14 Utviding av verkeområdet til eigedomsskattelova
14.1 Innleiing og samandrag
Eigedomsskatten er ein frivillig kommunal skatt, jf. lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova). I dag kan kommunane skrive ut eigedomsskatt i område som «heilt eller delvis er utbygde på byvis, eller der slik utbygging er i gang» . Vidare kan kommunane skrive ut eigedomsskatt på «verk og bruk» , anten i tillegg til fast eigedom innanfor byområde, eller berre på verk og bruk. Nokre typar eigedom er fritekne for eigedomsskatt direkte i lova, medan andre typar kan verte fritekne etter vedtak i kommunestyret.
Særleg avgrensingskriteriet «heilt eller delvis utbygde på byvis» er uklar og har gitt opphav til usemje og rettstvist. Einskilde kommunar kan ha avstått frå å skrive ut eigedomsskatt på grunn av dette, eller fordi avgrensinga vert oppfatta å innebere forskjellsbehandling mellom eigedomar av same slag innanfor same kommune.
For å avhjelpe eit særskild problem for kommunane gjer departementet framlegg om å endre lova slik at kommunane, som eit alternativ til dagens reglar, kan velje å skrive ut eigedomsskatt på eigedom i heile kommunen.
Dei gjeldande fritaksreglane vert i all hovudsak ført vidare. I dag kan kommunen velje å frita eigedom som vert nytta til jord- og skogbruk (driftsdelen, ikkje bustaddelen). Departementet gjer framlegg om at dette fritaket vert obligatorisk. Vidare gjer departementet framlegg om at det fortsatt skal vere høve for kommunane til å skrive ut eigedomsskatt berre på verk og bruk.
Med dette framlegget får kommunane valet mellom anten å skrive ut eigedomsskatt i heile kommunen, berre innanfor område som er utbygde på byvis, og/eller (berre) på verk og bruk.
Forslaget vert fremma med sikte på at kommunane skal kunne skrive ut eigedomsskatt etter dei nye reglane allereie med verknad frå og med skatteåret 2007. Av omsyn til at einskilde kommunar truleg ikkje rekk å gjere ferdig naudsynte takseringar i tide, vert det òg fremma forslag om overgangsreglar for skatteåret 2007.
Det vert ikkje sett i verk andre endringar i eigedomsskattelova no. Reglar som er utvikla i rettspraksis og fortolkingar vert vidareført. Departementet vil seinare vurdere ytterlegare endringar i eigedomsskattelova, samt nye reglar knytta til saksbehandling og klage.
Sjå forslag til endring av eigedomsskattelova §§ 3, 4, 5, 7, 11 og 13, samt overgangsreglar.
14.2 Gjeldande rett
I dette avsnittet vert det gitt ei oversikt av gjeldande rett når det gjeld verkeområdet til eigedomsskattelova og fritaksreglane.
14.2.1 Heilt eller delvis utbygd på byvis
Vilkåret om «heilt eller delvis utbygde på byvis, eller der slik utbygging er i gang» er ikkje nærmare presisert i eigedomsskattelova. Heller ikkje forarbeida til lova inneheld noko omtale av dette. Det er særleg to dommar frå Høgsterett som er sentrale når ein skal søkje å fastlegge innhaldet i omgrepet. I Fana-dommen innteken i Norsk Retstidende (Rt) 1985 side 1339 fekk kommunen medhald i at det var høve til å skrive ut eigedomsskatt i utbyggingsområder med godt samband til bykjernen. Det heiter i dommen at utbygd på byvis
«peker hen på områdenes karakter, på de ytre kjennetegn så som bebyggelsens art, dens tetthet, hvorledes det er med vannforsyning, kloakk, veier, fortau, gatebelysning, forretninger, banker, offentlige kontorer og andre slike fellesgoder som vanligvis finnes i en by. [...] Den grunnleggende forutsetning for at et areal skal anses utbygd på byvis, er at det foreligger en tettbebyggelse av et visst omfang. Hvis det dreier seg om en tettbebyggelse uten noen tilknytning til et bysentrum eller et annet sentrum, kan man ikke snakke om utbygging på byvis, hvis ikke tettbebyggelsen selv har visse servicetilbud; annerledes hvis det dreier seg om en forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til bysenteret eller lokale sentra i nærheten. Da må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en del av.»
Når lova opnar for eigedomsskatt i område som er «delvis utbygd på byvis» uttaler Høgsterett, i samanheng med at også jord- og skogbruksområde i byområde kan takast med, at det er
«forutsatt forholdsvis rommelige grenser når dette anses nødvendig for å få et hensiktsmessig avgrenset område.»
Høgsterett legg til grunn det vil vere
«lite hensiktsmessig å avgrense en rekke «lommer» i et større område hvor det med mellomrom finnes bymessig utbygde arealer eller arealer under utbygging.»
Om kriteriet «der slik utbygging er i gang» heiter det i dommen at ein må
«se hen til om området innen rimelig fremtid måtte antas å ville bli bymessig. [...] Hvis det skal legges vekt på rene planer, må det etter mitt syn som utgangspunkt kreves at det dreier seg om planer som er vedtatt og bindende og hvor arbeid i henhold til planen er nær forestående. Det er mulig det ikke bør stilles så strenge krav til «i gang» når det gjelder utbygging nær allerede utbygde arealer. På den annen side er det mulig at kravet må stilles strengere når det gjelder utbyggingsplaner som selvstendig fundament for eiendomsskatt i rene jord- og skogbruksområder. Her bør det antakelig kreves at utbyggingen også rent fysisk er kommet i gang.»
Ein annan viktig dom i denne samanhengen er «Evje-dommen» (Rt. 1994 side 1267). Her behandla Høgsterett spørsmålet om det var høve til å skrive ut eigedomsskatt i sentrum av Evje kommune. Retten gav kommunen medhald i dette. Området var regulert og senteret i kommunen hadde ei utstrekning på 2,9 kvadratkilometer, med ei befolkning på om lag 1600 personar. Det går fram av dommen at det i kommunesenteret fanst ei større mengd bygg, blant anna ein betydeleg villa-busetnad. I sentrum var det òg ei rekkje forretningsbygg og eit stort kombinert kommunehus og forretningsbygg. Vidare fanst det i sentrum fleire serviceinstitusjonar, bankar, postkontor, kafear, butikkar og anna næringsverksemd av ulik karakter. Høgsterett viste til omfanget av busetnaden og det aktuelle servicetilbodet og fann at sentrum av Evje var utbygd på byvis i eigedomskattelova si tyding.
Innanfor område som vert rekna som byområde kan det skrivast ut eigedomsskatt på alle typar fast eigedom, som til dømes bustadhus, forretningsbygg, tomter, fritidshus og næringseigedom.
14.2.2 Verk og bruk
I Evje-dommen frå 1994 vart det slått fast at kommunar som skreiv ut eigedomsskatt på verk og bruk plikta å skrive ut eigedomsskatt også i byområde dersom det fanst slike i kommunen. Ved lovendring 28. juni 1996 nr. 47 vart dette endra slik at det ikkje lenger er noko slik kopling. Etter gjeldande rett kan kommunen skrive ut eigedomsskatt berre på verk og bruk uavhengig av om det finst område i kommunen utbygde på byvis. Finansdepartementet har i fråsegn lagt til grunn at slik utskriving må gjelde alle verk og bruk i kommunen, også dei som ligg innanfor område som er utbygde på byvis.
Dette inneber at kommunane har tre alternativ med omsyn til utskriving av eigedomsskatt, dersom vilkåra er oppfylte; Kommunen kan skrive ut eigedomsskatt berre i byområdet, kommunen kan skrive ut eigedomsskatt utelukkande på verk og bruk, eller kommunen kan skrive ut eigedomsskatt både i byområde og på verk og bruk.
Eigedomsskattelova § 4 andre ledd inneheld ei oppramsing av ulike typar eigedom som skal reknast som verk og bruk. Desse er: «fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader.» Opprekninga er ikkje uttømmande, då lova sjølv seier at dette er eksempel, jf. bruken av «m.a.»
Jord- og skogbruk vert ikkje rekna som «verk og bruk». Dersom det på garden skjer jordbruksrelatert produksjon som er så intensiv at det får karakter av industriell verksemd, kan produksjonsbygningane likevel verte rekna som «verk og bruk».
På same måte som med «utbygd på byvis» er heller ikkje omgrepet «verk og bruk» nærmare definert i lova eller i forarbeida til denne. I teori og praksis har det vore lagt til grunn ein føresetnad om at det må vere tale om anlegg av ein viss storleik. Vidare har det tradisjonelt vorte anteke at anlegget må vere av industriell karakter. Dette har medført at fast eigedom knytta til tenesteytande næringar til vanleg ikkje klassifiserast som verk og bruk. Høgsterett sin dom i Rt. 2002 side 94 har gjort denne sondringa meir usikker. I dommen kom Høgsterett til at Nesset kommune hadde høve til å skrive ut eigedomsskatt på Telenor Nett sitt anlegg (infrastruktur) for fasttelefoni i kommunen. Førstvoterande i saka, som tilhøyrde fleirtalet, uttalte mellom anna;
«I Kvitsøydommen sies det at «tjenesteytende virksomheter, f.eks. handelsbedrifter, kontorbygg eller varelagre, blir ikke verk og bruk etter eiendomsskatteloven ...» Jeg er - som også partene i saken – enig i at de eksemplene som er nevnt her, faller utenfor begrepet verk og bruk, på samme måte som også hoteller, bevertningssteder mv. faller utenfor. Om det dermed er riktig å si at «tjensteytende virksomheter» generelt faller utenfor, kan sees som et terminologisk spørsmål. Men ut fra hva jeg oppfatter som vanlig språkbruk, anser jeg det nok som naturlig å betegne slikt som lenser og losse- og lasteplasser som steder der det drives tjenesteyting. Begrepet tjenesteyting er imidlertid ikke avgjørende etter lovtekst eller lovforarbeider, og jeg ser ikke grunn til å gå nærmere inn på det.»
14.2.3 Fritak frå eigedomsskatt
Eigedomskattelova § 5 inneheld reglar om kva eigedomar som skal vere obligatorisk fritekne for eigedomsskatt. Dette gjeld mellom anna ulike typar eigedomar eigd av staten direkte, kommunen sine eigne eigedomar i kommunen, kyrkjer, eigedom som høyrer til jarnvegar til allmenn bruk, eigedom tilhøyrande helseforetak og Statens lufthamnselskap, og dessutan legasjons- og konsulateigedomar som ein annan stat eig. Unntaket for statleg eigedom gjeld ikkje i den grad eigedomen kan nyttast som bustad, eller til kontorverksemd eller anna forretningsverksemd, utan at det trengst gjerast grunnleggande endringar i eigedomen. Avgrensing av eigedomsskatt på statleg eigedom er nærmare regulert i forskrift 18. november 1992 nr. 850.
Vidare opnar eigedomsskattelova § 7 for at kommunestyret kan gjere vedtak om heilt eller delvis fritak for særskilde typar eigedomar. Dette gjeld mellom anna bygningar med «historisk verde» , «eigedom åt stiftingar eller institusjonar som tek sikte på å gagne ein kommune, eit fylke eller staten» og «eigedom som vert driven som gardsbruk eller skogbruk» .
Vanlege jord- og skogbrukseigedomar kan berre skattleggast når desse ligg innanfor område som heilt eller delvis er utbygd på byvis. Dette hender nokså sjeldan, avhengig av tilhøva i dei einskilde kommunane og deira fastsetting av området for eigedomsskatten.
Dette valfrie landbruksfritaket følgjer av eigedomsskattelova § 7 bokstav e, og gjeld eigedom «som vert driven» som gardsbruk eller skogbruk. I finanskomiteen si innstilling til eigedomsskattelova, Innst. O. nr. 53 (1974-75) side 6, heiter det at
« Fleirtalet finn det naturleg at kommunestyret i vurderinga av fritak for slike eigedomar legg vekt på om dei blir halde i hevd ved ein driftsmåte som er i samsvar med det som er vanleg jord- og skogbruksdrift i området.»
Vidare følgjer det av forarbeida til eigedomsskattelova at våningshus på gardsbruk ikkje er omfatta av eit eventuelt fritak for eigedomsskatt. Det heiter i Ot.prp. nr. 44 (1974-75) side 13 at
«Det er elles føresetnaden at kommunestyret skal kunna gjera vedtak om fritak for eigedomsskatt med heimel i bokstav d i denne paragrafen for eigedomar som vert nytta til jord- eller skogbruk, bortsett frå våningshus med høveleg tuft og område som går inn under ein vedteken reguleringsplan.»
Dette er stadfesta av Høgsterett i Rt. 1991 side 798 (kjæremålsutvalet):
«Utvalget er enig med lagmannsretten i at begrepet «gårdsbruk» i eiendomsskattelovens § 7 bokstav e og § 11 første ledd ikke omfatter våningshus med passende tomt. [...] våningshus med tomt [vil] ikke gå inn under de nevnte særbestemmelser for gårdsbruk selv om gårdsbruket ikke omfattes av stadfestet reguleringsplan.»
14.3 Tilrådingar frå offentlege utval
14.3.1 NOU 1996:20 Ny lov om eiendomsskatt
I NOU 1996: 20 Ny lov om eiendomsskatt la det såkalla Zimmer-utvalet (eller eigedomskatteutvalet) fram si innstilling. Med omsyn til avgrensinga av kva eigedomar som burde omfattast av eigedomsskatten, uttalte utvalet følgjande under avsnitt 8.3.1:
«Vilkårene for utskriving av eiendomsskatt i eiendomsskatteloven § 3 er av svært skjønnsmessig karakter, noe som etter utvalgets mening er lite tilfredsstillende så vel for kommunene som for innbyggerne. Reglene har således ledet til en lang rekke rettssaker. Avgrensningen er dessuten knyttet opp mot de historiske begrunnelser for eiendomsskatten. Etter utvalgets oppfatning leder dette, sammen med analysen i kapittel 5, til at vilkårene i eiendomsskatteloven § 3 ikke lenger er hensiktsmessige kriterier for utskriving av eiendomsskatt.
Utvalget er på bakgrunn av drøftelsen i kapittel 5 av den oppfatning at alle faste eiendommer i en kommune bør omfattes av eiendomsskatten, med mindre det er gode grunner til å oppstille unntak. Dette gjelder enten eiendomsskatten skal være obligatorisk eller valgfri for den enkelte kommune, jf kapittel 6. Utvalget legger til grunn et hovedprinsipp om å tilstrebe skattemessig likebehandling mellom ulike typer eiendommer. Derved favoriseres ikke investeringer i en type eiendom fremfor investeringer i andre typer eiendommer. Disse hensynene ivaretas best med en obligatorisk eiendomsskatt, men har etter utvalgets oppfatning også vekt ved en frivillig eiendomsskatt.
Eiendomsskatt bør derfor i utgangspunktet omfatte alle faste eiendommer i kommuner som har eiendomsskatt, og ikke være begrenset til eiendommer i tettbygde strøk og verk og bruk. En hovedvirkning av utvalgets tilnærming er at eiendomsskatten utvides til å omfatte alle jord- og skogbrukseiendommer og alle bolig- og fritidseiendommer. Videre vil statlig og kommunal eiendom i stor utstrekning bli omfattet, og det samme gjelder eiendom eid av allmennyttig institusjon. Se nærmere under avsnitt 8.3.3. [...]
Utvalget diskuterer i det følgende mulige unntak fra plikt til å svare eiendomsskatt, først og fremst ut fra følgende hovedsynspunkter:
Eiendom som brukes til allmennyttige formål eller som er båndlagt ut fra allmenn hensyn
Eiendom som benyttes til offentlig myndighetsutøvelse og offentlig virksomhet ellers
Bindinger som følge av internasjonale avtaler»
14.3.2 Høyringsinstansane sitt syn
NOU 1996:20 Ny lov om eiendomsskatt blei sendt på høyring 27. september 1996. Når det gjeld utvalet sitt forslag om at alle eigedomar bør ileggast eigedomsskatt i kommunar som ønskjer slik skatt, har høyringsinstansane blant anna uttrykt:
Styret i Kommunens Sentralforbund (KS) fatta følgjande vedtak:
«KS mener at ny lov om eiendomsskatt ikke kan sees uavhengig av det samlede inntektssystem for kommunesektoren. KS vil derfor ikke ta stilling til synspunktene i NOU 1996:20».
Landssamanslutninga av Vassdragskommunar (LVK) uttalte:
«LVK finner det åpenbart at skatteevneprinsippet her må veie tyngre enn det Zimmerutvalget betegner som et skattemessig likhetsprinsipp. [...] LVK ser det slik at Zimmerutvalgets forslag i for stor grad er basert på i og for seg prisverdige skatteteoretiske likhetsmodeller, og i for liten grad på skatte- og fordelingspolitiske hensyn.»
Fleire kommunar har støtta LVK sitt syn i eigne høyringsbrev.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag har åtvara sterkt mot Zimmer-utvalet sitt forslag om at eigedomsskatt kan skrivast ut på alle eigedomane i kommunen.
«Det er store forskjeller på ulike næringers inntjeningsevne. Mange av de næringane som i dag er fritatt for eigedomsavgift er næringer som gir liten økonomisk avkastning. En skatteskjerpelse som ikkje er knyttet til inntjeningsevne vil være særlig uheldig for disse næringene. [...] Norsk Bonde- og Småbrukarlag legger vekt på prinsippet om skatt etter evne og kan derfor ikke på noen måte støtte en skatteskjerpelse som ikke er differensiert etter inntjening.»
Norges Bondelag aksepterte ikkje at
«eiendomsskatt skal bli en særskatt på næringsvirksomhet som bygger på naturgitte, ikke flyttbare ressurser. Norges Bondelag går derfor under enhver omstendighet mot eiendomsskatt på jord- og skogeiendommer, samt annen fast eigedom nyttet i næringsvirksomhet.»
Norges Skogeierforbund meinte eigedomsskatten sitt
«prinsipielle fundament har vært knyttet til en eiendoms merverdi som følge av offentlige investeringar i infrastruktur og tjenestefunksjoner. Disse funksjonene er i hovesak knyttet til tettbygde strøk. [...] Norges Skogeierforbund kan ikke se at det er forhold som har endret dette fundamentet.»
Norges Huseierforbund bad
«om at eiendomsskatten opphører som skatteform. Det utarbeides overgangsordningar for kommuner som i vesentlig grad blir fratatt inntekter (f.eks kraftkommuner).»
Huseiernes Landsforbund (HL) meinte
«at eiendomsskatten må avskaffes helt på boliger, fritidseiendom og næringsbygg, men HL har forståelse for at den beholdes for kraftverk fordi kraftverkbeskatning har en spesiell begrunnelse og at inntektene har stor betydning for enkelte mindre distriktskommuner». Huseiernes Landsforbund er «enig i kritikken av det skillet som i dagens lov er foretatt mellom strøk utbygd på byvis og andre strøk.»
I høyringsfråsegna frå Norges Hytteforbund står det:
«Hytteeierne ser det som svært urimelig at fritidsboligen skal bli behandlet på like fot med boligeiendommene. [...] Beliggenheten blir [...] i mye større grad enn for boligeiendommene, svært utslagsgivende for markedsverdien.»
Landbrukssamvirkets Felleskontor uttalte:
«at det ikke vil være hensiktsmessig å utvide skattegrunnlaget til å gjelde all fast eigedom i en kommune. En bør fremdeles benytte den lov om eiendomsskatt som eksisterer i dag.»
Statkraft «konstaterer imidlertid med tilfredshet at utvalgets forslag om utskriving av en lavere eiendomsskattesats på et bredere grunnlag i alle fall er et bidrag til å redusere diskrimineringen av kraftselskapene i forhold til andre eiere av fast eiendom.»
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon (HSH) uttalte:
«Vi støtter utvalget forslag om å gjøre eiendomsskatten generell uavhengig av om området er helt eller delvis utbygget på bymessig vis. Vi kan ikke se hvorfor eiendommer i mer grisgrendte strøk skal unntas fra eiendomsskatteloven. Ut fra vår begrunnelse om å ikke behandle sparing i eiendom annerledes enn andre spareformer, bør det ikke være noe unntak.
Ut fra en mer juridisk synsvinkel må det påpekes at avgrensningen i § 3 i eiendomsskatteloven, mot «område som heilt eller delvis er utbygde på byvis, eller der slik utbygging er i gang», har vist seg svært vanskelig å praktisere. De samfunnsmessige kostnader forbundet med et slik skille er et tilleggsargument mot å videreføre unntaket. Så lenge det ikke finnes argumenter for å opprettholde skillet bør det ikke videreføres utfra tradisjonen.»
Etter Skattedirektoratet si meining «taler nøytralitetshensyn og likhetshensyn for utvalgets forslag.»
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) meinte eigedomsskatten «i utgangspunktet [bør] omfatte alle faste eiendommer i en kommune, og ikke være begrenset til eiendommer i tettbygd strøk og verk og bruk.»
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er «enig med utvalget i at dersom en kommune først velger å skrive ut eiendomsskatt, bør utgangspunktet være at skatten gjelder alle faste eiendommer der.»
14.3.3 NOU 2003:9 Skatteutvalget
I NOU 2003: 9 Skatteutvalget blei det argumentert for auka bruk av fordelsskatt på bustad- og fritidseigedom, sjå avsnitt 12.4.4.3. Som eit alternativ til dette trakk utvalet fram moglegheitene for å gjere endringar i reglane om eigedomsskatt. Utvalet uttalte også:
«Utvalget mener at eiendomsskatteutvalgets forslag om å utvide området for utskriving av eiendomsskatt bør følges opp uavhengig av om eiendomsskatten skal erstatte fordelsbeskatningen eller ikke. Det innebærer at hvis en kommune velger å skrive ut eiendomsskatt, må dette gjelde alle eiendommer i kommunen. Dagens avgrensning til eiendommer i strøk som er bymessig utbygd og på verk og bruk utenfor slike områder, er svakt begrunnet og reiser dessuten ofte tvil og tvist, slik også eiendomsskatteutvalget pekte på. En bør videre tilstrebe skattemessig likebehandling mellom ulike typer eiendommer innenfor samme kommune.»
14.3.4 Høyringsinstansane sitt syn
Finansnæringens Hovedorganisasjon meinte under føresetnad om provenynøytralitet at oppheving av formuesskatten bør dekkjast inn ved og grunngi auka skatt på fast eigedom. Auka skatt på eigedom bør gjennomførast ved ein obligatorisk eigedomsskatt i staden for ein politisk omstridt fordelsskatt. Sparebankforeningen meinte høgare eigedomsskatt bør prioriterast framfor høgare skatt på fordel av å bu i eigen bustad. Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) støtta forslaget om at eigedomsskatten skal gjelde alle typar eigedomar og at ein bør byggje på omsetningsverdiar, men går imot ein obligatorisk eigedomsskatt. Dei foreslo vidare at det kommunale skattøyret skulle aukast. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) ønskjer ein statlig eigedomskatt med romslege botnfrådrag og at fritidseigedom skal skattleggjast hardare enn bustad.
14.4 Departementet sine vurderingar og forslag
14.4.1 Utviding av kommunane sitt høve til å skrive ut eigedomsskatt
Kommunane kan i dag skrive ut eigedomsskatt i «klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis, eller der slik utbygging er i gang» , jf. eigedomsskattelova § 3 første punktum. Innanfor område som vert rekna som utbygd på byvis kan kommunen skrive ut eigedomsskatt på alle typar fast eigedom, som til dømes bustadhus, forretningsbygg, tomter, fritidshus og næringseigedom.
Den geografiske avgrensinga for eigedomsskatten til «område utbygd på byvis» er ikkje nærmare presisert i eigedomsskattelova. Heller ikkje forarbeida til lova inneheld noko omtale av dette omgrepet. Avgrensinga er uklar og har gitt opphav til usemje og ei rekkje rettstvistar mellom kommunar og skattytarane. Ei nærmare utgreiing av rettspraksis er omtala i avsnitt 14.2.1.
Departementet viser òg til NOU 2003:9 Skatteutvalget avsnitt 12.4.4.3:
«Dagens avgrensning til eiendommer i strøk som er bymessig utbygd og på verk og bruk utenfor slike områder, er svakt begrunnet og reiser dessuten ofte tvil og tvist, slik også eiendomsskatteutvalget pekte på.»
Vidare kan einskilde kommunar ha latt vere å skrive ut eigedomsskatt på grunn av tvil om kvar grensa for eigedomskatten skal trekkjast, eller fordi avgrensinga vert oppfatta å innebere forskjellsbehandling mellom eigedomar av same slag innanfor same kommune.
På denne bakgrunn gjer departementet framlegg om å gje dei kommunane som ynskjer det, høve til å skrive ut eigedomsskatt i heile kommunen som eit alternativ til den gjeldande avgrensinga til område som er utbygd på byvis. Dette inneber til dømes at kommunen kan skrive ut eigedomsskatt på alle næringseigedomar, forretningsbygg, bustad- og fritidshus og ubebygd grunn i heile kommunen dersom den vel å skrive ut eigendomsskatt. Sjå likevel avsnitt 14.4.2 om obligatorisk fritak for driftsdelen av jord- og skogbrukseigedom.
Endringa vert fremma som eit tiltak for å minske avgrensingsproblema ved utskriving av eigedomsskatt og for å skape større likskap i skattelegginga i den einskilde kommunen. Ved å gje moglegheit for kommunane til å velje bort omgrepet klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis, eller der slik utbygging er i gang , vil det ikkje lenger vere naudsynt å trekkje ei grense innanfor kommunen ved utskriving av eigedomsskatten. Framlegget gir klarare reglar ved at alle eigedomar skal ileggjast eigedomsskatt i kommunar som vel å skrive ut skatten etter dette alternativet. Alternativet til vilkåret om utbygd på byvis vil etter departementet sitt syn kunne redusere usemje om utskrivinga, og redusere talet på tvistar mellom kommunane og skattytarane. Framlegget inneber òg ein moglegheit til skattemessig likestilling av eigedom i same kommune.
Kvar i kommunen eigedomen ligg eller andre forhold som har innverknad på verdien av eigedomen, vil elles bli reflektert i grunnlaget for eigedomsskatten (taksten). Tilsvarande vil bustadeigedomar i pressområder normalt ha høgare verdi enn eigedom av same standard og storleik i mindre sentrale område.
Gjeldande rett når det gjeld omfanget av skatteplikta for den einskilde eigedom vert vidareført uendra. Det gjeld til dømes kva for bygningar o.a. som inngår i berekningsgrunnlaget for eigedomsskatten.
Departementet foreslår at kommunane, som i dag, kan velje å berre skrive ut eigedomsskatt på verk og bruk, jf. prinsippet i eigedomsskattelova § 3 andre punktum. Innhaldet av «verk og bruk» , slik det er definert i eigedomsskattelova § 4 andre ledd andre og tredje punktum med tilhøyrande praksis, endrast heller ikkje. Departementet viser til omtalen av verk og bruk i avsnitt 14.2.2. Dersom kommunen vel å skrive ut eigedomsskatt berre på verk og bruk, må alle verk og bruk i kommunen påleggjast eigedomsskatt, også dei som ligg i områder av kommunen som er utbygde på byvis, slik som i dag.
Etter framlegget vil kommunane kunne velje mellom å skrive ut eigedomsskatt anten i heile kommunen, berre innanfor område som er utbygd på byvis, og/eller (berre) på verk og bruk.
Departementet viser til forslag til endring av eigedomsskattelova § 3. Ved utviding av eigedomsskattelova sitt geografiske verkeområde må det gjerast ei teknisk tilpassing av reglane i eigedomsskattelova § 4 første ledd og § 13 første ledd første punktum, jf. lovforslaget.
14.4.2 Fritak for eigedomsskatt
Eigedomskattelova § 5 inneheld reglar om eigedomar som skal vere fritekne for eigedomsskatt. Vidare opnar eigedomsskattelova § 7 for at kommunestyret kan gjere vedtak om heilt eller delvis fritak for særskilde eigedomar. Sjå avsnitt 14.2.3 for ein omtale av fritaksreglane etter gjeldande rett.
Departementet gjer framlegg om, i all hovedsak, å vidareføre fritaksreglane i eigedomsskattelova § 5 og § 7.
Høvet for kommunestyret til å gjere fritak for driftsdelen av jord- og skogbrukseigedom vert foreslått gjort om til eit obligatorisk fritak. Fritaket vil ha same omfang som gjeldande regel. Mellom anna er ikkje våningshus omfatta av unntaket for jord- og skogbrukseigedomar i eigedomsskattelova § 7 bokstav e, jf. avsnitt 14.2.3. Slike eigedomar vert omfatta av eigedomsskatten i område der det vert skriven ut slik skatt. Dei særskilde satsreglane for jord- og skogeigedom vert oppheva.
Etter eigedomsskattelova § 15 første punktum skal eigedomsskattekontoret føre ei «eigedomsskatteliste der alle faste eigedomar i kommunen vert førde opp og like eins verdet deira anten dei er skattskyldige eller ikkje.» I tredje punktum heiter det vidare at i «ei tilleggsliste skal dei eigedomane førast opp som er fritekne for eigedomsskatt heilt eller i nokon mon.» På bakgrunn av dette har det blitt lagt til grunn at det ikkje er høve til å la vere å taksere eigedomar som er friteke for eigedomsskatt etter § 5 i lova innanfor område der kommunen har vedteke å skrive ut skatten. Med innføring av eit obligatorisk fritak for driftsdelen av landbrukseigedom finn departementet at eit slikt krav kan verke urimeleg ressurskrevande. Ein viser her til at taksering av landbrukseigedom kan vere ein særs omfattende prosess. Departementet legg difor til grunn at det i samband med lovendringa ikkje lenger vil vere naudsynt å taksere landbrukseigedom i slike høve. Når kommunen vel å skrive ut eigedomsskatt berre i område utbygd på byvis, vil det same gjelde.
Våningshus er ikkje omfatta av fritaket og må difor takserast både når det vert skrive ut eigedomsskatt i heile kommunen, og etter alternativet med utbygd på byvis når dei ligg innanfor slikt område. Finansdepartementet har i brev 10. mars 2006 til Norges Bondelag mellom anna uttalt:
«Departementet antar at det ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for våningshus med en naturlig arrondert tomt på gårdsbruk skal tas hensyn til delingsforbud og konsesjonsplikt. Delingsforbud og konsesjonsplikt utgjør tyngende offentligrettslige plikter som markert påvirker markedsverdien i forhold til alminnelige boligeiendommer. Ved eiendomsskattetakseringen vil en tenkt pris for omsetning av våningshuset måtte ta hensyn til de restriksjoner som gjelder ved omsetning av denne type eiendom.»
Departementet vil seinare vurdere om dei elles gjeldande reglane om plikt til listeføring og verdsetjing også av skattefrie eigedomar i kommunar som har eigedomsskatt, bør førast vidare eller ikkje.
14.4.3 Seinare vurdering av andre endringar i eigedomsskattelova
Departementet tek sikte på å kome tilbake med ein gjennomgang og vurdering av reglane om saksbehandling og klage ved utskriving av eigedomsskatt. Departementet vil òg seinare gjere ei nærmare vurdering av fritaksreglane, satsstruktur og kommunane sitt høve til å differensiere eigedomsskatten på ulike skatteobjekt.
14.4.4 Ikraftsetjing og overgangsreglar
14.4.4.1 Ikraftsetjing
Departementet gjer framlegg om at endringane i eigedomsskattelova blir sette i kraft straks med verknad frå og med skatteåret 2007. Sjå forslag til føresegn om ikraftsetjing.
14.4.4.2 Overgangsregel om utsett utskriving av eigedomsskatt for skatteåret 2007
Etter eigedomsskattelova § 14 andre ledd skal eigedomsskatten «så lang råd er, vera utskriven før 1 mars i skatteåret» . Lova byggjer på at takseringa av dei eigedomsskattepliktige eigedomane er ferdigstilt på eit tidspunkt som gjer det mogleg å skrive ut eigedomsskatten innan 1. mars i skatteåret. Reglane i eigedomsskattelova § 8 om verdsetjing etter likningsverdi er berre sette i kraft med verknad for kraftproduksjonsanlegg og overførings- og distribusjonsanlegg for elektrisk kraft, jf. kgl. res. 17. juli 1998 nr. 613 med seinare endringar. Taksering av all annan fast eigedom for eigedomsskatteføremål skal utførast etter dei gamle reglane i skattelov for byane 18. august 1911 nr. 9, jf. eigedomsskattelova § 33 andre ledd. Etter byskattelova § 4 første ledd første punktum skal «[a]lmindelig taksering foregå hvert 10de år, med mindre bystyret under særegne forhold beslutter, at ny taksering tidligere skal finne sted» . Det er kommunen som har ansvaret for takseringa, jf. byskattelova § 4 første ledd første punktum og § 4 andre ledd.
Kommunar som skriv ut eigedomsskatt for skatteåret 2007, og som vil nytte alternativet om eigedomsskatt i heile kommunen, må etter dei gjeldande formelle reglane ha taksert dei nye eigedomane som blir eigedomsskattepliktige som følgje av framlegget om at kommunen kan skrive ut eigedomsskatt i heile kommunen før 1. mars 2007. For mange kommunar kan det bli vanskeleg å gjennomføre takseringa av eigedomane i tide. Departementet foreslår difor ein overgangsregel for skatteåret 2007 om at eigedomsskatten må vere utskriven før 1. juni 2007 for dei kommunane som nyttar alternativet om utskriving i heile kommunen. Departementet legg til grunn at forslaget gir tilstrekkeleg tid til å fullføre takseringa i tide for kommunar som ønskjer utvida eigedomskatt i skatteåret 2007.
Forslaget om utviding av eigedomsskattelova sitt verkeområde er etter departementet sitt syn eit særegent forhold , jf. byskattelova § 4 første ledd første punktum sitert like ovanfor. Det betyr at kommunane kan gjennomføre ei alminneleg taksering av alle dei eigedomsskattepliktige eigedomane sjølv om det er mindre enn 10 år sidan førre alminnelege taksering vart halden i kommunen.
Departementet legg likevel til grunn at kommunar som ønskjer det, kan bruke eksisterande takstar på eigedom som er eigedomsskattepliktige i dag, jf. byskattelova § 4 og eigedomsskattelova § 33 tredje ledd, og avgrense den nye takseringa til dei eigedomane som vert eigedomsskattepliktige som følgje av utvidinga av verkeområdet til eigedomsskattelova.
Departementet understrekar at eigedomsskattepliktige objekt av same type i kommunen skal skattleggjast likt. Likskapsomsynet betyr at eigedomane i kommunen for eigedomsskatteføremål skal takserast etter same prinsipp, og at utskriving av eigedomsskatten skal utførast på like premissar. Ei avgrensa taksering av eigedomane som vert eigedomsskattepliktige som følgje av utvidinga av verkeområdet til eigedomsskattelova må difor i rimeleg grad vere tilpassa det eksisterande takstnivået i kommunen.
Eigedomsskattelova vert tolka slik at eigedomsskatten skal ytast i minst to terminar, jf. eigedomsskattelova § 25 første ledd og Utkast til skattetakstvedtekter av 20. desember 2000 § 14 siste ledd (fastsett av Finansdepartementet). Der utskriving av eigedomsskatt i skatteåret 2007 vert utsett, må kommunestyret forskyve fristane for betaling av eigedomsskatten tilsvarande.
Sjå forslag til overgangsregel.
14.4.4.3 Om val av eigedomsskattesatsar ved utskrivinga
Kommunestyret fastset kvart år i samband med budsjettet kva satsar og reglar som skal nyttast ved utskriving av eigedomsskatt for det komande skatteåret. I samsvar med eigedomsskattelova § 11 skal eigedomsskatten vere minst 2 promille og maksimum 7 promille av takstverdien.
Det første året det vert utskrive eigedomsskatt i ein kommune eller ein del av kommunen, må skatten ikkje vere større enn 2 promille av takstverdien, jf. eigedomsskattelova § 13.
Seinare kan skatten ikkje i noko år aukast med meir enn 2 promille. For huslause eigedomar og bustaddelen i eigedomar med sjølvstendige bustaddelar kan skatten likevel aukast med 3 promille.
Desse reglane gjeld som nemnd når det ikkje vert skriven ut eigedomsskatt året før i kommunen. Departementet har lagt til grunn at det ikkje vert rekna som slik første gongs utskriving når kommunen utvidar området for eigedomsskatten. Eit døme på dette er når kommunen tidlegare berre har skreve ut eigedomsskatt i einskilde delar av kommunen, men seinare vel å skrive ut eigedomsskatt også på nye område som har utvikla seg til å vere utbygd på byvis. Departementet legg difor til grunn at kommunane vil kunne nytte same skattesats på dei eigedomane som kjem til som følgje av at alternativet med å skrive ut eigedomsskatt i heile kommunen vert nytta. Dette er også i samsvar med prinsippet i siste ledd i § 13, som fastsett at kommunen kan bruke same sats som tidlegare også i område som kjem til gjennom ei utviding av kommunegrensane. Departementet ser difor ikkje behov for å fatsette noko særskild overgangsregel om dette. Om kommunen til dømes skriv ut eigedomsskatt med høgaste sats i dag, jf. eigedomsskattelova § 11, vil dette òg gjelde eigedom i det nye geografiske verkeområdet, dersom kommunen vel å ta dette nye verkeområdet inn i skatteutskrivinga. Generelt lågare sats kan likevel veljast, om kommunen skulle finne det ønskjeleg i samband med val av utvida verkeområde.