7 Forskning og samfunn – etikk og allmennrettet formidling

Forskning påvirker samfunnet, og samfunnet påvirker forskningen. Denne erkjennelsen kan synes triviell, men er et viktig utgangspunkt for å forstå det gjensidige forholdet mellom forskning og samfunn. Alle trinn i moderne forskning, fra søken etter grunnleggende erkjennelse til publisering og debatt, har betydning for samfunnet omkring. Samfunnet har interesse av å følge forskernes virksomhet nøye, både fordi felles ressurser tas i bruk og fordi felles kunnskap utvikles. Videre har samfunnet rett til å sette etiske standarder på vegne av forskningen og kreve at disse følges. Forskning er således ikke en aktivitet som skjer i isolasjon fra det øvrige samfunn.

Samfunnet investerer store beløp i forskning, og det er rimelig å forvente at investeringene gir resultater som er til nytte for samfunnet. I en del tilfeller kan kroneverdien av resultatene fastsettes, andre ganger vil økt trivsel, livskvalitet og dannelse utgjøre samfunnets avkastning. Forskerne har på sin side interesse av å se sine egne resultater omsatt til praksis, og at resultatene inngår som del av kunnskapsgrunnlaget og beslutningsgrunnlaget på alle nivåer i samfunnet.

Samfunnets behov for innsyn og innflytelse på forskningen må ivaretas samtidig med forskernes behov for betydelig grad av frihet i sin gjerning. Forskningens frihet kan forsvares ut fra to hovedbegrunnelser. Den ene er ideologisk og legger vekt på hensynet til åndsfrihet og uavhengig sannhetssøken ubundet av interesser. Den andre begrunnelsen er instrumentell: Forskningens frihet representerer den mest effektive organiseringen av en aktivitet som er beheftet med grunnleggende usikkerhet.

En formulering av den instrumentelle begrunnelsen er gitt av Michael Polanyi. 1 Han bruker begrepet forskernes selv-koordinering, og hans hovedpoeng er at forskning er helt avhengig av koordinering for effektivt å frembringe nye resultater, som så kan danne grunnlag for videre forskning, osv. Imidlertid er koordineringen så informasjons- og kompetansekrevende at den knapt kan foregå sentralisert, men må skje gjennom en prosess av «selv-koordinering av uavhengige aktiviteter» fra forskernes side. Dette vil sikre effektivitet ved at forskere hele tiden søker de mest lovende problemstillingene. Polanyi overser imidlertid en viktig begrensning, nemlig at forskning og forskere – i likhet med all annen aktivitet – har begrenset med ressurser til disposisjon. På et overordnet nivå må derfor koordinering gjennom prioritering foregå mer sentralisert enn ved gjensidig tilpasning forskere imellom.

Idealet om forskningens frihet skjuler mange utfordringer og problemer. Disse tilsier at forskningen, i likhet med andre viktige samfunnsområder, må forholde seg til prioriteringer og reguleringer som innføres til det beste for det enkelte individ og samfunnet som helhet. Forskningsmessige og teknologiske fremskritt bringer med seg en rekke ønskede goder, men etiske dilemmaer, negative effekter og misbruk av forskning er også en del av den moderne forskningens hverdag. Det er en betydelig utfordring å finne en hensiktsmessig balanse mellom forskningens iboende drivkraft til å utvikle ny kunnskap og ny teknologi, og samfunnets behov for å beskytte seg mot eventuelle uheldige virkninger som følger av disse. Det er videre en betydelig utfordring å finne frem til hvilke metoder, vurderinger, normer og verdier som skal være avgjørende for de prioriteringer og begrensninger som pålegges forskningen, enten de er av velferdsmessig, miljømessig eller etisk art. Det finnes en rekke eksempler på at ny kunnskap og teknologi har blitt pålagt begrensninger som i ettertid har vist seg å være godt begrunnete og hensiktsmessige. Men det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på det motsatte, nemlig at begrensningene senere viste seg å skyldes ubegrunnet frykt eller spesielle historiske og samfunnsmessige forhold.

Ulike land og ulike samfunn regulerer forskningen forskjellig, avhengig av historie, kultur, religion og samfunnets utvikling eller ønske om utvikling. På samme måte som det er et økende internasjonalt samarbeid om forskning, blir det stadig mer internasjonal diskusjon og samarbeid om forskningspolitikk og forskningsetikk. Det er en økende forståelse for at debatten om forskning må foregå også utenfor forskersamfunnet, at den må involvere flere aktører, og at legfolk også har en rolle å spille når forskningens fremtid skal avgjøres. Det å sette ny kunnskap og ny teknologi under debatt, vil kunne bidra til et bedre beslutningsgrunnlag for hvordan den nye kunnskapen og den nye teknologien kan utvikles til beste for det enkelte individ og samfunnet som helhet. En informert og interessert allmennhet er en forutsetning for en slik bred debatt. Det er viktig å skape en større kontaktflate og økt innsyn mellom forskersamfunnet og storsamfunnet. Åpen debatt, høringer, lekfolkskonferanser og en styrket forskningsformidling er viktige verktøy for å oppnå dette.

Sett i et nytteperspektiv, er mulighetene for å realisere verdiskapingspotensialet antakelig større for akseptert teknologi enn teknologi som frembringer kritikk, motstand og ulike begrensninger på utviklingen av teknologien. Det betyr imidlertid ikke at ny teknologi som har behov for å bli kritisk vurdert, ikke har et stort verdiskapingspotensial. Utviklingen innenfor bioteknologi, genetikk og molekylærbiologi har åpnet en bred internasjonal diskusjon omkring forskningens usikkerhet, etikk og grunnleggende verdier i samfunnet, kanskje nettopp fordi teknologien er så lovende, kraftfull og med betydelig potensial for verdiskaping. Også nye forskningsfelt, som mikro- og nanoteknologi, reiser spørsmål som vil kreve en åpen diskusjon, både innad i fagmiljøene og i allmennheten.

7.1 Etiske spørsmål

Etiske spørsmål i forskning kan sees på flere ulike måter. Det er mulig å skille mellom forskeretikk, det vil si profesjonsetikk i form av et internt normsystem som skal sikre god vitenskapelig praksis, og forskningsetikk, det vil si et eksternt normsystem som hovedsakelig er opptatt av å ivareta hensynet til enkeltpersoner og samfunn.

Forskningsetisk refleksjon vil uansett angrepsvinkel være et gode. Sett fra samfunnets side vil det være positivt først og fremst fordi det bidrar til kvalitetssikring av forskningen og forskningens resultater. En dialog mellom forskning og samfunn om verdier vil dessuten kunne bidra til å gi en retning til langsiktige forskningssatsinger. Målet må hele tiden være å få frem den gode kunnskapen, på en måte og med et resultat som samfunnet kan vedkjenne seg. Dette er ikke minst viktig i forhold til nye teknologier. En slik dialog forutsetter imidlertid åpenhet, innsyn og muligheter for samfunnskontroll. Samtidig er det viktig å understreke at etikken ikke må «kvele» forskningen, i form av for mange lover, regler og retningslinjer. Det må legges til rette for god forskning som samfunnet har nytte av.

Etisk refleksjon omkring produksjon av forskningsbasert kunnskap vil være et gode også sett fra forskernes side. Den akademiske friheten til å velge for eksempel tema og metode må ligge fast som grunnleggende prinsipp. Likevel har forskere et ansvar for å vurdere og formidle mulige konsekvenser av de resultater som frembringes, ikke minst når de beveger seg på etisk vanskelige områder. Det er uheldig hvis forskningsetikk oppfattes kun som kontroll og styring fra samfunnets side, slik det ofte er tilfelle i dag. Etisk refleksjon gir forskningen legitimitet og en mulighet for dialog og aksept. Skal disse sider ved forskningen få større fokus, vil det kreve fortsatt sterk innsats innenfor opplæring, informasjon og debattskapende virksomhet. Både forskningsinstitusjonene selv, de nasjonale og regionale forskningsetiske komitéene, Forskningsrådet, Teknologirådet og Bioteknologinemnda har dette som oppgave. Dessuten vil samfunnet være mindre tilbøyelig til direkte kontroll og styring jo sikrere en kan være på at forskerne selv har vilje og evne til forskningsetisk refleksjon og til å la refleksjon influere på atferd i forskningen. Etisk refleksjon er derfor knyttet til forskningens frihet fra kontroll og styring.

7.1.1 Status og utfordringer

Komitésystem

For å drøfte og fremme god forskningsetisk praksis er det i Norge, som i en rekke andre land, utviklet ulike råd, utvalg og komitéer på lokalt og nasjonalt nivå bestående av forskere med forskningsfaglig og forskningsetisk kompetanse, og av lekfolk. På det medisinske området har vi siden 1985 hatt fem regionale komitéer som vurderer konkrete forskningsprosjekter, og siden 1990 har vi tre nasjonale komitéer som til sammen dekker alle fagområder. De nasjonale komitéenes oppgaver er hovedsakelig informasjon, debatt og arbeid med veiledende retningslinjer for forskere. Det er behov for å evaluere hvordan de nasjonale komitéene har fulgt opp sitt mandat, og hvilken effekt virksomheten har hatt, særlig i forskningsmiljøene, men også utenfor disse. En evaluering vil derfor bli igangsatt i 2005 i regi av Norges forskningsråd.

Systemet med regionale komitéer for medisinsk forskningsetikk som gir råd til prosjektledere, fungerer godt. Antallet saker er økende, og komitéene vurderer nå ca. 1000 prosjekter per år. Fra og med iverksettingen av biobankloven i 2003 vurderer de også spørsmål i tilknytning til forskningsbiobanker. Det er viktig at komitéene sikres nødvendig kompetanse, gode arbeidsvilkår og fortsatt høy kapasitet. Det har til dels vært vanskelig å rekruttere ledere til komitéene. Utdannings- og forskningsdepartementet vurderer ulike tiltak for å bøte på dette, blant annet en ordning med «frikjøp» av komitéleder. De medisinske fakulteter ved universitetene har sekretariatsansvaret, men komitéene er sikret en viss grad av uavhengighet gjennom øremerkede budsjetter via tildelingsbrev til universitetene. Regjeringen har i Sem-erklæringen uttalt at den vil sikre komitéene reell uavhengighet. En lovfesting av både regionale og nasjonale forskningsetiske komitéer vil være viktig blant annet for å sikre deres eksistens og uavhengighet, jf. nedenfor. Samtidig er det viktig å opprettholde en helhetlig organisering av komitésystemet, slik at nødvendig samarbeid mellom både regionale og nasjonale komitéer ikke hindres.

Lovhjemling av etikkomitéer og uredelighetsutvalg

I den forrige forskningsmeldingen – St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille – ble det pekt på at Norge ikke har noe faglig heldekkende system for å behandle saker som gjelder vitenskapelig uredelighet. Eksempler på uredelighet i forskning kan være fabrikasjon eller forfalskning av egne resultater og tyveri eller plagiering av andres. I meldingen ble det konkludert med at det – til tross for få påviste saker – vil være behov for å ha en beredskap på området og et apparat for å behandle eventuelle saker. Forskningsrådet, i samråd med de nasjonale forskningsetiske komitéene og Universitetsrådet/Høgskolerådet, fikk i oppdrag å utrede hvordan dette kunne organiseres. Forskningsrådet nedsatte en gruppe til å utrede spørsmålet, og gruppens rapport «Håndtering av uredelighet i forskningen» ble sendt på høring. På grunnlag av innstillingen og høringsuttalelsene fremmet Forskningsrådet et forslag for departementet i desember 2001. Forslaget gikk ut på å etablere et nasjonalt utvalg for behandling av uredelighetssaker, basert på et avtalefestet system i forhold til forskerne. Forskningsrådet anbefalte at et slikt system ble innført som en midlertidig prøveordning i tre år.

Noe senere, i mars 2002, la Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM) frem et forslag for Utdannings- og forskningsdepartementet om å utrede spørsmålet om lovhjemling av de regionale komitéer for medisinsk forskningsetikk. NEM pekte på at det var flere grunner til dette, blant annet internasjonale reguleringer av den medisinske forskningsetikken. Departementet valgte å se disse to sakene i sammenheng, og et høringsnotat om lovhjemling av de forskningsetiske komitéene og et nasjonalt uredelighetsutvalg ble sendt ut i juni 2004. I notatet foreslo departementet en ny lov som hjemler et nasjonalt system for behandling av etikk og uredelighet i forskningen. Det viktigste argumentet for en lovhjemling av de nasjonale og regionale forskningsetiske komitéene var behovet for å sikre dem reell uavhengighet og sikker drift samt å styrke deres status. Videre ble det foreslått å opprette et eget nasjonalt uredelighetsutvalg og å lovfeste også dette utvalget. Sikring av utvalgets eksistens og uavhengighet var et viktig argument, likeledes hensynet til forskernes rettssikkerhet. Definisjonen av vitenskapelig uredelighet ble foreslått begrenset til de mest alvorlige tilfellene.

Det ble understreket i forslaget at ansvaret for forebygging og behandling av uredelighet i forskning primært skal ligge hos den enkelte forskningsinstitusjon. Uredelighetsutvalget skal være en ressurs for institusjonene i behandling av saker som ikke kan eller bør behandles på lokalt nivå, og det forutsettes et tett samarbeid og god kommunikasjon mellom utvalget og forskningsmiljøene. Forebyggende arbeid innenfor uredelighet på nasjonalt nivå ble foreslått lagt til de nasjonale forskningsetiske komitéene. Departementet mente at en slik arbeidsdeling vil bidra til å styrke komitéene. For øvrig ble det ikke foreslått store endringer i systemet med nasjonale og regionale forskningsetiske komitéer, og lovforslaget var derfor i hovedsak en kodifisering av dagens system. Forslaget fikk stor oppslutning i høringsrunden. Det ble uttrykt sterk støtte til oppretting av et eget uredelighetsutvalg og lovfesting av dette. Også forslaget om lovfesting av nasjonale og regionale komitéer fikk bred støtte. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en proposisjon om lovfesting av et helhetlig komitésystem, inkludert et system for behandling av uredelighet i forskning.

I arbeidet med en slik proposisjon må det tas hensyn til at de regionale komitéenes oppgaver og rolle også er vurdert av et eget utvalg nedsatt av Helsedepartementet (Nylenna-utvalget). Utvalgets mandat var å vurdere retningslinjer og praksis knyttet til medisinsk forskning som involverer mennesker og humant biologisk materiale. I mandatet er det vist til at det er behov for en gjennomgang av reguleringen av medisinsk forskning i Norge. En av grunnene til dette er at regelverket er fragmentert og til dels basert på ikke lovfestede forskningsetiske prinsipper. Utvalget skulle blant annet vurdere hva som kan gjøres for å sikre en hensiktsmessig og klar regulering av medisinsk forskning og herunder behovet for særlig regulering av de etiske sider ved medisinsk forskning. Videre skulle det vurdere om det er behov for en egen lov om medisinsk forskning. Utvalget la frem sin innstilling 21. desember 2004 (NOU 2005: 1 God forskning – bedre helse ).

Utvalget har foreslått å samle flere ulike bestemmelser i en egen lov om medisinsk og helsefaglig forskning. En slik lov vil etter utvalgets mening være et oversiktlig og pedagogisk hjelpemiddel for forskere og gi en samlet regulering av helseforskning. I tillegg mener utvalget at det er helt nødvendig å samordne og forenkle håndteringen av søknader om iverksettelse av medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter. I dag håndheves regelverket av mange kontroll- og tilsynsorganer med til dels overlappende oppgaver. Utvalget har foreslått at de regionale komitéer for medisinsk forskningsetikk påtar seg å samordne søknadshåndteringen. I denne sammenheng vil utvalget gi de regionale komitéene større myndighet enn de har i dag, og har blant annet foreslått at komitéenes vurderinger bør kunne påklages til NEM. For å kunne ivareta de mer omfattende oppgaver som utvalget vil tillegge dem, må de tilføres mer kompetanse og større kapasitet. Utvalgets innstilling ble sendt på høring tidlig på nyåret 2005.

Internasjonalt arbeid

Mange internasjonale organer er opptatt av forskningsetiske spørsmål. Det gjelder for eksempel UNESCO, Europarådet, EU og OECD. UNESCO har etikk i vitenskap og teknologi som et av sine fem prioriterte områder og har organisert arbeidet i et eget program. I tillegg kommer Bioetikkprogrammet, som tar for seg etiske og samfunnsmessige sider ved det som betegnes som «life sciences», og som hovedsakelig omfatter medisinsk og bioteknologisk forskning. I 1997 ble en erklæring om det humane genom og menneskerettighetene vedtatt, og den ble fulgt opp i 2003 med en erklæring om menneskelige genetiske data. UNESCO arbeider nå med en erklæring om universelle normer for bioetikk som antakelig vil bli vedtatt i 2005. Samtidig har Europarådet laget en konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin, som nylig har fått en tilleggsprotokoll om medisinsk forskning.

EU-kommisjonen opprettet allerede i 1992 en uavhengig gruppe som skal bistå kommisjonen i etiske spørsmål som angår naturvitenskap og teknologi, herunder medisin. Denne gruppen (EGE) fikk et nytt mandat i 2001. Innenfor EUs 6. rammeprogram er etiske problemstillinger spesielt fokusert i området samfunn og vitenskap. Arbeidsprogrammet for programkomitéen, som er én av flere nedsatt for å realisere det europeiske forskningsområdet ERA, viser at komitéen særlig er opptatt av nettverkssamarbeid innenfor forskningsetikk, etikkundervisning, nye forskningsetiske problemfelt og informasjon. Også Europarådet og UNESCO arbeider innenfor de samme feltene på sine nivåer – blant annet arbeider Verdenskommisjonen for etikk i vitenskap og teknologi (COMEST) for å få satt i gang et eget utdanningsprogram. På nordisk nivå er det oppnevnt en egen bioetikkomité under Nordisk Ministerråd som blant annet har konkretisert temaet etikkundervisning.

Dette viser at forskningsetiske spørsmål tas stadig mer alvorlig i mange land. Det viser også at det foregår en del parallelle prosesser, både når det gjelder drøfting og regulering av aktuelle etiske problemfelt, for eksempel stamceller og kloning, og når det gjelder den strukturelle siden av forskningsetikken. Arbeidet skjer på ulike nivåer – nasjonalt, nordisk, europeisk og globalt. En utfordring videre fremover vil være hvordan det internasjonale samarbeidet kan styrkes, samordnes og prioriteres på dette området, og hvordan landene kan lære av hverandre.

Ulike land har organisert arbeidet med forskningsetikk ulikt, og dette kan gjøre at læringseffekten ikke blir optimal. På den annen side kan mangfold gi større læringseffekt, og det arbeides stadig med å utveksle erfaringer. Norge var tidlig ute med å etablere etikkomitéer og har mye å bidra med, samtidig som vi kan lære av andre. Det kan nevnes som eksempel at Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin i samarbeid med Europarådet deltar i et prosjekt om oppbygging av forskningsetiske komitéer i de baltiske landene. Norge deltar også i et EU-prosjekt som blant annet tar sikte på å utvikle redskaper for lekfolkskonsultasjon på overnasjonalt nivå. Det er viktig at de norske nasjonale komitéene på denne måten bidrar med sin kompetanse inn i et internasjonalt etikksamarbeid, og denne innsatsen bør styrkes i årene som kommer.

Forskningssystemet for øvrig

Som påpekt i den forrige forskningsmeldingen er det et behov for å håndtere redelighetsspørsmål på en mer systematisk og offensiv måte enn det som er praksis i dag. Denne typen spørsmål bør kunne internaliseres bedre i forskningssystemet, både i Norges forskningsråd og ved forskningsinstitusjonene. For eksempel har noen institusjoner, men ikke alle, opprettet egne etikkutvalg i tråd med retningslinjer fra Universitets- og høgskolerådet. I høringsrunden til forslaget om en lov om etikkomitéer og uredelighetsutvalg har mange institusjoner påpekt at en lov som sikrer et nasjonalt system, samtidig gjør det naturlig å styrke det forebyggende arbeidet på lokalt nivå. Utdannings- og forskningsdepartementet legger til grunn at universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak intensiverer dette arbeidet. Flere tilfeller der blant annet stipendiaters resultater er blitt utnyttet av veilederne, viser at dette er nødvendig.

Forebyggende arbeid betyr blant annet at etiske spørsmål bør inn i undervisningen ved universiteter og høyskoler på ulike nivåer. I dag er etikk en integrert del av examen philosophicum, men ikke alltid som et obligatorisk emne. Forskerutdanningen er spesielt viktig, og på dette området er det satt i gang flere tiltak. Universitetet i Oslo har et tverrfakultært forskningsprogram kalt Etikkprogrammet, som driver en egen forskerskole, og som koordinerer en serie med nasjonale forskerkurs. Forskerskolen har som formål å utdanne forskere til å drive grunnlags- og områdeetisk forskning. Fordi mange stipendiater må bygge opp dobbeltkompetanse, får programmets egne stipendiater forlenget stipendperioden. På denne måten kan de gjennomføre kurs i etikk ut over det antall som kreves i den ordinære doktorgradsutdanningen. Det kan også nevnes at de nasjonale forskningsetiske komitéene driver nettbaserte videreutdanningskurs i forskningsetikk. Dette arbeidet bør fortsette.

I den forrige forskningsmeldingen ble Norges forskningsråd oppfordret til å etablere et tverrfaglig program om etiske aspekter ved bioteknologi. Forskningsrådet fulgte denne oppfordringen og har satt i gang et program kalt Etikk, samfunn og bioteknologi, som utløper i 2006. Programmets mål er å bidra til kompetanseoppbygging, utvikling av forskningsbasert kunnskap og styrking av kommunikasjonen mellom eksperter og befolkningen. Også for nanoteknologi er det nå utredet forsknings- og kompetansebehov knyttet til etiske, samfunnsmessige og helse- og sikkerhetsmessige aspekter. En rapport om dette ble lagt frem i februar 2005, og Forskningsrådet vil senere dette året følge opp rapporten.

I rapporten om oppdragsforskning, se nedenfor, blir Forskningsrådet kritisert for manglende fokus på etikk. Forskningsrådet bør derfor prioritere å drøfte profesjonsetiske spørsmål. For eksempel kan møteplassfunksjonen, som står sentralt blant rådets oppgaver og som inkluderer nettverk og åpne diskusjonsarenaer, brukes til dette. En annen mulig tilnærming for Forskningsrådets vedkommende kan være drøfting av føre var-prinsipper brukt på vitenskapsetiske og forskningspolitiske vurderinger. Slike prinsipper kan integreres i Forskningsrådets strategiarbeid. Det er satt i gang arbeid med «foresight»-analyser på flere forskningsområder, blant annet bioteknologi. Dette kan være en naturlig arena for en bred drøfting av forskningens implikasjoner. Tilsvarende kan en tenke seg at ulike programsatsinger vil kunne brukes som bevisstgjørings- og diskusjonsarenaer, jf. ovenfor. De nasjonale forskningsetiske komitéene vil være sentrale samarbeidspartnere for Forskningsrådet i dette arbeidet.

7.1.2 Forskningens åpenhet, frihet og uavhengighet

Åpenhet om forskningen og dens resultater har til alle tider vært et viktig forskningsetisk prinsipp. Offentliggjøring og formidling av resultater er viktig ikke minst fordi det er forutsetningen for en åpen etterprøving. Åpenhet henger derfor nøye sammen med kvalitetskontroll, og er en forutsetning for samfunnets tillit til forskere og forskning. Av den grunn er det av stor betydning at forskere formidler den usikkerhet som er knyttet til resultatene. Når forskere påtar seg oppdrag fra industri eller myndigheter, er det ekstra viktig å formidle slik usikkerhet. Men det forutsetter igjen at også oppdragsgiver kjenner en forpliktelse til offentliggjøring av alle sider ved resultatene. Dersom oppdragsgiver offentliggjør selektivt eller holder tilbake utsnitt av resultater for å fremme sine egne interesser, forringer dette både forskningens kvalitet og samfunnets tillit.

Oppdragsforskning har mange fallgruver. Med bakgrunn i et dokument 8-forslag i Stortinget i 1997 ble en del etiske problemstillinger omkring slik forskning reist i den forrige forskningsmeldingen. I forholdet mellom oppdragsgiver og forskningsinstitusjon/forsker vil vanskelige spørsmål særlig kunne oppstå omkring tre stadier i prosessen: valg av problemstillinger ved igangsetting, styring/påvirkning av innretning og konklusjoner underveis, og endelig offentliggjøring og tolking av konklusjonene, inkludert premisser. Det ble vist til at de nasjonale forskningsetiske komitéene planla et prosjekt som skulle utrede noen av disse problemstillingene. Utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at resultatene fra dette prosjektet burde vurderes før nye utredninger eventuelt ble satt i gang.

Prosjektet ble noe annerledes lagt opp og tok lengre tid enn planlagt, men i 2003 la komitéene frem sin rapport Oppdragsforskning: åpenhet, kvalitet, etterrettelighet . Hovedkonklusjonen i rapporten, som baserer seg mye på en spørreundersøkelse og samtaler med et begrenset antall forskere, er at «norsk oppdragsforskning i det store og hele holder en akseptabel forskningsetisk standard». De enhetene som i stor grad håndterer oppdragsforskning, ser stort sett ut til å ha gode rutiner for dette. Det dreier seg i hovedsak om forskningsinstituttene. Det pekes likevel på noen problemer, blant annet knyttet til bruk av kontrakter. Mangelfull bruk av kontrakter i universitets- og høyskolesektoren og behov for standardkontrakter i forhold til offentlige oppdragsgivere er noen av disse. Andre problemer gjaldt konflikter i forbindelse med publisering.

Komitéene anbefalte en rekke ulike tiltak i rapporten. Noen av anbefalingene var rettet til de oppdragstakende forskningsinstitusjonene, spesielt universiteter og høyskoler, noen til Norges forskningsråd og noen til Utdannings- og forskningsdepartementet. Departementet ble oppfordret til å utarbeide et forslag til standardkontrakt for oppdragsforskning, der allmenne forskningsetiske normer legges til grunn, og til å opprette en uavhengig komité som kan fungere som klage- og tilsynsinstans for oppdragsforskning.

Som en oppfølging av rapporten fikk de nasjonale forskningsetiske komitéene i 2004 i oppdrag å utarbeide et utkast til en mal for en standardkontrakt for oppdragsforskning, inkludert en sjekkliste som vektlegger de forskningsetiske aspekter ved oppdrag. Et forslag til en slik mal vil bli lagt frem om kort tid. Malen er ment som et utgangspunkt for videre utarbeidelse av spesifiserte kontrakter for ulike oppdragsgivere og innenfor ulike sektorer. En analyse av over 70 eksisterende standardkontrakter fra ulike forskningsinstitusjoner bekrefter behovet for en mal. Foruten å utarbeide et utkast som ivaretar den juridiske delen av prosessen, vil implementering av forskningsetiske krav i en standardkontrakt stå sentralt. Komitéene vil spesielt vurdere behovet for å understreke og tydeliggjøre forskningsetiske krav som viktige på slike områder som åpenhet, fordeling av ansvar, økonomiske og ikke-økonomiske bindinger, kvalitetssikring, klarhet i eiendoms- og opphavsrett samt publisering. Samtidig med utarbeidelsen av malen vil komitéene revidere den sjekklisten for oppdragsforskning som har vært i bruk noen tid.

Utdannings- og forskningsdepartementet vil følge opp dette arbeidet overfor statlige oppdragsgivere og oppdragstakere. Også departementets egen standardkontrakt vil bli gjennomgått med dette for øye. Departementet kan ikke se at det er behov for en egen komité for klager på og tilsyn med oppdragsforskning. Eventuelle tvister på dette området bør kunne bringes inn for de nasjonale forskningsetiske komitéene, som vil kunne gi råd og veiledning.

7.1.3 Tiltak

• Regjeringen tar sikte på å legge frem for Stortinget forslag om lovfesting av et helhetlig forskningsetisk komitésystem, inkludert et system for behandling av uredelighet i forskning.

• De nasjonale forskningsetiske komitéene skal styrke sitt engasjement i internasjonalt samarbeid, og det skal skapes bedre nettverk mellom forskningsetiske komitéer på tvers av landegrenser.

• Forskningsrådet skal utnytte sine arenaer til å drøfte profesjonsetiske spørsmål.

• Forskningsrådet skal bidra til den offentlige forskningsdebatten og integrere føre var-prinsippet i arbeidet med forskningssatsinger.

• Forskningsinstitusjonene og de nasjonale komitéene skal fortsette arbeidet med etikkundervisning for studenter/stipendiater/forskere.

• Det skal utarbeides en mal for en standardkontrakt for oppdragsforskning som statlige oppdragsgivere og oppdragstakere kan bruke med sikte på å komme frem til gode kontrakter.

7.2 Allmennrettet forskningsformidling

For at forskning skal ha verdi, må den formidles. Dette kan skje på en rekke måter og ha ulike målsettinger. Den tradisjonelle informasjonsspredningen blant fagfeller, som er avgjørende for den faglige kvalitetssikringen, skjer hovedsakelig i form av vitenskapelig publisering. Patentering og kommersialisering er andre måter å gjøre forskningsresultater tilgjengelige på. I det følgende behandles allmennrettet forskningsformidling med særlig vekt på formidling overfor barn og unge.

Allmennrettet forskningsformidling kan være et middel for å nå flere mål, herunder det å heve befolkningens generelle kunnskapsnivå. Videre styrker spennende og god forskningsformidling nysgjerrighet og vitebegjær. En høyt utdannet og kunnskapsrik befolkning utgjør et nasjonalt fortrinn, men i tillegg har kunnskap egenverdi for enkeltindividet. Dessuten utgjør forskningen en del av vår felles kulturarv og kan derfor betraktes som verdifullt felleseie.

Forskningsformidling kan også være et middel i en demokratiseringsprosess. Allmennheten bør være i stand til å la vitenskapelig basert kunnskap påvirke valg og vurderinger både i dagliglivet og i politisk sammenheng. Aktiv samfunnsdeltakelse er avhengig av evne og mulighet til å innhente relevant informasjon, og være i stand til å vurdere informasjonens troverdighet og kvalitet. I tillegg er det nødvendig å kjenne til aktuelle informasjonskilder.

Forskningsformidling er et felt i vekst og endring. I større grad enn tidligere gjøres det forsøk på å omforme den enveisrettede formidlingen til reell, tosidig kommunikasjon. Det vil derfor oftere og oftere være mer dekkende å snakke om forsknings kommunikasjon enn om forsknings formidling . Et konkret eksempel er lekfolkskonferanser der dialog opprettes mellom «folk flest» og forskerstanden, og der allmennhetens oppfatning av normer og verdier tillegges stor vekt.

En intervjuundersøkelse gjennomført av NIFU STEP våren 2004 2 viser at nordmenn har blitt mer positive til forskning og teknologi den siste femårsperioden, og at de fleste gjerne vil vite mer. Undersøkelsen viser også at de yngre årsklassene er mer positive enn de eldre. Samlet utgjør dette et godt utgangspunkt for forskningsformidling i Norge.

7.2.1 Universiteter og høyskoler

Universitetene og høyskolene utfører et viktig formidlingsarbeid både internt i forskersamfunnet gjennom vitenskapelig publisering og overfor allmennheten gjennom andre formidlingstiltak. Institusjonene skal ifølge universitets- og høyskoleloven formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv. Dette er en vidt definert formidlingsforpliktelse.

Flere institusjoner har utviklet sine egne formidlings- og informasjonsstrategier. Av konkrete tiltak finner vi blant annet populærvitenskapelige tidsskrifter, nettsteder, åpne dager og skolebesøk. Universiteter og høyskoler er også blant de viktigste bidragsyterne til de årlige Forskningsdagene, der nær 60 prosent av arrangementene skjer i regi av disse institusjonene. Videre driver universitetsmuseene en omfattende utadrettet virksomhet, blant annet gjennom museenes skoletjeneste.

To av hovedoppgavene til universiteter og høyskoler, forskning og undervisning, belønnes gjennom den resultatbaserte komponenten i dagens statlige finansieringssystem, se kap. 9.2. Allmennrettet formidlingsarbeid utført av institusjonene eller av enkeltforskere gir foreløpig ikke økonomisk uttelling. Det har vært uttrykt bekymring for at dette kan føre til at slikt formidlingsarbeid nedprioriteres i forhold til andre oppgaver. Regjeringen ønsker derfor å utvikle en egen formidlingskomponent i finansieringssystemet for å stimulere til økt formidling og for bedre å synliggjøre den formidlingsaktiviteten som allerede finner sted. Det er nedsatt et utvalg under Universitets- og høgskolerådet som skal foreslå en avgrensning av hvilke oppgaver som skal dekkes av formidlingsbegrepet, og samtidig foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene. Utvalget skal fullføre sitt arbeid innen 1. juli 2005.

Mange av forskningsinstitusjonene utgir populærvitenskapelige publikasjoner. Disse holder ofte høyt nivå og bør få et bredere nedslagsfelt, blant annet ved distribusjon til skoler, lokalt næringsliv og interessert allmennhet.

Undersøkelser har vist at et fåtall forskere er svært aktive og synlige innenfor den allmennrettede formidlingen 3 . Halvparten av alle populærvitenskapelige bidrag ble publisert av seks prosent av det faste vitenskapelige personalet (tall for perioden 1998–2000). Det at så få forskere prioriterer dette, kan neppe alene tilskrives svak eller manglende økonomisk uttelling. Det vil være et viktig arbeid å styrke den statusen popularisering av vitenskapelige resultater gir internt i forskersamfunnet, og i tillegg styrke mediekunnskapen og den kommunikasjonsfaglige kompetansen blant de vitenskapelig ansatte.

Det vil være særlig viktig at nye generasjoner forskere ser på formidling som en integrert del av sin egen forskning. Den såkalte arbeidsplikten i doktorgradsstudiet behøver ikke nødvendigvis å være knyttet til undervisning; det bør også åpnes for at pliktperioden benyttes til formidlingsarbeid. Økt vektlegging av allmennrettet forskningsformidling vil også kunne bidra til styrking og videreutvikling av norsk som vitenskapsspråk.

7.2.2 Mediene

Undersøkelsen Nordmenns forhold til forskning og teknologi 2004 4 viste at interessen for forskning og teknologi fortsatt er svært høy i den norske befolkningen, og at Norge skårer høyt i internasjonal sammenheng. Samme undersøkelse viser videre at dagsaviser, TV og radio fremdeles er de mest sentrale kildene til forskningsstoff, samtidig som stadig flere velger Internett som informasjonskanal når det gjelder forskning.

Allmennhetens interesse for forskningsstoff gjenspeiles av høye seertall for vitenskapsprogrammer. NRK-programmene Schrödingers katt og Newton har henholdsvis 600 000 og 500 000 seere i gjennomsnitt. Dette er nær opptil de mest populære underholdningsprogrammene. Nettstedet forskning.no kan vise til en formidabel økning i antall treff (unike besøkende). I oktober 2004 var det over 293 000 treff, noe som er en fordobling i forhold til oktober 2003.

Det har vært en klart økende mengde forskningsstoff i mediene i løpet av de siste ti år, men det er behov for en løpende diskusjon om kvaliteten på forskningsstoffet. Intervju av forskere om deres egen forskning eller referanse til publiserte forskningsresultater forekommer ofte i mediene. Denne måten å informere allmennheten på er viktig både i opplysningsøyemed og for å stimulere til økt interesse for forskning. Samtidig har en mer kritisk forskningsjournalistikk blitt etterlyst. I dette ligger blant annet et ønske om at pressen i mindre grad skal presentere forskningsresultater som endelige fakta, og i større grad formidle motstridende syn, etiske implikasjoner av forskningen og usikkerhet knyttet til både metodikk og konklusjon. Dette innebærer en undersøkende flerkildejournalistikk på forskningsfeltet på samme måte som den utøves på andre områder.

I Sverige har Vetenskapsrådet opprettet nettjenesten ExpertSvar for journalister. Journalistenes forskningsrelaterte spørsmål videresendes til et nettverk av forskningsinstitusjoner, som igjen formidler forespørslene til aktuelle forskere. En slik ordning vil kunne bidra til en mer kritisk forskningsjournalistikk ved at journalister lettere finner frem til flere relevante kilder, samt at det blir lettere å kontrollere forskningsbaserte opplysninger. Forskningsrådet har vurdert den svenske modellen, og ønsker nå å utvikle en tilsvarende forsker- og ekspertportal for norske journalister og redaksjoner. Tjenesten vil driftsmessig være tilknyttet redaksjonen til nettstedet forskning.no.

Flere av de nasjonale journalistutdanningene gir egne kurs i forskning som kilde. Videre har Forskningsrådet hatt utvekslingsstipend mellom mediene og forskning, i tillegg til formidlingskurs med deltakelse av både journalister og forskere. Forskningsrådet skal videreføre dette arbeidet ved å inngå samarbeid med flere av de nasjonale journalistutdanningene med sikte på å øke interessen for forskning blant studentene, og da i særlig grad naturvitenskap og teknologi. Samarbeidet vil kunne omfatte produksjonsstøtte til semesteroppgaver på disse fagområdene eller stipend til realfagsfordypning. Forskningsrådet vil også videreutvikle sine formidlingskurs for forskere og journalister. Medisin og fysikk er blant de aktuelle fagområdene slike kurs kan fokusere på. Forskningsrådet vil i tillegg videreutvikle sine utvekslingsstipend mellom mediene og forskning.

7.2.3 Formidling rettet mot barn og unge

Regjeringen prioriterer formidlingstiltak rettet mot barn og unge. Vitebegjærlighet og nysgjerrighet er viktige egenskaper og kvalifikasjoner for alle årsklasser, men i særlig grad for unge som skal velge utdanning og retning i yrkeslivet. Regjeringen mener det er spesielt viktig å styrke rekrutteringen til real- og teknologifag og ønsker derfor å fremme tiltak knyttet til disse fagområdene, jf. kap. 8.1.

I en rekke land, blant annet i Danmark, England og USA, har vitensentre hatt en sentral rolle i forskningsformidling rettet mot allmennheten, og da særlig mot barn og unge. I Norge har ikke dette vært prioritert i samme grad. Fra og med 2003 har det imidlertid blitt bevilget øremerkede midler både fra Utdannings- og forskningsdepartementet til drift og fra Den kulturelle skolesekken til innholdsutvikling. (Den kulturelle skolesekken er en nasjonal satsing som skal bidra til at elever i grunnskolen får møte profesjonell kunst og kultur.) Bevilgningen ble styrket fra og med statsbudsjettet for 2005. Vitensentrene forventes å bli viktige bidragsytere når det gjelder å bedre rekrutteringen til realfag.

Norges forskningsråd er i sine vedtekter gitt i oppgave å ha et nasjonalt ansvar for forskningsformidling og bidra til at resultater fra forskning blir tatt i bruk. Den allmennrettede formidlingen utgjør en del av dette ansvaret. Forskningsdagene, som i 2004 ble arrangert for tiende gang og med over 1000 arrangementer, har utviklet seg til å bli landets største arena for allmennrettet forskningsformidling. Barn og unge er en viktig målgruppe, og et stort antall skoleelever aktiviseres gjennom nasjonale skoleoppgaver.

Forskningsrådets mest profilerte og omfattende tiltak overfor barn og unge, Nysgjerrigper 5 , har opplevd økende interesse og sterk vekst i antall medlemmer og abonnenter. Mer enn 80 000 leser nå Nysgjerrigper-bladet jevnlig. Nysgjerrigper-metodikken gjør barn og unge kjent med forskning som tilnærmingsmåte og får gjennom dette presentert forskning som en attraktiv karrierevei.

Skolen er den arenaen der barn og unge i størst grad møter forskningsbasert og godt etablert kunnskap. Mange lærere synes det er spennende å kunne formidle nye forskningsresultater for å aktualisere sin egen undervisning, og det antas at flere ville gjøre dette dersom aktuelt og skoletilpasset forskningsstoff ble gjort lett tilgjengelig. Forskningsrådet skal i samarbeid med andre aktører bidra til videreutvikling og samordning mellom nettsteder som formidler naturvitenskapelig og matematisk kunnskap. For å unngå unødig overlapping og gjøre det lett for lærere og elever å finne god informasjon, skal det også etableres gode samarbeidsformer mellom de institusjonene som er ansvarlig for disse nettstedene.

Høsten 2002 la Regjeringen frem Realfag, naturligvis – strategi for styrking av realfagene. Strategien ble revidert i 2004 og 2005 og omfatter en rekke tiltak knyttet til grunnopplæring, lærerutdanning og allmennrettet forskningsformidling.

7.2.4 Kunnskapsgrunnlaget for forskningsformidling

Allmennrettet forskningsformidling er et vidt arbeidsfelt med en lang rekke tilnærmingsmåter og virkemidler. For at arbeidet skal bli mest mulig målrettet, er det viktig å ha tilstrekkelig kunnskap om forskningsformidlingens egenart, utfordringer, problemer og effekter.

Til nå har evaluering av enkelttiltak vært vektlagt. Undersøkelser med et bredere perspektiv som forsøker å finne svar på om formidlingsarbeidet resulterer i økt kunnskap eller endrede holdninger i befolkningen, og i tillegg hvordan formidlingen eventuelt påvirker den offentlige debatt, har i liten grad vært gjennomført. Dette skyldes til dels metodiske problemer, blant annet knyttet til det å måle langtidseffekt av formidlingstiltak overfor barn og unge.

Det er behov for regelmessige undersøkelser om endringer i folks kunnskaper om og holdninger til forskning og vitenskap. Her har EUs Eurobarometer-undersøkelser gitt viktige bidrag. Et annet eksempel er prosjektet ROSE 6 , The Relevance of Science Education , som er en internasjonal undersøkelse som gir kunnskap om 15-åringers holdninger til og forestillinger om naturvitenskap og teknologi i mer enn 30 land.

Omfanget av og kvaliteten på forskningsstoff i mediene er et annet felt vi trenger mer kunnskap om. Videre er det et klart behov for utredning av hva som er suksesskriterier for vellykket formidling av forskningsbasert kunnskap, og hva som eventuelt hindrer at kunnskap tas i bruk.

Mange problemstillinger relatert til forskningsformidling, blant annet sviktende rekruttering til real- og teknologifag, er felles for en lang rekke vestlige land. EUs programkomité på området Science and Society arbeider blant annet for å integrere forskningsbasert kunnskap i offentlig forvaltning og for å styrke real- og teknologifagopplæringen med tanke på økt rekruttering, i tillegg til at komitéen er ansvarlig for EUs pris for fremragende forskningskommunikasjon. OECD har også satt sviktende rekruttering til real- og teknologifag på sin agenda. Norge deltar aktivt i begge organisasjoners arbeid på dette feltet.

Realfagstrategien, Realfag – naturligvis , skal evalueres underveis og etter den femårige planperioden, dvs. etter 2007. Det er allerede foretatt en evaluering av implementeringen av strategien. 7

7.2.5 Bedre tilgang til forskningsbasert kunnskap

Kostnadene knyttet til tidsskriftabonnementer kan hindre ulike grupper i å ta i bruk ny, forskningsbasert kunnskap. Dette kan for eksempel være situasjonen for forskere som arbeider ved mindre forskningsinstitusjoner i distriktene, og som har få fagfeller ved sin egen institusjon å dele abonnementskostnader med.

Mange vitenskapelige tidsskrifter har det siste tiåret blitt svært mye dyrere. Biblioteker i Norge og i utlandet har derfor måttet redusere tidsskriftinnkjøpene av ressursmessige grunner. Reduksjonen i antall tidsskrifter som er tilgjengelige for norske forskere, kan være uheldig for forskningen. Dyre vitenskapelige tidsskrifter vil være et spesielt problem for forskere og institusjoner i utviklingsland.

Internasjonalt har mange forskere og forskningsinstitusjoner utviklet nye formidlingsløsninger for å bøte på problemet. For det første etableres det såkalte åpent tilgjengelige tidsskrifter («open access journals»). Slike tidsskrifter publiseres på Internett og har kostnadsfri brukertilgang. På verdensbasis finnes det omtrent 800 slike tidsskrifter, og flere av disse er blitt anerkjente, betydelige publikasjonskanaler på sine fagfelt. For det andre etableres, i forståelse med utgiverne av de tradisjonelle tidsskriftene, digitale publikasjonsarkiver for artikler som allerede er trykket (eller skal trykkes) i tidsskriftet. Publikasjonsarkivene kan enten være institusjonsbasert med artikler fra alle fagdisiplinene ved institusjonen, eller disiplinbaserte med artikler fra bare den ene fagdisiplinen.

Utdannings- og forskningsdepartementet mener at utviklingen av åpent tilgjengelige tidsskrifter og publikasjonsarkiver er en positiv utvikling som vil bidra til økt formidling og bruk av forskningsresultater. Som et ledd i Regjeringens handlingsplan for modernisering vil Utdannings- og forskningsdepartementet utrede mulighetene for i større grad å gjøre offentlig finansiert forskning tilgjengelig elektronisk. Handlingsplanen skal legges frem sommeren 2005.

Island har valgt å inngå nasjonale avtaler om abonnement på fagtidsskrifter for å få bedre tilgang til forskningsbasert kunnskap. Siden den islandske befolkningen er liten, har det vært mulig å inngå en nasjonal avtale som gir alle landets innbyggere tilgang til over 2000 elektroniske tidsskrifter. Canada har valgt en mindre omfattende, men i norsk sammenheng mer realistisk løsning, ved å inngå fellesavtaler for universiteter og høyskoler. Regjeringen tar sikte på at også Norge skal inngå nasjonale avtaler om abonnement på sentrale fagtidsskrifter. Ved eventuell inngåelse av slike avtaler, skal det vurderes om disse også skal omfatte Norges hovedsamarbeidsland Tanzania, Mosambik, Uganda, Zambia, Malawi, Bangladesh og Nepal.

7.2.6 Tiltak

• Utdannings- og forskningsdepartementet vil utvikle en egen formidlingskomponent i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler.

• Det skal arbeides for at formidling skal inkluderes som element i forskerutdanningen.

• Det skal arbeides for å gi institusjonenes populærvitenskapelige publikasjoner et bredere nedslagsfelt.

• Forskningsrådet skal utvikle en nasjonal forsker- og ekspertportal for journalister og redaksjoner.

• Forskningsrådet skal inngå samarbeid med flere av de nasjonale journalistutdanningene for å øke interessen for forskning blant studentene, og da i særlig grad naturvitenskap og teknologi.

• Støtten til vitensentrene skal styrkes betydelig.

• Forskningsrådet, i samarbeid med andre aktører, skal bidra til videreutvikling av og samordning mellom nettsteder som formidler naturvitenskapelig og matematisk kunnskap.

• Realfagstrategien ( Realfag – naturligvis ) skal oppdateres løpende og evalueres underveis og etter den femårige planperioden, dvs. etter 2007.

• En undersøkelse av eksisterende, offentlig finansierte formidlingstiltak skal gjennomføres for å øke kunnskapen på dette feltet og på den måten gi bedre grunnlag for nye aktiviteter.

• I forbindelse med Regjeringens handlingsplan for modernisering, som skal legges frem i 2005, vil Utdannings- og forskningsdepartementet utrede mulighetene for i større grad å gjøre offentlig finansiert forskning åpent tilgjengelig.

• Regjeringen tar sikte på at Norge skal inngå nasjonale avtaler om abonnement på sentrale fagtidsskrifter for universiteter og høyskoler. Ved eventuell inngåelse av slike avtaler skal det vurderes om disse også skal omfatte Norges hovedsamarbeidsland Tanzania, Mosambik, Uganda, Zambia, Malawi, Bangladesh og Nepal.