Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Partnerland i norsk utviklingspolitikk

Dersom utviklingsinnsatsen spres på for mange land og tema, blir det vanskelig å sikre at bistanden gir gode og varige resultater. Stortingsmelding nr. 24 (2016-2017) Felles ansvar for felles fremtid, satte som mål at bistanden skal konsentreres om færre land og tema. En sentral del av denne konsentrasjonen er partnerlandskonseptet.

Partnerlandskonseptet er beskrevet i Meld. St. 17 (2017-2018) Partnerland i utviklingspolitikken, som ble behandlet av Stortinget i desember 2018. Da ga Stortinget tilslutning til at den bilaterale bistanden skulle konsentreres om 16 partnerland i to kategorier:

  1. Land som er partnere for langsiktig utvikling:
    Colombia, Etiopia, Ghana, Indonesia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal, Tanzania og Uganda.

  1. Land som i hovedsak har behov for stabilisering og konfliktforebygging:
    Afghanistan, Mali, Niger, Palestina, Somalia og Sør-Sudan.  

Partnerland i utviklingspolitikken redegjør for valg av partnerland. Det er lagt vekt på at partnerskapet skal være bredt forankret og at hele den utviklingspolitiske verktøykassa skal tas i bruk, ikke kun bistand. Det betyr at områder som næringssamarbeid, demokrati og menneskerettigheter, og kunnskapsoverføring gjennom stat-til-stat-samarbeid, skal inngå som integrerte deler av partnerskapet.

Det har også vært viktig at det ligger konkrete kriterier til grunn for valg av land. Bekjempelse av fattigdom er et viktig kriterium som ligger til grunn for all utviklingspolitisk innsats. Derfor er land med store fattigdoms- og sårbarhetsutfordringer prioritert.

Partnerskapene skal, der det er naturlig, bygge på allerede etablerte samarbeid. Derfor er partnerlandene for langsiktig utvikling land hvor Norge har hatt et langvarig samarbeid, har god kompetanse og erfaring, og er tilstede på bakken. Tilstedeværelse og tett oppfølging er nødvendig for å utvikle partnerskapene og sikre at utviklingsinnsatsen gir varige resultater. 

Innsatsen i landene som har behov for stabilisering og konfliktforebygging skal følge prioriteringene i det strategiske rammeverket for innsats i sårbare stater og områder, som regjeringen lanserte i 2017. Vi vet at 88 prosent av verdens humanitære kriser varer i mer enn sju år, og at krig og konflikt blusser opp på nytt i mange land. For å få mest mulig varig utvikling igjen av innsatsen, må humanitær respons og utviklingsbistand sees i sammenheng.