Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 46 L (2017–2018)

Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)

Til innholdsfortegnelse

30 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde

Til § 1-1 Lovens formål

Se punkt 4.4.

I første ledd første punktum sies det at formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret. Hva som ligger i selvstyrebegrepet, framgår nærmere i § 2-1 og § 2-2. Kommunene og fylkeskommunene, ved deres innbyggere og folkevalgte organer, skal i stor grad kunne bestemme over egne forhold. Videre er formålet med loven å legge nødvendige rammerfor dette kommunale selvstyret. I dette ligger at det kommunale selvstyret settes i et nasjonalt perspektiv der nasjonale fellesinteresser, internasjonale forpliktelser og innbyggernes rettigheter kan spille inn. Andre punktum sier at det også er et formål med loven å legge til rette for et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse. Lokaldemokrati, eller folkestyre, er fundamentet og begrunnelsen for kommunenes eksistens. Dette er et representativt demokrati, det vil si at folkevalgte tar beslutninger på vegne av innbyggerne. Innbyggerdeltakelse er framhevet særskilt selv om dette også ligger inne i lokaldemokratibegrepet. Alle former for deltakelse fra innbyggerne er inkludert her.

I andre ledd første punktum sies det at loven skal legge til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan yte tjenester og drive samfunnsutvikling til beste for innbyggerne. I dette ligger at en kommunes og en fylkeskommunes sentrale oppgaver er tjenesteyting og samfunnsutvikling. Disse oppgavene skal gjennomføres på en slik måte at de blir til innbyggernes beste. Dette betyr ikke at hver enkelt innbygger til enhver tid skal få det som er best for seg, men at et allment innbyggerperspektiv er sentralt i kommunens og fylkeskommunens tjenesteyting og samfunnsutvikling. I dette ligger først og fremst innbyggerne i egen kommune og fylkeskommune som et fellesskap, men også den enkelte innbygger og eventuelt andre innbyggerfellesskap som innbyggerne i nabokommunene og nabofylkeskommunene eller innbyggerperspektiv på nasjonalt nivå. En kommune og en fylkeskommune er til for sine innbyggere og loven skal legge til rette for at kommunen og fylkeskommunen kan ta hensyn til dette. Samtidig må en kommune og en fylkeskommune selvsagt også ta andre hensyn og gjøre sine prioriteringer, noe som også følger av formålsbestemmelsens øvrige elementer. Andre punktum understreker at loven også skal legge til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan drive med offentlig myndighetsutøvelse. Kommunenes og fylkeskommunenes helhetlige samfunnsansvar som kommer til uttrykk gjennom de fire rollene til kommunene og fylkeskommunene, gjenspeiles dermed i formålsbestemmelsen. Rollene som tjenesteyter, demokratisk arena, myndighetsutøver og samfunnsutvikler er alle gjenspeilet i formålsbestemmelsen. I tredje punktum sies i tillegg at loven skal bidra til at kommuner og fylkeskommuner er effektive, tillitsskapende og bærekraftige. At kommuner og fylkeskommuner skal være effektive, kan ha flere sider. Noen sentrale sider er raske og gode svar av hensyn til den enkelte innbygger, god organisering og fornuftig bruk av penger. Videre skal loven bidra til at kommuner og fylkeskommuner er tillitsskapende. I dette ligger blant annet at hensyn som etikk, rettssikkerhet og åpenhet skal ivaretas. Kommunene og fylkeskommunene skal generelt drives slik at andre kan ha tillit til dem. Til slutt sies at loven skal bidra til at kommuner og fylkeskommuner er bærekraftige. Her menes bærekraftig i vid forstand.

Til § 1-2 Lovens virkeområde

Se punkt 6.4.

Bestemmelsen er i realiteten en videreføring av dagens § 2. Den slår fast at loven gjelder for kommuner og fylkeskommuner, altså både for primærkommunene og det regionale nivået.

Loven gjelder for kommuners og fylkeskommuners virksomhet. Kommuners og fylkeskommuners virksomhet omfatter kommunenes og fylkeskommunenes egeninitierte aktiviteter og lovpålagte oppgaver. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Kommuners og fylkeskommuners virksomhet omfatter virksomhet som skjer innenfor organer som er opprettet etter reglene i kommuneloven. Det omfatter folkevalgte organer, administrasjon, kommunale foretak og interkommunale samarbeid som er organisert etter regler i kommuneloven. Noen av disse formene for interkommunalt samarbeid kan være organisert som egne rettssubjekter, men vil likefullt være omfattet av kommuneloven. Status som eget rettssubjekt vil ikke være avgjørende for om kommunelovens regler gjelder for slike virksomheter.

Kommuneloven gjelder også for kommunale og fylkeskommunale organer som er opprettet etter særlov, så langt ikke annet er sagt uttrykkelig eller klart forutsatt i særloven. Dette er også videreføring av gjeldende rett.

Organisasjonsformer som er regulert utenfor kommuneloven, vil falle utenfor kommuners og fylkeskommuners virksomhet. Dette gjelder eksempelvis aksjeselskaper, interkommunale selskaper, stiftelser, foreninger mv., og det gjelder selv om én eller flere kommuner er eier, stifter, oppdragsgiver mv. Hvis bestemmelser i kommuneloven skal gjelde for slike virksomheter, må det følge av særskilte lovbestemmelser. Slike bestemmelser kan gis i kommuneloven eller i særlover.

Kapittel 2. Det kommunale og fylkeskommunale selvstyret

Til § 2-1 Kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre

Se punkt 5.4.1.

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsen omfatter de sentrale elementene i det kommunale selvstyret. Selve begrepet kommunalt selvstyre brukes i overskriften, og det er ingen skarp, avgrenset og uttømmende definisjon av begrepet. Innholdet i bestemmelsen utgjør de sentrale elementene i det kommunale selvstyret. Begrepet kommunalt selvstyre inkluderer som regel fylkeskommunalt selvstyre også. I overskriften, og i lovteksten for øvrig, er begge begrepene tatt inn i for å tydeliggjøre at det gjelder både kommuner og fylkeskommuner.

Første ledd fastslår at Norge er inndelt i kommuner og fylkeskommuner, og at disse har en egen folkevalgt ledelse. Dette markerer det som ofte kalles «kommunens og fylkeskommunens eksistens» og en desentralisert struktur. Selve inndelingen markerer kommunens og fylkeskommunens stedlige kompetanse. Egen folkevalgt ledelse markerer at en kommune og en fylkeskommune ikke er et forvaltningsorgan innenfor statens forvaltningshierarki. Dessuten sier det noe om kommunenes og fylkeskommunenes forhold til egne innbyggere.

Andre ledd fastslår at hver kommune og fylkeskommune er et eget rettssubjekt, at de kan ta avgjørelser på eget initiativ, og at de må ta selvstendig ansvar for de beslutninger de tar. Posisjonen som selvstendig rettssubjekt gir kommunene og fylkeskommunene en alminnelig rettslig handleevne, inkludert ansvar for bruk av denne rettslige handleevnen. Av pedagogiske hensyn er både initiativfrihet og ansvar inkludert i lovteksten. Når kommunene og fylkeskommunene har status som selvstendige rettssubjekter, innebærer det at flere grunnleggende rettsregler også gjelder for kommunene og fylkeskommunene. Negativt avgrenset handlefrihet kan ses i sammenheng med slik status. Videre markerer status som selvstendig rettssubjekt at legalitetsprinsippet gjelder. Dette er også tatt inn som en egen uttrykkelig bestemmelse i tredje ledd andre punktum.

Tredje ledd første punktum markerer at det kommunale selvstyret er underlagt begrensninger ved at det må utøves innenfor de rammer lovgivningen til enhver tid fastsetter. Dette er ikke noen materiell endring i rettstilstanden, kun en lovfesting av gjeldende rett. Andre punktum innebærer lovfesting av et krav til lovhjemmel for at nasjonale myndigheter skal kunne gripe inn overfor kommunene og fylkeskommunene. Lovendringen er av pedagogisk karakter og innebærer ingen materiell endring i rettstilstanden. Bestemmelsen retter seg mot både Stortinget og statsforvaltningen og fastslår begrensninger for når de kan gripe inn i det kommunale selvstyret. For at Stortinget og statsforvaltningen skal kunne gripe inn overfor kommunene og fylkeskommunene, må de ha hjemmel for dette i lov, eventuelt i bestemmelser med hjemmel i lov. Prinsippet oppstiller dermed et krav til hjemmel i lov, eller i en bestemmelse med hjemmel i lov, for at nasjonale myndigheter skal kunne pålegge kommunene og fylkeskommunene oppgaver eller styre, instruere eller overprøve kommunene og fylkeskommunene. Dette kalles gjerne legalitetsprinsippet.

Til § 2-2 Prinsipper for nasjonale myndigheters forhold til det kommunale og fylkeskommunale selvstyret

Se punkt 5.4.2.

Bestemmelsen er ny. Den inneholder sentrale prinsipper for nasjonale myndigheters forhold til det kommunale og fylkeskommunale selvstyret. Bestemmelsen er formulert slik at prinsippene er «bør-bestemmelser». Dette er altså ikke alminnelige plikter eller absolutte krav som pålegges nasjonale myndigheter. Dette er prinsipper som gir uttrykk for hvordan nasjonale myndigheter bør utøve sin myndighet, men som ikke innebærer noen rettslig skranke. Det vil således heller ikke vil få noen rettslige konsekvenser om prinsippene ikke følges.

Første ledd innebærer lovfesting av et forholdsmessighetsprinsipp som sier at det kommunale og fylkeskommunale selvstyret ikke bør begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål. Etterlevelse av dette prinsippet innebærer at det foretas en avveining der både hensynet til nasjonale mål og hensynet til kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre vurderes. Eventuelle begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret bør forbeholdes de tilfeller hvor det er et klart behov for nasjonale føringer og hvor begrensninger er nødvendig. Vurderinger etter bestemmelsen kan være aktuell i ulike situasjoner. I og med at det gjelder et lovkrav for å gi oppgaver og plikter til kommunene og fylkeskommunene vil forholdsmessighetsprinsippet særlig være rettet mot vurderinger knyttet til arbeidet med innføring av slike lover, dog selvsagt slik at Stortinget ikke er bundet av prinsippet. Prinsippet kan også få betydning ved tolkningen og anvendelsen av bestemmelser som gir statsforvaltningen myndighet til å overprøve kommunale og fylkeskommunale vedtak. Vurderinger av prinsippet innebærer at et tiltak må være egnet til å oppnå målet med tiltaket. Det må også være nødvendig for å nå målet. Fordelene med tiltaket må oppveie eventuelle ulemper med tiltaket. Prinsippet anerkjenner statlig styring og kontroll, for eksempel ved klage, tilsyn og innsigelser, men vurderinger må gjøres ved innføring og anvendelse av slike styringsmidler. Nærmere føringer for konkrete vurderinger av et slikt prinsipp kan også følge av andre kilder, som for eksempel retningslinjer for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunesektoren, jf. Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner med retningslinjer for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunesektoren (2016). Hvilke nasjonale hensyn som kan tenkes å begrunne et inngrep i det kommunale selvstyret, er nærmere omtalt der.

Andre ledd innebærer lovfesting av et nærhetsprinsipp som sier at oppgaver fortrinnsvis bør legges til det forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne. Med forvaltningsnivå menes stat, fylkeskommune og kommune. Kommunen er det forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne. Dette prinsippet innebærer i realiteten at offentlige oppgaver i stor grad bør desentraliseres og legges til kommunene eller fylkeskommunene. Forbeholdet fortrinnsvis gir viktige begrensninger i rekkevidden av dette prinsippet. Vurderingene vil måtte bero på målene som er satt for nasjonal politikk og avveiing av andre hensyn og prinsipper for oppgavefordeling. For eksempel kan hensynet til sakens art og omfang eller til effektivitet og økonomi tilsi at oppgaven bør utføres av staten. Dersom det for eksempel er snakk om sterkt regelbundne avgjørelser, med lite lokalt handlingsrom, vil en overføring av ansvaret for oppgaven til kommunene eller fylkeskommunene innebære mer arbeid uten innslag av særlig selvstyre for kommunene og fylkeskommunene. Dette vil være en type oppgave som det i utgangspunktet ikke passer så godt å legge til kommunene eller fylkeskommunene. Det skal gjøres en helhetsvurdering av relevante hensyn og generelle prinsipper for oppgavefordeling, men i formuleringen av prinsippet ligger også at det må være gode grunner for ikke å legge en oppgave nær innbyggerne.

I tredje ledd lovfestes et finansieringsprinsipp som sier at innenfor rammene av nasjonal økonomisk politikk bør kommuner og fylkeskommuner ha frie inntekter som gir økonomisk handlingsrom. Prinsippet fastsetter det sentrale premisset for reell lokal handlefrihet, nemlig at staten bør bidra til at kommunene og fylkeskommunene har et økonomisk handlingsrom. Bestemmelsen er ikke kun rettet mot lovpålagte oppgaver, men sikter til oppgaver i bredere forstand. Herunder vil det for eksempel også være et spørsmål i hvilken utstrekning finansieringen bør gi rom for å oppfylle faglige standarder på ulike tjenesteområder og rom for lokale initiativ som kan gå utover kommunenes og fylkeskommunenes rolle som iverksetter av statlig politikk. Begrepene frie og økonomisk handlingsrom sikter til at kommunene og fylkeskommunene i hovedsak bør ha inntekter som kan disponeres fritt. Bestemmelsen fastsetter samtidig at statens finansiering av kommunene og fylkeskommunene må skje innenfor rammene av den nasjonale økonomiske politikken.

Kapittel 3. Kommuneinndeling og kommunenavn mv.

Til § 3-1 Kommuneinndeling og kommunenavn

Denne bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende kommunelov § 3 nr. 1–4. Det vil være inndelingsloven som regulerer eventuelle endringer i den kommunale og fylkeskommunale inndelingen. § 3 nr. 5 om at kommuner på visse vilkår kan ta i bruk betegnelsen by på kommunen, er ikke videreført. Dette fordi det ikke knytter seg noen rettsvirkninger til begrepet.

Til § 3-2 Kommunevåpen og kommuneflagg

Bestemmelsen viderefører regelen i gjeldende kommunelov § 3 nr. 6, men det er gjort enkelte språklige justeringer. For en nærmere beskrivelse av bakgrunnen for bestemmelsen og bestemmelsens innhold vises det til Prop. 157 L (2016–2017).

§ 3-2 første ledd fastslår at kompetansen til å fastsette kommunevåpen og kommuneflagg samt fylkesvåpen og fylkesflagg ligger hos henholdsvis kommunestyret og fylkestinget selv. Dette innebærer at kompetansen ikke kan delegeres videre. I motsetning til lov om flagging på kommunale bygninger nevner ikke bestemmelsen i kommuneloven byvåpen eller byflagg. Etter bestemmelsen skal byvåpen og byflagg regnes som kommunevåpen og kommuneflagg. Det er ingen plikt for kommuner eller fylkeskommuner til å ha våpen eller flagg.

Kravet i andre ledd om at kommunevåpen og -flagg og fylkesvåpen og -flagg ikke skal kunne forveksles med eksisterende kommunevåpen og -flagg eller fylkesvåpen og -flagg, påligger henholdsvis kommunestyret og fylkestinget. Bestemmelsen fastslår videre at kommunene må sørge for at kommunevåpen og -flagg og fylkesvåpen og -flagg ikke skal kunne forveksles med eksisterende våpen eller flagg eller annet tegn omfattet av straffeloven § 165 bokstav b og § 166, et statsflagg eller noe som kan oppfattes som et slikt tegn eller flagg. Arkivverket og Patentstyret er således utelukkende rådgivende instans for kommunene og fylkeskommunene.

Etter tredje ledd skal kommuner og fylkeskommuner sende en framstilling av våpenet til Arkivverket uten ugrunnet opphold etter vedtak, og Arkivverket skal publisere våpen og flagg uten ugrunnet opphold. Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at Arkivverkets publiserte oversikt over kommunevåpen og kommuneflagg er mest mulig oppdatert. Framstillingen skal være visuell. Det stilles således ikke krav om kommunevåpenet eller kommuneflagget skal framstilles skriftlig ved såkalt blasonering.

Dersom det i forbindelse med kommunesammenslåinger er ønsket å fastsette kommunevåpen og -flagg før ikrafttredelsen av ny kommune, kan de eksisterende kommunene treffe likelydende vedtak og sørge for felles innsending til Arkivverket.

Kapittel 4. Informasjon om kommunens og fylkeskommunens virksomhet

Til § 4-1 Informasjon om kommunenes og fylkeskommunens virksomhet

Se punkt 7.4

Etter første punktum plikter kommuner og fylkeskommuner å informere om egen virksomhet. Dette kravet knytter seg til virksomhet som foregår i kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt. Videre plikter kommuner og fylkeskommuner å informere om virksomhet som foregår i et annet rettssubjekt, når dette utfører oppgaver for kommunen eller fylkeskommunen. Informasjonsplikten vil typisk gjelde for selskaper og andre egne rettssubjekter som er eid av kommuner eller fylkeskommuner, og som yter tjenester enten til kommunene eller fylkeskommunene direkte eller til innbyggerne i kommunene eller fylkeskommunene. Informasjonsplikten gjelder også for virksomhet som foregår i egne rettssubjekter som er helt eller delvis eid av private eller staten, når disse utfører oppgaver for kommuner eller fylkeskommuner. Plikten er kun knyttet til de oppgavene eller liknende andre rettssubjekter utfører for kommunen eller fylkeskommunen. Dette vil for eksempel kunne være å informere om aktiviteter og liknende som andre rettssubjekter utfører for kommuner og fylkeskommuner, og som har direkte innvirkning på innbyggerne i kommunen eller fylkeskommunen. Selve plikten til å informere om forhold i det eksterne rettssubjektet påligger kommunen og fylkeskommunen og ikke det eksterne rettssubjektet som sådan.

Kommuner og fylkeskommuner plikter etter andre punktum å legge til rette for at alle kan få tilgang til den informasjonen kommunene eller fylkeskommunene gir. Dette kan innebære både tiltak for å tilpasse informasjonen til mottakerne og tiltak for å gjøre informasjonen fysisk eller elektronisk tilgjengelig. Forpliktelsen etter andre punktum innebærer at kommunen skal bruke et klart språk som er tilpasset de forskjellige brukergruppene.

Verken første eller andre punktum regulerer nærmere hvilke konkrete forhold det skal informeres om, hvor mye det skal informeres, hvordan det skal informeres, eller til hvem det skal informeres. Det er i utgangspunktet opp til kommunen og fylkeskommunen selv å vurdere disse spørsmålene ut fra lokale behov og tilgjengelige ressurser. Det vil likevel være i strid med bestemmelsen helt å unnlate å informere eller å informere i svært liten grad. Bestemmelsen gir kommuner og fylkeskommuner frihet til å fylle informasjonsplikten med innhold. Dette innebærer at innbyggere, presse eller andre ikke kan bruke denne bestemmelsen til å påberope seg at kommunen eller fylkeskommunen ikke har gitt dem den nødvendige informasjonen.

Kapittel 5. Kommunal organisering. Folkevalgte organer

Til § 5-1 Folkevalgte organer

Se punktene 9.1 og 9.2

Dette er en ny bestemmelse om hvilke folkevalgte organer som kan opprettes i en kommune eller fylkeskommune, hva organene skal kalles, og hva definisjon på begrepet folkevalgt er.

Første ledd fastslår at det kreves hjemmel i lov for å opprette folkevalgte organer. Kommuner og fylkeskommuner kan derfor ikke opprette andre organer enn de som framgår av lov.

I andre ledd avklares hva som er folkevalgt organ etter kommuneloven, det vil si folkevalgte organer på lokalt nivå. Folkevalgte organer på nasjonalt nivå er ikke omfattet av denne bestemmelsen eller loven. Alle de folkevalgte organene er listet konkret opp. Organene er nærmere regulert i andre bestemmelser, men denne opplistingen innebærer en avklaring av hva som skal anses som et folkevalgt organ. Kommunens eller fylkeskommunens administrasjon er ikke omfattet av dette. Administrative organer kan således oppnevnes uavhengig av bestemmelsen her.

Tredje ledd fastslår at for enkelte konkrete organer skal navnebetegnelsen som framgår av første ledd, benyttes om organet. Kommunene og fylkeskommunene kan således ikke selv velge et helt annet navn på det folkevalgte organet. Et unntak fra dette er at det åpnes for at betegnelsen by benyttes i stedet for betegnelsen kommune. For eksempel kan en kommune velge å kalle sitt kommunestyre for bystyre i stedet. Det er ikke satt noen vilkår for dette i loven. Av begrunnelsen for å åpne for dette følger at dette ikke bør gjøres i for stor utstrekning. Det åpnes også for å bruke betegnelsen herad i stedet for kommune. Dette er av hensyn til de kommuner som allerede gjør dette.

Fjerde ledd sier at folkevalgte etter denne loven er medlemmer av kommunestyret og fylkestinget og andre personer som et folkevalgt organ har valgt inn i et folkevalgt organ. Medlemmer av kommunestyret og fylkestinget omtales gjerne som direkte folkevalgte, mens de andre som er omtalt, er indirekte folkevalgte.

Til § 5-2 Kommunestyre og fylkesting. Intern delegering

Se punktene 9.1 og 9.5

Første ledd fastslår at kommunestyret er det øverste organet i kommunen, og at fylkestinget er det øverste organet i fylkeskommunen.

Av andre ledd framgår den myndighet kommunestyret og fylkestinget har som øverste myndighet. Det fastslås at kommunestyret treffer vedtak på vegne av kommunen, og at fylkestinget treffer vedtak på vegne av fylkeskommunen. Denne myndigheten kan være begrenset ved lov.

Tredje ledd fastslår at kommunestyret og fylkestinget kan delegere sin myndighet til å treffe vedtak til andre folkevalgte organer, ordføreren eller kommunedirektøren innenfor rammene av denne loven eller annen lov. I kommuneloven finnes det flere bestemmelser som uttrykkelig og konkret åpner for delegering. Videre finnes det en rekke bestemmelser om at kommunestyret eller fylkestinget selv skal avgjøre en sak. Det betyr at kommunestyret eller fylkestinget ikke kan delegere til andre å ta den aktuelle avgjørelsen.

Til § 5-3 Kommunestyrets og fylkestingets adgang til å delegere vedtaksmyndighet til andre rettssubjekter

Se punkt 9.5

Av første ledd framgår det at myndighet til å treffe vedtak i saker som gjelder lovpålagte oppgaver, bare kan delegeres til andre rettssubjekter så langt lovgivningen åpner for det. Andre ledd sier at for andre saker kan kommunestyret og fylkestinget delegere myndighet til andre rettssubjekter hvis saken ikke har prinsipiell betydning.

Til § 5-4 Kommunestyrets og fylkestingets sammensetning

Se punkt 9.1

Bestemmelsen om kommunestyrets og fylkestingets sammensetning er i hovedsak en videreføring av gjeldende regler (§ 7). Det er gjort noen språklige endringer.

Til § 5-5 Formannskap og fylkesutvalg

Se punkt 9.1

Bestemmelsen om formannskap og fylkesutvalg er en videreføring av gjeldende regler (§ 8). Det er gjort noen språklige endringer. I tillegg er det i tredje ledd åpnet for at også formannskapet og fylkesutvalget kan opprette arbeidsutvalg med medlemmer valgt blant medlemmene av formannskapet eller fylkesutvalget. Hvilken myndighet som kan delegeres til arbeidsutvalget, framkommer av fjerde ledd. Disse reglene er i det vesentlige like som de som gjelder for utvalg. Når det gjelder delegering til lederen av formannskapet, vises det til § 6-1 femte ledd.

Til § 5-6 Utvalg

Se punkt 9.1

Bestemmelsen om utvalg erstatter dagens bestemmelse om faste utvalg og komiteer (§ 10). Reglene om komiteer videreføres ikke, og bestemmelsene for utvalg vil gjelde for en rekke type utvalg. Utvalgene vil kunne være både tidsbegrensete og varige, og de vil kunne tildeles vedtaksmyndighet, innstillingsrett eller kun utredningsoppgaver. Også utvalg som har enkelte særregler i egne bestemmelser, som kommunedelsutvalg, partssammensatt utvalg og kontrollutvalg, vil være utvalg som er omfattet av denne bestemmelsen så langt ikke de enkelte særregler sier noe annet.

Kommunestyret og fylkestinget må selv fastsette utvalgets virkeområde, varighet og så videre, se § 5-12 om reglement for folkevalgte organer.

For øvrig er bestemmelsen i stor grad en videreføring av gjeldende regler for faste utvalg. Det er gjort enkelte språklige endringer.

I første ledd fastslås adgangen kommunestyret og fylkestinget har til å opprette utvalg. Dette kan være for kommunalt eller fylkeskommunalt formål, for deler av den kommunale eller fylkeskommunale virksomheten eller for en geografisk del av kommunen. Det siste er et kommunedelsutvalg. Slike utvalg vil kun kunne få oppgaver og myndighet for saker vedrørende kommunedelen hvis ikke annet følger av lov. Utvalg skal ha minst tre medlemmer.

Andre ledd er en videreføring av dagens bestemmelser om valg av medlemmer, leder og så videre og om saksfelt og vedtaksmyndighet.

I tredje ledd fastslås det at utvalg kan opprette arbeidsutvalg med medlemmer som er valgt blant medlemmene av utvalget.

I fjerde ledd fastslås adgangen utvalget har til å delegere myndighet til lederen eller arbeidsutvalget. Så lenge kommunestyret eller fylkestinget ikke positivt vedtar at slik delegering ikke skal skje, kan dette gjøres i saker som ikke har prinsipiell betydning. For kommunedelsutvalg kommer i tillegg en særregel om at også lederen av administrasjonen av kommunedelen kan delegeres slik myndighet. Også her er forutsetningen at det gjelder saker som ikke har prinsipiell betydning, og at kommunestyret eller fylkestinget ikke har bestemt noe annet.

Femte ledd er en videreføring av dagens bestemmelse om organisering og nedleggelse av utvalg.

Til § 5-7 Direkte valg til kommunedelsutvalg

Se punkt 9.1

Bestemmelsen om direkte valg til kommunedelsutvalg viderefører bestemmelser som i dag står i bestemmelsen om kommunedelsutvalg i § 12. Det er gjort enkelte språklige endringer. For kommunedelsutvalg gjelder i tillegg bestemmelsene i § 5-6 om utvalg. Med denne nye, generelle bestemmelsen om utvalg, som også gjelder for kommunedelsutvalg, er det ikke nødvendig å ha like mange særlige bestemmelser om kommunedelsutvalg som i dagens lov. Det er ikke ment å gjøre noen realitetsendringer for kommunedelsutvalg ved en slik endring i reguleringsmåte.

Til § 5-8 Kommunestyre- og fylkestingskomiteer

Se punkt 9.1

Bestemmelsen om kommunestyre- og fylkestingskomiteer er en videreføring av gjeldende regler (§ 10 a). Det er gjort enkelte språklige endringer.

Til § 5-9 Styre for institusjon

Se punkt 9.1

Bestemmelsen om styre for institusjon er en videreføring av gjeldende regler (§ 11). Det er gjort enkelte språklige endringer. I dagens § 11 gjelder bestemmelsen for styre for institusjon o.l. At o.l. er tatt ut av lovteksten, er ment som en språklig forenkling uten realitetsendring.

Til § 5-10 Partssammensatt utvalg (administrasjonsutvalg)

Se punkt 9.1

Bestemmelsen om partssammensatt utvalg eller administrasjonsutvalg er en videreføring av gjeldende regler (§ 25). Det er tydeliggjort at dette er et folkevalgt organ ved at bestemmelsen er plassert i kapitlet om folkevalgte organer og også er inkludert i opplistingen av folkevalgte organer i § 5-1. Partssammensatte utvalg er utvalg etter § 5-6, og reglene der gjelder med mindre annet framgår av § 5-10.

Av bestemmelsens andre ledd framgår det at det partssammensatte utvalget skal settes sammen av representanter for kommunen eller fylkeskommunen og representanter for de ansatte. Representantene fra kommunen eller fylkeskommunen vil anses som folkevalgte i tråd med definisjonen i § 5-1 fjerde ledd. Både de folkevalgte og ansatterepresentantene vil ha krav på godtgjøring etter kapittel 8.

Det er for øvrig gjort enkelte språklige endringer i bestemmelsen.

Til § 5-11 Råd for eldre, personer med funksjonsnedsettelse og ungdom

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 10 b, som er vedtatt av Stortinget, men ikke trådt i kraft. For nærmere omtale av bestemmelsen, vises det til Prop. 65 L (2016–2017) og Innst. 319 L (2016–2017).

Til § 5-12 Reglement for folkevalgte organer

Se punkt 9.1

Bestemmelsen er ny og inneholder krav om at kommunestyret og fylkestinget vedtar et reglement for de folkevalgte organene. Unntaksvis kan det være andre organer enn kommunestyret og fylkestinget som skal vedta slike reglementer. For eksempel vil det være utvalgets oppgave å vedta reglementet hvis utvalget oppretter et arbeidsutvalg. Det er krav om at det skal fastsettes et virkeområde for organet, eventuell vedtaksmyndighet for organet og varighet eller tidsperiode for organet. Eventuelle andre sentrale bestemmelser om organets virkeområde skal også framgå av reglementet. Det er ingen formkrav til et slikt reglement utover at det skal være skriftlig. Det kan godt inngå i et annet reglement eller fastsettes i en arbeidsbeskrivelse eller et mandat.

Kravet gjelder ikke for styret for representantskapet og andre styringsorganer i interkommunalt politisk råd og kommunalt oppgavefellesskap. Kravet gjelder heller ikke for styre for kommunalt og fylkeskommunalt foretak.

Til § 5-13 Reglement for delegering og innstilling

Se punkt 9.5

Bestemmelsen om reglement for delegering og innstilling er i hovedsak en videreføring av gjeldende regler (§ 39 nr. 2). Bestemmelsen stod tidligere i kapitlet om saksbehandling. Det er gjort enkelte språklige endringer.

Kapittel 6. Ordfører

Til § 6-1 Ordførerens myndighet og oppgaver

Se punkt 11.1

Denne bestemmelsen er i stor grad en videreføring av dagens § 9 nr. 3, 4 og 5, med noe omstrukturering og språklige justeringer. Ordførerens mulige myndighetsområde utvides noe.

I tredje ledd er det nytt at ordføreren også skal ha forslagsrett i kommunale og fylkeskommunale folkevalgte organer der han eller hun ikke er medlem. Det innebærer at ordføreren kan fremme forslag i organet som organet må behandle på samme måte som når et ordinært medlem av organet fremmer forslag. For kommune- og fylkesråd og organer under disse har ordføreren verken møte-, tale- eller forslagsrett. For kontrollutvalget har ordføreren kun møte- og talerett, men ikke forslagsrett.

Fjerde ledd lister opp konkrete områder der kommunestyret eller fylkestinget kan delegere myndighet til ordføreren. I bokstav a sies det at ordføreren kan treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning. Dette innebærer at kommunestyret eller fylkestinget kan delegere til ordføreren myndighet til å treffe vedtak både i enkeltsaker som ikke har prinsipiell betydning, og i typer av saker som ikke har prinsipiell betydning. Saker som har prinsipiell betydning, kan kommunestyret eller fylkestinget derimot ikke delegere til ordføreren. I bokstav b sies det at ordføreren kan treffe vedtak i hastesaker. Hastesaker skal defineres på samme måte her som ellers i loven. Henvisningen til hastesaker i § 11-8 første ledd innebærer at de vilkårene og reglene som der er fastslått, gjelder på tilsvarende måte for ordførerens myndighet og behandling av hastesaker. Etter bokstav c kan kommunestyret eller fylkestinget delegere til ordføreren myndighet til å opprette utvalg som skal forberede saker som ikke har prinsipiell betydning. Hvilke saker som har prinsipiell betydning, er det opp til kommunestyret eller fylkestinget og ordføreren å vurdere. Dette må vurderes på samme måte her som andre steder i loven der begrepet er benyttet. Om den nærmere forståelsen av prinsipiell betydning, se punkt 9.5.1.

Femte ledd gir formannskapet og fylkesutvalget hjemmel til å videredelegere sin myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning, til ordføreren. Kommunestyret og fylkestinget kan imidlertid bestemme at formannskapet ikke skal kunne videredelegere denne myndigheten. Bestemmelsen er ny.

Sjette ledd gir ordføreren en ny plikt til å rapportere tilbake til kommunestyret eller fylkestinget om hvordan den delegerte myndigheten er benyttet. Når, hvordan og i hvilket omfang slik rapportering skal skje, er opp til kommunestyret eller fylkestinget å fastsette. Dersom kommunestyret eller fylkestinget ikke fastsetter slike nærmere retningslinjer for rapporteringen, vil det være opp til ordføreren selv å bestemme når, hvordan og i hvilket omfang han eller hun rapporterer. Plikten til å rapportere vil fortsatt gjelde. Ordføreren kan derfor ikke helt unnlate å rapportere, selv om kommunestyret eller fylkestinget ikke har gitt noen føringer for rapporteringen.

Til § 6-2 Valg av ordfører og varaordfører

Se punkt 11.2

Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av dagens § 9 nr. 1 og 2, med noe omstrukturering og justeringer.

Første ledd slår fast at kommunestyret og fylkestinget selv skal velge ordfører og varaordfører blant formannskapets eller fylkesutvalgets medlemmer. I bestemmelsen brukes betegnelsene ordfører og varaordfører enten det gjelder slikt verv i en kommune eller fylkeskommune. Betegnelsene fylkesordfører og fylkesvaraordfører er således tatt ut av loven. Dette er kun ment som en forenkling av regelverket. En fylkeskommune kan selv bestemme om betegnelsen fylkesordfører eller ordfører skal benyttes. Utover dette ligger det i bestemmelsen at betegnelsen ordfører skal benyttes om denne rollen og personen.

I andre ledd er det en ny bestemmelse som sier at en ordfører- eller varaordførerkandidat må samtykke til å stille til valg. Det er ingen formkrav for et slikt samtykke. Muntlig samtykke er således tilstrekkelig. I tillegg viderefører bestemmelsen gjeldende rett om at ordføreren og varaordføreren velges for hele valgperioden.

I tredje ledd videreføres dagens § 9 nr. 1 andre avsnitt om at ordføreren og varaordføreren velges blant kommunestyrets medlemmer der hvor det er innført parlamentarisk styreform.

Fjerde ledd viderefører dagens nr. 9 nr. 2, med enkelte språklige justeringer.

Kapittel 7. Valg til folkevalgte organer

Til § 7-1 Konstituerende møte i kommunestyret og fylkestinget

Se punktene 9.1 og 11.1

Bestemmelsen regulerer det konstituerende møtet etter et valg til kommunestyret og fylkestinget. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende regler (§ 17). Det er gjort enkelte justeringer samt språklige endringer.

I femte ledd sies det at hvis nye medlemmer av et folkevalgt organ ikke blir valgt i det konstituerende møtet, utvides funksjonstiden for sittende medlemmer til det er avholdt nyvalg. Nytt her er at en slik utvidet funksjonstid begrenses tidsmessig til første årsskifte i den nye valgperioden. Kommunestyret og fylkestinget har altså en frist til å velge nye medlemmer til organet innen årsskiftet. Hvis de ikke gjør det, vil organet opphøre.

Til § 7-2 Valgbarhet. Plikt til å ta imot valg

Se punkt 13.1

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende kommunelov § 14 og regulerer ombudsplikten og de generelle valgbarhetsvilkårene i kommuneloven. Nytt er at det innføres et krav til at den som stiller til valg på en liste skal samtykke. Videre utvides valgbarhetsreglene til å gjelde flere kommunale folkevalgte organer. For enkelte typer styrer gjøres det likevel unntak fra ett eller flere av valgbarhetsvilkårene.

Første ledd er i stor grad en videreføring av gjeldende rett, men utvider virkeområdet for de generelle valgbarhetsvilkårene til også å omfatte folkevalgte organer som etter kommuneloven av 1992 ble regulert av § 14 nr. 2. For disse organene innebærer bestemmelsen strengere krav til valgbarhet.

Bestemmelsen gjelder ikke ved valg til formannskap og fylkesutvalg og representantskap i et interkommunalt politisk råd, eller ved inndeling av kommunestyrets eller fylkestingets medlemmer i kommunestyre- eller fylkestingskomiteer. Regler om valgbarhet ved valg til disse organene blir regulert av kommuneloven § 5-5 (formannskap og fylkesutvalg), § 5-6 (utvalg), § 18-3 (representantskap i et interkommunalt politisk råd) og § 5-8 (kommunestyre- eller fylkestingskomiteer).

Andre ledd er tatt med av pedagogiske hensyn og viser til at valg til kommunestyre og fylkesting reguleres av valgloven § 3-3. Vilkårene for å være valgbar og pliktig til å ta imot valg følger av tredje ledd. Bokstav a og b er en videreføring av gjeldende rett. Bokstav c er ny og inneholder et unntak fra ombudsplikten. Etter denne bokstaven må kandidater til folkevalgte verv omfattet av første ledd samtykke for å være valgbare. Uten samtykke kan vedkommende ikke være kandidat til vervet.

Det følger av fjerde ledd at reglene om valgbarhet ikke gjelder ved valg til representantskapet i et interkommunalt politisk råd, med unntak av § 7-2 tredje ledd bokstav c om at en person må samtykke til å stille til valg for å kunne velges.

Femte ledd fastsetter at ved valg til styre for institusjon, styre etter § 10-8, styringsorgan for kommunalt oppgavefellesskap med unntak av representantskapet og styre for kommunalt eller fylkeskommunalt foretak gjelder det ikke noe krav om å være bosatt i kommunen for å kunne velges til organet. Ved valg til disse organene er også personer som står innført i folkeregisteret som bosatt i andre kommuner, valgbare. Bestemmelsen gjør bare unntak fra bostedskravet. De øvrige valgbarhetsvilkårene gjelder også her.

Sjette ledd presiserer at den som ikke har oppnådd stemmerettsalder, likevel er valgbar dersom vedkommende for øvrig fyller vilkårene for valgbarhet og stemmerett, jf. tredje ledd. Vedkommende er imidlertid ikke pliktig til å ta imot valg.

Til § 7-3 Utelukket fra valg

Se punkt 13.1

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende kommunelov § 14 og inneholder en regulering av hvem som er utelukket fra valg til organer nevnt i § 7-2. Det er gjort enkelte språklige forenklinger, og gruppen som utelukkes fra valg utvides til å inkludere ansatte i sekretariatet for kontrollutvalget.

Etter første ledd er visse personer ikke valgbare på grunn av sin stilling. En person som har en slik stilling, må fratre stillingen før organet trer i funksjon, det vil si i de fleste tilfeller på det tidspunkt organet blir valgt, jf. § 7-1. Det er altså valgbarheten på tidspunktet for valget av organet som er avgjørende for om innehaverne av de opplistete stillingene kan velges til organet. Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av gjeldende rett. Nytt er at ansatte i sekretariatet for kontrollutvalget i kommunen ikke er valgbare. Dette gjelder både der det er et eget sekretariat for kontrollutvalget i kommunen, der det er et interkommunalt samarbeid og der det er andre som utfører sekretariatstjenestene for kontrollutvalget.

Det følger av andre ledd at lederen av administrasjonen og hans eller hennes stedfortreder, kommunalsjefer, etatssjefer og ledere på tilsvarende nivå likevel er valgbare til styringsorganer oppnevnt av representantskapet i kommunale oppgavefellesskap.

Tredje ledd er nytt med unntak av bokstav e. Bestemmelsen fastsetter at medlemmer og varamedlemmer av kontrollutvalget ikke er valgbare til vervet som ordfører eller varaordfører eller til vervet som medlem eller varamedlem av organene som er nevnt i andre ledd bokstav b til e. Kommunalt eller fylkeskommunalt organ med beslutningsmyndighet, jf. bokstav c, omfatter både folkevalgte organer som enten har fått delegert eller har beslutningsmyndighet i kraft av lov, og folkevalgte organer som kan få tildelt beslutningsmyndighet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 23-1, som regulerer hvem som er utelukket fra valg til kontrollutvalget.

Fjerde til syvende ledd viderefører gjeldende rett.

Til § 7-4 Forholdsvalg, avtalevalg eller flertallsvalg

Se punkt 14.1

Første ledd viderefører bestemmelsen i gjeldende kommunelov § 35 nr. 4, mens andre ledd viderefører bestemmelsen i § 35 nr. 3. Det er foretatt enkelte språklige justeringer i lovteksten som ikke endrer innholdet i bestemmelsene.

Til § 7-5 Listeforslag ved forholdsvalg

Se punkt 14.2

Bestemmelsen inneholder bestemmelser om listeforslag ved forholdsvalg. Bestemmelsen viderefører med enkelte unntak, jf. andre ledd, reglene i gjeldende kommunelov § 36. Bestemmelsen er dessuten noe omskrevet uten at dette endrer innholdet i bestemmelsen.

Andre ledd inneholder krav til kjønnsmessig balanse på listeforslaget ved forholdstallsvalg. Bestemmelsen innebærer at det alltid vil være tilstrekkelig å føre opp to kandidater på listeforslaget. Dette er en oppmykning i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen innebærer at det som en hovedregel vil være nok at begge kjønn er representert med minst 40 prosent av de foreslåtte kandidatene på listeforslaget.

Til § 7-6 Valgoppgjør ved forholdsvalg

Se punkt 14.2

Første ledd viderefører med noen språklige endringer bestemmelsen i gjeldende kommunelov § 37 nr. 1.

Andre ledd inneholder regler om hvordan medlemmene skal pekes ut. Denne bestemmelsen innebærer en endring av gjeldende rett, jf. § 37 nr. 2. Medlemmene skal kåres i den rekkefølge som de står på listeforslaget. Dette innebærer at det ikke er adgang til å foreta endringer på stemmesedlene. Dersom det er gjort endringer, skal man ved kandidatkåringen se bort fra dem.

Tredje ledd inneholder regler om kjønnsmessig balanse blant medlemmene som blir pekt ut fra det enkelte listeforslaget. Bestemmelsen viderefører i stor grad gjeldende rett, jf. § 37 nr. 3, men er betydelig omskrevet. Bestemmelsen innebærer at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent fra en liste som blir representert med minst fire medlemmer i organet. Materielt innebærer dette strengere krav til kjønnsbalanse i ett tilfelle, nemlig der hvor en liste blir representert med åtte medlemmer i organet.

Det følger av fjerde ledd at ved valg av medlemmer til folkevalgte organer som etter lov bare skal bestå av kommunestyre- eller fylkestingsmedlemmer, og ved valg av folkevalgte arbeidsutvalg for folkevalgte organer, skal reglene i tredje ledd følges så langt det er mulig. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett selv om ordlyden er noe justert, jf. § 37 nr. 3.

Femte ledd viderefører med mindre språklige endringer bestemmelsen i gjeldende kommunelov § 37 nr. 4. Hver liste kan altså ha to flere varamedlemmer enn den aktuelle listen har som faste medlemmer.

Til § 7-7 Avtalevalg

Se punkt 14.2

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av nåværende § 38 a i en noe omskrevet form. Kravet til kjønnsmessig balanse i tredje ledd er noe endret sammenholdt med dagens bestemmelse, jf. merknaden til § 7-6. I praksis er det likevel kun dersom organet skal bestå av åtte medlemmer, at kravet til kjønnsmessig sammensetning av organet vil bli annerledes enn etter gjeldende rett. Etter gjeldende rett skal et organ med åtte medlemmer bestå av minst tre medlemmer av hvert kjønn. Etter forslaget må organet bestå av fire medlemmer av hvert kjønn.

Til § 7-8 Flertallsvalg

Denne bestemmelsen viderefører med noen språklige endringer reglene om flertallsvalg i gjeldende kommunelov § 38. Loddtrekningen etter fjerde punktum er kun mellom de kandidatene som har fått like mange stemmer i den andre avstemningen.

Til § 7-9 Uttreden og fritak

Se punkt 13.1

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende kommunelov § 15 og inneholder en regulering av uttreden og fritak fra kommunale og fylkeskommunale folkevalgte organer. Det er gjort enkelte språklige forenklinger.

Første ledd er innholdsmessig en videreføring av gjeldende rett. Det følger av bestemmelsen at en person som ikke lenger oppfyller valgbarhetsvilkårene for å kunne velges til et folkevalgt organ, ikke lenger kan sitte i vervet. Han eller hun må tre ut av organet. Det skal derfor ikke sendes en søknad om fritak som kommunestyret eller fylkestinget skal behandle. Dersom den tapte valgbarheten skyldes at personen er registrert som utflyttet fra kommunen eller fylkeskommunen i folkeregisteret, har vedkommende likevel rett til å tre inn i vervet dersom han eller kun flytter tilbake til kommunen eller fylkeskommunen i løpet av to år. Tilknytning til politisk parti er ikke et valgbarhetskriterium. En folkevalgt som melder seg ut av det partiet vedkommende sto på liste for, er fortsatt valgbar og har rett og plikt til å møte som folkevalgt.

Andre ledd er betydelig omskrevet sammenliknet med gjeldende rett, hovedsakelig for å tydeliggjøre og forenkle forståelsen av hva som ligger i bestemmelsen. Bestemmelsen klargjør at det er opp til kommunestyret å avgjøre hvor lang tid en fritakssøknad kan gis for. Fritak kan gis både for kortere og lengre tidsrom. Et fritak trenger ikke tidfestes til et konkret tidsrom, men kan gis for så lenge fritaksgrunnen foreligger. Slikt tidsubestemt fritak kan for eksempel være aktuelt dersom en kommunestyrerepresentant blir statsråd eller statssekretær.

Fritak kan innvilges dersom det vil være til vesentlig ulempe for den folkevalgte dersom vedkommende ikke innvilges fritak. Det siktes her først og fremst til forhold knyttet til den folkevalgtes helsetilstand, arbeidsforhold, familieforhold og andre sterke velferdsgrunner. Etter bestemmelsen må det foreligge vesentlig ulempe. Dette innebærer at det ikke skal være kurant å få fritak. Det følger av andre punktum at det skal mer til for å få fritak fra vervet som folkevalgt dersom forholdet som begrunner fritakssøknaden, var kjent da vedkommende samtykket til å stille til valg.

Tredje ledd fastsetter at selv om årsaken som lå til grunn for en midlertidig fritakssøknad, faller bort før tidspunktet som var lagt til grunn i søknaden, har den som fikk innvilget søknaden, ikke rett til å tre inn i vervet før fritaksperioden er utløpt. I noen tilfeller, for eksempel dersom det er søkt fritak for å bli statssekretær, vil det gjerne være innvilget fritak for den perioden vedkommende er statssekretær, det vil si for en ubestemt tidsperiode. I slike tilfeller anses fritaksperioden som utløpt når vedkommende fratrer stillingen, og han eller hun vil straks kunne tre inn i vervet som folkevalgt i kommunen.

Til § 7-10 Opprykk, nyvalg og suppleringsvalg

Første og tredje til syvende ledd i denne paragrafen er med enkelte språklige justeringer i stor grad en videreføring av nåværende kommunelov § 16.

Andre ledd er nytt sammenholdt med gjeldende rett. Etter denne bestemmelsen kan kommunestyret eller fylkestinget på visse betingelser velge midlertidige medlemmer av et folkevalgt organ (settemedlemmer). Dette kan gjøres dersom et fast medlem av organet har fått fritak i minst tre måneder. Det er bare dersom medlemmet har søkt og fått innvilget slikt fritak, at det kan velges et settemedlem. Det kan ikke gjøres dersom medlemmet ikke søker fritak, selv om det er på det rene at medlemmet ikke vil kunne møte i en periode på minst tre måneder. Kommunestyret og fylkestinget står ikke fritt til å velge hvilke settemedlemmer de vil. De må velge det første medlemmet på varamannslisten som settemedlem.

I fjerde ledd er det inntatt en bestemmelse om at det også skal velges nye varamedlemmer dersom et varamedlem av et annet folkevalgt organ enn kommunestyre eller fylkestinget trer ut. Plikten til å velge nye varamedlemmer gjelder på samme måte som for nyvalg av faste medlemmer også om det allerede er valgte varamedlemmer til organet. Ettersom varamedlemmet som velges etter denne bestemmelsen skal inn på den ledige plassen, kan det velges et varamedlem som er lenger ned på varamedlemslisten. I de tilfellene oppstår da en plikt til å velge et nytt varamedlem for å fylle den ledige plassen lenger ned på varamedlemslisten.

Suppleringsvalg etter sjette ledd vil bare være aktuelt i de tilfellene hvor antallet på gruppen viser seg ikke å være tilstrekkelig. Dette kan skje uten at noen trekker seg, men at det viser seg vanskelig å få innkalt varamedlemmer, og man ønsker å utvide listen med varamedlemmer.

Syvende ledd gir en uttømmende bestemmelse for hvordan nyvalg og suppleringsvalg skal gjennomføres. Valg av settemedlemmer er uttømmende regulert i andre ledd. Bestemmelsen fraviker dermed hovedregelen om at valg av medlemmer til folkevalgte organer skal foregå ved avtalevalg eller forholdsvalg. Valg av medlemmer etter denne bestemmelsen skal heller ikke foregå som flertallsvalg ettersom det ikke skal være mulig for organets flertall å velge en annen enn den gruppen selv har pekt ut til den ledige stillingen. Ved valg av nye medlemmer og varamedlemmer etter fjerde ledd så kommer det nye medlemmet inn på den plassen som har blitt ledig, mens det ved suppleringsvalg av nye varamedlemmer så kommer de nye varamedlemmene nederst på listen over varamedlemmer til det aktuelle organet.

Til § 7-11 Suspensjon o.l.

Se punkt 13.2

Bestemmelsens første ledd viderefører gjeldende kommunelov § 15 nr. 3, mens andre til femte ledd er nye.

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett. Det følger av denne bestemmelsen at kommunestyret eller fylkestinget kan vedta å suspendere en folkevalgt dersom det er utferdiget siktelse eller tiltale mot en folkevalgt for diverse straffbare forhold. Suspensjonen kan gjelde inntil saken er rettskraftig avgjort. Med ett unntak (forhold som knytter seg til fusk og uregelmessigheter knyttet til valg) må forholdene det er snakk om, knytte seg til utøvelse av verv eller tjeneste for kommunen eller fylkeskommunen. Adgangen til å suspendere gjelder kun i perioden fra det er tatt ut tiltale, fram til retten har avsagt rettskraftig dom. Retten kan idømme tap av retten til å ha en stilling (herunder verv) etter straffeloven § 56. Det følger av straffeloven § 58 at verv som medlem av kommunestyre, fylkesting eller Stortinget bare kan fratas for valgperioden.

Bestemmelsen i andre ledd er ny. Den åpner for at kommunestyret eller fylkestinget kan suspendere ordføreren. Vilkåret er at det er reist tiltale mot vedkommende for et straffbart forhold som kan straffes med fengsel i over tre år. Det kreves et kvalifisert flertall på to tredeler av de avgitte stemmene for å suspendere ordføreren etter denne regelen. Avgjørelsen må videre treffes av kommunestyret eller fylkestinget selv uten adgang til å delegere til andre organer. Ordføreren kan etter denne bestemmelsen ikke suspenderes fra andre folkevalgte verv vedkommende måtte ha. Der ordfører selv ser at han eller hun ikke kan ivareta sitt verv, kan vedkommende be om fritak. Muligheten for å suspendere er en sikkerhetsventil der konsekvensene for kommunen av at ordfører blir sittende når han eller hun er tiltalt i en straffesak blir en belastning og kan føre til manglende tillit i befolkningen.

Tredje ledd er nytt og innebærer at en folkevalgt som er suspendert, kan fremme krav om arbeidsgodtgjøring som om vedkommende fortsatt innehadde vervet. I tillegg har den suspenderte krav på erstatning for tap av inntekt. Dersom vedkommende på grunn av suspensjonen kan oppta sitt ordinære arbeidsforhold, og dermed ikke vil ha noe tap i inntekt, vil det ikke oppstå noe tap i inntekt som skal erstattes. Erstatning for tapt arbeidsinntekt og krav på arbeidsgodtgjøring kan maksimalt gis i ett år.

Også fjerde ledd er ny. Etter denne bestemmelsen kan kommunestyret eller fylkestinget frata en person vervet som ordfører. Loven stiller krav om at ordføreren skal være uskikket til å ivareta sitt verv. Selve begrepet uskikket er et strengt kriterium, og innebærer at ordføreren ikke kan ivareta sin rolle som kommunens fremste folkevalgte. Det innebærer at forholdet for eksempel må være kvalifisert klanderverdig. Et annet eksempel kan være at ordfører er dement og ikke selv evner å vurdere sin egen situasjon. Årsaken må som regel skyldes en vedvarende situasjon og ikke en enkeltstående hendelse. Ordføreren må ha vist med sin oppførsel at han eller hun er uskikket. Det vil ikke være tilstrekkelig at det er bekymring for at ordføreren vil opptre på en måte som ikke er forenlig med ordførerrollen.

Selve begrepet uskikket brukes for eksempel også i straffeloven § 56 om tap av retten til å ha en stilling. Domstolenes praksis for hva som anses som uskikket til å inneha en stilling kan ha relevans når kommunestyret skal vurdere i den enkelte sak hvorvidt en ordfører er uskikket til å inneha stillingen. Det understrekes at terskelen for å frata en ordfører stillingen skal ligge høyt, og at det kun er i helt spesielle tilfeller der ordføreren ikke kan fungere i sitt verv det kan være aktuelt å frata ordføreren vervet. Forholdet kan knytte seg til hvordan selve vervet blir utført, men det kan også knytte seg til forhold som ikke har noe med vervet å gjøre. Vurderingen av hva som ligger i begrepet «uskikket» i enkeltsaker vil være rettsanvendelsesskjønn, som eventuelt vil kunne prøves av domstolene. Vedtaket om å frata noen vervet som ordfører må fattes av kommunestyret eller fylkestinget selv. I tillegg kreves det et flertall på 90 prosent av de avgitte stemmene. Den folkevalgte vil selv være inhabil til å delta i behandlingen av saken. Ordføreren kan med hjemmel i denne bestemmelsen ikke fratas andre folkevalgte verv vedkommende måtte ha.

Det følger av femte ledd at et vedtak om å suspendere folkevalgte, inkludert ordføreren, eller å frata ordføreren vervet, regnes som et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. Reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven gjelder derfor i disse tilfellene. Dette innebærer blant annet at den som vurderes suspendert er part i saken, og vil dermed være inhabil til å være med å treffe avgjørelse i saken, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav a.

En avgjørelse om å suspendere en folkevalgt eller å frata ordfører vervet vil kunne lovlighetskontrolleres. Dette vil være en rettsikkerhetsgaranti i tillegg til den adgangen en part har til å klage. Departementet vil blant annet kunne lovlighetskontrollere saksbehandlingen og om de materielle vilkårene er oppfylt, for eksempel uskikkethetsvurderingen etter fjerde ledd, jf. § 27-3. Dersom kommunestyret kommer til at de materielle vilkårene er oppfylt, vil vurderingen av om man skal benytte hjemmelen for å suspendere eller frata verv (kan-vurderingen) være et fritt skjønn som ikke kan lovlighetskontrolleres av departementet, med mindre man kommer til at det foreligger myndighetsmisbruk.

Kapittel 8. Rettigheter og plikter for folkevalgte

Til § 8-1 Rett og plikt til å delta i møte

Se punkt 9.2

I første ledd framgår det at medlemmer av et folkevalgt organ har rett og plikt til å delta i organets møter hvis de ikke har gyldig forfall. Dette er en videreføring av gjeldende regler (§ 40 nr. 1).

Andre ledd er en videreføring av dagens § 40 nr. 2.

Til § 8-2 Rett til fri fra arbeid

Første og andre ledd i bestemmelsen er med visse språklige endringer en videreføring av gjeldende § 40 nr. 1 andre ledd.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny. Denne bestemmelsen gir personer som er folkevalgt og bosatt i et annet nordisk land, men som arbeider i Norge, tilsvarende rett til fri fra arbeid som de norske folkevalgte har etter første og andre ledd.

Til § 8-3 Dekning av utgifter og økonomisk tap

Se punkt 15.1

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, men er noe omskrevet. Bestemmelsen omfatter alle som har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv. Dette omfatter for det første alle som er medlem av kommunale eller fylkeskommunale folkevalgte organer, enten de er opprettet i medhold av kommuneloven eller særlov. For det andre omfattes de tilfeller hvor kommunen eller fylkeskommunen velger medlemmer til statlige organer på kommunalt eller fylkeskommunalt nivå. Normalt vil det også være snakk om et kommunalt tillitsverv der en lov regulerer at kommunen eller fylkeskommunen skal velge ett eller flere medlemmer til et organ.

Det følger av første ledd at kommunestyret eller fylkestinget selv fastsetter nærmere regler om dekning av skyss-, kost- og overnattingsgodtgjøring. Dette kan for eksempel være å fastsette en minste reiselengde, for å unngå et stort antall små regninger. Retten til å kunne ivareta vervet skal imidlertid være reell, slik at det ikke kan fastsettes noen øvre grense for hvor store skyssutgifter som vil dekkes, så lenge de må anses som nødvendige. I de tilfellene hvor skyssgodtgjøringen blir ansett som skattepliktig inntekt, bør kommunene og fylkeskommunene sørge for regler slik at de folkevalgte reelt sett får dekket sine faktiske utgifter til skyss. Dette kan særlig være aktuelt ved høye skyssutgifter og liten øvrig godtgjøring.

Andre ledd regulerer retten til å få dekket utgifter som er påført som en følge av vervet. I dette ligger at det kun dekkes nødvendige utgifter. Typiske utgifter som er aktuelle å dekke etter denne bestemmelsen, er utgifter til barnepass, stedfortreder, stell av syke og eldre og liknende. Kommunestyret eller fylkestinget skal selv fastsette nærmere regler om rett til dekning av slike utgifter. Det kan for eksempel være å fastsette at det skal gjelde ulike satser for dokumenterte og ikke-dokumenterte utgifter.

Etter tredje ledd har den som har hatt tap av inntekt som følge av et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, krav på å få dekket inntektstapet. Dette gjelder likevel kun inntil et visst beløp per dag. Det er kommunestyret eller fylkestinget selv som skal fastsette dette beløpet. Som tidligere skal det fastsettes ulike beløp avhengig av om inntektstapet kan dokumenteres, eller om det ikke kan dokumenteres, men er tilstrekkelig sannsynliggjort. Inntekt i denne bestemmelsen omfatter ikke kun ordinær inntekt.

Til § 8-4 Arbeidsgodtgjøring

Se punkt 15.1

Bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende kommunelov § 42. Det er kun foretatt enkelte språklige justeringer i lovteksten.

Til § 8-5 Godtgjøring ved frikjøp

Se punkt 15.1

Denne bestemmelsen er ny, og er delvis en lovfesting av utbredt praksis i kommunene og fylkeskommunene med å fastsette én total godtgjøring for folkevalgte som er frikjøpt. Med frikjøpt menes de tilfellene der hvor en folkevalgt tar seg helt eller delvis fri fra sitt ordinære arbeid for å ivareta folkevalgte verv. Kommunestyret eller fylkestinget selv kan med hjemmel i denne bestemmelsen fravike reglene i § 8-3 tredje ledd og § 8-4, og heller fastsette en total felles godtgjøring som omfatter både arbeidsgodtgjøring og erstatning for tapt inntekt.

Til § 8-6 Ettergodtgjøring

Se punkt 15.1

Denne bestemmelsen er ny, og er delvis en lovfesting av utbredt praksis i kommunene og fylkeskommunene. Første ledd fastslår at folkevalgte som har hatt det å være folkevalgt som sin hovedbeskjeftigelse, men som ikke blir gjenvalgt, eller som må fratre i løpet av valgperioden, har krav på forlenget godtgjøring i inntil seks måneder, det vil si ettergodtgjøring. Dette gjelder også hvis en ordfører blir fratatt vervet etter § 7-11 fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder kun for folkevalgte som har hatt vervet, eller kombinasjonen av flere verv, som sin hovedbeskjeftigelse. Rettigheten inntrer først etter at den folkevalgte har sendt en søknad.

Andre ledd første punktum fastsetter at annen inntekt skal komme til fratrekk i ettergodtgjøring. Med inntekt siktes det ikke bare til lønnsinntekt, men også til næringsinntekt og ulike inntektssikringsordninger, det vil si alle typer inntekter som er ment å komme i stedet for arbeidsinntekt. Det følger av andre punktum at også ordinær inntekt som den folkevalgte frivillig avstår fra, skal komme til fratrekk i ettergodtgjøringen. Det kan for eksempel være dersom den folkevalgte unnlater å søke om inntektssikring vedkommende er kvalifisert for. Dette kan også være dersom den folkevalgte frivillig utsetter å tre inn i et arbeidsforhold vedkommende har permisjon fra, men avkortning skal ikke finne sted dersom den folkevalgte for eksempel avstår fra å sitte i et lønnet utvalg eller holde et foredrag hvor det ville blitt betalt honorar. Slike mer ekstraordinære tilbud skal ikke føre til fratrekk i ettergodtgjøringen dersom den folkevalgte sier nei.

Det følger av tredje ledd at alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19 og kapittel 20 ikke skal regnes som inntekt etter andre ledd. Det betyr at det for folkevalgte fra 62 år til fylte 67 år som får tilkjent ettergodtgjøring ved fratreden, og har uttak av alderspensjon i denne perioden, skal ikke alderspensjonen føre til avkortning etter andre ledd. Dette gjelder både de som allerede har begynt med uttak av alderspensjonen, og de som velger å avstå fra å søke alderspensjon i den perioden de får utbetalt ettergodtgjøring.

Til § 8-7 Pensjonsordning

Se punkt 15.1

Bestemmelsen er en ren videreføring av tilsvarende bestemmelse i kommuneloven § 43.

Til § 8-8 Rett til sykepenger

Se punkt 15.2

Bestemmelsen er ny og regulerer de folkevalgtes rett til sykepenger. Bestemmelsen innebærer at kommunene og fylkeskommunene skal sørge for at folkevalgte som har vervet som sin hovedbeskjeftigelse skal få utbetalt samme sum i sykepenger som ansatte. Den regulerer ikke forholdet mellom den folkevalgte og Nav, heller ikke kommunens og fylkeskommunens muligheter til å kreve refusjon fra Nav. Dette gjelder både i og etter arbeidsgiverperioden. Kommunen eller fylkeskommunen skal derfor også sørge for at folkevalgte med vervet som sin hovedbeskjeftigelse får full godtgjøring i de første 16 dagene av sykemeldingen. Det vil være naturlig at kommunen og fylkeskommunen beskriver i reglement hvordan den vil oppfylle disse folkevalgtes rettigheter.

Fra den 17. dagen som sykemeldt har disse folkevalgte krav på sykepenger fra Nav. Navs utbetaling utgjør etter folketrygdloven 100 % av den folkevalgtes godtgjøring, men bare opp til 6G. Noen folkevalgte har en godtgjøring ut over 6G, og § 8-8 sikrer at kommunen eller fylkeskommunen må betale den eventuelle forskjellen mellom 6G og hva den folkevalgte ville fått i godtgjøring i den samme perioden.

Dersom kommunens eller fylkeskommunens reglement i stor grad er preget av at godtgjøringen gis per møte, skal utbetalingen av sykepenger etter arbeidsgiverperioden omfatte de møtene den sykmeldte ikke kan delta på. Selv om det innebærer at den folkevalgte skal få utbetalt «møtegodtgjørelse» dersom vedkommende er sykmeldt, og rent faktisk ikke deltar på møtene. Det vil bare være aktuelt for folkevalgte med vervet som sin hovedbeskjeftigelse som blir langtidssykmeldte, hvor den årlige godtgjøringen er over 6G og hvor godtgjøringen er knyttet opp til de enkelte møtene vedkommende skulle deltatt på. For de fleste av denne typen folkevalgte, særlig ordførere, gis det en fast årlig godtgjøring.

Til § 8-9 Rettigheter ved yrkesskade

Se punkt 15.2

Bestemmelsen er ny, og utarbeidet etter modell fra bestemmelsene om rett til ytelser for stortingsrepresentanter. Det er kommunene og fylkeskommunene selv som må sørge for rettighetene gjennom å tegne, eventuelt betale for, frivillig yrkesskadetrygd og eventuelle andre tilleggsforsikringer for disse folkevalgte. De folkevalgtes rettigheter til ytelser ved yrkesskade skal tilsvare rettighetene til de ansatte i kommunen og fylkeskommunen.

Til § 8-10 Permisjoner

Se punkt 15.2

Bestemmelsen er ny og regulerer hvilke permisjoner en folkevalgt med vervet som sin hovedbeskjeftigelse har krav på. Dette er stort sett permisjoner knyttet til fødsel og egen helse. Første ledd angir hvilke permisjoner den folkevalgte skal kunne få, og kommunestyret eller fylkestinget må selv vedta nærmere regler om permisjonen. Reglene om permisjon kommer i tillegg til fritaksreglene i § 7-9 andre ledd.

Andre ledd gir regler om godtgjøring og retten til godtgjøring i permisjonsperioden.

Kapittel 9. Kommunale og fylkeskommunale foretak

Til § 9-1 Opprettelse av kommunale og fylkeskommunale foretak

Bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende § 61 andre punktum og § 62 nr. 1 og presiserer i tredje ledd at øvrige kapitler i kommuneloven gjelder tilsvarende så langt de passer for kommunale og fylkeskommunale foretak.

Til § 9-2 Delegering av myndighet til kommunerådet eller fylkesrådet

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 62 nr. 2. Av bestemmelsens andre punktum framgår det at myndigheten til å treffe vedtak om å opprette eller nedlegge et kommunalt foretak ikke kan delegeres. Dette innebærer at myndigheten til å fastsette vedtekter heller ikke kan delegeres. Å fastsette vedtekter er en integrert del av å opprette foretaket. Myndigheten til å endre foretakets vedtekter kan imidlertid delegeres. Bestemmelsen i tredje punktum åpner for at kommunerådet eller fylkesrådet kan videredelegere den myndigheten rådet får delegert etter første punktum i bestemmelsen til enkeltmedlemmer av rådet. Kommunestyret eller fylkestinget kan likevel bestemme at rådet ikke skal kunne videredelegere denne myndigheten til enkeltmedlemmer av rådet.

Til § 9-3 Vedtekter

Denne bestemmelsen om foretakets vedtekter er en ren videreføring av gjeldende § 63.

Til § 9-4 Foretakets ledelse

Det følger av denne bestemmelsen at foretaket skal ledes av et styre og av en daglig leder. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 64.

Til § 9-5 Styrets sammensetning

Se punkt 12.4.2

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 65. De særskilte reglene om ansattes rett til å velge styremedlemmer i § 65 nr. 3 andre punktum følgende er skilt ut i en egen bestemmelse, § 9-6.

Ny er bestemmelsen i andre ledd om at medlemmer og varamedlemmer av kommunestyret eller fylkestinget ikke kan velges til styremedlem i foretaket. Det blir dessuten ikke lenger presisert i bestemmelsen at medlemmer av kommunerådet eller fylkesrådet eller kommunedirektøren eller dennes stedfortreder ikke er valgbare til styret i foretaket. For kommunedirektøren og dennes stedfortreder følger dette nå av § 7-3, jf. § 7-2. Medlemmer av kommunerådet eller fylkesrådet kan heller ikke etter forslaget til ny kommunelov samtidig være medlem av styret i et foretak. Dette følger av § 10-2 tredje ledd i forslaget. Etter denne bestemmelsen skal personer som velges til rådet, fratre sine øvrige folkevalgte verv i den perioden de er medlem av rådet.

Til § 9-6 Ansattes rett til å velge styremedlemmer

Denne bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 65 nr. 2 andre punktum følgende. Ny er bestemmelsen i andre ledd som fastslår at Kongen har rett til å gi forskrift om blant annet beregning av antall ansatte, gjelder i alle tilfeller hvor de ansatte skal velge styremedlemmer.

Til § 9-7 Valgperiode for styremedlemmer

Denne bestemmelsen viderefører reglene i gjeldende § 66.

Til § 9-8 Styrets myndighet

Bestemmelsen er til dels en videreføring av reglene i § 67. Bestemmelsen i § 67 nr. 2 er imidlertid ikke videreført da styret ikke lenger har myndighet til å treffe vedtak i personalsaker da det løpende personalansvaret for den enkelte ansatte etter lovforslaget er lagt til daglig leder i foretaket, jf. § 9-12 andre ledd.

Tredje ledd første punktum innebærer at foretakets styre skal fastsette et nærmere budsjett for foretaket («særbudsjett»). Budsjettet må fastsettes innenfor de rammene som følger av kommunestyrets eller fylkestingets vedtak. Bestemmelsen erstatter forskrift 24.8.2006 nr. 1033 om særbudsjett, særregnskap og årsberetning for kommunale og fylkeskommunale foretak § 2 andre ledd. Loven stiller ikke krav om at det skal fastsettes en egen nærmere økonomiplan for kommunale og fylkeskommunale foretak.

Foretakets budsjett må oppfylle kravene til årsbudsjettets innhold slik det følger av kommuneloven med tilhørende forskrifter, så langt det passer, jf. § 9-1 fjerde ledd. Blant annet innebærer det at budsjettet må deles inn i et driftsbudsjett og investeringsbudsjett i tråd med § 14-4 fjerde ledd, og at budsjettet må være fullstendig og realistisk og satt opp i balanse i tråd med reglene i §§ 14-4 tredje ledd og 14-10. Foretakets regnskap etter § 14-6 første ledd bokstav b vil være motstykket til dette budsjettet.

Andre punktum gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskriftsregler om foretakenes budsjett, slik det er gjort i gjeldende forskrift 24.8.2006 nr. 1033 om særbudsjett, særregnskap og årsberetning for kommunale og fylkeskommunale foretak, deriblant om budsjettets innhold. Bestemmelsen gir for eksempel adgang til å fastsette andre krav til økonomiske oversikter mv. for foretakenes budsjett enn det som gjelder for kommunenes og fylkeskommunenes årsbudsjett etter § 14-4 andre ledd med tilhørende forskrift. Bestemmelsen gir også adgang til å fastsette andre oppstillingskrav for budsjettet til foretak som eventuelt fører regnskap etter regnskapsloven etter regler i forskrift, jf. § 14-6 syvende ledd. Bestemmelsen gir også hjemmel til å fastsette egne frister for når foretakenes budsjett skal være vedtatt, og frister for oversendelse til departementet.

Fjerde ledd innebærer at det er styret i foretaket som avlegger foretakets regnskap etter § 14-6 første ledd bokstav b. Foretakets regnskap må oppfylle kravene til årsregnskapets innhold slik det følger av kommuneloven med tilhørende forskrifter, så langt det passer, jf. § 9-1 fjerde ledd. Blant annet innebærer det at foretakets regnskap skal være et fullstendig regnskap for foretakets virksomhet utarbeidet etter reglene i § 14-6, og at det skal holdes opp mot foretakets budsjett etter forrige ledd. Hvis foretakets regnskap viser merforbruk, skal dette dekkes inn etter reglene i § 14-12. Fjerde ledd innebærer videre at det er styret i foretaket som avgir foretakets årsberetning etter § 14-7 første ledd andre punktum. Dette svarer til forskrift 24.8.2006 nr. 1033 om særbudsjett, særregnskap og årsberetning for kommunale og fylkeskommunale foretak § 16 andre og tredje ledd. Etter § 14-2 bokstav b er det kommunestyret og fylkestinget som vedtar årsregnskapet og årsberetningen til kommunalt og fylkeskommunalt foretak.

Til § 9-9 Styremøter

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 68. Nytt er at loven ikke lenger inneholder regler om styrets avstemning i ansettelsessaker.

Etter sjette ledd kan styret på visse vilkår treffe vedtak i en sak som ikke står på sakslisten. I så fall skal kommunedirektøren varsles før styret behandler saken. Der det er innført parlamentarisk styreform, skal rådet varsles, jf. § 10-2.

Til § 9-10 Vedtak som må godkjennes av kommunestyret eller fylkestinget

Bestemmelsen er en videreføring av nåværende § 69.

Til § 9-11 Daglig leder

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 70.

Til § 9-12 Daglig leders myndighet

Denne bestemmelsen viderefører i hovedsak reglene i gjeldende kommunelov § 71. Reglene om daglig leders ansvar for internkontrollen i foretaket er imidlertid skilt ut i en egen bestemmelse, jf. § 9-13. Videre er det en ny bestemmelse i andre ledd som fastslår at det løpende personalansvaret for den enkelte ansatte er lagt til daglig leder.

Til § 9-13 Internkontroll i kommunalt og fylkeskommunalt foretak

Denne bestemmelsen er delvis en videreføring av gjeldende kommunelov 71 nr. 2 om daglig leders ansvar for internkontrollen i foretaket. Bestemmelsen fastslår at foretaket skal ha internkontroll og regulerer i større detalj enn tidligere hva som ligger i daglig leders ansvar for internkontrollen. Bestemmelsen er parallell med den generelle bestemmelsen om kommunens internkontroll og kommunedirektørens ansvar for denne. Dette innebærer at det er daglig leder som har ansvaret for internkontrollen i foretaket, mens kommunedirektøren har ansvaret for internkontrollen i den øvrige delen av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Se nærmere om innholdet i bestemmelsen i merknadene til § 25-1.

Til § 9-14 Rapportering til styret i foretaket om interkontroll og statlig tilsyn

Bestemmelsen er ny og regulerer daglig leders ansvar for å rapportere om internkontroll og om resultatene av statlig tilsyn til styret i foretaket. Dette skal gjøres minst én gang i året. Bestemmelsen er parallell med bestemmelsen om kommunedirektørens ansvar for tilsvarende rapportering til kommunestyret. Se merknadene til § 25-2 for det nærmere innholdet i bestemmelsen.

Kommunestyret eller fylkestinget fastsetter selv eventuelle regler for rapportering om disse forholdene fra styret i foretaket til kommunestyret eller fylkestinget.

Til § 9-15 Budsjettstyring

Bestemmelsen erstatter forskrift 24.8.2006 nr. 1033 om særbudsjett, særregnskap og årsberetning for kommunale og fylkeskommunale foretak § 4.

Etter første ledd første punktum plikter daglig leder å rapportere skriftlig til foretakets styre om utviklingen i inntekter og utgifter, sammenholdt med foretakets budsjett. Slik rapportering skal foretas minst to ganger i løpet av budsjettåret. Andre punktum gir daglig leder en plikt til å foreslå endringer på inneværende års budsjett, hvis utviklingen i inntekter eller utgifter tilsier at det vil oppstå vesentlige budsjettavvik. Bestemmelsen innebærer at det ikke er tilstrekkelig for daglig leder å bare melde fra om at det må forventes avvik. Tredje punktum innebærer en plikt for foretakets styre til å endre foretakets budsjett dersom utviklingen i inntekter og utgifter tilsier at endringer er nødvendig for å ha et realistisk budsjett i balanse, eksempelvis ved en vesentlig svikt i inntektene eller en vesentlig utgiftsøkning. Endringer må skje innenfor rammene som kommunestyret eller fylkestinget har fastsatt for foretaket, jf. også andre ledd.

Andre ledd innebærer en plikt for styret i foretaket til å rapportere skriftlig til kommunestyret eller fylkestinget om utviklingen i inntekter og utgifter, sammenholdt med rammene for foretaket. Slik rapportering skal foretas minst to ganger i løpet av budsjettåret.

Til § 9-16 Forholdet til kommunens eller fylkeskommunens administrasjon

Denne bestemmelsen viderefører gjeldende kommunelov § 72 og gir enkelte særregler for forholdet mellom kommunedirektøren og ledelsen i kommunale eller fylkeskommunale foretak. Det er foretatt enkelte språklige endringer i bestemmelsen, men disse er ikke ment å endre innholdet.

Første ledd fastslår at kommunedirektøren i kommunen eller fylkeskommunen ikke kan instruere daglig leder om hvordan han eller hun skal utøve sin myndighet, eller omgjøre beslutninger som daglig leder har truffet. Dette er et unntak fra § 13-1 om at kommunedirektøren leder den samlete kommunale eller fylkeskommunale administrasjonen.

Etter andre ledd kan kommunedirektøren likevel instruere både styret og daglig leder om at vedtak disse har truffet, ikke skal iverksettes før kommunestyret eller fylkestinget har behandlet saken. Dersom kommunedirektøren benytter seg av retten til å bringe en sak inn for kommunestyret eller fylkestinget, kan vedtaket ikke iverksettes før kommunestyret eller fylkestinget har sagt seg enig i vedtaket.

Det følger av tredje ledd første punktum at kommunedirektøren skal gis anledning til å uttale seg før styret treffer vedtak i saker som skal behandles av kommunestyret eller fylkestinget. Uttalelsen fra kommunedirektøren i slike saker skal legges frem for styret når de behandler saken, jf. andre punktum. Dette gir kommunedirektøren mulighet til å informere styret om sitt syn på saken, slik at styret kan ta dette med i betraktningen før det treffer sitt vedtak. Det blir i tredje punktum presisert at saken skal sendes via kommunedirektøren til kommunestyret eller fylkestinget. I parlamentarisk styrte kommuner eller fylkeskommuner skal saken sendes via rådet, jf. § 10-2.

Kravene til prosessen i saker som skal behandles av kommunestyret eller fylkestinget etter at styret i foretaket har truffet vedtak i saken, blir dermed følgende: Før styret i foretaket behandler saken, skal kommunedirektøren gis anledning til å uttale seg om saken. Kommunedirektørens uttalelse skal legges fram for styret i foretaket når det behandler saken. Etter at styret har truffet vedtak i saken, skal styrets saksframlegg sendes via kommunedirektøren til kommunestyret eller fylkestinget. Dette må også anses å følge av kommunedirektørens ansvar for å påse at saker som legges fram for folkevalgte organer, er tilstrekkelig utredet, jf. § 13-1 tredje ledd. I de fleste tilfeller vil kommunedirektøren allerede ha gitt sine merknader til saken før styret i foretaket behandler den. I så fall vil kommunedirektørens rolle etter at styret i foretaket har behandlet saken, normalt være kun å ekspedere saken videre til kommunestyret eller fylkestinget. Kommunedirektøren kan likevel etter § 13-1 tredje ledd gi supplerende opplysninger ved oversendelsen til kommunestyret eller fylkestinget, for eksempel hvis saken har tatt en annen retning etter at saken var forelagt kommunedirektøren.

I parlamentarisk styrte kommuner eller fylkeskommuner er det etter fjerde ledd første punktum lederen av rådet som har myndighet til å instruere foretakets ledelse om å utsette iverksettelsen av et vedtak inntil saken er behandlet av kommunestyret eller fylkestinget. Det følger av andre punktum at dersom medlemmene av rådet er tildelt ledelsesansvar, er det det medlemmet som har ansvaret for den delen av administrasjonen som foretaket hører inn under, som har denne myndigheten.

Til § 9-17 Representasjon

Denne bestemmelsen er en videreføring av § 73 i gjeldende kommunelov.

Til § 9-18 Overskridelse av representasjonsretten

Bestemmelsen viderefører med enkelte språklige endringer reglene i kommuneloven § 74.

Kapittel 10. Parlamentarisk styreform i kommuner og fylkeskommuner

Til § 10-1 Innføring og oppheving av kommunal eller fylkeskommunal parlamentarisme

Se punktene 10.1 og 10.2

Det følger av første ledd at beslutning om å innføre parlamentarisme må vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv. Denne myndigheten kan ikke delegeres til andre. Bestemmelsen stiller opp et særskilt flertallskrav. For å kunne innføre parlamentarisme er det nødvendig med et flertall på minst 2/3 av de avgitte stemmene.

En forutsetning for at kommunestyret eller fylkestinget skal kunne innføre parlamentarisme, er at det forrige kommunestyret eller fylkestinget har behandlet og stemt over et forslag om å innføre parlamentarisme, jf. andre ledd. Det er ikke nødvendig at forslaget inneholder en detaljert og konkret organisasjonsmodell. Det er tilstrekkelig at det fremmes et generelt forslag om å innføre parlamentarisme. Det er heller ikke nødvendig at det ved denne avstemningen er et flertall som støtter forslaget. Denne framgangsmåten vil best ivareta hensynet til at spørsmålet om innføring av parlamentarisme skal kunne bli gjenstand for diskusjon i forbindelse med kommunestyre- eller fylkestingsvalget.

Etter tredje ledd må ny styreform være vedtatt av kommunestyret eller fylkestinget og satt i verk når det andre hele året av valgperioden starter.

Det følger av fjerde ledd at vedtak om å gå tilbake til formannskapsmodellen (ordinær styreform) må treffes av kommunestyret eller fylkestinget selv. Slikt vedtak treffes med alminnelig flertall av stemmene som avgis. Reglene om innføring av parlamentarisme gjelder for øvrig tilsvarende ved gjeninnføring av formannskapsmodellen. Dette innebærer at den samme totrinnsprosessen som gjelder ved innføring av parlamentarisme, også gjelder ved gjeninnføring av formannskapsmodellen.

Til § 10-2 Kommuneråd og fylkesråd

Ved innføring av parlamentarisme skal det opprettes et kommuneråd eller fylkesråd. Kommunerådet og fylkesrådet er et folkevalgt organ.

Rådet trer i stedet for kommunedirektøren og overtar ledelsesansvaret for den samlete kommunale eller fylkeskommunale administrasjonen, jf. første ledd første punktum. I parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner skal det derfor ikke ansettes kommunedirektør. Rådet kan instruere alle ansatte, både i administrative og i faglige gjøremål, med mindre lovgivningen fastsetter noe annet. Kommunerådet og fylkesrådet vil ha det samme ledelsesansvaret for administrasjonen som det kommunedirektøren har. Kommunestyret og fylkestinget kan også vedta føringer på hvordan rådets ledelsesansvar skal utøves. Dette kan enten være retningslinjer for hvordan ledelsen skal utøves, eller direkte pålegg om hvordan myndigheten skal benyttes.

Det følger av andre punktum at bestemmelsene om kommunedirektøren skal gjelde tilsvarende for rådet. Dette innebærer at for eksempel § 13-1 tredje, fjerde og syvende ledd og § 25-1 gjelder tilsvarende for rådet.

Rådet kan opprettes på to måter, jf. andre ledd. Rådet kan for det første velges av kommunestyret eller fylkestinget selv etter reglene i § 10-4. Alternativt kan lederen av rådet pekes ut av ordføreren. I så fall setter lederen selv sammen rådet etter reglene i § 10-5. Kommunestyret eller fylkestinget avgjør selv hvilken måte som skal benyttes.

Tredje ledd innebærer at medlemmer av kommunerådet eller fylkesrådet må fratre øvrige kommunale eller fylkeskommunale verv i den perioden de sitter i kommunerådet eller fylkesrådet. I stedet for å innkalle varamedlemmer til alle møter i andre organer hvor medlemmene av kommunerådet er medlemmer, kan kommunestyret selv velge midlertidige medlemmer til å fungere i vervene for den perioden medlemmene sitter i kommunerådet.

Det følger av fjerde ledd at kommunestyret og fylkestinget kan delegere den samme avgjørelsesmyndigheten til rådet som til formannskapet og fylkesutvalget.

Etter femte ledd kan rådet gi enkeltmedlemmer av rådet ledelsesansvaret for deler av administrasjonen. Dette forutsetter imidlertid at kommunestyret eller fylkestinget har åpnet for en slik ordning. Den enkelte kommuneråd eller fylkesråd vil da ha full instruksjonsmyndighet overfor den delen av administrasjonen vedkommende leder. Kommuneråden eller fylkesråden opptrer imidlertid på vegne av rådet. Dette innebærer blant annet at rådet kan gi instrukser om hvordan ledelsesansvaret skal utøves, samt at rådet kan stilles politisk til ansvar for hvordan den enkelte kommuneråd eller fylkesråd utøver sitt ledelsesansvar. Kommunerådet og fylkesrådet kan delegere vedtaksmyndighet i saker som ikke er av prinsipiell betydning, til enkeltmedlemmer av rådet. Dette er den samme myndigheten som kan delegeres til kommunedirektøren. Forutsetningen for slik delegering er for det første at kommunestyret eller fylkestinget ikke har begrenset rådets delegeringsadgang på dette området, og for det andre at enkeltmedlemmene av rådet er gitt ledelsesansvar for deler av administrasjonen.

Sjette ledd pålegger rådet å rapportere tilbake til kommunestyret eller fylkestinget om hvilke vedtak det har truffet i saker av prinsipiell betydning.

Til § 10-3 Møteplikt. Møte- og talerett

Første ledd fastslår at rådets medlemmer plikter å delta i kommunestyrets eller fylkestingets møter. Medlemmene av rådet har også talerett. De har imidlertid ikke forslags- eller stemmerett.

Etter andre ledd har lederen av rådet møte- og talerett også i andre folkevalgte organer. I tillegg har også enkeltmedlemmer av rådet som har fått tildelt ledelsesansvar for deler av administrasjonen, slik møte- og talerett når organet behandler saker som hører inn under vedkommende medlems ansvarsområde. Møte- og taleretten for lederen og enkeltmedlemmene av rådet gjelder ikke for møter i kontrollutvalget og møter i folkevalgte organer opprettet av kommunestyret eller fylkestinget når disse behandler saker om kommunestyrets eller organets indre organisering, jf. tredje ledd.

Til § 10-4 Valg av kommuneråd eller fylkesråd

Rådet kan opprettes enten etter reglene i denne paragrafen eller etter § 10-5.

Det følger av første ledd at dersom kommunerådet eller fylkesrådet opprettes etter denne paragrafen, er det kommunestyret eller fylkestinget selv som skal velge rådet. Denne myndigheten kan ikke delegeres.

Etter andre ledd skal rådet velges i kommunestyrets eller fylkestingets konstituerende møte i de tilfeller hvor parlamentarisk styreform videreføres fra forrige valgperiode.

Tredje ledd regulerer hvordan skifte av råd i valgperioden skal skje. Det følger av § 10-7 første og andre ledd at henholdsvis forslag om at rådet skal fratre, og melding fra rådet om at det fratrer, skal legges fram i kommunestyre- eller fylkestingsmøte. Etter tredje ledd skal nytt råd velges senest i neste kommunestyre- eller fylkestingsmøte. Nytt råd skal også velges etter disse reglene dersom lederen av rådet fratrer. Nytt råd trer i funksjon straks det er valgt.

Fjerde ledd inneholder nærmere regler om listeforslaget. Det følger av bestemmelsen at det er forslagsstillerne som bestemmer hvor mange medlemmer rådet skal ha, og hvem som skal være leder og nestleder. Regelen om avstemninger i § 11-9 tredje ledd og representasjon fra begge kjønn i § 7-7 tredje ledd gjelder tilsvarende for listeforslaget. Det følger videre av § 8-1 andre ledd at medlemmene av kommunestyret eller fylkestinget kan velge mellom å stemme for ett av forslagene eller stemme blankt.

Dersom et medlem av rådet fratrer, skal rådet legge fram en sak i førstkommende møte i kommunestyret eller fylkestinget om å endre sammensetningen av rådet, jf. femte ledd. Et medlem som fratrer, trenger ikke å erstattes med et nytt medlem. I så fall fortsetter rådet med færre medlemmer. Kommunestyret eller fylkestinget kan ikke velge noen andre personer til medlem av rådet enn det rådet legger opp til i sitt saksframlegg. Kommunestyret eller fylkestinget har bare valget mellom å ta den nye sammensetningen av rådet til orientering eller stemme for eller imot forslaget.

Til § 10-5 Utpeking av kommunerådsleder eller fylkesrådsleder

Denne bestemmelsen gir regler for en alternativ måte å opprette kommuneråd eller fylkesråd på, jf. § 10-4.

Etter første ledd skal ordføreren peke ut en rådsleder til å danne nytt råd. Dette er en oppgave ordføreren utfører på vegne av kommunestyret eller fylkestinget. Denne plikten inntrer, i tillegg til ved innføring av ordningen, dersom det har oppstått en parlamentarisk situasjon som tilsier det. En slik situasjon kan for eksempel oppstå hvis sittende råd har meddelt at det fratrer, hvis rådet blir felt ved mistillit, hvis rådet får flertallet mot seg i en sak hvor det har stilt kabinettspørsmål eller hvis kommunestyrets eller fylkestingets sammensetning har endret seg etter et kommunestyre- eller fylkestingsvalg. Selv om det ikke lenger er eksplisitt sagt i ordlyden, skal ordføreren peke ut den rådslederen han eller hun etter politiske sonderinger antar kan samle størst oppslutning om sitt råd i kommunestyret eller fylkestinget. Plikten etter denne bestemmelsen påligger den til enhver tid sittende ordfører. Etter et valg kan dermed avgående ordfører starte en slik prosess dersom det har oppstått en parlamentarisk situasjon som tilsier at det må dannes et nytt råd.

Det følger av andre ledd at lederen av rådet selv setter sammen rådet. Lederen bestemmer dermed hvor mange medlemmer som skal være med i rådet, og hvem disse skal være. Kommunerådet og fylkesrådet må likevel sammensettes i tråd med reglene om representasjon fra begge kjønn i folkevalgte organer, jf. henvisningen om at reglene i § 7-7 tredje ledd gjelder på tilsvarende måte.

Etter tredje ledd kan lederen av rådet når som helst endre sammensetningen av rådet. Dette innebærer at lederen både kan bytte ut medlemmer og kan endre antallet medlemmer av rådet.

Fjerde ledd fastsetter at medlem av rådet skal fratre dersom lederen av rådet eller kommunestyret eller fylkestinget ønsker det. Medlem av rådet kan også fratre etter eget ønske. Alle medlemmene av rådet skal dessuten fratre dersom lederen av rådet fratrer.

Rådet skal sende melding til kommunestyret eller fylkestinget om sammensetningen av rådet straks det har konstituert seg eller foretatt endringer i sammensetningen av rådet, jf. femte ledd.

Til § 10-6 Politiske stillinger

Se punkt 10.6

Første ledd kodifiserer gjeldende praksis med å kunne oppnevne politiske stillinger knyttet til kommunerådet eller medlemmer av rådet.

Andre ledd innebærer at personer ansatt i politiske stillinger tilknyttet rådet må fratre øvrige kommunale eller fylkeskommunale verv i den perioden de er ansatt og knyttet til kommunerådet eller fylkesrådet. Bestemmelsen omfatter både politiske stillinger som er knyttet til rådet, og politiske stillinger som er knyttet til enkeltmedlemmer av rådet.

Det følger av tredje ledd at ansatte i politiske stillinger må forlate stillingen sin hvis rådet eller det medlemmet av rådet som stillingen er knyttet til, fratrer. Ansatte i politiske stillinger må også slutte i stillingen dersom rådet eller det medlem av rådet vedkommende er knyttet til, ønsker det.

Til § 10-7 Fratreden

Denne bestemmelsen inneholder regler om fratreden som gjelder enten rådet er opprettet etter § 10-4 eller § 10-5.

Det følger av første ledd at et mistillitsforslag mot enten rådet eller enkeltmedlemmer av rådet må framsettes i et kommunestyre- eller fylkestingsmøte. Forslaget skal som hovedregel ikke behandles før i neste kommunestyre- eller fylkestingsmøte. 2/3 av de møtende medlemmene kan likevel kreve at forslaget tas opp til votering i det samme møtet som det ble framsatt. Også melding fra rådet om at det fratrer, skal legges fram i et kommunestyre- eller fylkestingsmøte, jf. andre ledd.

Etter tredje ledd skal det fratredende rådet bli sittende inntil nytt råd er dannet.

Til § 10-8 Styrer

Etter første ledd kan kommunerådet og fylkesrådet opprette styringsorganer for rådets ledelse av administrasjonen. Dette styret vil ligge i linjen under rådet og være underlagt rådets instruksjonsmyndighet.

Et slikt styre kan etter andre ledd delegeres den samme vedtaksmyndigheten som administrasjonssjefen og enkeltmedlemmer av rådet, det vil si i saker som ikke er av prinsipiell betydning. Særlovgivningen kan imidlertid inneholde bestemmelser om delegering av myndighet som avviker fra dette utgangspunktet.

Det følger av tredje ledd at rådet når som helst kan omorganisere eller legge ned styret. Ved skifte av medlemmer kan rådet enten bytte ut alle medlemmene eller nøye seg med å bytte ut ett eller flere av medlemmene.

Etter fjerde ledd kan enkeltmedlemmer trekke seg fra styret uten å måtte søke fritak fra vervet.

Til § 10-9 Forslagsrett

Se punkt 10.5

Bestemmelsen er ny. Første ledd åpner for at enkeltmedlemmer av kommunestyret kan få satt saker på dagsordenen i kommunestyret eller fylkestinget. Forslaget som fremmes, må dreie seg om kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Dette omfatter både lovpålagte oppgaver og andre oppgaver kommunen eller fylkeskommunen utfører eller kan utføre.

Etter andre ledd kan det i samme valgperiode ikke fremmes forslag som har samme innhold som et tidligere framsatt forslag. Hvor like to forslag må være for at de må sies å ha «samme innhold», må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det kan ikke bare legges vekt på ordlyden i forslaget, men det må også vurderes om det materielle innholdet i forslaget er det samme. Det følger videre av bestemmelsen at det i samme valgperiode heller ikke kan framsettes forslag med samme innhold som en sak som tidligere er behandlet av kommunestyret eller fylkestinget eller et av disses organer. Rådet eller styrer under rådet, jf. § 10-8, er ikke å anse som organer for kommunestyret eller fylkestinget. Dette innebærer at det kan framsettes forslag med samme innhold som en sak som tidligere er behandlet i disse organene.

Det er etter tredje ledd kommunestyret og fylkestinget selv som avgjør hvilket organ som skal behandle forslaget. Dette kan enten være kommunestyret eller fylkestinget selv eller et av deres organer eller rådet.

Til § 10-10 Kontorlokaler og assistanse

Se punkt 10.7

Denne bestemmelsen skal sikre at grupper som ikke er representert i kommunerådet eller fylkesrådet, har tilstrekkelig adgang til informasjon og utredningskapasitet til å kunne opptre som en aktiv og kritisk opposisjon. Bestemmelsen inneholder ikke noen nærmere beskrivelse av hva som skal være innholdet i denne assistansen. Begrunnelsen for bestemmelsen gir imidlertid føringer på hvilken assistanse som gruppene har krav på. Bestemmelsen innebærer at gruppene i det minste har krav på generell sekretariatshjelp, og at administrasjonen i kommunen eller fylkeskommunen er tilgjengelig for å svare på henvendelser og hjelpe med mindre utredningsoppdrag. I tillegg kommer økonomisk støtte for å sikre at gruppene selv er i stand til å foreta egne utredninger.

Hvor mye støtte som konkret skal gis, må vurderes i det enkelte tilfellet. Det vil likevel være en nedre grense for hvor lite assistanse som kan ytes for at den ikke skal være under lovens minimumskrav. Avgjørelsen om hvilken type støtte og omfanget av støtten som skal ytes, kan bringes inn for departementet til lovlighetskontroll.

Rett til assistanse har grupper som ikke deltar i rådet. Med gruppe siktes det i utgangspunktet til medlemmer i kommunestyret eller fylkestinget som er valgt inn på samme valgliste. Det skjer imidlertid at enkelte medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget bryter med den listen de er valgt inn på, eller blir ekskludert fra listen eller partiet. I denne bestemmelsens forstand blir det da dannet en ny gruppe i kommunestyret eller fylkestinget, slik at også denne gruppen har krav på assistanse.

En gruppe i kommunestyret eller fylkestinget må anses å delta i rådet dersom ett av medlemmene i gruppen er med i rådet. I utgangspunktet utgjør alle medlemmene av kommunestyret eller fylkestinget som er valgt inn fra samme valgliste, den samme gruppen. Unntak fra dette er også her tilfeller hvor et medlem ikke lenger er tilknyttet gruppen, enten fordi vedkommende selv har brutt med gruppen, eller fordi vedkommende har blitt ekskludert fra gruppen. Det at en gruppe har stemt for rådet ved valget, innebærer uansett ikke at gruppen anses å delta i rådet.

Kapittel 11. Saksbehandlingsregler

Til § 11-1 Virkeområde

Se punktene 17.4.1 og punkt 9.1.4

I første ledd fastslås det at kapitlet om saksbehandling gjelder for alle kommunale og fylkeskommunale folkevalgte organer hvis ikke noe annet er bestemt i lov. Saksbehandlingsreglene gis her et noe utvidet virkeområde i forhold til gjeldende lov (§ 29). Blant annet vil reglene nå gjelde for alle utvalg, for styrer for institusjoner, for interkommunale politiske råd og for kommunale oppgavefellesskap. Unntak fra bestemmelsen vil framgå av bestemmelser om de enkelte organer.

Av andre ledd framgår det at for styre for kommunalt eller fylkeskommunalt foretak er det kun enkelte av saksbehandlingsreglene som gjelder. Dette gjelder bestemmelser om kunngjøring av møte, saksliste, møtebok, møteoffentlighet, fjernmøte, lyd- og bildeopptak, inhabilitet og fritak av personlige grunner. I tillegg gjelder de særskilte reglene om kommunale foretak i kapittel 9.

Til § 11-2 Møte

Se punktene 17.4.2 og 17.4.3

Første ledd viderefører møteprinsippet i dagens lov (§ 30 nr. 1), som sier at folkevalgte organer skal behandle sine saker og treffe sine vedtak i møter.

Andre ledd om når møter skal holdes, er en videreføring av dagens § 32 nr. 1. Det er gjort noen språklige endringer.

Tredje ledd om møteleder er en videreføring av dagens § 32 nr. 4.

Fjerde ledd om møteleder er en videreføring av dagens § 34 nr. 2.

Til § 11-3 Innkalling og saksliste

Se punktene 17.4.3 og 17.4.6

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av bestemmelser i dagens §§ 32 og 34.

Det følger nå av første ledd fjerde punktum at 1/3 av et organs medlemmer har et krav på at lederen av organet setter en sak opp på sakslisten. Et slikt krav må ikke settes fram i et møte.

Av andre ledd framgår det at møter skal kunngjøres på hensiktsmessig måte. Det presiseres uttrykkelig at dette kunngjøringskravet også gjelder for møter som antas at vil bli lukket etter § 11-5.

Av tredje ledd framkommer det at saksliste og andre møtedokumenter som ikke er unntatt offentlighet, skal være tilgjengelig for allmennheten.

Det framgår av femte ledd at et organ i visse tilfeller kan fatte vedtak i en sak selv om den ikke er oppført på sakslisten. Det samme gjelder selv om saksdokumentene ikke er sendt ut sammen med innkallingen. Dette gjelder hvis hverken møteleder eller 1/3 av de møtende medlemmene motsetter seg dette.

Til § 11-4 Møtebok

Se punkt 17.4.5

Bestemmelsen viderefører dagens § 30 nr. 3 og 4 og inneholder i tillegg enkelte nye elementer.

I første ledd er det tatt inn et nytt krav om hvilke opplysninger som skal framgå av møteboken. Dette er en liste over det som minimum skal framgå av møteboken. Det kan selvsagt også tas inn andre opplysninger, og kommunestyret eller fylkestinget kan fastsette reglement om ytterligere opplysninger som skal være med. Det er også tatt inn en bestemmelse i første ledd andre punktum om at møteboken skal, med unntak av de delene som er unntatt fra offentlighet, være tilgjengelig for allmennheten.

Etter andre ledd skal møteboken inneholde en konkret henvisning til korrekt hjemmel for inhabilitet og lukking. Henvisningen skal være så spesifikk at man angir hvilket ledd og eventuelt bokstav i den aktuelle paragrafen som hjemler inhabiliteten eller lukkingen, for eksempel inhabilitet etter forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav d, eller at møtet er lukket med hjemmel i kommuneloven § 11-5 andre ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Dersom lukkingshjemmelen er § 11-5 tredje ledd bokstav b, må det også spesifikt vises til den aktuelle bestemmelsen i offentlighetsloven.

Dersom organet behandler et spørsmål om inhabilitet eller om møtet skal lukkes, skal dette også føres inn i møteboken selv om den folkevalgte blir ansett habilt eller at møtet blir åpent. Slik avgjørelser anses å falle inn under første ledd bokstav d og e.

Til § 11-5 Møteoffentlighet

Se punktene 17.4.4 og punkt 10.3

Prinsippet om møteoffentlighet i dagens § 30 videreføres i denne bestemmelsen. Enkelte bestemmelser er nye eller noe justert.

I fjerde ledd videreføres dagens § 31 a nr. 3 om at kommunerådet eller fylkesrådet selv bestemmer om et møte i rådet skal være åpent, med mindre en av lukkingsgrunnene i andre ledd tilsier noe annet.

Til § 11-6 Lyd- og bildeopptak

Se punkt 17.4.7

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 31 a nr. 2 og sier at tillatelse til å gjøre opptak eller overføre lyd eller bilde fra åpne møter skal gis dersom noen ber om dette og det ikke vil virke forstyrrende på møtet. Møteleder avgjør dette. Paragrafen gjelder ikke de tilfellene hvor organet selv har vedtatt at organet skal gjøre egne lyd- og bildeopptak eller overføringer, eller at dette følger av kommunens reglement for saksbehandling i folkevalgte organer.

Til § 11-7 Fjernmøter

Se punkt 17.4.8

Dette er en ny bestemmelse som gir en generell adgang til å ha fjernmøter. Tidligere har det kun vært åpnet for dette for hastesaker (§ 30 nr. 2). De særlige reglene for hastesaker følger nå av § 11-8. De ordinære saksbehandlingsreglene gjelder også for denne type møter med mindre noe annet er særskilt fastsatt i loven.

Av første ledd framgår det at kommunestyret eller fylkestinget kan beslutte at folkevalgte organer i kommunen eller fylkeskommunen skal ha adgang til å avholde møter som fjernmøte. Det er kommunestyret eller fylkestinget som må beslutte at organet skal ha adgang til dette, og så er det opp til det enkelte organ å beslutte dette i det konkrete tilfellet. Også kommunestyret og fylkestinget selv kan avholde sine møter som fjernmøter om de ønsker det.

I andre ledd er det definert nærmere hva fjernmøte innebærer. Selv om deltakerne ikke sitter i samme lokale, skal de likevel via tekniske hjelpemidler kunne se, høre og kommunisere med hverandre. Kommunikasjonen skal således foregå i sanntid, det vil si i virkelig tid uten nevneverdig tidsforsinkelse (videokonferanse). For øvrig gjelder de ordinære reglene for møter også for fjernmøter.

Det følger av tredje ledd at møter som skal lukkes etter § 11-5 andre ledd, ikke kan holdes som fjernmøte. Møter som kan lukkes etter § 11-5 tredje ledd kan holdes som fjernmøter.

I fjerde ledd er det en hjemmel til å fastsette forskrift om krav til gjennomføring av fjernmøte, enkelte unntak til kravet om å se hverandre og unntak fra tredje ledd.

Til § 11-8 Hastesaker

Se punkt 17.4.9

Første ledd er i all hovedsak en videreføring av dagens bestemmelse i § 13 om utvidet myndighet i hastesaker, men det kommer klart fram at også ordfører kan gis myndighet i hastesaker, jf. forslagets § 6-1.

Andre ledd åpner for å behandle en sak i hastefjernmøter eller skriftlig dersom dette er påkrevd og saken haster. Vilkårene for å kunne gjøre dette er de samme som etter dagens bestemmelse (§ 30 nr. 2). Dette er en unntaksbestemmelse fra de ordinære regler om saksbehandling inkludert bestemmelsen om fjernmøter. De ordinære reglene om saksbehandling og fjernmøter gjelder hvis ikke annet er uttrykkelig sagt her.

Tredje ledd er nytt og sier at ved hastefjernmøte etter andre ledd kan innkallingen av medlemmene skje med en kortere frist enn etter ordinære regler. Hvordan innkalling skal skje, er opp til lederen av det folkevalgte organet å beslutte. Dette kan for eksempel være ved telefon eller ved elektronisk innkalling. Videre sies det i tredje ledd at saken skal utsettes til ordinært møte dersom en tredel av organets medlemmer krever det.

Fjerde ledd er også nytt og sier at ved skriftlig behandling av en sak etter andre ledd skal sakens dokumenter med forslag til vedtak sendes samtidig til alle organets medlemmer. Forslaget til vedtak anses som vedtatt hvis alle medlemmer slutter seg til det framlagte forslaget. Alle medlemmer må også slutte seg til at vedtaket treffes etter skriftlig saksbehandling.

Til § 11-9 Vedtaksførhet og avstemninger

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 33 og § 35 nr. 1 og 2. Det er stort sett kun gjort språklige endringer. Som nevnt i punkt 14.1 er det foreslått endringer i reglene om valg til folkevalgte organer som innebærer at vedtak i saker om ansettelser følger denne bestemmelsen, og ikke reglene om flertallsvalg i lovens kapittel 7. Plikten til å være til stede, og til å avgi stemme følger av § 8-1 første og andre ledd.

Til § 11-10 Inhabilitet for folkevalgte

Se punkt 18.4.1

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av de deler av dagens § 40 nr. 3 og nr. 4 som gjelder for folkevalgtes behandling av saker i folkevalgte organer. Inhabilitetsbestemmelser for ansatte er nå skilt ut i egen bestemmelse i § 13-3.

I bestemmelsen er det for øvrig foretatt noen justeringer for å forenkle den språklige forståelsen av bestemmelsen. Disse er ikke ment å innebære noen innholdsmessige endringer. Begrepet medvirkning er byttet ut flere steder med har vært med på eller delta. Den nye formuleringen er ment å være tydelig på at det skal være snakk om en viss medvirkning for at en person skal kunne bli inhabil etter denne bestemmelsen, selv om det ikke skal så veldig mye til. I utgangspunktet kan den som medvirker i behandlingen av en sak, også bli inhabil, men medvirkningen må ha hatt en viss reell betydning for saksbehandlingen. Ren kontorhjelp vil ikke innebære en medvirkning som kan medføre inhabilitet etter denne bestemmelsen.

Til § 11-11 Fritak av personlige grunner

Se punkt 18.4.3

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 40 nr. 4. Det er gjort språklige endringer. Dersom noen gis fritak av personlige grunner, skal dette føres i møteboken, jf. § 11-4 andre ledd.

Til § 11-12 Reglement for saksbehandling

Se punkt 17.4.10

Bestemmelsen en videreføring av dagens § 39 nr. 1. Det innebærer at reglementene må vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv, men det er ingenting i veien for at det vedtas ulike regler for ulike organer. Reglementene kan ikke innskrenke de rettighetene som følger av kommuneloven.

Til § 11-13 Utvidet innsynsrett for folkevalgte organer

Se kapittel 16

Bestemmelsen er ny, men er en delvis videreføring av praksis og et veiledende normalreglement om folkevalgtes innsynsrett departementet fra i 2004. Første ledd slår fast hovedregelen om at kommunestyret og fylkestinget som øverste organ har rett til innsyn i alle kommunale og fylkeskommunale saksdokumenter. Det er gitt enkelte unntak fra denne innsynsretten i de andre leddene i paragrafen. Andre folkevalgte organer har en mer begrenset innsynsrett. De har kun innsynsrett i saksdokumenter som omfatter de delene av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet som ligger innenfor organets virkeområde.

De folkevalgte vil ikke ha taushetsplikt om innholdet i dokumenter unntatt offentlighet etter offentlighetsloven. Dersom det folkevalgte organet får oversendt et dokument etter denne paragrafen, bør administrasjonen vurdere om det fremdeles er grunn til å unnta dokumentet fra offentlighet. Dersom dokumentet skal være unntatt offentlighet er det også viktig at det gjøres klart for de folkevalgte at det er unntatt offentlighet selv om det er oversendt til et folkevalgt organ. På den måten blir det klart for de folkevalgte at dokumentet er unntatt offentlighet.

Andre ledd oppstiller visse vilkår for at det folkevalgte organet skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte opplysninger. For at et organ som nevnt i første ledd skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte opplysninger, må det være nødvendig av hensyn til behandling av en konkret sak i tillegg til at et av vilkårene i forvaltningsloven § 13 b første ledd må være oppfylt. Med dette menes at organet selv både må vurdere om et av vilkårene i § 13 b første ledd er oppfylt og foreta en konkret vurdering av behovet for og nødvendigheten av å få tilgang til de taushetsbelagte opplysningene for å kunne ta stilling til den aktuelle saken den har til behandling. Et særlig relevant moment blir om organet kan behandle den aktuelle saken med for eksempel sladdete dokumenter. Behovet skal vurderes fra sak til sak, og det må fattes vedtak hver gang organet ønsker innsyn i slike opplysninger. Dette er parallelt med bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 b første ledd. Når organet ønsker innsyn i en sak hvor det foreligger taushetsbelagte opplysninger, må innsynsretten også vurderes opp mot forvaltningsloven § 13 a, som kan åpne for at organet gis innsyn i dokumenter når dokumentene er sladdet, den som har krav på taushet, samtykker eller de aktuelle opplysningene er alminnelig kjent. Taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 gjelder der det folkevalgte organet får innsyn i taushetsbelagte opplysninger.

Det følger av tredje ledd at vedtak om innsyn kan treffes med minst tre stemmer, eller med flertallet av de avgitte stemmene i organet. Det siste innebærer at dersom organet for eksempel har tre til fem medlemmer treffes vedtaket med flertallet av de avgitte stemmene, og det er ikke krav om tre stemmer for å fremme innsynskravet. Dersom organet har såpass mange medlemmer at tre stemmer ikke utgjør et flertall, vil det likevel være tilstrekkelig med tre stemmer. Dette innebærer for eksempel at det er nok at tre av et utvalgs ni medlemmer stemmer for innsyn for at forslaget skal anses som vedtatt. Dokumentene det blir gitt innsyn i, skal sendes til hele organet, og ikke bare de medlemmene som har fremmet innsynskravet eller stemt for det. Innsyn i taushetsbelagte opplysninger krever ordinært flertallsvedtak i organet.

Fjerde ledd inneholder særlige bestemmelser for parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner. Det følger av denne bestemmelsen at den utvidede innsynsretten for folkevalgte organer er noe innskrenket i parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner. Innsynsretten gjelder for det første ikke for notater fra den enkelte kommuneråd eller fylkesråd til rådet. Innsynsretten gjelder for det andre ikke for notater mellom kommunerådene eller mellom fylkesrådene. Det er for det tredje gjort unntak i innsynsretten for sakslister til og møtebøker for forberedende møter i rådet hvor rådet ikke skal treffe vedtak eller komme med en innstilling i en sak. I tillegg kan rådet bestemme at det ikke skal gis innsyn i saksdokumenter som er utarbeidet av administrasjonen. To vilkår må i så fall være oppfylt. Saksdokumentet må være laget for rådets eller et enkelt rådsmedlems egne forberedende vurderinger. I tillegg må saksdokumentet være utarbeidet av administrasjonen som sekretariat for rådet.

Femte ledd innebærer at det folkevalgte organets innsynsrett inntreffer når saken er satt på sakslisten for organet dersom det gjelder en sak som skal behandles i dette folkevalgte organet. Dersom den aktuelle saken det ønskes innsyn i, skal avgjøres av administrasjonen, oppstår innsynsretten først når saken er ferdigbehandlet, det vil si at det er truffet vedtak. Tilsvarende gjelder dersom det er kommunerådet eller fylkesrådet som skal avgjøre saken. Den enkelte folkevalgte vil fremdeles kunne fremme en innsynsbegjæring etter offentlighetsloven, og denne innsynsretten vil kunne inntre på et tidligere tidspunkt, jf. offentlighetsloven §§ 3 og 4. Bestemmelsen i kommuneloven begrenser ikke innsynsretten som følger av offentlighetsloven.

Kapittel 12. Innbyggerdeltakelse

Til § 12-1 Innbyggerforslag

Se punkt 8.1

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 39 a. Første ledd åpner for at innbyggerne i en kommune eller fylkeskommune kan fremme innbyggerforslag. Alle som er folkeregistrert som bosatt i kommunen eller fylkeskommunen, kan sette fram et innbyggerforslag. Det er ikke nødvendig at vedkommende er stemmeberettiget etter valgloven. Forslaget må knytte seg til kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Dette omfatter både virksomhet som kommunen eller fylkeskommunen i lov er pålagt å drive, og virksomhet som kommunen og fylkeskommunen kan ta på seg. Det følger videre av bestemmelsen at kommunestyret eller fylkestinget selv må ta stilling til forslaget dersom forslaget har fått det nødvendige antallet underskrifter. Også kravet til antall underskrifter er en videreføring av gjeldende rett. Dersom kommunestyret eller fylkestinget har delegert myndigheten i saken som forslaget omhandler, innebærer bestemmelsen at det likevel er kommunestyret eller fylkestinget som må behandle innbyggerforslaget. Det er også kommunestyret selv som må ta stilling til om forslaget gjelder kommunens virksomhet. Tilsvarende må fylkestinget selv ta stilling til om forslaget gjelder fylkeskommunens virksomhet.

Det er imidlertid ikke et forbud mot å behandle et innbyggerforslag selv om antall underskrifter er lavere enn kravet i loven, eller selv om forslaget ikke gjelder kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Kommunestyret eller fylkestinget kan med alminnelig flertall vedta å realitetsbehandle forslaget selv om disse vilkårene ikke er oppfylt, se også merknaden til tredje ledd.

Bestemmelsen krever ikke at underskriftene skal være skriftlig på papir. Underskrifter kan således samles inn på for eksempel internett. I og med at det gjelder et bosettingskrav, må støtteerklæringen inneholde informasjon som gjør det mulig å fastslå at underskriveren er bosatt i vedkommende kommune eller fylkeskommune.

Det følger av andre ledd at kommunestyret eller fylkestinget selv skal ta stilling til forslaget senest seks måneder etter at det er fremmet. Dette innebærer ikke at det innen denne fristen må være truffet en endelig beslutning i saken. Lovens vilkår vil være oppfylt dersom kommunestyret eller fylkestinget har behandlet saken og bestemt hvordan den skal behandles videre. Tidsfristen gjelder ikke for saker som blir henvist til behandling i sammenheng med en pågående plansak etter plan- og bygningsloven. I slike tilfeller er det mer hensiktsmessig å kanalisere innbyggerforslaget inn i den pågående planprosessen. Dette fordi denne loven har egne bestemmelser som skal ivareta innbyggernes deltakelse i slike prosesser, jf. plan- og bygningsloven §§ 11-12 til 11-14.

Etter tredje ledd kan det i samme valgperiode ikke fremmes to innbyggerforslag som har det samme innholdet. Det sist framsatte innbyggerforslaget kan i så fall avvises. Et innbyggerforslag kan også avvises dersom det har det samme innholdet som en sak som er behandlet av kommunestyret eller fylkestinget i den samme valgperioden. Det er kommunestyret eller fylkestinget selv som skal ta stilling til om et innbyggerforslag omfattes av denne bestemmelsen. Kommunestyret eller fylkestinget kan med alminnelig flertall vedta å realitetsbehandle forslaget selv om vilkårene i bestemmelsen ikke er oppfylt, se også merknaden til første ledd.

Det følger av fjerde ledd at innbyggerforslag som blir nedstemt i kommunestyret eller fylkestinget, bare kan påklages der dette følger av forvaltningsloven eller annen lov. Om saken dreier seg om et enkeltvedtak, og dermed kan påklages, må avgjøres etter reglene i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b.

Til § 12-2 Folkeavstemninger

Se punkt 8.2

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 39 b. Bestemmelsen tydeliggjør at kommuner og fylkeskommuner kan holde rådgivende folkeavstemninger. Kommunene og fylkeskommunene kunne ha gjennomført rådgivende folkeavstemninger også uten denne eksplisitte hjemmelen. Kommunene og fylkeskommunene kan derimot ikke holde bindende folkeavstemninger.

Det er nytt at det presiseres i lovteksten at folkeavstemninger kun kan gjennomføres om forhold som gjelder kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, jf. nærmere om dette i merknadene til § 12-1 om innbyggerforslag. I forarbeidene til gjeldende bestemmelse om folkeavstemninger, jf. Ot.prp. nr. 32 (2008–2009), ble det lagt til grunn at bestemmelsen skulle forstås slik, uten at dette framgikk av lovteksten. Presiseringen innebærer en harmonisering med reglene om innbyggerforslag.

Kommunestyret eller fylkestinget må selv ta stilling til om det skal gjennomføres folkeavstemninger. Denne myndigheten kan ikke delegeres.

Kapittel 13. Administrasjonen

Til § 13-1 Kommunedirektør. Myndighet og oppgaver

Se punktene 9.3 og 9.4

Første ledd fastslår at kommunestyret og fylkestinget selv skal ansette en kommunedirektør. Kommunedirektøren skal være leder av kommunens og fylkeskommunens administrasjon. I bestemmelsen brukes betegnelsen kommunedirektør enten det gjelder slikt verv i en kommune eller i en fylkeskommune. Det er ingen plikt til å benytte betegnelsen kommunedirektør. I den forstand videreføres gjeldende rett, som lar det være opp til kommunene selv å bestemme hvilken stillingstittel den øverste lederen av administrasjonen skal ha.

Andre ledd fastslår at kommunedirektøren skal lede den samlete kommunale eller fylkeskommunale administrasjonen, med de unntak som følger av lov, og innenfor de instruksene, retningslinjene eller påleggene kommunestyret eller fylkestinget gir. Dette er i hovedsak en videreføring av dagens § 23. Formuleringen «instruksene, retningslinjene og påleggene» er imidlertid en presisering for å understreke at kommunestyret må være tydelig dersom de ønsker å komme med føringer til kommunedirektøren.

Tredje ledd fastslår kommunedirektørens utredningsplikt. Dette er en videreføring av dagens bestemmelse, men med en noe nærmere presisering enn dagens lov. Saker som legges fram for folkevalgte organer, skal, som tidligere, være forsvarlig utredet. Bestemmelsen presiserer nå at utredningen skal gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe vedtak. Utredningen skal derfor inneholde relevant og nødvendig informasjon om sakens faktum. I tillegg skal det juridiske grunnlaget være utredet i nødvendig og tilstrekkelig grad. Hvor omfattende denne utredningsplikten er, vil bero på en konkret vurdering av den aktuelle saks omfang, kompleksitet, tidsaspekt og så videre.

Fjerde ledd sier at kommunedirektøren skal påse at vedtak som treffes av folkevalgte organer, blir iverksatt uten ugrunnet opphold. Denne iverksettelsesplikten følger også av dagens § 23, men det er nå presisert at dette skal skje uten ugrunnet opphold. I tillegg er det tatt inn en ny bestemmelse som sier at hvis kommunedirektøren blir oppmerksom på faktiske eller rettslige forhold som har sentral betydning for iverksettelse av vedtaket, skal han eller hun gjøre det folkevalgte organet oppmerksom på det på en egnet måte.

Femte ledd og sjette ledd viderefører, med enkelte språklige justeringer, bestemmelsene om kommunedirektørens møte- og talerett i folkevalgte organer og om folkevalgte organers adgang til å gi kommunedirektøren myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning. Både kommunestyret og andre folkevalgte organer kan delegere slik myndighet til kommunedirektøren. Kommunedirektøren kan delegere sin myndighet videre til andre personer i administrasjonen. Dette er ikke sagt uttrykkelig i loven, men følger av den alminnelige delegeringslæren.

I syvende ledd gis kommunedirektøren det løpende personalansvaret for den enkelte, inkludert ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og andre tjenstlige reaksjoner hvis ikke annet er fastsatt i lov. Arbeidsgiver- og personalpolitikk vil imidlertid fortsatt være kommunestyrets eller fylkestingets ansvar. Og kommunedirektørens oppgaver her må selvsagt gjennomføres innenfor de budsjettvedtakene og overordnete arbeidsgiverpolitiske vedtak kommunestyret eller fylkestinget måtte fatte. For å illustrere skillet kan det vises til at hvilket reglement kommunen eller fylkeskommunen skal ha for pensjon, permisjon eller liknende, ligger til kommunestyret eller fylkestinget, mens den konkrete behandlingen av søknad om permisjon eller liknende ligger til kommunedirektøren.

Lovfesting av dette ansvaret er nytt og innebærer at kommunestyret og fylkestinget ikke kan velge noen annen løsning. Det vil si at de kan ikke gi kommunedirektøren mindre ansvar enn det som her følger av loven, men de kan selvfølgelig delegere mer ansvar til kommunedirektøren innenfor lovens rammer.

Til § 13-2 Åremål

Se punkt 9.4

I bestemmelsen videreføres dagens bestemmelse (§ 24) om at ledende administrative stillinger og ombud kan være åremålsstillinger.

Til § 13-3 Inhabilitet for ansatte

Se punkt 18.4.2

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av de delene av dagens § 40 nr. 3 som gjelder for ansatte i administrasjonen i kommuner og fylkeskommuner. Inhabilitetsbestemmelser for folkevalgte er nå skilt ut i egen bestemmelse i § 11-10.

I bestemmelsen er det for øvrig foretatt noen justeringer for å forenkle den språklige forståelsen av bestemmelsen. Disse er ikke ment å innebære noen innholdsmessige endringer. Begrepet medvirkning er byttet ut flere steder med har vært med på eller delta. Den nye formuleringen er ment å være tydelig på at det skal være snakk om en viss medvirkning for at bestemmelsen skal slå inn, selv om det ikke skal så veldig mye til. Ren kontorhjelp med saksbehandlingen vil ikke innebære en medvirkning som medfører inhabilitet etter denne bestemmelsen.

Til § 13-4 Møterett for ansattes representanter i folkevalgte organer

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 26 om at representanter for de ansatte har møterett i folkevalgte organer når disse behandler saker som gjelder forholdet mellom kommunen eller fylkeskommunen som arbeidsgiver og de ansatte. Unntaket om at de ansatte ikke har møterett i formannskap eller fylkesutvalg, er imidlertid ikke videreført. Representanter for de ansatte vil således ha møterett når formannskap eller fylkesutvalg behandler denne type saker.

For øvrig er det gjort noen språklige endringer.

Til § 13-5 Pensjonsordning for ansatte

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 24 nr. 3

Kapittel 14. Økonomiforvaltning mv.

Til § 14-1 Grunnleggende krav til økonomiforvaltningen

Se punktene 20.2 og 20.7

Bestemmelsen stiller enkelte grunnleggende krav til kommunenes og fylkeskommunenes økonomiforvaltning.

Første ledd er nytt. Bestemmelsen markerer idealet om en sunn og langsiktig økonomiforvaltning, og kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for dette. Med økonomisk handleevne siktes det til grunnlaget for at kommunene og fylkeskommunene kan yte et godt tjenestetilbud, og for at kommunestyret og fylkestinget kan utøve lokal politikk.

Andre ledd trekker fram planlegging som et sentralt verktøy for politisk styring og utvikling av kommunenes og fylkeskommunenes egen virksomhet og økonomi, lokalsamfunn og regioner. Bestemmelsen innebærer ingen materielle krav til planleggingen utover kravene som følger av kommunelovens regler om økonomiplan og årsbudsjett eller av reglene om samfunnsplanlegging i plan- og bygningsloven. Bestemmelsen erstatter gjeldende kommunelov § 5.

Tredje ledd setter rettslige rammer for forvaltningen av finansielle midler og gjeld. Bestemmelsen gjelder både for kortsiktig og langsiktig forvaltning av likviditet og andre finansielle midler, og for låneopptak og forvaltning av gjeldsporteføljen. Bestemmelsen gjelder for bruk av alle typer finansielle instrumenter i finans- og gjeldsforvaltningen. Bestemmelsen fastsetter en generell plikt for kommunene og fylkeskommunene til å innrette finans- og gjeldsforvaltningen slik at den ikke innebærer vesentlig finansiell risiko for kommunen eller fylkeskommunen, deriblant slik at kommunens eller fylkeskommunens betalingsevne opprettholdes. Spørsmål om kommunens eller fylkeskommunens finans- og gjeldsforvaltning innebærer vesentlig finansiell risiko kan prøves ved lovlighetskontroll. Innenfor rammen av hva som må anses som vesentlig finansiell risiko etter denne bestemmelsen, kan kommunestyret eller fylkestinget selv ta stilling til hvilken finansiell risiko finansreglementet skal åpne for. Bestemmelsen erstatter gjeldende kommunelov § 52 nr. 3. Nærmere bestemmelser om finans- og gjeldsforvaltningen er gitt i § 14-13. Tredje ledd gjelder ikke for forvaltningen av finansielle eiendeler hvor kommunens eller fylkeskommunens eierskap har en næringspolitisk eller samfunnsmessig begrunnelse (investeringer av «ikke-finansiell» karakter). Eksempler på dette kan være aksjer i et kraftselskap eller kollektivselskap, eller utlån med et sosialt formål.

Departementet presiserer at lovens bestemmelse om at kommuner skal forvalte midler og gjeld på en måte som ikke innebærer vesentlig finansiell risiko, må forstås som en materiell begrensning av kommunenes kompetanse, og ikke bare en pliktregel for kommunene. Dette innebærer at en avtale som er i strid med regelen i visse tilfeller er ugyldig. Dette er nærmere omtalt i kapittel 21. At bestemmelsen skal forstås som en materiell skranke er nytt, sammenlignet med den forståelsen av gjeldende § 52 nr. 3 som Høyesterett la til grunn i dom 29. februar 2016 mellom Danske Bank og Bremanger kommune (Bremangerdommen).

Til § 14-2 Kommunestyrets og fylkestingets plikter

Se punkt 20.3

Bestemmelsen fastsetter kommunestyrets og fylkestingets ansvar for økonomisk planlegging og budsjettering, bruken av kommunens eller fylkeskommunens midler og økonomistyringen. Kommunestyrets og fylkestingets myndighet etter denne bestemmelsen kan ikke delegeres til underordnet organ.

Etter bokstav a har kommunestyret og fylkestinget plikt til å vedta økonomiplanen og årsbudsjettet for kommunen eller fylkeskommunen. Dette gjelder også endringer i økonomiplanen og årsbudsjettet. Økonomiplanen og årsbudsjettet skal omfatte hele kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, jf. § 14-4 tredje ledd. Bestemmelsen svarer til gjeldende kommunelov §§ 44 nr. 6 første punktum og 45 nr. 2 første punktum.

Etter bokstav b skal kommunestyret og fylkestinget vedta årsregnskapene og årsberetningene for kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Det skal utarbeides og vedtas årsregnskap og årsberetning for ulike deler av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, jf. § 14-6 første ledd og § 14-7 første ledd. Bestemmelsen svarer til gjeldende kommunelov § 48 nr. 3 første punktum og forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 første ledd. Årsregnskapet og årsberetningen for interkommunalt politiske råd og kommunalt oppgavefellesskap skal imidlertid vedtas av representantskapet i rådet eller oppgavefellesskapet, jf. § 14-8. Dette gjelder selv om rådet eller oppgavefellesskapet ikke er et eget rettssubjekt, men en del av kontorkommunen som rettssubjekt.

Bokstav c er ny. Bestemmelsen innebærer en plikt for kommunestyret og fylkestinget til å fastsette finansielle måltall som hjelpemiddel i den langsiktige styringen av kommunens eller fylkeskommunens økonomi. Med finansielle måltall siktes det til politiske målsettinger for kommunens eller fylkeskommunens økonomiske utvikling. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kommunestyrets og fylkestingets ansvar for en langsiktig økonomiforvaltning, jf. § 14-1 første ledd.

Bokstav d er ny. Den lovfester en plikt for kommunestyret og fylkestinget til å fastsette nærmere regler for kommunens og fylkeskommunens økonomiforvaltning (økonomireglement). Bestemmelsen stiller ikke krav til innholdet i økonomireglementet. Innholdet i økonomireglementet vil bero på øvrige lov- og forskriftskrav til økonomiforvaltningen, økonomifaglige normer og en risiko- og vesentlighetsvurdering for den enkelte kommune og fylkeskommune.

Bokstav e innebærer en plikt til å fastsette nærmere regler for forvaltningen av finansielle midler og gjeld (finansreglement). Det siktes her til regler for hvordan kommunens eller fylkeskommunens midler skal plasseres i finansmarkedet, hvordan gjeldsporteføljen skal settes sammen, bruk av finansielle instrumenter til styring av renterisiko, og så videre. Finansreglementet må fastsettes innenfor rammene av § 14-1 tredje ledd. Nærmere krav til innholdet i finansreglementet er gitt i § 14-13. Bestemmelsen svarer til gjeldende kommunelov § 52 nr. 1.

Til § 14-3 Behandling av økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning

Se punkt 20.3

Første ledd angir kommunestyrets og fylkestingets frist for å vedta økonomiplanen og årsbudsjettet. Økonomiplanen skal omfatte de fire neste budsjettårene. Det følger av bestemmelsen at årsbudsjettet, både driftsbudsjettet og investeringsbudsjettet, er ettårig. Budsjettåret følger kalenderåret. Bestemmelsen svarer til gjeldende § 44 nr. 1 og nr. 2 og § 45 nr. 1.

Andre ledd første punktum fastsetter kommunestyrets og fylkestingets frist for å vedta de ulike årsregnskapene og årsberetningene etter §§ 14-6 første ledd og 14-7 første ledd. Andre punktum innebærer at hvert årsregnskap skal behandles samtidig med tilhørende årsberetning. Eksempelvis skal årsberetningen til et kommunalt foretak foreligge samtidig med behandlingen av foretakets regnskap. Regnskapsåret følger budsjettåret. Første og andre punktum svarer til forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 første ledd og § 10 tredje ledd siste punktum.

Tredje punktum innebærer at kommunestyret og fylkestinget, ved behandlingen av årsregnskapet, må ta stilling til hvordan et eventuelt merforbruk i driftsregnskapet skal dekkes inn, innenfor fristene i § 14-11. Bestemmelsen må forstås slik at kommunestyret eller fylkestinget må treffe vedtak som setter i gang og gir rammer for kommunens eller fylkeskommunens arbeid med inndekningen av merforbruket, deriblant at kommunestyret eller fylkestinget angir beløp og tidsplan for når merforbruket skal dekkes inn. Bestemmelsen stiller ikke krav om at vedtaket skal angi tiltakene som skal gjennomføres for å dekke inn merforbruket. Dette tar kommunestyret stilling til i økonomiplanen og årsbudsjettet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 14-5 fjerde ledd. Bestemmelsen erstatter gjeldende kommunelov § 48 nr. 3 siste punktum.

Tredje ledd første punktum viderefører formannskapets og fylkesutvalgets plikt til å innstille til vedtak om økonomiplan, årsbudsjett og årsregnskap, jf. gjeldende kommunelov §§ 44 nr. 6, 45 nr. 2 og 48 nr. 3. Dette gjelder også endringer i økonomiplanen og årsbudsjettet. Bestemmelsen slår i tillegg fast at formannskapet og fylkesutvalget også skal innstille til vedtak om årsberetning. Dette erstatter forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 tredje ledd første punktum. Dette betyr at kommuner og fylkeskommuner ikke lenger kan bestemme at andre organer enn formannskapet eller fylkesutvalget skal innstille til årsberetningen. Kravene til økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning gjelder også for formannskapets eller fylkesutvalgets innstilling.

Andre punktum viderefører kontrollutvalgets plikt til å uttale seg før formannskapet eller fylkesutvalget innstiller til vedtak om årsregnskap og årsberetning. Bestemmelsen erstatter gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg § 7. Kontrollutvalget uttaler seg etter at revisjonsberetningen foreligger, og tidlig nok til at formannskapet eller fylkesutvalget kan ta hensyn til uttalelsen før det avgis innstilling.

Tredje punktum presiserer at innstillingsretten etter første punktum ligger til kommunerådet eller fylkesrådet i kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform.

Fjerde ledd første punktum viderefører kravet til 14 dagers alminnelig ettersyn av formannskapets eller fylkesutvalgets innstilling til økonomiplan og årsbudsjett, jf. gjeldende § 44 nr. 7 og § 45 nr. 3. Kravet om ettersyn gjelder ikke for endringer i økonomiplanen og årsbudsjettet som foretas i forbindelse med ordinære budsjettrevisjoner gjennom året, jf. andre punktum.

Femte ledd første punktum viderefører plikten til å sende økonomiplanen, årsbudsjettet, årsregnskapene og årsberetningene til departementet. Plikten gjelder både for kommunestyrets og fylkestingets vedtak og for dokumentene. Bestemmelsen innebærer videre at også saksdokumentene fra det innstillende organet skal oversendes. Det følger også av bestemmelsen at vedtak om opptak av lån skal inngå i oversendelsen av årsbudsjettet, jf. § 14-4 andre ledd. Bestemmelsen innebærer ikke krav om å oversende endringer i økonomiplanen og årsbudsjettet som foretas i forbindelse med budsjettrevisjoner gjennom året. Andre punktum presiserer at revisjonsberetningene og kontrollutvalgets uttalelser til de ulike årsregnskapene og årsberetningene også skal sendes til departementet. Bestemmelsene i første og andre punktum erstatter gjeldende kommunelov §§ 44 nr. 8, 45 nr. 8 og § 50 nr. 9, og forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 15 andre og fjerde ledd, forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 11 andre ledd og forskrift 24.8.2006 nr. 1033 om særbudsjett mv. for kommunale og fylkeskommunale foretak §§ 5 og 17. Tredje punktum gir departementet hjemmel til å fastsette fristene for å sende dokumentene etter første og andre punktum til departementet.

Til § 14-4 Økonomiplan og årsbudsjett

Se punkt 20.3

Bestemmelsen stiller grunnleggende krav til økonomiplanen og årsbudsjettet, slik at de kan være kommunestyrets og fylkestingets verktøy for å gjennomføre politiske prioriteringer og for å styre kommunens eller fylkeskommunens økonomi. Kravene må også ses i lys av at økonomiplanen og årsbudsjettet skal være tilgjengelige for innbyggerne og andre interessenter.

Første ledd er nytt. Bestemmelsen bygger på at økonomiplanleggingen skal ta utgangspunkt i den langsiktige kommunale og regionale planleggingen. Bestemmelsen innebærer at økonomiplanen må vise hvordan langsiktige utfordringer, mål og strategier i kommunale og regionale planer etter plan- og bygningsloven skal gjennomføres med tiltak og økonomiske prioriteringer de fire neste årene. Kommunestyret eller fylkestinget avgjør hvordan sammenhengen mellom økonomiplanen og kommuneplanens langsiktige samfunnsdel eller regionale planer skal framstilles i økonomiplanen.

Andre ledd første punktum innebærer at økonomiplanen og årsbudsjettet må vise kommunestyrets eller fylkestingets prioriteringer. Det siktes her til å vise hvordan kommunestyret eller fylkestinget ønsker å oppnå politiske mål, enten det er gjennom økonomiske eller andre tiltak. Utover kravet til oversiktlighet i tredje ledd, stilles det ikke krav til hvordan prioriteringene framstilles. Første punktum innebærer videre at bevilgningene skal vises, det vil si hvilken økonomisk ramme som kommunestyret eller fylkestinget fastsetter til disponering for de ulike budsjettområdene og til ulike formål. Det ligger til kommunestyret og fylkestinget selv å avgjøre hvordan bevilgningene skal inndeles og fastsettes. Kommunestyret eller fylkestinget avgjør selv om bevilgninger skal gis som bruttobevilgninger, nettobevilgninger eller ved å kombinere brutto- og nettobevilgninger. Nærmere krav til oppstilling av bevilgningene vil følge av forskrift, se sjette ledd. Etter første punktum skal økonomiplanen og årsbudsjettet også angi målene og premissene som økonomiplanen og årsbudsjettet bygger på, herunder premissene for bruken av bevilgningene.

Andre punktum stiller krav om at økonomiplanen og årsbudsjettet må vise den økonomiske utviklingen. Det siktes her til utviklingen i inntekter og utgifter, driftsresultat, avsetninger til og bruk av fond, og så videre. Bestemmelsen stiller også et nytt krav om å vise gjeldsutviklingen og utviklingen i andre vesentlige langsiktige forpliktelser. Med andre langsiktige forpliktelser menes langsiktige leie- og leasingavtaler, og langsiktige forpliktelser om å yte tilskudd til andre, og liknende. Nærmere krav til oppstilling av den økonomiske utviklingen og utviklingen i gjeld mv. vil følge av forskrift, se sjette ledd.

Første og andre punktum erstatter gjeldende § 44 nr. 3 første punktum og § 46 nr. 4 andre punktum, samt gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsbudsjett § 4 andre ledd andre punktum.

Tredje punktum stiller krav om at kommunestyret og fylkestinget ved behandlingen av årsbudsjettet må angi hvor mye lån som kan tas opp i budsjettåret. Det følger av dette at kommunestyret eller fylkestinget selv må vedta hvor mye lån som kan tas opp i budsjettåret. Dette setter også rammene for låneopptak i kommunale og fylkeskommunale foretak.

Tredje ledd angir for det første en plikt til å planlegge og budsjettere med balanse. Nærmere regler om budsjettbalanse er gitt i § 14-10.

For det andre stilles det krav om at inntektene og utgiftene i økonomiplanen og årsbudsjettet skal være realistiske. Det vil si at inntekter og utgifter innarbeides med det som sannsynlig må påregnes, ut fra alminnelige forventninger om utviklingen i eksterne faktorer og ut fra de bevilgninger og tiltak som kommunestyret eller fylkestinget vedtar i økonomiplanen og årsbudsjettet. Realismekravet innebærer blant annet at det må gjøres en vurdering av sentrale premisser for utarbeidelse av økonomiplanen og årsbudsjettet, eksempelvis utviklingen i innbyggertall, priser og renter, for å unngå at inntekter overvurderes og utgifter undervurderes. Som en følge av at årsregnskapet skal sammenholdes mot årsbudsjettet, jf. § 14-6 andre ledd andre punktum, er det et premiss at periodiseringen av inntekter og utgifter i årsbudsjettet følger periodiseringsreglene for årsregnskapet.

For det tredje stiller tredje ledd krav til fullstendighet. Med fullstendighet siktes det til at økonomiplanen og årsbudsjettet omfatter hele kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt med tilhørende inntekter og utgifter. Blant annet må økonomiplanen og årsbudsjettet også omfatte økonomiske rammer for kommunale og fylkeskommunale foretak etter kapittel 9. Eksempelvis kan dette være rammer for foretakets drift og investeringer, eller overføringer (bevilgninger) fra kommunekassen til foretaket, eller overføringer fra foretaket til kommunekassen. Styret i foretaket fastsetter det nærmere budsjettet for foretaket innenfor kommunestyrets eller fylkestingets vedtak, jf. § 9-8 tredje ledd. Kravet til fullstendighet må forstås med utgangspunkt i at kommunale og fylkeskommunale foretak har eget budsjett og regnskap. Dette innebærer for eksempel at inntekter som genereres av foretakets drift føres i budsjettet og regnskapet til foretaket, og ikke i kommunens eller fylkeskommunens årsbudsjett.

Til sist stiller tredje ledd krav om at økonomiplanen og årsbudsjettet er oversiktlige. Med oversiktlighet siktes det til hvordan økonomiplanen og årsbudsjettet skal utformes. Det vil for eksempel innebære at årsbudsjettet framstilles i et samlet dokument, at det forklares hvilke premisser som er lagt til grunn, at inntekter og utgifter angis med beløp og tekst, og at mål og premisser for bevilgningene beskrives. Kravet om oversiktlighet må ses i sammenheng med at økonomiplanen og årsbudsjettet skal være lett tilgjengelig for allmennheten, og samtidig klargjøre fullmaktene til underordnete organer i kommunen eller fylkeskommunen. Kravet må også ses i sammenheng med departementets oppfølging av kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse.

Tredje ledd erstatter gjeldende §§ 44 nr. 3 og nr. 4, og §§ 46 nr. 2, nr. 3 og nr. 4 første punktum. Bestemmelsen erstatter også gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsbudsjett § 4 andre ledd og § 6 andre, tredje og fjerde ledd.

Fjerde ledd første punktum er nytt og fastslår at økonomiplanen skal deles inn i en driftsdel og en investeringsdel. Andre punktum viderefører gjeldende § 46 nr. 5 om inndeling av årsbudsjettet i et driftsbudsjett og et investeringsbudsjett. Andre punktum presiserer også at driftsbudsjettet og investeringsbudsjettet skal stilles opp og deles inn på samme måte som økonomiplanen. Med driftsbudsjettet siktes det til utgiftene som gjelder den løpende driften av virksomheten og finansieringen av denne. Med investeringsbudsjettet siktes det til anskaffelser av fast eiendom og anlegg mv. og andre eiendeler av varig og vesentlig verdi og finansieringen av dette. Nærmere regler om skillet mellom drift og investering er gitt i § 14-9. Ytterligere regler om innholdet i drift og investering vil følge av forskrift, jf. § 14-4 sjette ledd og § 14-9 tredje ledd.

Femte ledd er nytt. For det første viderefører bestemmelsen at økonomiplanen etter kommuneloven kan inngå i kommuneplanens handlingsdel, jf. gjeldende plan- og bygningsloven § 11-1 fjerde ledd. For det andre åpner bestemmelsen for at økonomiplanen utarbeidet etter reglene i kommuneloven i stedet kan fungere som (utgjøre) kommuneplanens handlingsdel etter plan- og bygningsloven § 11-1. Det er en forutsetning for dette at økonomiplanens innhold oppfyller plan- og bygningslovens krav til innholdet i kommuneplanens handlingsdel. At økonomiplanen kan utgjøre kommuneplanens handlingsdel er nytt og innebærer at det ikke er nødvendig å utarbeide en egen handlingsdel etter plan- og bygningsloven i tillegg til økonomiplanen.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskriftsregler om bevilgningsoversikter og økonomiske oversikter. Adgangen til å gi forskriftsregler om dette for økonomiplanen er ny. Med bevilgningsoversikter siktes det til oppstillinger av hvordan forventete inntekter fordeles og bevilges til de ulike budsjettområdene i kommunen eller fylkeskommunen. Bestemmelsen er ikke ment å åpne for at departementet kan fastsette hvordan budsjettområdene skal deles inn i den enkelte kommune og fylkeskommune. Med økonomiske oversikter siktes det til oppstillinger av typer inntekter, typer utgifter, driftsresultat, bruk av og avsetninger til fond mv. Bestemmelsen innebærer at departementet kan fastsette at økonomiplanen og årsbudsjettet skal inneholde en obligatorisk talldel med standardiserte oversikter over bevilgningene og utviklingen i kommunens eller fylkeskommunens økonomi. Hjemmelen retter seg mot standardiserte oppstillinger som er liknende oppstillingene i vedleggene 1 til 5 i forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett for kommuner og fylkeskommuner.

Sjette ledd gir også en ny adgang til å fastsette forskriftsregler om oversikter over gjeldsutviklingen. Hjemmelen retter seg mot eventuelle krav om spesifisering av ulike typer gjeld og langsiktige forpliktelser, eksempelvis også krav om å vise hvor stor del av gjeldsbyrden som er netto renteeksponert.

Hjemmelen etter sjette ledd gjelder også for hvordan budsjettet for eventuelle lånefond etter § 14-14 tredje ledd andre punktum skal stilles opp.

Til § 14-5 Årsbudsjettets bindende virkning. Budsjettstyring

Se punktene 20.3 og 20.4

Første ledd første punktum slår fast en annen grunnleggende oppgave for årsbudsjettet, som er å angi bindende rammer for årets tilgang på midler og disponering av midlene. Bestemmelsen innebærer at kommunestyrets eller fylkestingets bevilgninger i årsbudsjettet ikke kan fravikes, heller ikke av kommunestyret eller fylkestinget selv, uten at kommunestyret eller fylkestinget vedtar å endre årsbudsjettet.

Innenfor de bevilgningene som er fastsatt i årsbudsjettet, kan kommunestyret eller fylkestinget tildele underordnete folkevalgte organer myndighet til å foreta en videre fordeling av bevilgningene (fordelingsfullmakt). Slike fordelinger er ikke en del av årsbudsjettet, og skal ikke framstilles i årsbudsjettdokumentet.

Myndigheten til å disponere bevilgningene som er ført opp i årsbudsjettet (disponeringsfullmakten) ligger som utgangspunkt til kommunedirektøren. Dette følger av kommunedirektørens iverksettelsesplikt i § 13-1 fjerde ledd første punktum. Kommunestyret eller fylkestinget kan gi disponeringsfullmakt til andre enn kommunedirektøren. Disponeringsfullmakten gir ikke myndighet til å foreta anskaffelser og utstede utbetalingsordre utover det som følger av årsbudsjettet. I tilfeller der kommunestyret eller fylkestinget har gitt underordnete kollegiale organer myndighet til å gi nærmere fordelinger og føringer for bruken av bevilgningene (fordelingsfullmakt), vil disponeringsfullmakten også være begrenset av dette.

Første punktum erstatter gjeldende § 46 nr. 1 første punktum og § 47 nr. 1 første punktum.

Etter første punktum vil en bevilgning på driftsbudsjettet bare kunne brukes til driftsformål. Andre punktum åpner imidlertid for at kommunestyret eller fylkestinget gir underordnet organ myndighet til å avgjøre at deler av en bevilgning i driftsbudsjettet skal overføres og benyttes til å finansiere utgifter som skal føres i investeringsregnskapet.

Etter tredje punktum er budsjettet likevel ikke bindende for betalingsforpliktelser hvor det foreligger en rettslig utbetalingsplikt for kommunen eller fylkeskommunen. Slike utbetalinger kan foretas uten bevilgning i årsbudsjettet. Dette erstatter gjeldende § 46 nr. 1 tredje punktum og § 47 nr. 1 andre punktum.

Andre ledd oppstiller en generell plikt for kommunestyret og fylkestinget til å endre årsbudsjettet når utviklingen i inntekter og utgifter tilsier at endringer er nødvendig for å ha et realistisk budsjett i balanse, eksempelvis ved en vesentlig svikt i inntektene eller vesentlige utgiftsøkninger. Endringer i årsbudsjettet vil typisk bero på kommunedirektørens rapportering etter tredje ledd. Det kan ikke foretas endringer av årsbudsjettet etter utløpet av det året som budsjettet gjelder for.

Etter tredje ledd første punktum plikter kommunedirektøren å rapportere skriftlig om utviklingen i inntekter og utgifter sammenholdt med årsbudsjettet. Slik rapportering skal foretas minst to ganger gjennom budsjettåret. Rapporteringen til kommunestyret eller fylkestinget må i praksis gå via formannskapet eller fylkesutvalget som skal innstille til eventuelle endringer i årsbudsjettet, jf. § 14-3 tredje ledd. Andre punktum gir kommunedirektøren plikt til å foreslå endringer på inneværende års budsjett hvis utviklingen i inntekter eller utgifter tilsier at det vil oppstå vesentlige budsjettavvik. Bestemmelsen innebærer at det ikke er tilstrekkelig for kommunedirektøren å bare melde fra om at det må forventes avvik. Ved parlamentarisk styreform ligger pliktene etter første og andre punktum til kommunerådet eller fylkesrådet, jf. § 10-2 første ledd andre punktum.

Andre og tredje ledd erstatter gjeldende §§ 47 nr. 2 og nr. 3, og forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett §§ 10 og 11.

Fjerde ledd er nytt. Første punktum slår fast at kommunedirektøren også har plikt til å foreslå endringer på inneværende års budsjett hvis det legges fram et årsregnskap med merforbruk i driftsregnskapet. Ved parlamentarisk styreform ligger plikten til kommunerådet eller fylkesrådet, jf. § 10-2 første ledd andre punktum. Kommunestyret eller fylkestinget skal behandle forslagene senest 30. juni, jf. andre punktum. Fristen sammenfaller med fristen for å behandle årsregnskapet, jf. § 14-3 andre ledd.

Til § 14-6 Årsregnskap og bokføring

Se punkt 20.3

Første ledd innebærer at kommuner og fylkeskommuner skal utarbeide flere årsregnskaper for sin virksomhet. Regnskapene skal vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv, jf. § 14-2. Regnskap for interkommunale politiske råd og kommunale oppgavefellesskap skal imidlertid vedtas av representantskapet, også hvis de ikke er egne rettssubjekter, jf. § 14-8.

Bokstav a viderefører plikten til å utarbeide årsregnskap for kommunekassen eller fylkeskommunekassen. Med kommunekassen og fylkeskommunekassen siktes det til de delene av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet som ligger under kommunedirektørens ansvar.

Bokstav b viderefører plikten til å utarbeide et årsregnskap for hvert kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter lovens kapittel 9.

Bokstav c presiserer at det også skal utarbeides regnskaper for øvrige virksomheter som er en del av kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt, og som skal føre eget regnskap i medhold av lov eller forskrift. Dette vil for eksempel gjelde regnskap for lånefond etter § 14-14 tredje ledd.

Bokstav d innfører en ny plikt til å utarbeide et samlet (konsolidert) årsregnskap for all virksomhet som er en del av kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt. Dette vil omfatte kommunekassen eller fylkeskommunekassen, foretakene og eventuelt andre regnskapsenheter innenfor kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt, jf. bokstav a til c. Også årsregnskapet til interkommunale politiske råd og kommunale oppgavefellesskap skal innarbeides i det samlete årsregnskapet til kontorkommunen når disse ikke er eget rettssubjekt, jf. § 14-8 fjerde ledd. Bokstav d må forstås som et krav om å eliminere («nette ut») interne mellomværender mellom de ulike regnskapsenhetene, slik at verdien av inntekter, utgifter, eiendeler og gjeld ikke blåses opp i det konsoliderte årsregnskapet.

Andre ledd fastsetter hvilke deler som årsregnskapene etter første ledd skal inneholde. Første punktum slår fast at årsregnskapene skal bestå av et driftsregnskap og et investeringsregnskap. Bestemmelsen i andre punktum innebærer at driftsregnskapet og investeringsregnskapet skal deles inn og stilles opp på samme måte som årsbudsjettet, slik at tallene i regnskapet kan sammenholdes mot årsbudsjettet på samme detaljeringsnivå. Nærmere regler om skillet mellom drift og investering er gitt i § 14-9. Tredje punktum viderefører at årsregnskapet også skal inneholde et balanseregnskap og noteopplysninger. Nærmere krav til årsregnskapets innhold vil følge av forskrift, jf. syvende ledd.

Andre ledd svarer til forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 3 første ledd.

Tredje ledd fastsetter de grunnleggende prinsippene for kommunenes og fylkeskommunenes regnskaper. Bokstav a uttrykker arbeidskapitalprinsippet, som innebærer at alle endringer i arbeidskapitalen enten må føres i driftsregnskapet eller i investeringsregnskapet. Dette innebærer et forbud mot regnskapsføring av tilgang og bruk av midler bare i balanseregnskapet.

Bokstav b slår fast bruttoprinsippet, at alle inntekter og utgifter skal regnskapsføres hver for seg. For eksempel innebærer bestemmelsen at utgifter skal regnskapsføres brutto uten fradrag for tilhørende inntekter.

Bokstav c uttrykker anordningsprinsippet, som er bestemmende for hvilket regnskapsår inntekter og utgifter tilhører (periodiseringen). Begrepet utgifter omfatter også utbetalinger slik dette er definert i gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 2 bokstav h, det vil si betalte låneavdrag, utlån og forskutteringer til andre. Begrepet inntekter omfatter også innbetalinger slik dette er definert i gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 2 bokstav g, det vil si innlån, mottatte avdrag på utlån, innløsninger av utlån samt mottatte refusjoner på tidligere forskutteringer. For tilskudd som kommunen eller fylkeskommunen har forpliktet seg til å yte over flere år, skal bestemmelsen forstås slik at flerårige tilskudd utgiftsføres etter hvert som tilskuddene overføres til mottaker, slik at de årlige tilskuddene kan finansieres over de budsjettårene som forpliktelsen løper.

Bokstav d slår fast prinsippet om at i regnskapsposter hvor beløpet er usikkert ved regnskapsavslutningen, må det benyttes et anslag som bygger på beste estimat.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 48 nr. 2 første og andre punktum, og i hovedsak også forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 7 første til tredje ledd og femte ledd.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 48 nr. 2 tredje punktum om at årsregnskapet skal føres i overensstemmelse med god kommunal regnskapsskikk. De løsningene for regnskapsføring som følger av den rettslige standarden god kommunal regnskapsskikk, kan som utgangspunkt ikke fravike bestemmelser i lov og forskrift. God kommunal regnskapsskikk kan bare fravike bestemmelser i lov og forskrift hvis dette er særskilt fastsatt i lov eller i forskrift. Departementet har etter syvende ledd hjemmel til å fastsette forskriftsregler som gir unntak fra bestemmelsene i første til sjette ledd, herunder hjemmel til å fastsette at nærmere angitte bestemmelser i lov eller i forskrift kan fravikes dersom det følger av god kommunal regnskapsskikk.

Femte ledd innebærer at lov 19.11.2004 nr. 73 om bokføring §§ 3-14 gjelder for kommunenes og fylkeskommunenes bokføring mv. Også tilhørende forskrift til bokføringsloven gjelder, hvis ikke annet følger av lov eller forskrift. Bestemmelsen svarer til forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 2 første ledd.

Sjette ledd fastsetter fristen for å avlegge årsregnskapene til 22. februar i året etter regnskapsåret. Årsregnskap er offentlig fra det tidspunkt det er avlagt.

Syvende ledd gir departementet en vid hjemmel til å fastsette nærmere forskriftsregler om årsregnskapene, regnskapsføringen, regnskapsavslutningen og bokføringen. Hjemmelen gjelder også for regnskapet til kommunalt og fylkeskommunalt foretak og øvrige regnskaper etter første ledd, deriblant lånefondets regnskap. Bestemmelsen er ment å gi adgang til å gi regler liknende bestemmelsene i gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning, og regnskapsreglene i forskrift 24.8.2006 nr. 1033 om særbudsjett mv. for kommunale og fylkeskommunale foretak. Dette omfatter eksempelvis krav til resultatoversikter, regler for klassifikasjon og verdivurdering i balanseregnskapet, regler for hvordan årsregnskapet skal avsluttes før de avlegges, krav til noteopplysninger, og så videre. Bestemmelsen gir departementet også hjemmel til å fastsette forskriftsregler som innebærer unntak fra bestemmelsene i første til sjette ledd. Unntakshjemmelen retter seg mot regnskapsmessige problemstillinger hvor det er hensiktsmessig at alle kommunene eller fylkeskommunene benytter en annen løsning enn det som følger av lovens bestemmelser. Dette er for eksempel regnskapsføring av innlån og bruk av lån, regnskapsføring av pensjon og regnskapsføring av virkninger av endringer i regnskapsprinsipp. Et annet eksempel er kommunale og fylkeskommunale foretak etter kapittel 9 som driver næringsvirksomhet, hvor det kan være mer hensiktsmessig å utarbeide regnskap etter regnskapslovens regler. Bestemmelsen gir også adgang for departementet til å fastsette i forskrift at nærmere angitte bestemmelser i lov eller i forskrift kan fravikes dersom det følger av god kommunal regnskapsskikk. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 48 nr. 6 og § 75.

Til § 14-7 Årsberetning

Se punkt 20.3

Første ledd angir plikten til å utarbeide årsberetninger for kommunens eller fylkeskommunens virksomhet. Årsberetningene skal vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv, jf. § 14-2. Etter første punktum skal det utarbeides en årsberetning som dekker hele kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, jf. også kravet om konsolidert regnskap i § 14-6 første ledd. Etter andre punktum skal det i tillegg utarbeides en årsberetning for hvert enkelt kommunalt eller fylkeskommunalt foretak.

Andre ledd stiller krav til hvilke opplysninger årsberetningen skal inneholde. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 48 nr. 5. Bokstav a viderefører kravet om at det i årsberetningen skal redegjøres for forhold som er viktige for å bedømme den økonomiske utviklingen og stillingen. Bestemmelsen inneholder i tillegg et nytt krav som innebærer at det må gis en vurdering av om økonomisk utvikling og stilling ivaretar den økonomiske handleevnen over tid. Dette må ses i sammenheng med generalbestemmelsen i § 14-1 første ledd og de finansielle måltallene etter § 14-2 bokstav c. For årsberetningen for kommunens eller fylkeskommunens samlete virksomhet, må bokstav a forstås slik at det også skal gis en vurdering av den totale økonomien til kommunen eller fylkeskommunen som juridisk enhet, basert på det konsoliderte regnskapet, og ikke bare en vurdering knyttet til kommunekassens eller fylkeskommunekassens økonomi.

Bokstav b viderefører plikten til å redegjøre for vesentlige beløpsmessige avvik mellom budsjettet og regnskapet. Bestemmelsen krever at det også skal redegjøres for eventuelle vesentlige brudd på premissene for hva bevilgningene etter kommunestyrets eller fylkestingets vedtak skal kunne brukes til. Bestemmelsen erstatter forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 fjerde ledd.

Bokstav c stiller for det første krav om å redegjøre for virksomhetens måloppnåelse, eksempelvis at det skal gis opplysninger om utviklingen i tjenester og hvordan utviklingen står i forhold til målene i årsbudsjettet. For det andre stiller bestemmelsen krav om å redegjøre for andre ikke-økonomiske forhold som er av vesentlig betydning for kommunen eller fylkeskommunen eller innbyggerne. Bestemmelsen gir rom for skjønn til å avgjøre hvilke opplysninger som gis i årsberetningen om kommunens eller fylkeskommunens tjenester mv.

Bokstav d viderefører at det skal redegjøres for tiltak for å sikre en høy etisk standard i virksomheten.

Pliktene i bokstav e og f til å redegjøre for tilstanden når det gjelder likestilling og for likestillingstiltak, bygger nå på lov 16.6.2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering.

Tredje ledd viderefører fristen for å avgi årsberetningen, jf. forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 10 tredje ledd.

Til § 14-8 Budsjett, regnskap og årsberetning for interkommunale politiske råd og kommunale oppgavefellesskap

Første ledd innebærer at interkommunale politiske råd og kommunale oppgavefellesskap skal utarbeide eget årsbudsjett, eget årsregnskap og egen årsberetning, og at det er representantskapet som skal vedta disse. Årsbudsjettet må fastsettes innenfor de rammene som er vedtatt av kommunestyret eller fylkestinget i deltakerkommunene. Årsbudsjettet, årsregnskapet og årsberetningen er endelig når det er vedtatt av representantskapet. Årsbudsjettet kan imidlertid ikke binde deltakerne uten at deltakerne har sluttet seg til slike bindinger. Årsbudsjettet, årsregnskapet og årsberetningen skal ha et innhold etter reglene i denne loven, så langt det passer, jf. § 18-1 fjerde ledd og § 19-1 fjerde ledd. Blant annet innebærer det at budsjettet må deles inn i et driftsbudsjett og investeringsbudsjett i tråd med § 14-4 fjerde ledd, og at budsjettet må være fullstendig og realistisk og satt opp med balanse i tråd med reglene i §§ 14-4 tredje ledd og 14-10. Årsbudsjettet må revideres dersom det er nødvendig for å ivareta kravet til for eksempel realisme. Rådets og oppgavefellesskapets regnskap vil være motstykket til dette budsjettet. Regnskapet skal ha et innhold etter reglene i denne loven, så langt det passer, jf. § 18-1 fjerde ledd og § 19-1 fjerde ledd. Blant annet innebærer det at regnskapet skal være et fullstendig regnskap for rådets eller oppgavefellesskapets virksomhet utarbeidet etter reglene i § 14-6, som skal holdes opp mot budsjettet til samarbeidet. Hvis rådets eller oppgavefellesskapets regnskap viser merforbruk, skal dette dekkes inn etter reglene i § 14-12. Også årsberetningen skal ha et innhold etter reglene i denne loven, så langt det passer, jf. § 18-1 fjerde ledd og § 19-1 fjerde ledd.

Andre ledd presiserer at kontorkommunen må innarbeide regnskapet til interkommunale politiske råd og kommunale oppgavefellesskap som ikke er egne rettssubjekter, i kontorkommunens samlete (konsoliderte) årsregnskap. Kravet gjelder ikke for årsregnskapet til råd og oppgavefellesskap som er egne rettssubjekter.

Tredje ledd første punktum gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om årsbudsjettet, årsregnskapet og årsberetningen til interkommunale politiske råd og kommunale oppgavefellesskap. Dette gjelder både for de som er og de som ikke er eget rettssubjekt. Andre punktum gir også adgang til å fastsette forskriftsregler som innebærer unntak fra lovens regler om årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning.

Til § 14-9 Skillet mellom drift og investering i økonomiplan, årsbudsjett og årsregnskap

Se punkt 20.5

Bestemmelsen gir grunnleggende regler for skillet mellom drift og investering i økonomiplanen, årsbudsjettet og årsregnskapet. Skillet mellom drift og investering gjelder på samme måte for både økonomiplanen, årsbudsjettet og årsregnskapet.

Første ledd første punktum presiserer at utgifter til drift bare kan inngå i økonomiplanens driftsdel, driftsbudsjettet og driftsregnskapet. Med utgifter til drift siktes det til alle utgifter knyttet til den løpende virksomheten, slik som lønnsutgifter, utgifter til kjøp av varer og tjenester som inngår i tjenesteproduksjonen, tilskudd, renter og avdrag på lån mv. Driftsutgifter som er av ekstraordinær karakter skal også føres i økonomiplanens driftsdel, driftsbudsjettet og driftsregnskapet. Andre punktum fastsetter et unntak fra første punktum for tilskudd til andres investeringer. Slike tilskudd regnes som utgifter til drift etter første punktum. Unntaket åpner for at tilskudd til andres investeringer i visse tilfeller kan føres i økonomiplanens investeringsdel, investeringsbudsjettet og investeringsregnskapet, men bare i de tilfellene som er nevnt i § 14-16 første og andre ledd. Unntaket i andre punktum gjelder ikke dersom vilkårene for å ta opp lån etter § 14-16 første eller andre ledd ikke er oppfylt. Unntaket i andre punktum er videre bare aktuelt dersom slike tilskudd skal finansieres av inntekter i økonomiplanens investeringsdel, investeringsbudsjettet eller investeringsregnskapet, eller av låneopptak i henhold til § 14-16 første eller andre ledd. Unntaket gjelder tilsvarende for tilskudd til kirkelig fellesråds investeringer i kirker og gravplasser, jf. adgangen til å lånefinansiere dette etter kirkeloven § 15 sjette ledd.

Andre ledd første punktum innebærer at utgifter i økonomiplanens driftsdel, driftsbudsjettet og driftsregnskapet bare kan finansieres av løpende inntekter. Begrepet løpende inntekter retter seg som utgangspunkt mot inntekter som påregnelig kommer årlig eller med jevne mellomrom. Begrepet skal likevel forstås vidt, og omfatter også driftsinntekter som er ekstraordinære eller av engangskarakter. Begrepet omfatter blant annet skatteinntekter, rammetilskudd, andre generelle tilskudd eller driftstilskudd, inntekter fra salg av tjenester, gebyrer og brukerbetalinger. Begrepet omfatter også finansinntekter som renteinntekter og gevinster på finansielle plasseringer som i regnskapet er klassifisert som omløpsmidler. Løpende inntekter kan overføres fra driften til finansiering av investeringer. Inntekter som ikke kan regnes som løpende, eksempelvis inntekter fra salg av formuesverdier, kan ikke finansiere driften, se likevel unntaket i fjerde ledd. Det følger også av første punktum at bruk av lån ikke kan finansiere økonomiplanens driftsdel og driftsbudsjettet eller føres som inntekt i driftsregnskapet. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at ubrukte lånemidler eller andre midler knyttet til investeringer (midlertidig) benyttes som likviditet til å dekke betalingsforpliktelser som gjelder den løpende driften.

Andre punktum slår fast at løpende inntekter som ikke benyttes i budsjettåret, skal avsettes til driftsfond. Bestemmelsens formål er å sikre at driftsinntekter ikke låses til framtidige investeringer på investeringsfond, slik at handlingsrommet til kommende kommunestyrer og fylkesting snevres inn. Med driftsfond siktes det til den delen av egenkapitalen som er bygd opp av ubrukte inntekter fra driftsregnskapet, enten ubundet driftsfond (disposisjonsfond) eller bundet driftsfond. Med investeringsfond siktes det til den delen av egenkapitalen som er bygd opp av ubrukte inntekter fra investeringsregnskapet, enten ubundet investeringsfond eller bundet investeringsfond, se også 14-10 fjerde ledd om bundne fond. Bestemmelsen innebærer at inntekter i økonomiplanens driftsdel, driftsbudsjettet eller driftsregnskapet ikke kan overføres til økonomiplanens investeringsdel, investeringsbudsjettet eller investeringsregnskapet hvis inntektene ikke finansierer investeringsutgifter i budsjett-/regnskapsåret. Det kan således bare overføres midler fra drift til investering i samme utstrekning som midlene finansierer årets investeringsutgifter. Det kan følgelig ikke overføres midler fra driften til avsetning på investeringsfond. Bestemmelsen svarer til forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 5 femte ledd nr. 5 og forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 3 tredje ledd nr. 5.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om hvilke utgifter og inntekter som hører til i henholdsvis drift og investering. Dette kan for eksempel være nærmere regler om hva som regnes som løpende inntekter, regler for håndtering av utbytteinntekter fra kommunale eller fylkeskommunale selskaper eller regler for håndtering av engangsinntekter. Dette kan også være nærmere regler om hva som regnes som utgifter som hører til driftsdelen, og hvilke utgifter som skal føres i investeringsdelen, for eksempel regler for skillet mellom vedlikehold av og påkostninger på eiendom eller regler for føring av utgifter og inntekter knyttet til lån til videre utlån. Innenfor rammene av lov og forskrift, vil det nærmere skillet mellom drift og investering følge av god kommunal regnskapsskikk.

Fjerde ledd første punktum innebærer et unntak fra andre ledd første punktum om at driften bare skal finansieres av løpende inntekter. Bestemmelsen slår fast at en andel av engangsinntektene fra salg av aksjer skal regnes som løpende inntekter, som dermed kan finansiere kommunens eller fylkeskommunens drift etter første ledd. Bestemmelsen gjelder kun ved salg av aksjer som er klassifisert som finansielle anleggsmidler. Bestemmelsen gjelder ikke for utbytteinntekter eller for inntekter fra uttak av kapital fra et selskap. Andre punktum innebærer at første punktum bare gjelder hvis kommunen eller fylkeskommunen, alene eller sammen med andre kommuner eller fylkeskommuner, har bestemmende innflytelse i selskapet. Første og andre punktum erstatter forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 5 sjette ledd og forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 3 fjerde ledd første til tredje punktum. Nærmere regler om hvordan andelen som skal regnes som løpende inntekt skal beregnes, vil følge av forskrift, jf. tredje punktum.

Til § 14-10 Balanse i økonomiplanen og årsbudsjettet

Se punkt 20.4

Bestemmelsen utdyper kravet til balanse i økonomiplanen og årsbudsjettet. Sammen med reglene om skillet mellom drift og investering setter dette en rettslig ramme for hvor store utgifter kommunene og fylkeskommunene kan ta på seg. Bestemmelsen viderefører det materielle innholdet i gjeldende lov §§ 44 nr. 4, 46 nr. 6 og 46 nr. 7 samt forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 5 fjerde og syvende ledd.

Første ledd innebærer at summen av årets utgifter og avsetninger (bruk av midler), herunder inndekning av merforbruk, ikke kan være større enn summen av årets inntekter og bruk av avsetninger fra tidligere år (tilgang på midler). Dette gjelder både for driftsbudsjettet og investeringsbudsjettet. For driftsbudsjettet betyr dette at det må budsjetteres med et netto driftsresultat som minst dekker avsetningene nevnt i tredje til femte ledd. Det kan kun budsjetteres med et lavere netto driftsresultat dersom kommunen eller fylkeskommunen kan finansiere differansen med bruk av avsetninger fra tidligere år.

Andre ledd presiserer at driftsbudsjettet skal finansiere avdrag på lån som minst tilsvarer størrelsen på minimumsavdraget beregnet etter § 14-18.

Tredje ledd presiserer at eventuelle merforbruk i tidligere års regnskap skal føres opp til inndekning på årsbudsjettet. For merforbruk i kommunekassen eller fylkeskommunekassen må inndekningen foretas innenfor fristene i § 14-11. Kommunekassen og fylkeskommunekassen vil også kunne ha plikt til å bidra til inndekning av merforbruk i kommunalt eller fylkeskommunalt foretak, interkommunalt politiske råd og kommunalt oppgavefellesskap. Inndekningen av merforbruk i slike virksomheter skal foretas i tråd med reglene i § 14-12. Tredje ledd viderefører forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 5 fjerde ledd andre punktum.

Fjerde ledd innebærer at midler som er bundet til særskilte formål, men som ikke benyttes i budsjettåret, ikke kan dekke utgifter til andre formål på budsjettet. Slike midler må avsettes til egne fond under egenkapitalen som kun er tilgjengelige for bruk i senere år, når utgifter til formålet påløper (bundne fond). Eksempelvis må ubrukte øremerkete tilskudd fra staten eller andre givere, eller ubrukte gebyrinntekter på et tjenesteområde som er underlagt selvkostprinsippet, avsettes til bundne fond. Ubrukte formålsbundne midler i driftsregnskapet avsettes til bundet driftsfond. Ubrukte formålsbundne midler i investeringsregnskapet avsettes til bundet investeringsfond. Bestemmelsen erstatter forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 6 femte ledd andre punktum.

Begrepet avtale i fjerde ledd sikter til avtale mellom kommunen eller fylkeskommunen og et annet rettssubjekt. Begrepet omfatter også tilsagn fra tilskuddsgiver. Begrepet bundet fond må forstås slik at det bare relaterer seg til midler som er reservert særskilte formål etter lov eller avtale. Dette innebærer at øvrige (frie) midler som ikke benyttes i budsjettåret, avsettes til frie fond, det vil si disposisjonsfond (ubundet driftsfond) eller ubundet investeringsfond. Dette gjelder også når det foretas avsetninger av frie midler hvor kommunestyret eller fylkestinget selv merker avsetningen for spesielle formål.

Femte ledd første punktum innebærer at det i tillegg må foretas avsetninger som ivaretar en sunn og langsiktig økonomiforvaltning. Det vil for eksempel være avsetninger for driftsreserver, og overføring av midler fra driftsbudsjettet til finansiering av utgifter på investeringsbudsjettet slik at investeringer delfinansieres med egenkapital. Andre punktum markerer at egenfinansiering av investeringene over tid har stor betydning for utviklingen i kommunens eller fylkeskommunens økonomiske handlefrihet. Femte ledd må ses i sammenheng med generalbestemmelsen i § 14-1 første ledd og § 14-2 bokstav c om finansielle måltall. Hva som er nødvendige avsetninger, og hvor stor egenfinansieringen av investeringene må være for å ivareta den økonomiske handleevnen, må bero på en skjønnsmessig vurdering. Bestemmelsen må forstås slik at kommunestyret og fylkestinget selv vurderer og fastsetter størrelsen på avsetningene og egenfinansieringen.

Sjette ledd slår fast at kravene til balanse i årsbudsjettet også gjelder for det enkelte år i økonomiplanen.

Til § 14-11 Inndekning av merforbruk i kommunekassen og fylkeskommunekassen

Se punkt 20.4

Bestemmelsen gir reglene for når merforbruk i årsregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen etter § 14-6 første ledd bokstav a må være dekket inn. Bestemmelsen viderefører i hovedsak fristene i gjeldende § 48 nr. 4. Nærmere regler om hvordan merforbruket framkommer vil følge av regler om årsavslutning i forskrift, jf. § 14-6 syvende ledd.

Første ledd første punktum slår fast at utgangspunktet er at et merforbruk i driftsregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen skal føres opp til dekning på budsjettet for det året merforbruket legges fram. Andre punktum gir adgang til å utsette inndekningen av merforbruket til det andre året etter at merforbruket oppsto, hvis merforbruket ikke kan dekkes inn etter første punktum. Loven fastsetter ikke nærmere vilkår for når det er adgang til å utsette inndekningen av et merforbruk. Den nærmere vurderingen av om et merforbruk i driften må framføres, foretas av kommunestyret eller fylkestinget selv.

Andre ledd første punktum viderefører kommunenes og fylkeskommunenes adgang til å utsette inndekningen av merforbruk utover det som følger av første ledd. Merforbruket skal da senest dekkes inn senest i det fjerde regnskapsåret etter at merforbruket oppsto. Vilkåret for dette er at det foreligger særlige forhold som gjør en slik utsettelse nødvendig. Den nærmere vurderingen av om det foreligger særlige forhold foretas av kommunestyret eller fylkestinget selv.

Andre punktum viderefører departementets adgang til å tillate at merforbruk i driften dekkes inn senere enn fire år etter at det oppsto. Departementet kan etter andre punktum gi dispensasjon til at merforbruket dekkes inn over en periode på flere enn fire år etter at det oppsto. Det er nytt at departementet kan godkjenne inndekningstider som er lengre enn ti år. Departementet har bare adgang til å gi slik dispensasjon hvis de samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene av å dekke inn merforbruk innen fire år vil bli uforholdsmessig store.

Tredje ledd slår fast at et udekket beløp («merforbruk») i investeringsregnskapet skal dekkes inn året etter at det oppsto. Dette svarer til forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 9 fjerde ledd første punktum. Udekket beløp i investeringsregnskapet kan følgelig ikke framføres til dekning i senere år.

Til § 14-12 Inndekning av merforbruk i kommunalt og fylkeskommunalt foretak, interkommunalt politisk råd og kommunalt oppgavefellesskap

Se punkt 20.4

Bestemmelsen gir reglene for inndekning av merforbruk i regnskapet til kommunalt og fylkeskommunalt foretak etter § 14-6 første ledd bokstav b og merforbruk i regnskapet til interkommunalt politiske råd og kommunalt oppgavefellesskap etter § 14-8. Bestemmelsen erstatter gjeldende forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 7.

Første ledd første punktum slår fast at kommunalt og fylkeskommunalt foretak, interkommunalt politiske råd og kommunalt oppgavefellesskap skal dekke inn merforbruk i driftsregnskapet året etter at merforbruket oppsto. Dette innebærer at merforbruket skal føres opp til dekning på foretakets, rådets eller oppgavefellesskapets budsjett for det året merforbruket legges fram. Etter andre punktum gjelder det samme for udekket beløp («merforbruk») i investeringsregnskapet.

Andre ledd første punktum innebærer en plikt for kommunen eller fylkeskommunen til å overføre midler fra kommunekassen eller fylkeskommunekassen til foretaket hvis foretaket ikke har dekket inn et merforbruk i driftsregnskapet i sin helhet i samsvar med første ledd. Kommunen eller fylkeskommunen skal da overføre det resterende beløpet i budsjettet for det andre året etter at merforbruket oppsto. Etter andre punktum skal det overføres ytterligere midler i det tredje året hvis merforbruket likevel ikke er blitt dekket inn i det andre året. Plikten til å overføre midler faller ikke bort før merforbruket i foretaket er dekket inn i sin helhet, jf. tredje punktum.

Tredje ledd innebærer at deltakerne i interkommunalt politiske råd og kommunalt oppgavefellesskap har plikt til å overføre midler hvis et råd eller oppgavefellesskap ikke har dekket inn et merforbruk i driftsregnskapet i sin helhet i samsvar med første ledd. Deltakerne skal da overføre midler til rådet eller oppgavefellesskapet etter det som følger av andre ledd.

Fjerde ledd innebærer at den enkelte deltakerens plikt etter tredje ledd tilsvarer den enkelte kommunens eller fylkeskommunens deltakeransvar, jf. § 18-4 fjerde ledd bokstav f og § 19-4 fjerde ledd bokstav f, hvis ikke noe annet er nedfelt i samarbeidsavtalen.

Til § 14-13 Finans- og gjeldsforvaltning

Se punkt 20.7 og kapittel 21

Første ledd første punktum innebærer et krav om at kommunestyret eller fylkestinget skal fastsette et finansreglement etter § 14-2 bokstav e som skal være egnet til å sikre at finans- og gjeldsforvaltningen oppfyller kravene i § 14-1 tredje ledd. Dette innebærer at finansreglementet skal ha bestemmelser som hindrer kommunen eller fylkeskommunen i å ta vesentlig finansiell risiko. Bestemmelsen framhever at finansreglementet deriblant må inneholde bestemmelser som sikrer at løpende betalingsforpliktelser kan innfris ved forfall. Kommunestyret og fylkestinget må ved utarbeidelsen av reglementet blant annet vurdere hva som skal anses som vesentlig finansiell risiko for kommunen eller fylkeskommunen innenfor rammene av § 14-1 tredje ledd.

Andre punktum slår fast at finansreglementet også skal inneholde bestemmelser om hvilke avkastningsmål som skal ligge til grunn for forvaltningen av kommunens eller fylkeskommunens finansielle midler. Hvilken avkastning kommuner og fylkeskommuner kan forvente vil være begrenset av § 14-1 tredje ledd om at kommuner og fylkeskommuner ikke kan ta vesentlig finansiell risiko. Det vil videre være begrenset av hvilken finansiell risiko kommunestyret eller fylkestinget har åpnet for i finansreglementet. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 52 nr. 3.

Andre ledd er nytt. Første punktum innebærer en plikt for kommuner og fylkeskommuner til å gjennomføre nødvendige tiltak hvis finans- eller gjeldsforvaltningen avviker fra reglene i finansreglementet, for å bringe forvaltningen i samsvar med reglementet. Andre punktum innebærer en plikt for kommunestyret eller fylkestinget til å endre finansreglementet hvis det er nødvendig for å bringe reglementet i samsvar med første ledd.

Etter tredje ledd skal kommunedirektøren rapportere om utviklingen i forvaltningen av finansielle eiendeler og gjeld. Siktemålet er å gi kommunestyret eller fylkestinget informasjon om hvorvidt forvaltningen foregår i samsvar med finansreglementet, om markedsutviklingen og endringer i risiko, eventuelle avvik og så videre. Ved parlamentarisk styreform ligger rapporteringsplikten til kommunerådet eller fylkesrådet, jf. § 10-2 første ledd andre punktum. Bestemmelsen svarer til forskrift 9.6.2009 nr. 635 om finansforvaltning § 6.

Etter fjerde ledd, som er nytt, plikter kommuner og fylkeskommuner før avtaleinngåelse å dokumentere overfor avtaleparten at den planlagte avtalen ikke innebærer vesentlig finansiell risiko slik at avtalen vil være i strid med § 14-1 tredje ledd. Dette vil typisk kunne skje ved å legge fram kommunens eller fylkeskommunens vurdering av avtalenes lovlighet sammen med et eventuelt vedtak i saken og kommunens eller fylkeskommunens finansreglement.

Femte ledd er nytt. Det følger av bestemmelsen at hvis kommunens eller fylkeskommunens avtalepart forsto eller burde ha forstått at en avtale innebærer vesentlig finansiell risiko og dermed er i strid med § 14-1 tredje ledd, vil avtalen være ugyldig.

Sjette ledd gir departementet adgang til i forskrift å fastsette nærmere regler om finansreglementets innhold og om innholdet i finansrapporteringen. Bestemmelsen gir også adgang til å stille krav om uavhengig og faglig kvalitetssikring av finansreglementet og av rutinene for finans- og gjeldsforvaltningen.

Til § 14-14 Vilkår for å ta opp lån

Se punkt 20.6 og kapittel 21

Bestemmelsen angir vilkårene for at kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån. Kommunenes og fylkeskommunenes vedtak om å ta opp lån skal godkjennes av departementet i de tilfellene som følger av lovens kapittel 28 om statlig kontroll med kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse (ROBEK).

Første ledd første punktum slår fast at kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån til de formålene som er nevnt i §§ 14-15 til 14-17. Bestemmelsen presiserer videre at også annen lov kan gi kommuner og fylkeskommuner adgang til å ta opp lån til andre formål enn de som er nevnt i kommuneloven. Slik adgang er i dag gitt i lov 7.6.1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven) § 15 sjette ledd. Kommunene kan ta opp lån til bygging av kirker og anlegg av gravplasser, men ikke drift av slike. Det følger av første punktum at kommuner og fylkeskommuner ikke kan ta opp lån til formål som ikke har særskilt hjemmel i lov. Andre punktum presiserer at kommuner og fylkeskommuner kan ta opp lån for å innløse et eksisterende lån («refinansiering»). Dette svarer til gjeldende § 50 nr. 2 første punktum.

Andre ledd første punktum presiserer at kommuner og fylkeskommuner ikke kan ta opp lån utover det som følger av kommunestyrets eller fylkestingets vedtak, eksempelvis at låneopptak må skje på den måten som følger av finansreglementet, eller at likviditetslån bare kan tas opp i den utstrekning det er fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget. Andre punktum stiller som et tilleggsvilkår at lån til de formålene som er nevnt i § 14-15 første og andre ledd, § 14-16 og § 14-17 første ledd, bare kan tas opp hvis tiltaket har hjemmel i en bevilgning i investeringsbudsjettet, jf. gjeldende § 50 nr. 1 tredje punktum. Dette gjelder også for lån til formål som har hjemmel i annen lov. Bestemmelsen innebærer at årets investeringsbudsjett gir en øvre ramme for det årlige volumet av låneopptak, jf. også § 14-4 andre ledd tredje punktum. Hvis kommunen eller fylkeskommunen har ledige ubrukte lånemidler fra tidligere års låneopptak, må kommunen eller fylkeskommunen vurdere om disse skal benyttes til å redusere årets låneopptak, eksempelvis hvis det er tatt opp lån til et investeringsprosjekt som har blitt forsinket.

Tredje ledd første punktum viderefører adgangen til å etablere og ta opp lån til lånefond, jf. gjeldende § 50 nr. 8. Andre punktum viderefører gjeldende krav i forskrift 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 14 og forskrift 15.12.2000 nr. 1424 om årsregnskap og årsberetning § 6 om at lånefond skal ha eget budsjett og regnskap. Med lånefond siktes det til en ordning der det etableres et eget regnskap for innlån til kommunen eller fylkeskommunen, hvor innlånene til lånefondet lånes videre ut til de ulike regnskapsenhetene innenfor kommunen eller fylkeskommunen som rettssubjekt. Lånefondet er på denne måten en «internbank» for kommunen eller fylkeskommunen med eget regnskap. Det kan ikke tas opp lån til lånefond utover det som denne paragrafen og §§ 14-15 til 14-17 gir adgang til, jf. tredje punktum.

Fjerde ledd er nytt. Etter denne bestemmelsen plikter kommuner og fylkeskommuner å dokumentere overfor avtaleparten at det planlagte lånet er i tråd med vilkårene for å ta opp lån i første til andre ledd. Dette vil typisk kunne skje ved å legge fram kommunens eller fylkeskommunens vedtak om hva lånet skal benyttes til, dokumentasjon på at lånet er innenfor rammene av det kommunestyret eller fylkestinget har bestemt og kommunens eller fylkeskommunens budsjettvedtak.

Også femte ledd er nytt. Bestemmelsen innebærer for det første at en låneavtale er ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens långiver forsto eller burde ha forstått at lånet ble tatt opp til et annet formål enn det som har hjemmel i lov, jf. § 14-14 første ledd. En avtale vil videre være ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens långiver forsto eller burde ha forstått at lånet går utenfor rammene for det kommunestyret eller fylkestinget har bestemt, jf. § 14-14 andre ledd første punktum. Det samme gjelder hvis lån etter § 14-15 første og andre ledd, § 14-16 og § 14-17 første ledd, eller til formål som har hjemmel i annen lov, ikke har hjemmel i årsbudsjettet, jf. § 14-14 andre ledd andre punktum. Bestemmelsen gjelder alle typer lån, det vil si ikke bare banklån/gjeldsbrevlån, men også lån som er tatt opp i kapitalmarkedet.

Til § 14-15 Lån til egne investeringer. Driftskreditt

Se punkt 20.6

Første ledd første punktum viderefører adgangen til å ta opp lån til investeringer i varige driftsmidler. Med begrepet varige driftsmidler menes alle typer fast eiendom, bygninger, tekniske og fysiske anlegg, inventar, utstyr, transportmidler og maskiner mv. Som fast eiendom regnes også tomter. Som bygninger regnes også andelsboliger (kjøp av andel i borettslag med tilhørende borett) og aksjeboliger (kjøp av aksjer i et boligaksjeselskap med tilhørende leierett). Begrepet varige driftsmidler omfatter ikke driftsmidler med lav anskaffelseskost og kort levetid som etter god kommunal regnskapsskikk ikke klassifiseres som varige driftsmidler. Nærmere avgrensning av begrepet varige driftsmidler, herunder grenser for anskaffelseskost og økonomisk levetid, følger av god kommunal regnskapsskikk for klassifisering av eiendeler. Forbruksmateriell, vedlikehold av eiendom og andre løpende utgifter faller utenfor låneadgangen. Også kjøp av aksjer og liknende og innskudd av egenkapital i selskaper og så videre faller utenfor, se likevel unntaket i andre ledd.

Første punktum presiserer at det er en forutsetning for å kunne ta opp lån at investeringen skal eies av kommunen eller fylkeskommunen selv. Lån til andres investeringer faller utenfor første punktum. Eierkravet vil imidlertid være oppfylt hvis kommunen eller fylkeskommunen får disposisjonsrett over eiendelen og ansvar for forpliktelser knyttet til eiendelen på en slik måte at kommunen eller fylkeskommunen kan anses som «reell eier». Hvis kommunen eller fylkeskommunen er formell eier av anskaffelsen, vil eierkravet likevel ikke være oppfylt dersom kommunens eller fylkeskommunens muligheter til å utøve eierrettigheter blir overført til en annen part i et så stort omfang at kommunen eller fylkeskommunen ikke lenger kan anses som «reell eier». Det skal imidlertid mye til før man kan legge til grunn at kommunen eller fylkeskommunen ikke lenger er «reell eier».

Ved leie av varige driftsmidler vil leieforpliktelsen kunne måtte regnes som låneopptak etter første ledd, og vilkårene for å ta opp lån i § 14-14 vil gjelde tilsvarende. Dette vil gjerne være tilfelle dersom det er tale om såkalt finansiell leasing. Spørsmålet om en leieavtale må likestilles med et lånefinansiert kjøp må avgjøres ut fra en konkret vurdering av avtalen.

Andre punktum viderefører at det ikke kan tas opp lån for den delen av anskaffelseskost som kompenseres etter lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv.

Første ledd svarer til gjeldende lov § 50 nr. 1 første og andre punktum.

Andre ledd er nytt. Bestemmelsen gir kommuner og fylkeskommuner adgang til å ta opp lån for å kjøpe alle aksjene i et single-purpose eiendomsselskap. Det er et vilkår at kommunen eller fylkeskommunen skal eie selskapet selv. Låneadgangen gjelder bare eiendomsselskap som oppfyller vilkårene i bokstav a til c. Dette innebærer at kommuner og fylkeskommuner kan lånefinansiere anskaffelse av en eiendom hvor kjøpet skjer i form av en selskapstransaksjon (kjøp av selskapet) i stedet for en eiendomstransaksjon (kjøp av selve eiendommen).

Tredje ledd viderefører adgangen til å inngå avtale om driftskreditt (tidligere omtalt som likviditetstrekkrettighet) og til å ta opp likviditetslån, jf. gjeldende § 50 nr. 5.

Til § 14-16 Lån til andres investeringer. Lån til innfrielse av kausjoner

Se punkt 20.6

Første og andre ledd er nye, og gir kommunene og fylkeskommunene adgang til i visse tilfeller til å ta opp lån til investeringer som kommunen eller fylkeskommunen ikke eier selv.

Første ledd første punktum slår fast at kommuner kan ta opp lån for å finansiere tilskudd til investeringer i varige driftsmidler som eies av en annen kommune. Begrepet varige driftsmidler skal forstås på samme måte som etter § 14-15 første ledd. Med kommune siktes det til kommune som rettssubjekt. Selskaper og liknende som er eid av annen kommune, faller utenfor første ledd. Adgangen til å ta opp lån gjelder bare for tilfeller hvor investeringen som skal foretas er innenfor et område hvor kommunene har et lovpålagt ansvar. Bestemmelsen vil for eksempel gjelde der en kommune gir et investeringstilskudd til en annen kommune i forbindelse med investeringer i helse- og omsorgsinstitusjoner. Etter andre punktum har fylkeskommunene tilsvarende adgang til å lånefinansiere tilskudd til andre fylkeskommuners investeringer, men bare på områder hvor fylkeskommunene har et lovpålagt ansvar. Første ledd åpner ikke for at kommuner kan lånefinansiere tilskudd til fylkeskommunale investeringer eller for at fylkeskommuner kan lånefinansiere tilskudd til kommunale investeringer.

Andre ledd første punktum innebærer at det på visse vilkår kan tas opp lån for å finansiere tilskudd til investeringer i varige driftsmidler som eies av et selskap som kommunen eller fylkeskommunen har en eierandel i. Begrepet varige driftsmidler skal forstås på samme måte som etter § 14-15 første ledd. I praksis vil det særlig være aksjeselskap, interkommunalt selskap eller kommunalt oppgavefellesskap som er eget rettssubjekt, som det vil være aktuelt å gi tilskudd til og som det kan tas opp lån til etter første punktum. Interkommunalt politisk råd faller utenfor selskapsbegrepet. Låneadgangen gjelder bare hvis en kommune eller fylkeskommune, eller flere kommuner eller fylkeskommuner sammen, har bestemmende innflytelse i selskapet. Vilkåret om bestemmende innflytelse er oppfylt i tilfeller der kommuner eller fylkeskommuner direkte eller indirekte har en eierandel som gir mer enn halvparten av stemmene i det øverste organet i selskapet, jf. offentlighetsloven § 2 første ledd bokstav c. Vilkåret er også oppfylt der kommuner eller fylkeskommuner direkte eller indirekte har rett til å velge mer enn halvparten av medlemmene med stemmerett i det øverste organet i selskapet, jf. offentlighetsloven § 2 første ledd bokstav d. I tillegg er det et vilkår for adgangen til å ta opp lån at investeringen som skal foretas er innenfor et område hvor kommuner eller fylkeskommuner (tilskuddsgiver) har et lovpålagt ansvar. Bestemmelsen vil for eksempel gjelde der en kommune eller fylkeskommune gir et investeringstilskudd til et interkommunalt selskap i forbindelse med en investering på kulturområdet eller kollektivtransportområdet.

Andre punktum legger en beløpsmessig begrensning på hvor stor kommunens eller fylkeskommunens lånefinansiering etter første punktum kan være. Bestemmelsen innebærer at størrelsen på det maksimale låneopptaket for den enkelte kommunen eller fylkeskommunen avgjøres av størrelsen på det samlete tilskuddet til den aktuelle investeringen fra selskapets eiere og den enkelte kommunens eller fylkeskommunens eierandel i selskapet. Bestemmelsen må forstås slik at hvis selskapet for eksempel skal investere til en anskaffelskost på 100, og dette skal finansieres i sin helhet med tilskudd fra eierne, vil en kommune med en eierandel på 20 prosent kunne ta opp lån på inntil 20 for å finansiere sitt investeringstilskudd. Hvis eiernes tilskudd til investeringen på 100 eksempelvis i stedet skal være på 40 til sammen, vil en kommune med en med en eierandel på 20 prosent kunne ta opp lån på inntil 8 for å finansiere sitt investeringstilskudd.

Tredje ledd innebærer at det kan tas opp lån for å innfri garantiansvar, men bare hvis garantien som skal innfris er gitt i form av en kausjon for andres forpliktelser (tredjemannsgarantier). Bestemmelsen innebærer at det ikke kan tas opp lån for å innfri garantier gitt i form av annen økonomisk garanti enn kausjoner, såkalte selvstendige garantier, eksempelvis garantier som skal dekke driftsutgifter. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 50 nr. 2 andre punktum.

Til § 14-17 Lån til videre utlån og mottatte avdrag på videreutlån

Se punkt 20.6

Første ledd første punktum viderefører adgangen for kommuner og fylkeskommuner til, på visse vilkår, å etablere formidlingslån, det vil si å ta opp lån for videre utlån, jf. gjeldende lov § 50 nr. 6. Adgangen er allmenn og ikke begrenset til låneordninger som er etablert i statlig regi, som Husbankens startlånsordning. Med begrepet utlån siktes det til avtaler hvor det er forutsatt at utlånte midler (hovedstolen) skal betales tilbake til kommunen eller fylkeskommunen i sin helhet. Begrepet utlån omfatter dermed også forskutteringer, det vil si at kommunen eller fylkeskommunen midlertidig tar på seg å dekke andres investeringsutgifter mot full refusjon. Dette viderefører adgangen til å ta opp lån til forskutteringer. Adgangen til å ta opp lån til videre utlån gjelder bare på visse vilkår. Bokstav a og b viderefører at det bare kan tas opp lån hvis kommunens eller fylkeskommunens låntaker skal bruke lånet til investeringer, og låntakeren ikke driver næringsvirksomhet. Bokstav c er ny og innebærer at det heller ikke kan tas opp lån til videre utlån hvis utlånet innebærer vesentlig økonomisk risiko for kommunen eller fylkeskommunen. Andre punktum presiserer at forbudet i første punktum bokstav c mot å ta opp lån for videre utlån når det foreligger vesentlig økonomisk risiko, ikke gjelder for lån til boligsosiale formål.

Andre ledd begrenser hvordan mottatte avdrag på utlån som er finansiert med låneopptak etter første ledd, kan brukes i budsjettet. Begrepet mottatte avdrag omfatter også midler som kommunen eller fylkeskommunen mottar ved innløsning av kommunens utlån, enten på eller før avtalt innløsningstidspunkt. Mottatte avdrag kan bare finansiere avdrag på kommunens eller fylkeskommunens innlån eller nye utlån fra kommunen eller fylkeskommunen. Det følger av bestemmelsen at slike midler ikke kan være finansiering for andre utgifter på budsjettet eller i regnskapet enn avdrag på innlån eller nye utlån. Mottatte avdrag utover dette må avsettes til bundet fond. Bestemmelsen er ikke til hinder for at mottatte avdrag finansierer og betaler avdrag på andre innlån enn innlån etter første ledd. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at mottatte avdrag (midlertidig) benyttes som likviditet til å dekke betalingsforpliktelser som gjelder andre formål. Avtalebetingelsene som kommunen eller fylkeskommunen har på sine innlån til videreutlån kan imidlertid inneholde begrensninger på muligheten til å benytte mottatte avdrag eller innløste lån til finansiering og betaling av avdrag på andre innlån.

Adgangen som andre ledd gir til å bruke mottatte avdrag til nye utlån («reutlån») er ny. Avtalebetingelsene som kommunen eller fylkeskommunen har på sine innlån til videreutlån kan imidlertid inneholde begrensninger på muligheten til å benytte mottate avdrag eller innløste lån til slike nye utlån. Ved reutlån gjelder vilkårene i første ledd på samme måte.

Andre ledd erstatter gjeldende § 50 nr. 7 bokstav b.

Til § 14-18 Avdrag på lån

Se punkt 20.6

Bestemmelsen erstatter § 50 nr. 7 bokstav a.

Første ledd første punktum innebærer en plikt for kommuner og fylkeskommuner til å foreta årlige nedbetalinger på lån (avdrag) som er tatt opp til formål som nevnt i § 14-15 første og andre ledd og § 14-16. Plikten retter seg mot summen av slike lån, og ikke enkeltlån. Nedbetalingsplikten må forstås slik at den også gjelder for lån tatt opp etter § 14-14 andre ledd (refinansieringer), når refinansieringen gjelder lån til formål som er nevnt i § 14-15 første og andre ledd og § 14-16.

Andre punktum stiller et minimumskrav til størrelsen på årlige nedbetalinger (minimumsavdrag) på samlete innlån til formål som nevnt i første punktum. Bestemmelsen innebærer at størrelsen på minimumsavdraget avgjøres av størrelsen på årets avskrivninger av kommunens eller fylkeskommunens anleggsmidler, den bokførte verdien på samlet lånegjeld og den bokførte verdien på avskrivbare anleggsmidler. Det er verdien av kommunens eller fylkeskommunens lånegjeld og anleggsmidler ved inngangen av regnskapsåret som skal legges til grunn, jf. tredje punktum. Andre og tredje punktum må forstås slik at dersom gjelden ved starten av året eksempelvis utgjør 70 prosent av bokført verdi på anleggsmidlene, vil minimumsavdraget være 70 prosent av årets avskrivningsbeløp.

Begrepet avskrivninger retter seg mot avskrivningene på kommunens eller fylkeskommunens varige driftsmidler, slik de skal regnskapsføres i henhold til regnskapsreglene for kommuner og fylkeskommuner. Begrepet omfatter ikke nedskrivninger.

Med begrepet lånegjeld siktes det til all resterende gjeld knyttet til formålene som er nevnt i § 14-15 første og andre ledd og § 14-16, deriblant lån til kjøp av eiendomsselskap og lån til tilskudd til andres investeringer. Ubrukte lånemidler til slike formål inngår også. Dersom mottatte avdrag på videreutlån er benyttet til å betale ned på slik gjeld, må det korrigeres for dette, jf. tredje ledd.

Med begrepet avskrivbare anleggsmidler siktes det til kommunens eller fylkeskommunens varige driftsmidler som etter regnskapsreglene skal avskrives. Tomter og eventuelle andre ikke-avskrivbare eiendeler omfattes ikke. Det følger av dette at forholdet mellom avskrivningene og bokført verdi på de avskrivbare anleggsmidlene blir bestemmende for avdragstakten på lån til kommunens eller fylkeskommunens eiendeler som ikke er avskrivbare, lån til tilskudd til andres investeringer og lån til innfrielse av garantiansvar.

Andre ledd første punktum innebærer at lån som er tatt opp med hjemmel i annen lov også skal inngå i minimumsavdraget etter første ledd. Andre punktum slår imidlertid fast et unntak for lån som kommuner har tatt opp for å finansiere bygging av kirker, jf. kirkeloven § 15 første ledd bokstav a og § 15 sjette ledd. Unntaket innebærer at slike lån kan, dersom kommunen ønsker det, tas ut av beregningen av minimumsavdraget etter første ledd, og i stedet avdras særskilt over investeringens regnskapsmessige levetid. Unntaket gjelder bare hvis levetiden er vesentlig lengre enn levetiden på kommunens egne varige driftsmidler. Bestemmelsen er primært tenkt for tilfeller hvor det er tale om investeringer av vesentlige beløp, og hvor levetiden på investeringen er en god del lengre enn levetiden på kommunens egne eiendeler.

Tredje ledd innebærer at minimumsavdraget etter første ledd ikke skal reduseres hvis mottatte avdrag på lån tatt opp etter § 14-17 første ledd er brukt til å avdra lån etter § 14-15 første og andre ledd og § 14-16. Det følger av bestemmelsen at verdien av lånegjelden som inngår i beregningen etter første ledd, må oppjusteres med det beløpet som eventuelt er nedbetalt med mottatte avdrag. Begrepet mottatte avdrag skal forstås på samme måte som etter § 14-17 andre ledd.

Til § 14-19 Garantier

Se punkt 20.8 og kapittel 21

Bestemmelsen gir regler for kausjoner eller annen økonomisk garanti som kommuner og fylkeskommuner stiller for virksomhet som drives av andre rettssubjekter. Med kausjoner siktes det til tredjemannsgarantier i form av simpel kausjon eller selvskyldnerkausjon. Med annen økonomisk garanti siktes det til selvstendige garantier. Garantier som kommuner og fylkeskommuner avgir for egen ytelse (egengarantier), omfattes ikke.

Første ledd er nytt og innebærer for det første at kommuner og fylkeskommuner ikke kan stille kausjon eller annen økonomisk garanti for virksomhet som drives av andre hvis dette innebærer vesentlig økonomisk risiko for kommunen eller fylkeskommunen. Dette er nytt. Forbudet er generelt, og gjelder også for garantier som ikke gjelder næringsvirksomhet. Bestemmelsen er for det andre en videreføring av forbudet mot å stille garanti for næringsvirksomhet, jf. gjeldende § 51 nr. 2.

Andre ledd første punktum viderefører at kommunenes og fylkeskommunenes vedtak om kausjon og annen økonomisk garanti for virksomhet som drives av andre enn kommunen eller fylkeskommunen selv, skal godkjennes av departementet, jf. gjeldende § 51 nr. 1. Første punktum presiserer at et garantitilsagn bare vil være avtalerettslig gyldig hvis garantien er godkjent av departementet. Andre punktum presiserer at departementet ikke skal legge andre forhold til grunn for godkjenningen enn det som følger av første ledd og forskrift gitt i medhold av denne paragrafen. Dette innebærer at departementet plikter å godkjenne en garanti dersom den ikke innebærer vesentlig økonomisk risiko eller ikke er stilt for næringsvirksomhet, og dersom den oppfyller eventuelle krav til garantien fastsatt i forskrift. Tredje punktum presiserer at departementet ikke kan godkjenne garantier som innebærer vesentlig økonomisk risiko eller som er stilt for næringsvirksomhet. Fjerde punktum innebærer at en garanti som er godkjent av departementet, ikke regnes som ugyldig selv om den skulle være godkjent av departementet i strid med forbudene i første ledd eller bestemmelser fastsatt i forskrift.

Tredje ledd første punktum viderefører at garantier av mindre størrelse er unntatt fra kravet om godkjenning i andre ledd, jf. gjeldende § 51 nr. 3. Forbudene i første ledd gjelder imidlertid også for garantier av små beløp, selv om de er unntatt fra godkjenning. Andre punktum er nytt og innebærer at et garantitilsagn for små beløp er ugyldig hvis den som mottok garantien, forsto eller burde ha forstått at garantien innebar vesentlig økonomisk risiko eller var gitt for næringsvirksomhet.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskriftsregler om øvre grenser for garantiers varighet og krav til innholdet i vedtak om garantier. Bestemmelsen gir departementet også hjemmel til å fastsette beløpsgrensen for hvilke garantier som ikke trenger godkjenning.

Til § 14-20 Pantsetting for andres gjeld

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 51 nr. 4. Første punktum innebærer at kommuner og fylkeskommuner ikke kan pantsette egen eiendom som sikkerhet for forpliktelser som andre har ansvar for. Andre punktum presiserer at en pantsetting i strid med første punktum ikke er gyldig.

Til § 14-21 Overdragelse av krav på skatter og avgifter

Første punktum viderefører gjeldende § 54 første punktum om forbudet mot å overdra kommunale og fylkeskommunale skatter og avgifter til andre. I den grad kommuner og fylkeskommuner har behov for likviditet, kan det tas opp likviditetslån med hjemmel i § 14-15 tredje ledd. Departementets adgang i gjeldende § 54 andre punktum til å dispensere fra forbudet er derfor ikke videreført. Andre punktum presiserer at en avtale om overdragelse av skatter eller avgifter i strid med første punktum ikke er gyldig.

Til § 14-22 Motregning

Første ledd forbyr den som skylder skatt, avgift eller gebyr til en kommune eller fylkeskommune, ensidig å gjøre opp slike forpliktelser mot en fordring som vedkommende har overfor kommunen eller fylkeskommunen (motregning). Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommunen eller fylkeskommunen samtykker til slik motregning. Bestemmelsen viderefører § 53 nr. 1.

Andre ledd første punktum presiserer at banker ikke ensidig kan dekke sine fordringer på kommuner og fylkeskommuner gjennom motregning mot kommunens eller fylkeskommunens innskudd i banken. Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommunen eller fylkeskommunen samtykker til slik motregning. Andre punktum slår fast at første punktum ikke er til hinder for at kommuner og fylkeskommuner etablerer konsernkontoavtaler med felles kapitaldisponering. Andre ledd viderefører § 53 nr. 2.

Tredje ledd er nytt og presiserer at motregning i strid med første og andre ledd ikke er gyldig.

Kapittel 15. Selvkost

Til § 15-1 Beregning av selvkost

Se kapittel 22

Første ledd innebærer at kommuner og fylkeskommuner må beregne samlet selvkost etter bestemmelsene i andre til fjerde ledd, hvis det følger av annen lov at gebyrene for en tjeneste ikke kan overstige kostnadene ved tjenesten (selvkostprinsippet). Beregningsreglene i denne paragrafen gjelder likevel bare så langt det ikke er gitt regler for beregning av selvkost i annen lov. Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder kun for beregning av samlet selvkost, som gir en øvre ramme for de samlete gebyrinntektene, og ikke for utmåling av gebyrene til den enkelte brukeren av tjenesten.

Andre ledd gir en generell definisjon av hva samlet selvkost for en tjeneste skal tilsvare. Definisjonen skal forstås slik at kostnadene som skal inngå i beregningsgrunnlaget for samlet selvkost, bare skal være direkte eller indirekte kostnader (både faste og variable kostnader) som gjelder produksjonen av den aktuelle tjenesten. Kostnader som påløper uavhengig av produksjonen av tjenesten, skal ikke inngå.

Tredje ledd fastsetter nærmere overordnete prinsipper for kostnadsberegningen. Prinsippene skal bidra til at kommunene eller fylkeskommunene bare skal kunne få tilbake de utleggene de opprinnelig hadde ved anskaffelsene, samt bli kompensert for den kapitalen som har blitt bundet opp ved anskaffelsen. Prinsippene skal også bidra til at brukerne av dagens tjenester betaler det som dagens tjenester koster (generasjonsprinsippet/det finansielle ansvarsprinsipp).

Bokstav a innebærer at selvkost skal beregnes ut fra pådratte utgifter (gjennomførte transaksjoner), og at det er prisen på anskaffelsestidspunktet (historisk kost) som skal legges til grunn.

Bokstav b innebærer at kapitalkostnadene ved investeringene må beregnes ut fra avskrivningene på investeringene og beregnete (kalkulatoriske) rentekostnader, og ikke ut fra avdrag og renter på eventuell lånefinansiering av investeringen. Hvordan avskrivningsgrunnlaget beregnes, eksempelvis hvordan tilskudd til kommunens eller fylkeskommunens investering skal påvirke avskrivningsgrunnlaget, vil følge av forskrift etter fjerde ledd.

Bokstav c innebærer at de årlige avskrivningene må beregnes slik at dagens brukere ikke subsidierer neste generasjon brukere eller omvendt, slik at kostnadene ved tjenestene som ytes i dag, dekkes av brukerne som har nytte av tjenesten.

Fjerde ledd gir departementet en vid hjemmel til å fastsette forskriftsregler om beregning av samlet selvkost. Dette kan for eksempel være nærmere regler om hvilke indirekte kostnader som kan henføres til selvkostkalkylen, hva beregningsgrunnlaget for kapitalkostnader (avskrivninger og kalkulatoriske rentekostnader) skal være, hvilken metode som skal benyttes for avskrivninger, avskrivningsperioder, hvilken kalkylerente som skal benyttes, og hvordan overskudd/underskudd i selvkostkalkylen skal håndteres. Bestemmelsen gir også hjemmel til i forskrift å gjøre unntak fra tredje ledd.

Kapittel 16. Kommunenes og fylkeskommunenes rapportering til staten

Til § 16-1 Rapportering til staten (KOSTRA)

Se punkt 20.10

Med betegnelsen KOSTRA menes kommune-stat-rapportering.

Første ledd første punktum svarer til gjeldende § 49 nr. 1. Andre punktum svarer til § 39 b nr. 2.

Andre ledd viderefører departementets hjemmel til å gi forskrifter om hva som skal rapporteres, og hvordan rapporteringen skal skje, jf. § 49 nr. 2. Hjemmelen omfatter også tidsfrister for rapporteringen. Andre ledd gjelder også rapporteringen av opplysninger om lokale folkeavstemninger.

Til § 16-2 Kommunalt rapporteringsregister (KOR)

Se punkt 20.10

Med betegnelsen KOR menes kommunalt rapporteringsregister.

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 49 a. Registeret skal være et virkemiddel for samordning og forenkling av rapporteringspliktene.

Kapittel 17. Interkommunalt samarbeid

Til § 17-1 Interkommunalt samarbeid

Første ledd fastslår at kommuner og fylkeskommuner kan samarbeide med andre kommuner og, eventuelt eller, andre fylkeskommuner om oppgaver som er felles for samtlige kommuner og fylkeskommuner som deltar i samarbeidet. Oppgavene trenger ikke å være lovpålagte. Kommuner og fylkeskommuner kan også samarbeide om rent forretningsmessige oppgaver.

Andre ledd inneholder en opplisting av de vanligste organisasjonsformene kommunene og fylkeskommunene kan velge mellom dersom de skal etablere et samarbeid med en formell organisatorisk overbygning. I tillegg kan kommunene og fylkeskommunene også samarbeide på andre måter dersom lovgivningen åpner for dette, jf. for eksempel plan- og bygningsloven § 9-2 om interkommunalt plansamarbeid. Av bestemmelsen følger også et krav om at en av de nevnte organisasjonsformene, eller eventuelt andre organisasjonsformer kommunene og fylkeskommunene har adgang til å bruke, skal benyttes. Kravet gjelder kun i tilfeller hvor kommunene eller fylkeskommunene sammen skal stå for utførelsen av en felles oppgave. En forutsetning for at det skal være snakk om et samarbeid om å utføre felles oppgaver, jf. første ledd, er at deltakerne har tildelt samarbeidet vedtaksmyndighet. Hvis for eksempel saksbehandlere i ulike kommuner eller fylkeskommuner møtes for på generelt grunnlag å diskutere faglige temaer de er opptatt av i sitt arbeid, men vedtakene blir truffet i den enkelte kommunen eller fylkeskommunen, trenger ikke samarbeidet å organiseres etter en av de formelle organisasjonsmodellene i denne bestemmelsen. Slike samarbeid kan organiseres uten noen formell organisatorisk overbygning.

Tredje ledd henviser til reglene om offentlige anskaffelser for å klargjøre at et samarbeid etter modellene for samarbeid i kommuneloven kan være omfattet av reglene om offentlige anskaffelser, og at vurderingen av om anskaffelsesreglene kommer til anvendelse på et konkret samarbeid skjer etter en tolkning av anskaffelsesreglene. Kommuner og fylkeskommuner kan ikke etablere et samarbeid etter formene for interkommunalt samarbeid i kommuneloven og være sikker på at samarbeidet ikke utgjør en kontrakt om kjøp av varer og tjenester som skal lyses ut gjennom offentlig anbud.

Kapittel 18. Interkommunalt politisk råd

Se punkt 19.3

Til § 18-1 Interkommunalt politisk råd

Det følger av første ledd første punktum at to eller flere kommuner, eller to eller flere fylkeskommuner, eller én eller flere kommuner og én eller flere fylkeskommuner, kan gå sammen om å opprette et politisk samarbeidsorgan i form av et interkommunalt politisk råd. Et interkommunalt politisk råd kan ikke være deltaker i et annet interkommunalt politisk råd. Rådet kan etter andre punktum kan gis myndighet til å behandle saker som går på tvers av kommune- eller fylkesgrensene, det vil si saker som er grenseoverskridende. Dette kan for eksempel være å behandle og eventuelt avgi uttalelser i høringssaker eller å drøfte ulike regionale satsinger eller tiltak. Rådet kan ikke produsere tjenester for innbyggerne eller kommunene eller fylkeskommunene i regionen. Etter tredje punktum er det de enkelte kommunestyrene eller fylkestingene selv som må vedta å opprette et interkommunalt politisk råd. Denne myndigheten kan ikke delegeres. Et slikt råd må opprettes etter denne bestemmelsen og kan ikke organiseres på annen måte. Disse reglene skal bare følges når det etableres formaliserte møteplasser for flere kommuner eller fylkeskommuner som varer over tid, og som har i oppdrag å behandle saker som går på tvers av kommune- eller fylkesgrensene. Det kreves ikke at eventuelle beslutninger i rådet skjer ved flertallsbeslutninger. Også i de tilfeller hvor det gjelder krav om enighet eller konsensus mellom deltakerne for å eventuelt treffe beslutninger eller avgi uttalelser, kommer reglene til anvendelse. Reglene krever imidlertid at det foreligger en avtale eller annen formalisert forståelse mellom partene om å over tid møtes for å drøfte eller treffe beslutninger i saker som går på tvers av kommune- eller fylkesgrensene. Bestemmelsen er ikke til hinder for at folkevalgte fra ulike kommuner eller fylkeskommuner møtes uformelt for å drøfte saker av felles interesse for kommunene eller fylkeskommunene i regionen.

Det følger av andre ledd første punktum at deltakerne ikke kan gi et interkommunalt politisk råd myndighet til å treffe vedtak som omtalt i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, det vil si en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter). Andre punktum åpner for at deltakerne likevel kan gi rådet myndighet til å treffe slike vedtak der vedtaket dreier seg om interne forhold i rådet. Av lovtekniske hensyn er bestemmelsen utformet slik at den etter ordlyden omfatter både råd som er eget rettssubjekt, og råd som ikke er eget rettssubjekt. Råd som er eget rettssubjekt, har myndighet til for eksempel å ansette, si opp, suspendere mv. ansatte uten at deltakerne gir det myndighet til dette. Bestemmelsen har således selvstendig betydning kun for råd som ikke er eget rettssubjekt, hvor rådet må få slik myndighet fra deltakerne dersom det skal kunne treffe slike vedtak.

Deltakerne kan videre gi interkommunale politiske råd i oppdrag å stå for gjennomføringen av tilskuddsordninger. Et slikt vedtak må fattes av kommunestyret eller fylkestinget selv. Dersom et statlig organ ønsker å legge slik myndighet til rådet, må det ha hjemmel for dette i annen lovgivning.

Tredje ledd fastslår at interkommunalt politisk råd skal være en del av det offisielle navnet på rådet.

Det følger av fjerde ledd at de øvrige kapitlene i loven gjelder tilsvarende så langt de passer, for samarbeid organisert som interkommunale politiske råd. Utgangspunktet er at de øvrige kapitlene i loven gjelder for slike råd, med mindre det av sammenhengen i regelverket er klart at de ikke skal gjelde. Dette vil for eksempel gjelde for kapittel 9 om kommunale foretak og kapittel 10 om parlamentarisk styreform.

Til § 18-2 Deltakeransvar

Denne bestemmelsen har samme innhold som § 19-2 om deltakeransvar i et kommunalt oppgavefellesskap. Det henvises derfor til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 18-3 Representantskap

Representantskapet er det øverste organet i et interkommunalt politisk råd, jf. første ledd første punktum. Det er også det eneste obligatoriske organet i rådet. Andre punktum fastslår at hver deltaker skal være representert i representantskapet. Loven fastsetter ikke noe høyeste totalt antall medlemmer i representantskapet, men det kan ikke være færre enn to – som en følge av at hver deltaker minst må ha én representant i organet og det minst må være to deltakere for å danne et interkommunalt politisk råd. Antall medlemmer den enkelte deltaker skal ha i representantskapet, skal framgå av samarbeidsavtalen, jf. § 18-4.

Tredje punktum fastslår at det er kommunestyret eller fylkestinget selv som velger kommunens eller fylkeskommunens medlemmer og varamedlemmer. Denne myndigheten kan ikke delegeres.

Etter fjerde punktum er det kun medlemmene av kommunestyret eller fylkestinget som kan velges som medlem eller varamedlem av representantskapet.

Femte punktum fastsetter at representantene selv velger en leder og nestleder om ikke noe annet er avtalt. Det følger av sjette punktum at det kan fastsettes i samarbeidsavtalen at vervene som leder og nestleder i representantskapet skal gå på omgang mellom deltakerne. Det kan fastsettes i avtalen at bare ett av vervene skal gå på omgang. Bestemmelsen inneholder ikke noen føringer på hvordan vervene eventuelt skal gå på omgang mellom deltakerne. Dette er det opp til deltakerne selv å bestemme.

Andre ledd fastsetter at representantskapets medlemmer og varamedlemmer velges for fire år om ikke annet er avtalt. Den enkelte deltakeren kan skifte ut de medlemmer og varamedlemmer vedkommende selv har valgt, når som helst i løpet av valgperioden. Dette må skje ved nyvalg hvor samtlige medlemmer og varamedlemmer er på valg. Det er likevel adgang til å gjenvelge én eller flere av de sittende medlemmene og varamedlemmene.

Det følger av tredje ledd første punktum at representantskapet i rådet kan opprette andre organer til å hjelpe seg i styringen av rådet. Etter andre punktum skal leder, nestleder og øvrige medlemmer og varamedlemmer av slike organer velges av representantskapet selv. Det er ikke adgang til å delegere denne myndigheten til andre. Disse organene vil være folkevalgte organer, jf. § 5-1. Samtlige deltakere trenger ikke å være representert i slike styringsorganer, som vil være underordnet representantskapet, og som representantskapet har full instruksjons- og omgjøringsrett overfor. Representantskapet kan også ansette en daglig leder til å forestå den daglige ledelsen av rådet.

Til § 18-4 Samarbeidsavtale

Det følger av første ledd at deltakerne i samarbeidet skal inngå en skriftlig samarbeidsavtale for det interkommunale politiske rådet.

Samtlige kommunestyrer eller fylkesting skal selv vedta avtalen, jf. andre ledd, det vil si at myndigheten til å vedta samarbeidsavtalen ikke kan delegeres. Også endringer i samarbeidsavtalen som gjelder forhold som nevnt i fjerde ledd, må vedtas av kommunestyrene eller fylkestingene selv. Endring av disse punktene i samarbeidsavtalen krever derfor at alle deltakerne er enige om endringene. Dersom det for eksempel skal tas opp nye deltakere i et råd, må samarbeidsavtalen endres. Å ta opp nye deltakere må derfor godkjennes av samtlige deltakere.

Myndighet til å gjøre endringer i avtalen som gjelder andre forhold enn de som er omtalt i fjerde ledd, er etter tredje ledd lagt til representantskapet i rådet. Denne myndigheten kan ikke delegeres til andre. Slike endringer må vedtas med et flertall på minst to tredeler. Det kan imidlertid avtales i samarbeidsavtalen at også slike endringer skal behandles i de enkelte deltakernes kommunestyrer eller fylkesting. I så fall kreves det enighet mellom samtlige deltakere.

Fjerde ledd fastsetter hvilket materielt innhold samarbeidsavtalen minimum må ha. Samarbeidsavtalen kan imidlertid også regulere andre forhold enn de som er obligatoriske etter loven. Bestemmelsen regulerer ikke konsekvensene av at avtalen ikke inneholder alle de obligatoriske punktene, verken for deltakerne eller for andre som har inngått avtale med rådet. Dette vil være gjenstand for en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Bokstav a bestemmer at det skal framgå av samarbeidsavtalen hva det interkommunale politiske rådet skal hete.

Det skal framgå av avtalen om rådet er et eget rettssubjekt eller ikke, jf. bokstav b.

Det følger av bokstav c at det skal stå i samarbeidsavtalen hvor mange medlemmer hver deltaker skal ha i representantskapet.

Det følger av bokstav d at samarbeidsavtalen skal oppgi hvilke saker rådet skal kunne behandle.

Etter bokstav e skal avtalen dessuten inneholde en oversikt over hvilken vedtaksmyndighet som er lagt til rådet. Rådet har ingen myndighet direkte etter loven (legalkompetanse). Rådets myndighet beror på hvilke saker deltakerne gir rådet i oppdrag å behandle, og hvilken vedtaksmyndighet deltakerne positivt gir rådet i samarbeidsavtalen.

Det følger av bokstav f at deltakernes eierandel i rådet skal være oppgitt for de enkelte deltakerne. Dersom det ikke er samsvar mellom en deltakers ansvarsandel og eierandel, må dette framgå av samarbeidsavtalen. Både eierandelen og ansvarsandelen må i så fall angis i avtalen.

Det følger av bokstav g at avtalen skal inneholde nærmere bestemmelser om uttreden av rådet. Dette kan for eksempel være regler for det økonomiske oppgjøret.

Etter bokstav h skal samarbeidsavtalen også inneholde regler om hvordan samarbeidet skal oppløses. Dette kan for eksempel være nærmere regler om oppnevning av et avviklingsstyre ved oppløsning av samarbeidet. Så lenge rådet eksisterer, vil det ha samme plikter etter arkivloven som kommuner. Ved en eventuell oppløsning av rådet vil det imidlertid ikke følge klart av arkivloven hvem som skal ha ansvar for å oppbevare arkivet, jf. arkivansvaret i henhold til arkivloven §§ 6 og 10 og arkivforskriften §§ 5-1 tredje ledd og 5-3 første ledd. Arkivfaglige prinsipper tilsier at arkiver fra en arkivskaper skal holdes samlet og atskilt fra andre arkivskaperes arkiver. Arkivmaterialet kan altså ikke deles opp med sikte på fordeling mellom de kommunene eller fylkeskommunene som har vært deltakere i rådet. Deltakerne må derfor i samarbeidsavtalen ta stilling til hvordan arkivmaterialet skal behandles etter en eventuell oppløsning.

Kapittel 19. Kommunalt oppgavefellesskap

Se punkt 19.3

Til § 19-1 Kommunalt oppgavefellesskap

Første ledd fastslår at to eller flere kommuner, eller to eller flere fylkeskommuner, eller én eller flere kommuner og én eller flere fylkeskommuner, sammen kan opprette et kommunalt oppgavefellesskap for å løse felles oppgaver. Et oppgavefellesskap kan ikke være deltaker i et annet oppgavefellesskap. Det er kommunestyrene og fylkestingene selv som må treffe vedtaket om å opprette et oppgavefellesskap.

Oppgavefellesskap kan både benyttes til enkle og mindre omfattende samarbeid, som samarbeid om kontrollutvalgssekretariat, kommuneadvokat og liknende, og til større og mer omfattende samarbeid. Bestemmelsen åpner i utgangspunktet for samarbeid om å løse alle typer oppgaver, både lovpålagte og ikke-lovpålagte. Den enkelte lov vil imidlertid kunne legge begrensninger på muligheten til å samarbeide på et område. Dette kan for eksempel skje ved at loven eksplisitt stenger for å overlate oppgaven til andre, eller ved at man etter en helhetlig tolkning av rettskildebildet kommer til at oppgaven ikke kan overlates til andre.

Det følger av andre ledd første punktum at deltakerne ikke kan gi et oppgavefellesskap myndighet til å treffe vedtak som omtalt i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, det vil si en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter). Andre punktum åpner for at deltakerne likevel kan gi oppgavefellesskapet myndighet til å treffe slike vedtak der vedtaket dreier seg om interne forhold i oppgavefellesskapet. Av lovtekniske hensyn er bestemmelsen utformet slik at den etter ordlyden omfatter både oppgavefellesskap som er eget rettssubjekt, og oppgavefellesskap som ikke er eget rettssubjekt. Oppgavefellesskap som er eget rettssubjekt, har myndighet til for eksempel å ansette, si opp og suspendere ansatte uten at deltakerne gir det myndighet til dette. Bestemmelsen har således selvstendig betydning kun for oppgavefellesskap som ikke er eget rettssubjekt, hvor oppgavefellesskapet må få slik myndighet fra deltakerne dersom det skal kunne treffe slike vedtak.

Deltakerne kan videre gi oppgavefellesskapet i oppdrag å stå for gjennomføringen av tilskuddsordninger. Et slikt vedtak må fattes av kommunestyret eller fylkestinget selv. Dersom et statlig organ ønsker å legge slik myndighet til oppgavefellesskapet, må det ha hjemmel for dette i annen lovgivning.

Tredje ledd fastslår at ordene kommunalt oppgavefellesskap skal være en del av det offisielle navnet på samarbeid etter denne bestemmelsen.

Det følger av fjerde ledd at de øvrige kapitlene i loven gjelder tilsvarende så langt de passer for oppgavefellesskapet. Utgangspunktet er at de øvrige kapitlene i loven gjelder for kommunale oppgavefellesskap, med mindre det av sammenhengen i regelverket er klart at de ikke skal gjelde. Dette vil for eksempel gjelde for kapittel 9 om kommunale og fylkeskommunale foretak og kapittel 10 om parlamentarisk styreform.

Til § 19-2 Deltakeransvar

Det framgår av første ledd at deltakerne i et oppgavefellesskap vil ha et delt ansvar for fellesskapets forpliktelser. Ingen av deltakerne kan påta seg et solidaransvar for fellesskapets forpliktelser. Deltakernes ansvarsandel skal framgå av samarbeidsavtalen dersom denne avviker fra eierandelen. Summen av deltakernes ansvarsandeler må dekke oppgavefellesskapets totale forpliktelser, altså 100 prosent, eller 1/1. At den enkelte deltakerens ansvar er ubegrenset, innebærer at ansvaret ikke kan begrenses for eksempel til å gjelde særlig angitte deler av oppgavefellesskapets forpliktelser eller til å gjelde en viss sum. Den enkelte deltakeren hefter med hele sin formue – både sin andel av oppgavefellesskapets formue og sin øvrige formue – for sin ansvarsandel av oppgavefellesskapets totale forpliktelser.

Andre ledd fastsetter nærmere vilkår for at en av oppgavefellesskapets kreditorer kan gå på deltakerne. Kreditorer kan ikke kreve sin fordring dekket av én eller flere av deltakerne umiddelbart. Kreditor må framsette kravet mot oppgavefellesskapet, og først 14 dager etter påkrav kan kreditor gjøre sin fordring gjeldende overfor deltakerne dersom oppgavefellesskapet ikke har oppfylt forpliktelsen sin, jf. første og andre punktum. Kreditor kan bare kreve deltakerne for den andelen av fordringen som den enkelte deltakeren er ansvarlig for, jf. første ledd. Tredje punktum fastslår at en deltaker som har måttet innfri sin del av en fordring etter andre punktum, kan kreve sitt utlegg dekket av oppgavefellesskapet. Ettersom ansvarsforholdet utad forutsettes å svare til den interne ansvarsfordelingen, er det ikke lovfestet noen regressrett mot de øvrige deltakerne.

Tredje ledd lovfester det som allerede følger av alminnelig obligasjonsrett, nemlig at en deltaker som trer ut av et oppgavefellesskap, fortsetter å være ansvarlig for forpliktelser oppgavefellesskapet hadde på uttredelsestidspunktet. Noe annet krever at kreditorene aksepterer at bare de gjenværende deltakerne hefter for forpliktelsene. Også der et oppgavefellesskap oppløses, vil deltakerne fortsette å hefte for oppgavefellesskapets forpliktelser.

Til § 19-3 Representantskap

Det følger av første ledd første punktum at representantskapet er det øverste organet i oppgavefellesskapet. Det er også det eneste obligatoriske organet i oppgavefellesskapet. Samtlige deltakere skal delta med minst ett medlem i representantskapet, jf. andre punktum.

Loven fastsetter ikke noe høyeste totalt antall representantskapsmedlemmer, men det kan ikke være færre enn to representanter – som en følge av at hver deltaker minst må ha én representant i organet og det minst må være to deltakere for å danne et oppgavefellesskap. Antall medlemmer den enkelte deltaker skal ha i representantskapet, skal framgå av samarbeidsavtalen.

Tredje punktum fastslår at det er kommunestyret eller fylkestinget selv som oppnevner kommunens eller fylkeskommunens medlemmer og varamedlemmer i representantskapet. Denne myndigheten kan derfor ikke delegeres. Fjerde punktum fastsetter at representantskapet selv velger en leder og nestleder om ikke noe annet er avtalt i samarbeidsavtalen. Det følger av femte punktum at det kan fastsettes i samarbeidsavtalen at vervene som leder og nestleder i representantskapet skal gå på omgang mellom deltakerne. Det kan fastsettes i avtalen at bare ett av vervene skal gå på omgang. Bestemmelsen inneholder ikke noen føringer på hvordan vervene eventuelt skal gå på omgang mellom deltakerne. Dette er det opp til deltakerne selv å bestemme.

Andre ledd første punktum gjør unntak fra første ledd tredje punktum ved å åpne for at kommunestyret eller fylkestinget kan delegere til kommunerådet eller fylkesrådet å velge kommunens eller fylkeskommunens medlem(mer) og varamedlem(mer) til representantskapet. Dersom kommunerådet eller fylkesrådet har fått slik myndighet, følger det av andre punktum at rådet kan videredelegere denne myndigheten til enkeltmedlemmer av rådet. Kommunestyret eller fylkestinget kan likevel bestemme at rådet selv må foreta valget.

Det følger av tredje ledd at en eventuell daglig leder i et oppgavefellesskap ikke kan være medlem av representantskapet.

Fjerde ledd fastsetter at representantskapets medlemmer og varamedlemmer velges for fire år om ikke annet er avtalt. Den enkelte deltaker kan skifte ut de medlemmene og varamedlemmene vedkommende selv har valgt, når som helst i løpet av valgperioden. Dette må skje ved nyvalg hvor alle medlemmene og varamedlemmene til denne deltakeren er på valg. Det er likevel adgang til å gjenvelge én eller flere av de sittende medlemmene og varamedlemmene.

Det følger av femte ledd første punktum at representantskapet kan opprette andre organer, for eksempel et styre, til å hjelpe seg i styringen av oppgavefellesskapet. Etter andre punktum skal leder, nestleder og øvrige medlemmer og varamedlemmer av slike organer velges av representantskapet selv. Samtlige deltakere trenger ikke å være representert i slike styringsorganer, som vil være underordnet representantskapet, og som representantskapet har full instruksjons- og omgjøringsrett overfor. Slike organer vil være folkevalgte organer, jf. § 5-1. Det kan også ansette en daglig leder til å forestå den daglige ledelsen av oppgavefellesskapet

Til § 19-4 Samarbeidsavtale

Det følger av første ledd at det skal inngås en skriftlig samarbeidsavtale for oppgavefellesskapet.

Etter andre ledd skal avtalen vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv i samtlige av deltakerkommunene. Også endringer i samarbeidsavtalen som gjelder forhold som er nevnt i fjerde ledd, må vedtas av kommunestyrene eller fylkestinget selv. Endring av disse punktene i samarbeidsavtalen krever derfor at alle deltakerne er enige om endringene. Dersom det for eksempel skal tas opp nye deltakere i et oppgavefellesskapet, må samarbeidsavtalen endres. Å ta opp nye deltakere må derfor godkjennes av samtlige deltakerkommuner.

Myndighet til å gjøre endringer i avtalen som gjelder andre forhold enn de som er omtalt i fjerde ledd, er etter tredje ledd lagt til representantskapet selv. Slike endringer må vedtas med flertall på minst to tredeler. Det kan likevel fastsettes i avtalen at slike endringer kan vedtas med et annet flertall. Det kan videre avtales i samarbeidsavtalen at også slike endringer skal behandles i de enkelte deltakernes kommunestyrer eller fylkesting. I så fall kreves det enighet mellom samtlige deltakere.

Fjerde ledd fastsetter hvilket materielt innhold samarbeidsavtalen minimum skal ha. Samarbeidsavtalen kan imidlertid også regulere andre forhold enn de som er obligatoriske etter loven. Bestemmelsen regulerer ikke konsekvensene av at avtalen ikke inneholder alle de obligatoriske punktene, verken mellom deltakerne eller mellom andre som har inngått avtale med samarbeidet. Dette vil være gjenstand for en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Bokstav a bestemmer at det skal framgå av samarbeidsavtalen hva oppgavefellesskapet skal hete.

Det skal framgå av avtalen om oppgavefellesskapet er et eget rettssubjekt eller ikke, jf. bokstav b.

Det følger av bokstav c at det skal stå i samarbeidsavtalen hvor mange medlemmer hver deltaker skal ha i representantskapet.

Det følger av bokstav d at samarbeidsavtalen skal oppgi de oppgaver og den vedtaksmyndighet som gis til oppgavefellesskapet. Oppgavefellesskapet har ingen oppgaver eller myndighet direkte etter loven (legalkompetanse). Oppgavefellesskapets myndighet beror på hvilke oppgaver og hvilken myndighet deltakerne positivt gir oppgavefellesskapet i samarbeidsavtalen. Dette innebærer at dersom det skal gjøres endringer i oppgavene eller myndigheten til oppgavefellesskapet, må samarbeidsavtalen endres.

Etter bokstav e skal det framgå av avtalen dersom deltakerne skal ha plikt til å yte innskudd i oppgavefellesskapet. Dersom det ikke er tatt inn slik bestemmelse i avtalen, er ikke deltakerne forpliktet til å yte noe innskudd. Tilsvarende gjelder for plikt til å yte eventuelle andre bidrag til oppgavefellesskapet.

Det følger av bokstav f at eierandelen i oppgavefellesskapet skal være oppgitt for de enkelte deltakerne. Dersom det ikke er samsvar mellom en deltakers ansvarsandel og eierandel, må dette framgå av samarbeidsavtalen. Både eierandelen og ansvarsandelen må i så fall angis i avtalen.

Etter bokstav g skal det framgå av avtalen om oppgavefellesskapet skal kunne ta opp lån.

Etter bokstav h skal avtalen inneholde bestemmelser om hvilken informasjon oppgavefellesskapet skal gi deltakerne om virksomheten i oppgavefellesskapet.

Det følger av bokstav i at avtalen skal inneholde nærmere bestemmelser om uttreden av oppgavefellesskapet. Dette kan for eksempel være regler for det økonomiske oppgjøret.

Etter bokstav j skal samarbeidsavtalen også inneholde regler om hvordan samarbeidet skal oppløses. Dette kan for eksempel være nærmere regler om oppnevning av et avviklingsstyre ved oppløsning av samarbeidet. Så lenge oppgavefellesskapet eksisterer, vil det ha samme plikter etter arkivloven som kommuner. Ved en eventuell oppløsning av oppgavefellesskapet vil det imidlertid ikke følge klart av arkivloven hvem som skal ha ansvar for å oppbevare arkivet, jf. arkivansvaret i henhold til arkivloven §§ 6 og 10 og arkivforskriften §§ 5-1 tredje ledd og 5-3 første ledd. Arkivfaglige prinsipper tilsier at arkiver fra en arkivskaper skal holdes samlet og atskilt fra andre arkivskaperes arkiver. Arkivmaterialet kan altså ikke deles opp med sikte på fordeling mellom de kommunene eller fylkeskommunene som har vært deltakere i oppgavefellesskapet. Deltakerne må derfor i samarbeidsavtalen ta stilling til hvordan arkivmaterialet skal behandles etter en eventuell oppløsning.

Kapittel 20. Vertskommune

Se punkt 19.4

Dette kapitlet er med enkelte unntak en ren videreføring av gjeldende bestemmelser, jf. utvalgets mandat om at bestemmelsene om vertskommune skal videreføres i den nye kommuneloven. § 28-1 g nr. 4 er ikke videreført i forslaget til ny kommunelov. Denne bestemmelsen er ikke lenger aktuell etter at kommunehelsetjenesteloven, jf. § 2-4, er opphevet. Videre er § 28-1 d om parlamentarisk styreform ikke videreført. Innholdet i denne bestemmelsen følger nå av § 10-2 første ledd. I tillegg er det i § 20-3 tredje ledd tatt inn en bestemmelse om at det kan avtales i samarbeidsavtalen at også vervet som nestleder, i den felles, folkevalgte nemnda, skal gå på omgang mellom deltakerne. § 20-3 åttende ledd regulerer situasjonen der det i lov er satt en grense for antall medlemmer i et folkevalgt organ. For ikke å bidra til å skape uklarhet om hvilke situasjoner dette sikter til, viser departementet til Ot.prp. nr. 95 (2005–2006) side 138 for en omtale av relevante situasjoner denne bestemmelsen sikter til. Det er ellers kun foretatt enkelte språklige endringer i bestemmelsene.

Kapittel 21. Representasjon av begge kjønn i styret i aksjeselskaper

Til § 21-1 Representasjon av begge kjønn i styret

Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i gjeldende lov § 80 a. Det er foretatt enkelte språklige endringer i lovteksten uten at dette endrer innholdet i bestemmelsen.

Kapittel 22. Kommunestyrets og fylkestingets kontrollansvar

Til § 22-1 Kommunestyrets og fylkestingets kontrollansvar

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 76 første og andre punktum.

Første ledd viderefører kommunestyrets eller fylkestingets øverste og generelle ansvar for kontrollen med kommunens eller fylkeskommunens virksomhet.

Ansvaret etter første ledd innebærer også ansvar for at kommunens eller fylkeskommunens regnskaper blir revidert på betryggende måte. Gjeldende lov § 76 tredje punktum anses derfor som overflødig og er dermed ikke foreslått videreført. Kontrollutvalget vil fortsatt ha et særskilt ansvar for at det blir utført betryggende regnskapsrevisjon, se § 23-2 første ledd.

Andre ledd viderefører kommunestyrets eller fylkestingets rett til å få seg forelagt enhver sak til orientering eller avgjørelse.

Tredje ledd viderefører kommunestyrets eller fylkestingets rett til å gjøre om vedtak som er truffet av andre folkevalgte organer eller administrasjonen. Denne retten gjelder bare i samme utstrekning som andre folkevalgte organer eller administrasjonen selv kunne ha gjort om vedtaket.

Kapittel 23. Kontrollutvalgets virksomhet

Til § 23-1 Kontrollutvalget

Se punktene 24.1 til 24.3

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til gjeldende lov § 77 nr. 1 til nr. 3.

Første ledd viderefører kommunestyrets og fylkestingets plikt til selv å velge et kontrollutvalg. Kontrollutvalget er underlagt kommunestyrets eller fylkestingets styrings- og instruksjonsmyndighet, og skal etter første ledd føre den løpende kontrollen med kommunens eller fylkeskommunens virksomhet på kommunestyrets eller fylkestingets vegne, jf. § 22-1 første ledd. Kontrollutvalget skal utføre de oppgavene som følger av loven, og skal ikke ha andre funksjoner enn dette. Kontrollutvalget kan ta opp ethvert spørsmål ved kommunens eller fylkeskommunens virksomhet som er knyttet til utvalgets kontrollansvar. Kontrollutvalget har ikke adgang til å føre kontroll med kommunestyret eller fylkestinget eller politiske prioriteringer som er foretatt av folkevalgt organ. Kontrollutvalget kan likevel uttale seg hvis kommunestyret eller fylkestinget eller annet folkevalgt organ er i ferd med å treffe eller har truffet et ulovlig vedtak.

Andre ledd første punktum viderefører at kommunestyret og fylkestinget selv skal velge leder, nestleder og øvrige medlemmer til utvalget. Andre punktum innfører et forbud mot at lederen av kontrollutvalget tilhører det samme partiet eller gruppen som ordføreren. Tredje punktum endrer gjeldende rett og stiller nå krav til at utvalget skal ha minst fem, mot tidligere tre, medlemmer. Fjerde punktum viderefører kravet om at kontrollutvalget skal ha minst ett medlem som også er medlem i kommunestyret eller fylkestinget.

Tredje ledd bokstav a til f viderefører reglene i § 77 nr. 2 om hvem som ikke kan velges til kontrollutvalget. Når det gjelder ansatte i den aktuelle kommunen eller fylkeskommunen, jf. bokstav f, gjelder forbudet alle ansatte uansett hvor lav stillingsbrøk vedkommende måtte ha. Bestemmelsen omfatter derimot ikke den som er oppdragstaker for kommunen eller fylkeskommunen. Bokstav g er ny og utelukker personer med sentrale stillinger eller verv i kommunale eller fylkeskommunale selskaper fra kontrollutvalget. Utelukkelsesregelen i bokstav g gjelder kun personer som er knyttet til et selskap som kommunen eller fylkeskommunen har eierinteresser i. Videre gjelder den kun personer som er leder av eller har en annen ledende stilling i et slikt selskap, eller som er medlem eller varamedlem av styret eller bedriftsforsamlingen i et slikt selskap. Bokstav h er også ny og utelukker personer som har en ledende stilling eller som er medlem eller varamedlem av styret i et interkommunalt politisk råd eller et kommunalt oppgavefellesskap. Valgbarhetsreglene i tredje ledd kommer i tillegg til de generelle valgbarhetsreglene i §§ 7-2 og 7-3.

Fjerde ledd første punktum viderefører kommunestyrets og fylkestingets rett til å foreta nyvalg av kontrollutvalgets medlemmer. Andre punktum presiserer at kommunestyret eller fylkestinget må velge alle medlemmer til kontrollutvalget på nytt hvis kommunestyret eller fylkestinget vil skifte ut ett eller flere av medlemmene.

Til § 23-2 Kontrollutvalgets ansvar og myndighet

Første ledd slår fast kontrollutvalgets ansvar for at det utføres ulike former for revisjon og kontroll. Bokstav a til d svarer til gjeldende § 77 nr. 4 og § 77 nr. 5. Bokstav a innebærer et ansvar for at regnskapsrevisjonen er forsvarlig og tilfredsstiller kravene til regnskapsrevisjon etter kapittel 24. Bokstav b slår fast et generelt ansvar for at det føres kontroll med økonomiforvaltningen. Kontrollutvalgets ansvar etter bokstav b er ikke begrenset av eller begrenset til kontrollen som regnskapsrevisor skal utføre etter § 24-9. Bokstav c og d innebærer et ansvar for at det utføres forvaltningsrevisjon og eierskapskontroll. Bokstav e fastsetter en generell plikt for kontrollutvalget til å påse at kommunestyrets eller fylkestingets vedtak som gjelder revisjonsrapporter, blir fulgt opp.

Andre ledd første punktum viderefører møte- og taleretten som kontrollutvalgets leder har etter gjeldende § 77 nr. 1 siste punktum. Andre punktum presiserer at kontrollutvalgets leder har adgang til å gi møte- og taleretten etter første punktum til et medlem i kontrollutvalget.

Tredje ledd viderefører kontrollutvalgets rett i gjeldende § 77 nr. 7 til å kreve opplysninger mv. og til å gjennomføre undersøkelser som utvalget mener er nødvendig for at utvalget skal kunne utføre sin kontroll. Retten til å kreve opplysninger er ikke begrenset av taushetsplikt. Dette gjelder både lovbasert taushetsplikt og taushetsplikt som har hjemmel i annet rettslig grunnlag. Det er i utgangspunktet kontrollutvalget selv som avgjør hvilke opplysninger som er nødvendige å kreve, og hvilke undersøkelser som er nødvendige å gjøre. Nødvendighetskravet gir likevel en viss begrensning i rekkevidden av innsynsretten.

Fjerde ledd første punktum gir kontrollutvalget en særskilt rett til å være til stede i lukkete møter i kommunens eller fylkeskommunens folkevalgte organer. Bestemmelsen viderefører forskrift om kontrollutvalg § 4 første ledd andre punktum. Andre punktum svarer til forskrift om kontrollutvalg § 4 første ledd tredje punktum, som gir kommunestyret og fylkestinget rett til likevel å bestemme at kontrollutvalget ikke har rett til å være til stede i lukket møte i kommunestyret eller fylkestinget. I tillegg utvider andre punktum kommunestyrets og fylkestingets rett til også å gjelde lukkete møter i kommunerådet eller fylkesrådet.

Femte ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrifter om kontrollutvalgets oppgaver og saksbehandling.

Til § 23-3 Forvaltningsrevisjon

Se punkt 25.3

Første ledd viderefører definisjonen av forvaltningsrevisjon i gjeldende § 77 nr. 4 andre punktum. I tillegg utvider første ledd definisjonen med at forvaltningsrevisjon også kan innebære å gjøre vurderinger av om lov og forskrift eller kommunens eller fylkeskommunens reglementer følges (regeletterlevelse). Forvaltningsrevisjon vil for eksempel også kunne gå ut på å vurdere om ressursene brukes til å løse oppgaver i samsvar med kommunestyrets eller fylkestingets vedtak, herunder de forutsetningene som vedtaket bygger på. Forutsetningene for vedtaket vil ofte ha betydning for hvordan kommunestyrets eller fylkestingets vedtak må forstås. Forvaltningsrevisjon kan også gå ut på å vurdere om resultatene til virksomheten er i tråd med målene som er satt, og om ressursbruken og virkemidlene er effektive med tanke på å oppnå målene.

Andre ledd første punktum viderefører kontrollutvalgets plikt til å utarbeide en plan for forvaltningsrevisjon, jf. gjeldende forskrift om kontrollutvalg § 10 første ledd første punktum. Første punktum må forstås slik at planen både skal dekke virksomhet som drives av kommunen eller fylkeskommunen selv, og virksomhet som drives av selskaper som kommunen eller fylkeskommunen har eierinteresser i. Kravet om en slik felles plan er nytt. Første punktum presiserer nå at planen må vise hvilke områder det skal gjennomføres forvaltningsrevisjoner på. Kravet om å utarbeide en plan, som vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv, må forstås slik at kommunene og fylkeskommunen har plikt til å gjennomføre forvaltningsrevisjoner. Etter andre punktum skal planen baseres på en risiko- og vesentlighetsvurdering av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet og selskaper. Risiko- og vesentlighetsvurderinger innebærer å vurdere på hvilke områder av kommunens eller fylkeskommunens virksomhet, eller i hvilke selskaper, det er risiko for vesentlige avvik, og hvor alvorlige konsekvenser disse avvikene vil kunne få. Tredje punktum sier at hensikten med risiko- og vesentlighetsvurderingen er å finne ut hvor det er størst behov for forvaltningsrevisjon. Bestemmelsen må forstås slik at det må utarbeides en plan som sikrer at det regelmessig gjennomføres forvaltningsrevisjon på de områdene hvor det er størst behov for forvaltningsrevisjon, og i et omfang som er tilpasset kommunens eller fylkeskommunens størrelse, kompleksitet og risiko.

Tredje ledd første punktum slår fast at kommunestyret og fylkestinget selv skal vedta planen for forvaltningsrevisjon. Andre punktum åpner for at kontrollutvalget likevel kan gjøre endringer i planen. Dette gjelder bare hvis kontrollutvalget har fått slik fullmakt fra kommunestyret eller fylkestinget. Slike fullmakter kan være hensiktsmessige fordi risiko- og vesentlighetsvurderinger kan bli uaktuelle, og nye forhold kan komme til, slik at det av den grunn oppstår behov for å avvike fra den opprinnelige planen.

Til § 23-4 Eierskapskontroll

Se punkt 26.3

Første ledd er nytt og definerer hva som menes med eierskapskontroll.

Andre ledd første punktum viderefører kontrollutvalgets plikt til å utarbeide en plan for eierskapskontroll, jf. gjeldende forskrift om kontrollutvalg § 13 andre ledd første punktum. Første punktum presiserer nå at planen må vise hvilke eierskapskontroller som skal gjennomføres. Kravet om å utarbeide en plan må forstås slik at kommunene og fylkeskommunen har plikt til å gjennomføre eierskapskontroller. Etter andre punktum skal planen baseres på en risiko- og vesentlighetsvurdering av kommunens eller fylkeskommunens eierskap i selskaper. Tredje punktum sier at hensikten med risiko- og vesentlighetsvurderingen er å finne ut hvor det er størst behov for eierskapskontroll. Bestemmelsen må forstås slik at det må utarbeides en plan som sikrer at det regelmessig gjennomføres eierskapskontroll i kommunalt og fylkeskommunalt eide selskaper.

Tredje ledd første punktum slår fast at kommunestyret og fylkestinget selv skal vedta planen for eierskapskontroll. Andre punktum åpner for at kontrollutvalget likevel kan gjøre endringer i planen. Dette gjelder bare hvis kontrollutvalget har fått slik fullmakt fra kommunestyret eller fylkestinget. Slike fullmakter kan være hensiktsmessige fordi risiko- og vesentlighetsvurderinger kan bli uaktuelle, og nye forhold kan komme til, slik at det av den grunn oppstår behov for å avvike fra den opprinnelige planen.

Til § 23-5 Rapportering til kommunestyret eller fylkestinget

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 77 nr. 6.

Første punktum viderefører kontrollutvalgets generelle plikt til å rapportere resultatene av sin kontroll til kommunestyret eller fylkestinget. Andre punktum er en presisering av kommunedirektørens rett til å få uttale seg i saker som gjelder gjennomførte kontroller. Etter bestemmelsen har kommunedirektøren uttalelsesrett før kontrollutvalget behandler saken. At kommunedirektøren har slik uttalelsesrett, følger også av det alminnelige prinsippet om at en sak skal være så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak. Når saker etter kontrollutvalgets behandling oversendes til kommunestyret eller fylkestinget, vil kommunedirektørens rolle være å ekspedere saken videre til behandling der. Kommunedirektøren kan likevel gi supplerende opplysninger ved oversendelsen av saken til kommunestyret eller fylkestinget, jf. prinsippet om at saker skal være forsvarlig opplyst. Kommunedirektøren kan imidlertid ikke endre saksframstillingen til kontrollutvalget.

Til § 23-6 Innsyn og undersøkelser i selskaper o.l.

Se punkt 26.2

Med visse endringer er bestemmelsen en videreføring av gjeldende § 80. Revisor har en tilsvarende rett til å kreve opplysninger etter lovforslagets § 24-10.

Første ledd viderefører kontrollutvalgets rett til å kreve opplysninger fra de eksterne virksomhetene som er angitt i bokstav a til d, jf. gjeldende § 80 første ledd første punktum. Innsynsretten omfatter kun opplysninger som er nødvendige for at kontrollutvalget skal kunne gjennomføre sin kontroll. Første ledd viderefører ordningen med at opplysningene kan kreves fra både daglig leder, styret og selskapets revisor.

Etter andre ledd kan kontrollutvalget foreta undersøkelser i de eksterne virksomhetene som er angitt i første ledd bokstav a til d. Undersøkelser kan bare kreves dersom det er nødvendig. Kontrollutvalget trenger ikke å foreta undersøkelsene selv. I praksis vil det typisk være revisor som utfører undersøkelsene på vegne av kontrollutvalget. Revisor har samtidig tilsvarende rett til på eget initiativ å gjennomføre undersøkelser, jf. § 24-10.

Tredje ledd svarer til gjeldende § 80 andre ledd.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende § 80 tredje ledd.

Femte ledd første punktum er nytt og utvider kontrollutvalgets rett til opplysninger og til å foreta undersøkelser til også å omfatte andre eksterne virksomheter enn de som er angitt i første ledd bokstav a til d. Bestemmelsen skal ivareta kommunens eller fylkeskommunens behov for innsyn når slike virksomheter utfører oppgaver på vegne av kommunen eller fylkeskommunen. Det kan for eksempel dreie seg om aksjeselskaper som har kommunalt deleierskap sammen med private, selskaper som er helt uten kommunal eierandel, og stiftelser, og liknende. Andre punktum innebærer at retten til opplysninger og undersøkelser etter første punktum bare gjelder for opplysninger og undersøkelser som er nødvendige for å kunne kontrollere om virksomheten oppfyller kontraktsforpliktelser overfor kommunen eller fylkeskommunen.

Til § 23-7 Sekretariatet

Se punktene 24.5 til 24.8

Bestemmelsen svarer til gjeldende forskrift om kontrollutvalg § 20. Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 77 nr. 9.

Første ledd innebærer en plikt for kommunestyret og fylkestinget til å etablere et sekretariat som skal bistå kontrollutvalget. Det følger av bestemmelsen at sekretariatet skal ha kapasitet og kompetanse som oppfyller kontrollutvalgets behov for utrednings- og saksforberedelseskapasitet. Loven stiller ikke nærmere krav til sekretariatets kompetanse.

Andre ledd slår fast at sekretariatet har en særskilt plikt til å påse at sakene som kontrollutvalget behandler, er forsvarlig utredet, og at kontrollutvalgets vedtak blir satt i verk. Det faller utenfor sekretariatets oppgave å utføre revisjon. Dette ligger til kommunens eller fylkeskommunens revisjon, jf. § 24-2 første ledd. Se også § 23-7 fjerde ledd bokstav b om at revisor ikke kan være sekretariat for kontrollutvalget.

Utover det ansvaret sekretariatet har etter andre ledd, har kontrollutvalget rom for å fastsette nærmere retningslinjer for sekretariatets oppgaver. Slike retningslinjer må være i tråd med den rollefordelingen mellom sekretariatet, administrasjonen og revisjonen som loven før øvrig legger opp til.

Tredje ledd slår fast et generelt krav om at sekretariatet skal være uavhengig av både administrasjonen og kommunens eller fylkeskommunens revisjon.

Fjerde ledd utdyper nærmere hvem som ikke kan utføre sekretariatsfunksjonen. Etter bokstav a kan ansatte i kommunen eller fylkeskommunen som utfører sekretariatsoppgaver for kontrollutvalget, ikke ha andre arbeidsoppgaver i kommunen eller fylkeskommunen. Sekretariatsfunksjonen kan heller ikke legges til personer som utfører revisjon for kommunen eller fylkeskommunen, jf. bokstav b. Endelig kan heller ikke medlemmer av kontrollutvalget, kommunestyret eller fylkestinget være sekretariat for kontrollutvalget, jf. bokstav c.

Sekretariatet er etter femte ledd underordnet kontrollutvalget. Sekretariatet skal følge utvalgets retningslinjer og pålegg. Dette innebærer at dersom personalet i sekretariatet ansettes i kommunen eller fylkeskommunen, vil ikke kommunedirektøren ha instruksjons- eller omgjøringsmyndighet overfor sekretariatet innenfor kontrollutvalgets myndighetsområde. Tilsvarende vil gjelde for kommunerådet eller fylkesrådet der kommunen eller fylkeskommunen har innført parlamentarisk styreform.

I sjette ledd blir det presisert at det er kontrollutvalget som skal innstille til kommunestyret eller fylkestinget om hvem som skal være sekretariatet for kontrollutvalget. Denne myndigheten kan således ikke legges til andre, for eksempel kommunedirektøren.

Kapittel 24. Revisjon

Til § 24-1 Valg av revisor

Se punkt 25.1

Første til tredje ledd svarer til gjeldende lov §§ 78 nr. 3 og nr. 4.

Første ledd innebærer at det er kommunestyret og fylkestinget selv som avgjør hvilken revisjonsordning kommunen eller fylkeskommunen skal ha. Bestemmelsen viderefører friheten til å velge mellom å ansette egne revisorer, å delta i en samarbeidsordning for revisjon eller å inngå avtale med en annen revisor (konkurranseutsetting). Bestemmelsen viderefører også adgangen til å velge ulike revisjonsordninger for ulike deler av revisjonsarbeidet. Bestemmelsen gir også adgang til at det for kommunale eller fylkeskommunale foretak kan velges annen revisor enn den revisoren som skal revidere kommunekassen eller fylkeskommunekassen.

Andre ledd innebærer at det er kommunestyret og fylkestinget selv som avgjør hvem som skal være revisor. Det er kommunestyret eller fylkestinget selv som ansetter revisor dersom kommunestyret eller fylkestinget har vedtatt en slik ordning. Det er også kommunestyret og fylkestinget selv som velger hvilken samarbeidsordning kommunen eller fylkeskommunen skal delta i, dersom kommunestyret eller fylkestinget ikke allerede har valgt dette da det traff avgjørelsen etter første ledd. Dersom kommunestyret eller fylkestinget har truffet en prinsippbeslutning om at det skal gjennomføres en konkurranseutsetting, vil det være kontrollutvalgets oppgave å sette revisjonen ut på anbud. Når anbudene er vurdert, må kontrollutvalget bringe resultatet inn for kommunestyret eller fylkestinget for valg av revisor(er).

Tredje ledd legger myndigheten til å innstille til vedtak om revisjonsordning og valg av revisor til kontrollutvalget. Dette innebærer at innstillingsretten omfatter både valg av revisjonsordning og valg av revisor. Det vil derfor være innstillingsrett for kontrollutvalget også der hvor det er tale om å bytte revisor innenfor en og samme revisjonsordning. Et eksempel på dette er der en kommune er deltaker i et interkommunalt selskap, men ønsker å bli deltaker i et annet interkommunalt selskap som leverer revisjonstjenester.

Fjerde ledd er nytt og slår fast at det er representantskapet i interkommunale politiske råd etter kapittel 18 og representantskapet i kommunale oppgavefellesskap etter kapittel 19 som velger regnskapsrevisor for samarbeidet. Dette gjelder bare hvis ikke noe annet er bestemt i samarbeidsavtalen. Som for kommunale og fylkeskommunale foretak kan det velges en annen (egen) revisor enn den revisoren som skal revidere kommunekassens eller fylkeskommunekassens regnskap.

Til § 24-2 Revisors ansvar og myndighet

Se punktene 25.1 og 26.3

Bestemmelsen slår fast plikter og rettigheter for revisorene som utfører revisjon for kommuner og fylkeskommuner.

Første ledd innebærer at det er kommunens eller fylkeskommunens revisor som skal stå for utførelsen av regnskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon og eierskapskontroll som nevnt i § 23-2 første ledd. Plikten til å utføre regnskapsrevisjon gjelder for alle kommunens eller fylkeskommunens regnskaper etter § 14-6 første ledd. Første ledd innebærer også at eierskapskontroll eksklusivt legges til kommunens eller fylkeskommunens revisor, og at dette ikke lenger kan utføres av sekretariatet for kontrollutvalget. Revisor vil også kunne være pålagt å gjennomføre andre revisjons- eller kontrolloppdrag, se for eksempel § 24-9 om kontroll med økonomiforvaltningen. Bestemmelsen erstatter § 78 nr. 2.

Andre ledd innebærer at revisor skal utføre sitt arbeid i tråd med pliktene som lov eller forskrift gir for revisjonsarbeidet. Bestemmelsen viderefører plikten til å utføre revisjonen i samsvar med god kommunal revisjonsskikk. God kommunal revisjonsskikk er en rettslig standard for hva som normativt kan forventes av revisjonsutførelsen. Med god kommunal revisjonsskikk siktes det til å utføre revisjon i samsvar med den oppfatning av etiske og revisjonstekniske prinsipper for revisjon av kommuner og fylkeskommuner som til enhver tid er alminnelig anerkjent og praktisert av dyktige og ansvarsbevisste utøvere av yrket. Bestemmelsen erstatter § 78 nr. 1.

Tredje ledd viderefører revisors plikt i gjeldende § 78 nr. 5 til å rapportere om resultatene av revisjonen til kontrollutvalget. Tredje ledd slår i tillegg fast at revisor også skal rapportere om sitt arbeid.

Fjerde ledd viderefører revisors rett i gjeldende § 78 nr. 6 til å kreve alle opplysninger mv. og til å gjennomføre undersøkelser som revisor mener er nødvendig for å kunne utføre de oppdrag som revisor er pålagt, og i samsvar med de plikter som revisor er underlagt i sitt revisjonsarbeid. Retten til å kreve opplysninger er ikke begrenset av taushetsplikt. Det er revisor selv som avgjør hvilke opplysninger som er nødvendige å kreve, og hvilke undersøkelser som er nødvendige å gjøre. Nødvendighetskravet gir likevel en viss begrensning i rekkevidden av innsynsretten.

Femte ledd viderefører revisors taushetsplikt, jf. gjeldende § 78 nr. 7.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler for revisor. Hjemmelen knytter seg til regler om revisors plikter, krav til revisors kvalifikasjoner, skifte av revisor og regler om begrensninger i revisors taushetsplikt. Se regler om dette i gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv.

Til § 24-3 Revisors møterett, opplysningsplikt mv.

Se punkt 25.1

Første ledd første punktum erstatter gjeldende lov § 77 nr. 8. Bestemmelsen presiserer at det er oppdragsansvarlig revisor eller hans eller hennes stedfortreder som har møte- og talerett i kontrollutvalgets møter. Andre punktum gir revisor rett til å få sine uttalelser ført inn i møteprotokollen, hvis han eller hun ber om det. Tredje punktum slår fast at møteretten etter første punktum ikke gjelder hvis kontrollutvalget skal behandle en sak som angår tilsettingsforholdet til en revisor. Første ledd svarer til forskrift 15.6.2004 nr. 905 om kontrollutvalg i kommuner og fylkeskommuner § 19 andre ledd.

Andre ledd slår fast oppdragsansvarlig revisors eller hans eller hennes stedfortreders plikt til å møte i kommunestyrets eller fylkestingets møter. Møteplikten gjelder bare når det skal behandles saker som angår revisors oppdrag. Bestemmelsen svarer til forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv. § 19 første ledd.

Tredje ledd gir oppdragsansvarlig revisor eller stedfortreder en generell rett til å møte i kommunestyret eller fylkestinget. Dette svarer til forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv. § 19 andre ledd. Bestemmelsen har bare selvstendig betydning i de tilfellene hvor kommunestyret eller fylkestinget skal holde møte for lukkete dører.

Fjerde ledd innebærer at oppdragsansvarlig revisor er pliktig til å opplyse om forhold som han eller hun har fått kunnskap om under revisjon. Opplysningsplikten gjelder hvis et medlem av kommunestyret eller fylkestinget eller kontrollutvalget krever det. Opplysningen skal gis til det organet som den som spør er medlem av. Bestemmelsen svarer til forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv. § 20 første ledd.

Femte ledd innebærer at hvis revisor utenfor et møte blir bedt om å gi opplysninger som nevnt i fjerde ledd, har revisor rett til å la være å gi opplysningene og i stedet kreve å få gitt opplysningene i et møte. Bestemmelsen svarer til forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv. § 20 andre ledd.

Til § 24-4 Revisors uavhengighet og vandel

Se punkt 25.1

Første ledd slår fast at revisor både skal være uavhengig og ha god vandel. Kravet om uavhengighet må, i tråd med gjeldende rett, ikke forstås slik at ansettelse som revisor i kommunen eller i en interkommunal samarbeidsordning, i seg selv medfører at revisoren mangler nødvendig uavhengighet. Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 79 om revisors uavhengighet.

Andre ledd gir departementet myndighet til i forskrift å fastsette nærmere krav til revisors uavhengighet og vandel.

Til § 24-5 Regnskapsrevisjonens innhold

Se punkt 25.2

Bestemmelsen fastsetter innholdet i regnskapsrevisjonen. Bestemmelsene i første ledd til tredje ledd første og andre punktum svarer i hovedsak til gjeldende forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv. § 3 første og andre ledd. Bestemmelsen i fjerde ledd svarer til § 3 fjerde ledd i samme forskrift.

Første ledd angir hovedoppgaven ved regnskapsrevisjon (finansiell revisjon). Oppgaven innebærer å kontrollere at det avlagte årsregnskapet gir pålitelig informasjon om transaksjoner, eiendeler og gjeld, og ut fra dette den økonomiske utviklingen og stillingen. Med pålitelig informasjon siktes det til at regnskapet oppfyller grunnleggende kvalitetskrav til regnskapsinformasjon, så som fullstendighet, gyldighet og nøyaktighet. Videre siktes det til at regnskapsinformasjonen er framstilt i årsregnskapet i samsvar med reglene som er bestemmende for innholdet i årsregnskapet, herunder god kommunal regnskapsskikk. Oppgaven innebærer også kontroll av om årsregnskapet gjengir korrekt informasjon om beløpene i årsbudsjettet og regulert budsjett mv. i samsvar med kravene i lov og forskrift.

Andre ledd innebærer at revisor skal vurdere om registreringen og dokumentasjonen av regnskapsopplysninger er i tråd med reglene om bokføring, jf. § 14-6 femte ledd.

Tredje ledd første punktum innebærer at revisor skal vurdere om årsberetningen inneholder lovpålagte opplysninger etter § 14-7 andre ledd. Bestemmelsen stiller ikke krav til å vurdere kvaliteten på ikke-økonomiske opplysninger i årsberetningen.

Andre punktum innebærer at revisor skal vurdere om økonomiske opplysninger i årsberetningen stemmer overens med årsregnskapet, for eksempel at tall i årsberetningen stemmer med tallene i årsregnskapet, og at økonomiske vurderinger i årsberetningen kan underbygges av tallene i årsregnskapet.

Tredje punktum innebærer at revisor må se etter om det i årsregnskapet foreligger vesentlige avvik fra årsbudsjettet som det skal redegjøres for i årsberetningen, jf. § 14-7 andre ledd bokstav b, og at det er redegjort for disse på en tilstrekkelig måte. Oppgaven retter seg for det første mot vesentlige beløpsmessige avvik mellom årsregnskapet og årsbudsjettets talldel. Oppgaven retter seg for det andre mot vesentlige avvik fra kommunestyrets eller fylkestingets premisser for bruken av bevilgningene. Det siktes her til vesentlige avvik som ikke nødvendigvis vil være synlige i årsregnskapet som avvik fra budsjettets talldel. Det dreier seg om disposisjoner i regnskapet som ikke har hjemmel i bevilgning og manglende eller mangelfull gjennomføring av kommunestyrets eller fylkestingets budsjettvedtak. Kontrollen må rettes mot budsjettpostene og budsjettpremissene som er av størst betydning. Med begrepet se etter siktes det til at revisor må gjennomføre de kontrollhandlingene som kan gjøre revisor oppmerksom på vesentlige avvik fra årsbudsjettet. Dette må forstås slik at det ikke er påkrevd å utføre alle de revisjonshandlingene som er nødvendige for å innhente revisjonsbevis for at det ikke foreligger vesentlige avvik som det skulle vært gjort rede for i årsberetningen.

Fjerde ledd markerer et krav om at revisor, gjennom og innenfor rammene av regnskapsrevisjonen, skal bidra til å forebygge og avdekke misligheter (tilsiktede feil, uredelig regnskapsførsel, underslag og andre former for økonomisk kriminalitet) og feil (utilsiktete feil). Bestemmelsen innebærer ikke et krav om å innrette revisjonen med sikte på å kunne avdekke enhver mislighet eller feil.

Til § 24-6 Revisors plikter ved utførelsen av regnskapsrevisjon

Se punkt 25.2

Bestemmelsen fastsetter enkelte særlige plikter for regnskapsrevisor ved regnskapsrevisjon. Bestemmelsen bygger på risikovurderingens betydning for regnskapsrevisjonen, ved at risikovurderingene må være bestemmende for hvordan revisjonen innrettes og hvilke revisjonshandlinger som utføres. Bestemmelsen bygger også på betydningen av at revisor har skaffet seg et tilstrekkelig grunnlag («bevis») for å kunne gjøre sine vurderinger og trekke konklusjoner.

Første ledd fastsetter en plikt for revisor til å se etter om kommunen eller fylkeskommunen har ordnet den økonomiske internkontrollen på en betryggende måte. Bestemmelsen markerer at undersøkelser av internkontrollen er grunnleggende for at revisor skal kunne uttale seg om årsregnskapet. Begrepet den økonomiske internkontrollen sikter til de delene av internkontrollen som har betydning for å kunne avlegge et regnskap uten vesentlig feilinformasjon. Bestemmelsen innebærer ikke krav om at revisor skal utføre revisjonshandlinger rettet mot internkontrollen utover det som er nødvendig for å uttale seg årsregnskapet etter § 24-5 første ledd.

Etter andre ledd skal revisor for det første vurdere risikoen for at det kan foreligge feilinformasjon i årsregnskapet, enten det skulle følge av misligheter eller feil. Dette svarer til forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv. § 4 første ledd. For det andre skal revisor påse at det er innhentet tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det foreligger lov- eller forskriftsbrudd som er av vesentlig betydning for årsregnskapet.

Tredje ledd er ny. Revisor skal for det første vurdere risikoen for brudd på kommunestyrets eller fylkestingets premisser for bruken av bevilgningene. Det siktes her til vesentlige avvik som ikke nødvendigvis vil være synlige i årsregnskapet som avvik fra budsjettets talldel. Det dreier seg om disposisjoner i regnskapet som ikke har hjemmel i bevilgning, mangelfull eller manglende gjennomføring av kommunestyrets eller fylkestingets budsjettvedtak. For det andre skal revisor påse at det er innhentet tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det i årsregnskapet foreligger vesentlige avvik fra premissene for bruken av bevilgningene.

Til § 24-7 Skriftlige påpekninger fra regnskapsrevisor

Se punkt 25.2

Bestemmelsen gjelder regnskapsrevisors plikt til å gi skriftlige påpekninger om de angitte forhold til kontrollutvalget underveis i regnskapsrevisjonen (nummererte brev). Dette gjelder forhold som er av en slik art at revisor må melde fra om den i en mer formalisert form utenom revisjonsberetningen. Bestemmelsen erstatter forskrift 15.6.2004 nr. 904 om revisjon i kommuner og fylkeskommuner mv. § 4 andre ledd.

Første ledd angir de forhold som revisor skal påpeke skriftlig. I bokstav a til d stiller bestemmelsen opp et vilkår om vesentlighet som må være oppfylt før revisor har plikt til å gi skriftlige påpekninger etter denne bestemmelsen. Bokstav d må forstås slik det skal gis skriftlige påpekninger både ved vesentlige beløpsmessige avvik mellom årsregnskapet og årsbudsjettets talldel, og ved vesentlige avvik fra kommunestyrets eller fylkestingets premisser for bruken av bevilgningene. Begrepet vesentlige feil og mangler markerer at bestemmelsen ikke gjelder enhver feil og mangel, men at det må foreligge en viss alvorlighetsgrad. Vesentlighetsterskelen etter denne bestemmelsen må forstås som lavere enn den vesentlighetsterskelen som ligger til grunn for regnskapsrevisors uttalelser i revisjonsberetningen etter § 24-8. Bokstav e innebærer at enhver mislighet skal påpekes, uavhengig av vesentlighet. Ved misligheter gjelder i tillegg bestemmelsene i tredje ledd.

Andre ledd innebærer at påpekninger etter første ledd skal sendes i nummererte brev. Brevene skal adresseres til kontrollutvalget, med kopi til kommunedirektøren. Bestemmelsen stiller ikke krav til hvordan nummereringen skal foretas.

Tredje ledd første punktum innebærer at revisor må gi (foreløpig) skriftlig melding til kontrollutvalget straks, hvis revisor har avdekket misligheter eller har blitt kjent med misligheter på annen måte. Det ligger til grunn at revisor først har foretatt visse undersøkelser, og at revisor ikke melder om mistanke om misligheter på et usikkert grunnlag. Andre punktum innebærer at etter at revisor har gjort nærmere undersøkelser for å klarlegge saken, må revisor sende et nytt brev til kontrollutvalget med nærmere redegjørelse om saksforholdet.

Fjerde ledd er nytt, og innebærer at revisor skal utarbeide en skriftlig oppsummering til kontrollutvalget om alle forhold som revisor har tatt opp i nummererte brev etter første ledd, men som ikke er rettet opp eller ikke tilstrekkelig fulgt opp av kommunedirektøren.

Til § 24-8 Revisjonsberetning

Se punkt 25.2

Bestemmelsen gjelder revisors plikt til å rapportere til kommunestyret om resultatet av regnskapsrevisjonen etter § 24-5 i form av en skriftlig revisjonsberetning. Utover bestemmelsene her utformes revisjonsberetningen i samsvar med god kommunal revisjonsskikk. Dette innebærer at formen på beretningen kan forandres over tid, ut fra endringer i revisjonsstandarder og anerkjent praksis i bransjen. Bestemmelsen erstatter revisjonsforskriften § 5.

Første ledd første punktum fastsetter fristen for å avgi revisjonsberetningen til kommunestyret eller fylkestinget. Etter andre punktum plikter revisor å sende kopi av revisjonsberetningen til kontrollutvalget, som skal uttale seg om årsregnskapet, jf. § 14-3 tredje ledd. Også formannskapet eller fylkesutvalget, som innstiller til vedtak om årsregnskap og årsberetning, skal ha kopi. I tillegg skal det sendes kopi til kommunedirektøren, eventuelt rådet i kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform (til orientering). Tredje punktum innebærer at revisor skal avgi en revisjonsberetning ved fristen i første punktum, selv om årsregnskapet eller årsberetningen er ufullstendig eller ikke foreligger. Når årsregnskap og årsberetning foreligger, fullføres revisjonen. Tidligere revisjonsberetning kalles tilbake og ny revisjonsberetning avgis.

Andre ledd angir de spørsmål som revisor skal konkludere på i revisjonsberetningen. Revisor konkluderer på hvert forhold. Bokstav a relaterer seg til § 24-5 første ledd og gjelder revisors konklusjon på om årsregnskapet er i samsvar med lov og forskrift, herunder om årsregnskapet gir pålitelig informasjon om beløpene i årsbudsjettet og regulert budsjett. Bokstav b relaterer seg til § 24-5 andre ledd og gjelder revisors konklusjon på det særskilte attestasjonsoppdraget knyttet til kommunens eller fylkeskommunens bokføring. Bokstav c og d relaterer seg til § 24-5 tredje ledd første og andre punktum og gjelder revisors konklusjon på om årsberetningen inneholder lovpålagte opplysninger, og om opplysningene om økonomi stemmer med årsregnskapet. Uttalelsene etter bokstav a til d avgis på grunnlag av høy (men ikke full) sikkerhet («bekreftelsesoppgaver»).

Bokstav e er ny og relaterer seg til § 24-5 tredje ledd tredje punktum. Bestemmelsen gjelder revisors konklusjon på om årsberetningen gir dekkende opplysninger om vesentlige budsjettavvik, enten det gjelder avvik fra budsjettets talldel eller avvik fra kommunestyrets premisser for bruken av bevilgningene. Uttalelsen skal opplyse om revisor har avdekket forhold som gir grunn til å tro at årsberetningen ikke gir dekkende opplysninger om vesentlige budsjettavvik, og avgis på grunnlag av moderat sikkerhet.

Tredje ledd første punktum innebærer at revisor skal angi årsaken i revisjonsberetningen, hvis revisor konkluderer med forbehold, negativt eller med at revisor ikke har grunnlag for å konkludere, det vil si at revisor ikke avgir en revisjonsberetning som er positiv og uten forbehold («ren beretning»). I disse tilfellene skal årsakene til forbehold, negativ konklusjon eller til at revisor ikke kan uttale seg, angis i revisjonsberetningen. Andre punktum innebærer at revisor i tillegg skal angi særskilt i revisjonsberetningen hvis revisor mener at årsregnskapet eller årsberetningen ikke bør vedtas slik det foreligger. Slik fraråding vil alltid være tilfellet ved negativ konklusjon på årsregnskapet eller årsberetningen. Slik fraråding vil normalt også være tilfellet når revisor konkluderer med at det ikke er grunnlag for å uttale seg om årsregnskapet.

Fjerde ledd er ny og innebærer at revisor i revisjonsberetningen i tillegg skal opplyse om andre forhold. Det siktes til opplysninger om eller vurderinger av forhold som ikke gir grunnlag for å modifisere konklusjonene om årsregnskapet eller årsberetningen, men som etter revisors vurdering er opplysninger av vesentlig interesse for brukerne av årsregnskapet og årsberetningen. Slike opplysninger skal gis når revisor anser det som nødvendig og det følger av god kommunal revisjonsskikk. Dette omfatter eksempelvis opplysninger om viktige forhold som har vært vurdert i revisjonen, og såkalte presiseringer. Opplysningene kan gjelde forhold som har direkte betydning for årsregnskapet eller årsberetningen, og andre forhold. Revisors opplysninger om andre forhold kan gis både for opplysninger som burde vært gitt i årsregnskapet eller årsberetningen, og for opplysninger som det allerede er opplyst om, men som revisor mener at brukerne bør være særlig oppmerksom på.

Til § 24-9 Forenklet etterlevelseskontroll med økonomiforvaltningen

Se punkt 25.2

Bestemmelsen er ny og innebærer en utvidelse av regnskapsrevisors ansvar og oppgaver.

Første ledd innebærer at regnskapsrevisor skal utføre forenklet revisorkontroll med etterlevelsen av bestemmelser og vedtak som gjelder for kommunens eller fylkeskommunens økonomiforvaltning. Kontrollen skal rette seg mot de delene av økonomiforvaltningen som ikke er gjennomgått ved regnskapsrevisjonen etter § 24-5. Med begrepet se etter siktes det til at revisor må gjennomføre de kontrollhandlingene som kan gjøre revisor oppmerksom på vesentlige feil og mangler ved økonomiforvaltningen. Dette må forstås slik at det ikke er påkrevd å utføre alle de revisjonshandlingene som er nødvendige for å innhente revisjonsbevis for at det ikke foreligger vesentlige mangler ved økonomiforvaltningen. Med i hovedsak siktes det til at kontrollen må rettes mot om det foreligger betydelige feil og mangler på de sentrale områdene av økonomiforvaltningen, det vil si hvor feil og mangler kan medføre vesentlige økonomiske konsekvenser eller svekke tilliten til kommunen eller fylkeskommunen. Med bestemmelser siktes det til lover og forskrifter. Med vedtak siktes det til interne reglementer for kommunens økonomiforvaltning fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget, eksempelvis gebyrreglement, finansreglement, anskaffelsesreglement og liknende, og andre kommunestyre- eller fylkestingsvedtak som er bestemmende for økonomiforvaltningen. Kontrollen skal bygge på objektive revisjonskriterier i form av formelle bestemmelser og vedtak, og ikke omfatte vurderinger opp mot uskrevne normer og standarder for kommunal økonomiforvaltning.

Andre ledd første punktum innebærer at kontrollen etter første ledd skal bygge på revisors vurdering av risikoen for vesentlige feil og mangler i økonomiforvaltningen. Bestemmelsen er basert på risikovurderingens betydning for hvordan kontrollen innrettes, og for hvilke kontrollhandlinger som skal utføres. Bestemmelsen angir også en plikt for revisor til å legge fram vurderingene for kontrollutvalget. Bestemmelsen stiller ikke krav til hyppighet og tidspunkt for dette.

Andre punktum innebærer en plikt for revisor til, som basis for uttalelsen etter tredje ledd første punktum, å innhente tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det foreligger brudd på bestemmelser og vedtak, der bruddet er av vesentlig betydning for økonomiforvaltningen. Revisor skal gjennomføre de undersøkelsene som etter god kommunal revisjonsskikk anses som nødvendig for å kunne uttale seg.

Tredje ledd stiller opp en plikt for revisor til å rapportere til kontrollutvalget om utfallet av kontrollen, innenfor angitt frist. Det skal sendes kopi til kommunedirektøren. Bestemmelsen må i sammenheng med første ledd forstås slik at uttalelsen gis med moderat sikkerhet, og slik at revisor i sin uttalelse ikke skal positivt bekrefte at økonomiforvaltningen ikke inneholder vesentlige feil og mangler. Bestemmelsen stiller ikke konkrete formkrav til uttalelsen. Uttalelsen må utformes i samsvar med god kommunal revisjonsskikk.

Til § 24-10 Innsyn og undersøkelser i selskaper o.l.

Se punkt 26.2

Bestemmelsen innebærer at reglene i § 23-6 om kontrollutvalgets rett til opplysninger og rett til å foreta undersøkelser mv. gjelder på tilsvarende måte for revisor ved revisjon og kontroll med selskaper og liknende.

Kapittel 25. Internkontroll

Til § 25-1 Internkontroll i kommunen og fylkeskommunen

Se punktene 23.4.1 og 23.4.2

Bestemmelsen viderefører et krav om internkontroll, men har en ny og mer omfattende regulering enn dagens bestemmelse. De samlete kravene i bestemmelsen utgjør et minstekrav til hvordan kommunens internkontroll skal være.

Første ledd sier at kommuner og fylkeskommuner skal ha internkontroll med administrasjonens virksomhet for å sikre at lover og forskrifter følges, og at kommunedirektøren er ansvarlig for denne internkontrollen. Bestemmelsen fastslår således både at kommunen skal ha internkontroll og at det er kommunedirektøren som har ansvaret for internkontrollen. Kommunedirektøren kan delegere utførelsen av det konkrete internkontrollarbeidet til andre i administrasjonen, som for eksempel leder av ulike tjenesteområder i kommunen. Ved slik delegering vil kommunedirektøren fortsatt ha ansvaret for oppgaven og oppfyllelse av lovens krav.

Det framkommer videre av første ledd at internkontrollen skal være med administrasjonens virksomhet. Internkontrollen gjelder ikke de folkevalgte eller folkevalgte organer, men kun den administrative delen av kommunen. Internkontrollen omfatter alt som er innenfor ansvarsområdet til kommunedirektøren. Alle deler av administrasjonen er inkludert. Det vil si både ulike sektorer som opplæring, barnevern og så videre, og den sentrale administrasjonen.

At internkontrollen gjelder administrasjonens virksomhet innebærer også at annen virksomhet kommunen på ulikt vis er involvert i, ikke er pålagt et krav om internkontroll etter denne bestemmelsen. Internkontroll i kommunale foretak, private aktører og interkommunale samarbeid organisert etter annen lovgivning er ikke omfattet av denne bestemmelsen. For interkommunale samarbeid regulert i kommuneloven vil kravet om internkontroll gjelde så langt det passer. Dette gjelder for eksempel kommunale oppgavefellesskap og interkommunale politiske råd (se § 18-1 fjerde ledd og § 19-1 fjerde ledd). Kravet om internkontroll vil gjelde når slike samarbeid utfører oppgaver på vegne av kommunen. Dersom samarbeidet driver med flere typer oppgaver, vil kravet om internkontroll gjelde den delen av samarbeidet som utfører oppgaver på vegne av kommunen. For de tilfellene internkontrollbestemmelsen gjelder, er det lederen av virksomheten eller enheten som har internkontrollansvaret. I et vertskommunesamarbeid etter kommuneloven, vil vertskommunen, det vil si den kommunen som utfører oppgaven, ha et internkontrollansvar for oppgaver som utføres i dette samarbeidet på samme måte som for andre oppgaver kommunen gjør.

Målet med internkontrollen framkommer også av første ledd, hvor det sies at kommunen skal ha internkontroll for å sikre at lover og forskrifter følges. Kommunen kan også selv fastsette andre mål med internkontrollen, men slike krav påvirker ikke rammene og tolkningen av det lovbestemte internkontrollkravet. Kravet om internkontroll gjelder for alle lovpålagte plikter kommunen har. Den gjelder for både kommuneplikter (plikter som bare er pålagt kommuner) og aktørplikter (plikter som stiller krav til enhver som driver en aktivitet eller tilbyr en tjeneste).

Internkontrollbestemmelsens andre og tredje ledd presiserer kravene og innholdet til internkontrollen. Disse kravene må tolkes i lys av målet og virkeområdet for internkontroll som er gitt i første ledd. Tiltak etter andre og tredje ledd må være egnet til å nå målet om regeletterlevelse.

I andre ledd stilles det krav om at internkontrollen skal være systematisk. Arbeidet med internkontrollen skal ikke være tilfeldig, hendelsesbasert eller spontant. Det innebærer at det må være fungerende rutiner for det løpende internkontrollarbeidet som det jobbes med på en planmessig og metodisk måte. Det stilles ikke krav til en bestemt systematikk, at det benyttes noe spesielt system eller at det brukes ikt-basert styrings- eller avvikssystem. Kommunedirektøren vurderer hvordan det er hensiktsmessig å oppfylle kravet om at internkontrollen skal være systematisk. Internkontrollen skal videre tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Det skal gjøres konkrete vurderinger i den aktuelle virksomheten eller aktivitet innad i kommunen for å vurdere hvor omfattende og hva slags internkontroll det er behov for. I den forbindelsen må blant annet risiko kartlegges og vurderes. Det stilles ikke krav om noen bestemt metode eller framgangsmåte. Videre stilles det ikke konkrete krav til når eller hvor ofte vurderinger av størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold skal gjøres.

Bestemmelsens tredje ledd presiserer nærmere innholdet i kommunedirektørens internkontrollansvar. Det konkrete innholdet i kravene må ses i sammenheng med både første og andre ledd.

I bokstav a er det et krav om å utarbeide en beskrivelse av virksomhetens hovedoppgaver, mål og organisering. Det kreves en overordnet oversikt over oppgaver, mål og organisering. Inkludert i kravet om å beskrive kommunens organisering ligger å beskrive hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt innad i kommunen, både sentralt og innenfor de ulike tjenesteområder og virksomheter. Slik beskrivelse kan lages på ulike måter. Det kan for eksempel gjøres som en oversikt over lederstrukturer, rapporterings- og styringslinjer, delegeringer, funksjonsbeskrivelser med beskrivelse av ansvar og oppgaver for personell innen et bestemt arbeidsområde og så videre. Det kan her også henvises til delegeringsreglement og andre relevante dokumenter.

Bokstav b slår fast at kommunedirektøren må ha nødvendige rutiner og prosedyrer. Rutinene og prosedyrene kan være både muntlige og skriftlige. Hva som er nødvendig å etablere av rutiner og prosedyrer må ses i sammenheng med de øvrige kravene i internkontrollbestemmelsen, og vil måtte bero på en konkret vurdering av bl.a. risiko for avvik. Det følger indirekte av kravet om å ha rutiner og prosedyrer at disse må gjelde for virksomheten, gjøres kjent og være tilgjengelige. I hvilken grad rutinene og prosedyrene skal dokumenteres i form av skriftliggjøring, vil følge av dokumentasjonskravet i bokstav d.

Bokstav c fastslår at internkontrollen skal sikre at avvik og risiko for avvik avdekkes, og at avvik og risiko for avvik som er avdekket, følges opp. Dette er kommunedirektørens oppfølgingsplikt. Både konstaterte avvik og risiko for avvik skal følges opp. Allerede oppståtte feil skal korrigeres. Samtidig må kommunedirektøren forebygge at feil oppstår. Kommunedirektøren må skaffe oversikt over områder i kommunen hvor det er fare for manglende etterlevelse av lover og forskrifter, og sette inn relevante forebyggende og risikoreduserende tiltak for å hindre og forebygge regelbrudd. Kommunedirektøren vurderer og beslutter hva som konkret skal gjøres for å avdekke avvik og risiko for avvik, og på hvilken måte oppfølgingen av avvik og risiko for avvik skal gjøres.

Bokstav d fastslår at internkontrollen skal dokumenteres i den formen og i det omfanget som er nødvendig. Dokumentasjonskravet gjelder de ulike delene av internkontrollen som systemer, rutiner, instrukser og liknende, samt gjennomføring av konkrete kontroller og aktiviteter. Hva som er nødvendig å dokumentere, må vurderes ut fra en skjønnsmessig vurdering basert på rammene og kravene i bestemmelsen for øvrig. En høy risiko for avvik innenfor et tjenesteområde vil for eksempel tilsi at kommunen skriftlig dokumenterer rutiner og andre prosedyrer. Innenfor disse rammene kan kommunedirektøren selv vurdere hvordan og hvor mye av internkontrollen som skal dokumenteres.

Bokstav e fastslår at skriftlige prosedyrer og andre tiltak for internkontroll skal evalueres og ved behov forbedres. Det skal gjøres en evaluering av hvordan den aktuelle virksomheten jobber med internkontroll. Forbedringer gjøres nødvendige innenfor tidsrammer, kostnadsrammer og prioriteringer i kommunen.

Til § 25-2 Rapportering til kommunestyret og fylkestinget om internkontroll og statlig tilsyn

Kommunedirektøren skal rapportere om internkontroll og om resultater fra statlig tilsyn til kommunestyret eller fylkestinget. Det skal rapporteres minst én gang i året. Dette er et minstekrav. Kommunestyret eller fylkestinget kan bestemme at det skal skje hyppigere rapporteringer enten generelt eller for spesielle sektorer. Det kan også bestemme at slik tilleggsrapportering skal skje til et annet folkevalgt organ enn kommunestyret eller fylkestinget.

I kravet om rapportering om internkontrollen ligger det at det både skal rapporteres om systemer, rutiner og løpende internkontrollarbeid, og det skal rapporteres om konkrete kontroller som er gjennomført. Hvor mye det skal sies om dette, og det generelle omfanget av og detaljeringsgraden på en slik rapportering, er det opp til kommunestyret å bestemme. Dersom kommunestyret ikke har bestemt noe, vil kommunedirektøren ha frihet til å tilpasse rapporteringen.

Kravet om å rapportere om resultatene fra statlig tilsyn gjelder statlig tilsyn generelt. Kravet gjelder altså ikke bare for statlig tilsyn med internkontroll, men for alt statlig tilsyn. Også her vil det være opp til kommunestyret, eventuelt kommunedirektøren, å bestemme omfanget av rapporteringen. Rapporteringskravet inkluderer både tilsyn som er varslet eller pågår på rapporteringstidspunktet, og tilsyn som er avsluttet siden forrige rapportering. Med resultater fra statlig tilsyn menes de konklusjoner som tilsynsmyndigheten kommer fram til, herunder om det er konstatert avvik/lovbrudd. Kravet til å rapportere om internkontroll inkluderer å si noe om hvordan kommunen arbeider med å følge opp eventuelle avvik/lovbrudd.

Kapittel 26. Eierstyring

Til § 26-1 Eierskapsmelding

Se punkt 26.1

Bestemmelsen om eierskapsmelding er ny sammenliknet med gjeldende lov.

I første ledd fastslås at kommuner og fylkeskommuner minst én gang i valgperioden skal utarbeide en eierskapsmelding. Meldingen skal vedtas av kommunestyret eller fylkestinget selv. Kravet markerer kommunestyrets og fylkestingets overordnete ansvar for de verdier og tjenester som forvaltes av virksomheter som kommunen eller fylkeskommunen har eierinteresser eller tilsvarende interesser i, jf. andre ledd bokstav b. Kommunestyret og fylkestinget har ikke adgang til å delegere myndigheten til å vedta eierskapsmeldinger.

Andre ledd oppstiller minimumskrav til innholdet i en eierskapsmelding. At det dreier seg om minimumskrav innebærer at kommunene og fylkeskommunene står fritt til å omtale andre forhold i tillegg. Av bokstav a følger det at meldingen skal inneholde kommunens eller fylkeskommunens prinsipper for eierstyring. Av bokstav b framgår det at eierskapsmeldingen skal inneholde en oversikt over alle virksomheter som kommunen eller fylkeskommunen har en form for eierinteresse i, uavhengig av hvilken organisasjonsform som er benyttet, og uavhengig av eierandelens størrelse. Eierskapsmeldingen skal altså omtale aksjeselskaper og interkommunale samarbeid etter IKS-loven. Dette gjelder uansett om kommunen bare er deleier i aksjeselskapet, og selv om det er et samarbeid mellom flere kommuner. Også blant annet samvirkeforetak, kommunalt oppgavefellesskap og vertskommunesamarbeid skal omtales i eierskapsmeldingen. Alle de nevnte organisasjonsformene bør omfattes av eierskapsmeldingen selv om det ikke er naturlig å omtale disse virksomhetene som selskaper, og selv om kommunen eller fylkeskommunen ikke har noen direkte eierinteresse i virksomhetene. Tilsvarende gjelder for kommunale og fylkeskommunale foretak selv om disse ikke er selskaper, og selv om kommunen eller fylkeskommunen ikke har noen eierinteresse i foretakene all den tid disse er en del av kommunen eller fylkeskommunen.

I bokstav c framgår det at eierskapsmeldingen skal inneholde opplysninger om kommunens eller fylkeskommunens formål med eierskapet i de forskjellige virksomhetene. Ettersom meldingen skal redegjøre for formålet med eierskapet i virksomheten må formålet ikke nødvendigvis være identisk med selskapets formål.

Kapittel 27. Lovlighetskontroll

Til § 27-1 Lovlighetskontroll

Se punkt 27.1.4

Første ledd første punktum viderefører bestemmelsen om at tre eller flere medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget sammen kan kreve at departementet kontrollerer om et vedtak er lovlig. Det samme gjelder tre eller flere medlemmer av representantskapet i et interkommunalt politisk råd. Tre medlemmer fra en kommune som berøres av et vedtak fra et interkommunalt oppgavefellesskap kan også kreve lovlighetskontroll. Fristen for å klage er tre uker etter at vedtaket ble truffet, jf. andre punktum. Det følger av tredje punktum at vurderingen av om fristen på tre uker er overholdt, skal skje etter reglene i forvaltningsloven § 30. Et krav om lovlighetskontroll skal framsettes for det organet som traff vedtaket, jf. fjerde punktum. Det følger av femte punktum at det organet som traff vedtaket, skal foreta en ny vurdering av det vedtaket som er begjært lovlighetskontrollert. Organet må ta stilling til kravet før det oversendes, og departementet kan kreve at saken behandles av organet før departementet kontrollerer vedtaket. Dersom organet opprettholder vedtaket, skal det sendes til departementet.

Etter andre ledd kan departementet på eget tiltak kontrollere om et vedtak er lovlig. Dette kan kun gjøres dersom «særlige grunner» tilsier det. Om dette er tilfelle er opp til departementets frie skjønn å vurdere. Innføringen av kravet om «særlige grunner» er formelt en innstramming i forhold til ordlyden i någjeldende bestemmelse, men er ment som en kodifisering av den gjeldende praksis som videreføres i denne bestemmelsen. Departementet har hatt en forholdsvis høy terskel for å ta opp vedtak til lovlighetskontroll av eget tiltak, og endringen er ikke ment å endre på terskelen. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil, og om det hefter en usikkerhet om vedtakets gyldighet bør i stor grad være avgjørende for om departementet skal ta saken opp til behandling. I tillegg vil andre momenter som blant annet vedtakets karakter, sakens viktighet, hvem som eventuelt ber om lovlighetskontroll og tidsaspektet være med på å avgjøre om departementet skal iverksette lovlighetskontroll av eget tiltak. Det kan for eksempel være aktuelt å ta opp et vedtak til lovlighetskontroll i tilfeller hvor saken har skapt mye spenning internt i kommunen eller fylkeskommunen, og hvor lovlighetskontroll kan bidra til å skape ro i saken. Lovlighetskontroll kan da avklare den eventuelle uklarheten om vedtaket er lovlig eller ikke.

Til § 27-2 Hva som kan lovlighetskontrolleres

Se punkt 27.1.4

Det er foretatt visse språklige endringer og tilføyelser i lovbestemmelsen for å gjøre det klarere hva som kan lovlighetskontrolleres, og hva som ikke kan lovlighetskontrolleres. Bestemmelsen viderefører ellers gjeldende rett, med unntak av at vedtak om ansettelse, oppsigelse eller avskjed heller ikke kan lovlighetskontrolleres på departementets eget initiativ.

Det framgår nå direkte av første ledd bokstav a, at det kun er endelige vedtak som kan lovlighetskontrolleres. Det blir videre presisert at andre prosessledende avgjørelser enn vedtak om et møte skal holdes for åpne eller lukkete dører, eller vedtak som gjelder et spørsmål omen person er inhabil eller ikke, ikke kan lovlighetskontrolleres, jf. andre ledd bokstav a. Avgjørelse om fritak av personlige grunner er noe annet enn inhabilitet, og kan ikke kontrolleres. Dette er i tråd med gjeldende rett. Det er også nå klart at vedtak om ansettelse, oppsigelse og avskjed ikke kan lovlighetskontrolleres i det hele tatt, jf. andre ledd bokstav b. Vedtak om suspensjon av folkevalgte eller å frata en ordfører vervet som treffes med hjemmel i § 7-11, kan lovlighetskontrolleres.

Når et folkevalgt organ behandler en lovlighetskontroll om inhabilitet etter første ledd bokstav c, så skal medlemmet eller medlemmene som er omfattet av habilitetsspørsmålet anses som inhabile. Disse medlemmene må fratre når organet behandler spørsmålet om deres habilitet i første omgang, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd, og det samme må også være tilfelle når organet på nytt tar stilling til om inhabilitetsavgjørelsen er innholdsmessig lovlig gjennom en lovlighetskontroll. I begge tilfeller gjelder prinsippet om at man ikke skal delta i behandlingen av sin egen inhabilitet.

Til § 27-3 Innholdet i lovlighetskontrollen

Se punkt 27.1.4

Første ledd, om hva departementet skal ta stilling til ved lovlighetskontrollen, er en videreføring av § 59 nr. 4.

Andre ledd er nytt sammenliknet med gjeldende rett. Det følger av denne bestemmelsen at det ved lovlighetskontroll etter krav fra tre kommunestyre- eller fylkestingsmedlemmer, ikke alltid er nødvendig å foreta en full lovlighetskontroll av alle forhold nevnt i første ledd. Etter første punktum kan lovlighetskontrollen begrenses til de forholdene som er anført av de kommunestyre- eller fylkestingsmedlemmene som har fremmet kravet om lovlighetskontroll. Departementet kan naturligvis se på alle sider av saken, og også forhold som ikke er omtalt i kravet om lovlighetskontroll. Det følger av andre punktum at dersom departementet har tatt opp saken til lovlighetskontroll på eget tiltak, bestemmer departementet selv hvilke forhold lovlighetskontrollen skal omfatte.

Tredje ledd er nytt og fastslår at en lovlighetskontroll kun kan omfatte de offentligrettslige sidene av et vedtak. Dette er likevel bare en kodifisering av gjeldende rett. En lovlighetskontroll kan altså ikke omfatte de privatrettslige sidene av et vedtak. Det er domstolene som eventuelt må ta stilling til om det foreligger en privatrettslig forpliktelse for kommunen eller fylkeskommunen.

Det følger av fjerde ledd at departementet skal oppheve vedtaket dersom det er gjort feil som gjør det ugyldig. Dette er en videreføring av § 59 nr. 4 andre ledd.

Etter femte ledd blir ikke iverksettelsen av et vedtak påvirket av om vedtaket skal lovlighetskontrolleres. Bestemmelsen er en omskriving og videreføring av § 59 nr. 3. Organet som traff vedtaket, et overordnet kommunalt eller fylkeskommunalt organ eller departementet kan likevel bestemme at iverksettelsen av vedtaket skal utsettes inntil lovlighetskontrollen er gjennomført.

Til § 27-4 Opplysningsplikt ved lovlighetskontroll

Retten til å kreve opplysninger og innsyn etter denne bestemmelsen gjelder kun ved lovlighetskontroll. Dette er en innstramming sammenliknet med gjeldende rett, hvor denne retten ikke kun gjaldt ved lovlighetskontroll, men var helt generell.

Bestemmelsen gjelder både der departementet foretar lovlighetskontroll, og der departementet vurderer om det skal foreta lovlighetskontroll og har behov for å innhente opplysninger.

Kapittel 28. Statlig kontroll med kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse

Til § 28-1 Innmelding i registeret om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK)

Se punkt 20.9

Med betegnelsen ROBEK menes register om betinget godkjenning og kontroll.

Første ledd lister opp de situasjoner som medfører at departementet skal føre den aktuelle kommunen eller fylkeskommunen inn i ROBEK-registeret, og at kommunens eller fylkeskommunens årsbudsjett, låneopptak og langsiktige leieavtaler blir underlagt statlig kontroll, jf. § 28-3. Kommunen eller fylkeskommunen blir også underlagt en orienterings- og dokumentasjonsplikt overfor sine avtaleparter ved låneopptak og inngåelse av leieavtaler, og en særlig plikt til å iverksette tiltak for å bringe økonomien tilbake i balanse, jf. § 28-4.

Bokstav a gjelder hvis kommunestyret eller fylkestinget vedtar kommunens eller fylkeskommunens driftsbudsjett med et merforbruk, det vil si uten at all bruk av midler har dekning i årets tilgang på midler, jf. § 14-10 første ledd. Bokstav b gjelder hvis kommunestyret eller fylkestinget vedtar driftsdelen i kommunens eller fylkeskommunens økonomiplan med et merforbruk, det vil si uten at all bruk av midler det enkelte år i økonomiplanen har dekning i årets tilgang på midler. Registrering i ROBEK etter bokstav a og b svarer til det som er praksis etter gjeldende § 60 nr. 1 bokstav a og b.

Bokstav c erstatter gjeldende § 60 nr. 1 bokstav c. Bestemmelsen innebærer at hvis driftsdelen i den vedtatte økonomiplanen, eller det vedtatte driftsbudsjettet, eller det vedtatte driftsregnskapet etter § 14-6 første ledd bokstav a, viser at et merforbruk dekkes inn over flere enn to år etter at merforbruket oppsto, skal kommunen eller fylkeskommunen registreres i ROBEK.

Bokstav d er ny. Bestemmelsen innebærer at hvis balanseregnskapet i det vedtatte regnskapet etter § 14-6 første ledd bokstav a viser et samlet (akkumulert) merforbruk fra driftsregnskapet som er på mer enn tre prosent av driftsinntektene, skal kommunen eller fylkeskommunen registreres i ROBEK. Med driftsinntektene menes alle inntektene i driftsregnskapet (brutto driftsinntekter).

Bokstav e er ny. Bestemmelsen innebærer for det første at en kommune eller fylkeskommune skal registreres i ROBEK hvis kommunens eller fylkeskommunens økonomiplan eller årsbudsjett ikke er vedtatt innen årsskiftet, jf. § 14-3 første ledd. Bestemmelsen innebærer for det andre at en kommune eller fylkeskommune som har fått økonomiplanen eller årsbudsjettet opphevet som følge av lovlighetskontroll etter § 27-1, også skal registreres i ROBEK hvis ikke økonomiplanen eller årsbudsjettet vedtas på nytt innen en frist som departementet fastsetter i forbindelse med lovlighetskontrollen.

Bokstav f er ny. Bestemmelsen innebærer at en kommune eller fylkeskommune skal registreres i ROBEK hvis årsregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen ikke er vedtatt innen seks måneder etter regnskapsårets slutt, jf. § 14-3 andre ledd. Bestemmelsen innebærer også at en kommune eller fylkeskommune som har fått årsregnskapet opphevet som følge av lovlighetskontroll etter § 27-1, skal registreres i ROBEK hvis det ikke treffes nytt vedtak om årsregnskap innen en frist som departementet fastsetter i forbindelse med lovlighetskontrollen.

Bokstav g svarer til gjeldende § 60 nr. 5 bokstav e.

Andre ledd er nytt. Bestemmelsen gir departementet myndighet til i enkelttilfeller å bestemme at en kommune eller fylkeskommune likevel ikke skal registreres i ROBEK, selv om vilkår for registering etter første ledd er oppfylt. Departementet kan bare bruke denne myndigheten hvis departementets vurdering er at det er åpenbart at det ikke er behov for at kommunen eller fylkeskommunen underlegges kontroll etter § 28-3. Det er opp til departementets frie skjønn å avgjøre om vilkåret for ikke å føre kommunen eller fylkeskommunen inn i ROBEK, er oppfylt.

Til § 28-2 ROBEK-registerets betydning for tredjeperson

Første ledd innebærer at departementet må gjøre registeret lett tilgjengelig for offentligheten. Bestemmelsen innebærer også at enhver har rett til å få tilgang til det som er registrert i registeret. Dette svarer til gjeldende § 60 nr. 3 andre punktum.

Andre ledd svarer til gjeldende § 60 nr. 4 andre punktum. ROBEK-registeret har positiv troverdighet. Det vil si at kommunens eller fylkeskommunens avtaleparter kan legge til grunn at kommuner og fylkeskommuner som er registrert i registeret, er underlagt godkjenning når det gjelder låneopptak og inngåelse av langsiktige leieavtaler. Registeret har også negativ troverdighet. Det vil si at kommunens eller fylkeskommunens avtaleparter kan legge til grunn at kommuner og fylkeskommuner som ikke er registrert i registeret, ikke er underlagt godkjenning.

Til § 28-3 Departementets kontroll med årsbudsjettet og låneopptak

Første og andre ledd viderefører departementets plikt til å føre kontroll med kommuner og fylkeskommuner i ROBEK-registeret, jf. gjeldende § 60 nr. 1 og nr. 2. Etter første ledd skal departementet kontrollere lovligheten av årsbudsjettet til kommunen eller fylkeskommunen. Etter andre ledd skal departementet godkjenne kommunens eller fylkeskommunens vedtak om låneopptak. Departementet skal også godkjenne vedtak om å inngå avtaler om leie av varige driftsmidler hvis leieavtalen kan påføre kommunen eller fylkeskommunen utgifter utover de fire neste budsjettårene. Begrepet varige driftsmidler skal forstås på samme måte som etter § 14-15 første ledd.

Andre ledd første punktum innebærer at et vedtak om låneopptak ikke er gyldig uten departementets godkjenning hvis minst ett av forholdene nevnt i § 28-1 første ledd har inntruffet på vedtakstidspunktet. Dette betyr at hvis minst ett av forholdene nevnt i § 28-1 første ledd har inntruffet, så mangler kommunen eller fylkeskommunen rettslig grunnlag for å inngå en låneavtale eller en leieavtale som kan påføre kommunen eller fylkeskommunen utgifter utover de fire neste årene, selv om registreringen i ROBEK ikke gjennomført.

Det følger også av første punktum at lånevedtak som fattes i en situasjon der skal registreres i ROBEK, skal godkjennes, selv om vedtaket er truffet før tidspunktet for selve registreringen i ROBEK. Eksempelvis, hvis et vedtak om årsbudsjett truffet i desember medfører registrering i ROBEK på nyåret, skal også tilhørende vedtak om låneopptak for det aktuelle budsjettåret godkjennes, selv om dette vedtaket ble gjort før registreringstidspunktet. Kravet om godkjenning gjelder så lenge kommunen eller fylkeskommunen står i ROBEK-registeret.

Andre punktum slår fast at det samme gjelder for leieavtaler som kan påføre kommunen eller fylkeskommunen utgifter utover de fire neste budsjettårene. Godkjenning av vedtak om leieavtaler skjer for den enkelte leieavtalen.

Tredje punktum slår samtidig fast at departementet ikke kan iverksette godkjenning etter første og andre punktum før kommunen eller fylkeskommunen er ført inn i ROBEK-registeret. Bestemmelsen skal ivareta medkontrahentenes behov for klarhet om departementets godkjenning er nødvendig for den aktuelle kommunens eller fylkeskommunens vedtak om lån og leieavtaler, jf. § 28-2 andre ledd. En konsekvens av dette er at låneavtaler og langsiktige leieavtaler hvor vedtakene skal godkjennes etter første og andre punktum, men hvor avtalen likevel er inngått før kommunen eller fylkeskommunen er registrert i ROBEK, vil være gyldige uten departementets godkjenning. Dette viderefører § 60 nr. 4 første punktum.

Fjerde punktum presiserer at kravet om godkjenning i første og andre punktum ikke gjelder hvis departementet har bestemt etter § 28-1 andre ledd at kommunen eller fylkeskommunen ikke skal registreres i ROBEK-registeret. Dette betyr at hvis departementet har bestemt at registrering i ROBEK ikke skal foretas, vil kommunens eller fylkeskommunens vedtak om lån og vedtak om leieavtaler som kan påføre kommunen eller fylkeskommunen utgifter utover de fire neste budsjettårene likevel være gyldige uten godkjenning.

Tredje ledd er nytt. Bestemmelsen gir regler for hvordan departementets godkjenning av vedtak om lån etter andre ledd første punktum skal skje. Første punktum innebærer at departementet skal fastsette en øvre ramme for årets låneopptak, slik at godkjenningsordningen ikke knytter seg til det enkelte låneopptaket/den enkelte låneavtalen. Kommuner eller fylkeskommuner i ROBEK kan dermed ikke ta opp lån utover lånerammen uten at departementet først har godkjent en økning i lånerammen. Departementet kan ved godkjenningen redusere rammen for nye låneopptak i budsjettåret hvis kommunen eller fylkeskommunen har ledige ubrukte lånemidler.

Andre punktum gir departementet myndighet til å fastsette vilkår for bruken av lånerammen. Departementet kan bare bruke denne myndigheten hvis det er nødvendig å fastsette slike vilkår for å ivareta kommunens eller fylkeskommunens økonomi. Vurderingen av om det er nødvendig å fastsette slike vilkår, er en del det frie skjønnet til departementet. Bestemmelsen åpner for at departementet for eksempel kan fastsette som vilkår at lånerammen bare kan finansiere bestemte investeringsprosjekter, eller at lånerammen ikke kan finansiere nærmere angitte investeringsprosjekter. Departementet må vurdere hvordan slike vilkår eventuelt skal fastsettes, ut fra den konkrete situasjonen. Departementets godkjenning av lånerammen, og eventuelle vilkår for bruken av den, må bygge på en vurdering av kommunens eller fylkeskommunens økonomiske situasjon og på planlagte tiltak i økonomiplanen og årsbudsjettet.

Fjerde ledd er nytt. Første punktum innebærer for det første at en låneavtale er ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens långiver forsto eller burde ha forstått at lånet ikke er innenfor den lånerammen som departementet har fastsatt etter tredje ledd første punktum. Bestemmelsen innebærer for det andre at en låneavtale også er ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens långiver forsto eller burde ha forstått at lånet ble tatt opp i strid med de vilkårene for bruk av lånerammen som departementet eventuelt har fastsatt etter tredje ledd andre punktum. Andre punktum innebærer at en leieavtale som kan påføre kommunen eller fylkeskommunen utgifter utover de fire neste budsjettårene er ugyldig hvis kommunens eller fylkeskommunens vedtak om å inngå avtalen ikke er godkjent av departementet, jf. likevel andre ledd tredje punktum.

Til § 28-4 Kommunens og fylkeskommunens orienteringsplikt og plikt til å vedta en tiltaksplan

Første ledd første punktum svarer til orienteringsplikten som gjelder før inngåelse av låneavtaler og langsiktige leieavtaleretter etter gjeldende § 60 nr. 5. Orienteringsplikten gjelder fra det tidspunktet minst ett av forholdene nevnt i § 28-1 første ledd har inntruffet. Andre punktum er nytt og innebærer at kommunen eller fylkeskommunen i tillegg må godtgjøre overfor långiver at låneopptak ikke går utover lånerammen og eventuelle vilkår for bruken av lånerammen som departementet har fastsatt etter § 28-3 tredje ledd.

Andre ledd er nytt og innebærer at kommuner og fylkeskommuner som er registrert i ROBEK har en plikt til å fastsette en plan for å bringe økonomien tilbake i balanse, innenfor fristene for inndekking av merforbruk i § 14-11.

Tredje ledd er nytt og fastsetter fristene for når tiltaksplanen skal være fastsatt. Tidsfristen avhenger av hvilket grunnlag for registrering i ROBEK etter § 28-1 første ledd som inntrer først.

Fjerde ledd er nytt og innebærer en plikt for kommunen eller fylkeskommunen til å sende tiltaksplanen til departementet til orientering så snart som mulig etter at den er fastsatt.

Til § 28-5 Utmelding fra ROBEK-registeret

Bestemmelsen er ny og lister opp de situasjoner som medfører at departementet skal melde en kommune eller fylkeskommune ut av ROBEK-registeret, avhengig av hva som er årsaken til innmeldingen. Kommuner eller fylkeskommuner kan ikke bli meldt ut av ROBEK på et tidligere tidspunkt enn det som følger av bestemmelsene her.

Første ledd innebærer at kommuner og fylkeskommuner som er registrert i ROBEK etter § 28-1 første ledd bokstav a (driftsbudsjettet er vedtatt med merforbruk), skal være registrert i ROBEK på dette grunnlaget inntil kommunestyret eller fylkestinget har vedtatt kommunens eller fylkeskommunens driftsbudsjett for et påfølgende år i balanse. Kommuner eller fylkeskommuner som er registrert i ROBEK etter § 28-1 første ledd bokstav a kan dermed meldes ut av ROBEK når driftsbudsjettet for det påfølgende året er vedtatt i balanse, forutsatt at kommunen eller fylkeskommunen ikke skal være registrert i ROBEK på et annet grunnlag etter § 28-1 første ledd. Tilsvarende gjelder for kommuner eller fylkeskommuner som er registrert i ROBEK etter § 28-1 første ledd bokstav b (driftsdelen i økonomiplanen er vedtatt med merforbruk), jf. andre ledd.

Tredje ledd innebærer at kommuner og fylkeskommuner som er registrert i ROBEK etter § 28-1 første ledd bokstav c og d skal være registrert i ROBEK på dette grunnlaget inntil merforbruket fra driftsregnskapet er dekket inn i sin helhet. Dette gjelder også hvis kommunen eller fylkeskommunen er innmeldt etter § 16 a i inndelingsloven, jf. § 28-1 første ledd bokstav g. Bestemmelsen innebærer at kommuner og fylkeskommuner som er registrert i ROBEK etter bokstav c, d eller g, kan meldes ut når balanseregnskapet til kommunekassen eller fylkeskommunekassen viser at hele merforbruket er dekket inn, forutsatt at kommunen eller fylkeskommunen ikke skal være registrert i ROBEK på et annet grunnlag etter § 28-1 første ledd.

Fjerde ledd innebærer at kommuner og fylkeskommuner som er registrert i ROBEK etter § 28-1 bokstav e og f skal være registrert i ROBEK på dette grunnlaget inntil kommunestyret eller fylkestinget har vedtatt økonomiplanen, årsbudsjettet eller årsregnskapet for påfølgende år innen fristen. Kommuner eller fylkeskommuner som er registrert i ROBEK etter § 28-1 første ledd bokstav e eller f, kan dermed meldes ut når økonomiplanen, årsbudsjettet eller årsregnskapet for det påfølgende året er vedtatt innen fristen, forutsatt at kommunen eller fylkeskommunen ikke skal være registrert i ROBEK på et annet grunnlag etter § 28-1 første ledd.

Til § 28-6 Lovlighetskontroll av vedtak om årsregnskap ved negativ revisjonsberetning

Bestemmelsen er ny og innebærer en plikt for departementet til å foreta lovlighetskontroll av vedtaket om årsregnskap hvis det foreligger en revisjonsberetning hvor revisor konkluderer negativt om årsregnskapet, og regnskapet ikke er endret for å rette opp de forholdene som har vært grunnlaget for den negative konklusjonen i revisjonsberetningen. Bestemmelsen gjelder bare i de tilfellene hvor revisor, etter å ha innhentet tilstrekkelig og hensiktsmessig revisjonsbevis, mener at regnskapet inneholder feilinformasjon, enkeltvis eller samlet, som både er vesentlig og gjennomgripende for regnskapet, og dermed skal avgi en såkalt negativ konklusjon, jf. internasjonal revisjonsstandard (ISA) 705 punkt 8. Kontrollen skal avgrense seg til de forholdene som revisor har tatt opp i sin beretning og som er grunnlaget for den negative konklusjonen. Vurderingen i lovlighetskontrollen vil være om regnskapsreglene i lov og forskrift er fulgt.

Kapittel 29. Utlegg og konkurs. Betalingsinnstilling og statlig tilsynsnemnd

Til § 29-1 Utlegg og arrest, konkurs og gjeldsforhandling

Første ledd viderefører forbudet mot at andre tar utlegg eller arrest i en kommunes eller fylkeskommunes eiendeler, jf. gjeldende § 55 nr. 1.

Andre ledd viderefører forbudet mot at en kommune eller fylkeskommune tas under konkursbehandling eller begjærer åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven, jf. gjeldende § 55 nr. 2.

Til § 29-2 Vedtak om betalingsinnstilling. Oppnevning av tilsynsnemnd

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 56.

Til § 29-3 Utbetalinger etter vedtak om betalingsinnstilling

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 57.

Til § 29-4 Utarbeiding av en ny økonomiplan og et nytt årsbudsjett

Bestemmelsen svarer til gjeldende § 58.

Kapittel 30. Statlig tilsyn

Til § 30-1 Kapitlets virkeområde

Se punkt 27.2

Bestemmelsen er en videreføring av kommuneloven § 60 a.

Første ledd angir virkeområdet for reglene om tilsyn i kommuneloven kapittel 30. Bestemmelsen regulerer ikke når det skal kunne føres tilsyn med kommunen, men hvordan statlig tilsyn skal skje. Fylkesmannen fører tilsyn med etterlevelsen av krav i lov og forskrift. Den enkelte lov det skal føres tilsyn med må gi konkret hjemmel for at det skal kunne føres tilsyn.

Reglene i kapittel 30 gjelder for tilsyn med kommunepliktene. Med kommuneplikter menes plikter som er pålagt kommunene eller fylkeskommunene som forvaltningsorgan, for eksempel plikt til å yte tjenester til befolkningen, eller ansvar for en oppgave. Reglene gjelder uavhengig av hvordan kommunen organiserer seg for å løse sine plikter. Tilsynsmyndigheten fører altså tilsyn med det faktiske tjenestetilbudet eller utførelsen av kommunens lovpålagte oppgave uavhengig av om tjenesten ytes eller oppgaven løses i regi av kommunen selv, gjennom avtale med private eller gjennom interkommunalt samarbeid. Der tjenestene utøves av en annen enn kommunen selv, vil kommunen etter et eventuelt pålegg om retting ha plikt til å sørge for at aktuelle tjenesteytere gjør de endringer som er nødvendig for å oppfylle pålegget. Selvstendige rettssubjekter som utfører oppgaver på vegne av kommuner har plikt til å utlevere opplysninger og gi fylkesmannen tilgang til å foreta undersøkelser som er nødvendige, jf. § 30-3.

De fleste lovene som gir hjemmel for å føre tilsyn med kommunens oppgaver har en henvisning til kommunelovens regler om tilsyn. Bestemmelsene om tilsyn i kommuneloven er generelle regler som vil vike i de tilfellene der det er gitt spesielle regler om tilsyn i særlov.

Kommuneplikter må ses opp mot aktørplikter. Begrepet aktørplikter omfatter de pliktene som gjelder for alle som driver en aktivitet eller tilbyr en tjeneste.

Der fylkesmannen eller andre statlige tilsynsmyndigheter fører tilsyn med aktørplikter, reguleres tilsynet av særlov. Eksempler på slike tilsyn er for eksempel der Arbeidstilsynet fører tilsyn med kommunen som arbeidsgiver, eller der Datatilsynet fører tilsyn med kommunens behandling av personopplysninger.

Bestemmelsene i §§ 30-6 og 30-7 om fylkesmannens samordning av tilsyn gjelder for tilsyn med både kommuneplikter og aktørplikter.

Til § 30-2 Lovlighetstilsyn

Se punkt 27.2

Bestemmelsen viderefører gjeldende kommunelov § 60 b.

Bestemmelsen slår fast at statlig tilsyn med kommunepliktene skal være lovlighetstilsyn. At tilsynet skal være lovlighetstilsyn, betyr at fylkesmannens kompetanse til å kontrollere kommunene, er underlagt de samme avgrensningene som domstolene, og tilsynsorganene kan ikke overprøve kommunenes forvaltningsskjønn («det frie skjønnet»). Denne avgrensningen er begrunnet i hensynet til den kommunale handlefriheten og legalitetsprinsippet, og er et uttrykk for rammestyringsprinsippet. At tilsynet skal være lovlighetstilsyn forutsetter at fylkesmannen er tydelig på når det føres tilsyn og når det gis veiledning. Det skal ikke være tvil om når fylkesmannen opptrer som tilsynsmyndighet.

Uttrykket «der det i lov er gitt hjemmel for å føre tilsyn» viser til at det forutsettes at det er gitt en konkret tilsynshjemmel i den enkelte særlov.

Det følger av tilsynshjemlene i den enkelte særlov hvem som er tilsynsmyndighet. I de fleste tilfeller er det fylkesmannen som fører tilsyn med kommunepliktene, og tilsynsmyndigheten er i lovforslaget kapittel 30 derfor lagt til fylkesmannen. I de tilfellene der andre tilsynsmyndigheter enn fylkesmannen fører tilsyn med kommuneplikter, har andre tilsynsmyndigheter tilsvarende kompetanse som fylkesmannen, og reglene i kapittel 30 gjelder tilsvarende. Et slikt eksempel er der Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap fører tilsyn med kommunene etter brann- og eksplosjonsvernloven.

At fylkesmannen fører tilsyn endrer ikke prinsippet om at hvert departement har ansvar for sine fagområder (sektoransvarsprinsippet). Hvert fagdepartement er faglig og konstitusjonelt ansvarlig for tilsynet innenfor sin sektor. Selv om fylkesmannen fører tilsyn og kommuneloven gir regler om tilsyn, vil ansvarlig departement være det departement som er faglig og konstitusjonelt ansvarlig for den særlov det føres tilsyn med.

Til § 30-3 Innsyn og undersøkelser

Se punkt 27.2

Bestemmelsen viderefører gjeldende kommunelov § 60 c. Det er gjort enkelte språklige endringer.

Det følger av første ledd at fylkesmannen kan kreve utlevert opplysninger og kreve å få innsyn i dokumenter fra kommunens administrasjon og folkevalgte organer. Fylkesmannen kan be om opplysninger fra både organisasjonen og fra enkeltpersoner. Med «foreta de undersøkelsene som fylkesmannen mener er nødvendige» menes blant annet at fylkesmannen kan kreve adgang til alle kommunale institusjoner, lokaler, anlegg mv. som er nødvendig for at fylkesmannen kan føre tilsyn i henhold til kapittel 30. Bestemmelsen gir hjemmel for at tilsynsmyndigheten foretar undersøkelser (for eksempel stedlig tilsynsbesøk) uten at det varsles på forhånd der dette er nødvendig for å gjennomføre tilsynet. Fylkesmannen kan kreve innsyn og foreta undersøkelser uten hinder av taushetsplikt. Det omfatter både avtalebasert og lovbestemt taushetsplikt etter forvaltningsloven eller annen lovgivning, for eksempel helsepersonelloven. Fylkesmannen er i forvaltningsloven underlagt taushetsplikt for opplysninger embetet blir kjent med gjennom tilsyn.

Fylkesmannen kan kreve opplysninger, dokumenter mv. som er «nødvendige» for å gjennomføre tilsyn. Nødvendighetskriteriet setter en grense for hva fylkesmannen kan kreve utlevert av for eksempel dokumentasjon. Opplysningene skal være relevante og nødvendige for at fylkesmannen skal kunne vurdere om kommunen oppfyller sine lovpålagte plikter.

Det følger av lovforslaget § 30-5 at forvaltningsloven § 14 gjøres gjeldende når fylkesmannen fører tilsyn med kommunepliktene. Det betyr at kommunen som part i en tilsynssak får de partsrettighetene som følger av forvaltningsloven § 14. Forvaltningsloven § 14 regulerer saksbehandlingen i de tilfellene der et forvaltningsorgan gir pålegg om at noen skal avgi opplysninger. Bestemmelsen forutsetter at det foreligger en egen hjemmel for innsyn og utlevering av dokumenter, og § 30-3 er en slik hjemmel.

Det følger av forvaltningsloven § 14 at det kan klages på pålegg om å gi opplysninger. Klage kan framsettes med begrunnelse i at kommunen ikke har plikt til å gi opplysningen, dvs. at kravet i lovforslaget § 30-4 om at opplysningene ikke er nødvendige for at fylkesmannen skal kunne føre tilsyn. Det kan også anføres at pålegget om utlevering av opplysninger er beheftet med saksbehandlingsfeil, at det ikke foreligger kompetansegrunnlag eller at det er tatt utenforliggende hensyn. Klageretten etter forvaltningsloven § 14 er snevrere enn klageretten etter forvaltningsloven § 28.

Det følger av § 14 tredje ledd at den det gjelder, skal gjøres oppmerksom på klageretten i forbindelse med pålegget. Klagen skal framsettes straks og senest innen tre dager. En klage over pålegg om å utlevere opplysninger har som hovedregel oppsettende virkning, med mindre tilsynsmyndigheten finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter loven. Tilsynsmyndigheten kan da kreve at opplysningene blir gitt før klagesaken blir avgjort. Det er organet som har framsatt pålegg om å gi opplysninger (tilsynsmyndigheten) som skal avgjøre om det skal gjøres unntak fra hovedregelen om oppsettende virkning. Det følger av § 14 at forvaltningsloven kapittel VI gjelder så langt det passer.

Andre ledd gjør det klart at der selvstendige rettssubjekter skal disse sidestilles med kommunen, og har den samme plikten til å utlevere opplysninger, gi innsyn og gi anledning til å foreta undersøkelser når de løser oppgaver på vegne av kommunen. Eksempler på selvstendige rettssubjekter er interkommunale selskaper eller private tjenestetilbydere.

Til § 30-4 Pålegg om retting

Se punkt 27.2

Denne bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende kommunelov § 60 d, med unntak av § 60 d andre ledd om rettefrist som ikke er videreført.

Første ledd gir fylkesmannen hjemmel til å gi pålegg til kommunen om å rette forhold som er i strid med de bestemmelsene som det føres tilsyn med. Et pålegg om retting er et forvaltningsvedtak som har som formål å sikre etterlevelse av regelverket. Påleggene fylkesmannen eller annen tilsynsmyndighet kan gi etter kommuneloven kapittel 30 har ikke som formål å straffe. Enkelte særlover kan i sine tilsynshjemler ha andre reaksjoner, også sanksjoner. Slike spesielle regler vil i tilfelle gå foran den generelle regelen i denne bestemmelsen.

Det følger av § 30-5 at fylkesmannen skal gi forhåndsvarsel i samsvar med forvaltningsloven § 16 før vedtak treffes, der kommunen får anledning til å uttale seg. For eksempel kan dette skje gjennom at kommunen får seg forelagt en foreløpig tilsynsrapport der kommunen får anledning til å uttale seg til både sakens faktum, til lovtolkningen og lovanvendelsen i den konkrete saken.

Dersom fylkesmannen gjennom tilsyn finner at kommunen ikke etterlever sine lovpålagte krav, har fylkesmannen kompetanse til å gi pålegg om retting. Fylkesmannen må imidlertid vurdere om det er hensiktsmessig å gi et pålegg eller ikke. I denne hensiktsmessighetsvurderingen vil det være både rom for, og en forventning til, at fylkesmannen har en dialog med kommunen. I en slik dialog bør kommunen få anledning til å gjøre endringer for å bringe virksomheten i samsvar med kravene i regelverket. Dette understøtter målet om at tilsyn skal bidra til læring og bedre kommunale tjenester. Bestemmelsen angir ikke konkrete frister eller andre føringer som er til hinder for at fylkesmannen og kommunen kan ha en dialog i sluttfasen av et tilsyn før det gis eventuelle pålegg om retting. Fylkesmannen kan altså velge å avvente å gi et pålegg. Muligheten til å avvente å gi pålegg vil måtte vurderes ut fra hvilken type avvik/lovbrudd som foreligger, og om det for eksempel er brudd på individuelle rettigheter. Fylkesmannen kan ikke frita en kommune helt eller for et visst tidsrom fra å oppfylle sine lovpålagte plikter.

Dersom det framkommer i dialogen at kommunen ikke er enig med fylkesmannen i at forholdene er i strid med lovpålagte krav, bør fylkesmannen vurdere å gi pålegg med en gang slik at kommunen kan få brukt sin klagerett. Et pålegg om retting er et enkeltvedtak som kan påklages etter reglene i forvaltningsloven, jf. lovforslaget § 30-5.

Det er også forutsatt i andre ledd at fylkesmannen før vedtak om å gi pålegg fattes skal vurdere virkningene et eventuelt pålegg om retting kan ha for kommunens øvrige virksomhet. I denne vurderingen vil det normalt være kontakt mellom fylkesmann og kommune.

Til § 30-5 Partsrettigheter

Se punkt 27.2

Denne bestemmelsen er ny og kommer til erstatning for dagens § 60 d fjerde ledd.

Kommunen får etter bestemmelsen partsrettigheter etter forvaltningsloven kapittel IV til VI og §§ 14, 41 og 42. Bestemmelsen gi kommunen rettigheter som part i alle faser i et tilsyn. Bestemmelsen innebærer at kommunens rettslige stilling ved tilsyn med kommunepliktene blir likere den rettslige stilling kommunene har ved tilsyn med aktørplikter, og som private parter har når de blir ført tilsyn med.

Forvaltningsloven § 14 gjøres også gjeldende i tilsynssaker etter kommuneloven kapittel 30. Det vises til nærmere beskrivelse i spesiell merknad til § 30-3.

Til § 30-6 Samordning av statlige tilsynsmyndigheter

Både §§ 30-6 og 30-7 omhandler samordning av tilsyn. Disse bestemmelsene retter seg mot alt statlig tilsyn med kommunene (kommuneplikter og aktørplikter), og har dermed et videre virkeområde enn de øvrige bestemmelsene i kapittel 30, jf. § 30-1 andre ledd. Begge bestemmelsene omhandler planlagt statlig tilsyn. Her menes tilsyn som for eksempel er en del av landsomfattende/nasjonale tilsyn eller tilsynskampanjer. Slike tilsyn blir normalt valgt ut basert på risiko- og vesentlighetsvurderinger eller andre prioriteringskriterier. Fylkesmannens samordningsoppgave omfatter ikke hendelsesbaserte tilsyn. Dette er tilsyn som igangsettes etter en hendelse, og som derfor ikke kan planlegges i forkant. Ulike sektorer benytter til dels ulike begreper, og det er tilsynets karakter som er avgjørende for om tilsynet anses å være planlagt eller ikke.

§ 30-6 regulerer fylkesmannens samordningsoppgave og forholdet mellom fylkesmannen og andre statlige tilsynsmyndigheter.

Første ledd gir fylkesmannen i oppgave å samordne planlagt statlig tilsyn med kommunene. Det omfatter samordning av alle tilsynsoppgavene som er lagt til fylkesmannsembetet, og samordning av tilsynsaktiviteter hos andre statlige tilsynsmyndigheter. Samordningsoppgaven omfatter å framskaffe en oversikt over, og vurdere det samlete omfanget av statlig tilsyn med kommunene i fylket. Det ligger også i oppgaven å vurdere hvordan tilsyn påvirker den enkelte kommune, jf. § 30-6 tredje ledd at fylkesmannen skal formidle til andre tilsynsmyndigheter sin vurdering av situasjonen i enkeltkommuner og i fylkeskommunen.

Andre ledd gir andre statlige tilsynsmyndigheter en plikt til å la seg samordne av fylkesmannen. Bestemmelsen er en videreføring av § 60 d andre ledd, men med enkelte presiseringer. Tilsynsmyndighetene skal underrette fylkesmannen om sine planer for tilsyn. Det er nytt at fylkesmannen kan sette en frist for å sende inn tilsynsplaner. Plikten til å underrette om tilsynsplaner kan fravikes der bestemmelser i annet regelverk kan være til hinder for dette, for eksempel dersom det er krav om uanmeldte tilsyn. Tilsynsmyndigheten skal da underrette fylkesmannen så langt det lar seg gjøre uten at annet regelverk brytes. Tilsynsmyndigheten skal også underrette om varsel om pålegg eller andre reaksjoner, herunder eventuelle sanksjoner. Bestemmelsen om at tilsynsmyndigheter som er utpekt som koordinerende myndighet for tilsyn skal underrette om koordinert tilsynsplan er en videreføring fra § 60 d andre ledd. Et eksempel på slik koordinerende myndighet er Arbeidstilsynets rolle etter HMS-forskriften.

Tredje ledd er ny og må ses i sammenheng med første ledd om at fylkesmannen skal vurdere det samlete omfanget av statlig tilsyn med den enkelte kommune og fylkeskommunen. Fylkesmannen skal formidle til andre tilsynsmyndigheter sin vurdering av situasjonen i kommunene og fylkeskommunen. Med situasjonen menes spesielt fylkesmannens vurdering av tilsynstrykket på enkeltkommuner og kunnskapen om kommunal egenkontroll, herunder plan for forvaltningsrevisjon og den risiko- og vesentlighetsvurdering som legger grunnlaget for denne. Fylkesmannens generelle kunnskap om kommunene vil også være relevant å formidle.

Til § 30-7 Samordning av tilsynsvirksomhet med kommuner og fylkeskommuner

Både §§ 30-6 og 30-7 omhandler samordning av tilsyn. Disse bestemmelsene retter seg mot alt statlig tilsyn med kommunene (kommuneplikter og aktørplikter), og har dermed et videre virkeområde enn de øvrige bestemmelsene i kapittel 30, jf. § 30-1 andre ledd.

§ 30-7 regulerer forholdet mellom kommunene og tilsynsmyndighetene.

Første og andre ledd er nye bestemmelser, mens tredje ledd er en videreføring av § 60 d tredje ledd.

Første ledd gir fylkesmannen en plikt til å ha en dialog med kommunene og fylkeskommunen om prioritering og gjennomføring av planlagte tilsyn. Med planlagte tilsyn menes her både tilsyn som omtalt i spesialmerknad til § 30-6, og tilsyn som ikke er gjennomført, men som er aktuelle eller under planlegging.

Andre ledd gir alle statlige tilsynsmyndigheter en plikt til å ta hensyn til det samlete statlige tilsyn med den enkelte kommune eller fylkeskommunen, og til relevante forvaltningsrevisjonsrapporter i kommunene eller fylkeskommunen i sin planlegging, prioritering og gjennomføring av tilsyn. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten en plikt til å gjøre seg kjent med tilsynsbelastningen og kommunens planer for forvaltningsrevisjoner. Dette samsvarer med den plikten som fylkesmannen har til å formidle sin vurdering av situasjonen i kommunen med tilsynsmyndighetene. Andre kilder som tilsynsmyndighetene kan benytte er for eksempel kommunestyrets vedtatte plan for forvaltningsrevisjon og kommunedirektørens årlige rapportering til kommunestyret om internkontroll og resultater fra statlig tilsyn, jf. lovforslaget § 25-2. Med relevante forvaltningsrevisjonsrapporter menes rapporter som vurderer samme eller tilgrensende tema som det tema som vurderes fra tilsynsmyndigheten.

Tilsynsmyndighetene skal ta hensyn til både det samlete statlige tilsynet, og til relevante forvaltningsrevisjonsrapporter. At det skal tas hensyn betyr at tilsynsmyndigheten skal tilpasse og justere sine tilsynsaktiviteter slik at enkeltkommuner ikke får for mange tilsyn. Når tilsynsmyndighetene velger ut sine tilsynstema og tilsynsobjekter basert på vurderinger av risiko og vesentlighet, kan det bety at kommuner som har utfordringer innenfor en sektor også kan ha utfordringer på tilgrensende sektorer. Plikten til å ta hensyn til det samlete statlige tilsynet innebærer at tilsynsmyndigheten må vurdere risiko, vesentlighet og konsekvenser for flere sektorer enn det konkrete tilsynstemaet som er aktuelt.

Dersom kommunen planlegger eller har gjennomført forvaltningsrevisjoner innenfor samme tema som tilsynsmyndigheten vurderer å gjennomføre tilsyn med, skal tilsynsmyndighetene vurdere å utsette eller ikke å gjennomføre tilsyn. Dette innebærer at tilsynsmyndighetene ikke skal prioritere et tilsyn med det samme tema som en planlagt eller nylig gjennomført forvaltningsrevisjon, med mindre det foreligger særlige grunner. Dette følger også av at valg av tilsynstema og tilsynsobjekt baseres på vurderinger av risiko og vesentlighet.

Tredje ledd er en videreføring av § 60 d tredje ledd om at tilsynsmyndigheten skal ha dialog med kommunen før pålegg eller andre reaksjoner, herunder sanksjoner, med vesentlige virkningen for kommunen vedtas. Hva slags dialog det skal være, må vurderes og tilpasses konkret. Kommunen og fylkeskommunen plikter å delta i dialogen.

Kapittel 32. Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

Til § 31-1 Ikrafttredelse

Bestemmelsen slår fast at loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at ulike deler av loven trer i kraft på ulike tidspunkt.

Til § 31-2 Overgangsregler for interkommunale styrer etter § 27 i kommuneloven av 1992

Se punkt 19.3

Første ledd fastslår at interkommunalt samarbeid som er organisert etter § 27 i kommuneloven av 1992, må omdannes til enten et interkommunalt politisk råd eller et kommunalt oppgavefellesskap senest fire år etter at den nye kommuneloven har trådt i kraft. Dersom samarbeidet ikke er omdannet til en annen organisasjonsform eller er oppløst innen fire år etter at loven trer i kraft, skal samarbeidet anses som oppløst.

Andre ledd fastslår at vedtak om å omdanne § 27-samarbeidet til et interkommunalt politisk råd eller et kommunalt oppgavefellesskap, krever tilslutning fra samtlige deltakerkommunene i § 27-samarbeidet. Vedtaket må treffes av kommunestyrene og fylkestingene selv. Samarbeidsavtalen for det nye samarbeidet skal også vedtas av de enkelte kommunestyrene og fylkestingene selv.

Tredje ledd innebærer at en omdanning til ny organisasjonsform ikke utløser noen plikt til å innhente privatrettslige eller offentligrettslige samtykker som en følge av omdanningen. Omdanningen vil heller ikke utløse noen offentligrettslige plikter som konsesjonsplikt, skatteplikt eller dokumentavgiftplikt. Styrets eiendeler, rettigheter og forpliktelser overføres til det nye samarbeidet. Dette gjelder likevel ikke der det nye samarbeidet ikke er et eget rettssubjekt. I slike tilfeller skal styrets eiendeler, rettigheter og forpliktelser overføres til én eller flere av deltakerkommunene.

Det er i fjerde ledd tatt inn en bestemmelse om omregistrering av hjemmelsforhold i samband med omdanning til ny organisasjonsform. Omregistreringen skjer ved at registreringsinstansen foretar en navneendring i vedkommende register. Bestemmelsen vil særlig være viktig for overføring av hjemmel til faste eiendommer styret eier. Bestemmelsen omfatter imidlertid også andre offentlige registre, som motorvognregisteret. Bestemmelsen innebærer at det ved omdanning til ny organisasjonsform etter denne bestemmelsen, det vil si til kommunalt oppgavefellesskap eller interkommunalt politisk råd, ikke skal betales tinglysingsgebyr, dokumentavgift eller liknende.

Bestemmelsene i tredje og fjerde ledd gjelder kun ved omdanning til interkommunalt politisk råd eller kommunalt oppgavefellesskap. Dersom styrer etter kommuneloven § 27 blir omdannet til andre organisasjonsformer, vil disse bestemmelsene ikke komme til anvendelse.

Til § 31-3 Overgangsregler om internkontroll

Se punkt 23.4.3

Bestemmelsen er en overgangsbestemmelse som i realiteten gir internkontrollkravet i kommuneloven av 1992 anvendelse fram til det er foretatt en særlovgjennomgang og internkontrollbestemmelsene i kapittel 25 trer i kraft. Kommunedirektøren skal således sørge for at administrasjonen er gjenstand for betryggende kontroll, og årsberetningen skal gjøre rede for tiltak for å sikre dette.

Av paragrafens bokstav c) følger det at et krav om å rapportere om resultater fra statlig tilsyn til kommunestyret og fylkestinget skal gjelde også før kapittel 25 har trådt i kraft.

Til § 31-4 Andre overgangsregler

Bestemmelsen gir hjemmel til å kunne gi forskrift om nødvendige overgangsordninger.

Til § 31-5 Videreføring av forskrifter

Bestemmelsen fastsetter at forskrifter gitt etter gjeldende lov gjelder også etter at den nye kommuneloven har trådt i kraft. Dette så langt de også kunne ha vært gitt med hjemmel i loven her. Departementet tar sikte på å revidere forskriftene som er gitt med hjemmel i kommuneloven

Til § 31-6 Endringer i andre lover

Til endring i ombudsmannsloven § 4 andre ledd

Endringene er rent språklige og fører ikke med seg noen realitetsendringer.

Til endring i forvaltningsloven § 28 andre ledd

Se punkt 19.5

Andre punktum omhandler situasjonen hvor en kommune har gitt et annet rettssubjekt myndighet til å treffe enkeltvedtak på sine vegne. Dersom et enkeltvedtak truffet av dette rettssubjektet blir påklaget, skal klagen behandles av én eller flere særskilte klagenemnder oppnevnt av det øverste organet i rettssubjektet, for eksempel representantskapet i et interkommunalt samarbeid eller generalforsamlingen i et aksjeselskap. Det er ikke foreslått noen regulering av hvordan valg av klagenemnd skal skje. Dette kan deltakerkommunene avtale selv.

Det følger av lovendringen i tredje punktum at dersom enkeltvedtaket er truffet av det øverste organet i et eget rettssubjekt, skal klagen likevel behandles av departementet. Dette tilsvarer klageordningen når et enkeltvedtak er truffet av kommunestyret eller fylkestinget.

Til endringer i lov om forsøk i offentlig forvaltning

Lov om forsøk i offentlig forvaltning får offisiell korttittel forsøksloven.

Til endringer i lov om interkommunale selskap

Lov om interkommunale selskap får offisiell korttittel IKS-loven.

Nytt fjerde ledd i § 14 daglig leder:

Bestemmelsen fastslår at daglig leder i et interkommunalt selskap er ansvarlig for internkontroll med lovpålagte oppgaver som selskapet utfører på vegne av kommuner. Internkontrollkravet gjelder når selskapet utfører oppgaver som i lov er pålagt kommuner. Det gjelder dermed ikke for alle type oppgaver et interkommunalt selskap kan drive med. Dersom et selskap driver med flere typer oppgaver, vil således internkontrollkravet kun gjelde den delen av selskapet som utfører oppgaver som i lov er pålagt kommuner. Når slike oppgaver utføres, gjelder kravet om internkontrollbestemmelsen fullt ut, dvs. at den gjelder for alle type plikter på samme måte som den gjør for kommuner.

Bestemmelsen sier at kravene i kommuneloven § 25-1 gjelder på tilsvarende måte så langt de passer. Det innebærer bl.a. at det ansvaret og de oppgavene som kommunedirektøren har etter § 25-1, skal utføres av daglig leder for det interkommunale selskapet.

Kravet om daglig leders ansvar for internkontroll, påvirker ikke styrets ansvar for at bokføringen og formuesforvaltningen er gjenstand for betryggende kontroll etter IKS-loven § 13. Styrets ansvar er på et mer overordnet plan enn internkontrollansvaret til daglig leder og kommer således i tillegg.

Til endring i inndelingsloven § 16

Inndelingsloven § 16 fastsetter at kommuner i forbindelse med grenseendringer (kommunesammenslåing, deling eller grensejustering) kan si opp interkommunalt samarbeid med en oppsigelsesfrist på seks måneder. Den samme fristen gjelder for å stille krav om at vedtektene for samarbeidet eller selskapsavtalen blir vurdert på nytt. Bestemmelsen gir bare unntak fra nevnte frister, de øvrige reglene om prosedyrer ved uttreden mv. gjelder. Fristen på seks måneder gjelder for alle deltakerne i samarbeidet/selskapet, ikke bare de som er direkte involvert i grenseendringen. Virkeområde for bestemmelsen er interkommunalt samarbeid etter kommuneloven kapittel 18, 19 eller 20, IKS-loven eller kommunal særlovgiving. Det innebærer at det nå er klart at bestemmelsen gjelder for vertskommunesamarbeid etter kapittel 20, noe som har vært noe uklart tidligere.

Kommuneloven § 31-2 gir overgangsregler for interkommunale styrer etter § 27 i kommuneloven av 1992. Slike samarbeid må omdannes til enten et interkommunalt politisk råd eller et kommunalt oppgavefellesskap senest fire år etter at henholdsvis kapittel 18 og 19 i loven her trer i kraft. Fristen gjelder også når de deltakende kommunene er involvert i en grenseendring.

Til endring i matrikkelloven §§ 5a og 28

Kommuneloven har i kapittel 17 til 20 nye regler for samarbeid mellom kommuner. Det følger av bestemmelsene om interkommunalt politisk råd og kommunalt oppgavefellesskap at disse samarbeidsformene ikke kan benyttes dersom oppgaven omfatter utøvelse av myndighet. Å føre matrikkelen vil være utøvelse av myndighet. Det vil da være vertskommunesamarbeid som er den aktuelle samarbeidsformen ved delegering av myndighet etter matrikkelloven.

Matrikkelloven § 28 gir hjemmel for å føre tilsyn. Der det føres tilsyn med kommunenes etterlevelse av lovpålagte plikter etter matrikkelloven skal tilsynet skje i samsvar med reglene i kommuneloven kapittel 30.

Regjeringen fremmet i Prop. 148 L (2016–2017) forslag til endringer i reglene om eiendomsoppmåling. Forslagene er til behandling i Stortinget og det kan være behov for å justere de tekniske endringene i matrikkelloven i denne proposisjonen som følge av endringene som er fremmet i Prop. 148 L (2016–2017).

Til endring i plan og bygningsloven § 11-1 fjerde ledd andre punktum

Andre punktum bygger på at økonomiplan etter kommuneloven kan ta opp både økonomiske og ikke-økonomiske forhold og derfor kan utgjøre en fullstendig handlingsdel.

Til endring i plan og bygningsloven § 11-4 andre ledd andre punktum

Andre punktum innebærer at fristen for å gjøre forslag til vedtak i kommunestyret offentlig er redusert fra 30 til 14 dager før kommunestyret skal behandle saken. Dette samsvarer med fristen for offentliggjøring av formannskapets innstilling til vedtak om økonomiplan etter kommuneloven § 14-3 fjerde ledd.

Til toppen
Til dokumentets forside