Ot.prp. nr. 43 (2008-2009)

Om lov om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven)

Til innholdsfortegnelse

10 Ekspropriasjon

10.1 Innledning

Det har vært få ekspropriasjonssaker etter mineralavståingsloven og bergverksloven. De siste ti årene har departementet behandlet til sammen åtte saker om ekspropriasjon etter disse lovene. Departementet antar at det heller ikke i fremtiden vil være mange slike saker. Grunneiere har gjennomgående en positiv holdning til næringsutvikling på egen eiendom. I det overveiende antall tilfeller vil derfor næringen og grunneier fremforhandle en avtale om mineralaktivitet. Ekspropriasjon skal være en sikkerhetsventil for den som har funnet en forekomst, men som ikke får i stand en avtale med grunneieren om videre undersøkelser og/eller utvinning, og der sterke samfunnsmessige hensyn taler for utvinning. Behovet for ekspropriasjon kan gjøre seg gjeldende både for undersøkelser og rett til utvinning. Innføringen av leterett også for grunneiers mineraler gjør at det på letestadiet ikke vil være behov for regler om ekspropriasjon.

Ekspropriasjon kan gjelde både selve forekomsten og nødvendige rettigheter i forbindelse med undersøkelse og utvinning, eksempelvis veirett og rett til lagringsplass og driftsbygninger.

Bestemmelsene om ekspropriasjon som foreslås i den nye mineralloven, vil ikke regulere ekspropriasjonsprosessen fullt ut. Bestemmelsene suppleres av blant annet lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom (oreigningsloven), lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningsloven) og lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven).

10.2 Gjeldende rett

Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom (oreigningsloven) er den alminnelige loven om ekspropriasjon. Oreigningsloven gir en generell hjemmel for ekspropriasjon til en rekke tiltak og virksomheter som er regnet opp i loven § 2. Lovens bestemmelser gjelder så langt de passer også når det eksproprieres etter annet lovverk.

Bergverksloven har ekspropriasjonshjemler for statens mineraler, og i mineralavståingsloven er det ekspropriasjonshjemler for avståelse av grunneiers mineraler. Det vises til kapittel 4.2.7 og 4.3.3.2.

De generelle ekspropriasjonsrettslige prinsippene som følger av oreigningsloven gjelder også ved ekspropriasjon til mineralformål, jf. oreigningsloven § 30. Ekspropriasjonsvedtak skal ikke treffes med mindre det er «tvillaust» at inngrepet vil være «til meir gagn enn skade», jf. oreignings­loven § 2 andre ledd. Bestemmelsen stiller krav om klar interesseovervekt for at ekspropriasjonstillatelse skal gis. Det følger videre av oreignings­loven § 2 første ledd at tillatelse til ekspropriasjon bare kan gis så langt det trengs til eller for de tiltak som er ramset opp i loven. Dette innebærer at det ikke kan gis tillatelse til ekspropriasjon i større utstrekning enn det som er nødvendig.

10.3 Ekspropriasjon - statens mineraler

10.3.1 Departementets forslag

For statens mineraler foreslo departementet i høringsnotatet å videreføre ekspropriasjons­reglene i bergverksloven i den nye mineralloven. Selve mineralressursene vil det ikke være nødvendig å søke ekspropriert. Tillatelse til mineralrettighetene gis av Bergvesenet dersom vilkårene er oppfylt. Behovet for ekspropriasjon knytter seg til å sikre atkomst både for å foreta undersøkelser av mineralet og for å utvinne dette. Ekspropriasjon kan også være nødvendig for å kunne foreta nødvendige inngrep som grunneier eller bruker av grunnen ikke samtykker til. Dette er særlig aktuelt på undersøkelsesstadiet. For øvrig skal det fortsatt kunne gis ekspropriasjon for å sikre områder til nødvendig foredling av mineralet.

Departementet foreslo videre å endre vedtaksorganet i ekspropriasjonssaker. Se nærmere om dette i kapittel 10.5.

10.3.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om ekspropriasjonsregler for statens mineraler.

10.3.3 Departementets vurdering

Det er fortsatt behov for ekspropriasjonsregler for å sikre rett til nødvendige tilknyttede aktiviteter både ved undersøkelse og utvinning av forekomst av statens mineraler. Det foreslås derfor ekspropriasjonshjemler i lovforslagets § 38, og det vises til merknadene til disse i kapittel 18.

10.4 Ekspropriasjon – grunneiers ­mineraler

10.4.1 Departementets forslag

I høringsnotatet skisserte departementet behovet for endringer av ekspropriasjonsreglene knyttet til grunneiers mineraler. Innføringen av leterett etter grunneiers mineraler innebærer at det ikke er nødvendig å søke om ekspropriasjon til dette. Derimot kan behovet for ekspropriasjon fortsatt være til stede for å undersøke grunneiers mineraler og for å utvinne disse. I tillegg vil det være behov for å sikre atkomstrett osv.

I dialogen med grunneier- og næringsorganisasjonene er departementet blitt gjort oppmerksom på behovet for å vurdere flere endringer i gjeldende ekspropriasjonsregler. Næringsorganisasjonene har pekt på at undersøkere av grunneiers mineraler ikke har den nødvendige sikkerhet for å bli tilkjent rettighetene til å utvinne forekomsten dersom den viser seg å være drivverdig. Prospektering kan medføre store kostnader, og man kan ikke forvente at noen vil investere penger i prospektering uten en viss garanti for å få rett til å drive ut eventuelle funn. En mulighet er å gi den undersøkeren som har best prioritet, dvs. først i tid, og som finner en drivverdig forekomst, en lovbestemt fortrinnsrett til ekspropriasjon dersom avtale med grunneier ikke oppnås.

Departementet har vurdert alternativer som tar sikte på både å ivareta hensynet til å sikre undersøkerens rettigheter og hensynet til å sikre grunneier retten til å selge forekomsten på vanlige forretningsmessige vilkår til høystbydende (dvs. på markedsvilkår). Slik departementet ser det, oppstår problemet hvis det er en tredjepart som er villig til å betale et høyere vederlag for retten til å drive ut forekomsten enn det vedkommende med undersøkelsesrett er villig til å gjøre. Videre kan det tenkes grunneiere som ønsker å favorisere nærstående eller andre på bekostning av undersøkeren.

Det er ofte svært usikkert om en forekomst er drivverdig. Kun et fåtall av undersøkelsene ender opp i funn av drivverdige forekomster. Dette må også tas i betraktning ved utforming av ekspropriasjonsreglene. Det kan virke urimelig om tredjemenn kan vente til det er avklart om forekomsten er drivverdig eller ikke, for så å by mer enn undersøkeren når det er konstatert drivverdighet. Dette kan virke undergravende på bransjen som helhet og nærmest stoppe undersøkelsesaktiviteter. Departementet foreslår en løsning der den som har undersøkelsesrett (basert på avtale eller ekspropriasjon) skal få en førsterett til ekspropriasjon av retten til utvinning. Undersøkeren er med andre ord sikret en mulighet til utvinningsrett dersom han gjennom sine undersøkelser kan dokumentere drivverdighet. En forutsetning for at undersøkeren skal sikres en slik rett, er at han har tilbudt grunneieren markedsvilkår for å utvinne forekomsten. Ved vurderingen om hva som er markedsvilkår vil departementet ta i betraktning utgiftene som undersøkeren har hatt i forbindelse med undersøkelsene.

Departementet forutsetter at avtalemekanismen forsøkes brukt først, mens ekspropriasjonshjemmelen unntaksvis kan komme til anvendelse. Den som bygger sin rett til undersøkelser på avtale med grunneier vil normalt sikre seg rettigheter til eventuell utvinning og drift allerede på det stadiet da det inngås avtale om undersøkelse. Departementet mener det fortsatt i hovedsak må være aktørens ansvar å sikre seg rett til utvinning når vedkommende inngår en avtale med grunneieren om å få undersøke på vedkommendes eiendom. Ønsker grunneieren å begrense avtalen kun til å gjelde undersøkelser, og deretter velger å selge forekomsten til en tredjemann etter at aktørens arbeider har vist seg å være vellykket, har aktøren mulighet til å søke om ekspropriasjon på vanlige vilkår. Er det flere aktører som søker om å ekspropriere den samme forekomsten, skal aktøren som har avtale om undersøkelsesrett gis en fortrinnsrett til ekspropriasjon. Avgjørelsen om det skal gis tillatelse til ekspropriasjon, vil bygge på det alminnelige ekspropriasjonsrettslige skjønnet.

10.4.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er samlet positive i synet på ekspropriasjonsadgangen.

Den norske advokatforening er enig i at undersøker med førsterett normalt bør ha prioritet til utvinning.

Skogeierforbundet ser at det kan være behov for ekspropriasjonsadgangen i enkelte tilfeller ut fra samfunnsmessige hensyn. Forbundet skriver:

«Når vi til tross for skepsisen mot tvangsinngrep, likevel ikke har innvendinger mot adgangen til ekspropriasjon som foreslås i høringsdokumentet, skyldes dette flere forhold. For det første finnes en viss adgangen allerede etter dagens lovverk, og for det andre innser vi at ekspropriasjon av og til må kunne benyttes av hensyn til samfunnsinteresser. Men vi understreker den grunnleggende forutsetning at ekspropriasjonsinngrep alltid må være «tvillaust meir til gagn enn til skade». Vi har, som sagt, tro på at ekspropriasjonsadgangen i § 36 i hovedsak vil vise seg å ha karakter av å være en sikkerhetsventil.

Det er alltid et vilkår for å få samtykke til å ekspropriere at det først skal være gjennomført reelle forsøk på å få til frivillig avtale. Norges Skogeierforbund legger stor vekt at det må gå tydelig fram av lovforarbeidet (proposisjonen) at det i slike forhandlinger skal ha vært framsatt tilbud til grunneieren om markedsvilkår for å drive ut forekomsten, slik det er omtalt i høringsdokumentet.»

PIL støtter departementets forslag til endring av ekspropriasjonsreglene, slik at undersøkerens rettigheter styrkes etter å ha lagt vesentlige ressurser i å undersøke en eventuell forekomst, og skriver at det er en naturlig forutsetning at grunneieren tilbys markedsverdi for utvinning av forekomsten.

10.4.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at høringsinstansene er udelt positive til forslaget om en rett for undersøker til å ha fortrinn til ekspropriasjon av utvinningsretten fremfor andre søkere.

Som nevnt er ekspropriasjonshjemlene i mineralloven ment å være en sikkerhetsventil som unntaksvis forutsettes å komme til anvendelse. Hovedregelen, slik det også er i gjeldende rett, vil fortsatt være prinsippet om avtalefrihet slik at grunneier og mineralselskap kan inngå en avtale som sikrer selskapet de nødvendige rettigheter til mineralet. Gjennom avtale med grunneier kan selskapet sikre seg rett til undersøkelse og utvinning av mineralet. Dette vil fortsatt være det rettsgrunnlaget som vil gi selskapet best sikkerhet for rettighetene til mineralet.

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at ekspropriasjon til undersøkelse og utvinning skal fattes ved to separate vedtak. Dette åpner for at man kan få reelle forhandlinger om en forekomst ved at flere interessenter kan vise sin interesse. På undersøkelsesstadiet vil det heller ikke være mulig å foreta en helhetlig og fullstendig ekspropriasjonsrettslig vurdering av om et tiltak «tvillaust er til meir gagn enn skade». Denne avveiningen kan først skje etter at forekomsten er undersøkt, og man har kunnskap om tiltakets fordeler og ulemper.

Før det kan søkes om ekspropriasjon må partene først ha ført reelle forhandlinger om å inngå avtale, slik kravet er etter oreigningsloven § 12. For grunneiers mineraler vil det også være en forutsetning for å innvilge ekspropriasjon at undersøker har tilbudt grunneier alminnelig markedspris for mineralforekomsten. Aktører som «skambyr» vil dermed ikke omfattes av ekspropriasjonsretten. Lovens ekspropriasjonshjemler er ikke ment å fange opp tilfeller der avtale mellom grunneier og mineralselskap ikke oppnås fordi selskapet ikke vil betale markedspris for rettighetene til mineralressursen. Loven vil først og fremst komme til anvendelse der grunneier motsetter seg at eiendommen skal brukes til mineralutvinning eller at vedkommende undersøker gis slik rett.

I tilfeller der det ikke er mulig å oppnå avtale med grunneier, kan mineralselskapet søke Direktoratet for mineralforvaltning om ekspropriasjon til undersøkelse av mineralet. Den som innvilges rett til undersøkelse ved ekspropriasjonsvedtak, og finner en drivverdig forekomst, må henvende seg til grunneier med sikte på å fremforhandle en avtale om rett til utvinning av mineralforekomsten. Dersom forhandlingene ikke fører frem, kan undersøker søke om ekspropriasjon av forekomsten. I vurderingen av om ekspropriasjon skal innvilges vil det alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsippet om at tiltaket «tvillaust er til meir gagn enn skade» ligge til grunn for vurderingen. Fordelene med tiltaket både for tiltakshaver og samfunnet må vurderes opp mot ulempene for grunneier og eventuelle andre.

Normalt vil det være én interessent til forekomsten. Den som ikke oppnår avtale med grunneier, kan søke om, og få innvilget ekspropriasjon, hvis vilkårene er oppfylt. Er det flere konkurrerende interessenter til en forekomst, vil det være behov for å sikre at undersøker gis rett til utvinning av mineralet gjennom ekspropriasjonsreglene. Ekspropriasjonsvilkårene må selvsagt være oppfylt, også slik at søker har den nødvendige kompetanse for å drive mineralforekomsten.

Undersøker med ekspropriert rett til under­søkelse som har funnet en drivverdig forekomst, kan havne i en situasjon der grunneier inngår avtale med en annen interessent, for eksempel fordi denne tilbyr en høyere pris. I slike tilfeller kan undersøker søke om ekspropriasjon av utvinningsretten. Under forutsetning av at undersøker har tilbudt grunneier markedspris, vil det være grunnlag for å ekspropriere retten til fordel for den som har undersøkt forekomsten. Et selskap som har foretatt undersøkelser og nedlagt økonomiske ressurser i undersøkelsene, bør også sikres retten til utvinning av ressursene. Dette vil gi investorer insitament til å starte undersøkelser etter grunneiermineraler, og dermed bidra til å oppfylle målet om økt aktivitet på grunneiermineralene. I motsatt fall kan en manglende fortrinnsrett føre til betydelig usikkerhet om rettighetsforholdene til grunneiermineralene, og virke dempende på aktiviteten.

Tilsvarende gjelder dersom undersøker har inngått avtale med grunneier om undersøkelse, men ikke oppnår avtale om utvinningsrettighetene, som tilstås en annen aktør. Også her vil under­søker som har investert i undersøkelsesarbeider, ha behov for en fortrinnsrett til ekspropriasjon av utvinningsrettighetene.

Departementet foreslår derfor at det i tilfeller med flere konkurrerende aktører normalt skal eksproprieres til fordel for den undersøker (med ekspropriert rett til undersøkelse) som har investert i undersøkelsesarbeider. Dette støttes også av høringsinstansene. Det er tatt høyde for dette i lovteksten, se § 37 og merknadene til bestemmelsen i kapittel 18.

For grunneiers mineraler kan det være nødvendig med ekspropriasjon både av grunn og forekomst. Utgangspunktet vil være ekspropriasjon av forekomsten og nødvendig tilgang til denne, for eksempel en veirett, nedgang til gruver etc. Dette innebærer normalt en bruksrett og ikke eiendomsrett til grunnen. Ekspropriasjonsvedtaket skal begrenses til det som er nødvendig for å undersøke/utvinne forekomsten.

Ekspropriasjon av eiendomsrett til grunn vil gjennomgående være mer inngripende for grunneier enn ekspropriasjon av rettigheter over fast eiendom (for eksempel en tidsbegrenset veirett eller ekspropriasjon av selve forekomsten). Hvorvidt det skal gis tillatelse til ekspropriasjon av grunn eller bare en rettighet, må i utgangspunktet avgjøres på bakgrunn av hva eksproprianten har søkt om. Det følger av oreigningsloven § 2 første ledd at det ikke skal gis tillatelse til ekspropriasjon i større utstrekning enn det som er nødvendig. En søknad om ekspropriasjon av grunn må derfor avslås hvis forvaltningsorganet mener at det er tilstrekkelig for eksproprianten å ekspropriere rettighet til grunnen. Avståelse til eiendomsrett kan imidlertid være aktuelt hvis grunnen etter endt drift kan ha en negativ verdi som følge av driften (for eksempel forurensning). Det samme gjelder hvis grunneier selv ønsker ekspropriasjon av eiendomsrett fremfor ekspropriasjon av en begrenset rett, for å skaffe seg erstatningstomt eller av andre årsaker.

Ved opphør av drift vil de eksproprierte rettighetene falle tilbake til grunneier med mindre det er avstått eiendomsrett.

I tillegg til ekspropriasjon av den mineralske forekomsten kan det være nødvendig med ekspropriasjon av atkomst til forekomsten, for eksempel veirett. Også her vil kravet til nødvendighet innebære at kun det som er nødvendig for å utvinne forekomsten, kan eksproprieres.

Om ekspropriasjon kan finne sted på områder som er unntatt fra leting og undersøkelse, skal vurderes ut fra det ekspropriasjonsrettslige prinsippet om at tiltaket «tvillaust er til meir gagn enn skade». Ekspropriasjon i slike områder kan være aktuelt dersom grunnen eller rettighetene trengs til utvinning av særlig verdifulle og/eller samfunnsnyttige mineraler. Departementet antar at det må stilles strenge krav til interesseovervekt i disse tilfellene. Verdien for søkeren må være vesentlig større enn det tap som voldes den som blir berørt av ekspropriasjonen.

10.5 Ekspropriasjonsmyndighet

10.5.1 Departementets forslag

Minerallovutvalget foreslo at spørsmålet om ekspropriasjon til undersøkelsesarbeider skal skje og i tilfelle i hvilket omfang, skulle avgjøres ved skjønn. Departementet har ikke videreført utvalgets forslag på dette punkt.

Ekspropriasjon av undersøkelsesrett vil i utgangspunktet være av beskjeden størrelse. Det ligger likevel et moment av tvang i ekspropriasjonssaker, slik at det etter departementets mening bør være gode og grundige saksbehandlingsregler i disse sakene. Departementet foreslår derfor at ekspropriasjon skal skje etter tillatelse fra Bergvesenet.

Ved at avgjørelsesmyndigheten legges til Bergvesenet vil dermed forvaltningslovens saks­behandlingsregler ligge til grunn for vurderingen av hvorvidt ekspropriasjon skal gis og ikke reglene i skjønnsprosessloven. Etter forvaltningsloven § 17 skal forvaltningsorganet utrede saken så godt som mulig før vedtak fattes. Et vedtak fra Bergvesenet kan påklages til Nærings- og handelsdepartementet, og deretter eventuelt bringes inn for de ordinære domstoler. Etter reglene i oreigningsloven kapittel III skal erstatningsutmålingen avgjøres ved skjønn der partene ikke kommer til enighet.

Videre vil bergfaglige vurderinger knyttet til undersøkelsen være et sentralt vurderingstema ved avgjørelsen av spørsmål om ekspropriasjon til undersøkelse. Dette forutsetter inngående kjennskap til undersøkelsesarbeider, noe som etter departementets oppfatning gjør det naturlig å legge avgjørelsesmyndigheten til den fagmyndighet som har denne kunnskapen. Også dette forholdet tilsier at avgjørelsesmyndigheten legges til Bergvesenet.

Ekspropriasjon til utvinningsrett innebærer mer omfattende vurderinger enn rett til undersøkelse. I tillegg til bergfaglige vurderinger vil det på dette stadiet måtte foretas bredere samfunnsmessige vurderinger. Det er derfor naturlig å legge myndigheten til departementet med klagerett til Kongen.

10.5.2 Høringsinstansenes syn

Det har ikke kommet synspunkter i høringsrunden på departementets forslag om vedtaksmyndighet i ekspropriasjonssaker.

10.5.3 Departementets vurdering

Departementet viser til synspunktene i hørings­notatet og tiltrer disse. Ekspropriasjonsmyndigheten i saker om ekspropriasjon til undersøkelse av mineralforekomster legges til Direktoratet for mineralforvaltning. Myndigheten til å avgjøre saker om ekspropriasjon av utvinningsrett til mineralforekomster legges til departementet.

10.6 Forholdet til plan- og bygnings­loven

10.6.1 Departementets forslag

I forslaget til ny minerallov kan det søkes departementet om ekspropriasjon til utvinning av mineraler. Også her er det krav om at området må være regulert før drift kan igangsettes. Departementet mener det er fornuftig at det kan søkes om ekspropriasjon og eventuelt gis samtykke til ekspropriasjon uavhengig av reguleringsplanprosessen, blant annet for å få på plass de nødvendige tillatelsene i tide. Her som for aktørsertifisering mener departementet at prosesser etter forskjellige lovverk bør holdes atskilt. En eventuell ekspropriasjonstillatelse vil bli gitt under forutsetning av (senere) til­latelse fra planmyndigheten. Dersom kommunen ikke vil regulere området til mineralvirksomhet, anser departementet det lite naturlig å gi ekspropriasjonstillatelse fordi virksomhet i området ikke kan settes i gang.

10.6.2 Høringsinstansenes syn

Departementet har ikke mottatt kommentarer til forholdet mellom plan- og bygningsloven og ekspropriasjonstillatelse etter mineralloven.

10.6.3 Departementets vurdering

Forholdet mellom mineralloven og plan- og bygningsloven omtales i kapittel 6.3.

Planmyndighetene avgjør om et område skal reguleres til mineralutvinning. Et vedtak om ekspropriasjon til mineralutvinning kan derfor ikke nyttes så lenge området ikke er regulert til dette formål. For større bygge- og anleggsarbeider skal det foreligge reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven 1985 § 23. Krav om reguleringsplan for større bygge- og anleggstiltak er videreført i ny lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling § 12-1 tredje ledd.

Utvinning vil regelmessig kreve reguleringsplan, mens leting og undersøkelsesarbeider ikke vil kreve planregulering. Arealplanene legger i utgangspunktet begrensninger for mineraldrift dersom området ikke er regulert til dette formålet, jf. plan- og bygningsloven 1985 § 20-6. Reguleringsplaner med regulering til mineralutvinning vil gå foran eldre arealplaner.

Departementet forslår at planmyndigheten gis høringsrett. Dette er en videreføring av dagens ordning hvor kommunen høres i den forberedende saksbehandling, en ordning som fungerer godt. Planmyndigheten kan uttale seg om områdets nåværende og eventuelt fremtidige planstatus. Områder som er utelukket for mineralutvinning kan dermed lokaliseres.

Det bør etter departementets oppfatning tilrettelegges for parallell behandling av plansaken og ekspropriasjonssaken, blant annet av hensyn til saksbehandlingstiden totalt sett for tiltakshaver. I vurderingen av om tillatelse til ekspropriasjon skal gis, vil forholdet til plan- og bygningsloven være av betydning for om ekspropriasjon skal tillates. Slik departementet påpekte i høringsnotatet, vil det ikke være aktuelt å gi ekspropriasjonstillatelse i områder som det ikke kan forventes vil bli tillatt for mineralutvinning.

10.7 Ekspropriasjonsvederlaget

10.7.1 Innledning

Utgangspunktet ved ekspropriasjon er at det skal ytes full erstatning. Dette prinsippet er nedfelt i Grunnloven § 105. Ekspropriasjonserstatningsloven har nærmere regler om utmålingen av erstatningen. Loven er nærmere omtalt i kapittel 10.7.4.4.

Spørsmålet om erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon av mineraler har størst betydning for grunneiers mineraler der det skal ytes erstatning for mineralene som sådan. For statens mineraler skal det ikke ytes erstatning for utvinning av mineralet til grunneier. Vedkommende tilstås en avgift for uttak av statens mineraler på sin grunn, se nærmere i kapittel 15. Det skal imidlertid ytes erstatning for ekspropriasjon av tilstøtende rettigheter som er nødvendig for utvinning av mineralene, forutsatt at dette faktisk må eksproprieres fordi det ikke oppnås frivillig avtale.

Erstatningsutmålingen skal i utgangspunktet baseres på reglene i ekspropriasjonserstatnings­loven, med de begrensninger som følger av mineralloven. Erstatningen skal settes til salgsverdien av det eksproprierte, så fremt ikke bruksverdien er høyere. Videre skal ulemper på gjenværende eiendom erstattes.

I høringsrunden har grunneierorganisasjonene fremholdt at det må gis full erstatning, dvs. markedsmessig verdi til grunneier, for utvinning av mineralressursene. De har vist til en avgjørelse i Rt. 1999 side 458 (omtalt som Fosenskjønnet) hvor det ble lagt til grunn en svært lav markedsverdi for mineralet, og grunneierorganisasjonene understreket at denne saken ikke må bli førende for andre skjønnssaker.

10.7.2 Departementets forslag

I høringsnotatet la departementet til grunn at hensynet til grunneier vil bli ivaretatt i en ekspropriasjonssak ved at prisfastsettelsen skal skje på markedsvilkår. Det skal ytes full erstatning i samsvar med reglene i ekspropriasjonserstatningsloven, med de begrensninger som følger av mineralloven.

Departementets utgangspunkt er at skjønnsretten skal vurdere prisen og prisnivået ut fra en normal bransjenorm, men også individuelle forhold ved den enkelte forekomst må tas hensyn til. I lovteksten foreslås det derfor tatt inn at verdifastsettelsen skal skje på grunnlag av markedspris.

10.7.3 Høringsinstansenes syn

Grunneierorganisasjonene og Den Norske Advokatforening kritiserer rettspraksis og gjeldende rett om erstatningsutmålingen. Fosenskjønnet kritiseres sterkt i begge høringsuttalelser, og det kreves at denne ikke videreføres i ny minerallov. Det vises spesielt til ekspropriasjonserstatningslovens krav om påregnelighet som vilkår for erstatning og praktiseringen av dette.

Skogeierforbundet går inn for at markedsvilkår skal legges til grunn ved erstatningsutmålingen, og omtaler Fosenskjønnet.

Norges Bondelag er positive til forslaget, men har som klar forutsetning at erstatningsutmålingen ikke kan være begrenset til det som følger av Fosenskjønnet. Bondelaget skriver at:

«Det må derfor presiseres at ressursen må verdsettes til hva som er gjennomsnittlig verdi i landet generelt sett for utvinner, dvs. uavhengig av hva en ekspropriat ut fra påregnelighetsprinsippet må finne seg i av verdireduserende element og begrensning i grunneiers rett til erstatning.»

Den Norske Advokatforening er av samme oppfatning som Norges Bondelag, og tingsrettsutvalget i advokatforeningen skriver:

«Dersom vederlagsloven § 6 skal legges i bunn for bestemmelse av markedsverdien, vil etter ovenstående grunneiers erstatningsposisjon bli meget svak. Advokatforeningen oppfatter imidlertid lovforslaget slik at når skjønnet skal basere erstatningen på normal og alminnelig markedsverdi, er det den alminnelige pris som oppnås ved salg av det produserte ikke mutbare mineral som legges til grunn. Det må være et gjennomsnittsbeløp basert på sammenlignende priser med hele landet som «distrikt». Denne fremgangsmåte har for øvrig vært benyttet ved prissetting av en annen naturressurs – fastsettelse av erstatning ved ekspropriasjon av fallverdier ved utbygging av vassdrag til elektrisk kraftproduksjon. Prinsipielt er det ikke forskjell på omsetningsverdien av en naturressurs som ikke mutbare mineraler og fallverdier.

Lovforslagets erstatningsbestemmelse i § 37 første ledd bør ta høyde for ovennevnte presisering av begrepet «markedsverdi». Alternativt må det fremgå av lovforarbeidene at Fosen-sakens påregnelighetsbetraktning ikke kan komme til anvendelse som begrensning i grunneiers rett til erstatning.»

Bergvesenet er av den oppfatning at utmålingsreglene ut fra gjeldende rettspraksis kan gi lite rimelige utslag, og viser til at det er utmålt svært lave erstatninger.

NHO støtter de ekspropriasjonsreglene som departementet foreslår, herunder at verdifastsettelsen skal skje på bakgrunn av markedspris.

Norges Skogeierforbund skriver at:

«Det er alltid et vilkår for å få samtykke til å ekspropriere at det først skal være gjennomført reelle forsøk på å få til frivillig avtale. Norges Skogeierforbund legger stor vekt at det må gå tydelig fram av lovforarbeidet (proposisjonen) at det i slike forhandlinger skal ha vært framsatt tilbud til grunneieren om markedsvilkår for å drive ut forekomsten, slik det er omtalt i høringsdokumentet.

Det er bra at forslaget til § 37 presiseres at verdifastsettelsen ved ekspropriasjon skal skje på grunnlag av markedspris. Det er mye om å gjøre at den kommende Odelstingspropposisjonen reserverer seg mot konklusjonene i Fosenskjønnet hvor verdiene utvilsomt ble fastsatt lavere enn markedspris. Den nye mineralloven bør forebygge de konfliktene som vil måtte oppstå dersom det ikke tydelig går fram av lovforarbeidet at vurderingene i Fosenskjønnet ikke er forenlig med intensjonene i den nye mineralloven.»

PIL støtter departementets forslag til endring av ekspropriasjonsregler, slik at undersøkerens rettigheter styrkes etter at undersøkeren har lagt vesentlige ressurser i å undersøke en eventuell forekomst, samtidig som det er en naturlig forutsetning at grunneieren tilbys markedsverdi for utvinning av forekomsten.

10.7.4 Departementets vurdering

10.7.4.1 Innledning

Høringsinstansene fra grunneiersiden og næringsorganisasjonene er enige i departementets forslag om at det ved ekspropriasjon etter mineralloven, dvs. mineralavståelse til kommersiell bruk, skal ytes erstatning etter markedspris. Det er således tilslutning til at dette hovedprinsippet skal legges til grunn ved ekspropriasjon etter mineralloven.

Departementet har også registrert grunneierorganisasjonenes synspunkt om at Fosen-skjønnet ikke må legges til grunn ved erstatningsutmålingen i saker etter mineralloven. Departementet finner det derfor nødvendig å redegjøre for hovedinnholdet i Fosenskjønnet og hovedprinsippene i den alminnelige ekspropriasjonserstatningsloven, og hvilken betydning det har i forhold til mineralloven.

10.7.4.2 Forholdet til annet ekspropriasjons­regelverk

Ekspropriasjon til mineralformål kan skje innen rammene av mineralloven. Så sant det omsøkte tiltaket faller inn under virkeområdet, vil det være grunnlag for å søke om ekspropriasjon med grunnlag i minerallovens ekspropriasjonshjemler. Ekspropriasjon til formål som ikke omfattes av lovens virkeområde, for eksempel uttak av masser i forbindelse med et veiprosjekt, vil det derimot ikke være mulig å søke om ekspropriasjon til etter mineralloven. Ekspropriasjonsgrunnlaget må i så fall søkes i annet lovverk som for eksempel oreigningsloven eller plan- og bygningsloven. Departementet legger til grunn at ekspropriasjon av mineralske forekomster hvor formålet er å nyttiggjøre seg den mineralske forekomsten normalt vil skje med hjemmel i mineralloven.

Det kan stilles spørsmål om erstatningsutmålingsreglene i mineralloven også vil gjelde for ekspropriasjon som er gitt med tillatelse i andre lover, men der det omsøkte tiltaket faller inn under minerallovens virkeområde.

Etter departementets vurdering må utmålingsreglene i mineralloven anses som en lex specialis regulering som kommer til anvendelse fremfor de generelle utmålingsreglene for øvrig, først og fremst ekspropriasjonserstatningsloven. Etter departementets oppfatning bør avståelse til mineralvirksomhet som faller inn under minerallovens virkeområde, følge utmålingsreglene i mineralloven uavhengig av ekspropriasjonstillatelse er gitt med hjemmel i mineralloven eller ikke. For grunneier er det viktig at retten til full erstatning for mineralressursen ikke påvirkes av om mineralselskapet søker ekspropriasjon etter mineralloven eller plan- og bygningsloven. Både forholdet til like konkurransevilkår og hensynet til å unngå vridningseffekter tilsier en slik løsning.

10.7.4.3 Fosenskjønnet

Fosenskjønnet er gjengitt i Rt. 1999 side 458 og gjaldt et avtaleskjønn. Spørsmålet i saken var om grunneiere ved omlegging og utbedring av vei kan kreve erstatning for steinmasser som er blitt benyttet til veianlegg, jf. ekspropriasjonserstatnings­loven § 6 første ledd andre punktum. Ekspropriasjonserstatningsloven § 6 lyder:

«Vederlag etter bruksverdi skal fastsetjast på grunnlag av avkastinga av eigedomen ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden. Det skal samstundes gjevast vederlag etter dagens pris for dei ressursane på eigedomen som vert oreigna og som har salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v. når dette er pårekneleg etter 1. punktum.»

Høyesterett la til grunn i dommen at grunneiers utnyttelse av steinmassene, uavhengig av inngrepet, ikke var påregnelig. Etter rettens mening var det ekspropriasjonsinngrepet som hadde muliggjort en økonomisk avsetning av mineralene. Uten ekspropriantens inngrep hadde det ikke vært marked for steinmassene. Siden påregnelighetskravet ikke ble ansett oppfylt var det heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning, se ekspropriasjonserstatningsloven § 5 andre ledd.

10.7.4.4 Ekspropriasjonserstatningslovens regler

Etter ekspropriasjonserstatningsloven § 4 er det den høyeste av salgs- eller bruksverdi som skal legges til grunn for erstatningen.

Salgsverdien er etter ekspropriasjonserstatningsloven § 5 det som vanlige kjøpere vil betale ved frivillig salg. Dette vil utgjøre alminnelig markedspris.

Bruksverdien skal etter § 6 fastsettes på grunnlag av avkastningen på eiendommen ved påregnelig utnyttelse som det er grunnlag for etter forholdene på stedet. Etter § 6 første ledd annen setning skal erstatningen for naturressurser på eiendommen, herunder sand- og grusforekomster, settes til dagens pris.

Et sentralt tema i ekspropriasjonserstatnings­loven er det såkalte påregnelighetskravet som stilles i både § 5 om salgsverdi og § 6 om bruksverdi. For mineralvirksomhet innebærer påregnelighetskravet at grunneier må kunne sannsynliggjøre at området kan brukes til mineralaktivitet for at han kan tilstås erstatning for mineralressursen som sådan.

Dersom eksproprianten, altså mineralselskapet, finner at forekomsten er økonomisk drivverdig vil det normalt være påregnelig at grunneier kan utnytte forekomsten, for eksempel ved å avhende forekomsten til en annen utvinner enn eksproprianten. Det fremgår av forarbeidene til ekspropriasjonserstatningsloven (Ot.prp. nr. 50 (1982-83) side 58-59, jf. side 48-49) at påregnelighetsvurderingen skal baseres på det som det etter forholdene er et «reelt grunnlag for». Ved mineralavståing etter mineralloven vil det derfor regelmessig være «reelt grunnlag» for utnyttelse av forekomsten «etter forholdene på stedet», da det nettopp er til samme utnyttelse det søkes om ekspropriasjon. Dette vil være normalsituasjonen ved ekspropriasjon etter mineralloven, i motsetning til ekspropriasjon til andre formål med hjemmel i andre lover. Slik departementet vurderer det kan derfor avståing etter mineralloven til kommersielle formål neppe anses å være problematisk i forhold til lovens vilkår om «påregnelighet». Dette vilkåret vil normalt være oppfylt.

Påregnelighetskravet vil normalt komme tyngre inn i erstatningsvurderingen hvis det kreves erstatning for annen utnyttelse enn ekspropriantens utnyttelse. Dette vil typisk være tilfelle dersom en grunneier krever erstatning for mineralene til bruk i industriell virksomhet, mens eksproprianten for eksempel kun vil betale erstatning for massen som fyllmasse til et byggeprosjekt. I slike tilfeller der det kreves erstatning for en annen utnyttelse enn ekspropriantens utnyttelse, vil det måtte foretas en vurdering av om det er reelt grunnlag for den utnyttelsen som grunneieren mener er aktuell. Dersom det ved ekspropriasjon til offentlige formål (dvs. ikke-kommersielle formål) viser seg at forekomsten ikke er økonomisk drivverdig, vil det normalt ikke være påregnelig med utnyttelse av forekomsten.

Etter loven skal det foretas en objektiv vurdering av forekomsten og ikke kun en subjektiv vurdering fra grunneiers side.

I ekspropriasjonserstatningsloven §§ 5 og 6 er prinsippet om at det skal ses bort fra verdiøkning som skyldes selve ekspropriasjonsvedtaket, nedfelt. Dette innebærer at det i utgangspunktet ikke skal ytes erstatning for mineraler som det av ulike årsaker ikke vil være fysisk eller økonomisk mulig for grunneier å utnytte dersom ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted. I forbindelse med en endring av ekspropriasjonserstatningsloven § 6, jf. Innst. O. nr. 65 (1996-1997), ble det blant annet uttalt følgende:

«I de tilfeller hvor ressursene ikke ville vært omsettelige f.eks. på grunn av transportkostnader til markedet eller forbudet i jordloven mot å avhende jord separat uten samtykke, har ikke disse ressursene noen aktuell salgsverdi på eierens hånd. I slike tilfeller er ekspropriaten etter flertallets syn ikke påført noe tap i denne relasjonen. Ekspropriasjonen i seg selv skal ikke gi ressurser en verdi som de ikke ville hatt dersom ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted. Derimot er det klart at en ekspropriasjon kan aktualisere en realisasjon av ressurser, f.eks. fordi ekspropriasjonen kan gjøre grunneier kjent med forekomstenes eksistens eller ved at ekspropriasjonen kan påvirke tidspunktet for realisasjon.»

Dette synspunktet er det all grunn til å stille spørsmål om rimeligheten av når private næringsinteresser eksproprierer til kommersielle formål. Ved ekspropriasjon etter mineralloven vil det være private næringsdrivende som eksproprierer økonomisk drivverdige forekomster på kommersiell basis. Regelen i ekspropriasjonserstatningsloven om at det skal sees bort fra verdiøkning som følge av ekspropriasjonsvedtaket, passer ikke i disse tilfellene. Dette i motsetning til ekspropriasjon til offentlige formål som for eksempel veibygging eller lignende, hvor en kommersiell utnyttelse ikke er grunnlaget for ekspropriasjonen.

Slik departementet ser det går det et klart skille mellom hvilke formål det eksproprieres til. Ved ekspropriasjon til kommersielle formål er det et klart lovmessig grunnlag for å fravike ekspropriasjonserstatningslovens krav om at det ved fastsettelsen av erstatningen skal ses bort fra verdiøkning som skyldes inngrepet/ekspropriasjonen. Så sant ekspropriasjonen omfattes av minerallovens virkeområde skal det ytes erstatning etter markedsprisprinsippet. Prinsippet om betaling av markedspris er også lagt til grunn i vassdragsretten for vannfallrettigheter for å ivareta grunneiers rettigheter. Her skal det heller ikke foretas en påregnelighetsvurdering, hvilket innebærer at det ses bort fra påregnelighetskravet for fallrettigheter (til kraftproduksjon) på bakgrunn av langvarige tradisjoner og praksis. Denne praksisen kan ses som et uttrykk for en rimelighetsstandard for utnyttelse av naturressurser.

Etter departementets vurdering er det nærliggende å følge de generelle prinsipper ved utnyttelse av naturressurser som er kommet til uttrykk i vassdragsretten, også ved ekspropriasjon i medhold av mineralloven, da tilsvarende synspunkter gjør seg gjeldende for mineralressurser. Det innebærer at det skal betales vanlig markedspris for selve mineralressursen ved ekspropriasjon til kommersiell utnyttelse, slik at eksproprianten må yte vederlag som minst tilsvarer det som enhver annen kjøper måtte betale på det «åpne» markedet.

10.7.4.5 Markedspris

En nærmere beskrivelse av hva som ligger i lovens begrep «markedspris» vil måtte bestemmes i den konkrete saken. Den konkrete prisfastsettelsen må foretas av skjønnsretten. Gjennom praksis nedfelt både i avtaler mellom næringen og grunn­eierne og fra skjønnssaker, kan skjønnsretten hente veiledning.

Departementet mener at et naturlig utgangspunkt vil være prisen regnet ut fra tilsvarende priser for tilsvarende mineraler i den delen av landet. Også individuelle forhold som at mineralet har en spesielt verdifull egenskap vil måtte tillegges betydning. For øvrig må skjønnsretten også kunne trekke på andre relevante kriterier for å fastsette en markedspris.

10.8 Særregler for erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon av forekomst av grunneiers mineraler

10.8.1 Departementets forslag

Etter mineralavståingsloven § 8 er hovedregelen at vederlaget for ekspropriasjon settes til en årlig avgift (tonnøre). I tillegg til mineralsektoren gjelder det samme også etter vannressursloven. Det følger av vannressursloven § 51 fjerde ledd at erstatningen i forbindelse med ekspropriasjon til vassdrag skal fastsettes til årlige beløp.

Så langt departementet kjenner til er ordningen med tonnøre etter mineralavståingsloven en innarbeidet ordning som i praksis har fungert tilfredsstillende både for næringen og grunneiersiden. Departementet mener det ikke foreligger behov for endringer her, og foreslår derfor å videreføre ordningen med tonnøre.

10.8.2 Høringsinstansenes syn

Kun Norges Skogeierforbund har kommentert dette og støtter departementets forslag om at vederlaget settes til et årlig beløp (tonnøre).

10.8.3 Departementets vurdering

Det har ikke kommet innsigelser i høringsrunden mot gjeldende lovregel om fastsettelse av erstatningen i årlige rater i form av tonnøreavgift. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende rett på dette området. Forslaget om å videreføre muligheten i lov til å fastsette en årlig minsteavgift til grunneier har heller ikke møtt motstand fra høringsinstansene. Dette er vanlig avtalepraksis, og det anses naturlig og fornuftig at dette fortsatt er lovfestet. For nærmere omtale vises det til merknadene til lovforslaget § 39 i kapittel 18.

Vannressursloven § 51 fjerde ledd fastsetter en særregel om engangserstatning fremfor årlige erstatninger. Engangserstatning kan fastsettes dersom eiendommen i sin helhet eller for en vesentlig del blir avstått eller ekspropriaten (erstatningsberettigede) krever det. Departementet har vurdert om det også i mineralloven bør fastsettes en særregel om engangserstatning.

Minerallovutvalget vurderte engangserstatning, men gikk inn for å videreføre ordningen med årlige erstatninger (tonnøre). Utvalget uttalte slik i (NOU 1996:11 side 83-84):

«Prinsipielt kan det synes riktig i de tilfelle hvor selve den registrerbare forekomsten som sådan blir overført, at erstatningen baseres på en engangserstatning når overdragelsen av rettighetene er tidsubegrenset. Dette fordi det kan forventes at mange grunneiere ønsker å trekke seg ut av området dersom omfattende mineralutvinning iverksettes på hans eiendom. Videre vil det være et poeng at årlige erstatninger ofte vil være dyrere å administrere for tiltakshaver.

På den annen side er det på det rene at det i henhold til vanlig oppgjørsmåte i frivillig avtaler er slik at avgiften fastsettes til et bestemt beløp pr. utvunnet enhet av mineralet, f. eks. en tonnavgift, en avgift pr m3 eller lignende. I tillegg er det slik at partene gjerne har inntatt bestemmelser i avtalen om årlige minsteavgifter som påløper uavhengig av om det er produksjon eller ikke.

Bakgrunnen for at slik praksis har utviklet seg, er at det ofte er svært vanskelig å ta stilling til verdien av den aktuelle forekomst samtidig som det vil være for kostbart for den aktuelle interessent å betale grunneieren omsetningsverdien for hele forekomsten som en engangserstatning. Også for grunneieren har en ordning med avgiftserstatning ofte blitt fremholdt som fordelaktig, ved at slik erstatning hindrer varig verdiforringelse av de faste eiendommer ved at et årlig beløp tilføres den som til enhver tid er eier av eiendommen.

Det synes derfor fornuftig å opprettholde gjeldende ekspropriasjonsrett på dette punkt særlig da en slik fremgangsmåte med årlige avgifter synes å være rotfestet også i praksis.»

Departementet ser at det ofte kan være svært vanskelig å ta stilling til verdien av den aktuelle forekomst, samtidig som det kan være kostbart for den aktuelle interessent å betale grunneieren omsetningsverdien for hele forekomsten som en engangserstatning. Disse forhold taler mot å åpne for engangserstatning.

Når det gjelder minerallovutvalgets synspunkt om at årlige erstatninger hindrer varig verdiforringelse, gjør ikke dette synspunktet seg like sterkt gjeldende fordi departementet foreslår at det i den nye mineralloven ikke skal lovfestes at erstatningen følger eiendommen. Se nærmere punkt 10.9.

Hensikten med ekspropriasjonserstatningene bør være å stille erstatningsberettigede driftsøkonomisk like godt før som etter ekspropriasjonen. Årlige utbetalinger er egnet til å opprettholde en jevn inntekt for grunneiere. Departementet finner det derfor naturlig at ordningen med oppgjør i form av årlige erstatninger er hovedregelen. Dette utgangspunktet bør imidlertid kunne fravikes hvis en finner at det er driftsøkonomisk mer lønnsomt med en annen oppgjørsform. Den som er nærmest til å avgjøre når dette er tilfelle må være den erstatningsberettigede selv.

Mange årlige utbetalinger medfører en viss administrativ belastning for erstatningspliktige. I tilfeller hvor utbetalingene er relativt små, synes det mest hensiktsmessig at oppgjøret skjer i form av en engangserstatning. Med bakgrunn i dette foreslår departementet å innføre en regel om at ekspropriasjonserstatningen fastsettes som en engangserstatning dersom særlige grunner foreligger.

10.9 Om ekspropriasjonserstatningen skal følge eiendommen

10.9.1 Departementets forslag

Etter gjeldende rett i mineralavståingsloven § 9 skal erstatningen utmålt som en avgift pr. utvunnet enhet være en rett som følger vedkommende eiendom og som ikke kan skilles fra den ved innløsning, overdragelse, pantsettelse, tvangsfullbyrdelse eller på annen måte.

I forbindelse med tidligere lovarbeider har det vært delt syn på om retten bør følge eiendommen. Minerallovutvalget gikk i sin tid inn for å beholde dagens regelverk med begrunnelsen om at ordningen med avgiftserstatninger er motivert i et ønske om å forhindre verdiforringelse av den aktuelle eiendom, og at det derfor synes riktig å videreføre gjeldende rett:

«Minerallovutvalget foreslår at når erstatningen utmåles som en avgift pr utvunnet enhet skal erstatningen være en rett som følger vedkommende eiendom og som ikke kan skilles fra den ved innløsning, overdragelse, pantsettelse, tvangsfullbyrdelse eller på annen måte.»

Utvalget begrunner dette på følgende måte (NOU 1996:11 side 84):

«Videre må det tas stilling til om retten til avgift skal være en rett som følger vedkommende eiendom når det kun skjer avståing av rett til bruk og ikke overføring av selve forekomsten, jf. IM [avståingsloven] § 9. På bakgrunn av at en vesentlig del av begrunnelsen for å videreføre ordningen med avgiftserstatninger er motivert i et ønske om å forhindre verdiforringelse av den aktuelle eiendom, synes det riktig å videreføre også dette prinsippet, jf. utkastet § 5-3. Utvalget vil for øvrig peke på at tilsvarende regler finnes bl.a. i vassdragsloven § 133 nr. 4.

Når det gjelder denne bestemmelsen i vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 5, foreslår imidlertid et flertall i NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann at slike løpende årlige erstatninger bør bortfalle, da de synes unødig kostbare å administrere, samtidig som en erstatningsmottaker som ønsker årlige utbetalinger enkelt kan ordne dette ved å plassere en engangserstatning på en egnet måte.»

Departementet var i Ot.prp. nr. 35 (1998-99) ikke enig i at det var hensiktsmessig å fastsette at erstatningen måtte følge eiendommen, og la vekt på at det måtte være opp til grunneier selv å vurdere hvordan han ønsket å disponere over erstatningen:

«Departementet er ikke enig i at det er en hensiktsmessig regel å fastsette at erstatningen skal måtte følge eiendommen. Det må være opp til grunneier selv å vurdere hvordan han ønsker å disponere over erstatningen. Det er ingen begrensning i grunneiers mulighet til å komme frem til en slik løsning ved frivillig overdragelse av rett til forekomsten, og departementet kan ikke se at det finnes tungtveiende grunner som tilsier at det forhold at forekomsten er ekspropriert, skal ha den konsekvens at det skal gjøres et slikt inngrep i grunneiers råderett over egen eiendom som Minerallovutvalgets forslag er. Den grunneier som ønsker å la erstatningen følge eiendommen, vil selvfølgelig stå fritt til det ...».

Etter vannressursloven § 51 er det ikke lagt inn en kobling til at erstatningen skal følge eiendommen, selv om hovedregelen er at erstatningen skal fastsettes til årlige beløp. Departementet merker seg at lovgiver på et område som naturlig kan sammenlignes med mineraldrift hva gjelder grunn­eiers rådighet over egen eiendom og erstatninger, har valgt ikke å legge inn føringer i loven om at erstatningen skal følge eiendommen.

10.9.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har kommentert dette spørsmålet.

10.9.3 Departementets vurdering

Departementet har etter høringsrunden vurdert om erstatningen bør følge eiendommen, eller om det bør være opp til grunneier selv å avgjøre om erstatningen skal følge eiendommen hans. Sett fra næringens side vil det slik departementet ser det være uten betydning om erstatningen skal følge eiendommen eller ikke. Næringsutøver vil uansett ha en forpliktelse til å betale en fast sum til grunneier, og vil gjennom betalingen ha oppfylt sin forpliktelse.

Valg av løsning vil derimot ha betydning for grunneiers råderett over egen eiendom. Departementet har merket seg at det i vannressursloven ikke er lovregulert noen kopling mellom eiendommen og erstatningen. Departementet har lite praksis å legge til grunn for vurderingen all den tid høringsinstansene ikke har kommentert spørsmålet i særlig grad. Ut fra mer prinsipielle betraktninger om å begrense reguleringen kun til det nødvendige, bør hensynet til grunneiers frihet og råderett over egen eiendom være det riktige utgangspunktet for valg av løsning. Departementet faller derfor ned på at gjeldende rett endres, og at det i den nye mineralloven ikke lovfestes at ekspropriasjonserstatningen skal følge eiendommen. Grunneier kan dermed selv velge å skille erstatningen fra eiendommen.

Til forsiden