Prop. 85 L (2012–2013)

Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister).

Til innholdsfortegnelse

8 Samvær med tilsyn

8.1 Innledning

Departementet omtaler i kapittel 8 materielle spørsmål om samvær under tilsyn med offentlig oppnevnt tilsynsperson etter barneloven. Kapittel 8.2 omhandler et nytt materielt vilkår om barnets behov som skal ligge til grunn for å fastsette samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson. I kapittel 8.3 behandles formål og tilsynsformer for samvær med tilsyn.

I kapittel 9 behandles generelle saksbehandlingsregler for alle foreldretvister etter barneloven om foreldreansvar, bosted og samvær. Spesielle problemstillinger knyttet til kompetanse (myndighet), prosess og saksbehandling ved samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson behandles i kapittel 10. I nevnte kapitler omtales blant annet hvilken etat (kommunal barneverntjenesten/Bufetat) som skal ha ansvar for oppnevning og oppfølging av saken.

8.2 Barnets behov

8.2.1 Gjeldende rett

Prinsippet om at barnets beste skal være styrende for domstolen gjelder også for saker etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum, jf. den generelle bestemmelsen i barneloven § 48. I barneloven § 48 andre ledd slås det dessuten fast at det ved avgjørelse om foreldreansvar, bosted og samvær skal tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for «vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.» Etter barneloven § 31 skal barn få anledning til å uttrykke sin mening i foreldretvister om blant annet samvær. Det er klart at disse bestemmelsene også gjelder i tilsynssaker etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene.

8.2.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotat 21. juni 2012 å innføre et nytt vilkår om barnets behov i bestemmelsen om samvær med tilsyn i barneloven § 43 tredje ledd andre punktum. Forslaget ble begrunnet med behovet for å forplikte domstolen til å gjøre en mer konkret vurdering av hvorvidt tilsyn i regi av det offentlige er et egnet virkemiddel for å oppnå formålet med tilsynet. Det ble pekt på at vilkåret vil gi en større sikkerhet for at det er det spesifikke barnets behov som blir gjenstand for domstolens vurdering. Departementet foreslo i høringsnotatet ingen endringer knyttet til vilkåret «særlege høve», og uttalte i høringsnotatet at vilkåret dermed videreføres.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Mange høringsinstanser gir uttrykkelig støtte til forslaget om et vilkår om barnets behov for at samvær med tilsyn skal kunne ilegges, deriblant Alternativ til Vold, Advokatforeningen, Fellesorganisasjonen (FO), Kirkens Bymisjon (Myrsnipa), Norsk krisesenterforbund, Landsgruppen av helsesøstre (LaH, NSF), Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Regionalt kunnskapssenter for barn og unge RKBU Vest, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – RVTS Region Sør, Stine Sofies Stiftelse, Trondheim kommune og UNICEF Norge.

Et par høringsinstanser er kritiske til å innføre vilkåret barnets behov. Domstoladministrasjonen mener at barnelovens generelle vilkår om barnets beste er tilstrekkelig, også for oppnevning av tilsynsperson, og støtter ikke innføring av vilkåret om barnets behov. Foreningen 2 Foreldre mener at «(b)egrepet «barnets behov», uten en klar definisjon, vil lett være et nytt begrep som kan brukes eller misbrukes etter eget forgodtbefinnende.»

Bufetat erkjenner at «[u]middelbart fremstår vilkåret «barnets behov» som en styrking av barneperspektivet». Etaten mener likevel det er «tvilsomt om støttende tilsyn er egnet til å gi barn økt reell sikkerhet og trygghet under samværet» og mener at det derfor er «uklart om det nye vilkåret vil gjøre det mindre betenkelig å akseptere «støttende tilsyn» som en egen form.»

8.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Nærmere om det nye vilkåret

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om innføring av et nytt vilkår om at barnets behov må tilsi samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson for at domstolen skal kunne pålegge dette.

Det er bred støtte til forslaget i høringen, men departementet nevner at Domstoladministrasjonen er imot:

«DA kan ikke se at forslaget om innføring av «barnets behov» som nytt materielt vilkår i tillegg til «særlege høve» for å beslutte samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson, vil bidra verken til bedre saksbehandling eller avgjørelser. DA mener tvert om at innføring av et slikt nytt begrep kan virke tilslørende og endog forvirrende, jf. at det generelle vilkåret om «barnets beste» i barneloven § 48 også (fortsatt) vil gjelde i saker om tilsyn ved offentlig oppnevnt tilsynsperson.»

Departementet viser til at domstolens praksis tilsier at det er behov for å styrke barneperspektivet.

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) mener at et eventuelt vilkår om barnets behov ikke vil ha noen rettslig funksjon, men støtter likevel forslaget:

«NOVA mener det allerede følger av gjeldende retts utgangspunkt om at tilsyn skal være til barnets beste, og at det ikke skal tilkjennes samvær dersom samvær ikke er til barnets beste, at barnets behov er et vilkår for tilsyn og valg av tilsynsform. Vi mener derfor et nytt materielt vilkår ikke vil ha noen rettslig funksjon i seg selv, men ser at det kan ha en pedagogisk effekt og muligens bidra til et større fokus rundt barnets behov som sentralt for vurderingen av barnets beste. I så fall vil et slikt vilkår få betydning i praksis og bidra til en bedre implementering av prinsippet om barnets beste. NOVA støtter derfor forslaget.»

Departementets forslag om å endre loven, for derigjennom å bidra til en justering av rettspraksis, gjelder tilføyelsen av et nytt materielt vilkår som skal gjelde i tillegg til det generelle vilkåret barnets beste. Forslaget vil dermed ha en rettslig funksjon. Forslaget har fått bred støtte i høringen, og flere høringsinstanser uttaler at innføring av vilkåret «barnets behov» vil styrke barneperspektivet.

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – RKBU Vest er blant høringsinstansene som positivt støtter forslaget og uttaler:

«RKBU Vest støtter forslaget om at samvær skal besluttes ut fra hva som er barnets behov for samvær, heller enn ut fra hva som er barnets antatte tålegrense for samvær. Dette fordi det å fatte beslutning ut fra hva et barn kan tåle, står i sterk motsetning til barns rett til utviklingsstøtte. Det er heller ikke mulig å presist vurdere hvor det enkelte barnets tålegrense går. Faren for at beslutningen som blir fattet overskrider grensen er hele tiden til stede. Vi vil imidlertid fremholde at en beslutning ut fra barnets behov for samvær forutsetter at beslutningstaker har god forståelse for det aktuelle barnets forutsetninger. En slik forståelse vil ofte innebære at barnet er utredet med hensyn til ressurser, sårbarhet og relasjonsbehov samt – for barn over spedbarnsalder – egne forståelser av seg selv og sin situasjon.»

Departementet finner bred støtte i høringen for at vilkåret vil innebære at barneperspektivet styrkes i saker der det gis pålegg om samvær med tilsyn. Det nye vilkåret innebærer at domstolen må gjøre en mer konkret vurdering av barnets behov her-og-nå for henholdsvis beskyttelse eller støtte. Vilkåret innebærer at domstolen må vurdere om tilsyn er egnet til å oppnå beskyttelse av eller støtte for barnet. Innføring av et vilkår om barnets behov vil gi større sikkerhet for at det er det spesifikke barnets behov som blir gjenstand for domstolens vurdering. Se nærmere om det tilsvarende vilkåret i svensk rett i kapittel 4.2.2.

Departementet legger til grunn at forslaget om innføring av et materielt vilkår om barnets behov vil lede til at barn i større grad høres om samvær og om tilsyn. Gjennomgangen av tilsynssakene fremmet for Bufetat i 2009 viser at barneperspektivet i større grad må synliggjøres i avgjørelsene, se forslag om begrunnelsesplikt i kapittel 10.3.4.1. Manglende synliggjøring av barnets mening betyr ikke uten videre at det er behov for å styrke barneperspektivet i vurderingene og avgjørelsene i disse sakene, men det kan heller ikke ses bort fra at det er et slikt behov.

Der barnet tidligere har hatt samvær, må barnets opplevelse av samværet få stor betydning. Der barnet formidler at samvær er ubekvemt, forvirrende eller skremmende, bør ikke samvær videreføres, ei heller med tilsyn. Departementet mener at det må legges et mer kortsiktig perspektiv til grunn når domstolen skal avgjøre om det for tiden er til barnets beste med samvær. Departementets gjennomgang av de rettslige påleggene fra 2009 om tilsyn med samvær viser at barn er blitt pålagt samvær mot sin uttalte vilje, uten at dette er drøftet særskilt av domstolen. Dette er, slik departementet ser det, problematisk. Se nærmere i kapittel 7.2.4.5 om barn som ikke ønsker samvær.

Departementet understreker at forslaget om vilkåret barnets behov ikke er ment å erstatte vilkåret barnets beste i de aktuelle sakene. Vilkåret om at samvær først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48 første ledd, vil fortsatt gjelde som et selvstendig vilkår også for anvendelsen av barnelovens bestemmelse om samvær med tilsyn. Dersom innføring av vilkåret barnets behov i den nevnte bestemmelsen også leder til at barneperspektivet generelt styrkes i foreldretvister etter barneloven og at flere barn høres i samværssaker, er dette i så fall en positiv effekt av forslaget.

Hvor mye samvær/tilsyn har barnet behov for

Det vil være opp til domstolen, innenfor de rammer som foreligger, å ta stilling til antall timer etter en vurdering av forholdene og behovene i den enkelte sak. Domstolens vurderinger av barnets behov for samvær/tilsyn må knyttes opp til formålet med tilsyn og dermed hvilken form for tilsyn som bør fastsettes.

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – RKBU Vest uttaler om beskyttet tilsyn:

«Det timeantallet som blir besluttet må støtte opp under formålet med samværet. Hvis formålet er at barnet skal ha kunnskap og kjennskap til sin forelder, vil dette kunne bli ivaretatt med ett til to kortvarige samvær i året. Hvis formålet er å opprettholde nære relasjoner – fordi forelderen blir vurdert å kunne utvikle omsorgskompetanse – vil samværene måtte være hyppigere, men innenfor den foreslåtte timebegrensningen.»

Departementet er enig i at der barnet har behov for beskyttelse, vil for omfattende samvær kunne bli en belastning for barnet. Det understrekes at antall timer, henholdsvis 16 timer ved beskyttet tilsyn og 32 timer med støttet tilsyn (som foreslås regulert i forskrift, som i dag) er det maksimale antall timer som kan fastsettes for ett år i en sak. Departementet viser til at det blir domstolen som, innenfor taket, avgjør hvor mange timer tilsyn det er behov for.

Kumulative vilkår

Redd Barna mener at vilkårene «særlege høve» og det nye vilkåret ikke skal kunne tolkes kumulativt. Norsk Kvinnesaksforening og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) går inn for at vilkåret «særlege høve» går ut dersom vilkåret om barnets behov tas inn i loven. NOVA uttaler:

«NOVA mener dette vilkåret, fordi det er formulert som en eksplisitt unntaksbestemmelse, i praksis tolkes for strengt og at det først og fremst ivaretar foreldrenes interesser i og behov for samvær med barnet uten tilsyn. NOVA mener at opprettholdelse av vilkåret «særlige høve» vil bidra til å undergrave intensjonen i departementets forslag, som er et styrket rettsvern for barn. Intensjonen om å påvirke domstolenes praksis vil neppe kunne realiseres så lenge dette unntaksvilkåret blir stående. NOVA foreslår derfor at vilkåret «særlige høve» utgår, og erstattes med et vilkår om at pålegg om tilsyn kan besluttes dersom «barnets behov tilsier det». Vi mener domstolene da vil få anledning til å foreta en mer åpen, skjønnsmessig vurdering av hva som er best for barnet. Det følger uansett av menneskerettighetene at pålegg om tilsyn er et inngrep i retten til familieliv og derfor gjelder det et krav om nødvendighet, jf. EMK art. 8.2. Nødvendighetskravet må innfortolkes i formuleringen «barnets behov tilsier det».»

Departementet viser til at det var hensikten med forslaget i høringsnotatet at vilkårene skal være kumulative, det vil si at begge vilkår må være oppfylt for at domstolen skal kunne pålegge det offentlige å oppnevne tilsynsperson. Tilsyn i regi av det offentlige er inngripende overfor forelder, og også overfor barnet. Dette er hovedbegrunnelsen for at det stilles vilkår om «særlege høve», og at vilkåret foreslås videreført. Departementet har også tatt i betraktning at dersom vilkåret «særlege høve» eventuelt skulle tas ut av loven, ville dette kunne få uønskede konsekvenser for praktiseringen av bestemmelsen, noe som ikke er utredet.

Dersom det er tilstrekkelig at privat tilsyn iverksettes for at formålene med tilsynet oppnås og dette er til barnets beste, bør dette benyttes fremfor offentlig oppnevnt tilsynsperson. Dette kan være tilfelle ved kontaktetablering der barnet og forelder er ukjente for hverandre. I slike tilfeller kan tilstedeværelse av en nøytral tredjeperson som barnet allerede har et tillitsforhold til, være en vel så god løsning som at barnet må forholde seg til en ukjent tilsynsperson i tillegg til en ukjent forelder. Det samme kan gjelde i tilfeller med så høyt konfliktnivå at foreldrefunksjonene påvirkes, eller at foreldrekonflikten har utløst en slik bekymring hos bostedsforelder at tilsyn er nødvendig av hensyn til barnet. Barneverntjenestens bruk av såkalt Familieråd, er tuftet på tanken om fordelene ved mobilisering av barnets familie og annet nettverk. Familieråd er en modell der barneverntjenesten gir familien og nettverket mulighet til selv å finne løsninger og ta ansvar for å gjennomføre disse. Det fokuseres på familiens muligheter, ansvarsfølelse og ressurser til å finne ut hva som er det beste for barnet. Dette er en prosess som involverer den utvidete familien i oppfølgingen av barnet, eventuelt supplert med tiltak fra barneverntjenesten.1

Domstolen bør også vurdere, i samråd med de aktuelle etater, hvorvidt tilsyn kan kombineres med andre vilkår etter barneloven § 43 tredje ledd, som for eksempel at familien skal få hjelp til foreldresamarbeid ved et familievernkontor eller få bistand av barneverntjenesten som hjelpetiltak. Slike vilkår vil ikke utløse plikt for det offentlige til å bistå, men departementet legger til grunn at spørsmålet om helhetlig tiltak/oppfølging drøftes i forkant av pålegg om tilsyn/fastsettelse av vilkår, jf. forslaget om at domstolen skal rådføre seg med oppnevnende myndighet før det gis pålegg om tilsyn etter lovutkastet § 43 a.

8.3 Formålet bestemmer tilsynsformen

8.3.1 Gjeldende rett

Domstolen kan bare pålegge det offentlige å oppnevne tilsynsperson dersom vilkåret «særlege høve» er oppfylt. Prinsippet om at barnets beste skal være styrende for domstolen gjelder også for saker etter barneloven § 43 tredje ledd andre punktum, jf. den generelle bestemmelsen i barneloven § 48.2

Loven definerer ikke formål og hvilken form tilsynet skal ha. Da ordningen ble lovregulert i 2007 ble det imidlertid fremhevet at «(b)estemmelsen tar sikte på situasjoner hvor det anses som positivt for barnet å kunne ha et visst samvær, men hvor dette ikke kan skje uten tilsyn for å føre kontroll med at barnet ikke lider overlast.» Videre ble det uttalt:

«En slik form for tilsyn er begrenset til særlige tilfeller og situasjoner hvor det kun er aktuelt med sterkt begrenset samvær. Formålet med et slikt samvær må hovedsakelig være at barnet skal ha kjennskap til forelderen og sikre et minimum av kontakt. Dette kan være av stor betydning for barnets mulighet til å realitetsorientere seg. Det er ikke meningen at ordningen skal omfatte samvær av vanlig omfang.»3

Departementet har i rundskriv gitt noe utfyllende veiledning.4 Rundskrivet omhandler blant annet oppgavene til tilsynspersonen, betingelser for oppnevning av tilsynspersoner, Bufetats adgang til å utfylle pålegget, saksbehandling og inngåelse av avtale med tilsynsutøver.

Se for øvrig oversikt over gjeldende rett i kapittel 3, herunder om menneskerettighetene.

8.3.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotat 21. juni 2012 to hovedformål og -former for tilsyn og at dette hjemles i en ny § 43 a i barneloven. Beskyttet tilsyn ble foreslått som den mest omfattende form for tilsyn. Det ble forutsatt at barnet og samværsforelder overvåkes under hele samværet, idet formålet her vil være å beskytte barnet under samvær og samtidig skape trygghet for barnet og bostedsforelder.

Departementet klargjorde at denne form for tilsyn er aktuell i familier med problematikk knyttet til vold, rus eller psykisk helse, men der samvær til tross for dette vil være til barnets beste. Videre ble det vist til at det kunne være aktuelt i «høykonfliktsaker».

I høringsnotatet ble det understreket at ikke ethvert beskyttelsesbehov ivaretas gjennom tilsynsbestemmelsen. Det ble vist til at det synes å være behov for en innstramming av gjeldende praksis. Det ble blant annet forutsatt at der domstolen finner at det foreligger reell risiko for bortføring, må resultatet bli at det ikke fastsettes samvær.

Departementet foreslo videre at et annet hovedformål med tilsyn skal være støtte og veiledning til barnet og/eller samværsforelder ved samvær. Det ble lagt til grunn i høringsnotatet at støttet tilsyn vil være særlig aktuelt i saker der det er et særlig høyt konfliktnivå og ved kontaktetablering. Det ble forutsatt at denne form for tilsyn kan anvendes i saker der det ikke foreligger et behov for overvåking under hele samværet, og således vil støttet tilsyn kunne gi rom for mer fleksible løsninger.

Departementet redegjorde i høringsnotatet for hvilke formål og tilsynsformer som ikke omfattes av forslaget. Det ble presisert at dette er en klargjøring av gjeldende rett.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

I høringen støtter et flertall av høringsinstansene forslaget om to hovedformål og former for samvær med tilsyn i tilfeller der det offentlige skal oppnevne tilsynsperson, deriblant Fylkesmannen i Sør Trøndelag, Fylkesmannen i Nordland,Fylkesmannen i Hordaland, flere av kommunene, Barneombudet, Kirkens Bymisjon (Myrsnipa), KUN senter for kunnskap og likestilling, Redd Barna og Advokatforeningen. De aller fleste av faginstansene som har uttalt seg mener at todelingen kan bidra til bedre beskyttelse av barn.

Enkelte høringsinstanser er skeptiske til innføring av beskyttet tilsyn av frykt for at slikt tilsyn kan fungere som en «sovepute» for domstolen til å fastsette samvær med tilsyn i tilfeller der domstolen heller skal/bør fastsette at det ikke skal være samvær. Blant dem er Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – RVTS Region Sør, Krisesentersekretariatet, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – RKBU Vest, MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner og Stine Sofies Stiftelse.

Bufetat er imot å innføre støttet tilsyn, og Bufetats merknader er gjengitt nedenfor. Bufetat reiser også spørsmål om kvaliteten av samvær med tilsyn, og peker blant annet på at en utvidelse av ansvaret for det offentlige kan gjøre at foreldrene er mindre innstilte på å finne frem til private ordninger.

Redd Barna med flere mener det er bra at departementet klargjør formål og tilsynsformer som ikke skal omfattes.

8.3.4 Departementets vurderinger og forslag

8.3.4.1 Beskyttet tilsyn

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at beskyttelse er ett av to hovedformål med tilsynsordningen i barneloven. Beskyttelsen skal gi vern, men også skape en følelse av trygghet, både fysisk og psykisk. Videre vil tilstedeværelsen av en tilsynsperson, tilsynspersonens observasjoner og rapporteringsplikten sikre at barnets opplevelse av å bli beskyttet, og eventuelle opplevelse av ikke å bli beskyttet, videreformidles. Beskyttet tilsyn vil være den mest omfattende form for tilsyn og forutsetter at barnet og samværsforelder overvåkes under hele samværet.

Beskyttet tilsyn er aktuelt i familier der det har vært noe problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske lidelser, men der samvær til tross for dette vil være til barnets beste. Enkelte høringsinstanser er skeptiske til innføring av beskyttet tilsyn av frykt for at slikt tilsyn kan fungere som en «sovepute» for domstolen til å fastsette samvær med tilsyn i tilfeller der domstolen heller skal/bør fastsette at det ikke skal være samvær.

Departementet viser til at det ble uttalt i forarbeidene i forbindelse med vedtakelsen av ordningen med samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson, at ordningen «tar sikte på situasjoner hvor det anses som positivt for barnet å kunne ha et visst samvær, men hvor dette ikke kan skje uten tilsyn for å føre kontroll med at barnet ikke lider overlast.» Videre ble det uttalt: «En slik form for tilsyn er begrenset til særlige tilfeller og situasjoner hvor det kun er aktuelt med sterkt begrenset samvær.» Se kapittel 8.3.1 om gjeldende rett.

Forslagene i denne proposisjonen har som formål å styrke barneperspektivet og sikre at saker om blant annet samvær blir bedre belyst. Dette gjelder forslag om et nytt vilkår om barnets behov i bestemmelsen om samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson (kapittel 8.2.4), forslagene om å styrke barns mulighet for deltakelse i foreldretvister (kapittel 6.2.4) og forslagene om endringer i prosess- og saksbehandlingsreglene for å sikre at barnets beste bedre ivaretas (kapittel 9). Departementet understreker at rettens aktører må ha kjennskap til og legge vekt på kunnskap og forskning om skadevirkning av vold og/eller seksuelle overgrep, når spørsmålet om samvær skal vurderes. Se nærmere omtale i kapittel 5.1 og 7.2.4.1.

Som redegjort for i kapittel 1 og 7 er det videre et formål med lovendringene å senke terskelen for å nekte samvær helt. Det er tydeliggjort i kapittel 7.2.4 i hvilke tilfeller det ikke skal/bør fastsettes samvær, og kapittel 7.2.4.5 om barn som vegrer seg mot samvær.

Departementet legger således til grunn at forslagene ikke legger til rette for at domstolen fastsetter samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson i tilfeller der det ikke bør være samvær. Snarere er det forutsatt en innstramming i praksis.

Barn og forelder som ikke bor sammen med barnet har etter gjeldende rett en samværsrett, men det er også slik at barn har en rett til beskyttelse mot foreldre når samvær ikke er til barnets beste, se redegjørelsen for menneskerettighetene i kapittel 3.1. Departementet understreker at dette medfører at ikke ethvert beskyttelsesbehov skal kunne ivaretas gjennom tilsynsbestemmelsen. Departementet mener det på dette punkt er behov for en viss innstramming av gjeldende praksis. Erfaringer med oppnevningspraksis og utøving av tilsyn tyder på at det gis pålegg i enkelte tilfeller der hensynet til barnets sikkerhet tilsier at domstolen ikke skulle/burde fastsatt samvær.5 Departementet legger til grunn at en tilsynsperson ikke kan være noen garanti for barnets sikkerhet. Svenske forarbeider klargjør at domstolen, i sin vurdering av barnets behov, ikke kan legge til grunn at en tilsynsperson fysisk kan forhindre at et barn krenkes eller bortføres:

«Det bör betonas att den person som medverkar vid umgänget inte ska ses som en person med särskilt mandat att fysiskt förhindra att barnet bortförs eller kränks. Även detta måste vägas in när domstolen överväger om umgängesstöd är en lämplig lösning. Med andra ord får inte domstolen vid behovsprövningen förutsätta att personen som medverkar vid umgänget utgör en garant mot skadliga åtgärder från en förälders sida. Om barnet inte kan antas vara tryggt utan sådant skydd, är umgängesstöd inte något alternativ.»6

Departementet støtter det syn som uttrykkes i de svenske forarbeidene.

Departementet understreker at beskyttet tilsyn skal ivareta barnets beskyttelsesbehov og være ivaretakende overfor alle sakens parter. Der samværsforelder er bostedsløs, har ukjent adresse, bor midlertidig og skiftende hos andre eller er innlagt på institusjon vil beskyttet tilsyn kunne være aktuelt, og det må sikres at tilsynet utøves på et egnet sted.

I høringsnotatet ba departementet om forslag til andre formuleringer enn beskyttet tilsyn som kan være mer beskrivende og forståelige for barn. Blant forslagene departementet har mottatt er «tett-på-tilsyn/tett på samvær» og «beskyttende» samvær, uten at departementet kan se at disse begrepene er bedre egnet.

8.3.4.2 Støttet tilsyn

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at et annet hovedformål med tilsyn skal være veiledning til samværsforelder og/eller støtte til samværsforelderen og barnet ved samvær. Støttet tilsyn vil være særlig aktuelt i tilfeller der det er vedvarende konflikt mellom foreldre og ved kontaktetablering mellom barnet og samværsforelder. Denne form for tilsyn vil være et mindre omfattende tilsyn, som kan anvendes i saker der det ikke foreligger et behov for overvåking under hele samværet. Støttet tilsyn gir dermed rom for mer fleksible løsninger. Eksempelvis kan man tenke seg at samvær i første fase skjer på et familievernkontor under veiledning, og i andre fase dels i samværsforelders hjem dersom forholdene tilsier det og barnet ønsker det.

Det er en forutsetning at tilsynspersonen er i tett dialog med samværsforelder og barnet. Dette gjelder også dersom samvær dels kan skje uten tilsynsperson tilstede. Tanken med støttet tilsyn er at det vil kunne skje en gradvis overgang til samvær med privat tilsyn eller samvær uten tilsyn dersom dette er til barnets beste.

Bufetat uttaler at det etter etatens mening er tvilsomt om det er kvalitets- og sikkerhetsmessig holdbart å innføre støttet tilsyn, og mener at risikoen ved støttet tilsyn vil være større for barnet enn der tilsynet skjer konstant. Videre mener Bufetat at domstolene får for vide skjønnsmarginer og at terskelen for å ilegge støttet tilsyn vil være lav og fungere som en etablering av et prøvetilsyn, det vil si tilsyn for å prøve ut om samvær kan gjennomføres.

Departementet understreker at støttet tilsyn ikke skal benyttes der barnet har behov for beskyttelse, og deler dermed ikke Bufetats bekymring på dette punkt. Barnets behov og barnets beste skal være styrende også når domstolen fastsetter støttet tilsyn.

Støttet samvær kan som nevnt være aktuelt i saker der det er et så høyt konfliktnivå at dette påvirker foreldrefunksjonene, men der situasjonen ikke er så alvorlig at det er behov for beskyttet tilsyn. Vilkåret «særlege høve» må være oppfylt for at domstolen kan fastsette tilsynssamvær. Dette gjelder både ved beskyttet og støttet tilsyn. Ved samarbeidskonflikter kan dommeren også sette andre typer vilkår i dommen knyttet til foreldresamarbeidet, se nærmere om dette i kapittel 7.3.

I høringsnotatet ba departementet om forslag til andre formuleringer enn støttet tilsyn som kan være mer beskrivende og forståelige for barn. Blant forslagene departementet har mottatt er «veiledende» samvær og «støttende» samvær, uten at departementet kan se at disse begrepene er mer egnet.

8.3.4.3 Avgrensninger av beskyttet og støttet tilsyn

Nedenfor redegjør departementet for tilfeller der det ikke skal/bør fastsettes samvær. Nedenfor omtaler departementet enkelte særskilte tilfeller hvor samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson ikke skal benyttes.

Departementet mener at tilsyn under samvær, både der formålet er beskyttelse og der formålet er støtte, må avgrenses mot ulike former for sakkyndig bistand med sikte på utredning av en foreldretvist etter barneloven. Samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson skal ikke benyttes der det er behov for sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 og 3, herunder observasjon av barnet og samværsforelder. Tilsvarende der det er behov for å prøve ut en samværsavtale etter barneloven § 61 første ledd nr. 7. Det er staten som dekker kostnader ved tiltaket i barneloven § 61 nr. 7. Tilsvarende etter barneloven § 61 nr. 1, motsatt etter barneloven § 61 nr. 3. Departementet bemerker at det faktum at det offentlige etter gjeldende rett betaler for enkelte virkemidler som står til rådighet for domstolen, ikke skal være et hensyn som domstolen skal ta i betraktning når det gjelder hvordan saken skal utredes for domstolen, ei heller i vurderingen av hvorvidt det skal gis pålegg om samvær med tilsyn (der det offentlige betaler) eller om det skal fastsettes privat tilsyn (der partene betaler). Se for øvrig forslaget i kapittel 9.4.4 om at det offentlige også skal dekke utgifter til sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3.

Erfaringer viser at det i dag gis enkelte pålegg om at en tilsynsperson skal overvære overleveringer av barnet. Det er i praksis vanskelig og ressurskrevende å få oppnevnt en egnet tilsynsperson til slike oppdrag, og selve utøvelsen av tilsynet kan også by på utfordringer. At foreldre ikke makter å samarbeide i nevnte situasjoner er et symptom på et svært høyt konfliktnivå. At barnet og forelder blir overlatt til seg selv rett etter en vanskelig eller traumatisk overlevering, kan være uheldig og i noen tilfeller også skadelig for barnet. Der foreldrene ikke makter å skjerme barnet i slike situasjoner, vil det regelmessig være behov for veiledning og foreldrestøttende tiltak i tillegg. Domstolen bør legge til rette for at den underliggende konflikten kan dempes. Departementet mener således at alternativet i slike saker normalt vil være tettere oppfølging av familien og et mer omfattende tilsyn, snarere enn bare å overvåke overleveringer av barnet. Dersom domstolen i enkelte tilfeller finner at det kun er behov for helt kortvarig bistand, er privat tilsyn etter barneloven § 43 tredje ledd første punktum et alternativ som bør vurderes av domstolen. At partene mobiliserer sitt nærmiljø kan i visse tilfeller også være gunstig for barnet. Et annet alternativ er at overleveringer kan skje på familievernkontor i ordinær tjeneste, eller som et hjelpetiltak i regi av barneverntjenesten.

Samvær med tilsyn må også avgrenses mot oppgaver knyttet til å føre kontroller med samværsforelder, og det å følge opp ulike typer vilkår som domstolen måtte ha fastsatt med hjemmel i barneloven § 43 tredje ledd første punktum. Departementet er kjent med at det er gitt pålegg der tilsynspersonen skal kontrollere om samværsforelder er ruspåvirket, tilstrekkelig psykisk stabil, eller oppbevarer våpen eller narkotika i boligen. Se nærmere i kapittel 10.3.4.4 om en konkret sak behandlet av Sivilombudsmannen. Departementet mener at barnets behov for beskyttelse og støtte neppe ivaretas tilfredsstillende gjennom kontroller i tilfeller nevnt ovenfor, og departementet mener også at det er usikkert hvorvidt tilsynspersonen vil ha hjemmel for å foreta slike kontroller. For bostedsforelder er det også uholdbart å måtte sende et barn til samvær dersom det er usikkert hvordan samværet vil forløpe under slike omstendigheter. Dersom domstolen er i tvil om samværsforelders tilstand og forholdene i hjemmet er akseptable, må retten enten fastsette at det ikke skal være samvær, eventuelt gi pålegg om beskyttet tilsyn på egnet sted dersom samvær er til barnets beste.

Det er i praksis gitt pålegg der det forutsettes at en tilsynsperson er til stede ved de første dagsamværene og deretter til stede under første overnattingssamvær i samværsforelders hjem. Dersom det er behov for beskyttelse og støtte under overnatting hos samværsforelder, er det neppe tilrådelig å fastsette samvær med overnatting. Det er vanskelig å se hvilken myndighet og funksjon en tilsynsperson skulle kunne ha som «nattevakt» i et privat hjem.

Det er i praksis gitt pålegg der det er lagt stor vekt på forelders behov for samvær, og det vises til kapittel 5.4.2 om domstolspraksis. Barnet skal etter departementets mening ikke være et virkemiddel for å dekke spesielle behov hos en forelder. Hensynet til forelders behov for barnet kan ikke henføres under vilkåret «særlege høve». Forutsatt at vilkår for samvær med tilsyn er oppfylt, «kan» domstolen gi pålegg, og heller ikke her skal hensynet til forelders behov kunne vektlegges. Det er en grunnleggende forutsetning for samvær, også der dette skjer med tilsyn etter barneloven, at samvær er til barnets beste. Departementets forslag om en tilføyelse av barnets behov som materielt vilkår i tilsynsbestemmelsen tydeliggjør at det er barnets behov som skal være avgjørende, og at forelders behov for barnet og forelders behov for samvær med barnet ikke skal vektlegges her.

Fotnoter

1.

Familier som er i en vanskelig situasjon kan få hjelp til å gjennomføre et familieråd. Et familieråd er et møte hvor familien samles med slekt og andre som er betydningsfulle for barnet. Møtet skal komme fram til en plan som skal bedre familiens situasjon. Familieråd er en modell som ble utviklet på New Zealand på 1980-tallet. I dag benyttes modellen mange steder i verden både innenfor og utenfor barnevernet. Stadig flere kommuner i Norge tar i bruk familieråd som skal sette barnet og familien i førersetet. Møtet skal komme fram til en plan som skal bedre familiens situasjon.

2.

I barneloven § 48 andre ledd slås det dessuten fast at det ved avgjørelse om foreldreansvar, bosted og samvær skal tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for «vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare».

3.

Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) kapittel 10.

4.

Q-04/2011.

5.

Bufetat erfarer at enkelte tilsynspersoner vegrer seg mot å påta seg oppdrag fordi dette anses som for farlig og risikofylt, noe som medfører at det i enkelte saker ikke er mulig å få iverksatt tilsynssamværet. I noen saker har Bufetat godtatt krav om at to tilsynsutøvere møter til samvær, der dette er nødvendig og tilstrekkelig for å ivareta sikkerheten under samværet. Det forekommer også at tilsynsutøvere trekker seg fra oppdrag fordi de opplever situasjonen som utrygg eller at de vurderer at samvær er skadelig for barnet. I en konkret tilsynssak har regionen oppnevnt en fengselsbetjent som tilsynsutøver, idet tilsynssamvær foregår i fengsel.

6.

Regeringens proposition 2009/10:192 kapittel 4 s. 11.
Til dokumentets forside