Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027

– En ny kurs for vår felles helsetjeneste

Kjære alle sammen! Dette er en dag mange har venta på, meg selv inkludert.

Nå skal jeg presentere regjeringens plan for for å få ned ventetidene, og for hvordan vi nærmer oss «én felles helsetjeneste».

Målet er at vi skal sikre en sterk faglig utvikling i helsetjenesten vår. Dessverre møter vi framover store utfordringer med tilgang på fagfolk, flere eldre, et sammensatt sykdomsbilde og trusselen om nye kriser, krig og nye pandemier.

Det er utfordringene vi ikke løser godt nok innafor dagens organisering. Derfor må vi gradvis endre det vi har, til noe som ikke gir økt ventetid eller mangel på helsepersonell, men som gir våre eldre og syke en enda bedre oppfølging.

Barn og unge, de opplever å være kasteball mellom systemer – det må ta slutt.

Gravide kvinner opplever fragmenterte tjenester – det må ta slutt.

Pasienter, pårørende og brukere skal møte én felles tjeneste. Dette er ikke en enkel kvikk-fiks.

Kommunehelsetjenesten og sykehusene er to supertankere på omtrent 200 milliarder i hvert sitt budsjett, og over 400 000 ansatte. Bare i sykehusene hadde vi i fjor over 2 millioner pasienter innom dørene. Det er ingen smal sak å sy dette sammen.

Men det er grunnen til at det ikke kommer en ny nasjonal helse- og sykehusplan, men en nasjonal helse- og samhandlingsplan som ser hele tjenesten samla.

Men denne planen er et viktig steg i retninga av å realisere «vår felles helsetjeneste». For pasientene betyr det mer integrerte og helhetlige tjenester, hvor kompetanse og kapasitet i større grad skal sees i sammenheng – både mellom kommuner og sykehus, men også innad i tjenestene.

For pasienten betyr det ikke så mye om det er sykehuset eller kommunen som har ansvaret. For pasienten er det viktigste å få riktig behandling til riktig tid. Å møte én samla tjeneste og rask tilgang på god hjelp – når man trenger det.

Denne planen fremmer to perspektiv, for det første handler det om at politikken skal gi førstelinja økt handlingsrom og økt faglig frihet.

For det andre er det en anerkjennelse av at det i vår felles helsetjeneste finnes både vilje og evne til innovasjon og endring.

I dag presenterer regjeringa seks hovedgrep for vår felles helsetjeneste. Kort fortalt handler alt om samhandling. Om å få ned ventetider, og om å sy tjenestene sammen.

Vi presenterer:

  • En endring av finansieringen av sykehusene,
  • Arbeid for forenkling og tydeliggjøring av regelverk,
  • Ny digitaliseringsstrategi,
  • Nye organiseringsformer,
  • Tiltak for å rekruttere og beholde fagfolk
  • Og tiltak mot en mer tilgjengelig og fremtidsrettet allmennlegetjeneste.

Jeg skal gå gjennom hovedgrepene.   

***                           

Allerede i sykehustalen, så varslet jeg at regjeringa legger om finanseringen av sykehusene våre.

Vi setter stopp for urealistiske forventninger til hvor mye som kan effektiviseres i sykehusene.

Vi setter stopp for effektiviseringskuttet som har preget sykehusene i 15 år.

Vi endrer rentemodellen tilbake til slik den var frem til 2018, for på sikt å spare sykehusene for milliarder av kroner. Vi senker egenkapitalkravet til nødvendige investeringer fra 30 prosent til 10 prosent. Vi kutter andelen innsatsstyrt finansiering, og øker med det rammefinansieringen.

Alt for å øke forutsigbarheten.

Det har vært et gjennomgående innspill til denne meldinga at finansiering er en barriere for samarbeid og gode pasientforløp.

I dag er det sånn at enkelte tiltak ikke blir gjennomført fordi kostnaden kommer på ett nivå i tjenesten, mens gevinsten kommer på det andre nivået.

Det går ikke. Vi må se tjenestene samlet.

Det er behov for mer utbredt og varig samhandling mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og sykehusene våre.

Derfor gjør vi nå endringer i finansieringen som gjør at sykehusene og kommunene nærmer seg hverandre.

Vi skal blant annet innføre et øremerket rekrutterings- og samhandlingstilskudd for å sikre mer sammenhengende tjenester, og bedre og mer helthetlige pasientforløp.

Dette vil være midler der sykehusene og kommunene må bli enige for å få tak i pengene.

Se for dere Helge på 82 år, med kanskje flere kroniske sykdommer, som blir liggende på sykehuset fordi sykehus og kommunen ikke klarer å bli enige om hvordan han skal få en god oppfølging.

For å få til disse overgangene bedre så må vi se både på regelverk, finansiering og felles bruk av kompetanse.

For å oppsummere: Det er slutt på tida hvor vi budsjetterer med at sykehusdrift er billigere enn den er. Det er slutt på tida hvor tjenestenivå ikke sees i sammenheng.

Det er helt nødvendig, fordi vi må konsentrere innsatsen mot bedre pasientforløp og kortere ventetider, sånn at pasienter og pårørende møter én tjeneste.

***

Vi vil forenkle og tydeliggjøre regelverk.

Dette har stor betydning for fagfolka våre, pasienter og deres pårørende.

Det gjelder blant annet deler av helseforskningsloven, helsepersonelloven, pasientjournalloven og spesialisthelsetjenesteloven.

Vi vil også følge opp forslag fra Samtykkeutvalget, og endre dagens varselordning til en meldeordning for læring og forbedring.

Målet med arbeidet er å gjøre det enklere for fagfolka å bruke tida si på å gi helsehjelp.

Lover og regler skal ikke skape unødvendig merarbeid eller rapportering, men understøtte fagfolkas arbeid i hverdagen. Og vi må ta vekk hindre for god samhandling og oppgavedeling.

***                                              

Vi lanserer en ny digitaliseringsstrategi.

Se for dere tenåringsgutten som sliter psykisk, og hele tiden må gjenta det samme budskapet om egen helsetilstand, til ulike deler av helsetjenesten.

Altfor mange opplever at de må gjenta egen sykdomshistorie.

Og jobben blir vanskeligere for behandlere når informasjon ikke er godt tilgjengelig.

I denne meldinga sier vi klart: Vi erstatter «én innbygger, én journal» med en e-helsepolitikk som går stegvis fram og henter ut gevinster underveis.

De store, komplekse IT-prosjektenes tid er over. Digitalisering må være en integrert del av tjenesteutviklinga.

For å ha rett informasjon, til rett tid, må vi gå mye raskere fra planlegging til utprøving av nye løsninger.

Løsningene må testes i en tidligere fase, sånn at vi ser hva som fungerer: da lærer vi underveis og kan justere kursen, og vi kan oppskalere raskere.

Når fagfolk på sykehus og sykehjem ser den samme informasjonen om legemidler og om funksjon og ernæringsstatus, blir samarbeidet enklere og helsehjelpa bedre. Sånn sørger vi for gode pasientforløp.

Denne regjeringa har også etablert en helseteknologiordning, som både støtter opp under lokalt ansvar og reduserer risikoen for kommuner og sykehus som går foran. De første midlene her er allerede fordelt

***

Det aller, aller viktigste for å sikre kvalitet og likeverdighet i vår felles helsetjeneste, dag, i morgen og for alle dem som kommer etter oss, det er fagfolk.

Og for fagfolka vil regjeringa gjennomføre en tillitsreform.

Se på gjengen bak meg her. Det er dialysesykepleiere her ved Lovisenberg. Det er for dem og alle andre vi skal gjennomføre tillitsreformen.

Vi kan ikke be allerede pressa fagfolk i vår felles helsetjeneste om å løpe enda fortere, men må gjøre det mulig for den enkelte å jobbe smartere.

Arbeidsdagen må utformes slik at fagfolk har tid og kapasitet til å bruke kompetansen på sine kjerneoppgaver i møte med pasientene.

Det er det et stort ønske om i tjenesten.

Når behovet for helsehjelp i befolkninga øker, må vi ta grep for å rekruttere og beholde, og for hvordan vi organiserer og samhandler.

Vår felles helsetjeneste skal være en attraktiv arbeidsplass gjennom hele arbeidslivet. Det krever fleksibilitet også i måten vi organiserer oss på.

Partssamarbeidet er innarbeida og har bidratt til løsninger til beste for arbeidstakere, arbeidsgivere og samfunnet ellers. Det ligger fast.

Fagfolka er vår viktigste ressurs. Jeg har alt gitt helseforetakene i oppdrag å vurdere hvor vi kan prøve ut alternative arbeidstidsordninger og oppgavedeling mellom yrkesgrupper, så vi kan spille med hele laget. Arbeidet her skal være systematisk og lederforankret.

Vi skal fortsette innsatsen for heltidsstillinger, mot sykefravær og for livsløpstilpasninger.

Fagfolka skal ha gode, trygge arbeidsforhold, og de skal trives på jobb. I planen ligger det også et bredt fagarbeiderløft for å styrke den viktige fagarbeiderkompetansen i helsetjenesten.

Vi kommer til å styrke generalistkompetansen, blant annet i legespesialiseringen, og øke kapasiteten i LIS1-utdanninga, ved å åpne for at tjenesten kan opprette egne stillinger i tillegg til de som er nasjonalt fastsatt.

Og vi ser det store behovet vi har for sykepleiere og spesialsykepleire. Regjeringa vil starte et arbeid med mål om å etablere offentlig spesialistgodkjenning for en rekke spesialsykepleiere og jordmødre. Sånn at vi nærmer oss måten vi har jobba med legene sin spesialistutdanning.

Nå tråkker vi på gassen for å rekruttere og beholde fagfolk.

***

Vi blir flere, eldre og lever lenger. Da øker også behovet for helse- og omsorgstjenester. 87 prosent av sykdomsbyrden i befolkninga består av ikke-smittsomme sykdommer.

For flere tilstander som psykisk uhelse, fedme, muskel- og skjelettlidelser går utviklinga feil vei. Vi må gjøre mer for å dempe veksten i behovet for helse- og omsorgstjenester.

Det handler om tre spor:

  • Forebygge der vi kan,
  • Øke helsekompetansen i befolkninga, og
  • Styrke arbeidsretta rehabilitering

Jeg kommer til å be Helsedirektoratet utrede hvordan vi kan omstille vår felles helsetjeneste til å bli mer forebyggende, og vurdere hvorvidt finansieringa i stor nok grad bidrar til helsefremmende og forebyggende arbeid.

Å minske sosiale helseforskjeller, og å sette alle barn og unge i stand til å ha kontroll over eget liv pekte vi også på i Folkehelsemeldinga.

Det er samfunnsøkonomisk viktig, og det er viktig for den enkelte. Derfor lager vi en ny strategi om helsekompetanse.

***

I tillegg må vi styrke arbeidsretta rehabilitering. Med flere som går ut av arbeidslivet enn det vi klarer å fylle på i andre enden, må vi sørge for at vi gjør mer for at alle som kan delta i arbeidslivet, får det.

Vi må styrke samarbeidet mellom helsetjenestene og arbeids- og velferdssektoren.

Det gjelder både unge som holder på å falle utenfor på grunn av psykiske helseplager, og det gjelder mange i befolkninga vår.

Tenk på 52 år gamle Trude som har hatt brystkreft. Nå er hun kreftfri og ferdig med behandling, men sliter med seinskader som svimmelhet og fatigue. Hun kan ikke jobbe like mye som før, men ønsker likevel å jobbe det hun kan, samtidig som hun får rehabilitering.

Tidligere har tilnærminga vært at folk først må få behandling eller rehabilitering og bli friske, før de kan prøve seg i jobb. Det er et stort, stort potensial i at flere deltar i jobb med den arbeidsevnen de har.

Arbeid er helsefremmende i seg selv. De aller fleste ønsker å jobbe det de kan.

Arbeid handler om fellesskap, personlig utvikling og økonomisk trygghet.

Derfor vil vi prioritere økt samarbeid, og samhandlingsmodeller som gir gode arbeidsretta rehabiliteringsforløp. Alle skal med.

***

Kjønn har betydning for helsa vår. Kvinnehelseutvalget slo det ettertrykkelig fast: Det har ikke blitt tatt tilstrekkelig hensyn til ulikheter mellom kjønnene.

Verken i helse- og omsorgstjenestene, i helsepolitikken, i medisinsk forskning eller utdanning.

Det har ikke blitt prioritert høyt nok. Statusen har vært for lav.

Fram til nå.

Derfor lager vi en egen strategi for kvinnehelse. Det er behov for et helhetlig løft for å sikre at helse- og omsorgstjenestene får bedre kunnskap om og bedre utredning, behandling og oppfølging av kvinners helse.

I planen kommer også flere tiltak for å styrke forskning på og behandling av kvinnehelseutfordringer.

De siste årene har vi hørt mange historier om fødetilbudet i Norge.

De aller fleste møter vår felles helsetjeneste på sitt beste. Med oppfølging gjennom svangerskapet hos fastlegen, jordmor og på helsestasjonen. I møte med følgetjenesten, fødestua eller sykehuset. Og i tiden etterpå, som er så unik og så sårbar.

Samtidig har vi hørt opprør fra mange kvinner. Tydelige stemmer som beskriver sin virkelighet, skal vi ta på alvor.

I arbeidet med planen møtte jeg kvinner fra hele landet som fortalte om sine historier og om hva de skulle ønske hang bedre sammen i tjenestetilbudet.

Derfor tar vi nye grep.

Kvinner skal, gjennom graviditet, fødsel og barsel, oppleve å møte én tjeneste.

Det er tre ting vi skal oppnå:

  • Kvinner skal oppleve sammenhengende, trygge og helhetlige tilbud gjennom svangerskap, fødsel og barselstiden, uavhengig av hvor de bor.
  • Helsetjenestene skal gi et bedre tilbud til gravide med behov for ekstra støtte og oppfølging.
  • Vi skal ta mors psykiske helse på alvor, fordi vi vet at både barnet og familiens første 1000 dager er så grunnleggende viktig.

Og vi skal ha god og mer hensiktsmessig bruk av fagfolk og kompetanse.

Innenfor svangerskap, fødsel- og barselomsorg er det et særlig potensial for å ta i bruk kombinerte stillinger. Det kan både bidra til at vaktplanen går bedre rundt, at flere jobber heltid og ikke minst læring på tvers av sykehus og kommuner.

Så vil jeg si: Vi må også ta mannfolka sin helse på alvor.

I løpet av året vil Mannsutvalget komme med sin NOU, og det vil gi oss økt kunnskap og innsikt i de særskilte utfordringene som menn møter. Det blir en viktig utredning vi også skal se nøye på når likestillingsministeren får den overlevert.

***

Prinsippet om å desentralisere det vi kan, og sentralisere det vi av hensyn til kvalitet, skal fortsatt gjelde.

Innbyggere over hele landet skal ha tilgang til likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det krever at vi gjør noen endringer.

Samarbeidet mellom store og små sykehus må bli bedre, det samme må samarbeidet mellom sykehus og kommuner. Vi trenger sterke regionssykehus og lokalsykehus som jobber tett med kommunehelsetjenestene.

I tillegg må vi videreutvikle avtalespesialistordningen og allmennlegetjenestene.

For befolkninga er fastlegen ofte det første kontaktpunktet, og den delen av tjenesten som representerer kontinuitet.

Vi må særlig styrke innsatsen for pasienter med store og sammensatte behov, og forebygge sykdomsutvikling, -forverring og funksjonsfall.

Også for pasienter som trenger spesialisthelsetjenesten mest, så er fastlegen viktig.

Tenk på 38 år gamle William som har et sammensatt sykdomsbilde som gjør at han trenger behandling og oppfølging på tvers av ulike nivåer. 

Allmennlegenes generalistkompetanse er selve fundamentet for oppfølgingen av ham, og andre.

Allmennlegene kan bidra med behandling på riktig nivå, og dermed være et viktig ledd i å sikre økt samhandling.

Men vi så at etter samhandlingsreformen, at fastlegene fikk en stor oppgaveøkning. Derfor ser vi nå på hvilke oppgaver vi kan lette fra fastlegens skuldre.

Regjeringa har allerede jobba mye med fastlegeordninga, og vi ser at tiltakene har hatt effekt.

Vi har brukt en milliard for å løse utfordringene her. Antall fastleger i Norge har økt med nesten 5 prosent det siste året.

Antall innbyggere uten fastlege går ned for første gang siden 2017.

Regjeringa vil nå legge til rette for at fastlegekontorene skal kunne være større enheter med bredere faglige tilbud, og hvor flere andre fagfolk kan bidra med sin kompetanse.

En framtidsretta og bærekraftig allmennlegetjeneste kan være grunnmuren for bærekraft i vår felles helsetjeneste i åra som kommer.

Men for at vi skal lykkes med det, må vi gjøre en del strukturelle endringer.

Derfor vil regjeringa presentere våre samla løsninger for allmennlegetjenesten i en lovproposisjon med en meldingsdel våren 2025.

***

Denne planen er et viktig steg i retninga av å realisere «vår felles helsetjeneste».

For pasientene betyr det mer integrerte og helhetlige tjenester, hvor kompetanse og kapasitet i større grad blir sett i sammenheng – både mellom kommuner og sykehus, og innad i tjenestene.

Så vil jeg nevne en siste ting:

Når vi gjør disse endringene, er det for folk. Pasienter, pårørende og fagfolka våre. Da ønsker vi også bruke navn som folka bruker, som de kjenner seg igjen i.

Nå endrer vi navn. Fra regionale helseforetak til helseregioner.

Og vi endrer fra helseforetak til sykehus.

Det er navn som jeg mener speiler pasientenes opplevelser.

Som speiler fagfolkas verdigrunnlag, og som speiler regjeringa sine forventninger.

Ventetidene skal ned, bærekraften skal opp og fagfolk skal ha det bra på jobb.

Løsningene finnes ikke i enkelttiltak, men i helheten.

Til sammen setter dette en ny kurs for vår felles helsetjeneste.

Til det beste for pasienter, pårørende og fagfolka våre. Takk for oppmerksomheten.