NOU 2013: 5

Når det virkelig gjelder…— Effektiv organisering av statlige forsterkningsressurser

Til innholdsfortegnelse

7 Forslag til fremtidens forsterkningsressurser

7.1 Avvikling av Politireserven

Utvalget anbefaler en avvikling av Politireserven. Utvalget mener at det ikke er riktig å opprettholde en tjeneste som ikke blir brukt. Politireserven er ikke benyttet siden OL i 1994 og aldri i en akutt-situasjon. Utvalget anser det usannsynlig at Politireserven vil bli etterspurt som forsterkningsressurs i fremtiden når den hittil ikke har vært satt inn, trass i alvorlige hendelser. Politireserven har dessuten meget lav øvingshyppighet og dårlig utstyr. En eventuell opprettholdelse av Politireserven ville måtte kreve en omlegging av regelverk, rutiner, organisasjon, utdanning og trening. De økonomiske konsekvenser vil i så fall bli betydelige. En satsning på Politireserven vil antakelig økonomisk gå på bekostning av politiets øvrige aktiviteter som utvalget mener har en mye større positiv samfunnseffekt. Det er videre slik at politidistriktene nå i større grad benytter seg av hjelp fra nabodistriktene og at Utrykningspolitiet kan nyttes som forsterkningsressurs. Utvalget vurderer det slik at de oppgavene Politireserven er tillagt kan utføres bedre av Heimevernet og Sivilforsvaret. Heimevernet er til stede over hele landet, har en langt hyppigere øvingsaktivitet enn Politireserven og bedre våpentrening. Gjennom utvidet støtte til politiet, knyttet til forhåndsavtalte skjermingsverdige objekter, vil HV i tiden som kommer kunne yte politiet bistand på en mer forutsigbar og profesjonell måte enn Politireserven ville være i stand til. I Oslo-området er også Hans Majestet Kongens Garde en ressurs for å ivareta sikring av utpekte objekter. Utvalget peker også på at Sivilforsvaret har kapasitet til å utføre de øvrige, ikke-bevæpnede forsterkningsoppdragene til Politireserven.

7.2 En tydelig samfunnssikkerhetsrolle for Heimevernet

Utvalget mener at trening og øving sammen med sivile etater er viktig for at Heimevernet skal kunne bevare og videreutvikle evnen til å yte bistand til sivile myndigheter. Det anbefales at Heimevernet involveres i planlegging og øvelser og ellers deltar i fylkesberedskapsråd, kommunale beredskapsråd og andre samarbeidsfora så langt som mulig.

Heimevernets samarbeidspartnere vil særlig være fylkesmennene, politiet og kommunene, men det vil også være behov for etablert samarbeid med andre etater. Utvalget anbefaler at HV får en utvidet rolle når det gjelder objektsikring av forhåndsplanlagte nøkkelpunkter og skjermingsverdige objekter. Heimevernet bør videreutvikle sine funksjoner knyttet til objektsikring, både av situasjonsbestemte og forhåndsdefinerte viktige objekter og infrastruktur i samfunnet. Denne videreutvikling bør skje i samarbeid med politiet. Politiet bør lede dette arbeidet, der planverket fra politi og Forsvar blir koordinert og øvet. Utvalget mener at Heimevernet bør kunne komme tidligere inn med objektsikringsstyrker enn det som er dagens praksis. På denne måten vil Heimevernet bli mer spisset mot sin primæroppgave, og politiet vil kunne frigjøre sine kapasiteter til andre oppgaver. Utvalget peker på at det ikke alltid er naturlig å sette inn militære vakter som sikringsstyrker på sivile objekter, nært publikum, og har merket seg at dette har vært et tema i forbindelse med enkelte av de bistandsoperasjonene Forsvaret har gjennomført. Grunnlovens § 99 som blant annet regulerer statens bruk av militær makt mot sivile borgere, gir noen beskrankninger for bistand fra Forsvaret. Et eksempel på dette kan være vurderinger knyttet til innsetting av Heimevernet i forbindelse med blokkulykken i Ålesund i 2008.

Boks 7.1 Blokkulykken i Fjelltunveien i Ålesund

Natt til onsdag 26. mars 2008 raste deler av fjellveggen bak bustadblokka Fjelltunvegen 31 i Ålesund ut. Om lag 1400 m3 fjell traff bygningen med stor kraft.1

Heimevernet ble tidlig varslet om hendelsen og innkalte ca. 80 mannskaper for å være klar til å avløse politiet. Det ble imidlertid besluttet å ikke sette inn Heimevernet, mens Røde Kors og Sivilforsvaret ble benyttet som forsterkning av politiet. I etterkant har det vært stilt spørsmål ved om hvorvidt bistandsinstruksen § 5, som slår fast at Forsvaret ved ulykker og naturkatastrofer normalt ikke skal settes til vakt- og sikringsoppdrag som vil innebære kontakt med sivilbefolkningen, var avgjørende for denne vurderingen.

1 Rapport frå utvalet som har gjennomgått skredulykka i Ålesund 26. mars 2008.

Utvalget peker på at det nå synes å være hensiktsmessig å avklare den rettslige situasjonen ved å utrede de juridiske aspektene ved å bruke militære vakter på sivile objekter når dette sannsynligvis vil medføre kontakt med publikum.

Utvalget viser til at det pågår et arbeid med ny lov om bistand fra HV til politiet, og mener at man bør bestrebe seg på å forenkle rutinene knyttet til bistandsanmodninger og gi lettere tilgang til Forsvarets ressurser. Dette bør også gjelde tilgang til objektstyrker og spesielle kapasiteter fra Forsvaret. Heimevernet yter også bistand til andre sivile myndigheter enn politiet. I slike tilfeller anses det viktig å unngå at Heimevernet påtar seg oppgaver som bør eller skal ivaretas av sivile aktører.

7.3 Fra Sivilforsvaret til Statens beredskapsstyrke

7.3.1 Fullføre omstillingen fra krig til fred

Utvalget er enstemmig enig om å anbefale at Staten opprettholder en statlig, sivil etat, som er folkerettslig beskyttet og som har tverretatlig forsterkning som sitt primære ansvarsområde.

Det er naturlig å bygge en slik etat på Sivilforsvaret og de positive erfaringene samfunnet har fått gjennom Sivilforsvarets arbeid gjennom mange år. I den senere tid har Sivilforsvaret gjennomført flere omstillingsprosesser når det gjelder samfunnssikkerhetsrollen generelt og forsterkningsrollen spesielt.

Omstillingen på 90-tallet bidro til at Sivilforsvaret tok det første steget inn i fredssamfunnet. Omstillingen i perioden 2003-2004 og frem til i dag har bidratt til en ytterligere tilgjengeliggjøring av etatens ressurser og kapasiteter, med et tydeligere samfunnsoppdrag.

Utvalget er av den oppfatning at Sivilforsvaret ikke har hatt nødvendige rammebetingelser for å fullføre en transformasjon inn i fredssamfunnet i takt med det et sårbart samfunn med skiftende risikobilder krever.

Det betyr at dagens Sivilforsvar må gjennomgå betydelige endringer for å være en relevant forsterkningsressurs i fremtiden. For å kunne møte de øvrige, sivile beredskapsaktører og befolkningens forventninger må etaten gis et lovgrunnlag og rammebetingelser som muliggjør en innretning mot uønskede hendelser i fredstid.

For å tydeliggjøre en slik omdanning, vil utvalget foreslå at man gir etaten et navn som ikke bygger på de opprinnelige oppgaver i krigstid.

Utvalget anbefaler derfor at man som en del av en slik transformasjon avvikler egennavnet Sivilforsvaret og innfører benevnelsen Statens beredskapsstyrke på den nye statlige forsterkningsressursen. For ordens skyld presiserer utvalget at navneforslaget i seg selv ikke er avgjørende -¸ det vesentlige er at det skjer et navnebytte for tydelig å signalisere at krigstidsoppgavene er borte.

Samfunnsoppdrag

Samfunnsøkonomiske og beredskapsmessige hensyn tilsier at Statens beredskapsstyrke må ha oppgaver som gir effekt ikke kun i håndteringsfasen, men både før, under og etter en hendelse.

Figur 7.1 

Figur 7.1

Forebygge; bidra til å bygge robusthet gjennom å være en pådriver i samvirkearbeidet, vedlikeholde ressursoversikter, bistå i utviklingen av risikoanalyser, samt planlegging, gjennomføring og evaluering av øvelser.

Foregripe; i samarbeid med ansvarlig etat kunne agere i forkant ved de varslede hendelser. Ulike mottiltak med små ressurser kan i enkelte situasjoner redusere konsekvensene og forenkle påfølgende håndtering.

Forsterke; innsatsgrupper og ledelsesstøtte i synkronisert og strukturert samvirke med primæretater. Forsterkningen gis gjennom å tilføre ressurser på personell- og materiellsiden, herunder ved å tilføre fagkompetanse som etatene ikke selv disponerer.

Forbedre; være en nøytral pådriver og bistå i tverrsektorielt evalueringsarbeid og erfaringslæring.

I kraft av å være en ressurs i de ulike faser av en hendelse, stilles det en rekke operative krav til Statens beredskapsstyrke, både til de fast ansatte i etaten og til innsatsgruppenes utrustning og kompetanse.

Videre kreves det at styrken må være lokalt tilpasset og etablert i et strukturert samvirke, med nødvendig spesialisering og mobilitet for å yte en riktig og dimensjonert innsatsforsterkning.

Det må etableres en gjensidig og klar forståelse av egen og andres roller og av oppgavefordelingen mellom de ansvarlige nødetater, frivillige redningsorganisasjoner og andre aktører i samfunnets grunnberedskap og Statens beredskapsstyrke. Statens beredskapsstyrke må ha kapasiteter der grunnberedskapen og frivillige organisasjoner kommer til kort. Herunder må DSB i særskilt grad se sammenhenger og mulige synergier i den fremtidige utvikling av brann- og redningsetaten og Statens beredskapsstyrke. Det er opplyst at DSB med bakgrunn i økte bevilgninger vil styrke sitt fokus på blant annet planverk og øvelser i årene fremover, og utvalget mener det er avgjørende at direktoratet fremover inntar en tydelig og koordinert rolle innenfor disse områdene.

7.3.2 Organisering og sentral ledelse av beredskapsstyrken

Færre, mobile innsatsavdelinger med økt styrke.

Som beskrevet i kap. 6 er utvalget av den oppfatning at ved å benytte tjenestepliktige i innsats over lengre tid enn i dag, vil man både oppnå en bedre utnyttelse av ressursene og økt kompetanse gjennom praktisk innsatserfaring. Under forutsetning av at de foreslåtte endringer i regelverket for økonomisk kompensasjon blir iverksatt og nødvendig mobilitet for forflytning av avdelinger etableres, vil utvalget anbefale å halvere dagens volum på innsatsstyrkene, fra 8 000 til 4 000. Dette bør være en videreutvikling av dagens 150 innsatsgrupper som er oppsatt med avdelingsmateriell, samt målepatruljer for radiologisk stråling. Krigsreserven på 8000 mannskaper avvikles.

Distriktsgrenser som sammenfaller med fylkesgrenser.

Utvalget anbefaler å videreføre dagens distriktsstruktur med primær begrunnelse i viktigheten av desentralisert tilstedeværelse og lokal tilknytning. Nærheten til fylkesmannsembetene og kommunene i fylket gir et godt grunnlag for et videreutviklet samarbeid, og grensene til Statens beredskapsstyrke bør derfor harmoniseres med fylkesgrensene.

Utvalget anbefaler at fremtidig justering av politiets distriktsgrenser også bør sees i sammenheng med disse grensene.

En tydelig, sentral ledelse i DSB

Utvalget har vurdert en rekke ulike modeller for sentral ledelse og forankring av Statens beredskapsstyrke. Utvalget anbefaler at det etableres en tydelig ledelse integrert i DSB for leder av Statens beredskapsstyrke med stab. Begrunnelsen for dette er primært forventinger om et tett og velkoordinert samarbeid mellom de avdelinger i DSB som er faglig overordnet Fylkesmannen og de som regulerer brann- og redningsvesenet. Statens beredskapsstyrkes sentrale ledelse bør være den naturlige forankring for den samlede statlige forsterkning som DSB har ansvaret for. Dette vil kunne gi et bedre grunnlag for å se de operative ressurser samlet, f.eks skogbrannhelikopter, ledelsesstøtte og bakkestyrker som eventuelt kan settes inn i samme operasjon. Videre antar utvalget at administrative støttefunksjoner kan utføres av DSB og derigjennom tilrettelegge for en rendyrking av operative funksjoner i beredskapsstyrkens sentrale ledelse.

Den sentrale ledelse må være organisert og innrettet for å kunne utøve styring og ledelse av beredskapsstyrken ved større kompliserte eller langvarige hendelser. Dette fordrer klare kommandolinjer og ansvarsforhold i den sentrale ledelse og i forholdet mellom sentral ledelse og distriktssjefer. Dagens delegasjon av myndighet til distriktssjefene vurderes som viktig for å sikre korte beslutningslinjer og rask og tilpasset respons, men uansett må man sikre seg at den sentrale operative myndighet utøver et tydelig og kompetent lederskap som er godt innøvd på forhånd.

Utvalget anbefaler at det vurderes hvorvidt den sentrale ledelsen bør lokaliseres i DSB lokaler eller få en adskilt lokalisering med administrative støttefunksjoner utført av DSB.

7.3.3 Beredskapsstyrkens forsterkningskapasiteter

Statens beredskapsstyrkes forsterkning må kjennetegnes ved ressurser som har anvendelse i et spekter av hendelser. Dette gjelder både akutte hendelser, menneskeskapte eller naturutløste, og de som gradvis eskalerer og i en viss grad kan forutsees. Ressursene må være relevante i både fred-, krise- og krig, som den ultimate katastrofe.

Akutte hendelser

Et grunnleggende prinsipp i alt rednings– og beredskapsarbeid er at liv og helse er førsteprioritet. I et slikt arbeid er tidsfaktoren den mest kritiske faktor, og dermed er nødetatene og lokale, frivillige redningsorganisasjoner de primære aktører. Erfaring har imidlertid vist at også redningsaksjoner kan trekke ut i tid eller stille spesielle krav til innsatsressursene. En forutseende innsatsledelse må i situasjoner der hendelsen eskalerer i omfang eller trekker ut i tid, sikre at nødvendig forsterkning som er relevant, varsles tidlig for å unngå en ytterligere forsinkelse av forsterkningen.

Varslede hendelser og hendelser som gradvis eskalerer

En rekke hendelser gir rom for å forberede og tilpasse en beredskapsorganisasjon for å forebygge og sikre tidlig håndtering av konsekvensene. Slike hendelser kan være ekstremvær, pandemi, skogbrann, store arrangement med risikoelement, samt mottak av internasjonal bistand (Host nation support.).

Det kan også være store ulykker hvor infrastruktur må etableres i avstand fra selve skadestedet, som for eksempel mottaksapparat på land ved skipsulykker og ved langvarige, urbane hendelser med komplisert søk og redning som trekker ut i tid.

Operative krav til Statens beredskapsstyrke

Uønskede hendelser hvor statens beredskapsstyrkes forsterkning blir relevant, kjennetegnes ved at de er ressurskrevende og/eller komplekse. Slike hendelser kan være:

  • store kompliserte eller langvarige ulykker

  • store hendelser med forurenset skadested (CBRN)

  • ekstremvær og naturutløste hendelser

  • store branner og skogbranner

  • akutt forurensning

  • mottak av internasjonal bistand

Statens beredskapsstyrkes leveranser for å møte de operative behov

Relevante kapasiteter og ressurser som kan anvendes og som det ikke er hensiktsmessig å etablere i en rekke av primæretatene, må innbefatte:

  • infrastruktur og stabsstøtte for ledelsesapparatet

  • infrastruktur på skadestedet, strøm og belysning

  • høykapasitets pumpe- og vannforsyning og lensing

  • understøtte søk og redning i urbane strøk (sammenraste bygninger)

  • egenbeskyttelse og saneringsbistand på forurenset skadested

  • vannrensning

  • mobilitet, internt i gruppene og mellom distriktene, vei og terrengtilpasset.

7.3.4 Tyngre materiell og tilpasset utrustning

Sivilforsvaret disponerer i dag en del relevant materiell for å imøtekomme ulike behov, noe som bør videreføres i den nye organisasjonen, men utvalget registrerer at en del materiell er av variabel kvalitet og eldre årgang og at det eksisterer et etterslep på investeringer. Etter utvalgets oppfatning kan man kategorisere manglene i tre kategorier:

Utstyret eksisterer, men må vedlikeholdes og suppleres – avdelingskjøretøy og brannmateriell

Utstyret eksisterer, men må økes i antall og kvalitet – infrastruktur og stabsstøtte for ledelsesapparatet, infrastruktur på skadested, områdebelysning og aggregater, CBRN egenbeskyttelse og saneringsbistand

Utstyret må anskaffes nytt – tyngre materiell for vannforflytning, vannrensing, utrustning for operasjoner i urbane omgivelser, tilpasset transport kapasiteter for vei og terreng

En beregning av investeringsbehovet i 20071 beskriver et behov for engangsinvesteringer på 27 mill. NOK for å anskaffe mobile kapasiteter for å håndtere store hendelser som flom, oversvømmelser, urent vann og andre hendelser med mangelfull skadestedsinfrastruktur. Dette omfattet lensepumper, områdebelysning, strømforsyning for utstyret og teltfasiliteter for ledelsen. Den samme studien beskriver et etterslep på investeringer i størrelse 30 NOK innenfor mobilitet og materiell. Utvalget anbefaler at det gjennomføres en utredning av behovet for nødvendige investeringer og kostnader for anskaffelse, opplæring og bruk av de manglende kapasiteter.

7.3.5 Kompetanseløft i alle ledd

Fast ansatte utgjør kjernen i organisasjonen

De ulike fasene i beredskaps- og krisehåndteringsarbeid krever omfattende kompetanse hos de fast ansatte tjenestemenn og de tjenestepliktige. De faste ansatte må inneha nødvendig kompetanse innen risiko- og sårbarhetsarbeid og ledelse og stabsarbeid ved håndtering av store hendelser. Videre må de kunne være pådrivere i det utøvende leddet i det organiserte samvirkearbeidet. De må kunne planlegge, gjennomføre og evaluere øvelser, utøve operativ ledelse, samt kunne være pådrivere for å etablere, vedlikeholde og veilede når det gjelder ressursoversikter i eget distrikt. Utover dette må alle operative tjenestemenn ha nødvendig fagkompetanse innen de ulike disipliner som de tjenestepliktige utøver. Dette innebærer en omfattende, planmessig kompetanseheving og vedlikehold av kompetansen til de fast tilsatte tjenestemenn.

Utvalget vurderer dette som nødvendig for at beredskapsstyrken med sin nye rolle skal oppfattes som en troverdig støttespiller for beredskapsarbeidet i kommuner, fylkesmannsembeter, nødetater, frivillige organisasjoner og andre beredskapsetater.

Kompetente og motiverte tjenestepliktige

For å ivareta de eksisterende og de nye oppgavene på en faglig og sikkerhetsmessig forsvarlig måte må dagens grunnutdanning styrkes betydelig. Lengde og innhold på utdanningen må utredes nærmere, men en grunnutdanning på 6-8 uker vurderes som et minimum. Utvalget mener det er formålstjenlig å gjennomføre grunnutdanning todelt; en felles faglig plattform, og en påbygningsdel med faglig spesialisering. Med sin desentraliserte struktur og lokale tilstedeværelse, er det formålstjenlig at beredskapsstyrkens kapasiteter dels er sammenfallende i hele landet, og dels er tilpasset de lokale risikobilder. Dette åpner også for muligheten til å gjennomføre hele eller deler av fagspesialiseringen desentralisert, gjerne gjennom et regionalt samarbeid mellom flere distrikter. Man bør også kartlegge ulike kurs og kompetansetiltak som eksisterer hos samarbeidspartnere og som kan være relevante å integrere i beredskapsstyrkens spesialistutdanning og tilby disse. Utvalget vurderer at kompetansen man tilfører de tjenestepliktige er vesentlig både for den tjenestepliktiges motivasjon og for beredskapsstyrkens kvalitet og anseelse. Det må derfor tilstrebes at utdanning og kurs gir de tjenestepliktige formalkompetanse, herunder sertifikater, studiepoeng eller lignende.

Det bør legges til rette for at en styrket utdanning i Statens beredskapsstyrke helt eller delvis kan inngå som en modul i deltidsutdanningen for brannkonstabler eller som del av fagutdanningen i andre relevante nød- og beredskapsetater. Danmark har innført et liknende system og har registrer at dette har økt motivasjonen til å tjenestegjøre i beredskapsstyrken.

Ordningen med påbyggende befalskurs og fagkurs må videreføres og styrkes, og også innbefatte fast ansatte sammen med tjenestepliktige.

En økt grunnutdanning må følges opp med en tilstrekkelig vedlikeholdstrening og lokal opplæring. Utvalget mener at dagens øvingsmengde må økes og og gis den kvalitet som er nødvendig for å sette mannskapene i stand til å løse oppdrag på en god måte.

I sum innebærer dette et betydelig kompetanseløft for etaten. Statens beredskapsstyrke vil derfor være i stand til å håndtere sine oppdrag bedre i fremtiden. Utvalget mener at økt kompetanse er tvingende nødvendig for at styrken skal kunne mestre de krevende utfordringer de vil bli stilt overfor i dagens og morgendagens samfunn. Til tross for at dagens Sivilforsvar har god kompetanse på ulike felt, mener utvalget at kompetanseheving og karriereplaner må gjennomgås og struktureres. Utvalget er av den oppfatning at dette, utover den rene kompetansehevingen, vil gi en betydelig statusheving for etatens ansatte og tjenestepliktige.

7.3.6 Rekruttering og forvaltning av mangfoldet

Rekruttering av personell til beredskapsstyrken vil også i fremtiden basere seg på lovfestet tjenesteplikt2. En økt status gjennom en tydelig beredskapsstyrke med kompetansegivende utdanning kan forventes å rekruttere personell som ikke Forsvaret disponerer direkte fra sesjon. En økt andel unge tjenestepliktige som gjennomgår opplæring i Statens beredskapsstyrke vil også bidra til å heve lokalsamfunnets totale robusthet. Utvalget mener muligheten for å kunne velge tjeneste i Statens beredskapsstyrke på sesjon, som et alternativ til militær førstegangstjeneste, bør vurderes. Danmark har en slik ordning.

Utvalget mener at det mangfold som dagens Sivilforsvar representerer, med begge kjønn godt representert og med god spredning på alders- og yrkesbakgrunn, er en styrke som må beholdes i den fremtidige beredskapsstyrken. Ved direkte rekruttering av personell ivaretar man også muligheten for å kunne rekruttere spesialistkompetanse innenfor enkelte disipliner.

Det administrative arbeidet knyttet til seleksjon, innkalling og forvaltning av personell kan etter utvalgets vurdering rasjonaliseres og effektiviseres gjennom sentralisering i DSB og ved kompetansesenteret på Starum. I dagens organisasjon er dette et arbeid som er lite formålstjenlig organisert, desentralisert og fordelt på alle distriktene, samt i DSB.

Utvalget vurderer det som avgjørende at det pågående forskriftsarbeidet til sivilbeskyttelsesloven resulterer i bedre økonomiske kompensasjonsordninger for tjenestepliktige under utdanning og øvelser. For lovpålagt tjeneste av lengre varighet må mannskapene tilbys rettferdige og forsvarlige ordninger som ikke gjør at tjenesteplikten blir en økonomisk byrde.

7.3.7 Internasjonal innsats og nasjonal overføringsverdi

DSB ved sivilforsvarsavdelingen forvalter i dag ulike kapasiteter for internasjonal innsats. Dette finansieres av Utenriksdepartementet, men innebærer en ikke ubetydelig arbeidsinnsats for både Sivilforsvarets sentrale ledelse og kompetansesenteret på Starum. Mannskapene i disse innsatsavdelingene er ikke underlagt tjenesteplikt i Sivilforsvaret, og verken materiell eller personell er innrettet mot hurtig innsats i nasjonale hendelser.

Utvalget er av den oppfatning at erfaringer og kompetanse ervervet gjennom håndtering av store hendelser internasjonalt, er viktige for nasjonal innsats. Kapasitetene, i form av materiell og personell, for utenlandsinnsats bør kunne anvendes ved nasjonale hendelser på en smidig og ubyråkratisk måte. Videre bør de fremtidige kapasiteter i Statens beredskapsstyrke være forberedt og tilgjengelig for å kunne bistå internasjonalt dersom behovet skulle oppstå og det anses riktig. Utvalget er av den oppfatning at dette vil kunne gi mer effektiv forsterkning ved kriser og katastrofer, både ute og hjemme.

7.4 Samarbeid, samordning og sammenslåing

Utvalget anser en sammenslåing av dagens Sivilforsvar og Heimevernet til én organisasjon, med bibehold av den folkerettslige beskyttelsen av sivilforsvars-oppgavene, som lite hensiktsmessig av grunner som er omtalt nærmere under kapittel 6. Kort sagt er de to etatenes primæroppgaver så grunnleggende forskjellige at utvalget, samlet sett, ikke finner vesentlige fordeler ved å slå dem sammen.

Imidlertid er utvalget av den oppfatning at det bør etableres et tettere samarbeid og samordning av ulike funksjoner mellom disse etatene.

Felles seleksjon og samarbeid om forvaltning av de tjenestepliktige

Rekruttering av personell både til Heimevernet og Statens beredskapsstyrke bør også i fremtiden basere seg på lovfestet tjenesteplikt. Ved at Forsvaret har innført sesjonsplikt for kvinner, mener utvalget man bør videreutvikle dagens samarbeid mellom DSB og Vernepliktsverket (VPV) omkring seleksjon av personell. Under sesjon er det en fremtidig mulighet at VPV klassifiserer og fordeler direkte til Statens beredskapsstyrke. VPV kan stå for innkalling av personell på lik linje med nytilføringer i Heimevernet. Fritaksordningen er en ordning for totalforsvaret som skal ivareta den sivile beredskapen i samfunnskritiske virksomheter i tilfelle krise/krig. Nøkkelpersonell i disse virksomhetene må være disponert på sin arbeidsplass. Dette personellet skal derfor, med noen angitte unntak, ikke være disponert til Forsvaret eller i Statens beredskapsstyrke. Utvalget er av den oppfatning at ordningen ikke fungerer optimalt og etter intensjonen. Ved å se Fritaksordningen i et felles Totalforsvar – Sivilberedskaps perspektiv, bør det være mulig å finne forbedrede løsninger som bidrar til å disponere samfunnskritisk kompetanse ut fra en helhetlig beredskapsmessig vurdering. Et utvidet samarbeid, som skissert over, vil trolig fremtvinge endrede/tilpassede felles dataløsninger.

Samarbeidet mellom Forsvarets sanitet og DSB, knyttet til oppfølging av personell i internasjonal tjeneste, bør formaliseres og videreutvikles.

Logistikk og materiellanskaffelser

Utvalget anbefaler også at Statens beredskapsstyrke og Forsvaret går i et nærmere samarbeid i forbindelse med logistikk og forsyningstjenesten. Utvalget ser det kan være synergier med å gjennomføre materiellprosjekter og anskaffelser. En samordning av innkjøp vil også kunne gi effektivisering hvis den gjøres på en god måte. Utover innkjøp og anskaffelser vil utvalget anbefale forbedring av dagens muligheter for å overføre materiell som Forsvaret ikke har behov for, til Statens beredskapsstyrke.

Felles øvelser med økt utbytte

Utvalget mener det i større grad bør gjennomføres felles øvelser for Forsvaret og sivile etater, samt at muligheter for sivil deltakelse på Forsvarets store, nasjonale øvelser videreføres. Felles øvelser vil bedre samhandlingen mellom de sivile og militære statlige forsterkningsressursene. Øvingsutvalg og ulike samarbeidsfora på de ulike nivå bør involvere alle primær- og forsterkningsressurser for å kunne utvikle en bredere samarbeidsplattform. Det legges i denne forbindelse til grunn at forsterkningsbehovet i første rekke gjelder forsterkning knyttet til sivile hendelser og kriser i fredstid, men må sees i sammenheng med organisasjonenes oppgaver i væpnet konflikt. Dette krever et godt planleggingssystem med felles forståelse blant aktørene.

Felles kurs og kompetansehevingstiltak

Til tross for de grunnleggende ulikheter i primærfunksjoner i Statens beredskapsstyrke og Heimevernet, er utvalget av den oppfatning at det finnes muligheter til et tettere samarbeid innen kompetanseutvikling. Dette vil dreie seg om felles fagområder som håndtering av hendelser, øvingsplanlegging og gjennomføring, evalueringsarbeid, enkelte fagdisipliner som sanitet og CBRN, logistikk osv. Deltakelse ved hverandres kurs, eller arrangering av felles kurs vil øke gjensidig forståelse og utvikle gode relasjoner for samarbeid. Et slikt samarbeid bør tilstrebes på distriktsnivå, mellom etatenes skoler og på sentralt nivå.

Samordning mellom statlige og frivillige ressurser

Roller og oppdrag for Statens beredskapsstyrke forutsetter at vi har en sterk frivillig lokal redningsberedskap. På bakgrunn av innspill fra Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum og andre ber utvalget regjeringen vurdere å sette ned et utvalg som ser på hvordan det offentlige skal kunne understøtte frivillig beredskap på en samordnet og effektiv måte. I dette ligger også at man bør se på støtteordninger, regelverk, faglige standarder, permisjonsreglement og ikke minst operative forhold.

7.5 Effektiviseringstiltak

Utvalget har i sine vurderinger i kapittel 6.5 beskrevet noen effektiviseringstiltak som bør vurderes ved omstillingen til Statens beredskapsstyrke.

Både i den sentrale ledelse og ved det enkelte distrikt bør de operative funksjoner som gir en samfunnssikkerhetsmessig effekt, rendyrkes i større grad enn nå. De administrative funksjoner kan etter utvalgets oppfatning også i større grad sentraliseres og/eller regionaliseres til utvalgte distrikt. Det bør vurderes hvorvidt det samlede behov for administrativ støtte i Statens beredskapsstyrke er tilfredsstillende understøttet av DSB.

Fotnoter

1.

Fortsterkning, beskyttelse og samvirke, Sivilforsvarsstudien 2007

2.

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret, Sivilbeskyttelsesloven § 7

Til dokumentets forside