Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 46 L (2017–2018)

Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)

Til innholdsfortegnelse

11 Ordfører

11.1 Ordførers myndighet og oppgaver

11.1.1 Gjeldende rett

Kommuneloven gir ordføreren begrenset formell myndighet til å treffe vedtak på kommunens vegne. Ordføreren er med og treffer vedtak sammen med andre folkevalgte i kollegiale organer, men ellers er ordførerens formelle rolle i hovedsak å være ordstyrer, sette dagsordenen og være rettslig representant for kommunen.

Reglene om ordførerens myndighet og oppgaver følger av kommuneloven § 9 samt til dels av enkelte saksbehandlingsregler i kapittel 6.

Kommunestyret kan gi ordføreren myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller i typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning, jf. § 9 nr. 5. Hva som er av «prinsipiell betydning», er i stor grad opp til kommunestyret selv å vurdere. Loven er imidlertid noe uklar på om kravet til prinsipiell knytter seg kun til «typer av saker» eller også til «enkeltsaker». Se nærmere omtale av dette begrepet i punkt 9.5.1.

Kommuneloven § 9 nr. 3 bestemmer at ordføreren leder møtene i kommunestyret og formannskapet. Som leder av kommunestyret og formannskapet, setter ordføreren opp sakliste for de enkelte møtene i disse organene, jf. § 32 nr. 2. Dersom kommunestyret vil treffe vedtak i en sak som ikke er nevnt i innkallingen, vil ordføreren etter § 34 kunne motsette seg dette.

Ordføreren er rettslig representant for kommunen og underskriver på vegne av kommunen i alle tilfeller hvor ikke myndigheten er tildelt andre, jf. § 9 nr. 3. At ordføreren er rettslig representant, betyr at det er ordføreren som representerer kommunen ved rettssaker og overfor domstolene. Dette er nærmere regulert i domstolloven § 191, hvor det framkommer at det er ordføreren som tar imot forkynnelser og meldinger fra domstolene. Ordføreren har som rettslig representant også plikt til å møte og forklare seg for domstolene.

Ordføreren har videre møte- og talerett i alle kommunale organer, unntatt kommunerådet og organer under det. Stemme- og forslagsrett har ordføreren kun der han eller hun er valgt inn som medlem. Dette følger av § 9 nr. 4.

Forsøk

I perioden 1999–2011 ble det gjennomført flere forsøk med direkte valg og utvidet myndighet for ordførere. Mange kommuner kombinerte de to formene for forsøk, selv om de ble gjennomført som separate forsøk. Utvidet myndighet for ordførere var en del av forsøkene i perioden 2003–2007 med 9 kommuner og i perioden 2007–2011 med 19 kommuner. For nærmere omtale av forsøkene og evalueringen av disse, vises det til NOU 2016: 4 side 121–122.

11.1.2 Utvalgets forslag

Utvalget foretar en gjennomgang av ordførerrollen. Utvalget viser blant annet til at ordføreren tradisjonelt har hatt, og fortsatt har, en sentral rolle som kommunens fremste folkevalgte og bindeledd mellom de folkevalgte og administrasjonen i kommunen. Utvalget peker også på at ordførerrollen er viktig som kommunens ansikt utad. Videre trekker utvalget fram at selv om ordførerens formelle oppgaver etter kommuneloven er relativt små og upolitiske, er ordførerens reelle innflytelse langt større.

Utvalget har vurdert hvorvidt ordføreren bør gis økt formell myndighet. Dette vil delvis kunne være et spørsmål om mer myndighet og flere oppgaver skal gis ordføreren i loven, altså at ordføreren får disse oppgavene uavhengig av hva kommunestyret bestemmer. Delvis er det et spørsmål om kommunestyrets adgang til å delegere myndighet og oppgaver til ordføreren skal utvides.

Erfaringene fra forsøkene omtalt ovenfor, viser at muligheten til å gi ordføreren utvidet myndighet i begrenset grad ble benyttet. Dette kan indikere at det kanskje ikke er behov for eller ønskelig med veldig stor utvidelse av myndigheten til ordføreren. På den annen side viste evalueringer og undersøkelser fra forsøkene at innbyggerne var positive til direkte valg. Direkte valg ble ofte sett i sammenheng med et noe utvidet myndighetsområde.

Utvalget mener at dette spørsmålet må ses i sammenheng med det generelle spørsmålet om forholdet mellom folkevalgte og administrasjonen. En styrking av ordførerens rolle vil også kunne bidra til å styrke de folkevalgtes rolle.

Det å styrke ordførerens rolle må likevel balanseres mot andre hensyn. Ordføreren er tross alt en enkeltperson, og folkestyre med kollegiale organer som fatter beslutninger, er sentralt i det norske lokaldemokratiet. Strategiske spørsmål og prinsipielle saker bør således behandles i kollegiale organer. Etter en totalvurdering mener utvalget likevel at det er gode grunner for å utvide ordførerens myndighet noe.

Utvalget mener at utvidet myndighet i hovedsak ikke bør gjennomføres med en lovfesting av oppgaver til ordføreren, men at det heller bør lovfestes en videre adgang til å delegere mer myndighet til ordføreren.

Forslagsrett i folkevalgte organer der ordføreren ikke selv er medlem

Utvalget foreslår likevel å lovfeste en forslagsrett for ordføreren i folkevalgte organer der han eller hun ikke er medlem. Dette skal ikke gjelde for kontrollutvalget. Utvalget viser til at ved å kunne fremme konkrete forslag får ordføreren en mulighet til påvirke utfallet i saken. Dette vil kunne være nyttig da ordføreren kjenner sakene godt og vil kunne være sentral i å bidra konstruktivt.

Treffe vedtak i hastesaker

Etter utvalgets vurdering bør loven åpne for at kommunestyret kan delegere myndighet til ordføreren til å treffe vedtak i hastesaker. Utvalget mener dette er en praktisk og hensiktsmessig ordning, men at den også forutsetter stor tillit til ordføreren siden det ikke er noen begrensninger på hvilke type saker det kan fattes vedtak om.

Opprette utvalg på eget initiativ

Utvalget mener at ordføreren bør kunne tildeles myndighet til å opprette enkelte typer utvalg. Dette bør begrenses til utvalg det ikke er viktig at kommunestyret oppnevner. Derfor bør dette begrenses til utvalg som bare kan drive saksforberedelse av saker som ikke er prinsipielle.

Treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning

Utvalget foreslår også å videreføre dagens § 9 nr. 5, som gir kommunestyret adgang til å gi ordføreren myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller i typer av saker som ikke er av prinsipiell karakter. Utvalget foreslår at bestemmelsen tydeliggjøres, slik at det er klart at det er alle saker som ikke er av prinsipiell karakter som skal kunne delegeres, uavhengig av om det er enkeltsaker eller typer av saker. Se nærmere punkt 9.5.1 om forståelsen av dagens bestemmelser som handler om delegering av enkeltsaker og typer av saker som ikke er av prinsipiell karakter. Utvalget mener at også formannskapet bør kunne delegere slik myndighet til ordføreren med mindre kommunestyret har bestemt noe annet.

Rapportering

Utvalget foreslår videre at ordføreren skal pålegges en plikt til å rapportere tilbake til kommunestyret om hvordan delegert myndighet er benyttet. Selv om dette nok gjøres i stor utstrekning, mener utvalget at det kan være grunn til å fastslå i loven at slik rapportering skal skje. Det bør være opp til kommunestyret å fastsette på hvilken måte, hvor ofte og hvor omfattende rapporteringen skal være.

11.1.3 Høringsinstansenes syn

Det er om lag 35 høringsinstanser som konkret gir uttrykk for at de støtter alle forslagene om å utvide myndigheten og oppgavene som kommunestyret kan delegere til ordføreren. Det er bare tre høringsinstanser som uttrykker motstand mot alle forslagene. I tillegg er det om lag 40 høringsinstanser som gir overordnet og generell støtte til lovforslagene fra utvalget, uten særskilt å nevne disse forslagene. Det er i det vesentlige kommuner som har uttalt seg om forslagene, men også enkelte fylkeskommuner, interkommunale samarbeid og organisasjoner har avgitt uttalelser.

Om lag 15 høringsinstanser har uttalt seg konkret om en eller flere av de enkelte forslagene. I underkant av ti instanser er eksplisitt imot å gi ordføreren myndighet til å opprette utvalg, noen færre er imot å gi forslagsrett i folkevalgte organer hvor ordføreren ikke er medlem. Noen få gir imidlertid konkret uttrykk for at de er for myndighet til å opprette utvalg og forslagsrett. Når det gjelder forslaget om å kunne tildele ordføreren myndighet til å treffe vedtak i hastesaker, er det noen svært få som konkret støtter dette. Noen få høringsinstanser støtter forslaget om at ordføreren skal pålegges en plikt til å rapportere tilbake til kommunestyret om hvordan delegert myndighet er benyttet. Ingen har noen innvendinger mot dette forslaget.

Høringsinstansene begrunner i svært beskjeden grad sine uttalelser, men det pekes på at forslagene gir rom for vurderinger om hva som er ønskelig, og hva det er behov for. For øvrig kan det være grunn til å anta at de som støtter utvalgets forslag uten selv å begrunne dette, i stor grad også stiller seg bak begrunnelsene til utvalget.

Askim kommune uttaler:

Askim kommune støtter utvalgets forslag. Dette gir rom for kommunestyret til å delegere mer myndighet til ordfører dersom de finner det tjenlig, og dermed større frihet til de folkevalgte til å velge løsninger som passer.

Kongsberg kommune begrunner sin støtte med at «de foreslåtte endringer vil gi ordfører en sterkere rolle». Også KS støtter forslagene.

Pressens Offentlighetsutvalg uttaler:

Dette representerer en betydelig utvidelse av ordførers myndighet i forhold til gjeldende lov, uten at vi kan se særlig konkrete argumenter som taler for dette. På side 126 i utredningen heter det at utvalget mener det er grunn til å åpne for dette, slik ordførere selv har ønsket. Utvalget skriver at dette er «praktiske og hensiktsmessige ordninger som kan gi ordføreren en styrket rolle i forhold til konkrete elementer», og «samtidig svekker det ikke kommunestyrets rolle nevneverdig».
Hva utvalget mener med det første er, bortsett fra at det kanskje kan styrke ordførers rolle, er temmelig vanskelig å begripe – og det er under enhver omstendighet ikke noe argument for ordningen. Utvalget mener at ordningen ikke skal svekke kommunestyrets rolle, men det vil i høy grad avhenge av hvordan ordførerne bruker utvidet myndighet i praksis.

11.1.4 Departementets vurdering

Departementet mener at utvalgets generelle drøftelse av spørsmålet om å utvide ordførerens myndighet og oppgaver er fornuftig og balansert, og kan i det vesentlige slutte seg til denne. Departementet mener at tiltak som kan styrke både ordførerrollen og de folkevalgtes rolle er positive. At ordføreren kan få tildelt noe mer myndighet og oppgaver, kan bidra til dette. Departementet ønsker likevel ikke at ordføreren får eller kan få så vidt mye myndighet at det går utover andre folkevalgte eller de folkevalgte organenes mulighet til å skjøtte sine oppgaver. Departementet er enig med utvalget når det blant annet peker på at ordføreren tross alt er en enkeltperson, og at folkestyre med kollegiale organer som fatter beslutninger, er sentralt i det norske lokaldemokratiet. Ingen av forslagene fra utvalget kan sies å gå på bekostning av andre folkevalgte eller folkevalgte organer som en grunnleggende del av det representative demokratiet.

Selv om det har vært relativt få høringsinstanser som har uttalt seg konkret om forslagene, viser høringsrunden at et klart flertall av de som har gjort seg opp en mening om forslagene, er positive til dem. Dette bygger opp under departementets overordnete oppfatning om at forslagene vil kunne styrke både ordførerrollen og de folkevalgtes rolle mer generelt.

Opprette utvalg på eget initiativ

Forslaget om at ordføreren bør kunne tildeles myndighet til å opprette enkelte typer utvalg, er det enkeltforslaget som vekker størst motstand i høringen. Det er likevel bare åtte høringsinstanser som eksplisitt går imot dette forslaget, i tillegg til de tre som går imot alle forslagene. Det har heller ikke kommet fram argumenter i høringen som taler avgjørende imot å åpne opp for dette. Departementet mener at det enkelte kommunestyret er godt egnet til selv å vurdere om det ønsker å gi ordføreren en slik myndighet. At utvalgene kun skal kunne forberede saker som ikke har prinsipiell betydning, tilsier også at ordførerens eventuelle myndighet til å opprette dem ikke går på bekostning av andre viktige hensyn. Ved at disse utvalgene ikke kan få avgjørelsesmyndighet, svekkes ikke kommunestyrets eller andre folkevalgte organers myndighet. Departementet vil på denne bakgrunnen følge opp utvalgets forslag om at ordføreren bør kunne tildeles myndighet til å opprette enkelte typer utvalg.

Forslagsrett i folkevalgte organer der ordføreren ikke selv er medlem

Utvalget har videre foreslått å lovfeste forslagsrett for ordføreren i folkevalgte organer der ordføreren ikke er medlem. Departementet deler utvalgets begrunnelse for forslaget, om at ordføreren gjerne kjenner sakene godt og vil kunne være sentral i å bidra konstruktivt. Det er likevel, som nevnt ovenfor, viktig at økt myndighet til ordføreren ikke går utover andre folkevalgte eller de folkevalgte organenes mulighet til å skjøtte sine oppgaver. Departementet kan imidlertid ikke se at dette forslaget vil få slike konsekvenser. Riktignok ville det kunne være uheldig med en situasjon hvor en ordfører i svært stor grad benytter forslagsretten på en måte som faktisk svekker de andre medlemmenes ønske og vilje til å benytte sin tale- og forslagsrett. Departementet antar imidlertid at dette ikke vil være en særlig praktisk problemstilling.

Departementet er i tvil om en slik forslagsrett bør lovfestes, eller om det bør overlates til kommunestyret å vurdere om det ønsker å delegere forslagsrett til ordføreren. Det er vanskelig å se at denne ordningen er mer sentral enn de andre forslagene som utvalget foreslår. Et argument som imidlertid taler for at denne rettigheten lovfestes, er at de tilstøtende rettighetene som ordføreren har til å møte og tale i disse organene, allerede er lovfestet. Hensynet til lovens systematikk tilsier derfor at også forslagsretten lovfestes. Departementet mener også at dette er en formalisering av ordførerens mulighet til å fremme forslag. Uten en slik ordning vil ordføreren likevel ha mulighet til å påvirke andre til å fremme forslag som ordføreren ønsker. Det gir mer ryddighet når man vet at det faktisk er ordføreren som står bak et forslag.

Departementet fremmer etter dette forslag om at ordførerens forslagsrett blir fastsatt i lov.

Treffe vedtak i hastesaker

Utvalget har videre foreslått at ordføreren skal kunne få tildelt myndighet til å treffe vedtak i hastesaker. Departementet mener at man i utgangspunktet bør være varsom med å åpne for at enkeltpersoner skal kunne treffe vedtak i saker som har prinsipiell betydning. Departementet er likevel enig med utvalget i at dette forslaget vil kunne utgjøre en praktisk og hensiktsmessig ordning. At lovens vilkår for å treffe hastevedtak må være oppfylt, er med på å gjøre ordningen mindre betenkelig. Det at kommunestyret eventuelt må delegere denne myndigheten, og har adgang til å trekke den delegerte myndigheten tilbake, er også en sikkerhetsventil mot at ordføreren treffer vedtak i større grad enn det som er ønskelig og nødvendig. Departementet vil etter dette følge opp utvalgets forslag om at ordføreren skal kunne få tildelt myndighet til å treffe vedtak i hastesaker.

Treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning

Forslaget om å videreføre adgangen til å delegere myndighet i saker som ikke er av prinsipiell betydning, har fått liten oppmerksomhet i høringen. Noe av grunnen kan være at dette bare er en videreføring, og ikke en utvidelse av ordførerens myndighet. Departementet er enig med utvalget i at denne delegeringsadgangen bør videreføres. Det enkelte kommunestyret er best egnet til å vurdere i hvilken grad en ordfører bør få tildelt denne myndigheten. Hovedregelen og utgangspunktet er at saker av prinsipiell betydning bør bestemmes i kollegiale organer. Delegeringsadgangen bør derfor fortsatt være begrenset til saker som ikke har prinsipiell betydning, slik også utvalget foreslår.

Rapportering

Departementet er enig med utvalget i at ordføreren bør pålegges en plikt til å rapportere til kommunestyret om hvordan den delegerte myndigheten er benyttet. Høringsrunden har ikke avdekket noen betenkeligheter med dette forslaget. Departementet viser her til at ingen høringsinstanser har reist noen innvendinger. I likhet med utvalget understreker departementet at det må være opp til kommunestyret å fastsette nærmere retningslinjer for rapporteringen. Her vil det være lokale forskjeller og behov for konkrete og lokale tilpasninger. Det er ikke behov for statlige regler som i detalj regulerer den nærmere innretningen av rapporteringsplikten.

11.2 Valg av ordfører

11.2.1 Gjeldende rett

Det følger av kommuneloven § 9 nr. 1 at ordføreren velges av kommunestyret og blant formannskapets medlemmer. Den som har vært ordfører eller varaordfører de siste fire årene, kan nekte valg til begge vervene. Kravet om fritak må settes fram før valget foretas. Valget foretas for hele valgperioden.

Valget av ordfører skal etter kommuneloven § 17 nr. 2 gjøres på kommunestyrets konstituerende møte. Kommunestyret velger ordføreren ved et alminnelig flertallsvalg, og ved eventuell stemmelikhet blir valget avgjort ved loddtrekning, jf. § 38.

Varaordfører velges på samme måte som ordføreren.

Ved parlamentarisk styreform, hvor det ikke er noe formannskap, velges ordføreren og varaordføreren blant kommunestyrets medlemmer, jf. § 9 nr. 1 annet ledd. For øvrig gjelder de samme reglene for valg av ordfører og varaordfører.

Kommuneloven åpner ikke for direkte valg av ordfører. Det har imidlertid vært gjennomført forsøk i flere kommuner med slikt direkte valg. Utvalget foretar en gjennomgang av disse forsøkene, se NOU 2016: 4 side 121–123 med nærmere henvisninger.

11.2.2 Utvalgets forslag

De ordinære bestemmelsene om valg av ordfører

Utvalget foreslår i hovedsak å videreføre de ordinære bestemmelsene om valg av ordfører. Imidlertid foreslår utvalget at kommunestyret skal velge ordfører blant kommunestyrets medlemmer. Utvalget mener dette er en bedre ordning enn at ordfører velges blant formannskapets medlemmer, slik det er i dag. Ordføreren skal fortsatt være en del av formannskapet, men vil i stedet få plass der på sitt partis eller sin gruppes kvote. Hvis partiet eller gruppen ikke har noen rett til slik plass, får ordføreren den siste plassen.

Utvalget regner med at denne endringen i de fleste tilfeller ikke vil påvirke hvem som blir valgt til ordfører, men at denne ordningen er enklere og bedre å gjennomføre valgteknisk. I tillegg vil den kunne forhindre enkelte prinsipielle, uheldige konsekvenser av utvalgets forslag til nye regler om kjønnsbalanse ved forholdsvalg. I ytterste konsekvens ville den tiltenkte ordføreren ikke få plass i formannskapet med de nye reglene om kjønnsbalanse som utvalget foreslår. Den problemstillingen oppstår ikke hvis man velger ordføreren blant kommunestyrets medlemmer, samtidig som han eller hun får en plass i formannskapet.

Utvalget foreslår videre å forenkle bestemmelsen i kommuneloven § 9 nr. 1 om at den som har vært ordfører eller varaordfører de siste fire årene, kan nekte valg til begge verv. Forslaget bygger på en samtykkeordning i tråd med valgbarhetsreglene for de øvrige folkevalgte. Det innebærer at man ikke skal kunne velges til ordfører hvis man ikke har samtykket til dette på forhånd. Det vil være tilstrekkelig med muntlig samtykke.

Direkte valg av ordfører som alternativ valgordning

Utvalget mener at å innføre direkte valg av ordfører som et valgfritt alternativ til den ordinære måten å velge ordfører på, er en positiv måte å gi kommunene større handlefrihet og selvstyre på. Det er også en måte å gi innbyggerne direkte påvirkningskraft når det gjelder hvem som skal være ordfører. Utvalget mener at dette vil kunne øke engasjementet og interessen for valg, lokaldemokrati og politikk generelt.

Dersom muligheten for direkte valg innføres sammen med muligheten for å gi mer myndighet til ordføreren, vil dette kunne styrke den reelle makten til de folkevalgte.

Et motargument til direkte valg av ordfører er risikoen for at det velges en ordfører som kommer fra et parti med svak velgeroppslutning og dermed svak representasjon i kommunestyret, og at dette vil kunne skape vanskelige situasjoner i kommunestyret senere. Utvalget mener imidlertid at dette neppe er et stort praktisk problem. Dessuten vil dette også kunne bli resultatet i tilfeller der kommunestyret velger ordføreren selv. Utvalget mener at dette motargumentet uansett ikke er grunn nok til ikke å tillate direkte valg dersom kommunestyret selv ønsker det.

Et annet motargument er at direkte valg kan føre med seg for stor grad av personfokusering. Utvalget peker på at noen mener slik personfokusering kan få en negativ konsekvens i form av mindre oppmerksomhet rettet mot partiene, partiprogrammer og selve politikken. Sterk personfokusering kan også sies å stride mot norsk kultur og tradisjon. På den annen side vil det også kunne gi større engasjement og interesse for lokalvalg og lokalpolitikk. Utvalget konkluderer med at heller ikke motargumentet om personfokusering gir grunn til ikke åpne for direkte valg i de kommuner som selv ønsker det.

Utformingen av ordningen med direkte valg av ordfører

Utvalget redegjør for de ulike valgordningene som ble brukt ved direkte valg av ordfører i forsøkene, og hvilken vurdering utvalget gjør av disse.

Utvalget foreslår at direkte valg av ordfører skal gjennomføres som et preferansevalg med supplerende stemmegivning.

Preferansevalg innebærer at velgerne kan gi sin stemme til flere kandidater, men at de angir hvem de har preferanse for. Ved preferansevalg med supplerende stemmegivning kan velgerne rangere to kandidater på stemmeseddelen. Hvis en kandidat får mer enn halvparten av førstestemmene, vinner vedkommende. Hvis ikke elimineres alle kandidater bortsett de to med flest førstestemmer. Ved opptellingen i denne omgangen telles også andrepreferansene til velgere som har avgitt førstepreferanse til de eliminerte kandidatene. Den av de to kandidatene som får flest første- og andrestemmer vinner. Velgerne får således mulighet til å påvirke det endelige valget av ordfører selv om de primært ønsker å gi sin stemme til en kandidat som ikke er en av de to med flest førstevalgstemmer. Utvalget viser til at begrunnelsen for å velge denne metoden i forsøkene, dels var å bidra til å velge ordførere med bred oppslutning, dels at ordningen skulle være enkel å bruke for velgerne.

11.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er om lag 65 høringsinstanser som har uttalt seg konkret om forslaget om direkte valg av ordføreren. Av disse er 35 instanser for og 30 imot. Når det gjelder forslagene knyttet til de ordinære bestemmelsene om valg av ordfører, er det svært få som kommenterer disse. I tillegg er det om lag 40 som gir overordnet og generell støtte til lovforslagene fra utvalget, uten særskilt å nevne disse forslagene. Det er i det vesentlige kommuner som har uttalt seg om forslagene, men også enkelte fylkeskommuner, interkommunale samarbeid og organisasjoner har avgitt uttalelser.

Departementet vil i det følgende redegjøre nærmere for høringsinstansenes syn på spørsmålet om direkte valg av ordfører.

De som støtter forslaget viser blant annet til det kommunale selvstyret.

Hammerfest kommune og Vest-Finnmark regionråd uttaler at forslaget «gir rom for vurderinger i den enkelte kommune om hva som er ønskelig og hva det er behov for ut fra lokale forhold». Kristiansand kommune støtter direkte valg siden «kommunene selv bør ha stor handlefrihet».

Høringsinstansenes trekker også fram økt interesse for lokalpolitikk og innbyggernes påvirkning på valg av ordfører.

Spydeberg kommune uttaler:

Direkte valg av ordfører vil kunne styrke ordførerrollen, gi kommunestyret større handlefrihet og kan gi en positiv effekt på interessen for lokalpolitikk og lokalvalg ved at innbyggerne får større påvirkning på valg av ordfører.

Nordreisa kommune uttaler:

Nordreisa kommune mener forslaget gir det enkelte kommunestyre større handlefrihet og innbyggerne større påvirkning ved valg av ordfører.

Akershus fylkeskommune mener forslaget vil kunne styrke ordførerrollen og ha positiv effekt på valgdeltakelsen.

De som er imot forslaget viser i stor grad til at det kan være uheldig å ha en ordfører som ikke har støtte i kommunestyret, men også at det kan bli uheldig personfokus.

Engerdal kommune viser i den forbindelsen til at det «er viktig i den politiske hverdagen at den ordføreren som blir valgt har flertallet i et kommunestyre bak seg».

Unio uttaler:

Vi mener at det er grunnleggende viktig at ordførervervet utgår fra en flertallskonstellasjon i kommunestyret. Et kommunestyre der ordfører ikke har støtte vil gi store utfordringer for den politiske handlingsevnen i kommunen. Dette vil dessuten kunne fjerne oppmerksomheten fra de politiske sakene i lokalpolitikken, og over på et i verste fall tabloid personfokus, der det blir mindre rom for de viktige politiske debattene.

Rollag kommune uttaler:

En slik ordning vil bidra til å redusere kommunestyres kollegiale ansvar når det gjelder politisk styring av kommunen på lokalt plan. Direkte valg av ordfører vil i tillegg bidra til en ytterligere personfokusering i valgprosessen, noe som ikke er ønskelig.

Strand kommune uttaler blant annet:

Strand kommune hadde direktevalg av ordfører ved kommunevalget i 2007. Erfaringen tilsier at det ikke bør lovfestes en anledning til å vedta direktevalg av ordfører. Ved direktevalg kan ordføreren komme i en svært krevende situasjon i forhold til kommunestyret som kollegialt organ, og direktevalget kan hemme de politiske prosessene og den politiske diskusjonen i kommunestyret i perioden. Ordfører som er valgt direkte, og altså i prinsippet i et annet valg enn kommunestyremedlemmene, kan oppleves å bygge på sin rolle på et annet votum fra innbyggerne enn kommunestyret. Det vil kunne oppstå uklarhet om hva som faktisk er innbyggernes valg og hvilket mandat innbyggerne har gitt til ordføreren versus kommunestyret.
Ved direktevalg vil det ofte skje at ordføreren utgår fra et parti eller en gruppe som ikke kan danne flertall i kommunestyret i kontroversielle saker og ordføreren vil da lett komme på sidelinjen i det politiske arbeidet i kommunestyret.
Dagens ordning der kommunestyret ved konstitueringen velger ordfører blant sine medlemmer har stor egenverdi. Prosessen tydeliggjør de politiske skillelinjene, den synliggjør alliansene og den skaper legitimitet og plattform for ordførerrollen i kommunens øverste organ[…]

Fylkesmannen i Rogaland uttaler:

Det vil normalt være en fordel at ordføreren har et flertall av kommunestyrets medlemmer bak seg når vedkommende skal fremme kommunens interesser utad. Direkte ordførervalg vil i noen tilfeller ikke gjenspeile den politiske sammensetningen i kommunestyret. Erfaringene med prøveordningene synes dessuten bare i begrenset omfang å ha ført til økt interesse for lokalpolitikk blant befolkningen, selv om ordningen skal ha vært populær blant innbyggerne i forsøkskommunene, se utredningens kap. 10.2. Det virker på denne bakgrunn som ordningen ikke vil gi en slik samfunnsmessig gevinst at den bør innføres permanent.

Også KS går imot forslaget om direkte valg av ordfører.

11.2.4 Departementets vurdering

De ordinære bestemmelsene om valg av ordfører

Utvalget har foreslått i hovedsak å videreføre reglene om valg av ordfører, men at ordføreren skal velges blant kommunestyrets medlemmer. Departementet konstaterer at forslaget er svært lite kommentert i høringsrunden.

Forslaget fra utvalget er begrunnet ut fra to forhold. Den ene delen av begrunnelsen er at den foreslåtte ordningen er bedre enn dagens ordning hvor ordføreren velges blant formannskapets medlemmer. Utvalget viser i den forbindelsen til at den foreslåtte ordningen er enklere og bedre å gjennomføre valgteknisk. Den andre delen av begrunnelsen er at ordningen vil kunne forhindre enkelte prinsipielle uheldige konsekvenser av utvalgets forslag til nye regler om kjønnsbalanse ved forholdsvalg.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om nye regler ved kjønnsbalanse ved forholdsvalg, se punkt 14.2.4. Det er derfor ikke nødvendig å ta hensyn til dette momentet ved vurderingen av de ordinære bestemmelsene om valg av ordfører.

Videre er departementet usikker på om utvalgets forslag er enklere og bedre å gjennomføre valgteknisk. Så langt departementet er kjent med, har det ikke oppstått nevneverdig problemer med dagens ordning hvor kommunestyret først velger formannskap, og deretter velger ordføreren blant formannskapets medlemmer. Departementet mener at den gjeldende ordningen allerede er valgteknisk enkel å gjennomføre. Ved å videreføre dagens ordning vil det heller ikke være behov for særregler for å sikre at ordføreren får plass i formannskapet, slik som utvalgets forslag til ny § 6-2 tredje ledd skulle legge opp til.

Departementet vil på denne bakgrunnen ikke følge opp utvalgets forslag om at ordføreren skal velges blant kommunestyrets medlemmer. Departementet foreslår derimot å videreføre gjeldende rett om at ordføreren og varaordføreren velges blant formannskapets medlemmer.

Utvalget har også foreslått å fjerne bestemmelsen om at en person kan kreve seg fritatt fra å bli valgt til ordfører og varaordfører dersom han eller hun har hatt et slikt verv de siste fire årene. Utvalget foreslår isteden at det tas inn en generell bestemmelse om at den som ikke på forhånd har samtykket til å stille til valg, ikke skal kunne velges. Departementet slutter seg både til forslaget og utvalgets begrunnelse for dette.

Direkte valg av ordfører som alternativ valgordning

Departementet mener utvalget har foretatt en grundig drøftelse av spørsmålet om direkte valg av ordfører. Som utvalget trekker fram, er det argumenter både for og imot en slik ordning. Departementet registrerer også at høringsinstansene er delt i dette spørsmålet, men at det er noen flere som gir sin støtte til forslaget enn de som går imot. Både for- og motargumentene som høringsinstansene har benyttet, er i all hovedsak de samme som utvalget peker på.

På den ene siden er departementet enig i at hensynet til det kommunale selvstyret og den kommunale handlingsfriheten isolert sett taler i retning av å videreføre utvalgets forslag.

På den andre siden mener departementet at argumentene som handler om økt interesse for lokalpolitikk og liknende, ikke kan tillegges stor vekt. Departementet viser til utvalgets oppsummering av evalueringen av forsøkene med direkte valg. Der peker utvalget på at det ble registrert en viss økt interesse for og engasjement i valgkampen i forsøkskommunene og for lokale saker generelt. Likevel viste evalueringen at valgdeltakelsen ikke økte, og at deltakelsen til ordførervalget var noe lavere enn til kommunestyrevalget. Departementet mener også, i likhet med flere høringsinstanser, at det vil være uheldig hvis det velges en ordfører som har svak støtte i kommunestyret. Departementet viser blant annet til uttalelsen fra Strand kommune om at ordføreren da lett vil komme på sidelinjen i det politiske arbeidet i kommunestyret. Selv om en slik situasjon også i prinsippet kan oppstå i tilfeller hvor kommunestyret velger ordføreren, er departementet skeptisk til å legge til rette for ordninger som kan gi slike utslag. Videre vil departementet vise til at en ordfører som har kommunestyrets flertall bak seg, også kan ha større legitimitet blant innbyggerne. En ordfører med et flertall bak seg vil også i større grad være en del av det ordinære politiske styringssystemet sammenliknet med en ordfører som ikke har flertall. Dette vil også kunne gi mer oversiktlige styringsforhold for innbyggerne.

Departementet vil etter dette ikke følge opp forslaget fra utvalget om direkte valg av ordfører.

Til toppen
Til dokumentets forside