St.meld. nr. 31 (2006-2007)

Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion— Hovedstadsmeldingen

Til innholdsfortegnelse

4 Mangfoldig og åpen hovedstad

Innbyggernes ressurser er bysamfunnets viktigste kapital. En av de fremste oppgavene for offentlige myndigheter er å legge til rette slik at alle mennesker uansett bakgrunn er inkludert og kan delta i samfunnslivet og yte etter beste evne.

Hovedstadsregionens befolkning er preget av mangfold. Oslo er i kraft av sin befolkning en internasjonal by.

Oslo er en stor innflytterby, og innflyttere setter preg på byen med sin dialekt og kultur og bånd til heimplassen. Innvandrere, særlig fra Nord-Europa, har i århundrer spilt viktige roller i byens utvikling. I de siste tiårene har innvandrere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst- og Sentral Europa gitt Oslo og hovedstadsregionen et ansikt med nye trekk, og utgjør for tiden en stor andel av netto befolkningsvekst. Den konsentrasjonen av innvandrere vi i Norge har i Oslo er høyere enn i Sverige og Danmark. I forhold til størrelsen har Oslo flere innvandrerer enn København og like mange som Stockholm.

Det er avgjørende for hele Norge som et trygt og tolerant samfunn at vi lykkes med inkluderingen i Oslo. Regjeringen vil at alle skal være inkludert i samfunnslivet. I vårt velferdsamfunn skal myndighetene organisere og investere i utdanning og kvalifisering for hele befolkningen.

4.1 Mangfold gir potensial for vekst

Hovedstaden er også på andre måter en sammensatt og mangfoldig by. Oslos strøk og bydeler har et bredt register av livsstiler, natur og byform. Kulturlivet har mange uttrykk både i de etablerte institusjoner og de frie grupper, og regjeringen vil bidra til at et kulturelt mangfold er synlig og utvikler seg videre (se kap. 7). I en moderne kunnskaps- og tjenesteøkonomi er mangfold en styrke og gir potensial for vekst. Toleranse og åpenhet for mangfold og ulike individuelle kvaliteter og nye ideer er en av de viktige forutsetninger for kreative byer.

Oslo er en storimportør av talent og har den vesentlige fordelen at mange unge mennesker søker hit for studier og arbeid fra hele Norge. Det er med og gir Osloregionen et godt tilfang av kompetanse på mange områder, og med høyt utdanningsnivå i befolkningen har byen og regionen derfor gode muligheter i kunnskapsøkonomien. For næringsliv, kulturliv og forskning er det viktig at hovedstadsregionen oppleves som attraktiv for den høykvalifiserte og internasjonalt mobile arbeidskraften.

Av i alt 278 959 sysselsatte med bosted i Oslo 1 hadde i 2005 34 106 ikke-vestlig innvandrerbakgrunn og 13 470 vestlig innvandrerbakgrunn. Arbeidsledigheten er høyere blant ikke-vestlige innvandrere enn andre. Det er svært stor spredning når det gjelder utdanningsnivå – fra det å ha lite formell utdanning til meget høy utdanning. Dette varierer også med landbakgrunn. For økonomien i hovedstadsregionen er det viktig at folk med innvandrerbakgrunn får muligheter til å utnytte sine evner og skaffe seg kompetanse som de kan sette inn i arbeidsliv og samfunn. Derfor er det også avgjørende viktig at unge og velutdannede personer med innvandrerbakgrunn blir verdsatt og får slippe til i arbeidslivet. Slipper de ikke til, kan vi frykte at de vender hovedstadsregionen og Norge ryggen.

4.1.1 Mangfold som stedskvalitet

Oslofolk har sin opprinnelse i 193 land og har nær familie og venner i alle verdenshjørner. Dette internasjonale tilsnittet preger vår hovedstad slik mange storbyer er preget av den globale migrasjonen i de siste tiår, men Oslo har også mye av den mindre byens kvaliteter intakt. Denne kombinasjonen kan være et fortrinn i den internasjonale konkurransen om å fremstå som attraktiv, åpen og tolerant.

Eksempler på Oslos kulturelle hverdagsmangfold er innvandrerbutikker og matkultur. En betydelig andel av befolkningen er reelt flerspråklig. Det var ca. 125 morsmål blant elevene i Oslo-skolen i skoleåret 2005 – 2006. Oslo har ca. 2 – 300 innvandrerorganisasjoner som er mer eller mindre aktive. I 2005 mottok 61 organisasjoner grunnstøtte fra staten, fordelt av kommunen. Hovedstadsbefolkningen har til sammen en bred kontaktflate mot ulike nettverk og markeder i verden.

Innbyggerne setter pris på en by med mangfold. Åtte av ti Oslo-innbyggere har ikke noe i mot at det bor innbyggere med ulik etnisk bakgrunn i hovedstaden (Opinion 2005) – blant unge mellom 18–30 år er en av ti misfornøyd, mot tre av ti over 67. Nærmere åtte av ti i Akershus/Oslo mener at innvandrere gjør en nyttig innsats i arbeidslivet, mot sju av ti på landsbasis. 74 prosent i regionen mener at innvandrere beriker det kulturelle livet. Et klart funn er at jo hyppigere kontakten er og jo flere sammenhenger man møtes i, desto mer positive er holdningene overfor hverandre, og i Oslo og Akershus er kontakten med innvandrere størst (Blom 2005).

4.1.2 Verdier i mangfoldet

Storsamfunnet og flertallsbefolkningen må være åpne for at det finnes flere aksepterte måter å være norsk på. Det skal være rom for å være annerledes. Det er samtidig en selvfølge at menneskerettigheter skal respekteres, norsk lovverk følges og at alle innbyggere utviser lojalitet til demokratisk fattede beslutninger.

Innvandring gir fellesskapet et mer variert erfarings- og kunnskapsgrunnlag. At vi i Norge får direkte erfaring med ulike språk, kulturuttrykk og tradisjoner, verdisyn og levesett kan gjøre oss bedre rustet til å takle nye internasjonale utfordringer.

Kommuner og fylkeskommuner har den samme plikten som staten til å være med på å oppfylle de urfolks- og minoritetspolitiske forpliktelsene som Norge har tatt på seg. Mange personer fra disse gruppene bor i Oslo. Regjeringen ser det som viktig at samisk kultur synliggjøres i Norges hovedstad, og at det legges til rette for samiskundervisning i grunnskolen. Det er også etablert et Samisk husfor kulturelle formål og som møtested for samiske foreninger i Oslo. Opplæringsloven forplikter Oslo kommune til å gi undervisning i samisk til alle elever som ber om det, og undervisning på samisk dersom minst 10 elever ber om det.

Mange av jødene i Norge er bosatt i Oslo, og har bl.a. uttrykt spesielle behov mht. eldreomsorg. De fleste rom (sigøynere) i Norge, bor i Oslo. Regjeringen har etablert et samarbeid med Oslo kommune for bl.a. å bedre opplæringstilbudet til rom. Det er i 2006 og i 2007 bevilget 2 millioner kroner til formålet.

Universell utforming er et viktig prinsipp for regjeringen, som kan bidra på en vesentlig måte til et mangfoldig storbymiljø. Alle mennesker skal kunne bruke det offentlige rom og bygninger på en likestilt måte, slik at funksjonshemmede kan ta sin rettmessige plass, være inkludert i samfunnslivet og ikke avstenges fra goder som er viktige for andre (jf. også kap. 3.3).

4.1.3 Respekt for mangfold – forbud mot diskriminering og rasisme

Regjeringen vil bygge sin politikk på respekt for individuelle forskjeller og positivt mangfold. Ulike folkegrupper samles i en storby og mangfoldet er særlig synlig der. Mangfoldet må i noen sammenhenger beskyttes, og noen grupper er sårbare. Ytringsfrihet og rett til egen tro og seksuell legning skal forsvares og grupper som møter diskriminering på grunn av hudfarge skal ha samfunnets støtte. Regjeringen ønsker åpenhet og toleranse for de homofiles livsform.

Rasisme og diskriminering skal forebygges og reageres mot, uansett hvem som står bak den og hvem den rammer. Myndigheter, arbeidsgivere og representanter for flertallsbefolkningen har det største ansvaret. Det er disse som kan hindre urett og usaklig praksis, og som har makt til å endre på strukturelle forhold som skaper usaklig forskjellsbehandling. Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet og religion mv (diskrimineringsloven) trådte i kraft 1. januar 2006 og innebærer et styrket vern mot diskriminering. Også boliglovene har viktige bestemmelser mot diskriminering. All Different – All Equal er en kampanje i Europarådets regi og i Norge kjøres holdningskampanje rettet mot ungdom med fokus på mangfold, menneskerettigheter og deltakelse.

4.2 Befolkningsmangfoldet i Oslo og regionen

Det er vanskelig å forestille seg Oslo og mange av nabokommunene i dag uten innvandrere og deres etterkommere som bidragsytere i kulturliv, lokalpolitikk, gatebilde og nærmiljøer, eller hvordan oppgaver skulle løses uten deres bidrag i hovedstadens arbeidsstyrke, vare- og tjenestetilbud.

Over halvparten av innbyggerne i Oslo er født utenfor Oslo og Akershus. Innbyggere med innvandrerbakgrunn utgjør vel 124 000 eller 23 prosent per 1. januar 2006. Oslo har opp mot 12 prosent av landets befolkning og 32 prosent av landets innvandrere. Et betydelig antall nyankomne innvandrere er nå et permanent trekk ved hovedstadens befolkning. Også i andre kommuner i Osloregionen blir det flere innbyggere med innvandrerbakgrunn – se fig. 4.2.

4.2.1 Befolkning i vekst

  • I løpet av perioden 1986 – 2006 økte folketallet i Oslo med 89 000 innbyggere. Innbyggere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn tilsvarte 89 prosent av denne netto tilveksten,se også portrett av Oslos befolkning kap. 2.4 og presisering av begrepsbruken i boks 4.1.

  • I Oslo er det 93 500 førstegenerasjons innvandrere som har innvandret i egen levetid, mens 30 500 er etterkommere, dvs. barn, unge og voksne som er født i Norge og er barn av to foreldre som begge er innvandrere.

  • 22 000 innvandrere i Oslo har vestlig bakgrunn, og tallet har holdt seg stabilt i flere år. Oslo har dermed 4 prosent vestlige innvandrere. Store Akershuskommuner som Asker og Bærum har imidlertid høyere andel vestlige innvandrere enn både Oslo og Stavanger.

  • 102 000 innvandrere i Oslo, 80 prosent av byens innvandrerbefolkning, har ikke-vestlig bakgrunn. Disse utgjør 19 prosent av befolkningen. 2

4.2.2 Ulike typer bakgrunn og historier

Grupper av innvandrere har ulik bakgrunn, og de er like forskjellige fra hverandre som fra folk som har norske røtter langt tilbake i tiden. Å etablere statistikk om befolkningen betyr å avgrense grupper fra hverandre, og innvandringsstatistikken skiller innvandrere etter bakgrunn og botid. Inndelingen kan diskuteres, og den er ofte preget av den tid den ble etablert i.

Boks 4.1 Forklaringer til statistikk og ordbruk

  1. Innvandrer.Som innvandrere regnes personer som selv har innvandret til Norge, og som har to utenlandsfødte foreldre. Denne gruppen blir ofte omtalt som førstegenerasjons innvandrere.

  2. Etterkommere er personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet, og har fire utenlandsfødte besteforeldre.

  3. Personer med innvandrerbakgrunnomfatter både gruppe 1 og 2.

Flyktningerer personer som har fått opphold i Norge pga behov for beskyttelse.

Landbakgrunn viser til eget, eventuelt foreldres utenlandske fødeland. Det skilles ofte mellom innvandrere fra vestligeversus ikke-vestlige land.Ikke-vestlige land omfatter i offisiell statistikk Asia med Tyrkia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Øst-Europa.1 Vestlige land omfatter Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania.

1 Nye EU-land i Øst-Europa regnes her enda som ikke-vestlige land.

Tabell 4.1 Personer med innvandrerbakgrunn i Oslo 1.1.2006 etter bakgrunn.

  Antall innbyggere Andel bosatt i Oslo Andel av befolkningen
  Oslo Landet Oslo Landet
Personer med innvandrerbakgrunn i alt 123 891 386 699 32 prosent 23 prosent 8 prosent
Norden 12 527 53 551 23 prosent 2 prosent 1 prosent
Vest-Europa 7 713 38 635 20 prosent 1 prosent 1 prosent
Øst-Europa 14 010 68 210 21 prosent 3 prosent 1 prosent
Afrika 21 975 47 532 46 prosent 4 prosent 1 prosent
Asia med Tyrkia 61 546 155 264 40 prosent 11 prosent 3 prosent
Nord-Amerika1 4 106 14 293 29 prosent 1 prosent 0 prosent
Sør- og Mellom-Amerika 1 706 8 117 21 prosent 0 prosent 0 prosent
Oseania 308 1 097 28 prosent 0 prosent 0 prosent
Folkemengden i alt 538 411 4 640 219 12 prosent 100 prosent 100 prosent

1 USA og Canada

Kilde: SSB

I tillegg til gruppen med innvandrerbakgrunn (definert i boks 4.1), har også andre en direkte slektsbakgrunn i utlandet. Regner vi med disse, har nær 170 000 Oslofolk direkte slektstilknytning til utlandet gjennom mor eller far eller begge. Nesten hvert femte barn under 6 år i Oslo – dvs. over 8 000 barn – hadde i 2006 en norskfødt og en utenlandsfødt forelder, eller var adoptert fra utlandet (Oslo kommunes plandatabase/SSB 2006). Blant hovedstadens yngste i 2006 hadde nærmere halvparten en mor eller far fra utlandet. Dette innvarsler at neste generasjon av hovedstadsbefolkningen blir enda mer mangfoldig enn dagens når det gjelder kulturell, religiøs, språklig og utseendemessig sammensetning. (Se også vedlegg 5.)

Figur 4.1 De 20 største innvandrergruppene i Oslo per 1.1.2006.

Figur 4.1 De 20 største innvandrergruppene i Oslo per 1.1.2006.

Kilde: SSB 2006

4.2.3 Ikke-vestlige innvandrere

Mer enn en av tre med ikke-vestlige innvandrerbakgrunn i Norge bor i hovedstaden. I 2006 hadde Oslo befolkningsgrupper på mer enn tusen mennesker fra 28 ulike bakgrunnsland (se vedlegg).

Veksten gjennom flere år i innvandrerbefolkningen er sammensatt:

  • Familieinnvandring i kjølvannet etter den første arbeidsinnvandringen fra Pakistan, India, Tyrkia og Marokko som skjedde på 70-tallet.

  • Antall flyktninger og asylsøkere økte fra 80-tallet.

  • Ny arbeidsinnvandring fra nye EU-land (telles som ikke-vestlige i statistikken – ca. 4 000 mennesker i Oslo i 2005)

  • Fødselsoverskudd (en ung befolkning)

  • Tilflyttingsoverskudd både fra utlandet og Norge

  • Ikke-vestlige innvandrere som har bodd i andre landsdeler søker seg mot Oslo

Botid.Botid og innvandringsgrunn påvirker levekårsutviklingen for innvandrere. Oslo hadde nær 73 000 førstegenerasjon innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn 1.1.2006. Innslaget av nyankomne innvandrere (mindre enn fem års botid) har ligget på et nivå rundt 15 – 25 000 personer, og dette ser ut til å være et permanent trekk ved hovedstadens befolkning.

En av ti innbyggere i Oslo var utenlandsk statsborger pr. 1. januar 2006. Blant førstegenerasjonsinnvandrere var det om lag annenhver innbygger som var utenlandsk statsborger, mens om lag hver åttende av etterkommerne var utenlandsk statsborger. Innvandrere med vestlig bakgrunn har mindre tendens til å søke norsk statsborgerskap enn ikke-vestlige.

Flyktninger. Nærmere 32 500 flyktninger bodde i Oslo 1.1.2006. Oslo har landets største befolkning av flyktninger – både i antall og andel av befolkningen, dvs. 6 prosent mot 2,5 prosent på landsbasis i 2006. Dette innebærer at:

  • Flyktninger utgjør nær 45 prosent av alle førstegenerasjons innvandrere i Oslo med ikke-vestlig bakgrunn i 2006.

  • Personer fra Somalia er blitt langt flere i løpet av ti år, de fleste er flyktninger.

Mange flyktninger har gode levekår i Norge, bl.a. flyktninger fra Sri Lanka som har bodd her en del år. Norsk og internasjonal erfaring er imidlertid at flyktninger i gjennomsnitt bruker lenger tid enn andre innvandrere på å komme i arbeid og bli selvhjulpne. En del har avbrutt eller mangelfull utdanning fra hjemlandet, og mange har en traumatisk historie fra hjemlandet og flukten. Her ligger det ekstra utfordringer for kommuner med mange flyktninger, som Oslo.

4.2.4 Barna og de unge skaper framtidens hovedstadsregion

En fjerdedel av Oslos innbyggere med innvandrerbakgrunn er etterkommere, født i Norge av foreldre som har innvandret, og utgjør en betydelig andel av flere grupper (jf. vedlegg 5). De første kullene av etterkommere er på vei ut i arbeids- og samfunnsliv, mange med en solid utdanning. Gruppen sett under ett greier seg langt bedre enn foreldregenerasjonen, selv om de på mange områder fortsatt ligger noe etter tilsvarende aldersgrupper uten innvandringsbakgrunn 3. Det er viktig at etterkommerne lykkes og får uttelling for egen innsats og utdanning. Det vil sende positive signaler til andre – langt utover hovedstadsregionen.

Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen er yngre i gjennomsnitt enn nordmenn og vestlige innvandrere i hovedstaden (Blom 2006). Nær 33 000 barn og unge under 20 år hadde ikke-vestlig bakgrunn i Oslo ved inngangen til 2006. Det tilsvarer ca. 28 prosent av alle i aldersgruppen. Mer enn hver tredje elev i grunnskolen i Oslo ble i 2005 – 2006 regnet som minoritetsspråklig, dvs. at foreldrene oppgir at barnet har et annet morsmål enn norsk eller samisk, og mer enn hver femte elev i grunnskolen fikk særskilt norskundervisning.

Å følge opp språkutvikling, deltakelse i barnehage og læring i skolen er en viktig fellesskapsoppgave. Å satse for at barn med innvandrerbakgrunn skal ha et godt utbytte av skolen, er en sentral fellesoppgave, og det er viktig å investere samfunnets ressurser i dette nå. Dette er et kommunalt ansvar, men staten ser de store utviklingsoppgavene og det store behovet for innsats, og vil bidra med ekstra innsats i områder der det bor mange innvandrere (jf. kap. 5 og 9).

4.3 Bosettingsmønster i utvikling

Seks av 15 bydeler har minst 30 prosent innbyggere med innvandrerbakgrunn (alle grupper) i 2006 – fire ligger i Groruddalen, Gamle Oslo i indre by øst, og lengst sør i byen ligger Søndre Nordstrand som har 41 prosent. Nabobydelen Nordstrand hadde lavest andel med 10,7 prosent.

Figur 4.2 Andel ikke-vestlige innvandrere i befolkningen i kommunene
 i Osloregionen og Oslos bydeler pr. 1.1.2006.

Figur 4.2 Andel ikke-vestlige innvandrere i befolkningen i kommunene i Osloregionen og Oslos bydeler pr. 1.1.2006.

Kilde: Datakilde: SSB.

Flyttemønstrene for folk med innvandrerbakgrunn ligner på andres 4: Etter økonomisk evne velger de boliger og strøk der de finner best mulig boligstandard tilpasset egen familiesituasjon, aldersfase og økonomiske muligheter. Barnefamilier eller folk i en etableringssituasjon søker til områder med familieboliger og trygge bomiljøer i drabantbyene. Innflytting til Oslo og intern flytting i byen fører til at noen bydeler får en langt større andel innvandrere enn andre. Det skjer også en videreflytting av etablerte familier fra Oslo til bl.a. Nedre og Øvre Romerike. Se også vedlegg 9.

9 av de 10 kommuner i Norge som har størst andel innvandrere tilhører Oslo-regionen: Oslo, Drammen, Lørenskog, Skedsmo, Askim, Moss, Ås, Rælingen og Bærum. Kun Båtsfjord på 8. plass ligger i en annen landsdel. Til sammen bor om lag 215 000 i kommunene i Osloregionen, og de utgjør 14 prosent av befolkningen. Med drøyt 12 000 innvandrere har Bærum landets fjerde største innvandrerbefolkning etter Oslo, Bergen og Stavanger, men foran Drammen med sine ca. 10 000. Selv de bydelene som har lavest andel ikke-vestlige innvandrere har en høyere andel enn landsgjennomsnittet. Det er ikke fler enn 20 kommuner som har høyere andel enn Vestre Aker i Oslo.

4.3.1 Bokonsentrasjon, men ingen ghetto

Det bor mennesker fra 193 land i Oslo. All statistikk og forskning slår fast at Oslo ikke har ghetto-områder i betydningen at én landgruppe er i flertall i et område. Innenfor bydelene er det store variasjoner i befolkningssammensetning etter landbakgrunn. SSB har delt Oslo inn i ca. 560 grunnkretser. Med en slik fininndeling har enkelte områder i Groruddalen og på Søndre Nordstrand over 70 prosent beboere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, med bakgrunn fra en rekke svært forskjellige land.

Det pågår en viktig debatt i Norge og internasjonalt om faren for at byer med en flerkulturell befolkning kan utvikle seg til byer med «parallellsamfunn». Problemstillingen ble aktualisert av opptøyer i Paris høsten 2005. Segregerte «parallellsamfunn» kjennetegnes ved at det er avstand mellom grupper; sosialt, kulturelt, økonomisk, geografisk og etter etnisitet. Det er bred enighet om at situasjonen i Oslo ikke kan sammenlignes med Paris. En by er segregert hvis folk med ulike egenskaper bor atskilt fra hverandre. Slike egenskaper kan være etnisk bakgrunn eller språk og hudfarge, inntekt, utdanning, alder osv. Oslo er på flere måter en by der det er store geografiske forskjeller, men fordi det er store variasjoner innenfor alle bydeler, er Oslo ingen segregert by 5.

Regjeringen ønsker et flerkulturelt samfunn der miljø, deltaking, levekår og muligheter er gode i hele hovedstadsregionen. Regjeringen vil være på vakt mot tendenser til et mer segregert samfunn og følge utviklingen nøye.

4.4 Kulturelt og religiøst mangfold

Det er et kulturpolitisk mål for regjeringen å synliggjøre det kulturelle mangfoldet i Norge (se kap. 7), og vil markere 2008 som et kulturelt mangfoldsår. Deltakelse og inkludering er et mål innenfor kultur og idrett, og kontakt og dialog mellom livssynsorganisasjoner og menigheter har en stor verdi for å øke forståelsen for mangfold og verdier.

4.4.1 Dialog mellom tros- og livssynssamfunn

Oslo er preget av flerreligiøsitet. Det er 102 tros- og livssynssamfunn med hovedsete i Oslo (2006), mens i alt 510 trossamfunn med kommunalt tilskudd har medlemmer bosatt i Oslo kommune. I Oslo har tros- og livssynssamfunn med rett til tilskudd fra kommunen i alt vel 89 000 medlemmer. Noe over 33 000 er medlemmer av kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke. Nær 34 000 er med i islamske trossamfunn, mens 16 500 tilhører livssynssamfunn 6.

Siden 1990-tallet er det etablert flere fora for religionsdialog og samtaler og samhandling på tvers av kulturell og religiøs tilhørighet har fått økt betydning. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn fokuserer både på dialog som prosess med sikte på å bedre forståelsen av hverandres verdier, og på dialog som verktøy for å løse felles utfordringer i et flerreligiøst samfunn. Nye Norges Kristne Råd arbeider for forståelse for økumenikk lokalt mellom ulike kirker, samfunn, organisasjoner og menigheter, og bygger møteplasser og nettverk for integrering av flyktninger.

Kirkens rolle i arbeidet for å fremme dialog mellom trossamfunn

Kunnskap, respekt og toleranse mellom mennesker med ulik tro og kulturbakgrunn er avgjørende for fredelig sameksistens i et flerkulturelt samfunn. Her står kirken fram som en relevant og troverdig samtalepartner. Med sin religiøse identitet, erfaring og nettverk kan kirken bidra til å bygge broer mellom kulturer og religioner.

Som det dominerende kirkesamfunn har Den norske kirke et særlig ansvar. Dette blir ivaretatt gjennom praktisk samarbeid og dialog nasjonalt. Gjennom arbeidet for religionsdialog har det blitt etablert en tillit mellom Islamsk råd i Norge, Det Mosaiske Trossamfund, Nye Norges Kristne råd og Den norske kirke. Denne tilliten bygger i stor grad på lokalt samarbeid og har resultert i jevnlig kommunikasjon og felles uttalelser. Å fortsatt utvikle og styrke dette arbeidet er en viktig oppgave for kirken i Oslo.

Boks 4.2 Oslo Extra Large-kampanjen (OXLO)

Kommunens kampanje OXLO sier at Oslo vil være en romslig og tolerant by. Eksempler fra kampanjen er slagord, verdiplakat, toleranseuke, OXLO-konferanse, OXLO-pris, OXLO-ambassadør, utmerkelse for virksomheter som er eksempler på god praksis. Det er et beredskapsteam mot rasisme, og OXLOs målsettinger om rekruttering, tilpasning av tjenestetilbud og tiltak mot rasisme og diskriminering er innebygget i rutinene for årsrapportering for bydeler og etater.

Oslo bispedømme har fokus på innvandrings- og integreringsspørsmål, flyktninger og asylsøkere. I bydelen Gamle Oslo der det bor mange med innvandrerbakgrunn, ble Grønland internasjonale forsøksmenighet etablert. Gudstjenestene ble forrettet på flere språk og med ulike kulturelle uttrykk, og det ble lagt til rette for kontakt mellom mennesker med ulik bakgrunn. Deler av forsøket videreføres i Gamlebyen kirke. Bispedømmet har etablert kontakt lokalt mellom kristne og ikke-kristne menigheter og holdt brobyggerkurs for ansatte i menighetene, og etablert nettverk for kompetanse og erfaringsutveksling om religionsdialog. Norsk Folkehjelp, Utdanningsforbundet, Røde Kors og Den norske kirke samarbeider om MOD (Mangfold og dialog).

4.4.2 Å anerkjenne mangfoldet i befolkningen

Oslo og Drammen er trolig de to kommunene i landet som har kommet lengst i å la befolkningsmangfoldet komme til uttrykk i kommunal virksomhet. Det kan andre kommuner lære av. Oslo kommune har et eget trainee-program for fremtidige ledere med minoritetsbakgrunn. Kommunen synliggjør sin vilje til å tenke nytt gjennom bruk av priser og hedersutnevnelser, nye samarbeidsfora, samt omorganisering av kommunal virksomhet. Både statlige og kommunale midler går til å støtte flerkulturelle festivaler, nye kulturinstitusjoner og forskningsprogrammer. Den avdøde Oslo-politikeren Rubina Rana med pakistansk opprinnelse har fått en egen gate oppkalt etter seg. Navnsetting er en konkret måte å gjøre innvandring fra Pakistan til en anerkjent del av Oslo-historien på.

Boks 4.3 Drammens kommuneplan, med integrasjon og mangfold i fokus

Drammen kommune la i januar 2007 fram forslag til ny kommuneplan 2007 – 18 til politisk behandling. Den skal behandles i kommunestyret i juni 2007. Befolkningsframskrivinger peker i retning av at ved planperiodens utløp i 2018 kan én av fire innbyggere i Drammen ha ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Det flerkulturelle Drammener behandlet som et gjennomgående tema i kommuneplanforslaget og er gitt stor oppmerksomhet. Det er lagt vekt på å få fram kompleksiteten i utfordringene: Drammen er, og blir i framtida i stadig større grad, et flerkulturelt samfunn. Det flerkulturelle mangfoldet er først og fremst en ressurs som må utnyttes, men representerer en utfordring for tjenesteapparatet. Regjeringen ser positivt på at kommunene aktivt tar opp de utfordringene befolkningsmangfoldet skaper.

4.4.3 Idrett – en arena for inkludering og integrering

Idrettens organisasjoner utgjør samlet den største frivillige bevegelsen i Norge. De medlemsbaserte idrettslagene er en viktig arena for inkludering og integrering av barn, unge og foreldre med ulik sosial og kulturell bakgrunn. Sammenliknet med gjennomsnittet i befolkningen deltar innvandrerbarn og –ungdom mindre i idrettslag. Forskjellen er spesielt stor blant jenter. Kultur- og kirkedepartementet forvalter en ordning med tilskudd til inkludering i idrettslag. Ordningen retter seg mot idrettslag i byområder med spesielle utfordringer knyttet til å rekruttere barn og ungdom. Formålet med ordningen er å inkludere nye grupper inn i lagenes ordinære aktivitetstilbud. Målgruppen er barn og ungdom som står overfor økonomiske og kulturelle terskler som kan være til hinder for å delta i organisert idrett. Det skal særlig satses på tiltak for å rekruttere innvandrerjenter.

4.5 Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen

Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen ble lagt fram sammen med forslaget til statsbudsjett for 2007 (St.prp. nr. 1 (2006 – 2007) for Arbeids- og inkluderingsdepartementet). Den omfatter en rekke tiltak som vil legge til rette for at innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i samfunnet og å hindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Regjeringen vil videre bidra til at innvandrere og etterkommere får like muligheter som andre i samfunnet.

Virkelighetsbildet er sammensatt, og handlingsplanen består av 28 tiltak på til sammen 306 millioner kroner. I tillegg inneholder planen videreføring av igangsatte tiltak og enkelte særlig relevante tiltak fra Handlingsplan mot fattigdom tilsvarende 94 millioner kroner. Det er fastlagt fire innsatsområder: 1. Arbeid; 2. Oppvekst, utdanning og språk; 3. Likestilling; 4. Deltakelse. Innsats mot rasisme og diskriminering er fastlagt som et gjennomgående tema. Handlingsplanen inneholder tiltak på flere departementers områder, og deler av midlene i handlingsplanen brukes som del av satsingen i Groruddalen (se kap. 9). Regjeringen vil videreføre Handlingsplan for integrering og inkludering som et særskilt grep i dette arbeidet, og tiltakene og bevilgningene vil bli vurdert i kommende budsjetter (se samlet omtale av tiltakene i vedlegg 4).

4.5.1 Ansvars- og oppgavefordeling

Integrerings- og inkluderingsoppgavene må regnes som ordinære og langsiktige oppgaver for det norske samfunn. IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) ble etablert 1. januar 2006, fordi det er behov for en styrket, bedre koordinert og mer målrettet innsats i integrerings- og inkluderingsarbeidet. IMDi skal bidra til kompetanseutvikling og spredning av gode erfaringer både til kommuner og sektormyndigheter. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvar for at integrerings- og inkluderingspolitikken, som flere departement har sin del av ansvaret for, blir ivaretatt og godt samordnet. Hver enkelt sektor/fagmyndigheter på alle nivåer skal ta ansvar for personer med innvandrerbakgrunn på lik linje med den øvrige befolkningen. Det er stort behov for tilrettelegging av tjenester til en mer mangfoldig befolkning og til innsats for samfunnets grunnverdier. I budsjettproposisjonen for Arbeids- og inkluderingsdepartementet rapporteres det om resultater knyttet til 17 mål på åtte departementers ansvarsområder, med 37 konkrete indikatorer.

Boks 4.4 Tilskuddsordninger fra stat til kommune som understøtter integrerings- og inkluderingspolitikken. Overføringer til Oslo1

  • Opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere skal sikre at kommunene tilbyr opplæring i norsk og samfunnskunnskap, slik at de har mulighet til å ta videre utdanning og delta i arbeids- og samfunnslivet – i 2005 utbetalt vel 241 millioner kroner til Oslo kommune.

  • Kommunale innvandrertiltak går til å styrke og utvikle integrasjonsarbeidet i kommunene som f.eks. kommunale introduksjonsprogram og gjennomføring av mangfoldstankegangen i den kommunale tjenesteytingen spesielt rettet mot førstelinjetjenesten – i 2005 utbetalt nær 15 millioner kroner til Oslo kommune.

  • Tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet – i 2005 utbetalt om lag 5 millioner kroner til Oslo kommune.

1 Tilskudd fra kap. 651 Bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere – post 61, 62 og 71. (2005)

Integreringstilskudd til kommunene

Kommunene er hovedaktører for å oppnå målsettingen om bosetting av flyktninger. Integreringstilskuddet til kommunene skal dekke de gjennomsnittlige utgifter kommunene har ved bosetting og integrering av flyktninger, fordelt over bosettingsåret og de fire kommende år. Målet er at bosatte flyktninger raskt skal komme i arbeid og klare seg selv. Oslo kommune fikk 325,9 millioner kroner i integreringstilskudd i 2005. Integreringstilskuddet blir fra 2007 økt med 47 millioner kroner, en økning på totalt kroner 26 000 pr. bosatt flyktning i de fem år de gis tilskudd.

4.6 Kvalifisering og arbeid – nøkkel til inkludering

Flyktningproblematikk, innvandring og befolkningsmangfold har andre og større dimensjoner i Oslo og hovedstadsregionen enn i landet for øvrig, og integreringsoppgavene har stort omfang. Flertallet av innvandrere de siste 20 år har kommet til Norge fordi de ønsket beskyttelse eller familiegjenforening og -etablering. Lav yrkesdeltakelse og høy arbeidsledighet har vært en vedvarende tendens, og dette er en stor utfordring for Oslo, som har en stor andel av ikke-vestlige innvandrere. Regjeringens tiltak i utdanning og oppvekst er omtalt i neste kapittel.

4.6.1 Inkludering i arbeidslivet – utfordringer

Regjeringens overordnede mål er at alle, uansett bakgrunn, skal få mulighet til å realisere sine ressurser og være økonomisk selvhjulpne med inntekt fra arbeid. Det vil gagne den enkelte og fellesskapet.

Av 279 000 sysselsatte i Oslo (4. kv. 2005) 7 hadde 47 500 innvandrerbakgrunn (34 000 ikke-vestlig og 13 500 vestlig). Andelen sysselsatte for hele befolkningen er både i Oslo og på landsbasis 69.4 prosent. De ikke-vestlige førstegenerasjonsinnvandrerne har en sysselsettingsgrad på 52,2 prosent på landsbasis, mens 51,4 prosent er i arbeid i Oslo. I Akershus var andelen 57,6 prosent Andelen sysselsatte vestlige innvandrere i Oslo var 72,4 prosent.

Regjeringen ser det som en hovedutfordring å øke yrkesdeltagelsen blant ikke-vestlige innvandrere. St.meld. nr. 9 (2006 – 2007) Arbeid, velferd og inkludering peker på fire områder som det må arbeides særskilt med for å øke yrkesdeltakelsen og bedre levekårene:

  • Bedre bruk av den ressursen mange innvandrere og deres etterkommere med god utdanning fra Norge og utlandet representer som arbeidskraft, kompetanse og innenfor entreprenørskap.

  • Lav utdanning og mangelfulle grunnleggende ferdigheter blant mange innvandrere er et alvorlig hinder for å bedre yrkesdeltagelsen i et stadig mer kunnskapsbasert arbeidsliv.

  • Den lave yrkesdeltagelsen blant kvinnene i enkelte innvandrergrupper fra ikke-vestlige land har negative konsekvenser for likestillingen og bidrar til dårligere levekår for innvandrerbefolkningen.

  • Lik tilgang og muligheter til utdanning er viktig for å sikre at ungdom med innvandrerbakgrunn inkluderes i morgendagens arbeidsliv og for å forhindre at dårlige levekår videreføres til neste generasjon.

I Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen legger regjeringen også stor vekt på tiltak som skal gjøre statlige arbeidsgivere mer aktive i rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn.

Introduksjonsprogram

Introduksjonsloven gir rett og plikt for bestemte grupper til et individuelt tilrettelagt introduksjonsprogram med en bestemt ytelse til livsopphold, introduksjonsstønad.

Formålet er bl.a. å vri inntektssikringen fra passiv sosialstønad til aktive kvalifiseringstiltak, som gir en hensiktsmessig og effektiv overgang til arbeid og/eller utdanning. Deltakelse i introduksjonsprogrammet skal gi grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv, samt forberede for deltakelse i yrkeslivet og/eller utdanning. Målgruppen for loven er nyankomne som har fått tillatelse på grunnlag av en asylsøknad, og deres familiemedlemmer. Det er en forutsetning for deltakelse at man har behov for grunnleggende kvalifisering.

Norskopplæring etter introduksjonsloven

Introduksjonsloven gir også innvandrere, som etter 1.9.2005 har fått en oppholds – eller arbeidstillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse (en permanent tillatelse), rett og plikt til 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap. De som omfattes av rett og plikt til slik opplæring, kan få inntil 2 700 timer ytterligere opplæring hvis de har behov. I løpet av det første året ordningen eksisterte, ble det registrert ca. 1 800 personer i denne kategorien i Oslo iflg. Nasjonalt introduksjonsregister (NIR). Nyankomne innvandrere er ingen ensartet gruppe, men har noen utfordringer felles.

Arbeidsinnvandrere med tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse, har plikt til å gjennomføre 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap, men har ikke rett til gratis opplæring. I løpet av det første året med ordningen er det registrert nærmere 700 personer i denne kategorien i Oslo iflg. NIR.

Innvandrere som omfattes av rett og/eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, må ha gjennomført 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap, eller dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk for å få bosettingstillatelse og statsborgerskap. 300 timer undervisning koster i Oslo mellom ca. 17 000 og 28 000 kroner for den som må betale selv, avhengig av om tilbudet er kommunalt eller privat .

Permanent behov for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere

De siste 20 årene har det til enhver tid bodd mellom 15 000 og 25 000 mennesker i Oslo som har bodd i Norge i mindre enn fem år .Ca. 3 800 av disse var fra nordiske land i 2005. Norskopplæring i betydelig omfang er derfor en permanent oppgave for hovedstaden.

Bydeler i Oslo melder ofte at innvandrere mangler det språknivået som behøves for videre skolegang. Arbeids- og velferdsetaten erfarer at flere arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn ikke har tilstrekkelige norskferdigheter til å kunne nyttiggjøre seg det ordinære kvalifiseringstilbudet til etaten og dermed har behov for spesielt tilrettelagte arbeidsmarkedskurs .Å lære seg norsk regnes som det viktigste den enkelte kan gjøre for å komme seg i arbeid og delta i samfunnet for øvrig. Språk er også grunnleggende for demokratisk deltakelse og dialog.

Regjeringen vil understreke viktigheten av å lære norsk, og gjeninnfører fra 1.9.2007 norskopplæring for asylsøkere. Personer som får opphold skal ikke tape tid i sitt individuelle integreringsløp. I tillegg skal opplæringen hjelpe asylsøkerne med å kommunisere i dagliglivet og bidra til bedre psykososiale forhold i mottakene.

Voksne som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, men som ikke har fullført videregående opplæring, har rett til videregående opplæring. Dette gjelder voksne som er født før 1.1.1978. Voksne født etter 1.1.1978 omfattes ikke av rett til videregående opplæring. Nye regler for rett og/eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap ble innført 1.9.2005.

De fire siste årene har det vært mellom 5 300 og 8 100 deltakere på norskundervisningen i Oslo hvert år (kilde: GSI ). Nasjonalt introduksjonsregister (NIR) ble opprettet 1.9.2005 og gir informasjon om deltakelse og gjennomføring for personer som har fått arbeids- eller oppholdstillatelse etter 1.9.2005 og som omfattes av introduksjonslovens bestemmelser om norskopplæring og introduksjonsprogram. Kommunen har i tillegg en utfordring i å motivere andre innvandrergrupper til å lære seg norsk, og særlig grupper som ikke har rett til gratis undervisning.

Overgangsordning for personer med lang botid

Den samme utfordringen gjelder for personer som kan ha bodd i Norge i flere år, men behersker språket dårlig. Da det ble innført nye regler om rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap i 2005 (jf. over), ble det samtidig innført en overgangsordning for innvandrere som fikk arbeids- eller oppholdstillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse før 1.9.2005. Kommunene får tilskudd til norskopplæring for denne elevgruppen frem til 2010. Oslo Voksenopplæring har informert om ordningen bl.a. med informasjonsbrev til tidligere deltakere som ikke har nådd nivået til språkprøven (nå omtalt som norskprøve 3). Responsen har vært noe variert, men fortsatt er hoveddelen av elevene i norskopplæringen elever i overgangsordningen.

Grunnopplæring for voksne

Voksne som har behov for det, har rett til grunnskoleopplæring. Tall fra Voksenopplæringen i Oslo for de fire siste år, indikerer at mellom 1000 og 1500 av deltakerne i norskopplæringen hvert år har liten eller ingen utdanning fra før. I 2005 var det kun 528 elever av i alt 5 350 på norskopplæringen i Oslo som var registrert med god allmennutdanning, dvs. utdanning ut over grunnskolenivå. Hele en tredel av ikke-vestlige førstegenerasjon innvandrere i Oslo hadde i 2004 ingen eller uoppgitt utdanning 8. Mange vil som et minimum ha behov for grunnskoleopplæring, eller en tilpasset fagutdanning, for å kvalifisere seg til norsk samfunns- og arbeidsliv. I 2005 var det i alt 874 elever på Voksenopplæringens grunnskoletilbud.

Videregående opplæring for voksne innvandrere

St.meld. nr.16 (2006 – 2007) ...og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring viser til at det er et økende antall personer uten rett til videregående opplæring. Dette gjelder dem som er født etter 1978, og som ikke har tatt videregående opplæring, eller som har falt fra underveis. Det gjelder også et økende antall innvandrere som har kommet til Norge for sent til å kunne benytte seg av ungdomsretten og som er for unge til å benytte seg av voksenretten. Gruppen av personer uten rett til videregående opplæring øker for hvert år. Regjeringen vil på denne bakgrunn vurdere å endre opplæringslovens bestemmelse om at bare voksne født før 1978 9 har rett til videregående opplæring.

Grunnleggende ferdigheter for voksne innvandrere

Mange voksne har behov for å styrke sine grunnleggende ferdigheter på grunnskolenivå, uten at de nødvendigvis tar full opplæring i de enkelte skolefagene. Minoritetsspråklige er overrepresentert i gruppen lavt utdannede med svake grunnleggende ferdigheter, spesielt når det gjelder leseferdigheter. Det er omfattende forskningsmessig belegg for å si at innvandreres ferdigheter i å lese, skrive og snakke på sitt «nye språk» er av sentral betydning for deres livskvalitet, for å få innpass i arbeidslivet og for å finne seg til rette og delta i samfunnet 10. Se vedlegg 4 om Program for basiskompetanse i arbeidslivet, og andre tiltak i Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen.

4.6.2 Arbeidsledighet og lavinntekt

Fattigdom og vedvarende lav inntekt er i stor grad knyttet til manglende eller liten tilknytning til arbeidslivet. Ledigheten går ned også for innvandrere (jf. kap. 2.5), men er på landsbasis likevel om lag tre ganger så høy som for befolkningen i alt. Arbeidsledigheten blant innvandrere i Oslo-regionen er det siste året redusert med om lag 20 prosent. I Oslo var ledigheten vel 2 prosent totalt, mens den for innvandrere var på over 4 prosent Innvandrere med vestlig bakgrunn hadde i fjerde kvartal 2006 lavere ledighet enn hele Oslo, (1,8 prosent), mens andelen for ikke-vestlige innvandrere var nesten 5 prosent.

Innvandrerne utgjorde i alt 45 prosent av de registrerte ledige i hovedstaden. På landsbasis utgjorde de om lag 22 prosent, mens 26 prosent av de ledige i Akershus var innvandrere. Innvandrere er en prioritert målgruppe i arbeidsmarkedspolitikken. Om lag 36 prosent av deltakerne på ordinære arbeidsmarkedstiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten er innvandrere.

Øke kvinners arbeidsmarkedstilknytning

Regjeringen ønsker å øke kvinners arbeidsmarkedstilknytning i innvandrerbefolkningen. Å øke alle kvinners yrkesdeltakelse og økonomiske selvstendighet er et mål i seg selv. Hvorvidt to, en eller ingen voksne i en familie har lønnet arbeid gir samtidig stort utslag på familiens samlede inntektsgrunnlag og påvirker sannsynligheten for at familien tilhører lavinntektsgruppen.

Det er store forskjeller i yrkesdeltakelse mellom kjønnene i enkelte innvandrergrupper. Det understreker behovet for å være særlig oppmerksom på kvinners situasjon. I 4. kvartal 2006 var andelen sysselsatte kvinner i alderen 16 – 74 år med landbakgrunn fra Pakistan på 28 prosent, mens andelen blant mennene var 60 prosent. Blant kvinner med tyrkisk landbakgrunn var 37 prosent registrert sysselsatte. Lav yrkesdeltakelse i grupper som er store i Oslo, tilsier et betydelig uutnyttet potensial i et arbeidskraftperspektiv. Yrkesdeltakelsen ser ut til å være noe høyere blant etterkommere enn for førstegenerasjons innvandrere, og forskjellene mellom kjønnene er mindre.

Flertallet av innvandrere som deltar på arbeidsmarkedstiltak kommer fra ikke-vestlige land. Tiltaksdeltakelsen er nokså likt fordelt mellom innvandrerkvinner – og menn, med en svak overvekt av kvinner. Vel halvparten av innvandrerkvinnene som deltar på tiltak har bakgrunn fra Asia, mens om lag en av fem kommer fra Øst-Europa.

Tiltak i handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen.

Oslo har utfordringer med å få nye flyktninger og familieinnvandrede i arbeid, forhindre at etablerte innvandrere faller ut av arbeidsmarkedet, øke sysselsettingen blant kvinner i mange innvandrergrupper, og gi samme muligheter til deltakelse og karriereutvikling for alle unge som vokser opp i hovedstaden, uavhengig av bakgrunn. Dette er beskrevet tidligere i kapittelet. En rekke tiltak må settes inn, rettet mot både myndigheter, arbeidslivet og innvandrerne selv.

Boks 4.5 Lavinntekt, trygd og sosialhjelp blant ikke-vestlige i Oslo

Det er nær sammenheng mellom arbeidsmarkedstilknytning, lavinntekt og andre levekårsproblemer. Andel1 ikke-vestlige innvandrere uten noen yrkestilknyttede i husholdningen i Oslo lå i 2003 på 36 prosent. I 1999 var tallet 25 prosent. Noe av økningen skyldtes forverret arbeidsmarkedssituasjon i perioden. Den vanskelige situasjonen gjaldt særlig for personer med fluktbakgrunn.

Ikke-vestlige innvandrere som gruppe er kjennetegnet ved at mange tilhører lavinntektsgruppen. I Oslo ligger yrkesinntektsnivået i befolkningen over landsgjennomsnittet, slik at inntektsforskjellene mellom innvandrere i lavinntektsgruppen og resten av befolkningen er større i hovedstaden enn andre steder. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt for førstegenerasjonsinnvandrere i Oslo utgjør kun halvparten av inntektsnivået til hovedstadsbefolkningen uten innvandrerbakgrunn, mot 68 prosent på landsbasis. Særlig lav inntekt har enslige ikke-vestlige forsørgere. Førstegenerasjonsinnvandrere i denne kategorien har bare en gjennomsnittlig inntekt per forbruksenhet som tilsvarer 70 prosent av nivået til andre enslige forsørgere i hovedstaden (Kilde: SSB Inntektsstatistikk 2006).

Bostøtte og sosialhjelp er, ikke overraskende, langt mer utbredt blant dem som befinner seg lavest i inntekstfordelingen i Oslo. Det gjelder særlig for flyktninger. Bruken av slike supplerende ytelser er likevel mindre for innvandrere i Oslo, sammenlignet med innvandrerbefolkningen i landet for øvrig. (SSB 2006).

Når det gjelder førstegenerasjonsinnvandrere som mottar uførepensjon er andelen økende, men den ligger fortsatt lavere enn for befolkningsgjennomsnittet. Det er også store forskjeller etter landbakgrunn, også mellom grupper med omtrent like lang botid i Norge. Enkelte landgrupper som i stor grad bor i Oslo og Osloregionen og som opprinnelig kom til Norge som arbeidsinnvandrere, er oftere uføretrygdet enn andre mer nyankomne innvandrergrupper. I disse gruppene blir mennene, på grunn av at de i større grad har vært yrkesaktive, oftere uføretrygdet enn kvinnene. Dette står i kontrast til befolkningen som helhet, der det er flest kvinner med uførepensjon.

1 analyse gjort for hovedstadsmeldingen av data fra 2003 for Oslo

Regjeringen styrker i 2007 innsatsen overfor innvandrere ytterligere innenfor et tiltaksnivå på om lag 11 800 plasser under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene, med sikte på å få flere over i jobb. Det er i den forbindelse lagt inn om lag 165 millioner kroner til arbeidsmarkedstiltak og personellressurser i forbindelse med handlingsplanen for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Innsatsen vil rettes både mot nyankomne innvandrere som deltar på introduksjonsprogram og øvrige innvandrere med særskilte bistandsbehov.

Ulikhet i arbeidssøkernes forutsetninger innebærer store utfordringer til målrettethet, sammenheng og helhet i kvalifiseringsarbeidet i hovedstadsregionen.

Fotnoter

1.

SSB. Tall for 4. kvartal 2005.

2.

SSB - (1.1.2006).

3.

SSB/Østby (2004)

4.

Svein Blom: Innvandrernes bo- og flyttemønstre i Oslo rundt årtusenskiftet. SSB 2006

5.

«Oslo har forutsetninger for å utvikle seg til en interkulturell by fordi en type uheldig geografisk og økonomisk segregering og ghettoisering ikke «har satt seg» verken i byrommet, økonomien eller i det institusjonelle apparatet». Den flerkulturelle byen etnisk mangfold og nyskapning. Sluttrapport 2006, Oslo kommune.

6.

http://ssb.no/emner/07/02/10/trosamf/tab-2006-12-18-02.html

7.

Arbeidsmarkedsstatistikk fra 4. kvartal 2005 http://www.ssb.no/innvregsys/

8.

Dette må ses i sammenheng med manglende opplysninger om utdanning fullført i utlandet før innvandring, særlig for nyankomne innvandrere.

9.

Voksne som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, men som ikke har fullført videregående opplæring, har rett til videregående opplæring. Dette gjelder voksne som er født før 1.1.1978. Voksne født etter 1.1.1978 omfattes ikke av rett til videregående opplæring.

10.

E.Gabrielsen og B.O.Lagerstrøm. I SSB: Samfunnsspeilet nr. 2, 2005 Mange innvandrere er dårlige til å lese norsk.

Til dokumentets forside