NOU 2014: 13

Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi

Til innholdsfortegnelse

6 Grenseoverskridende aksjeinntekter

6.1 Innledning

I utgangspunktet skattlegges norske aksjonærer ved utdeling fra selskapet og ved realisasjon av eierandelen. Aksjeinntekter beskattes etter aksjonærmodellen for personlige aksjonærer og fritaksmetoden for selskap. Aksjonærmodellen innebærer at den delen av utbytte og gevinster på aksjer (aksjeinntekter) som overstiger det som tilsvarer en risikofri rente (skjermingsfradraget), skattlegges som alminnelig inntekt hos personlige aksjonærer. Aksjonærmodellen gjelder også for aksjeinntekter fra utenlandske selskap.

Selskap som eier aksjer i andre selskap omfattes i mange tilfeller av fritaksmetoden. Etter fritaksmetoden unntas selskap som hovedregel fra skatt på aksjeinntekter. Fritaksmetoden gjelder i en rekke tilfeller også for grenseoverskridende aksjeinntekter.

Dersom selskapet er etablert i et lavskatteland og minst halvparten av selskapets andeler eller kapital direkte eller indirekte eies eller kontrolleres av norske skattytere, vil de norske eierne skattlegges etter de særskilte NOKUS-reglene (NOrsk-Kontrollert Utenlandsk Selskap). NOKUS-reglene innebærer at de norske eierne beskattes løpende etter norske regler for sin andel av inntekt opptjent i det utenlandske selskapet. Gjeldende regler for NOKUS-beskatning og fritaksmetoden er nærmere omtalt i kapittel 2.

Ved utdelinger fra norske selskap til utenlandske aksjonærer skal det svares kildeskatt til Norge. Skattesatsen er i utgangspunktet 25 pst., men satsen er redusert i en rekke skatteavtaler. Hvis aksjonæren er hjemmehørende i EØS gjelder fritaksmetoden og aksjonærmodellen. Det vil si at det ikke svares kildeskatt hvis den utenlandske aksjonæren er et selskap som omfattes av fritaksmetoden, mens personlige aksjonærer kan kreve fradrag for skjerming av normalavkastningen i kildeskatten.

Utvalget har i kapittel 3 konkludert med at det i utgangspunktet er ønskelig å praktisere et konsekvent residensprinsipp. Videre peker utvalget i kapittel 4 på at overskuddsflytting og uthuling av det norske skattegrunnlaget er en av hovedutfordringene ved dagens selskapsskatt.

Konsekvent praktisering av residensprinsippet ved beskatning av aksjeinntekter ville kreve at norske aksjonærer beskattes løpende for inntekter som opptjenes i utenlandske selskap. Utvalget erkjenner imidlertid at det er vanskelig å utforme et skattesystem som praktiserer residensprinsippet konsekvent. Et system basert på løpende beskatning av norske eiere for inntekt som opptjenes i utlandet, uavhengig av eierandel og skattenivå, framstår som lite realistisk. Det vil skape store administrative utfordringer og vil vanskelig kunne gjennomføres innenfor EØS. Utvalget er ikke kjent med at noe annet land har et slikt system for beskatning av grenseoverskridende aksjeinntekter. Utvalget legger derfor til grunn at grenseoverskridende aksjeinntekter fortsatt som hovedregel skal beskattes først ved utdeling eller salg av eierandelen.

Utvalget mener det likevel kan være grunn til å vurdere endringer i beskatningen av grenseoverskridende aksjeinntekter for å bidra til økt likebehandling av norske eieres investeringer utenlands og innenlands. Hensynet til å redusere mulighetene til overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlaget tilsier også innstramming i reglene. På den annen side vil økt likebehandling av norske og utenlandske investeringer kunne medføre at norske investorer taper i kampen mot utenlandske investorer. Det kan i så fall hemme den internasjonale effektiviteten ved at selskap ikke selges til den beste kjøperen. Mulige innstramminger i reglene for beskatning av grenseoverskridende aksjeinntekter må også avveies mot administrative hensyn. I tillegg begrenses handlingsrommet av internasjonale forpliktelser, først og fremst gjennom EØS-avtalen.

I avsnitt 6.2 og 6.3 reises det spørsmål om fritaksmetoden og aksjonærmodellen bør gjelde for grenseoverskridende aksjeinntekter. NOKUS-reglene vurderes i avsnitt 6.4, mens kildeskatt på utgående aksjeinntekter behandles i avsnitt 6.5.

6.2 Fritaksmetoden

6.2.1 Innledning

Fritaksmetoden innebærer at selskap som hovedregel unntas fra skatt på utbytte og gevinster på aksjer, samtidig som det ikke gis fradrag for tilsvarende tap. Hensikten er å hindre at aksjeinntekter beskattes flere ganger i eierkjeder (kjedebeskatning).

Ved innføringen i 2004 ble det framholdt at fritaksmetoden harmonerer med aksjonærmodellens uttaksprinsipp. Samlet innebærer fritaksmetoden og aksjonærmodellen at inntekten skattlegges en gang i selskapssektoren og en gang når aksjeinntekten tilfaller personlige aksjonærer (den delen som overstiger en risikofri avkastning).

Fritaksmetoden gjelder i mange tilfeller også for grenseoverskridende aksjeinntekter. For inngående aksjeinntekter fra EØS gjelder fritaksmetoden uavhengig av skattenivå og eierandel i det utenlandske selskapet. Hvis det utenlandske selskapet er etablert i et lavskatteland i EØS, er det en forutsetning at selskapet er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i EØS-landet. Utenfor EØS er fritaksmetoden begrenset slik at den ikke gjelder aksjeinntekter fra selskap hjemmehørende i lavskatteland. For aksjeinntekter fra selskap hjemmehørende i normalskatteland utenfor EØS er det et vilkår at den norske aksjonæren har en eierandel på minst 10 pst. i det utenlandske selskapet i en periode på minst to år, for at fritaksmetoden skal komme til anvendelse. For utgående utbytte innebærer fritaksmetoden at utbyttet er unntatt fra kildeskatt. Fritaksmetoden gjelder for utbytter fra norske selskap til selskap hjemmehørende i EØS. Det er et vilkår at det mottakende selskapet er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i sitt EØS-hjemland. Utbytter til selskap hjemmehørende utenfor EØS omfattes ikke av fritaksmetoden.

Etter utvalgets syn kan det reises spørsmål om grenseoverskridende aksjeinntekter bør omfattes av fritaksmetoden. Videre bør det vurderes om dagens regler gir uheldige tilpasningsmuligheter som tilsier endringer i fritaksmetoden. Det bør også vurderes endringer som kan bidra til å forenkle praktiseringen av reglene.

6.2.2 Utenlandsk rett

Den vanligste måten å motvirke kjedebeskatning i selskapssektoren på, er fritak. Land som Sverige, Danmark, Finland, Tyskland og Storbritannia har alle fritaksmetoder i en eller annen form.

Fritaket kan ofte være begrenset til aksjeinntekter der aksjonæren har en eierandel på minst 10 pst. Dette gjelder Danmark og Tyskland. I Finland og Sverige gjelder det et eierkrav på 10 pst. på utbytte fra børsnoterte til ikke-børsnoterte selskap. I Storbritannia omfattes utbytte av fritaksmetoden uavhengig av eierandel. Storbritannia opererer imidlertid med enkelte særskilte unntak knyttet til visse transaksjoner. I Tyskland ble det innført eierkrav på 10 prosent fra og med 1. mars 2013.

Fritaksmetoden i disse landene gjelder også for aksjeinntekter fra selskap hjemmehørende i EØS. De svenske, danske og tyske reglene gjelder i tillegg utenfor EØS. De britiske reglene gjelder selskap hjemmehørende i land som Storbritannia har skatteavtale med og der skatteavtalen har en ikke-diskrimineringsbestemmelse.

6.2.3 Vurdering

Fritaksmetoden kan komme til anvendelse selv om skattenivået i det utenlandske selskapets hjemland er vesentlig lavere enn det norske skattenivået. Dette gjelder først og fremst innenfor EØS, hvor fritaksmetoden i utgangspunktet gjelder uavhengig av skattenivå. Utenfor EØS kommer fritaksmetoden bare til anvendelse hvis skatt på overskuddet i selskapets hjemland utgjør minst to tredjedeler av skatten selskapet ville blitt ilagt etter norske regler. I tillegg må eierkravet på minst 10 pst. og to års eiertid være oppfylt. Reglene medfører at investeringer i utlandet i mange tilfeller kan gi lavere skattebelastning enn om de gjennomføres i Norge. Det er også en risiko for at investeringer foretatt i lavskatteland og som dermed faller utenfor fritaksmetoden, kanaliseres via selskap i EØS (eller andre normalskatteland) og dermed blir omfattet av fritaksmetoden.

Dette kan gi insentiver til å investere i utlandet i stedet for i Norge. På den annen side bidrar fritaksmetoden bare til å redusere skattebelastningen på avkastning som tas hjem sammenlignet med et system med begrenset kredit. Fritaksmetoden kan derfor bidra til at inntekter fra investeringer i utlandet i større grad tas hjem sammenlignet med om utbyttet hadde blitt beskattet fullt ut (eventuelt med kredit for selskapsskatt betalt av datterselskapet).

Fritaksmetoden kan inngå som et element i transaksjoner som gjennomføres for å unngå beskatning i Norge. Det vises til eksemplene i boks 8.3 i kapittel 8. Eksemplene illustrerer at samspillet mellom dagens rentebegrensningsregel og fritaksmetoden gir mulighet til å redusere skatt gjennom intern gjeld til tross for innføringen av rentefradragsbegrensningen fra 2014. Det er uheldig at fritaksmetoden åpner for slike transaksjoner som tar sikte på å redusere det norske skattefundamentet. Slike tilpasninger bidrar dessuten til å redusere legitimiteten til det norske skattesystemet.

Utvalget har i kapittel 3 konkludert med at det i utgangspunktet ville vært ønskelig å praktisere et konsekvent residensprinsipp i kapitalbeskatningen. Det skulle isolert sett tilsi at en gikk over fra fritaksmetoden for inngående utbytte til å gi kredit for underliggende selskapsskatt betalt av datterselskapet. Da vil den norske aksjonæren få fradrag i norsk skatt på utbytte for sin andel av selskapsskatten som er betalt i det utdelende selskapets hjemland.

Før innføringen av fritaksmetoden ble kjedebeskatning ved grenseoverskridende aksjeeie til en viss grad motvirket gjennom reglene i skatteloven § 16-30 om kredit for underliggende selskapsskatt i datterselskap og datterdatterselskap. Reglene er begrenset slik at det norske morselskapet må eie mer enn 10 pst. av aksjene i datterselskapet for å være omfattet av reglene. For å få kredit for underliggende selskapsskatt i datterdatterselskap må morselskapet ha en eierandel på minst 25 pst. i datterdatterselskapet. Det er også et vilkår at datterselskapet og datterdatterselskapet er hjemmehørende i samme land. Videre er muligheten for kreditfradrag begrenset slik at morselskapet bare kan kreve fradrag for skatt fastsatt i datterselskapet de fire siste årene før utbytteutdelingen. Etter innføringen av fritaksmetoden har adgangen til kredit for underliggende selskapsskatt mistet mye av sin betydning. Den kan imidlertid ha effekt for selskap med datterselskap i lavskatteland utenfor EØS.

Et argument mot kredit for underliggende selskapsskatt er at en kreditmetode er mer administrativt krevende enn fritaksmetoden. Beregningen av kreditfradrag etter skatteloven § 16-30 er komplisert. I tillegg krever fradrag for underliggende selskapsskatt tilgang på selskapsinformasjon fra det utenlandske selskapet. Dette kan være krevende å framskaffe, særlig for aksjonærer med relativt små eierandeler.

Kompleksiteten i reglene om fradrag for underliggende selskapsskatt er kommentert i et høringsnotat fra Finansdepartementet av 28. juni 2001. Her ble reglene evaluert. Det uttales blant annet:

«Den som forsøker å sette seg inn i reglene om fradrag for underliggende selskapsskatt i den gjeldende kreditmetode, vil raskt erfare at de allerede er meget kompliserte både å forstå og å anvende. Enkelte liberaliseringer kan gjøres uten at reglene i og for seg blir mer kompliserte. Det gjelder for eksempel en reduksjon av eierkravet og en endring av regelen om at eierkravet må være oppfylt ved utgangen av utbytteåret. Men selv en liberalisering av eierkravet betyr at reglene kommer til anvendelse i flere tilfeller, slik at flere, både på skattytersiden og på myndighetssiden vil måtte anvende reglene. Andre liberaliseringer vil gjøre reglene enda mer kompliserte å anvende, om ikke annet, så på dokumentasjonssiden. Det gjelder for eksempel om antall ledd skulle utvides til datterdatterdatterselskap eller enda lenger, om begrensningen til selskap i datterselskapets hjemland skulle oppheves og om tredjelandsskatt skulle gjøres krediterbar. Rommet for liberaliseringer uten at reglene blir uhåndterlig kompliserte er etter departementets skjønn forholdsvis lite. Det måtte da heller vurderes andre modeller for å hindre økonomisk dobbeltbeskatning som følge av skattleggingen av inntekten til datterselskapet og utbyttet til morselskapet, slik som en unntaksmetode.»

Et annet argument mot kredit for underliggende selskapsskatt er at de begrensningene som må gjøres i metoden, betyr at investeringer i utlandet kan gi høyere skattebelastning enn om tilsvarende investering ble gjort i Norge. Metoden gir derfor ikke likebehandling, men medfører at investeringer i utlandet ikke skattlegges lempeligere enn investeringer i Norge.

Fordelen med en residensbasert skattlegging er at det oppnås større grad av kapitaleksportnøytralitet. Derimot oppnås det ikke eierskapsnøytralitet. Det betyr at norske investorer vil kunne få dårligere vilkår ved investeringer i utlandet enn investorer fra andre land inklusive det andre landets egne investorer. Det kan medføre at norske bedrifter får svakere muligheter for internasjonal ekspansjon enn sine konkurrenter, og gjør også Norge til et mindre attraktivt land å drive virksomhet fra.

For å redusere de administrative utfordringene med kredit for underliggende selskapsskatt kunne det tenkes en forenklet metode som ikke tar utgangspunkt i datterselskapets faktiske betalte skatt. Det kunne i stedet tas utgangspunkt i en presumsjon om at de utdelte midlene var skattlagt i det utdelende selskapets hjemland med skattesatsen i dette landet. Kreditfradraget kunne da beregnes på grunnlag av det utdelte beløpet og skattesatsen i selskapets hjemland.

Ved en slik forenklet metode oppstår det spørsmål om hvilken skattesats som skal benyttes ved beregningen av kreditfradraget. Den formelle skattesatsen i datterselskapets hjemland gir i mange tilfeller ikke noe godt bilde av hvordan inntekten, som ligger til grunn for utdelingen, er skattlagt. Skattesatsen må derfor fastsettes særskilt for hvert enkelt land. Innenfor det enkelte land kan det imidlertid også være særordninger og særregler som tilsier at det bør brukes ulike satser for ulike typer virksomhet.

Ved praktiseringen av fritaksmetoden utenfor EØS må det også i dag tas stilling til om datterselskapet er hjemmehørende i et lavskatteland. Ved denne vurderingen må det tas stilling til om skatten på datterselskapets overskudd er lavere enn to tredjedeler av det den ville vært etter norske regler. I praksis vil denne vurderingen bare være problematisk i de tilfellene skattenivået i datterselskapets hjemland ligger rundt grensen. Hvis det innføres en metode med forenklede regler for kredit for underliggende selskapsskatt i datterselskapet, må det alltid beregnes en skattesats som skal benyttes ved beregning av kreditfradraget. Dette kunne forenkles noe ved at utbyttet ble fritatt for skatt hvis overskuddet i datterselskapet utvilsomt ble skattlagt høyere enn det ville blitt etter norske regler. På denne måten ville det være unødvendig å beregne skattesatsen i datterselskapets hjemland i slike tilfeller.

Selv om beregningen av kreditfradrag ble forenklet som beskrevet ovenfor, vil en overgang fra fritaksmetoden til regler om kredit for underliggende selskapsskatt etter utvalgets syn komplisere regelverket i betydelig grad.

Dagens regler om kredit for underliggende selskapsskatt (som i praksis kun har betydning utenfor fritaksmetodens virkeområde) gjelder bare ved utdeling av utbytte. Avkastning som tas ut i form av gevinst ved salg av aksjer omfattes ikke av reglene, i motsetning til hva som gjelder i fritaksmetoden. En kan tenke seg et system der aksjegevinster behandles på samme måte som utbytte når det gjelder kredit for skatt betalt i datterselskapet. Det vil si at det gis kredit for inntektsskatt i datterselskapet fastsatt de siste fire år, i den utstrekning det ikke tidligere er gitt fradrag for denne skatten. En slik løsning vil forhindre kjedebeskatning når gevinsten skyldes tilbakeholdt kapital i selskapet. Den tar imidlertid ikke hensyn til beskatning av gevinster som skyldes forventning om framtidig inntjening i selskapet. En slik løsning vil derfor i begrenset grad avhjelpe problemene med kjedebeskatning.

Kredit for underliggende selskapsskatt vil gi svakere beskyttelse mot kjedebeskatning. Disse ulempene må eventuelt veies opp mot fordelen av å unngå utilsiktet uthuling av den norske selskapsskatten.

Et annet moment ved vurderingen er om overgang til en metode med kredit for underliggende selskapsskatt for grenseoverskridende aksjeinntekter, kan gjennomføres for aksjeinntekter fra selskap hjemmehørende i EØS. Nedenfor drøftes dette spørsmålet. Videre drøftes enkelte andre endringer i fritaksmetoden.

Skattlegging av aksjeinntekter fra selskap hjemmehørende i EØS

Dagens regler gir muligheter for å kanalisere aksjeinntekter via selskap i EØS. På denne måten kan aksjeinntekter fra selskap utenfor EØS som i utgangspunktet ikke omfattes av fritaksmetoden, likevel komme inn under fritaksmetoden. Hvis en metode med kredit for underliggende selskapsskatt ikke kan gjennomføres for aksjeinntekter fra selskap i EØS, vil dette begrense effekten av en eventuell innstramming i beskatningen av inngående utbytter fra selskap utenfor EØS.

EØS-avtalen medfører i utgangspunktet et krav til lik skattemessig behandling av aksjeinntekter fra norske selskap og aksjeinntekter fra selskap hjemmehørende i andre EØS-land. EU- domstolen har likevel i noen avgjørelser godtatt en kombinasjon med skattefritak for utbytte mellom selskap i samme land, mens det gis kredit for underliggende selskapsskatt når utbytte kommer fra utenlandske selskap. I disse avgjørelsene har domstolen lagt til grunn at kjedebeskatning kan unngås enten gjennom en fritaksmetode eller en kreditmetode, og at det derfor ikke er i strid med EU-retten å benytte fritaksmetoden for å unngå kjedebeskatning av utbytte mellom selskap nasjonalt, samtidig som kreditmetoden benyttes for å unngå kjedebeskatning av utbytte fra utenlandske selskap, jf. sakene C-446/04, C-201/05, C-436/08 og C-437/08.

Domstolens begrunnelse i de ovennevnte sakene tilsier at en slik kombinasjon av metoder forutsetter at kredit for underliggende selskapsskatt ved grenseoverskridende utbytter ikke gir en svakere beskyttelse mot kjedebeskatning enn fritaksmetoden som benyttes for interne aksjeinntekter. De begrensningene som er oppstilt i skatteloven § 16-30, kan således ikke gjøres gjeldende innenfor EØS. Eierkravet kan for eksempel ikke gjøres gjeldende innenfor EØS med mindre det innføres tilsvarende eierkrav i fritaksmetoden. Heller ikke begrensningen om at det bare kan kreves fradrag for skatt fastsatt i datterselskapet de siste fire årene før utbytteutdelingen, kan gjøres gjeldende i EØS. Den utvidede adgangen til kredit som må gjelde innenfor EØS, vil forsterke de administrative utfordringene ved å gå over fra fritaksmetoden til en metode med kredit for underliggende selskapsskatt.

Behandling av gevinster kan utgjøre et særskilt problem ved en overgang fra fritaksmetoden til en metode med kredit for underliggende selskapsskatt i EØS. Ovenfor er det skissert en løsning der gevinster behandles på samme måte som utbytte ved beregning av kreditfradrag. Begrunnelsen for fritaksmetoden er å hindre kjedebeskatning. Metoden omfatter også gevinster som ikke skyldes tilbakeholdt kapital i selskapet, men forventning om framtidig inntjening i selskapet. Dette vil ikke fanges opp hvis det bare gis kredit for betalt selskapsskatt i datterselskapet. Utvalget antar derfor at en slik endring av gevinstbeskatningen, vil bli ansett som forskjellsbehandling i strid med EØS-avtalen.

Samlet sett mener utvalget det er vanskelig å utforme et praktikabelt system med kredit for underliggende selskapsskatt i stedet for fritaksmetoden for grenseoverskridende aksjeinntekter innenfor EØS.

Kravet til reell etablering og reell økonomisk aktivitet

For å redusere mulighetene for tilpasninger ble fritaksmetoden i 2008 strammet inn når det gjaldt aksjeinntekter til og fra selskap hjemmehørende i EØS. Det ble innført et krav om at selskapet skulle være reelt etablert og drive reell økonomisk aktivitet i sin EØS-hjemstat for at fritaksmetoden skal gjelde. For inngående aksjeinntekter gjelder kravet for selskap som er hjemmehørende i lavskatteland i EØS, mens det for utgående aksjeinntekter (kildeskatt på utbytte) gjelder for alle selskap innen EØS. Endringen ble gjennomført etter en avklaring fra EU-domstolen i 2006 gjennom den såkalte Cadbury/Schweppes-avgjørelsen.

Cadbury/Schweppes gjaldt i utgangspunktet de britiske CFC-reglene (tilsvarer de norske NOKUS-reglene). Dommen har imidlertid en mer generell rekkevidde ved at det i premissene blir fastslått at nasjonale skatteregler som i utgangspunktet strider mot de fire friheter, på nærmere vilkår kan opprettholdes dersom de blir ansett rettferdiggjort av formålet om å motvirke skatteomgåelse. De aktuelle reglene må i så fall være egnet til å motvirke skatteomgåelser, og de må ikke gå ut over hva som er nødvendig for å ivareta dette formålet.

Sammenfatningsvis kan restriktive skatteregler etter EU-domstolens syn godtas dersom de retter seg mot selskapsetableringer som er rene fiktive arrangement («wholly artificial arrangements») opprettet i den hensikt å omgå skattereglene, og reglene er forholdsmessige. Et selskap vil ifølge EU-domstolen ikke i samme grad være beskyttet av de fire friheter dersom det ikke har tatt konsekvensen av etableringen i vedkommende EØS-stat og kan vise at det er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet der («actually established in the host Member State and carries on genuine economic activities there»).

Formålet med kravet om reell etablering/reell økonomisk aktivitet er å hindre at inntekter som opptjenes i lavskatteland kanaliseres via EØS. Det norske kravet til reell etablering/reell økonomisk aktivitet må tolkes i tråd med EU-domstolens praksis på dette området. Det vil blant annet si at det må foreligge et skattemotiv for at selskap skal bli ansett for ikke å være reelt etablert og drive reell økonomisk aktivitet i etableringsstaten. Utvalget legger til grunn at de norske reglene som skal hindre at inntekter opptjent i lavskatteland kanaliseres via selskap i EØS-stater, bør være så strenge som EØS-retten tillater.

Utvalget ber derfor Finansdepartementet følge med på utviklingen i EØS-retten på dette punkt, og vurdere om det er rom for ytterligere tiltak for å motvirke at inntekt i lavskatteland kanaliseres via mellomliggende selskap uten ytterligere beskatning.

Kravet om tilsvarende utenlandsk selskap

For å bli omfattet av fritaksmetoden må det utenlandske selskapet tilsvare en av de norske selskapstypene som omfattes av fritaksmetoden. Dette gjelder både for inngående og utgående aksjeinntekter.

Forarbeidene til fritaksmetoden gir liten veiledning om hvilke kriterier som skal legges til grunn ved sammenligning av et norsk og utenlandsk selskap. I Ot.prp. nr. 1 (2004–2005) uttales det at det må vurderes konkret hvorvidt et utenlandsk selskap skal anses å tilsvare et norsk, og at det ikke kreves at de utenlandske selskapene er underlagt regler som er identiske med de norske.

I Meld. St. 11 (2010–2011) Evaluering av skattereformen 2006, omtales kriteriene for at et utenlandsk selskap skal bli ansett for å tilsvare et norsk selskap. Det uttales at utenlandske selskap som er unntatt fra skatteplikt i sine hjemland, i utgangspunktet ikke kan anses å tilsvare norske selskap som er underlagt alminnelig skatteplikt til Norge. Det legges imidlertid til grunn at et slikt kriterium ikke kan benyttes innenfor EØS, men at det fremdeles er relevant for aksjeinntekter fra selskap utenfor EØS (eller aksjeinntekter innvunnet av selskap utenfor EØS) dersom selskapet er generelt fritatt for skatt til sitt hjemland. Videre vises det til at selskapet må være et selvstendig skattesubjekt. Det understrekes også at sammenligningen av norske og utenlandske selskap skal skje etter en helhetsvurdering. Det kan dermed tenkes andre faktorer ved det utenlandske selskapet enn de som er nevnt ovenfor, som kan indikere større eller mindre grad av likhet med kvalifiserende norske selskap. Slike faktorer kan for eksempel være type organisasjon/struktur eller selskapsrettslige særegenheter.

Utvalget vil peke på at vurderingen av om et utenlandsk selskap tilsvarer norske selskap, kan være komplisert. Det bør derfor vurderes om reglene bør forenkles på dette punkt.

Hvis man ser på de norske selskapsformene som omfattes av fritaksmetoden, så synes det klart at fritaksmetoden omfatter alle norske selskap som er egne skattesubjekter. Dette samsvarer også godt med formålet bak fritaksmetoden om å unngå kjedebeskatning av aksjeutbytter og aksjegevinster. Et fellestrekk ved de norske selskapsformene som omfattes av fritaksmetoden, er at ansvaret for selskapets forpliktelser er begrenset til selskapets kapital.

Ingen norske selskap som er eget skattesubjekt og hvor ansvaret for selskapets forpliktelser er begrenset til selskapets kapital, vil bli ilagt skatt på aksjegevinster og aksjeutbytter fra andre norske selskap. Etter utvalgets oppfatning bør derfor alle selskap som er hjemmehørende innenfor EØS og som har de samme egenskapene, omfattes av fritaksmetoden. Dette vil også hindre at skattleggingen av aksjeinntekter har en usikker side mot EØS-avtalen.

Det kan imidlertid være grunn til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet hvis selskapet behandles som en transparent enhet i hjemlandet. Det vil si at deltakerne beskattes direkte for inntektene i selskapet.

Utvalget foreslår at departementet utreder mulige løsninger som kan forenkle fritaksmetoden ved at selskap hvor eierne har et begrenset ansvar for selskapets forpliktelser, skal omfattes av fritaksmetoden.

Beskatning av porteføljeinvesteringer utenfor EØS

Fritaksmetoden omfatter ikke porteføljeinvesteringer utenfor EØS. Det er et krav at det norske selskapet må ha hatt en eierandel på minst 10 pst. sammenhengende de to siste årene for at inntekter skal omfattes av fritaksmetoden. Tap er fradragsberettiget hvis skattyter ikke på noe tidspunkt de to siste årene har hatt en eierandel på 10 pst. eller mer.

I Ot.prp. nr. 1 (2004–2005) avsnitt 6.5.4.5 ble dette begrunnet med:

«Det bør unngås at fritaksmetoden gis anvendelse for inntekt på utenlandsinvesteringer, dersom det underliggende selskapet blir gjenstand for en effektiv beskatning som ligger betydelig under norsk nivå. Avgrensning av fritaksmetoden mot inntekt på investeringer i lavskatteland som foreslått i avsnitt 6.5.4.3, medfører at det kan bli nødvendig med sammenligning av skattenivå etter skatteloven § 10-63, for å avgjøre om avkastningen er skattepliktig. Dette fordrer informasjon om skattereglene i utlandet, herunder eventuelle særregler som gjelder for den aktuelle type selskap, virksomheter eller inntekter, jf. avsnitt 6.5.4.2. Selskap med porteføljeinvesteringer i utlandet kan ha mindre muligheter til å dokumentere slike sammenligninger av skattenivå. For likningsmyndighetene vil det medføre merarbeid knyttet til kontroll, om beskatningen av inntekt på utenlandske porteføljeinvesteringer skal bero på om det underliggende selskapet er hjemmehørende i lavskatteland eller ikke.
Departementet foreslår på bakgrunn av ovenstående at utbytte og gevinst på porteføljeinvesteringer utenfor EØS skal unntas fra fritaksmetoden, uten hensyn til om det underliggende selskapet er hjemmehørende i lavskatteland eller ikke. Tilsvarende vil fritaksmetoden ikke avskjære fradragsrett for tap på slike investeringer.»

Etter utvalgets syn kompliserer kravet til eierandel ved investeringer i normalskatteland utenfor EØS fritaksmetoden. Det ville derfor innebære en forenkling om fritaksmetoden fikk anvendelse i alle tilfeller der investeringen skjer i et normalskatteland og vilkårene for øvrig er oppfylt. Utvalget vil også peke på at hensynet til å unngå kjedebeskatning, kan tilsi at porteføljeinvesteringer i normalskatteland blir omfattet av fritaksmetoden. Utvalget peker videre på at kravet til eiertid ble innført for å redusere mulighetene for tilpasning til kravet til eierandel. Det tilsier at dette kravet også oppheves hvis eierkravet oppheves. Utvalget foreslår derfor at kravet til eierandel og eiertid oppheves.

Unntak fra fritaksmetoden for utbytte når utdelende selskap har fått fradrag

I enkelte tilfeller kan selskap utnytte at land klassifiserer finansielle instrumenter ulikt. Et norsk selskap kan for eksempel investere i et finansielt instrument som er et egenkapitalinstrument etter norske regler, mens det behandles som et gjeldsinstrument i det utenlandske selskapets hjemland. Det utenlandske selskapet vil da kunne få fradrag for utdelinger, mens utdelingen anses som utbytte som omfattes av fritaksmetoden i Norge.

En slik bruk av hybride instrumenter innebærer at inntekter som i realiteten er ubeskattet i utlandet, blir omfattet av fritaksmetoden. Etter utvalgets syn er dette uheldig. For å motvirke slike tilpasninger foreslås det at det innføres en regel som avskjærer fritaksmetoden for utbytter der det utdelende selskapet har fått fradrag for utdelingen. Det vises for øvrig til avsnitt 7.5.2 for en mer fullstendig behandling av anti-hybridregler.

6.3 Aksjonærmodellen

Aksjonærmodellen gjelder ved beskatning av personlige aksjonærers aksjeinntekter uavhengig av hvor selskapet er hjemmehørende. I den grad skattenivået i utlandet er lavere enn i Norge, medfører det at investeringer i utlandet skattlegges lavere enn tilsvarende investeringer i Norge.

Dette kommer særlig på spissen ved investeringer i lavskatteland. Personlige aksjonærer får fradrag for skjerming selv om selskapet er hjemmehørende i lavskatteland, og slike investeringer blir dermed beskattet vesentlig lavere enn investeringer i norske selskap. Videre vil det være fordelaktig for personlige aksjonærer å eie aksjer i lavskatteland direkte. Eies de via holdingselskap vil aksjeinntekten fra lavskatteland utenfor EØS beskattes fullt ut på holdingselskapets hånd.

Dette tilsier etter utvalgets syn at aksjonærmodellen, på samme måte som fritaksmetoden, ikke bør gjelde aksjeinntekter fra lavskatteland (utenfor EØS). Selv om aksjonærmodellen endres slik at den ikke omfatter aksjeinntekter fra selskap etablert i lavskatteland, kan den likevel komme til anvendelse selv om skattenivået i det utenlandske selskapets hjemland er lavere enn det norske skattenivået. Dette kan tale for å begrense anvendelsen av aksjonærmodellen på aksjeinntekter fra selskap etablert utenfor EØS ytterligere. Utvalget viser også til at aksjonærregisteret ikke omfatter utenlandske aksjer. Skatteetaten beregner derfor ikke skjermingsfradrag for slike aksjer. Det er opp til aksjonæren selv å beregne og kreve skjermingsfradrag. Dette gjør aksjonærmodellen mer krevende å administrere for utenlandske aksjer. Utvalget foreslår derfor at anvendelsesområdet for aksjonærmodellen endres slik at den ikke gjelder for inntekter fra aksjer i selskap etablert utenfor EØS.

For aksjeinntekter fra selskap etablert i EØS foreslår utvalget at aksjonærmodellen bare skal gjelde hvis selskapet er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet.

6.4 NOKUS (norsk-kontrollert utenlandsk selskap)

NOKUS-reglene er et særskilt regelsett for løpende beskatning av norske eiere for deres forholdsmessige andel av inntekt som opptjenes i norsk-kontrollert selskap i lavskatteland. Reglene innebærer dermed et unntak fra hovedregelen om at grenseoverskridende aksjeinntekter beskattes ved utdeling eller salg av eierandeler. Hensynet til å motvirke skattemotiverte investeringer og kapitalplasseringer i lavskatteland tilsier imidlertid at det er behov for regler som bidrar til løpende beskatning på norsk nivå av visse utenlandske investeringer. Kombinasjonen av lav skatt i kildestaten og muligheten til å omgå residensbasert beskatning gir derfor grunn for å ha NOKUS-regler. Utvalget mener en bør vurdere enkelte utvidelser i NOKUS-reglene som vil bidra til en mer residensbasert beskatning.

Hovedbegrunnelsen for å innføre slike regler var å motvirke skattemotiverte investeringer og kapitalplasseringer i lavskatteland, jf. Ot.prp. nr. 16 (1991–92) s. 75. Reglene motvirker slik kapitalflukt ved å fjerne insentivet til å etablere selskap i lavskatteland for å oppnå utsettelse med eller lavere skatt. Den nærmere utformingen av NOKUS-reglene vil bero på vektleggingen av hensynene bak reglene, først og fremst omgåelseshensyn og hensynet til at investeringer i utlandet minst skal skattlegges på samme nivå som investeringer i Norge. I tillegg må en ta hensyn til administrative forhold.

Et sentralt spørsmål ved utformingen av NOKUS-reglene er hvilke kriterier som skal legges til grunn ved vurderingen av om et land skal anses som lavskatteland. Dagens regel går ut på at skattenivået må være lavere enn 2/3 av det norske skattenivået. Sammenligningen av skattenivå skal etter forarbeidene ta utgangspunkt i effektive skattesatser og vurderingen skal være generell knyttet til den aktuelle type selskap. Praktiseringen av vilkåret har i flere grensetilfeller vist seg å være svært vanskelig, og det kan derfor være grunn til å se på mulige forenklinger i regelen. Et alternativ kan være å begrense seg til å sammenligne formelle satser, ev. kombinert med unntak for ulike insentivordninger. Det bør uansett være grunnlag for å bygge ut svarte- og hvitelistene, og samtidig gjøre de mer absolutte.

En mulig utvidelse av NOKUS-reglene kan tenkes gjennomført ved at lavskattelandvilkåret legges tettere opp mot det sammenlignbare skattenivået i Norge (i dag er det 2/3). Utvalgets forslag om å senke den norske selskapsskattesatsen vil isolert sett redusere terskelen for å bli ansett for lavskatteland tilsvarende. Tar en utgangspunkt i nominelle skattesatser og skattesatsen på 27 pst., er terskelen for å bli ansett som lavskatteland 18 pst. Et alternativ kan være å beholde denne terskelen selv om den norske skattesatsen senkes til 20 pst. Det vil ikke øke de administrative byrdene ved NOKUS-beskatning sammenlignet med i dag, siden terskelen beholdes og en dermed ikke NOKUS-beskatter flere skattytere. Samtidig vil en sikre at det i liten grad vil være gunstigere å investere i utlandet sammenlignet med i Norge.

Forskjellen mellom den norske skattesatsen og terskelen for å bli ansett som lavskatteland, vil imidlertid bli svært liten hvis terskelen beholdes på samme nivå som i dag samtidig som selskapsskattesatsen reduseres til 20 pst. Den internasjonale aksepten for slike regler synes videre å forutsette at det er en viss forskjell mellom skattenivåene. I OECDs mønsteravtale er dette kommet til uttrykk i kommentarene til artikkel 1, under avsnitt 23:

«CFC rules should generally not be applied where the relevant income has been subjected to taxation that is comparable to that in the country of residence of the taxpayer.»

Utvalget mener at det fortsatt bør være en vesentlig forskjell i skattenivåer for at en skal kunne forsvare å ha NOKUS-regler som er administrativt mer krevende enn alternativene (beskatning ved utdeling/realisasjon eller fritaksmetode). Der det er små forskjeller i skattenivåer, gir det dessuten liten mening å bruke mye ressurser på løpende beskatning av utenlandsinntekt. Satsforskjellene vil også bli redusert noe ved eierbeskatningen, ved at et større inntektsgrunnlag kommer til beskatning på eiers hånd. Likevel bør det være grunnlag for å heve terskelen, fra dagens 2/3 til 3/4. Med en satsreduksjon til 20 pst. vil det medføre at det fremdeles vil være en klar forskjell i skattesatser før NOKUS-reglene får anvendelse, samtidig som antall selskap som omfattes reduseres noe sammenlignet med dagens situasjon.

Det bør videre være slik at lavskattelandvilkåret under NOKUS-reglene, er det samme som det tilsvarende vilkåret under fritaksmetoden.

Det andre grunnleggende vilkåret i NOKUS-reglene er kravet til norsk kontroll. NOKUS-beskatning kan bare gjennomføres hvis norske eiere har kontrollerende innflytelse i et selskap mv. hjemmehørende i et lavskatteland, dvs. at de eier eller kontrollerer minst halvparten av andelene eller kapitalen. Ved innføringen av reglene ble kontrollkravet begrunnet med at muligheten til å utsette beskatningen i Norge, ved å akkumulere overskudd i utlandet, først og fremst gjaldt tilfeller hvor norske skattytere hadde kontroll. Ut fra et omgåelsesperspektiv synes kravet til norsk kontroll å være godt begrunnet, og det foreslås derfor ingen endringer her. I NOKUS-reglene er det videre ikke noe krav til den enkelte deltakers eierandel. Administrative hensyn mv. kunne tilsi at det innføres en nedre grense, selv om antall skattytere med lave eierandeler i dag utgjør en liten andel av NOKUS-ligninger. En eventuell nedre grense må også settes så vidt lavt at det ikke blir for lett å unngå NOKUS-beskatning ved å tilpasse seg eierkravet.

Et tredje spørsmål er hvordan ulike inntektsarter skal behandles innenfor NOKUS-reglene. Ved utformingen av reglene ble det lagt vekt på at «kapital bør underlegges den samme effektive beskatningen enten den er plassert i utlandet eller Norge» (kapitaleksportnøytralitet). Av denne grunn ble også aktive inntekter inkludert i NOKUS-grunnlaget. Det gjelder imidlertid et viktig unntak for investeringer i land Norge har skatteavtale med. I slike tilfeller kommer NOKUS-reglene bare til anvendelse hvis inntektene hovedsakelig er av passiv karakter (kan være renter, royalty, utbytte mv.). Utenfor skatteavtaletilfellene gjelder det ingen unntak. En konsekvens av dette er for eksempel at NOKUS-reglene kan nøytralisere skatteinsentiver gitt i forbindelse med utøvelse av næringsvirksomhet i utviklingsland.

Begrensningen i NOKUS-reglene der det er inngått skatteavtale, ble opprinnelig ansett nødvendig for ikke å bryte med Norges skatteavtaleforpliktelser. Etter den såkalte Cadbury Schweppes-dommen (C-196/04) fra EU-domstolen, måtte en videre avgrense NOKUS-reglene mot selskap som er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i et lavskatteland i EØS. Selskap med inntekter fra aktiv virksomhet vil normalt oppfylle disse vilkårene, og NOKUS-beskatning kan da ikke gjennomføres.

En mulig innstramming kan være å la NOKUS-reglene generelt omfatte aktive inntekter, dvs. også i skatteavtaletilfellene. Det er antagelig ikke lenger generelle begrensninger i skatteavtalesammenheng mot å inkludere aktive inntekter i NOKUS-grunnlaget. Synspunktet bygger på kommentarer som er kommet til i OECDs mønsteravtale etter innføringen av NOKUS-reglene. En utvidelse for aktive inntekter generelt vil også innebære en administrativ forenkling ved at skillet mellom aktive og passive inntekter, kan oppheves. En endring som generelt inkluderer aktive inntekter, vil imidlertid få liten virkning innenfor EØS, jf. ovenfor. Samtidig har den internasjonale utviklingen gått i en annen retning, og en vanlig tilnærming innenfor CFC-lovgivning er å unnta aktive inntekter fra grunnlaget. Bakgrunnen for at land har valgt en slik tilnærming, skyldes at andre hensyn (enn hensynet til kapitaleksportnøytralitet) er tillagt mer vekt ved utformingen av reglene. Slike hensyn vil typisk være at omgåelsesfaren anses mindre for aktive inntekter, hensynet til kapitalimportnøytralitet og til skattesystemets konkurranseevne. Utformingen av CFC-regler er også et tema som inngår i OECD/G20s BEPS-prosjekt, jf. boks 7.1.

En annen mulig forenkling i NOKUS-reglene kan være å gi fritaksmetoden anvendelse for utbytte og gevinst ved salg av aksjer i NOKUS-selskap siden disse er gjenstand for løpende beskatning. En slik endring må blant annet vurderes opp mot mulige tilpasninger.

Tabell 6.1 NOKUS-reglenes rekkevidde:

Lavskatteland u/skatteavtale

Lavskatteland m/skatteavtale

Lavskatteland EU/EØS

Aktive inntekter

Ja

Ja, men bare hvis selskapet har hovedsakelig passive inntekter

Nei*

Passive inntekter

Ja

Ja, men bare hvis selskapet har hovedsakelig passive inntekter

Nei**

* Selskap mv. innenfor EØS som har aktive inntekter, vil normalt oppfylle kravet til reell etablering mv. i skatteloven § 10-64 b) og NOKUS-beskatning kan da ikke gjennomføres.

** NOKUS-beskatning kan likevel gjennomføres hvis det foreligger et klart skattemotiv og selskapet ikke oppfyller kravet til reell etablering mv. i skatteloven § 10-64 b).

6.5 Utgående aksjeinntekter

For utbytter fra norske selskap til utenlandske aksjonærer innebærer fritaksmetoden at utbyttet er unntatt fra kildeskatt. Fritaksmetoden gjelder for utbytter fra norske selskap til selskap hjemmehørende i EØS. Det er et vilkår at det mottakende selskapet er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i sitt EØS-hjemland. Utbytter til selskap hjemmehørende utenfor EØS omfattes ikke av fritaksmetoden.

Det vide anvendelsesområdet av fritaksmetoden innenfor EØS kan på samme måte som for inngående aksjeinntekter, gi rom for tilpasninger. Utbytte fra norske selskap til aksjonærer utenfor EØS kan kanaliseres via mellomliggende selskap for å unngå kildeskatt.

Det kan imidlertid reises spørsmål om hvor sterk begrunnelsen for kildeskatt på utgående utbytte er. Inntekten som deles ut som utbytte skal i utgangspunktet være skattlagt i Norge gjennom beskatningen av det utdelende selskapet. Kildeskatt innebærer at Norge også skattlegger den utenlandske eieren for utdelingen, noe som ofte vil medføre at den effektive beskatningen av egenkapitalfinansierte investeringer i Norge er høyere enn selskapsskattesatsen skulle tilsi.

Et argument for kildeskatt kan være at ikke alle inntekter opptjent i Norge, blant annet på grunn av tilpasninger, fanges opp til beskatning her gjennom selskapsskatten. Kildeskatt sikrer da en viss beskatning av slike inntekter som er opptjent i Norge. I forarbeidene til fritaksmetoden er det også vist til at kildebeskatning av utbytte begrenser mulighetene for at utbytte på overskudd som er underlagt lav eller ingen beskatning, kan strømme gjennom norske selskap skattefritt. Kildeskatt på utbytte er også vanlig internasjonalt.

Etter utvalgets syn skal inntekter opptjent i selskapssektoren i Norge ideelt sett bli fanget opp til beskatning gjennom selskapsskatten. Videre bør ubeskattet eller svært lavt beskattet inntekt fra utlandet ikke omfattes av fritaksmetoden. Under disse forutsetningene er det vanskelig å begrunne kildeskatt på utbytte. Selv om det i praksis kan være vanskelig å oppfylle disse forutsetningene fullt ut, mener utvalget kildeskatt på utbytte er svakt begrunnet. Kildeskatt medfører også i flere tilfeller unødvendig administrasjon ved at det må trekkes kildeskatt ved utdeling, som aksjonæren deretter kan søke om å få refundert. Dette tilsier en generell opphevelse av reglene om kildeskatt på utbytte.

Utvalget legger likevel til grunn at kildebeskatning bør videreføres for utbytte til lavskatteland. Det bør unngås å stimulere til eierskap fra slike jurisdiksjoner. Samtidig bør ikke Norge kunne benyttes som «mellomliggende» land for skattegunstig overføring av inntekter fra tredjeland til lavskatteland. Det foreslås derfor å endre reglene slik at det ikke ilegges kildeskatt på utbytte til aksjonærer hjemmehørende i normalskatteland.

6.6 Utvalgets vurderinger

Beskatning etter et konsekvent residensprinsipp tilsier i utgangspunktet løpende beskatning av norske aksjonærer for inntekt som opptjenes i utenlandske selskap. Utvalget anser imidlertid en slik beskatning som administrativt krevende og lite realistisk. Det legges derfor til grunn at grenseoverskridende aksjeinntekter fortsatt i utgangspunktet først beskattes ved utdeling eller salg av eierandeler. Utvalget mener det likevel kan være grunn til å vurdere endringer i beskatningen av grenseoverskridende aksjeinntekter for å bidra til likebehandling av norske eieres investeringer utenlands og innenlands.

En endring som i større grad kan sikre at norske investeringer i utlandet beskattes minst på samme nivå som investeringer i Norge, er å gå over fra fritaksmetoden til å gi kredit for selskapsskatt betalt i utlandet. Et argument mot en slik endring er at det må gjøres begrensninger i metoden som kan innebære dårligere beskyttelse mot kjedebeskatning enn fritaksmetoden. Videre vil en kreditmetode være vesentlig mer administrativt krevende enn fritaksmetoden. Utvalget viser også til at fritaksmetoder er den vanligste metoden for å unngå kjedebeskatning av grenseoverskridende utbytter internasjonalt.

Etter utvalgets syn er det lite hensiktsmessig å gjøre innstramminger i beskatningen av aksjeinntekter fra selskap utenfor EØS hvis det er lett å tilpasse seg ved å bruke mellomliggende selskap i EØS. Samlet sett er derfor handlingsrommet svært begrenset når det gjelder endringer i beskatningen av grenseoverskridende aksjeinntekter.

Utvalget mener imidlertid det bør vurderes enkelte innstramminger i dagens regler. For aksjeinntekter fra selskap hjemmehørende i lavskatteland i EØS, må selskapet være reelt etablert og drive reell økonomisk aktivitet for at inntekten skal omfattes av fritaksmetoden. Et formål med kravet om reell etablering/økonomisk aktivitet er å hindre at inntekter som opptjenes i lavskatteland, kanaliseres via EØS. Kravet må tolkes i tråd med EU-domstolens praksis på dette området. Utvalget legger til grunn at reglene som skal hindre at inntekt opptjent i lavskatteland kanaliseres via selskap i EØS-land, bør være så strenge som EØS-retten tillater. Utvalget ber derfor Finansdepartementet følge med på utviklingen i EØS-retten, og vurdere om det er rom for ytterligere tiltak for å motvirke at inntekt opptjent i lavskatteland kanaliseres via mellomliggende selskap uten ytterligere beskatning. For å motvirke tilpasninger ved bruk av hybride finansielle instrumenter, foreslår utvalget også at det det innføres en regel som avskjærer fritaksmetoden for utbytter der det utdelende selskapet har fått fradrag for utdelingen.

Videre mener utvalget det bør vurderes enkelte forenklinger i fritaksmetoden. For å bli omfattet av fritaksmetoden må utenlandske selskap tilsvare en av de norske selskapstypene som omfattes av fritaksmetoden. Vurderingen av om et utenlandsk selskap tilsvarer norske selskap, kan være komplisert. Utvalget foreslår at departementet utreder mulige løsninger som kan forenkle fritaksmetoden ved at selskap hvor eierne har et begrenset ansvar for selskapets forpliktelser, skal omfattes av fritaksmetoden. Kravet til eierandel og eiertid ved investeringer i normalskatteland utenfor EØS er etter utvalgets syn et annet element som kompliserer fritaksmetoden. I tillegg kan hensynet til å unngå kjedebeskatning tilsi at porteføljeinvesteringer i normalskatteland blir omfattet av fritaksmetoden. Utvalget foreslår derfor at kravet til eierandel og eiertid oppheves.

Aksjonærmodellen gjelder ved beskatning av personlige aksjonærers aksjeinntekter uavhengig av hvor selskapet er hjemmehørende. Etter utvalgets syn bør aksjonærmodellen i utgangspunktet ikke gjelde aksjeinntekter fra land (utenfor EØS) med lavere skattenivå enn Norge. Utvalget viser også til at aksjonærmodellen er krevende å administrere for utenlandske aksjer fordi de ikke er omfattet av aksjonærregisteret. Utvalget foreslår derfor at aksjonærmodellen ikke skal gjelde for aksjeinntekter fra selskap etablert utenfor EØS. For aksjeinntekter fra selskap etablert i EØS foreslår utvalget at aksjonærmodellen bare skal gjelde hvis selskapet er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i EØS.

Etter utvalgets vurdering har NOKUS-reglene en viktig funksjon i å sikre at den residensbaserte beskatningen ikke undermineres av muligheten til å investere i lavskatteland. Utvalget har derfor vurdert utvidelser i NOKUS-reglene for å gjøre dem mer robuste. Utvalget erkjenner imidlertid at handlingsrommet for slike utvidelser er begrenset, særlig på grunn av EØS-avtalen og administrative forhold. Det foreslås å heve grensen under lavskattelanddefinisjonen noe fra 2/3 til 3/4. Utvalget mener det fortsatt bør være en vesentlig forskjell mellom skattenivåene før NOKUS-beskatning gjennomføres. Heving av lavskatteland-grensen vil bidra til at norske investeringer i utlandet i større grad beskattes på samme nivå som investeringer i Norge. Det bør fortsatt være slik at lavskattelanddefinisjonen under NOKUS-reglene, er den samme som under fritaksmetoden.

Av forenklingshensyn mener utvalget en også bør se nærmere på regelen som bestemmer hva som utgjør et «lavskatteland». Praktiseringen av dette vilkåret har i flere saker vist seg å være svært krevende, og det trekker i retning av å innføre enklere vurderingstemaer i normen enn sammenligning av effektive skattesatser for den aktuelle type selskap. Utvalget anbefaler videre at dagens ordning med svarte- og hvitelister bygges ut og gjøres mer absolutt. En annen mulig forenkling kan være å gi fritaksmetoden anvendelse for utbytte og gevinst ved salg av aksjer i NOKUS-selskap siden disse er gjenstand for løpende beskatning. En slik endring må blant annet vurderes opp mot mulige tilpasninger. Administrative hensyn mv. kan også tilsi at en bør innføre et krav til minste eierandel for den enkelte deltaker før NOKUS-beskatning gjennomføres. Departementet bes vurdere dette nærmere.

Utvalget ber videre departementet særlig vurdere om dagens skille mellom aktive og passive inntekter, er hensiktsmessig.

Utvalget har også vurdert reglene om kildeskatt på utbytte fra norske selskap til utenlandske aksjonærer. Utvalget mener kildeskatt på utbytte er svakt begrunnet og foreslår derfor å endre reglene slik at kildeskatt bare ilegges aksjonærer hjemmehørende i lavskatteland.

Til dokumentets forside