt inn på bevisbyrdeproblematikken. Avgjørelsen må under enhver omstendighet bero på et konkret skjønn, der man på den ene side må ta hensyn til datterens rett til samvær med begge sine foreldre, og på den annen side til at hun ikke bør utsettes for noen urimelig risiko.»

Agder lagmannsrett sier om dette i sitt høringsuttalelse at hvorvidt en risiko er «urimelig», må antas å bero på hva det er risiko for. Ved mistanke om seksuelle overgrep vil selv en relativt lav risiko kunne bedømmes som urimelig, det samme gjelder ved risiko for andre alvorlige fysiske integritetskrenkelser.

I avveiningen mellom best mulig foreldrekontakt og å verne barn mot vold og/eller seksuelle overgrep, mener departementet det sistnevne hensynet må tillegges avgjørende vekt. Det vises til omtalen av menneskerettighetene om barnets rett til beskyttelse i kapittel 3.1. Det vil derfor, etter departementets syn, være best i samsvar med barnets beste og plikten til å beskytte barn mot vold og/eller seksuelle overgrep at det ikke tas noen risiko på vegne av barnet.9 Departementet viser her til Høyesteretts kjennelser i Rt. 1990 s. 239, og Rt. 1994 s. 940 som viser til Rt. 1989 s. 320. På bakgrunn av lovendringene i 2006 og det som blir uttalt i forarbeidene om bevisvurderingen ved domstolsbehandlingen i barnelovssaker med vold- og overgrepsproblematikk, anser departementet at dette er i overensstemmelse med gjeldende rett.10

Etter departementets syn vil det i behandlingen av foreløpige avgjørelser med påstander om vold og/eller seksuelle overgrep være nødvendig å praktisere et beviskrav der det foretas en avveining av hva som lar seg bringe på det rene i saken og hva som står på spill. Å bli anklaget for vold og/eller seksuelle overgrep vil være belastende for den det gjelder, og en foreløpig avgjørelse som legger dette faktum til grunn og eksempelvis fastsetter at det ikke skal være samvær mellom barn og forelder for en viss tid, vil kunne oppleves negativt. På den annen side er vold og/eller seksuelle overgrep mot barn så skadelig at barnet har krav på umiddelbar beskyttelse. Det vises blant annet til Helsedirektoratets høringsuttalelse som er sitert i kapittel 9.6.3 og den generelle beskrivelsen i kapittel 5.1 om konsekvensene av å leve med vold og/eller seksuelle overgrep i familien. Departementet er enig med Felleskap mot seksuelle overgrep i at det vil være en svakhet ved vurderingen om en ser på fare for enkeltstående overgrep isolert og mister overgrepsrelasjonen, som er virksom før, under og etter de faktiske overgrepene, av syne. Til sammenligning uttalte Høyesterett følgende i Rt. 2010 s. 129 om vurdering av straffeutmåling etter straffeloven § 219 om vold i nære relasjoner:

«Etter min mening er karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold.»

Beviskrav og -vurderinger må ikke være for strenge i tilfeller hvor det foreligger en risiko for vold og/eller seksuelle overgrep, og domstolen skal ta stilling til hvorvidt det skal fattes en foreløpig avgjørelse. Det må være aksept for at retten endrer standpunkt senere, hvis flere og nye opplysninger innebærer at saken framstår annerledes. Det er også et moment at en foreløpig avgjørelse normalt vil være en tidsavgrenset løsning i påvente av at saken blir utredet og behandlet gjennom ordinær domstolsbehandling. Dersom avgjørelsen treffes før sak er reist, vil retten ha adgang til å sette en frist for å reise søksmål, jf. § 60 tredje ledd.

9.7 Tvangsbot

9.7.1 Gjeldende rett

Det følger av barneloven § 65 andre ledd at en avgjørelse om samværsrett kan tvangsfullbyrdes gjennom tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. En tvangsbot er et pålegg overfor bostedsforelder som har til formål å fremtvinge at samværsretten blir oppfylt. Tingretten kan fastsette en stående tvangsbot som for en viss tid skal gjelde hver gang samværsretten ikke blir respektert.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 tredje ledd, jf. § 13-8 fjerde ledd, fastsetter at tvangsbot ikke kan kreves dersom saksøkte «sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle kravet». Terskelen for å fastslå umulighet er ytterligere utdypet i rettspraksis. I Rt. 1987 s. 238 uttalte Høyesterett følgende om temaet for rettens vurdering når den tar stilling til en begjæring om tvangsfullbyrdelse av samværsrett:

«Når det begjæres tvangsfullbyrdelse, er utgangspunktet at retten skal legge til grunn den avgjørelse som er truffet. Den kan ikke ta opp til vurdering om det er ønskelig eller heldig at tvangsfullbyrdelse finner sted. Derimot må begjæringen om tvangsfullbyrdelse nektes tatt til følge dersom gjennomføring vil være umulig.»

Det avgjørende vil ofte være om den som barnet bor hos på en aktiv måte lojalt har medvirket til at samvær har kunnet skje, jf. blant annet Rt. 1986 s. 127 og Rt. 1988 s. 708. I Rt. 1997 s. 2012 bemerket imidlertid kjæremålsutvalget at spørsmålet om morens lojalitet ville måtte tre noe i bakgrunnen i situasjoner der tvangsmessig gjennomføring av samvær ville utsette barnet for alvorlige skadevirkninger.

Dersom barnet uttrykker sterk motvilje mot samvær, kan dette føre til at gjennomføring av samvær anses umulig, jf. blant annet Rt. 1989 s. 489. Dette gjelder særlig de eldre barna.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at tvangsbot ikke skal ilegges når det ikke er mulig å gjennomføre samværsordningen uten fare for så store psykiske skadevirkninger at det ikke kan aksepteres, jf. Rt. 1970 s. 703 og Rt. 1970 s. 712. Dersom det er risiko for at barnet blir utsatt for seksuelle overgrep under samvær, følger det av rettspraksis at retten ikke skal treffe kjennelse om tvangsbot. Rt. 2010 s. 1528 gjaldt tvangsbot fordi mor hadde stanset fars samvær med datter på grunn av mistanke om seksuelle overgrep mot datteren. Moren hadde anmeldt saken, men den var henlagt av politiet. Høyesteretts ankeutvalg uttalte at det må være tilstrekkelig for å konstatere umulighet at det var «sannsynliggjort at det er en reell risiko for at barnet skal bli utsatt for seksuelle overgrep.»

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene.

9.7.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at det skal gå uttrykkelig frem av barneloven § 65 at domstolen ved avgjørelsen av om det skal fastsettes tvangsbot, skal ta hensyn til at «den barnet bur saman med skal nekte samvær der det er fare for at barnet kan verte utsett for vald eller verte handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.»

9.7.3 Høringsinstansenes syn

Få av høringsinstansene har uttalt seg eksplisitt om forslaget til endringen i bestemmelsen om tvangsbot, men som nevnt tidligere har høringsinstansene vært gjennomgående positive til forslagene om endringer i regler om prosess og saksbehandling.

Fra Redd Barnas høringsuttalelse siteres:

«Redd Barna støtter forslaget om at samvær ikke skal tvangsfullbyrdes når det er en reell mulighet for at barnet utsettes for vold og/eller overgrep fra samværsforelderen, jf. barneloven ny § 65 andre ledd med samme endringen som vi har foreslått til ny § 43 «den som barnet er hos…» istedenfor «den som barnet bur fast sammen med».»

Fra Agder lagmannsretts høringsuttalelse siteres:

«Vi er enige i at begrensningen i adgangen til tvangsfullbyrdelse som er etablert i rettspraksis ved hjelp av umulighetskriteriet, bør komme til uttrykk i lovteksten. Forslaget til § 65 andre ledd nytt tredje punktum er likevel for indirekte og ikke helt treffende formulert. Dessuten mener vi at det å avslå og gjennomføre en rettskraftig avgjørelse om samværsrett, bør være et midlertidig tiltak for å unngå at barnet blir skadelidende i tiden inntil et krav om endring eller opphør av samværsretten kan bli behandlet. Dette bør komme til uttrykk ved at fullbyrdelsen utsettes.»

9.7.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder intensjonen i høringsnotatets forslag om bedre beskyttelse av barn mot blant annet vold og seksuelle overgrep, og foreslår en endring i barneloven § 65 andre ledd. I forslaget til lovendring går det fram at det ikke skal fastsettes tvangsbot der det foreligger umulighet, herunder der barn risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Begrunnelsen for forslaget er å tydeliggjøre at barnets rett til beskyttelse mot fysisk eller psykisk fare og skade veier tyngre enn voksnes rett til samvær. Det er derfor nødvendig med en presisering i barneloven slik at retten ikke treffer pålegg for å fremtvinge en samværsrett som innebærer at barn risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Dette omfatter risiko for fysisk og psykisk vold, seksuelle overgrep som beskrevet i straffeloven av 1902 kapittel 19 og det forhold at barnet er vitne til vold, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004-2005).11

Departementet viser også til barnekonvensjonens utgangspunkt om at staten har det overordnede ansvaret for å beskytte barn og unge mot vold og overgrep, jf. barnekonvensjonen artikkel 19.12 Videre fastsetter EMK artikkel 3 at ingen må utsettes for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Denne bestemmelsen forplikter til en viss grad staten til å gripe inn for å hindre at barn blir utsatt for nedverdigende behandling som vold og/eller seksuelle overgrep. En norsk domstol vil for eksempel ha plikt til å stoppe eller begrense samvær dersom det er nærliggende fare for at en forelder vil utsette barnet for overgrep.13

I saker der det er påstander om vold, overgrep eller andre lignende forhold blir vurderingstemaet for retten hvorvidt det å fremtvinge en samværsrett mellom barnet og samværsforelderen må anses umulig fordi barnet risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 fjerde ledd at saksøkte skal sannsynliggjøre at oppfyllelse er umulig. Det er dermed saksøkte, det vil si bostedsforelder, som har bevisbyrden for at det foreligger umulighet. For saker om tvangsfullbyrdelse av samværsrett etter barneloven § 65 andre ledd uttalte Høyesteretts ankeutvalg følgende i Rt. 2010 s. 1528:

«Det er tilstrekkelig for at tvangsfullbyrdelse av en avgjørelse om samværsrett skal anses umulig, at det er sannsynliggjort at det er en reell risiko for at barnet skal bli utsatt for seksuelle overgrep.»

Departementet legger til grunn at det samme beviskravet også vil gjelde etter den foreslåtte endringen i § 65 andre ledd, se for øvrig kapittel 9.6 om bevisvurdering ved foreløpige avgjørelser.

Fotnoter

1.

Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) kapittel 6.3.2.

2.

Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) kapittel 6.3.1.

3.

I 2005 ble nesten alle saker i første omgang behandlet etter de nye saksbehandlingsreglene, kun 10 % av sakene gikk direkte til hovedforhandling. 78 % av alle sakene, uansett behandlingsmåte, ble avsluttet med rettsforlik, og de aller fleste av sakene ble behandlet med bistand fra sakkyndige. Av saker der det ikke ble oppnevnt sakkyndig, ble ca 80 % løst i saksforberedende rettsmøter.

4.

Nesten alle sakkyndige (80 %) mener at ikke alle saker egner seg, mens kun halvparten av dommerne (52 %) har samme syn. Flertallet av advokatene (67 %) mener at sakene egner seg. En tredjedel av dommerne mener at de sakkyndiges meklingskompetanse er tilstrekkelig, men ikke god eller svært god.

5.

Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) kapittel 7.3 s. 49.

6.

s. 128-129.

7.

Søvig (2008) vedlegg 2 til NOU 2008: 9 Med barnet i fokus s. 117.

8.

Se påtaleinstruksen § 16-5 for verserende straffesaker og straffeprosessloven § 28 og påtaleinstruksen § 4-1 for avsluttede straffesaker.

9.

Mons Oppedal i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 2008-2, Vold og seksuelle overgrep som argument i avgjørelser etter barneloven.

10.

Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) kapittel 5.3 og merknader til § 48 i kapittel 10.

11.

Kapittel 5.1.3 og merknadene til § 48 kapittel 10.

12.

FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 19 1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.2. Slike beskyttelsestiltak bør omfatte effektive prosedyrer for utforming av sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har omsorgen for barnet, samt andre former for forebygging, påpeking, rapportering, videre henvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging av tilfeller av barnemishandling som tidligere beskrevet og, om nødvendig, for rettslig oppfølging.

13.

Søvig (2008) vedlegg 2 til NOU 2008: 9 Med barnet i fokus s. 117.
Til dokumentets forside