Partnerland for norsk utviklingspolitikk

Regjeringen har valgt å konsentrere norsk bilateral bistand til 20-25 partnerland. I tillegg videreføres listen med 85 samarbeidsland som det gis norsk bistand til.

Se liste over samarbeidsland

Konsentrasjonen i bilateral bistand er forankret i Stortingsmelding nr. 24 (2016-2017) Felles ansvar for felles fremtid. Meldingen slår fast at bilateral bistand til partnerland skal være langsiktig og at en stor andel av bistanden skal gå til disse landene. Norge skal ha et bredt bistandsengasjement i partnerlandene.

De viktigste kriterier for valg av partnerland:

  • OECDs sårbarhetskriterer og land hvor det er store behov og store fattigdomsutfordringer.
  • Land hvor Norge kan gi best mulig bidrag, på bakgrunn av særlige fortrinn, kompetanse, erfaring fra utviklingssamarbeid, landkunnskap.
  • Land hvor bistanden vil støtte opp om bærekraftsmålene og hvor bistanden kan virke som katalysator for andre prosesser.
  • Land hvor det er potensiale for å bekjempe globale utfordringer. Går utviklingen innen helse/pandemier, klima/miljø, ekstremisme/terrorisme i feil retning i et gitt land, kan dette få konsekvenser langt ut over landets grenser.
  • Land som er store mottakere av norsk bistand eller sentrale strategiske partnere for fattigdomsbekjempelse skal prioriteres. Alle de store partnerskapene under klima- og skogsatsingen videreføres.
  • Partnerlandene skal ikke avgrenses til stabile land med godt styresett.

Tre kategorier partnerland

1. Land for langsiktig strategisk samarbeid:
Dette er land der Norge har spesielle forutsetninger for å spille en rolle og land der Norge tradisjonelt har vært en viktig bistandsaktør. I denne gruppen inngår de tidligere fokuslandene Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal og Tanzania. I tillegg er Uganda og Liberia foreslått inkludert i denne gruppen.

Figur 1 - Land for langsiktig partnerskap
Figur 1 - Land for langsiktig partnerskap

2. Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging:
Dette er land som direkte eller indirekte er i konflikt, hvor det er store humanitære utfordringer og høy sårbarhet, og der det er fare for spredning av konflikt. I denne gruppen inngår de tidligere fokuslandene Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan. I tillegg er Niger, Syria* og områder med mange syriske flyktninger, som Jordan og Libanon, foreslått inkludert.

Figur 2 - Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging
Figur 2 - Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging

3. Land som er sentrale for bekjempelse av globale utfordringer:
Dette er land der innsats for globale fellesutfordringer som klima, global helse og global sikkerhet har spesielt stor betydning. Brasil, Colombia, Indonesia, Nigeria, Tunisia og Sør-Afrika foreslås inkludert i denne gruppen.

Figur 3 - Land sentrale for bekjempelse av globale utfordringer
Figur 3 - Land sentrale for bekjempelse av globale utfordringer

16 av partnerlandene anses som særlig utsatt etter OECDs sårbarhetskriterier. Halvparten av partnerlandene er i Afrika sør for Sahara og 14 er minst utviklede land. Noen land vil kunne plasseres i to eller alle kategorier, og land vil kunne bevege seg mellom kategorier over tid.

Fire unntak

Det er fire unntak fra den geografiske konsentrasjonen, og land som ikke er blant de 85 samarbeidslandene kan få bistand over disse budsjettpostene: Kap. 160 Sivilt samfunn og demokratiutvikling, post 70 Sivilt samfunn, kap. 161 Næringsutvikling, post 75 Norfund – tapsavsetting og post 95 Norfund – grunnfondskapital ved investeringer i utviklingsland, kap. 163 Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand og kap. 164 Fred, forsoning og demokrati, post 70 Fred, forsoning og demokratitiltak.

*Når det gjelder Syria, er betegnelsen partnerland brukt som følge av den betydelige bistanden Norge gir i forbindelse med de svært omfattende humanitære behovene i landet. Derfor er også Syrias naboland som huser mange syriske flyktninger, Libanon og Jordan, foreslått som nye partnerland. Partnerskapsbegrepet innebærer ikke en endring av norsk Syria-politikk.