NOU 2004: 12

Bedre skatteoppkreving

Til innholdsfortegnelse

3 Skatteoppkreving – historikk

3.1 1892: Felles ligning – delt oppkreving

Diskusjonen om hvorvidt stat eller kommune skal stå for oppkrevingen av skatter, hadde logisk sett sin begynnelse i 1892. Da ble direkte skatt til staten på formue og inntekt gjeninnført etter at kommunene alene hadde utnyttet dette skattefundamentet siden 1837. Når stat og kommune heretter skulle dele samme skattefundamentet, var det nødvendig å komme frem til en fordeling av oppgaver mellom de to med tanke på utligning og oppkreving. Resultatet var at ligningen skulle utføres felles i kommunal regi, mens oppkrevingen av skattene skulle foregå separat. Spørsmålet om organiseringen av ligningsvesenet skapte de mest intense diskusjonene, der kommunenes rett til selvbestemmelse og statens kontroll med eget inntektsgrunnlag brøt mot hverandre. Når felles kommunal ligning ble resultatet, var det i stor grad fordi statsskatten til å begynne med hadde beskjedent omfang. Gjennom Skatteloven av 1882 hadde alle kommuner fått egne ligningsnemnder (det het kommisjoner den gang). Å bygge opp et eget statlig apparat ville falle kostbart i forhold til statsskattens omfang. Om oppkrevingen av skattene var det langt mindre diskusjon. Staten hadde fra før av et apparat for oppkreving.

På denne tiden ble skatten betalt ved at skattyter selv oppsøkte rette vedkommende til fastsatte terminer. For kommuneskattens del var det kommunekassereren (herredskasserer, kommunekasserer, kemner), som kommunene var pålagt å holde seg med gjennom formannskapslovene av 1837. Geografisk nærhet var i denne situasjonen helt avgjørende. Ansvaret for statsskatten ble lagt til amtskassererne, et nyopprettet embete etter at det gamle fogdeembetet var avviklet ved lov av 21. juli 1894 om delvis omordning av det sivile embetsverk. Amtskassererne, som i 1916 ble omdøpt til skattefogder, overtok futens oppgaver innenfor oppebørsel og økonomi. Selve oppkrevingen av statsskatten var det imidlertid lensmennene som sto for. I byene var det litt ulikt hvordan oppkrevingen av statsskatten ble organisert. Enkelte større byer hadde egen skattefogd, mens det i andre byer var byfogden som hadde ansvaret for å ta imot skatt på vegne av staten. For de mindre byene, derimot, var det særskilte skatteoppkrevere som sørget for innkreving av statsskatten.

Skatteloven av 1911 var en milepæl i norsk skattehistorie. Dette gjaldt likevel primært på ligningssiden, selv om det også var nye og viktige bestemmelser om oppkreving. Fremfor alt ble det gitt adgang til å ta pant i ikke opptjent lønn. Adgangen var likevel betinget, og bestemmelsen fikk ikke de største praktiske konsekvenser.

3.2 Forskuddsskatt og felles kommunal oppkreving

Det var først med de økonomiske og sosiale krisene i mellomkrigsårene at skattebetaling og organiseringen av skatteoppkrevingen ble tatt opp til diskusjon. I begynnelsen av 1920-årene tårnet skatterestansene seg opp, og fra 1924 og frem til andre verdenskrig drøftet en rekke ulike skattekomiteer og utvalg hvordan skattebetaling og skatteoppkreving best kunne organiseres. Først ut var Skattetrekk-komiteen av 1923, og senere fulgte Skattelovkommisjonen av 1929, Spare- og forenklingskommisjonen av 1932 og Skattekomiteen av 1936. En hovedkonklusjon om skattebetaling og oppkreving var at mellomkrigstidens realiteter hadde avslørt svakhetene ved etterskuddsvis skattebetaling, og at en form for forskuddsvis betaling av skatt burde innføres. I første omgang var ikke spørsmålet om oppgavefordeling mellom skattekreditorene kommune og stat noe tema, men det ble aktualisert som følge av reformer i innbetalingen som ble gjennomført for å bøte på mellomkrigstidens særskilte problemer. Adgangen til trekk i lønn som skatteloven av 1911 hadde innført, var i de følgende år blitt gradvis utvidet. Gjennom lovendring i 1935 fikk skattemyndighetene adgang til såkalt administrativt trekk, dvs. å gi pålegg om trekk uten utpanting. Formålet var å gjøre trekk i lønn for den alminnelige innbetalingsform for alle egentlige lønnsmottakere. Skattetrekk av løpende lønnsutbetalinger var også i lønnstakernes interesse, og særlig ved de største bedriftene ble det i denne perioden inngått en rekke frivillige avtaler om løpende skattetrekk. Dette var likevel ikke forskuddsskatt, men skattetrekk for betaling av allerede utlignet skatt.

De nye skattebetalingsordningene bidro i sin tur at organiseringen av oppkrevingsapparatet kom på dagsordenen. Allerede på slutten av 1800-tallet var det blitt påpekt at det var unødvendig tungvint med delt oppkreving. Det innebar merarbeid for så vel skattyter og arbeidsgivere som for skattevesenet. Skattyterne måtte forholde seg til to oppkrevere og to sett forfallsterminer. Arbeidsgiverne måtte sende melding om inntak i tjeneste til begge oppkreverne, mens det ved utpanting krevdes særskilte trekkpålegg og utpantingsforretninger. Det var likevel det tettere samarbeidet mellom næringsliv og skattemyndighet i mellomkrigsårene med omfattende bruk av trekkordninger som gjorde den delte ordningen uegnet. Når den store skattebetalingsreformen med overgangen til forskuddsskatt ble gjennomført i 1950-årene, var det derfor udiskutabelt at oppgavene med oppkreving måtte samles i én instans. Skulle statens apparat overta ansvaret også for kommuneskatten, eller skulle kommunekassererne overta statens oppkrevingsoppgaver? Kommunekassererne hadde allerede i lengre tid kjempet for å utvide sitt arbeidsområde. I 1919 slo landets herredskasserere seg sammen i Norges Herredskassererforbund. Forholdet til statens oppkrevingsapparat var fra begynnelsen av et nøkkelmoment for kommunekassererne. Loven ga nemlig ikke kommunekassererne selvstendig utpantingsrett. Her var de avhengige av lensmannen, og kommunekassererne ønsket å avvikle denne avhengigheten. Ambisjonene strakte seg imidlertid lenger, og kommunekassererne ønsket for fremtiden å overta ansvaret også for statsskatten.

Dette ble til virkelighet i 1957 med overgangen til forskuddsskatt. Da trådte Lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 i sin helhet i kraft. Fra da av skulle både kommune- og statsskatt innkreves av kommunene. Senere kom oppgavene forbundet med folketrygden og skatt til fylkeskommunen til. Dermed ble ansvaret for oppkrevingsapparatet delt. Mens kommunene fikk det administrative ansvaret, fikk Finansdepartementet og Skattedirektøren det faglige ansvaret. Oppkreverne var fortsatt kommunale tjenestefolk, og hadde i de mange mindre kommunene ulike kommunale arbeidsoppgaver ved siden av skatteoppkrevingen. Det er verd å legge merke til at denne endringen i oppgavefordelingen skjedde samtidig som det i realiteten var avklart at det kommunale ligningsvesenet skulle overføres til staten. Selve overføringen fant sted i 1965, og tre år senere for Oslo ligningskontors del. Og statens overtakelse av ligningskontorene var en del av hovedtendensen i etterkrigsårene, kjennetegnet av at stadig flere oppgaver ble et statlig ansvar. Fremfor alt ble trygdesystemet gradvis overtatt av staten i denne perioden. Vedtaket om å samle skatteoppkrevingen hos kommunekassereren synes derfor å ha vært i strid med en sterk tendens innenfor offentlig forvaltning generelt så vel som skatteforvaltningen spesielt. Beslutningen var et resultat av både skattefaglige og politiske vurderinger. Den nye skattebetalingsordningen ville forutsette et nærere samarbeid mellom skatteoppkrever og så vel ligningskontor som de involverte arbeidsgiverne. Både Skatteutvalget av 1946 (skatt av årets inntekt) og departementet la stor vekt på dette. De større lensmannsdistriktene var ikke like godt egnet for dette som kommunenes eget apparat, der forbindelsen mellom ligningskontor og skatteoppkrever allerede i utgangspunktet dessuten var tett. Videre kunne det ut fra en vurdering om at antall kommuneskattytere var langt høyere enn antall statsskattytere, virke rimelig at en samlet oppkreving burde legges til kommunene. 1 Men det var også sterke motforestillinger mot å gi kommunene ansvaret for statsskatten. Særlig mange skattefogder tvilte på at de små landkommunene var skikket til å bære et så stort ansvar. Når dette likevel ble resultatet, var det også ut fra vurderinger av den «psykologiske effekten» av å overdra ansvaret for kommuneskatten til lensmennene. 2 I dette lå det en oppfatning om at et slikt vedtak ville være risikabelt for hele den store skattebetalingsreformen som nå var i støpeskjeen. Samtidig var det noe med selve oppgaveområdet som gjorde at man på statlig hold vurderte oppgavefordelingen her som mindre kritisk enn når det gjaldt for eksempel ligningsforvaltningen. Fra slutten av 1800-tallet hadde landets ligningsvesen blitt utformet i et permanent spenningsforhold mellom kommune og stat, og staten hadde helt fra begynnelsen av søkt ordninger som kunne sikre statens kontroll. Ligning var et felt preget av omfattende bruk av skjønn, og skjønnsbruken kunne føre til store lokale variasjoner med betydelige politiske konsekvenser. Hovedmotivasjonen for statens overtakelse av ligningsforvaltingen i 1960-årene var derfor en «ensartet ligning av høy standard». Oppkrevingsarbeidet ble vurdert i et mer teknisk og mindre politisk perspektiv. Rommet for variasjon ble vurdert som mindre, og variasjonen som mindre betydningsfull. Det må betraktes som et uttrykk av samme forståelse at ligningsvesenet helt siden slutten av 1800-tallet har vært gjenstand for diskusjon og reformplaner av et helt annet omfang enn oppkrevingen.

Men også for oppkrevingens del var det et spenningsforhold mellom kommune og stat. Det var en forutsetning for samlet kommunal oppkreving at staten ble sikret en viss kontroll med kommunenes arbeid. Det var skattefogdene som fikk denne kontrollfunksjonen, de skulle kontrollere kommunekasserernes skatteregnskap for statsskatten. Departementet mente en sterk grad av kontroll var nødvendig, og at skattefogdenes kontroll også burde bestå i relativt hyppig stedlig kontroll hos kommunekassererne. Direktoratet for skatt av årets inntekt, som i sitt arbeid med gjennomføringen av reformen hadde arbeidet tett med både kommuner og kommunekasserere, innvendte at en slik kontroll burde begrenses til det nødvendige minimum. Ellers ville dette lett bli betraktet som mistillit mot kommunene og dermed skape et uholdbart konfliktnivå mellom kommune og stat. Skattefogdenes kontroll med og oppfølgning av kommunekassererne ble utformet i dette spenningsfeltet mellom statlig kontroll og kommunal autonomi. 3

Derimot ble en annen form for stedlig kontroll sentral i den nye skattebetalingsordningen. Det var enighet om at når næringsliv og arbeidsgivere nå fikk en nøkkelrolle i skatteoppkrevingen, var det nødvendig at skattemyndighetene øvet kontroll med arbeidsgivernes forskuddsinnbetaling. Kontrollen ble lagt til oppkreverne, altså kommunekassererne. Dette ble på mange måter et springende punkt i den nye ordningen, og samme tema sto i forgrunnen for diskusjonene om skatteoppkrevingen 50 år etter at skattebetalingsloven var blitt vedtatt. Utover i 1960-årene rettet Skattedirektøren en rekke ganger oppmerksomheten mot mangelfull arbeidsgiverkontroll fra kommunenes side. Kontrollvirksomheten forutsatte at kommunene bygde ut kommunekassererfunksjonen, men Skattedirektøren slo gjentatte ganger i 1960-årene fast at en slik utbygging ikke hadde funnet sted, og at kontrollhyppigheten var altfor lav. Lavest var den i landdistriktene, mens den gjenomgående var høyere i byene. Skattebetalingsloven ga Finansdepartementet en alminnelig instruksjonsmyndighet når det gjaldt utøvelsen av oppkrevingsarbeidet. I praksis har dette imidlertid ikke omfattet kommunenes ressursbruk på området. Det har aldri vært aktuelt for departementet eller direktoratet å gi direkte instrukser til kommunale myndigheter om konkrete bevilgninger.

Spørsmålet om oppkreving og om arbeidsgiverkontroll ble senere aktualisert i forbindelse med arbeidet med en lønnsskatteordning i 1970-årene. Målet var å oppheve selvangivelsesplikten og ligningen for det store flertall av lønnstakere. Opprinnelig tenkte man seg en ordning uten avregning, slik at arbeidsgivers trekk var endelig. Senere ble ambisjonene begrenset til en ordning uten selvangivelse, men med en årsavregning til slutt. Særlig den første, men også den andre løsningen ville forutsette et kontrollnivå overfor arbeidsgiverne som langt oversteg det som fantes i 1970-årene. Lønnsskatteordningen ble imidlertid aldri realisert, og noen større diskusjon om organiseringen av oppkrevingen kom det ikke til.

3.3 Nye diskusjoner om skatteoppkrevingen

Det var først mot slutten av 1980-årene at spørsmålet om oppkrevingens organisering for alvor ble tatt opp. Regjeringen Brundtland satte ved tiårsskiftet departementet i gang med å vurdere organiseringen av skatte- og avgiftsadministrasjonen. Arbeidet ble ført videre under regjeringen Syse, og ble senere til det såkalte ROSA-prosjektet (Reorganisering av skatte- og avgiftsadministrasjonen). En styringsgruppe under ledelse av daværende administrerende direktør i Televerket, Tormod Hermansen, ble oppnevnt i Statsråd 8. februar 1991. Gruppen fikk som oppgave å utrede fordeler og ulemper ved en sammenslåing av skatteetaten og tolletaten, og å vurdere tiltak for å styrke oppkrevings- og kontrollfunksjonen. Styringsgruppen avga innstilling 7. januar 1993 (NOU 1993: 1), og denne ble fulgt opp i proposisjon året etter, St.prp. nr. 14 (1993–94).

Både styringsgruppens innstilling og den senere proposisjonen foreslo en sammenslutning mellom skatteetaten og tolletaten. Argumentet var at oppgavene de to etatene utførte, var så beslektede at de burde samles i én etat. I både skatte- og tolletat hadde virksomheten to hoveddimensjoner: fastsettelse og oppkreving. Sammenslutningstilhengerne tok til orde for en ny storetat som var organisert etter funksjonsområde, uavhengig av om virksomheten gjaldt skatter, toll eller avgifter. Hovedsakelig i tråd med styringsgruppens innstilling foreslo derfor Regjeringen en sammenslutning på direktorats- og fylkesnivå.

Mot denne bakgrunnen kan det virke overraskende at hverken styringsgruppen eller proposisjonen gikk inn for å endre skatteoppkrevingen. Begge slo fast at dette skulle forbli en kommunal oppgave. Det er imidlertid tydelig nok at departementet ikke så på dette som noen ideell situasjon, og at man her mente oppkrevingen helst burde statliggjøres. Dertil kom det at det konsulentfirma som var engasjert for å vurdere mulige gevinster av en eventuell sammenslutning, slo fast at nettopp statliggjøring av skatteoppkrevingen kunne utløse den største gevinsten. Med samme argumentasjon hadde også et mindretall i styringsgruppen gått inn for statens overtakelse av skatteoppkrevingen. 4

Når både styringsgruppe og departement likevel gikk inn for fortsatt kommunal oppkreving, speiler dette samme type spenninger som gjorde seg gjeldende ved overgangen til forskuddsskatt. Fra kommunehold var motstanden mot statlig overtakelse av oppkrevingen sterk. Departementet merket seg under høringsrunden at en rekke enkeltkommuner så vel som KS hadde vist et sterkt engasjement for at kommunesektoren skulle beholde oppkrevingsoppgavene. Det var mot denne bakgrunnen at departementet etter «en samlet vurdering» kom frem til at oppkrevingen burde forbli en kommunal oppgave. 5

Argumentene styringsgruppen og departementet anførte for fortsatt kommunal oppkreving, var i stor grad knyttet til kommunestrukturen. Mange av landets små kommuner ville kunne få problemer om de mistet oppgavene med skatteoppkrevingen. Uten skatteoppkrevingen ville små kommuner vanskelig opprettholde en ønsket bredde i den økonomifaglige kompetansen. Her var skatteoppkreverfunksjonen ofte tett integrert i kommunens øvrige økonomiadministrasjon, og skatteoppkreverne hadde andre kommunale oppgaver ved siden av skatteoppkrevingen. Å skille ut skatteoppkrevingen ville svekke kommunenes samlede administrative ressurser. Dessuten ville kommunene i alle tilfeller ha behov for en viss oppkrevingskompetanse med tanke på ulike kommunale avgifter og krav.

Den store sammenslutningen ble det ikke noe av. Skattevesen og Tollvesen ble opprettholdt som separate etater. Eventuelle endringer måtte derfor gjennomføres innenfor den gjeldende ordningen, og Regjeringen fulgte opp med St.prp. nr. 41 (1995–96) Om organiseringen av den statlige innbetalings- og innfordringsfunksjonen for skatter og avgifter m.v. På bakgrunn av den nylige diskusjonen om oppkrevingen var det en premiss for departementets arbeid med denne nye proposisjonen at oppkrevingen skulle forbli kommunal. Departementet bemerket her at «det ikke foreligger tilstrekkelig grunn for statlig overtakelse av oppkrevingsapparat som fungerer strømlinjeformet for masseinnbetalingene og hvor mislighold av betalingsforpliktelsene og oppfølgning av disse utgjør en liten prosentandel.» 6 Det ble også slått fast at samarbeidsklimaet mellom de ulike aktørene hadde bedret seg de seneste årene. Klimaet mellom de kommunale oppkreverne og de sentrale statlige skattemyndigheter hadde ikke alltid vært det beste.

Til tross for utgangspunktet om fortsatt kommunal oppkreving, gikk departementet nå langt i å peke på svakheter ved den gjeldende ordningen. At faglig og administrativt ansvar for skatteoppkrevingen var delt mellom stat og kommune, var ifølge departementet problematisk i forhold til et moderne, enhetlig konsept om målformuleringer, styringsdirektiver, resultatindikatorer og resultatkrav. Slik ble behovet for omorganisering sett i sammenheng med nye prinsipper innenfor forvaltningen generelt. Departementet var lite tilfreds med at staten i realiteten savnet reaksjons- og sanksjonsmidler om man ikke var tilfreds med måten kommunene løste oppkrevingsoppgavene på.

Etter departementets mening måtte det derfor være visse betingelser for fortsatt kommunal oppkreving, og departementet foreslo at etatslederfunksjonen for skattefogdene burde overføres fra Finansdepartementet til Skattedirektoratet, samtidig som skattefogdene overtok den faglige oppfølgningen av kommunekasserernes oppkrevingsvirksomhet. Argumentet var at de fylkesvis organiserte skattefogdene med sin nærhet til kommunene ville ha større mulighet for å følge opp kommunekassererne. Dette ble realitet fra 1. juli 1997 da skattefogdene ble en del av skatteetaten. Etter dette inngår de kommunale skatteoppkreverne i samme form for mål- og resultatstyring som gjelder de statlige kontorene i skattevesenet for øvrig. Gjennom såkalt styringsdialog mellom oppkrevere, skattefogder og Skattedirektoratet måles, rapporteres og drøftes resultatene av virksomheten to ganger årlig. Men til forskjell fra de øvrige kontorene er det altså kommunale myndigheter som tildeler de ressurser oppkreverne får til arbeidet med å nå de vedtatte målene.

Når skattebetaling og skatteoppkreving var blitt tatt opp til diskusjon i mellomkrigsårene, var utgangspunktet at de gjeldende ordningene fungerte dårlig. Restanseproblemer med skatt og avgift hadde også vært noe av argumentasjonen for å sette i verk ROSA-prosjektet, men ved midten av 1990-årene var restansene synkende. Innvendingene departementet hadde mot kommunalt organisert skatteoppkreving utover i 1990-årene, var til å begynne med hovedsakelig av prinsipiell karakter. Men ved midten av 1990-årene gjennomførte Riksrevisjonen en undersøkelse av skatteoppkrevingen i kommunene. Hovedkonklusjonen var at det var store variasjoner i kommunenes oppkrevingspraksis. Hvilke tiltak som ble satt i verk ved manglende innbetaling, varierte sterkt. Til forskjell fra i mellomkrigsårene derimot, var ikke voksende restanser et problem. Tvert om slo departementet fast at oppkrevingen kunne forbedres selv om restansene på denne tiden var synkende. Så selv om departementet merket seg de forskjellene Riksrevisjonens undersøkelser avdekket, var det de prinsipielle innvendinger som veide tyngst i departementets fortsatte argumentasjon for statlig overtakelse.

Spørsmålet om kommunal eller statlig skatteoppkreving ble igjen satt på dagsordenen gjennom oppnevnelsen av Oppgavefordelingsutvalget 5. juni 1998. Utvalget skulle drøfte fordelingen av oppgaver mellom forvaltningsnivåene i sin alminnelighet, herunder også skatteoppkrevingen. Utvalget vurderte de samme momentene som var blitt diskutert tidligere, men kom til en annen konklusjon. Oppgavefordelingsutvalget konkluderte med at det delte ansvaret ikke var forsvarlig, og oppkrevingen burde overføres til staten. Utvalget la vekt på at kommunenes inntektssystem med skatteutjevning svekket kommunenes motivasjon for effektiv skatteoppkreving. Etter forandring i utjevningssystemet i 1997, falt omkring 400 kommuner inn i kategorien minsteinntektskommuner. Slik kunne man si at det for kommunenes økonomi spilte liten rolle hvorvidt de ordnet seg med en effektiv oppkreving. På den annen side var det samtidig gjort andre endringer i kompensasjonssystemet som kan ha trukket i omvendt retning, så summen av endringene var ikke uten videre opplagt.

Da regjeringen Stoltenberg la sin St.meld. nr. 31 (2000–2001) Kommune, fylke, stat en bedre oppgavefordeling fram for Stortinget, var det ikke noe forslag der om statliggjøring av oppkrevingsfunksjonen. Derimot ble det lenge vurdert å legge arbeidsgiverkontrollen til staten, noe departementet hadde foreslått også etter at ROSA-sammenslutningen var skrinlagt, men som var blitt avvist i Stortinget. Dette ble imidlertid tatt ut i siste liten, ut fra en oppfatning om at flertallet i Stortinget også nå mente oppgaven fortsatt burde ligge i kommunene. 7

Samtidig som Oppgavefordelingsutvalget var i virksomhet, gjennomførte Riksrevisjonen en større undersøkelse av skatteoppkrevernes virksomhet i til sammen 157 kommuner fordelt på fem fylker. Undersøkelsen fokuserte på kommunekasserernes ansvar for stedlig arbeidsgiverkontroll. På samme måte som førti år tidligere, ble kommunekasserernes kontroll av arbeidsgiverne sterkt kritisert. Kontrollnivået lå langt under målene som Skattedirektoratet hadde satt for virksomheten. På samme måte som tidligere var det småkommunene som ble vurdert som svakest, mens situasjonen i byene ble betraktet som bedre.

På denne bakgrunn handlet den videre debatten om organiseringen av skatteoppkreverne i første rekke om arbeidsgiverkontrollen. Departementet, som allerede hadde den klare oppfatning at skatteoppkrevingen burde gjøres til et statlig ansvar, mente Riksrevisjonens rapport tydeliggjorde at ordningen med delt faglig og administrativt ansvar gjorde det vanskelig å få til en forsvarlig kontrollvirksomhet. 8 Kommunene gjennom KS og kommunekassererne var like kategorisk imot en statliggjøring. Omkring årtusenskiftet var dette primært en diskusjon om effektivitet. Heller ikke på kommunehold mente man lokalpolitisk skjønn eller prioriteringer hadde noen større plass i utføringen av disse oppgavene. Derimot argumenterte kommunene med at kommunal oppkreving og kontroll innebar den mest effektive bruk av de samlede ressurser. 9 Kommunesektoren viste her til en rapport fra 1999, som konkluderte med at kvaliteten på skatteoppkrevingen var høy. 10 Rapporten konkluderte videre med at jo mindre kommunene var, desto bedre var kvaliteten på innkrevingen. Det ble imidlertid ikke funnet effekt av kommunestørrelse når det gjaldt tvangsinnkreving (innfordring). Videre fant man at restansene for arbeidsgiveravgiften var lavere enn restansene for moms og investeringsavgift som statens skattefogder hadde ansvaret for. Departementet på sin side viste til en rapport fra 2001, der det ble konkludert med at statliggjøring av oppkrevingsfunksjonen ville kunne ha visse fordeler. Fremfor alt ble det i rapporten argumentert for at statliggjøring åpnet for større likebehandling og mer enhetlige styringslinjer. 11

På bakgrunn av rapporten fra Riksrevisjonen om arbeidsgiverkontrollen, innkalte Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité finansministeren til høring. Behandlingen av rapporten endte med at Stortinget ba Regjeringen legge frem forslag til tiltak som kunne gi «resultatforbedringer når det gjelder lokal skatteoppkreving, både mht. arbeidsgiverkontroll og innfordring.» 12

Fotnoter

1.

Skatteutvalget av 1946 Innstilling I, side 107 ff.

2.

Utdrag av uttalelser om Innstilling I fra Skatteutvalget av 1946 (skatt av årets inntekt). Oslo: 1950.

3.

Skattedirektoratets arkiv. Referat fra møte mellom Direktoratet for skatt av årets inntekt og Finans- og Tolldepartementet.

4.

NOU 1993: 1, side 182–3.

5.

St.prp. nr. 44 (1993–94), side 43.

6.

St.prp. nr. 41 (1995–96) Om organiseringen av den statlige innbetalings- og innfordringsfunksjonen for skatter og avgifter m.v.

7.

Åpen høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen torsdag den 14. februar 2002. Høring med statsråd Per-Kristian Foss, Finansdepartementet, side 6. Vedlegg til Inst. S. nr. 106 (2001–2002).

8.

Inst. S. nr. 106 (2001–2002), side 4.

9.

Åpen høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen torsdag den 14. februar 2002. Høring med statsråd Per-Kristian Foss, Finansdepartementet, side 12. Vedlegg til Inst. S. nr. 106 (2001–2002).

10.

ECON-rapport 69/99. Kvalitet på skatteinnfordring.

11.

ECON-rapport 62/01. Kommunal eller statlig skatteoppkreving?

12.

Innst. S. nr. 106 (2001–2002) og Stortingsvedtak nr. 227 (2001–2002).

Til dokumentets forside