Fisk og EU

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Informasjon om Norges fiskerisamarbeid med EU

Samarbeidet med EU på fiskeri- og akvakulturområdet er av stor betydning for Norge, selv om akvakulturpolitikk og forvaltning av fiskeriressurser ikke er en del av EØS-avtalen. Fiskerisamarbeidet mellom EU og Norge er basert på bilaterale avtaler, mens handelen med fisk og fiskeprodukter er regulert gjennom en egen protokoll i EØS-avtalen og flere bilaterale avtaler. De veterinære aspektene av fiskeri- og akvakultur er omfattet av EØS-avtalen. Handelen med sjømat foregår dermed uten grensekontroll internt i EØS-området.

Norge er verdens nest største sjømateksportør, og EU er vårt viktigste marked. Nesten 60 prosent av den norske sjømateksporten går til EU. Fisken kjenner ingen grenser og vandrer mellom landenes økonomiske soner. Norge deler ansvaret for forvaltningen av våre fiskebestander i Nordsjøen med EU, og fiskeriforvaltningen i EU har derfor stor betydning for Norge.

EUs politikk og samarbeid på fiskeriområdet

Den felles fiskeripolitikken er kjernen i EUs samarbeid på fiskeriområdet. At fisken beveger seg på tvers av landegrensene og at et lands fiskeriforvaltning påvirker nabolandene er bakgrunnen for EUs felles fiskeripolitikk som inneholder regelverk for forvaltning, størrelsen på fiskeflåtene, kontroll og støtteordninger.

EU har nå vedtatt er ny felles fiskeripolitikk, og er midt i innføringen av blant annet en ny ilandføringsplikt. Dette vil føre EUs politikk nærmere norsk politikk. Andre viktige elementer i reformen er regionalisering av beslutningsstrukturen og begrensing av utnyttelsesgraden av fisk til nivåer som gir maksimalt langtidsutbytte. 

Akvakultur

Akvakultur er globalt den raskest voksende matproduksjonssektoren. I EU har man derimot ikke økt akvakulturproduksjonen nevneverdig (total produksjon er 1,3 millioner tonn). I en verden hvor behovet for sjømat er sterkt økende, og hvor denne økningen bare kan komme fra akvakultur, er det nødvendig å ta tak i dette. Under EUs felles fiskeripolitikk (CFP) lanserte EU-kommisjonen i 2013 derfor retningslinjer for bærekraftig utvikling av EUs akvakultur. 

Fiskerisamarbeidet EU – Norge

Fiskerisamarbeidet mellom EU og Norge er basert på en rammeavtale fra 1980, og på grunnlag av denne avtalen inngås det årlige kvoteavtaler om fiske på fellesbestander i Nordsjøen. Selv om avtalen omhandler Nordsjøen bytter partene også på kvoter på fisk som fiskes utenfor Nordsjøen. Dette innebærer at EU får kvoter i norske farvann i Nordsjøen, Barentshavet og ved Jan Mayen, mens Norge får kvoter i EU-sonen i Nordsjøen, vest for de britiske øyer og ved Grønland. I tillegg til kvoteforhandlinger diskuteres også andre forvaltningsspørsmål og kontrollsamarbeid.

De siste årene har det vært ekstra fokus på spørsmål knyttet til beskatningsmønster og kontrollsamarbeid mellom Norge og EU. Dette for å prøve å redusere utkast av fisk og for å bekjempe det ulovlige, uregistrerte og uregulerte fisket.

Norge og EU møtes dessuten også i multilaterale forhandlinger når det gjelder makrell, kolmule og norsk vårgytende sild. I tillegg samarbeider Norge og EU om forvaltningen i internasjonale farvann sammen med andre land gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (blant andre NEAFC og NAFO).

Les mer om samarbeidet mellom Norge og EU innen ressursforvaltning her.

Handel med fisk og fiskeprodukter

Norge har som en følge av EØS-avtalens protokoll 9 og andre bilaterale avtaler tollfri handel med EU for flere hvitfiskprodukter og tollreduksjoner på mange andre produkter. Protokoll 9 gir ikke tollnedsettelser på en rekke viktige produkter. Det gjelder reker, makrell, sild, laks, kamskjell og sjøkreps. Her opprettholder EU importtoll som avhenger av bearbeidingsgraden på produktet. For eksempel ilegges hel, fersk laks 2 prosent toll, mens røkt laks møter 13 prosent toll i EU. Handel med disse produktene (blant annet makrell, reker og sild) reguleres av en rekke tollfrie kvoter som EU har åpnet etter de siste års EU-utvidelser og bortfall av EFTAs frihandelsavtaler, for eksempel i Øst-Europa. Flere av disse tollfrie kvotene er gjenstand for reforhandling hvert syvende år. Siste gjennomgang ble ferdigstilt i 2014. Nest reforhandling vil finne sted i 2021. 

Protokoll 9 regulerer også andre forhold, herunder bestemmelser om uhindret adgang til partenes havner og forbud mot kvantitative importbegrensninger. Den har også bestemmelser som søker å begrense bruken av antidumpingtiltak og beskyttelsestoll, men har i praksis hatt svært begrenset verdi. 

Den manglende beskyttelsen mot slike handelspolitiske tiltak har særlig hatt betydning for handelen med oppdrettslaks, hvor EU over en periode på 20 år  har hatt løpende tiltak mot norsk laks.  Siden Norge vant fram i WTO-saken mot EU i 2008 møter ikke norsk oppdrettsnæring lenger handelshindrende tiltak på EU-markedet, bortsett fra ordinær toll. For Norge betyr dette at normale handelsvilkår igjen er opprettet for vårt viktigste marked.

Regelverket på det veterinære området

På det veterinære området er Norge harmonisert med EU gjennom EØS-avtalen, og er dermed en del av EUs indre marked også for fisk og fiskeprodukter. Veterinærbestemmelsene gjelder regelverk for hele sjømatproduksjonen, dvs. fôr/innsatsvarer, fiskehelse og -velferd, biprodukter og sjømattrygghet. Dette innebærer blant annet fri bevegelse for alle fiskeprodukter og levende fisk innenfor EØS-området, altså uten veterinær grensekontroll mellom Norge og EU.  Norge utgjør også EUs ytre grense mot tredjeland.

Norge deltar i regelverksutviklingen på veterinærområdet i det indre marked og tar inn nytt regelverk fortløpende.  Denne kontinuerlige og koordinerte regelverksutviklingen er viktig for norsk fiskeri- og havbruksnæring. Norge deltar i EUs faste komité for matvarekjeden og dyrehelse (PAFF) og arbeidsgrupper under denne. Norge har observatørstatus i arbeidsgruppene og deltar aktivt med innspill, men har ikke stemmerett.

Les mer om handel med fiskeprodukter mellom Norge og EU her og om fiskeriforvaltningssamarbeidet her.