St.meld. nr. 12 (2006-2007)

Regionale fortrinn – regional framtid

Til innholdsfortegnelse

2 Mål for reformen

2.1 Mål for reformen

Forvaltningsreformen skal bidra til å realisere følgende mål:

  • Et forsterket folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom desentralisering av makt og myndighet og klar ansvarsdeling mellom forvaltningsnivåene.

  • En mer samordnet og effektiv offentlig forvaltning ved at ulike sektorer ses i sammenheng innenfor den enkelte region.

  • Verdiskaping og sysselsetting basert på lokale og regionale fortrinn og forutsetninger, som sikrer det framtidige grunnlaget for velferden i samfunnet.

  • Effektiv ivaretakelse av nasjonale mål som for eksempel bærekraftig utvikling, likeverdige tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte.

Et levende og desentralisert demokrati er grunnleggende for å møte de samfunnsutfordringer vi står overfor på en god måte. Regjeringen vil legge til rette for et levende folkestyre med kommuner og regioner som utnytter lokale og regionale fortrinn til beste for innbyggerne, næringslivet og samfunnet for øvrig.

Gjennom forvaltningsreformen vil regjeringen legge til rette for utvikling av funksjonelle regioner som bidrar til å sikre arbeidsplasser og velferd der folk bor. Reformen skal være et svar på utfordringene fylkeskommunene har i dag knyttet til legitimitet, handlekraft og rollen som regional utviklingsaktør. Forvaltningsreformen bør ha et omfang som sikrer en varig løsning for det regionale nivået.

Kommunene utgjør fundamentet i det lokale folkestyret, og representerer nærhet, tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkningen. Kommunene har i dag en omfattende oppgaveportefølje med ansvar for store og viktige oppgaver. Etter regjeringens oppfatning er det helt vesentlig både for vårt demokrati og for å nå målet om en effektiv offentlig forvaltning at kommunene også i framtiden er generalistorganer med en bred og tung oppgaveportefølje. Kommunestrukturen i Norge er kjennetegnet ved kommuner som er geografisk vidstrakte og befolkningsmessig små. Denne strukturen gir en større mulighet for nærhet mellom innbyggere og folkevalgte enn større kommuner kan gi. Sett på bakgrunn av at kommunene allerede har fått ansvaret for en betydelig oppgavemengde, gjør en slik kommunestruktur det mindre aktuelt å legge nye store oppgaver til kommunene.

Mange offentlige oppgaver løses best i et geografisk perspektiv mellom landet som helhet og den avgrensning som kommunene representerer. Dels er dette oppgaver som av hensyn til stordriftsfordeler løses mest effektivt med et større befolkningsgrunnlag enn det de fleste kommuner har, dels er det oppgaver som angår eller har virkning for et større område enn den enkelte kommune, og som derfor trenger kommuneoverskridende løsninger, dels er det oppgaver som krever ressurser i form av økonomi, kompetanse og personell som er større enn hva en enkelt kommune har til rådighet. Regjeringen mener det er behov for et folkevalgt regionalt nivå til å løse disse oppgavene. Et regionalt politisk organ som er direkte valgt gir innbyggerne mulighet til å påvirke den politiske beslutningsprosessen i spørsmål som håndteres på regionalt nivå. Folkevalgte organer på regionalt nivå øker muligheten for desentralisering av politisk makt og representerer en utvidelse av lokaldemokratiet ved at flere viktige samfunnsoppgaver kan settes under folkevalgt kontroll og prioritering.

Regional utvikling er et politikkområde som bør være underlagt direkte folkevalgt innflytelse. Kjernen i det regionale utviklingsansvaret er å skape en helhetlig og villet samfunnsutvikling for egen region. Det er regionens egenart og særskilte utfordringer som er i fokus i arbeidet, og prosessen er ofte kjennetegnet av avveining mellom kryssende hensyn og interesser. Slike avveininger bør ha regional forankring og være styrt av et direkte folkevalgt organ.

Fylkeskommunene har i ulik grad lyktes som sentral drivkraft og tilrettelegger for regional utvikling. Det kan skyldes manglende prioriteringer i fylkeskommunene men også at fylkeskommunene ikke har hatt tilstrekkelige virkemidler for å fylle den utviklings- og planleggingsrollen de har vært tiltenkt. For å gi den regionale utviklingsrollen et løft er det en forutsetning at de regionale organene får større myndighet over beslutninger som har direkte betydning for den regionale utviklingen. De framtidige regionene må i større grad enn dagens fylkeskommuner ha forutsetninger for å bygge og utvikle regional identitet og innta en sterk politisk rolle og styrke samspillet mellom kommuner, interesseorganisasjoner og næringsliv.

Den sterke sektororienteringen i statlig forvaltning skaper utfordringer knyttet til samordning mellom sektorene. Sektorisering begrenser muligheten til helhetssyn og begrenser dermed også muligheten til å tilpasse forvaltningen til endrede forutsetninger. Dersom sektorer som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært koblet til hverandre samles i ett organ legges det til rette for gode regionale helhetsløsninger. Dette er en forutsetning for å fremme en rasjonell og bæredyktig samfunnsutvikling av landets regioner samtidig som det styrker den folkevalgte styringen av vesentlige samfunnsoppgaver.

For størst mulig verdiskaping må vekstpotensialet som finnes i de ulike delene av landet utløses. Grunnlaget for utvikling varierer mellom de ulike landsdelene. Vellykkede utviklingsstrategier må derfor ta utgangspunkt i hver regions unike forutsetninger og preferanser og fordrer et nært samarbeid mellom regionene, næringslivet og kommunene. Regjeringen vil legge til rette for at regionale fortrinn kan utnyttes og videreutvikles.

Nasjonale mål spenner over et vidt spekter av områder, og reformen skal gjennomføres på en slik måte at ivaretakelse av nasjonale mål sikres. Overføring av oppgaver til det regionale folkevalgte nivået skal ikke endre styringsforholdet mellom staten og kommunesektoren. Det er ikke aktuelt å utvikle regioner som har føderale trekk. Selv om noe omtales som et nasjonalt mål betyr imidlertid ikke det nødvendigvis at statlige myndigheter selv må stå for gjennomføringen av oppgaven. Nasjonale mål utgjør en viktig ramme for lokal og regional innsats, og innen mange politikkområder er det kommuner og fylkeskommuner som står som utførere av oppgavene.

2.2 Forutsetninger for reformen

Forvaltningsreformen bygger på en forutsetning om at kommunesammenslutninger fortsatt skal være frivillige, slik det ble vedtatt av Stortinget i 1995. Det innebærer at sammenslutninger skal være tuftet på lokale initiativ, vurderinger og beslutninger. Det er et utgangspunkt for reformen at vi også i framtiden kommer til å ha en kommunestruktur med mange og relativt små kommuner. De nye regionene skal overta fylkeskommunens oppgaver, i tillegg skal regionene styrkes gjennom overføring av oppgaver fra staten. Det er en forutsetning at kommunene beholder sin brede og allsidige oppgaveportefølje.

Videre er det en forutsetning at reformen ikke skal føre til sentralisering innenfor de enkelte regionene. En tydeliggjøring av arbeidsdelingen mellom staten, regionene og kommunene vil gi regionene en sentral rolle i arbeidet med å utnytte regionenes stedbundne kvaliteter og vekstpotensial. Utnyttelse av lokale fortrinn er av sentral betydning for at hele regionens potensial skal kunne realiseres til beste for innbyggerne. IKT skaper nye muligheter for kommunikasjon og samhandling innad og på tvers av forvaltningsnivåer og geografiske skiller. Dette gir økt fleksibilitet med hensyn til lokalisering.

Regjeringen legger i utgangspunktet generalistkommunesystemet til grunn for organiseringen av kommunesektoren. Det vil si at alle kommuner og regioner i utgangspunktet skal ha ansvar for de samme oppgavene. Oppgavedifferensiering på enkelte avgrensede områder kan imidlertid være et supplement til generalistkommunesystemet. Mulige differensierte løsninger må vurderes innenfor den enkelte sektor, men det er ikke aktuelt å gi kommunene ulikt oppgaveansvar i særlig omfang. Generalistkommunesystemet legges også til grunn for de nye regionene, men med hovedstadsområdet som et mulig unntak.

Dagens fylkeskommuner finansieres i hovedsak gjennom frie inntekter. Regjeringen mener dette prinsippet også bør legges til grunn for finansiering av de nye regionene. Det vil imidlertid kunne være aktuelt å øremerke noen midler på enkelte av de nye oppgaveområdene.

Kommuner og regioner skal være sidestilte politiske og forvaltningsmessige organer slik kommuner og fylkeskommuner er det i dag. Regjeringen åpner imidlertid for at det nye regionale nivået kan gis en viss form for overkommunal myndighet innenfor deler av den framtidige regionale arealplanleggingen. En viktig forutsetning er at det utvikles gode samhandlingsmodeller mellom forvaltningsnivåene. Målet er å sikre at lokalt og regionalt utviklingsarbeid utfyller hverandre, slik at den samlede innsatsen utvides som et resultat av samarbeidet.

Staten er garantist for innbyggerne når det gjelder å sikre verdier som rettssikkerhet, likhet og likeverdige tjenestetilbud. Det er en forutsetning for reformen at oppgaver som innebærer klagebehandling, lovlighetskontroll og tilsyn fortsatt skal være et statlig ansvar.

2.3 Styrings- og samhandlingsforholdet mellom staten og kommunesektoren

Norge er en enhetsstat. Det innebærer at all politisk autoritet har sitt utgangspunkt og sin forankring i sentrale statlige institusjoner. Fra Stortinget skjer det en overføring av myndighet til fylkeskommuner og kommuner gjennom alminnelig lovgivning. Kommunene og fylkeskommunene utgjør egne politiske systemer organisert som et representativt demokrati innenfor et geografisk avgrenset område. Det lokale selvstyret har en sterk stilling i Norge og representerer verdier knyttet til folkelig deltakelse og legmannsinnflytelse på løsningen av viktige fellesoppgaver. Prinsippet om det kommunale selvstyret er ikke grunnlovsfestet, men er en integrert og veletablert del av vår politiske styringsstruktur. Prinsippet går tilbake til formannskapslovene av 1837. Regjeringen vil legge dette prinsippet til grunn også for det framtidige forholdet mellom staten og de nye regionene.

Lokalforvaltningens rolle er preget av en dobbelthet. Kommunesektoren er et viktig instrument for gjennomføringen av lovpålagte oppgaver og nasjonal politikk. Samtidig er den innbyggernes politiske redskap, som gir mulighet til engasjement i de saker som oppfattes som viktige for lokalsamfunnet.

Statlige myndigheter har ikke instruksjonsmyndighet over kommunene eller fylkeskommunene. De er selvstendige rettssubjekter, og det er bare gjennom lov eller med hjemmel i lov at statlige myndigheter kan pålegge kommunesektoren oppgaver og løsninger (legalitetsprinsippet). I styringsrelasjonen til kommunesektoren bruker staten ulike typer virkemidler for å påvirke kommunene/fylkeskommunene til å utføre aktiviteter og nå målsettinger på sine ansvarsområder. Det er vanlig å skille mellom fire hovedgrupper av styringsvirkemidler som staten benytter overfor kommunesektoren: Lovbaserte virkemidler, økonomiske virkemidler, pedagogiske virkemidler (ulike former for informasjon og veiledning) og rapportering.

Interessefellesskapet mellom staten og kommunesektoren forutsetter konstruktiv samhandling mellom nivåene, både for at lokaldemokratiet skal fungere godt og for at staten skal kunne gjennomføre nasjonale mål. Lokaldemokratikommisjonen (NOU 2005: 6) framhever at en tett og likeverdig integrasjon mellom staten og kommunesektoren er en styrke for det norske styrings­systemet, og at det må bygges videre på denne modellen. Kommisjonen poengterer imidlertid at modellen forutsetter en fornuftig balanse mellom lokalt selvstyre og statlig styring, og at det i større grad enn i dag må fokuseres på å utvikle et samspill mellom forvaltningsnivåene som bygger på tillit og partnerskap.

Konsultasjonsordningen mellom staten ved regjeringen og kommunesektoren ved KS om blant annet kommuneopplegget i statsbudsjettet er et konkret uttrykk for en partnerskapstilnærming i stat-kommune forholdet. Det samme gjelder den økte bruken av bilaterale samarbeidsavtaler mellom sektordepartementene og KS på enkeltområder om prioritering og gjennomføring av politiske satsinger i kommunene/fylkeskommunene. Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen er basert på et felles forpliktende samarbeid mellom stat og kommune som likeverdige instanser. Samtidig har vi de senere år sett en økning i bruken av styringsvirkemidler som binder kommunesektoren i forhold til innholdet i den kommunale virksomhet og til hvilke resultater kommuner og fylkeskommuner skal levere. Dette skjer gjennom rettighetslovgivning, øremerkede tilskudd og ulike typer standardkrav.

Regjeringen mener at relasjonene mellom staten og kommunesektoren i større grad må utvikles i retning av partnerskap og likeverd. Sterk statlig styring svekker det lokale folkestyret og snevrer inn rommet for lokale løsninger tilpasset det enkelte lokalsamfunns behov og muligheter. Fundamentet for en partnerskapstenkning må være at relasjonene mellom nivåene er basert på klare ansvarsforhold, tillit og gjensidighet. For styringsrelasjonene mellom staten og kommunesektoren innebærer det at styringsvirkemidlene i større grad bør preges av dialog og medvirkning. Regjeringen forventer at sterkere vekt på dialogbasert samhandling vil gi en merverdi i form av bedre utnyttelse av lokale og regionale utviklingsmuligheter og mer effektiv utnyttelse av de ressursene kommunesektoren har til rådighet. Regjeringen ønsker å redusere bruken av styringsvirkemidler som i stor grad binder kommunesektoren til bestemte løsninger og som hindrer den lokale prioriteringsfriheten. Regjeringen ser fortsatt behov for å benytte detaljstyrende virkemidler på enkelte områder, men bruken må begrunnes med tungtveiende nasjonale hensyn.

2.4 Krav og hensyn knyttet til oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene

I arbeidet med forvaltningsreformen – som med alt fornyingsarbeid i offentlig sektor – må ulike hensyn og mål veies mot hverandre. Forslag om endringer i oppgavefordelingen må skje gjennom en avveining av ulike idealer og verdier. I de senere års vurderinger av oppgave- og ansvarsfordelingen mellom staten og kommunesektoren har drøftingen av verdier tatt utgangspunkt i tre overordnede hensyn:

  • hensynet til lokalt selvstyre og deltakelse

  • hensynet til innbyggerne

  • hensynet til nasjonale mål

2.4.1 Hensynet til lokalt selvstyre og deltakelse

Det lokale selvstyret grunngis vanligvis med utgangspunkt i de tre verdiene frihet, deltakelse og effektivitet. Ved etableringen av det kommunale selvstyret ble frihet i hovedsak forstått som frigjøring fra statsmakt og embetsmannsvelde. Etter hvert har frihetsbegrepet fått en mer positiv og aktiv betydning i retning av å ta på seg oppgaver og virkeliggjøre det lokale fellesskapets interesser. At det lokale fellesskapet skal ha anledning til å virkeliggjøre egne mål gjennom kommunale organer kan sees som et innslag av maktspredning. Det lokale og regionale forvaltningsnivået representerer i en slik sammenheng en motvekt mot maktkonsentrasjon på statens hender.

Kommuner og fylkeskommuner befinner seg i spenningsfeltet mellom lokalsamfunnets behov for å styre egen utvikling og statens behov for å implementere nasjonal politikk på lokalt og regionalt nivå med lokal og regional medvirkning. Innenfor rammen av det lokale selvstyret skal kommuner og fylkeskommuner ha mulighet til å gjøre selvstendige politiske prioriteringer.

Et sentralt hensyn i demokratiidealet er at de som erfarer konsekvensene av offentlig politikk, også skal ha anledning til å øve innflytelse på politikken. En slik innflytelse kan utøves på ulike samfunnsnivåer. Kommuner er viktige institusjoner for å virkeliggjøre nærdemokratiet. Det sikrer nærhet til beslutninger i saker som særlig berører innbyggerne selv, og det kan bidra til å styrke den enkeltes mulighet til å påvirke sin hverdag.

Som demokratisk organ skal sammensetning av kommunestyret reflektere lokalbefolkningens egne prioriteringer. Dette, sammen med nærhet til velgerne, gjør at lokale folkevalgte vil være best i stand til å sikre samsvar mellom det offentlige tilbud og befolkningens behov og ønsker. Dette innebærer også å foreta de nødvendige prioriteringer for å tilpasse tjenestetilbudet til det som til en hver tid er mulig å gjennomføre.

Kommunenes og fylkeskommunenes rolle som lokale og regionale utviklingsaktører er også begrunnet i behovet for lokal og regional tilpasning av dette arbeidet. Kunnskapen om lokale og regionale forhold gjør kommuner og fylkeskommuner godt egnet i rollen som ansvarlige for samfunnsutviklingen lokalt og regionalt. Også på dette området ligger det derfor en effektiviseringsgevinst i å desentralisere ansvar og oppgaver. Det kan i enkelte tilfeller være behov for samarbeid over administrative grenser for å ha nødvendig faglig kompetanse til å kunne håndtere et saksområde.

For å oppnå høy effektivitet er det viktig at lovgivningen som fastlegger oppgaver og myndighet for kommunene og fylkeskommunene gir reell handlefrihet med hensyn til hvordan oppgavene skal løses og myndigheten utøves. Dette er en forutsetning for en hensiktsmessig tilpasning til lokale og regionale forutsetninger, behov og prioriteringer.

2.4.2 Hensynet til innbyggerne

Et viktig mål for oppgavefordelingen mellom staten og kommunesektoren er å ivareta befolkningens behov og ønsker på best mulig måte. Tilgjengelighet dreier seg om hvor enkelt det er for befolkningen å komme i kontakt med det offentlige og motta de tjenestene som tilbys. En viktig faktor er den geografiske avstanden mellom den enkelte og offentlige organer. Kortere avstand gir bedre tilgjengelighet. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og endring i offentlige kontorers åpningstider påvirker også tilgjengeligheten. Tilgjengelighet er videre påvirket av innbyggernes muligheter til og forutsetninger for å forstå og finne fram i offentlige ordninger, bli veiledet og hjulpet til å hevde sine rettigheter. Dette momentet er nært knyttet til hensynet til befolkningens rettssikkerhet. Uoversiktlige strukturer, omfattende søknadsprosedyrer og komplisert regelverk hemmer befolkningens tilgang til offentlige tjenester, noe som er særlig kritisk i forhold til ressurssvake grupper. Sammenhengende tjenester betyr at det offentlige framstår som en helhet og ikke som fragmenterte tiltak og tjenester.

2.4.3 Hensynet til nasjonale mål

Nasjonale mål spenner over et vidt spekter av områder, og noen har stor betydning for vurderingen av oppgavefordelingen mellom staten og kommunesektoren. På mange områder foreligger det internasjonale krav eller avtaler som setter rammer for hva som skal oppnås og hvordan oppgaver skal løses. Disse kravene nedfelles ofte i nasjonal politikk og lovverk og må legges til grunn for oppgaveløsningen på alle områder og forvaltningsnivåer. Staten har ulike styringsvirkemidler til rådighet for å sikre at nasjonale mål blir ivaretatt på områder der ansvar for gjennomføring ligger til kommuner og fylkeskommuner. Styringsvirkemidler må tilpasses utfordringene på de ulike sektorene samtidig som hensynet til lokal handlefrihet ivaretas.

Rettssikkerhet er et sentralt forvaltningsprinsipp. Det gir en formell ramme som forvaltningen må forholde seg til når den skal gjennomføre politisk fattede vedtak. Forvaltningen må opptre innenfor rammen av loven (legalitetsprinsippet) og treffe avgjørelser på grunnlag av forsvarlig og korrekt behandling. Dette er konkretisert i form av regler for saksbehandling, retningslinjer for skjønnsutøvelse, ulike former for tilsyn og kontroll, og regler om klage, anke og omgjøring av vedtak. Sentrale politiske myndigheter har et særlig ansvar for at hele forvaltningen innretter sin virksomhet og treffer sine avgjørelser på en slik måte at kravet til rettssikkerhet er oppfylt.

Rettssikkerhetsbegrepet er også knyttet til innholdet i offentlig myndighetsutøvelse. Offentlige tjenester må blant annet oppfylle visse kvalitative minstekrav knyttet til hva den enkelte kan forvente. Dette er samtidig en del av den statlige styringen av lokale vedtaksorganer med utgangspunkt i hensynet til likhet, likeverd og rettferdighet.

Staten har et overordnet ansvar når det gjelder utjevning på nasjonalt nivå og for å sikre likeverdig tilgang til velferdsgoder over hele landet. Statens styring av den lokale velferdsproduksjonen skjer gjennom ulike styringsvirkemidler, slik som lovgivning og finansiering. Målet om likeverdighet kan begrense det lokalpolitiske handlingsrommet. Dette sees tydelig når det gjennom lov fastsettes bestemte standarder som kommunen må innfri i sin tjenesteyting. Lokale prioriteringer kan da begrenses til om eller i hvor stor grad kommunen skal tilby en standard utover den statlige minstenormen. Statlig styring må i så stor grad som mulig gi kommunesektoren mulighet til å utforme tjenestetilbudet etter lokale behov og prioriteringer. Kompensasjon av ulikhet i utgiftsbehov gjennom inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner er et virkemiddel for å sikre et likeverdig tjenestetilbud på nasjonalt nivå.

Staten har et overordnet ansvar for at samfunnets ressurser blir brukt på en mest mulig effektiv og rasjonell måte. Dette omfatter et ansvar for samordning og avveining mellom ulike politikkområder og sektorer på en måte som totalt sett fremmer helhetlige og effektive løsninger.

Sentrale nasjonaløkonomiske mål er høy sysselsetting, stabil økonomisk vekst og bærekraftige offentlige velferdsordninger. Styring av kommuneøkonomien er en viktig del av den statlige økonomiske politikken.

Gjennomføringen av nasjonale mål og politikk på regionalt og lokalt nivå skjer hovedsakelig på to måter. Enten ved at statlige organer som står i et direkte instruksjonsforhold til sentralforvaltningen får delegert myndighet for å ivareta bestemte oppgaver, eller ved at oppgaver desentraliseres til kommunesektoren hvor lov og regelverk i varierende grad setter krav til kommunenes/fylkeskommunenes oppgaveløsning. At mål er nasjonale, betyr altså ikke at statlige myndigheter nødvendigvis selv må stå for gjennomføringen av oppgavene. Selv om staten må ha et særlig ansvar for å definere målene, har regionalt og lokalt nivå en viktig rolle i å realisere disse målene.

I solidaritet med kommende generasjoner og som del av det internasjonale samfunnet har Norge som nasjon ansvar for å bidra til en økologisk bærekraftig utvikling hvor produksjon og forbruk skjer innenfor naturens tålegrense. Forvaltningen av begrensede ressurser og naturgoder krever ofte et nasjonalt perspektiv og innebærer en avveining mellom kortsiktige og langsiktige interesser og verdier.

2.5 Prinsipper for ansvars- og oppgavefordelingen mellom staten og kommunesektoren

Utformingen av offentlig forvaltning når det gjelder oppgavefordeling og geografisk inndeling skal ivareta hensynene til lokalt selvstyre og deltakelse, hensynet til innbyggerne og til øvrige nasjonale mål. Med utgangspunkt i disse hensynene og målene for offentlig forvaltning kan det avledes prinsipper for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Regjeringens arbeid med forvaltningsreformen har tatt utgangspunkt i følgende prinsipper:

  • Lokale og folkevalgte organer bør ha ansvaret for oppgaver som krever lokalpolitisk og regionalpolitisk skjønn.

  • Oppgaver bør legges på lavest mulige effektive nivå.

  • Oppgaver relatert til samfunnsutvikling regionalt skal legges til folkevalgt regionalt nivå.

  • Oppgaver som krever samordning bør legges til samme forvaltningsnivå.

  • Det bør være samsvar mellom ansvar og finansiering av oppgaver.

  • Staten bør i hovedsak ha ansvaret for standardiserte og regelorienterte oppgaver og kontrolloppgaver.

  • Staten bør ha ansvaret for oppgaver som i særlig grad gjør krav på sentrale beslutninger og som forutsetter et nasjonalt helhetsgrep for god oppgaveløsning.

Retningslinjene er generelt utformet og i den praktiske anvendelse vil de kunne trekke i ulike retninger. Flere retningslinjer kan være relevante for en og samme oppgave og indikere at både stat og kommune kan være egnet til å ivareta oppgaven. Selv om retningslinjene ikke gir entydige svar om plassering av oppgaver og ansvar, angir de sentrale vurderingstemaer for konkrete vurderinger av oppgaveplassering.

Til dokumentets forside