Kommunale insentivordninger for å rekruttere arbeidskraft, tiltrekke seg innflyttere og beholde unge i kommunen

Til innholdsfortegnelse

11 Kommentarer fra kommunene

Kommunene fikk også anledning til å legge til kommentarer i fritekst. Her følger en del utvalgte kommentarer, synspunkter og ønsker fra respondentene:

  • Det bør være bedre samordning på ordninger blant nabokommunene.
  • Det er stor vilje til å snu denne trenden i kommunene, men svært lite handlingsrom i kommuner med negativ utvikling i befolkning, demografi og sysselsetting. Bedret kommuneøkonomi, bredere desentralisert studietilbud og statlige arbeidsplasser til distriktene er sentrale virkemidler. Økonomiske insentiv for ungdom vil også kunne ha positiv effekt, eksempelvis gunstige vilkår for studielån og boligbygging.
  • Det har de senere årene vært et enormt lønnspress fra de vi gir tilbud om stilling, og vi må gi høy avlønning for å klare å rekruttere nye ansatte. Dette gir utfordringer da de vi allerede har ansatt blir forbigått lønnsmessig, og det er utfordrende å skulle gi alle dem samme lønnsløft, det skaper misnøye.
  • Det må gjøres noe nasjonalt med de utfordringene vi ser med rekruttering bl.a. innenfor fastleger (haster), barnehagepersonell, helsekompetanse generelt, inkl. sykepleiere og helsefagarbeidere. Mye av dette kan ikke håndteres av hver enkelt kommune.
  • Det trengs langsiktig kapitalinnskudd i bustadprosjekt i distrikta – særleg til lettbudde mindre bustader i sentrum som kan dekke mange og fleksible behov.
  • Dette bør etablerast som ein nasjonal ordning som gjer at det å bygge i distrikta, eller kjøpe i distrikta ikkje vert så stor tapsrisiko personleg.
  • Nasjonal distriktssatsing på stadsuavhengige arbeidsplassar, kunne også vore ein god ting – f.eks kunstnarar, sjøfolk, diverse kontorarbeidsplassar mm.
  • Distriktskommunene, og nå byene, konkurrerer med hverandre om arbeidskraft og tilflyttere. Dette er ikke en gunstig situasjon, og vil føre til at en mister kontroll på lønnsnivå.
  • Å overby hverandre på rimelige boliger, til at de som eier boliger i grisgrendte kommuner får verdien på bolig ytterligere redusert. Det å spare i bolig er gunstig i bykommuner med vekst i boligprisene, men skaper større og større avstand i formuessituasjonen og pensjonssparingen til privatpersoner i byen og på landet.
  • Fastlegekrisen, «sykepleierkrisen», «lærerkrisen», «barnehagelærerkrisen»etc. må løses nasjonalt, e.g. ved å sørge for at disse yrkene er attraktive relativt til alternativene.
  • Gode kollektivløysingar, betre pendlarmuligheter og nedkorting på reisetid til/frå jobb er viktig.
  • Helhetlige regionale løsninger i prosjekter og kommunesamarbeid må bli fremtidig løsning.
  • I vår kommune, med mange øyer, er en avhengig av å tilby arbeidstakere bolig – det bør etableres søknadsordninger for boliger til utleie for egne ansatte da dette medfører store investeringskostnader.
  • Kommunen har svært dårlig økonomi, som gjør det vanskelig å gjennomføre positive tiltak og/eller legge til rette for å beholde og tiltrekke oss unge mennesker. Ville vært bra om regjeringen øremerker midler til tiltak i kommuner i sentralitetsklasse 5 og 6, for kommuner uten egne kraftinntekter. Hvis det ikke gjøres noe vil distriktskommunene må vi oppfordre den siste som drar til å slukke lyset.
  • Mangel på sykepleiere, helsesykepleier, jordmødre m.m., skaper et press på lønnsnivå også på andre yrkesgrupper med tilsvarende utdanningsnivå. Lønnsnivå for sykepleiere blir på sikt kunstig høyt, der det fullt ut er arbeidstakers marked.
  • Muligheten for å få tak i godt kvalifisert arbeidskraft er svekket de siste årene og dette gir en utfordring i kommunen med hensyn til å opprettholde kvalitativt god tjenester til våre innbyggere.
  • Pandemien har vist flere at bygda er attraktiv. Å leve «i pakt med naturen» er i tiden som aldri før. Vi trenger frigjøring av småbruk, også mht til å øke antall beitedyr, øke matproduksjon osv.
  • Sats på desentralisert høyere utdanning, stimuler til traineeordning og hospiteringsordninger under utdannelsesløpet. Videre har vi behov for kandidater fra andre land. Her må det legges til rette for ordninger som gjør denne prosessen enkel og trygg for de det gjelder.
  • Sentrale myndigheiter må ta i bruk sterke verkemidler for å sikre bustadbygging i distrikta. Den utviklinga som har vore i bustadmarknaden er i dag den største trusselen for distrikta. Verkemidla må vere retta både mot arealforvaltning, finansiering, og avgifter/skattar.
  • Spørsmåla i denne undersøkinga meiner eg er svært lite relevant for den aktuelle problemstillinga. Den type ordningar som blir sett opp som val vil høgst sannsynlig ha liten, ingen eller negativ verknad på rekruttering. Attraktivitet som bustad, urbanitet, utdanningstilbod, jobbtilbod for begge i eit parforhold vil ha langt meir å seie for om ein klarar å rekruttere eller halde på kompetent arbeidskraft. Dvs. at mindre plassar vi ha utfordringar med å rekruttere og halde på kompetent arbeidskraft. Eg meiner at det å innføre tiltak som nemnt i spørsmål 1 verker mot sitt føremål. Slike tiltak er eit signal om at kommunen/staden ikkje er attraktiv.
  • Tilrettelegging for erfaringsutveksling initiert av f.eks. statsforvalteren, fylkeskommunen, KS.
  • Utfordrende å rekruttere til kommunene når andre offentlige instanser har mye høyere lønnsnivå, eksempelvis Forsvaret, fylkeskommune o.l.
  • Vi har havnet i en «ond spiral» hvor kommunene nærmest må sprenge sitt eget lønnsbudsjett for å klare å rekruttere nødvendig kompetanse og nok bemanning, noe som igjen fører til konsekvenser ved å måtte øke igjen for å beholde kompetanse man allerede har. Dette er ikke økonomisk bærekraftig over tid, men akkurat nå er det «billigere» å kjøpe kompetanse til kommunen enn å leie av vikarbyrå o.l.
  • Vi samarbeider i Vest Telemark-rådet, og der gjerast det ein del for å tiltrekke seg folk, blant annet gjennom felles stillingsslepp, eit småbruksprosjekt med meir.
  • Vi trenger all den hjelp vi kan få på dette området. Denne type kartlegging som kan danne grunnlag for at vi kan lære av andre eller at det kan bli utviklet ordninger som vi kan nyte godt av setter vi stor pris på.
  • Vi trenger fleire statlige arbeidsplassar for å auka tilflytting og for å kunne gje eit enda breiare utval av attraktive arbeidsplassar.