Meld. St. 4 (2015–2016)

Bedre skatt— En skattereform for omstilling og vekst

Til innholdsfortegnelse

5 Modeller for selskapsbeskatningen

5.1 Innledning

Det norske skattesystemet har en solid prinsipiell forankring. Siden skattereformen i 1992 har Norge hatt et stabilt og velfungerende skattesystem med brede skattegrunnlag og relativt lave satser. Dette har bidratt til gode rammebetingelser for næringslivet. I utformingen av den norske selskapsbeskatningen har det vært lagt stor vekt på nøytralitet og effektiv ressursbruk. Hensynet til effektiv ressursbruk tilsier at det skattemessige resultatet bør sammenfalle med faktisk økonomisk resultat og at skattesatsen bør være lav.

Skattesystemet må tilpasses nye utviklingstrekk. Skattegrunnlagene har blitt mer mobile som følge av økt handel og tettere integrerte markeder. Dette gjelder særlig selskapsbeskatningen. Internasjonalt går beskatningen i retning av lavere selskapsskattesats samtidig som det gjennomføres tiltak for å beskytte skattegrunnlagene mot uthuling. Skatteutvalget ble satt ned for å vurdere selskapsbeskatningen i lys av den internasjonale utviklingen. Målet med utredningen var å sikre at Norge i årene som kommer har et robust skattesystem som er tilpasset stor internasjonal mobilitet av skattegrunnlag.

I mandatet ble utvalget bedt om å vurdere om forskjellen i skattemessig behandling av gjeld og egenkapital fra utenlandske eiere skaper rom for tilpasning, og i så fall vurdere tiltak. Utvalget ble særlig bedt om å vurdere om et tiltak for å beskytte det norske selskapsskattegrunnlaget kan være å likebehandle gjeld og egenkapital. Mandatet viste til at dette enten kan gjøres ved å fjerne retten til å trekke fra renteutgifter i selskapsskatten i sin helhet eller ved å gi selskapene fradrag for alternativ avkastning på egenkapital i tillegg til fradrag for gjeldsrenter. Utvalget ble også bedt om å vurdere om selskapsskattesatsen bør endres.

Utvalget peker på tre hovedutfordringer i selskapsskatten. For det første gir en relativt høy selskapsskatt insentiv til å investere i andre land som har lavere skatt. For det andre behandles gjeld og egenkapital ulikt på selskapets hånd. For det tredje gir en relativt høy skattesats flernasjonale konsern insentiv til å flytte overskudd til andre land. Utvalget har drøftet ulike utforminger av selskapsskatten ut fra virkninger på investeringene, finansieringsnøytralitet og mulighetene for å motvirke overskuddsflytting.

På bakgrunn av en samlet vurdering anbefaler utvalget at gjeldende selskapsmodell videreføres, men selskapsskattesatsen bør reduseres og skattegrunnlaget bør utvides slik at skattegrunnlaget i størst mulig grad gjenspeiler faktisk økonomisk resultat. Utvalget mener dette vil bidra til økte investeringer, økt arbeidstilbud og økt sparing som igjen vil igjen bidra til økt arbeidsproduktivitet, økte lønninger og økt avkastning på kapital.

I punkt 5.2 gis det en nærmere omtale av utvalgets vurderinger av selskapsskattemodell, mens i punkt 5.3 vurderes nivået på selskapsskattesatsen. Punkt 5.3 omhandler også tilpasninger i beskatningen av grunnrentenæringer ved redusert selskapsskattesats.

5.2 Valg av selskapsskattemodell

5.2.1 Utvalgets vurdering

Utvalget har vurdert om hovedtrekkene ved dagens skattesystem bør opprettholdes eller om modellen som selskapsbeskatningen bygger på, bør endres. I hovedtrekk har utvalget vurdert to kategorier med alternative modeller til dagens utforming av selskapsskatten. Den ene typen innebærer at det gis fradrag for finansieringskostnader både for gjeld og egenkapital. I denne kategorien omfattes både kontantstrømskatter og modeller som gir direkte fradrag for finansieringskostnader ved egenkapital, i tillegg til fradrag for gjeldsrenter. Disse modellene sørger for at kostnaden ved å binde kapital skjermes fra beskatning. Den andre typen innebærer at det ikke gis fradrag for finansieringkostnader, verken for gjeldsrenter eller kostnader ved egenkapitalfinansiering.

Modeller med fradrag for finansieringskostnader (ACE-modellen mv.)

Utvalget drøfter særlig en modell som tar utgangspunkt i gjeldende selskapsskatt, men som i tillegg gir fradrag for en beregnet finansieringskostnad for egenkapitalen i selskapet. Modellen omtales som ««Allowance for Corporate Equity» (ACE) og innebærer at det gis et fradrag for finansieringskostnadene av selskapets egenkapital. Modellen ble første gang foreslått av Institute of Fiscal Studies1 i 1991 og er siden blitt anbefalt blant annet i Mirrlees’ Review2 i 2011 som var en bred gjennomgang av det britiske skattesystemet. Fradraget skjermer alternativkostnaden ved å binde egenkapital fra beskatning, i tillegg til at det gis fradrag for gjeldsrenter. Belgia og Italia baserer selskapsbeskatningen på denne modellen. Også Latvia, Kroatia og Østerrike har hatt varianter av disse modellene i selskapsskatten.

ACE-modellen innebærer at gjeld og egenkapital likebehandles på selskapets hånd ved at det gis fradrag både for egenkapitalkostnader og gjeldskostnader. Med en ACE-modell vil det for selskapet ikke ha betydning om prosjekter finansieres med gjeld, ny egenkapital eller tilbakeholdt overskudd. En korrekt utformet ACE-modell vil ikke påvirke investorenes avkastningskrav før skatt og vil således ikke påvirke marginale investeringsbeslutninger. Sammenlignet med en standard selskapsskatt kan ACE-modellen gi økte investeringer.

En stor fordel med ACE-modellen er at den vil nøytralisere vridninger i investeringer forårsaket av at avskrivningssatsene kan avvike fra faktisk økonomisk verdifall på driftsmidlene. En avskrivningssats som er høyere enn det økonomiske verdifallet, vil i en tradisjonell selskapsskatt innebære en skattekreditt (rentefordel som følge av utsatt skatt). Dette innebærer at nåverdien av selskapsskatten blir redusert. For å få sammenfall mellom det skattemessige og bedriftsøkonomiske overskuddet må i prinsippet hvert driftsmiddel ha sin avskrivningsprofil. Dette lar seg ikke gjøre i praksis, og skatteloven har derfor brede kategorier av driftsmidler. En standard selskapsskatt vil derfor normalt skape vridninger mellom ulike investeringer. I ACE-modellen vil imidlertid avskrivninger redusere selskapets egenkapital og dermed også redusere selskapenes framtidige ACE-fradrag. Dette vil akkurat motvirke fordelene (ulempene) ved utsatt beskatning ved for høye (for lave) avskrivninger. ACE-modellen er derfor nøytral med hensyn til investeringsbeslutninger, uavhengig av hvilke avskrivningssatser som benyttes.

Lønnsomheten for flernasjonale selskap av å flytte overskudd ut av Norge avhenger av den marginale skattesatsen selskapene står overfor. For et gitt proveny vil insentivene til å flytte overskudd isolert sett øke fordi provenytapet ved et ACE-fradrag i så fall må motsvares av økt formell skattesats. ACE-modellen vil imidlertid motvirke selskapenes insentiver til å flytte overskudd gjennom høy gjeldsgrad (såkalt tynn kapitalisering). Siden ACE-fradraget baseres på egenkapitalen i selskapet, vil en endring i sammensetningen av selskapets finansiering fra egenkapital til gjeld redusere ACE- fradraget. Så lenge rentesatsen på gjeld og beregningen av ACE-fradraget avspeiler reell risiko, vil det dermed ikke være lønnsomt for selskapet å flytte overskudd ut av Norge gjennom rentefradraget. OECDs retningslinjer for prising av lån i konsernforhold (som også Norge baserer seg på) kan imidlertid åpne for at renten er høyere enn reell risiko skulle tilsi, jf. omtale i kapittel 8. Dermed vil en fortsatt i noen grad kunne flytte overskudd gjennom rentefradraget, men gevinsten ved dette blir vesentlig lavere under en ACE-modell.

Utvalget har også vurdert hvordan personbeskatningen bør tilpasses. Med en ACE-modell legger utvalget til grunn at alternativavkastningen i stedet skal beskattes på personlig hånd (gjennom utbytteskatt uten skjerming). Det vil da oppstå insentiver til å holde kapital tilbake i selskapssektoren (innlåsing). Utvalget har utarbeidet ulike modeller for å hindre slik innlåsing. En mulig løsning er å innføre et særskilt inntektstillegg på personlig hånd for å utligne fordelen av ACE-fradraget. Alternativt kan det innføres en egen kapitalinntektsskatt i kombinasjon med et justert skjermingsfradrag i aksjonærmodellen. Alle alternativene som utvalget foreslår for å hindre innlåsing av kapital i selskapssektoren, innebærer imidlertid at skattesystemet blir vesentlig mer komplisert, og løsningene kan være krevende å administrere.

Utvalget mener en ACE-modell er gjennomførbar og påpeker at modellen kan være et aktuelt alternativ dersom en ønsker å styrke insentivene til å investere i Norge ytterligere. Modellen kan imidlertid være vanskelig å integrere med personbeskatningen, og løsningene som utvalget har drøftet, kan være krevende å administrere. For å redusere provenytapet på kort sikt viser utvalget til at modellen eventuelt bør innføres gradvis ved at den kun gjelder for ny egenkapital.

Modeller uten fradrag for finansieringskostnader (CBIT-modellen mv.)

Utvalget drøfter videre en modell som ikke gir fradrag verken for egenkapitalkostnaden eller gjeldskostnaden. Den såkalte ««Comprehensive Business Income Tax» (CBIT) ble første gang foreslått av det amerikanske finansdepartementet i 1992 og er et skattesystem uten fradrag for finansieringskostnader verken for gjeld eller egenkapital. Målet er å skattlegge kapitalavkastning bare én gang og utelukkende på selskapets hånd.

CBIT-modellen likebehandler gjeld og egenkapital på selskapets hånd. Kapitalkostnaden for gjeldsfinansierte investeringer vil isolert sett øke siden en ikke lenger kan trekke fra gjeldsrenter. Dette gjør at færre lønnsomme prosjekter før skatt vil være lønnsomme etter skatt. CBIT-modellen øker imidlertid provenyet fra selskapsskatten ved at skattegrunnlaget blir bredere. Dette åpner for at selskapsskattesatsen kan reduseres i en provenynøytral reform. Skatten på lønnsomme egenkapitalfinansierte investeringer kan dermed reduseres. Dette gjør at avkastningskravet før skatt på egenkapitalfinansierte investeringer isolert sett reduseres, noe som igjen kan bidra til økte investeringer. Som påpekt over vil imidlertid marginale gjeldsfinansierte investeringer før skatt bli ulønnsomme etter skatt.

CBIT-modellen fjerner problemet med overskuddsflytting ved omplassering av gjeld. Modellen vil isolert sett ikke gjøre det mindre lønnsomt for selskapene å flytte overskudd gjennom andre former for internprising, men dersom skattesatsen settes ned i en provenynøytral reform, vil disse insentivene reduseres. Så lenge det er land som har lavere skattesats enn Norge, vil insentivet til overskuddsflytting likevel ikke elimineres.

Modellen er imidlertid krevende å integrere med personbeskatningen. Utvalget peker blant annet på at det vil være problematisk å opprettholde kapitalbeskatningen av renteinntekter og rentekostnader på personlig hånd.

Utvalget har også sett nærmere på forslaget fra den svenske foretaksskattekomitéen (SOU 2014: 40) om avskjære netto finansieringskostnader for selskap (dvs. avskjære fradrag for finanskostnader som overstiger finansinntekter). Dette forslaget er langt på vei en variant av CBIT-modellen og har mange av de samme virkningene. Forslaget vil motvirke overskuddsflytting gjennom rentefradraget, men vil samtidig medføre betydelige utfordringer når en ser personbeskatningen i sammenheng med selskapsbeskatningen. Investeringer som finansieres med egenkapital, vil bli lavere beskattet fordi skattesatsen kan reduseres mer i en provenynøytral reform, men modellen vil øke kapitalkostnaden for gjeldsfinansierte investeringer.

Utvalget anbefaler verken en CBIT-modell eller den svenske varianten av modellen. Utvalget begrunner dette bl.a. med at modellen vil skifte skattebyrden fra prosjekter med renprofitt til marginalt lønnsomme prosjekter (siden rentefradraget fjernes), og at modellene er vanskelig å integrere med personbeskatningen.

Gjeldende selskapsskattemodell

Utvalget viser til at gjeldende selskapsskattemodell, som er basert på et prinsipielt grunnlag, i grove trekk har gitt et stabilt og velfungerende skattesystem. Utvalget har vurdert en rekke alternative modeller, men ikke funnet grunnlag for å erstatte gjeldende selskapsskattemodell med disse. Ut fra en samlet vurdering anbefaler utvalget derfor å videreføre gjeldende modell. Selskapsskattesatsen bør imidlertid reduseres, jf. punkt 5.3. Utvalget understreker videre at den gjeldende selskapsskattemodellen bør kombineres med andre tiltak for å motvirke overskuddsflytting.

5.2.2 Høringsuttalelser

Akademikerne støtter utvalgets forslag om en reduksjon i selskapsskattesatsen, men etterlyser samtidig en begrunnelse for forslaget om å videreføre en standardmodell for selskapsbeskatning heller enn å vurdere en skattemodell for selskap der gjeld og egenkapital behandles skattemessig likt. Akademikerne savner videre en nærmere redegjørelse for hvordan personbeskatningen burde se ut ved en annen form for selskapsbeskatning.

Bedriftsforbundet mener det er mange og gode argumenter som er fremmet i Skatteutvalgets rapport, for fordelene med å innføre en ACE-modell. En slik modell vil virke positivt på investeringer og aktivitetsnivå i næringslivet. Et skattesystem som likebehandler egenkapital og gjeld vil også føre til bedrifter som er mer robuste, og bedre i stand til å håndtere nedgangskonjunkturer og underskuddsperioder. Bedriftsforbundet viser til at utvalget konkluderte med at modellen kan være vanskelig å integrere med personbeskatningen. Etter Bedriftsforbundets vurdering burde utfordringene med å integrere en ACE-modell i skattesystemet være overkommelige. Bedriftsforbundet oppfordrer derfor regjeringen til å arbeide videre med å utrede hvordan man kan likestille egenkapital med gjeld. I tillegg mener Bedriftsforbundet at inflasjonssikring i kapitalbeskatningen bør utredes og ideelt sett innføres.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener redusert selskapsskattesats er nødvendig for å øke investeringene og bevare skattegrunnlagene i Norge. NHO mener videre at det ikke er tilstrekkelig å redusere nivået på selskapsskatten for å tilpasse selskapsskatten til endrede rammebetingelser. Det er også viktig å se på utformingen av grunnlaget i selskapsskatten. Dette gjelder særlig forskjellsbehandlingen av gjeld og egenkapital. NHO oppfordrer derfor departementet til å vurdere en modell for selskapsbeskatningen som gir fradrag for egenkapitalkostnaden. NHO mener at en ny modell for større likebehandling av gjeld og egenskapital basert på fradrag for normalavkastningen av investert kapital, herunder ACE- modellen, bør utredes videre.

Norske Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) støtter utvalget i at norsk selskapsskatt bør ligge på et konkurransedyktig nivå for å møte konkurransen om kapital, investeringer og arbeidsplasser. NARF kan ikke se at de alternative modellene utvalget har vurdert, samlet sett vil være heldig for skattesystemet. Teoretiske modeller som ACE og CBIT tar, ifølge NARF, i liten grad hensyn til økonomiske realiteter og skatteevneprinsippet, og de medfører at regelverket kompliseres, blir mindre forståelig og vanskeligere å forholde seg til. NARF vil derfor fraråde innføring av disse modellene.

Aker Solutions m.fl. støtter videreføring av gjeldende selskapsskattemodell med redusert sats. De alternative modellene som er vurdert, ACE- og CBIT-modellen, har begge svakheter, særlig når det gjelder integrasjonen med personbeskatningen. Det er få land som har innført slike alternative modeller, noe som innebærer at det er begrenset med erfaringer å trekke på når det for eksempel gjelder vridninger i investeringer. Det uttrykkes særlig skepsis til en modell hvor rentefradraget fjernes i sin helhet. Skattebetalerforeningen støtter også utvalget i at dagens modell for selskapsbeskatning bør fastholdes.

5.2.3 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets syn om at gjeldende utforming av selskapsskatten i grove trekk har gitt et stabilt og velfungerende skattesystem. Det bør derfor bygges videre på prinsippene fra skattereformen i 1992 om nøytralitet og symmetri med brede grunnlag og lave satser for å bidra til effektiv ressursbruk. Dette tilsier at skattesystemet i størst mulig grad bør likebehandle ulike investeringer, finansieringsformer og virksomhetsformer. Departementet slutter seg samtidig til at det er behov for å tilpasse skattesystemet til den internasjonale utviklingen.

Departementet er enig med utvalget at skattemodeller som skjermer kostnaden ved å binde kapital fra beskatning har noen attraktive egenskaper. Slike modeller bidrar til å likebehandle gjeld og egenkapital på selskapets hånd. De påvirker heller ikke marginale investeringsbeslutninger og investorenes avkastningskrav, i prinsippet uavhengig av selskapsskattesats (for en nøytralt utformet skatt). I slike modeller påvirker heller ikke avskrivningsprofilen lønnsomhet og avkastningskrav. Utvalget peker derfor på en variant av slike modeller, ACE-modellen, som et aktuelt alternativ dersom en ønsker å styrke investeringsinsentivene. ACE-modellen bygger på det samme faglige grunnlaget som aksjonærmodellen, grunnrenteskatten på vannkraftverk og særskatten på petroleumsvirksomhet.

Departementet vil i likhet med utvalget likevel ikke foreslå å innføre en ACE-modell. Departementet legger vekt på at ACE-modellen vil kreve en høyere skattesats enn en standard selskapsskatt for et gitt proveny. Dette øker isolert sett insentivet til å flytte overskudd ut av Norge. Videre kan også høyere selskapsskattesats isolert sett føre til at investorer velger å lokalisere prosjekter som genererer ekstraordinær avkastning (såkalte mobile renprofitter) i andre land, jf. omtale i kapittel 4. I tillegg vil beregningen av ACE-fradrag komplisere beskatningen på selskapsnivå.

Departementet legger også stor vekt på at modellen er krevende å integrere med personbeskatningen. Uten særskilt tilpasning av personbeskatningen, dvs. at skjermingsfradraget i utbytteskatten videreføres, vil den gi forskjellig skattemessig behandling av ulike kapitalplasseringer. For eksempel vil alternativavkastningen fra investeringer i selskap ikke bli beskattet, verken på selskapets eller på personens hånd, mens alternativavkastningen fra låneinstrumenter beskattes.

Denne forskjellsbehandlingen kan motvirkes ved å fjerne skjermingsfradraget i utbytteskatten. I så fall vil det oppstå insentiver til å holde kapital tilbake i selskap for å spare skatt (innlåsing). Dette skyldes at investor rentefritt kan utsette beskatningen av avkastningen ved å holde kapitalen tilbake i selskapssektoren. Nåverdien av skattebelastningen blir da lavere (skattekreditt). Utvalget har utviklet modeller for også å motvirke denne vridningen. Det kan for eksempel innføres et særlig tillegg i skattepliktig inntekt på personlig hånd som utligner fordelen (i tillegg til ordinær utbytteskatt), eller en kapitalinntektsskatt i kombinasjon med et justert skjermingsfradrag i aksjonærmodellen. Modellene er administrativt kompliserte, og de kan i noen grad omgås. Skattetillegget skal tilordnes personlige eiere, og i kompliserte konsernstrukturer (som også kan inkludere utenlandske selskap) kan det for skattemyndighetene bli administrativt krevende å finne fram til den ultimate eieren.

NHO argumenterer for at utvalget ikke har vurdert hvor stort problemet med innlåsing faktisk er. NHO mener det neppe er mulig å påvise en like stor negativ effekt på investering og skattegrunnlag som følge av innlåsing, som den positive effekten utvalget legger til grunn at ACE-modellen har. Departementet ser at ACE-modellen kan innføres uten en særskilt og komplisert tilpasning av personbeskatningen, dvs. med en ordinær utbytteskatt (uten skjerming). Departementet mener likevel det vil være problematisk å utforme et skattesystem som gir insentiv til å holde kapital tilbake i selskapssektoren for å spare skatt. Skattesystemet bør i størst mulig grad utformes nøytralt slik at investorer har insentiv til å plassere kapital der den kaster mest av seg. Dette har vært et hovedhensyn i skattesystemet siden 1992-reformen.

Departementet vil heller ikke foreslå ulike varianter av modeller som fjerner fradrag for finansieringskostnader i selskapsskatten. Som utvalget påpeker, vil CBIT-modellen medføre betydelige utfordringer når en ser personbeskatningen i sammenheng med selskapsbeskatningen. CBIT-modellen vil også reise betydelige utfordringer i beskatningen av finanssektoren. En variant av CBIT-modellen der netto finansieringkostnader avskjæres, slik det svenske skatteutvalget har foreslått, er også komplisert å integrere med personbeskatningen, og den kan skape vridninger internt i selskapssektoren.

Regjeringen legger på denne bakgrunn opp til at dagens modell for selskapsbeskatningen bør videreføres.

5.3 Nivå på selskapsskattesatsen

5.3.1 Utvalgets forslag

Utvalget viser til at en rekke land har gjennomført betydelige satsreduksjoner, mens den norske skattesatsen har ligget relativt stabilt siden skattereformen i 1992. Satsen var 28 pst. i perioden 1992–2013, men ble redusert til 27 pst. i 2014. Riktignok har reduksjoner i den formelle skattesatsen i flere OECD-land vært fulgt av grunnlagsutvidelser, men også de effektive skattesatsene har falt betydelig. Utvalget mener det er en fare for at investeringsnivået i Norge reduseres dersom de effektive skattesatsene over tid er vesentlig høyere enn i land Norge har mye økonomisk samkvem med.

Utvalget mener imidlertid at Norge ikke bør lede an i en internasjonal konkurranse om å tilby lave skattesatser. Utvalget foreslår derfor at den formelle selskapsskattesatsen reduseres til et nivå som ligger nær nivået i Sverige og Danmark. Den formelle satsen er 22 pst. i Sverige, mens Danmark har varslet at satsen skal ned til 22 pst. Samtidig vil den effektive skattesatsen for en gitt formell skattesats være lavere i disse landene siden avskrivningssatsene er lempeligere. Utvalgets flertall foreslår på denne bakgrunn at den formelle skattesatsen bør senkes til 20 pst.

Utvalgets medlem Grydeland foreslår at selskapsskattesatsen settes til 22 pst. for å finansiere sine forslag. Subsidiært støtter dette medlem flertallets forslag om en sats på 20 pst.

Utvalget viser til at redusert selskapsskattesats vil dempe flere av de uheldige virkningene av selskapsskatten. Blant annet vil lavere skattesats redusere kapitalkostnadene til norske og utenlandske investorer som igjen vil bidra til økte investeringer. Lavere skattesats vil også dempe vridninger som følge av for høye eller for lave avskrivningssatser sammenlignet med økonomisk korrekte avskrivninger. Videre vil insentivene til å velge gjeldsfinansiering framfor egenkapitalfinansiering bli redusert. I tillegg vil det bli mindre lønnsomt for selskapene å flytte overskudd ut av Norge.

Utvalget påpeker at en generell redusert selskapsskattesats vil føre til at beskatningen av ekstraordinær avkastning (renprofitter) fra stedbundne ressurser, herunder produksjon av vannkraft og petroleumsvirksomhet, også reduseres. Redusert beskatning av slike stedbundne renprofitter vil ikke påvirke investeringsbeslutninger og vil i stor grad fungere som en ren overføring av skatteproveny fra fellesskapet til de som utvinner ressursene. Utvalget mener derfor eksisterende grunnrenteskatter bør økes når selskapsskatten senkes. Videre mener utvalget det bør vurderes å innføre særskilte grunnrenteskatter på immobile renprofitter som ikke alt særbeskattes. Utvalget mener at det blant annet bør vurderes å innføre grunnrenteskatter på fiskeri- og havbrukssektoren.

5.3.2 Høringsuttalelser

Generelt er høringsinstansene positive til utvalgets hovedforslag om å redusere selskapsskattesatsen. Det er imidlertid ulike synspunkter på hvor mye satsen skal reduseres, hvordan personbeskatningen bør tilpasses og hvilke inndekningsforslag som bør gjennomføres. Blant andre slutter NHO, Rederiforbundet og Storbedriftenesskatteforum seg til utvalgets forslag om at selskapsskattesatsen bør senkes. IKT-Norge mener det er viktig at selskapsskattesatsen reduseres helt ned til 20 pst. Om få år vil ikke 20 pst. være spesielt lavt sammenlignet med resten av verden.

Enkelte organisasjoner mener skattesatsen ikke bør senkes til 20 pst. Advokatforeningen mener det er tilstrekkelig å senke selskapsskattesats til om lag 22-23 pst. og viser til at Norge da vil være på nivå med gjennomsnittet av land det er naturlig å sammenligne seg med. Fagforbundet anbefaler primært en videreføring av dagens skattesats, men skisserer et alternativ til utvalgets forslag med en selskapsskattesats på 23 pst. som da vil tilsvare omtrent gjennomsnittet for selskapsskatten i EU. Landsorganisasjonen (LO) vil også foreslå en mer moderat nedsettelse av selskapsskatten. Unio mener at eventuelle reduksjoner i selskapsskatten bør dekkes inn ved tilsvarende utvidelser og innstramminger i andre skatter som betales av selskapene og kapitaleierne.

Finans Norge ber departementet vurdere en noe høyere skattesats enn flertallets forslag, for eksempel 22 pst. En satsreduksjon til 20 pst. vil ifølge Finans Norge kunne bli unødvendig kostnadskrevende i form av omfattende og uønskede inndekningstiltak, herunder tiltak for motvirke unntaket for merverdiavgift for finansiell sektor, jf. omtale i kapittel 11. Virke er enig i at selskapsskattesatsen bør ned, men ser ikke for seg at dette gjøres i en så omfattende reform som utvalget legger opp til. Virke mener satsen i første omgang bør ned til gjennomsnittet for OECD på om lag 25 pst. Dette bør gjennomføres i statsbudsjettet for 2016. Bedriftsforbundet mener reduksjon i selskapsskatten bør gjøres mer gradvis enn det utvalget foreskriver, og mener at reduksjon i formuesskatten bør prioriteres før reduksjon i selskapsskatten.

Norsk olje og gass støtter forslaget om lavere selskapsskatt, men mener at det ikke er gitt at lavere selskapsskatt for petroleumsselskapene bør motvirkes av en tilsvarende økt særskatt. Hvorvidt og i tilfelle hvor mye særskatten bør justeres, må være gjenstand for en helhetlig og grundig vurdering. Statkraft mener det er fornuftig å redusere selskapsskattesatsen for å bedre konkurranseevnen til norsk næringsliv og sikre verdiskapning i Norge. Hvordan og hvor mye grunnrenteskattesatsen på kraftanlegg eventuelt skal justeres, bør ifølge Statkraft være gjenstand for en helhetlig vurdering. Energi Norge mener at fordelen ved redusert selskapsskatt for vannkraftsektoren ikke bør motvirkes gjennom økt grunnrenteskatt på kraftanlegg. Landssamanslutninga av vasskraftkommunar (LVK), med støtte fra flere kommuner, viser til at økt grunnrenteskatt som kompensasjon for en redusert selskapsskattesats, vil føre til redusert eiendomsskatt. LVK skriver at dette ikke er akseptabelt.

5.3.3 Departementets vurderinger

Selskapsskattesats

Selskapsskatten i Norge er relativt høy sammenlignet med andre land, og internasjonalt går det i retning av lavere selskapsskattesats. I 2015 ligger den formelle selskapsskattesatsen i Norge 1,9 prosentpoeng over gjennomsnittet i OECD og 4,5 prosentpoeng over gjennomsnittet i EU. I likhet med utvalget mener også departementet at det er en fare for at investeringsnivået i Norge vil reduseres dersom de effektive skattesatsene over tid er vesentlig høyere enn i våre nærmeste naboland. Den effektive beskatningen av selskap i Norge bør derfor reduseres. Departementet er samtidig enig med utvalget i at Norge ikke bør lede an i en internasjonal konkurranse om å tilby lave skattesatser.

Departementet anbefaler at en i løpet av perioden 2016–2018 tar sikte på å redusere selskapsskattesatsen ned til 22 pst. Ytterligere reduksjoner vurderes i lys av utviklingen internasjonalt. Både Storbritannia, Finland og Island har en selskapsskattesats på 20 pst., mens Sverige har en skattesats på 22 pst. Danmark skal redusere satsen til 22 pst. I statsbudsjettet for 2016 foreslås det at en som et første skritt reduserer selskapsskattesatsen ned til 25 pst.

Provenytapet fra redusert selskapsskatt bør delvis finansieres gjennom grunnlagsutvidelser. Etter departementets vurdering er det rom for forbedringer i skattegrunnlagene som gir grunnlag for satsreduksjon og et mer vekstvennlig skattesystem. For at en skal kunne redusere skattesatsen ned til 22 pst. i de årlige budsjettene, forutsettes det derfor at flere av utvalgets forslag til innstramminger i selskapsskattereglene gjennomføres. Særlig er det viktig å gjennomføre grunnlagsutvidelser som bidrar til at skattegrunnlaget gjenspeiler faktisk økonomisk resultat. Dette gjør at selskapsskatten i minst mulig grad vil påvirke selskapenes investeringsbeslutninger.

Grunnrentenæringer

Lavere selskapsskattesats vil isolert sett redusere beskatningen også i grunnrentenæringene. Grunnrentenæringene er basert på naturressurser som tilhører fellesskapet, og næringsaktiviteten er stedbunden. Bekymringen for at høy norsk selskapsskattesats kan motivere til flytting av selskap og skattegrunnlag til utlandet gjør seg ikke gjeldende for disse næringene på samme måte som for annen næringsvirksomhet. I en åpen økonomi med mobile skattegrunnlag er det spesielt viktig å verne om provenyet fra skatt på stedbundne naturressurser. Samtidig bør selskapsskattesatsen være lik for alle næringer. Det vil legge til rette for at ressursene brukes der de gir høyest avkastning for samfunnet. Dette tilsier at den samlede beskatningen av grunnrentenæringene ikke reduseres som følge av redusert selskapsskattesats. Regjeringen anbefaler derfor at lavere selskapsskatt kombineres med en justering av grunnrentebeskatningen.

I Prop. 1 LS (2015–2016) foreslår regjeringen at grunnrenteskattesatsene i 2016 økes med 2 prosentenheter, tilsvarende reduksjonen i selskapsskattesats. Det fører til et visst provenytap fordi grunnlagene for grunnrenteskattene er smalere enn selskapsskattegrunnlaget, blant annet på grunn av et særskilt fradrag (friinntekt). Når selskapsskatten settes videre ned, bør grunnrenteskatten justeres slik at det samlede provenyet fra grunnrentenæringene ikke reduseres ytterligere. En provenynøytral omlegging er i tråd med hensynet til forutsigbarhet for selskapene.

I likhet med utvalget ser departementet at det finnes andre stedbundne potensielle renprofitter i norsk økonomi. Dette gjelder blant annet fiskeri- og havbrukssektoren og frekvensressurser i telesektoren. Også mineralnæringen kan potensielt gi ekstraordinær avkastning. Reduksjon av selskapsskattesatsen vil styrke behovet for skattlegging av slik ekstraordinær avkastning. Eventuell grunnrente fra disse næringene kan imidlertid alternativt hentes inn gjennom andre virkemidler enn grunnrenteskatter, herunder auksjoner og konsesjonsvederlag. For eksempel har det blitt hentet inn betydelige inntekter til staten gjennom auksjon av frekvenstillatelser i enkelte tilfeller. Regjeringen har også det klare utgangspunkt at nye tillatelser innenfor havbruksnæringen som hovedregel skal tildeles gjennom auksjon. Samtidig har regjeringen satt ned et utvalg som bl.a. vurderer hvordan ressursrenten i fiskerinæringen skal benyttes i framtiden, herunder alternativer for ressursrentebeskatning. Regjeringen vil løpende vurdere hvilke virkemidler som er mest hensiktsmessig for å hente inn eventuelle grunnrenter fra stedbundne ressurser i Norge.

Fotnoter

1.

Institute for Fiscal Studies (1991): «Equity for Companies: A Corporation Tax Reform for the 1990s».

2.

Mirrlees, James et. al (2011): «Tax by Design», The Mirrlees´ Review.

Til forsiden