1 Framtidsbilder

1.1 To teknologibaserte framtidsbilder i et prisingsperspektiv

1.1.1 Innledning

av Petter Gottschalk

Informasjonsbehandling i form av innsamling, bearbeiding, lagring, framhenting og distribusjon av informasjon er kjernen i offentlig virksomhet. De fleste oppgaver som det offentlige utfører er avhengig av tilgang til oppdatert, korrekt og pålitelig informasjon. I tillegg er informasjonen som er innsamlet og bearbeidet i en offentlig virksomhet ofte beslutningsgrunnlag for andre offentlige virksomheter.

Mye av forvaltningens samlede ressurser medgår til å håndtere informasjon. I denne sammenheng kan man betrakte alt fra innsamling av grunndataelementer til iverksettelse av eksterne informasjonskampanjer som informasjonshåndtering. Informasjon er ikke bare en viktig innsatsfaktor for bruk til interne formål i forvaltningen, men like mye for forvaltningens brukere: næringslivet, publikum, massemediene osv. Ekstern bearbeiding og utnyttelse av offentlig informasjon i privat sektor blir en stadig større industri. Offentlig informasjon har alltid vært en betydningsfull råvare for privat videreforedling og salg til publikum og næringslivet innenfor områder som lover og regelverk, økonomi og statistikk, nyhetsformidling m.m. Denne virksomheten vil bare øke i takt med teknologiutviklingen og den generelle samfunnsutviklingen.

Det trykte ord står fortsatt sterkt innenfor offentlig informasjonsformidling. Samtidig gir teknologiutviklingen grobunn for nye måter å formidle informasjon på. Papirbasert informasjonsformidling er fortsatt i vekst, men veksten innenfor elektronisk informasjonsformidling er langt større.

Informasjonsteknologi har gjort tilgangen til informasjonsressursene enklere. Mange forskjellige sider ved informasjonsteknologien påvirker prisingen av offentlig informasjon. F.eks. gir utviklingen på IT-området mulighet for enklere tilgang til informasjonsressurser som tidligere bare ble benyttet for interne formål i en etat. Informasjonsteknologien gjør det mulig å hente inn og sammenstille informasjon fra flere kilder på nye måter, og dermed lage nye informasjonsprodukter. Bruker vi en bestemt informasjon til én ting den ene dagen, kan den samme informasjonen brukes om igjen til andre formål neste dag. Informasjonen forsvinner ikke fra registeret, men får større verdi jo mer den brukes. Sammenstilling og bearbeiding (verdiøkning) av data fra ulike kilder gir ofte den høyeste informasjonsverdien. Informasjonsforvaltning går bl.a. ut på å bevirke at det offentlige anlegger et helhetlig syn på forvaltningen (utnyttelsen) av de ressursene som er lagret i offentlige registre, arkiver og databaser.

Informasjonsteknologien gjør det teknisk sett enklere å sette en pris på informasjonen og enklere å kreve inn små og store beløp. Datamaskiner kan enkelt og greit holde øye med tidsforbruk på databaser, legge sammen mange små kronebeløp og skrive ut en faktura eller debitere brukerens konto automatisk. I dette ligger selvsagt en fristende mulighet til å ta betalt for informasjonen – noen ganger med rette, andre ganger med urette.

Videre kan ny teknologi gjøre informasjon lett og raskt tilgjengelig for store brukergrupper, uavhengig av fysisk avstand og geografisk beliggenhet. Det kan derfor ofte være slik at en elektronisk tjeneste gir bedre service for brukerne enn en tilsvarende manuell tjeneste, hvor brukeren kanskje får reisetid, eller problem med å finne rette vedkommende på telefonen. Dette i seg selv kan kanskje betraktes som en verdiøkning, som kan gi grunnlag for å prise tjenestene.

Et element som trekker i motsatt retning er at ny teknologi innføres både i det private og det offentlige på grunnlag av ønsker om intern modernisering, automatisering og rasjonalisering. Dvs. vi regner med å kunne utføre oppgavene raskere og bedre, til en lavere kostnad. Hvis dette er tilfelle, skulle automatiseringen ikke føre til at nye elektroniske tjenester prises høyere enn tilsvarende tjenester utført på den gamle måten (oppringt eller personlig besøk). I dette vedlegget til Prisingsutvalgets utredning vil to teknologibaserte framtidsbilder i et prisingsperspektiv bli presentert. Det første bildet, Jakten på inntekter, beskriver situasjoner hvor tilgang til databaser og tilgang til informasjon på nettverk kan bli stadig mer omfattende og stadig dyrere. Det andre bildet, Opprøret, viser hvordan informasjon og kommunikasjon på nettverk kan utløse nye maktkonstellasjoner. Prisingsutvalget tar med disse to framtidsbildene som vedlegg til sin utredning for å vise hvordan det IT-baserte informasjonssamfunnet som vi er på vei inn i, vil kunne arte seg om noen år.

Til grunn for framtidsbildene ligger en forventning om fortsatt rask utvikling på det informasjonsteknologiske området. Informasjonsteknologi er i ferd med å skifte karakter, fra primært å være et verktøy for utførelse av definerte arbeidsoppgaver, til primært å være et medium for kommunikasjon mellom mennesker.

Framtidsbildene er basert på antakelser om kraftig vekst i databasesøk, elektroniske tjenester og elektroniske nettverk som de fleste norske husstander vil være tilknyttet. Den femte frihet, nemlig fri flyt av informasjon i elektroniske nettverk, er et sentralt tema i de to framtidsbildene.

Før framtidsbildene presenteres, kan det være nyttig å minne om noen trender som ligger til grunn for utviklingen på det informasjonsteknologiske området.

1.1.2 Informasjonsteknologi i framtiden

Informasjonsteknologi (IT) er et område i rivende utvikling, både når det gjelder teknologien selv, og når det gjelder dens bruksområder. Ingen annen teknologi kan vise til en liknende utvikling i etterkrigstiden. Informasjonsteknologi er i ferd med å bli tatt i bruk i alle deler av bedrifter og etater, hvor teknologibruken har utviklet seg fra primært å håndtere isolerte oppgaver til å bli en integrert og omfattende del av organisasjoners virksomhet. Informasjonsteknologi er et så omfattende teknologisk område at det er nødvendig med en nærmere klargjøring av begrepet (Gottschalk 1992).

Informasjonsteknologi er et innarbeidet norsk ord. Men utenfor IT-menigheten møter man stadig spørsmålet: Hva er egentlig IT? Da merker man at det slett ikke er så lett å definere hva informasjonsteknologi er. Informasjonsteknologi er i rivende utvikling, og det samme kan sies om hva som legges i begrepet.

Hva er forskjellen mellom IT og edb? Svaret er at IT omfatter både tradisjonell edb og telekommunikasjon. Teknologisk sett omfatter IT datamaskiner, programvare, kommunikasjonsutstyr og nye medier. Bruksmessig kan man si at IT er et verktøy for kunnskapsbehandling og kunnskapsformidling som bygger på utnyttelsen av datamaskiner, programvare, kommunikasjonsutstyr og andre medier.

Stadig gjøres det forsøk på å utvanne IT-begrepet. Noen vil ha det til at papir og blyant er informasjonsteknologi. Andre vil at tavle og vekkerklokke skal være dekket av IT-begrepet. Det er viktig å holde IT-begrepet rent, slik at det fortsatt gir mening. Samtidig må det jevnlig oppdateres etter hvert som teknologien utvikler seg.

Hva blir så definisjonen av IT her? Jo, følgende: IT er data- og teleteknologi for behandling og formidling av informasjon. Siden teknologi er en del av definisjonen, vil det være rimelig å ta utgangspunkt i en anerkjent betraktningsmåte hvor teknologi blir definert som kunnskap om teknikker, for eksempel kunnskap om produksjonsutstyr eller datautstyr. I ordet teknologi betyr logi læren om, dvs. kunnskapen om. Teknologi brukes ofte som selve utstyret, det er en uheldig bruk.

Uansett definisjon er informasjonsteknologien både vanskelig og viktig. IT er vanskelig å lære seg og vanskelig å beherske (selv om leverandørene kan hevde noe annet), og den blir både vanskeligere og viktigere. Selv om de enkleste tingene blir enklere, kommer det stadig nye ting som er vanskelige. Eksempelvis er tekstbehandling og regneark noe de fleste som har tilgang til IT, behersker, mens bildebehandling er fremmed for de aller fleste.

Informasjonsteknologi er en kunnskapsteknologi. Den fremmer visse typer informasjonssystemer og visse typer organisasjonsløsninger gjennom sine implisitte forutsetninger, for eksempel ved at enkelte anvendelser av IT passer godt for teknologiens forutsetninger. Dette representerer både en trussel og en mulighet. Trusselen består i at vi ikke blir herre over teknologien. Muligheten består i at vi organiserer vår arbeidsdag på en måte vi lenge har ønsket oss, men som først nå er mulig, takket være IT. Kunnskap er uansett en hovedforutsetning for at vi skal greie å bli herre over teknologien.

Det er viktig å påpeke at alle slags teknologier og systemer i en virksomhet henger sammen. Ofte snakker man i denne sammenheng om informasjonsteknologisk infrastruktur. Denne infrastrukturen har fire elementer:

Datakraft: databehandlingsmaskiner og utstyr og tilhørende systemprogrammer som styrer selve utstyret.

Nettverk: tele- og datakommunikasjonsnettverk og tilhørende mekanismer for sammenkobling internt og eksternt.

Data: den totale datamengden i organisasjonen og regler for bruk, tilgang, kontroll og lagring.

Applikasjoner: alle anvendelsesområdene for teknologien, deres funksjoner og sammenhenger så vel som utviklingsmetoder.

Informasjonsteknologiens videre utvikling kan beskrives som trender på tre nivåer. Det første nivået er utviklingen i selve teknologien, det andre nivået er anvendelser av teknologien og det tredje nivået er samfunnsutviklingen, herunder trendene i forvaltningsutviklingen (Gottschalk 1993).

1.1.2.1 Teknologitrender

Nye verktøy gjør det lettere å lage programmer og programvare.

Det er dukket opp en rekke verktøy som gjør det lettere og raskere å lage enkle programmer. Svært enkle programmer kan bli skrevet uten programmering i det hele tatt, bare ved å peke og klikke. Men det krever fortsatt store ressurser og mye tid å utvikle grunnleggende informasjonssystemer for private og offentlige virksomheter. Intelligente brukerdialoger og brukervennlige systemer blir utviklet, subjektorienterte brukergrensesnitt kommer.

Moderne brukerdialoger (eller brukergrensesnitt som de er kalt på dataspråket) vil bli aktive. Det er ikke nok at brukeren kan spørre etter et hjelpebilde, omtrent som å slå opp i en manual. Det vil bli hjelpefunksjoner som oppfatter brukerens problem og som foreslår måter å arbeide på. Denne type intelligent programvare er under utvikling.

Multimedie-teknologi tas i bruk, ofte med bildet som informasjonsbærer.

Multimedia innebærer samvirke av informasjonstyper som tidligere var atskilte: tekst, tall, grafikk, lyd, video, animasjon og bilder. Datamaskiner kan gjennom bildebehandling og mønstergjenkjenning gjenkjenne sykt vev i medisinske bilder, tekst i skjemaer, flasketyper i flaskeautomater og skiføre i satellittbilder.

Sammensmelting av stormaskiners funksjonelle applikasjonsprogrammer og PC'ers isolerte støtte til enkeltindivider finner sted.

Dette betyr at konflikten mellom den personorienterte informasjonsbehandling på PC'er og den funksjonsorienterte informasjonsbehandling på stormaskiner vil bli løst gjennom såkalt klient/tjener arkitektur. Gamle applikasjonsprogrammer deles i to klart atskilte deler: Den funksjonsorienterte delen med sitt datalager og sine beregninger flyttes til tjenerkomponenten. Den oppgaveorienterte delen med sitt grensesnitt flyttes til de personlige informasjonsomgivelser.

Gruppeteknologier åpner for datastøttet samarbeid.

Datastøttet samarbeid er et teknologibegrep som tiltrekker seg stadig mer oppmerksomhet. Med datastøttet samarbeid menes situasjoner hvor brukeren av datamaskiner understøtter samarbeid mellom personer eller innenfor grupper. Et eksempel på gruppeteknologi for datastøttet samarbeid er Globalt vindu som innebærer lydkommunikasjon mellom deltakerne i tillegg til flerbrukerapplikasjoner.

Matematisk og statistisk modellering skaper nye anvendelsesområder.

Sett i historisk perspektiv er informasjonsteknologi et barn av matematikken. Datamaskiner regner, de er regnemaskiner. Og når vi skal erobre nye anvendelsesområder, må vi innom matematikken for å få det til. På den annen side har moderne regnemaskiner åpnet store nye muligheter for anvendt matematikk, hvor regnemaskiner kan brukes som laboratorium. I et slikt laboratorium kan man se hvordan matematiske modeller oppfører seg under ulike betingelser i virkeligheten.

Vi er slett ikke på god og sikker teknologisk vei de neste ti år. Mangelfulle utviklingsstandarder, informasjonssystemenes økende sårbarhet, manglende sikkerhet og fluktmuligheter gjennom kunstig virkelighet, er utfordringer som krever bedre kunnskap og kontroll.

1.1.2.2 Anvendelsestrender

Morgendagens bank vil være en høyteknologisk servicebedrift som vi kommuniserer med fra vår egen terminal.

Kort vil om ti år være det betalingsmiddel vi alle bruker. Det vil si at barnas ukelønn går rett inn på bankkortet, og sparebøsser er en antikvitet. Betalingskort, bomsystemer, trafikkovervåking, adgangskontrollsystemer og koblinger av ulike registre bidrar til at alle får en elektronisk dobbeltgjenger.

Fjernkonsultasjoner vil bli vanlige i helsevesenet, basert på telemedisin.

Anvendelser av informasjonsteknologi i helsevesenet har spredd seg til såkalte fjernkonsultasjoner hvor man befinner seg hjemme eller hos primærlegen, men samtidig blir diagnostisert og behandlet av spesialist ved hjelp av telekommunikasjon. Når kirurgen under operasjoner har behov for å få vurdert om vev inneholder kreftceller eller ikke, kan telepatologi gi hjelp fra patologen som befinner seg ved et annet sykehus. Teknisk løses dette ved en toveis videoforbindelse sammen med utstyr for fjernstyring av motorisert mikroskop.

Framtidens organisasjoner blir selvstyrte enheter i et nettverk hvor kommunikasjonssystemet er infrastrukturen.

Det sentrale elementet i nettverksorganisasjoner er enhetenes selvstendige rolle. Dette har også implikasjoner for bruken av informasjonsteknologi. Tradisjonelle informasjonssystemer støtter opp om sentralisert kontroll. Systemer for nettverk må støtte opp under enhetenes selvkontroll.

Geografisk informasjon vil bli brukt, blant annet vil 70 % av nyttetrafikken og 25 % av privattrafikken ha posisjonerings- og kartsystemer i kjøretøyene.

Nøyaktig posisjonering ved hjelp av satellitter betyr mye for utvikling av geografisk orienterte systemer fordi det blir enklere å stedbestemme objekter og løpende posisjonere objekter i bevegelse. Et eksempel er elektroniske kystveier i sjøtransporten langs Norskekysten.

1.1.2.3 Samfunnstrender

1. Fra industrisamfunn til informasjonssamfunn.

   For tiden er det kriseartede symptomer på overgangen fra en økonomisk bølge til neste økonomiske bølge som kanskje vil ta av om få år. I tillegg finner det sted et paradigmeskifte hvor informasjon blir den viktigste ressursen og framtidig vekst vil komme på konsum av ideer og felles opplevelser framfor enda større materielt konsum.

2. Satsing på kunnskapsproduksjon i små nettverksbedrifter.

   Mange bedrifter er i ferd med å etablere nettverksstrukturer seg i mellom og denne samarbeidsformen vil også prege den økte internasjonaliseringen som vil skje.

3. Teleterminaler på jobben og i hjemmet for kunnskapsformidling og kommunikasjon.

   De fleste husholdninger vil ha en rekke forskjellige teleterminaler, avhengig av bruk, tilknyttet bredbåndsnett med mulighet for toveis kommunikasjon. Det intelligente hus vil bli utbredt, det vil si en integrasjon av hvite varer og brune varer ved hjelp av informasjonsteknologi.

4. Informasjon vil frigjøre seg fra papiret og blir tilgjengelig elektronisk.

   Informasjon har en verdi, derfor er vi villige til å betale for informasjon. Informasjon kan føre til innsparing eller gevinst, informasjon kan føre til bedre oppfyllelse av ideelle målsettinger og informasjon kan ha en egenverdi som opplevelse. Når nå informasjon frigjør seg fra papiret, vil den bli lettere omsettelig og lettere tilgjengelig (Gottschalk 1994).

5. Brukernes epoke er kommet, og man kan hoppe fra programvare til programvare uten vanskeligheter, teknologien blir så transparent at den blir usynlig for brukeren.

   Makten er på vei fra teknologene over til de vanlige brukerne. Brukerne presser på og stiller krav. De blir ikke overrasket over teknologiens muligheter. Skolebarn vil om få år oppleve pedagogisk programvare som en viktig del av undervisningen.

6. Vi vil gå på elektroniske torg for å handle informasjon.

   Det fins foreløpig ikke ordentlige butikker hvor man kan gå for å kjøpe informasjon. Vi må som regel kjøpe den fra grossisten, og da har varen den foredlingsgraden som grossisten synes er god nok for oss.

7. Det offentlige forandrer seg. Det er liten tvil om at offentlig sektor også er i støpeskjeen i Norge som i mange andre land. Spørsmålet om hvor stor offentlig sektor vi skal ha står sentralt i de fleste land. Likeså spørsmål om privatisering og bruk av markedsmekanismer. Grensene mellom offentlig og privat virksomhet synes ikke lenger å være så faste og nærmest naturgitte som de en gang var. Den måten kommunikasjon og informasjonsflyt mellom forvaltningen og næringslivet/publikum foregår på, vil gjennomgå store endringer. Større fokus på brukernes behov fører bl.a. til større behov for samarbeid på tvers av tradisjonelle sektorgrenser og også for bedre samspill mellom offentlig og privat sektor. Teknologien gjør at tradisjonelle sektorgrenser viskes ut og kanskje forsvinner helt. Ser vi konturene av en virtuell stat? Gjennom infrastrukturtiltak, elektroniske motorveier, kravspesifikasjoner og standardisering, vil offentlig forvaltning forsøke å være lokomotivet i nye IT-anvendelser.

8. Vi blir teknologiske kjemper, men etiske pygméer, og vår forståelse av menneskenes behov og følelser er minimal. På det etiske området er vi kanskje fremdeles på det stadiet hvor grekere var for noen tusen år siden. Med vår materielle kunnskap er vi kommet til månen, og vi er på full fart videre utover i verdensrommet. Vår forståelse av menneskets følelser og behov blir påstått å være nærmere steinalderstadiet. Dette skaper et gap mellom kunnskapsutviklingen og vår evne til å styre utviklingen.

1.2 Framtidsbilder

av Ingunn Rasmussen Sørlie

1.2.1 Framtidsbilde 1: Jakten på inntekter

Budskapet i framtidsbildet er at utviklingen for prising av offentlig informasjon i stor grad blir underlagt utviklingens frie spill eller eventuelt andre politikk-områder. Framtidsbildet skal synliggjøre vanskelighetene med, eller eventuelt uviljen til å etablere retningslinjer for prisspørsmål innenfor offentlig politikk og administrasjon. Det underliggende budskapet er at prisingsprinsipper uansett må ha stor tyngde og kraft for å slå igjennom.

Som det framgår av tittelen på framtidsbildet er det behovet for inntekter til offentlig sektor, som langt på vei vil styre utviklingen. Denne jakten foregår på mange nivåer og på ulikt vis, og holdes i gang av alle de gode formål på den ene side, og en tynnslitt, men ganske konsistent og konstant politisk vilje til ikke å bruke mer, i alle fall ikke så mye mer, enn det statens inntekter tilsier, på den andre. Utviklingen er basert på at man tar der man kan, når man kan – uten de store overordnede diskusjoner.

Som sektor er informasjonssektoren så ny og lite etablert at den knapt forsvarer betegnelsen. Dette faktum gjør den særlig sårbar overfor de utviklingstrekk jakten beskriver. Den sterke sammenhengen med teknologi og teknologisk utvikling bidrar til at feltet blir fremmende og til dels skremmende, og dessuten er de integrert i andre, ofte mer veletablerte sektorer på ulik måte. Bruker- og potensielle pressgrupper er mangfoldige og profesjonene som utgjør det er uetablerte og forskjellige som sektoren selv.

Hvem skal sette ned foten, vise vilje til styring, når ikke offentlig sektor gjør det? Jakten på inntekter eksemplifiseres ved følgende to ulike oppslag i Dagens Næringsliv i oktober 2014.

Slik redder du statsbudsjettet

Avgifter når nye områder og nye høyder

Bil-i-indre-by avgiften og resirkuleringsavgiften på søppel øker begge fra 2500 kroner til 2730. For våre gamle kjenninger, miljø-avgiftene gjelder fortsatt all-time-high. Men få trær, selv ikke avgiftstrær, vokser inn i himmelen. Inntektene fra miljø-avgiftene stabiliserer seg nå, og nye områder er blinket ut: For følgende offentlige informasjonstjenester regner staten med å fordoble sine inntekter. Det satses på økt markedsføring og dermed økt bruk, men også på prisøkninger, f.eks på:

• værmeldingstjenester (til private og til firmaer, næringsdrift)

• trafikkinformasjonen, ofte i kombinasjon med digitale kart ( hvor går det raskest?)

• universitetsbasen (veiledning om opptak, studieplaner, pensum, arbeidsmarked)

• Din personlige kunnskapsprofil lagt inn i Arbeidsdirektoratets database over arbeidssøkende vil fra nå av koste 1000 kroner for korttidsledige, men fortsatt være gratis for langtidsledige.

Hva har vi ellers i vente framover? Dagens Næringsliv har fått tilgang til et utkast til en høringsuttalelse fra Avgiftsdirektoratet til NOU'en Inntektsmuligheter fra offentlig informasjon. Den viser at offentlige informasjonstjenester skal prises for det de er verdt, minst. Behovet for en offentlig tjeneste har lenge vært en utilstrekkelig begrunnelse for at staten skal handle. På lederplass har DN ofte påtalt at automatikken mellom påvist behov på den ene side, og statlig engasjement på den andre, må brytes. Nå tar man skrittet helt ut: De nye tjenestene er forbeholdt dem som både har betalingsvilje og betalingsevne. Avgiftsdirektoratets høringsuttalelse til NOU'en er så forbilledlig klar at vi gjengir den i faksimile:

Med bakgrunn i de store muligheter direktoratet ser for å øke statens inntekter fra aktiviteter knyttet til utnyttelse av offentlig informasjon, og som man for øvrig har påpekt gjentatte ganger, senest i forbindelse med statsbudsjettet, foreslås det igangsetting av konkrete tiltak i feltet. For å sikre at inntektsmålene nås bør tiltakene begrenses til områder der det er et marked og der aktuelle målgrupper har vist, eller i det minste sannsynliggjort, både interesse og betalingsvillighet.

Forutsetningen interesse OG betalingsvillighet anses som helt grunnleggende for videre statlig engasjement.

Dagens Critical Eye av spesialreporter B.O. Vatn analyserer informasjonsavgiftenes næringslivsprofil mer generelt, på s. 5.

At regjeringens næringspolitikk består av å gi med den ene hånden og ta med den andre er ingen nyhet. Ei heller at den tar mer enn den gir. Eksempler på hvor mye den tar overrasker nok imidlertid de fleste.

Prisgalopp

Nedenfor er gjengitt en grafisk framstilling av avgiftsutviklingen på tjenester fra Brønnøysundregistrene. Her blir de himmelstrebende prisene vel dokumentert. (Den omfatter både pliktavlevering og avgivelse av informasjon.)

Kampen mot Avgiftsdirektoratets stadige framstøt kan synes forgjeves, men som man kan se fikk vi en relativ utflating av prisøkningene like før 2000-årsskiftet. Antakelig pga. økt politisk oppmerksomhet, pga. en stortingsmelding – som bl.a. advarte mot overprising av offentlige tjenester til næringslivet.

Med en ny NOU på trappene gjelder det å dokumentere at utviklingen er ute av kontroll. Den galopperende prisutviklingen er ille i seg selv, og at den skjer samtidig med at utgiftene til utstyr, lønn og programvare går NED er enda verre.

Et eksempel: Avgivelse av årsoppgjør til Brønnøysund. For denne tjenesten hadde man en innsparing ved overgangen til 2014 på nesten 60 % over de siste to årene, da innsamlingen av dataene ble helautomatisert for hele EU-området.

Fra gebyr til avgift

Næringslivet betaler altså ikke det tjenesten koster, det betaler mer, MYE mer. Gebyr-begrepet er uthult inntil det innholdsløse. Nå er forholdstallet mellom skattleggingsdel og kostnadsdel om lag 20:1, det vil si at prisen er 20 ganger høyere enn kostnaden ved å produsere tjenesten.

En slik prissetting bør kalles en avgift heretter, uansett om den korrekte betegnelsen er gebyr. Vi ser at mange byråkrater blottlegger et stort og til nå ubrukt talent når det gjelder å pønske ut inntektsmuligheter for seg selv og sin etat. Det å sette ut opprettelsen av en ny eller forbedret offentlig informasjonstjeneste på anbud til private, mot selv å få halvparten av inntektene er ganske friskt; men: Vi skal ikke glemme at en eventuell suksess er oppnådd i et lekemarked: Byråkratene sitter selv på ressursene, dikterer alle rammebetingelsene og tar ingen økonomisk risiko. I den grad de overhodet investerer penger, er det våre skattepenger som går med.

I herværende avis har vi ofte ønsket oss mer markedsnære byråkrater, men takke meg til den gammeldagse varianten som ble ved sin lest, og ikke løp rundt og lekte kremmere!

Fra servicetilbud til melkeku

Husker man næringsminister Grønns tiltak for å styrke nettverksbygging for små og mellomstore bedrifter? Under parolen Fritt Fram kunne små- og mellomstore bedrifter fordelt på åtte ulike bransjer søke gratis i den halvoffentlige databasen Export-nett.

Tilbudet ble lansert som en billig erstatning for ordningen med subsidierte statlige og kommunale næringslivskonsulenter. Denne ordningen ble i sin tur avviklet for 10 år siden. I starten dekker de såkalte nettverk-tilskuddene så å si samtlige bedrifters databasesøk:

Nå sitter interessegruppen Nett-Kunden på oversikter som viser at søking i databasen Export-nett alene koster dem mer enn samtlige nettverk-tilskudd som virkemiddelapparatet i SND deler ut. (Beregningen er basert på den gjennomsnittlige søkingen i databasen i perioden 2010-2013.) Resultatet av gjentatte takstøkninger er at staten sitter igjen med en netto gevinst på databasedriften. (Overskuddet er anslagsvis beregnet til mellom 1 og 5 millioner kroner.)

Overskuddet fra databasen Nett-Export kommer riktignok hovedsakelig fra salg av opplysninger til utenlandske bedrifter som søker norske partnere, f.eks. for deltakelse i Randsone-programmet for småbedrifter i regi av Europa-kommisjonen. Det hører med til historien at Stortinget ikke godtok den foreslåtte økningen i abonnementsavgiften for norske bedrifter ved årets budsjettbehandling. Det framstilles nå som en subsidie for næringslivet!

At Nett-Export, som i det store og det hele består av data som bedriftene selv har avlevert, skulle ende på statens inntektskapittel var tydeligvis utenkelig i 1998. I hvert fall tilstrekkelig utenkelig til at spørsmålene om opphavsrett aldri kom opp.

Men, nok er nok: Bedrifter i interessegruppen Nett-Kunden forbereder i disse dager en rettssak for å bli tilkjent opphavsrettighetene til basen. Den vil i så fall drive basen selv, og kreve at abonnementsavgiftene fra statlige og kommunale brukere skal gå til å subsidiere bedriftenes søking. Saken er imøtesett med stor spenning, ikke minst fordi staten muligens vil få smake sin egen avgiftsmedisin.

Nett-Kundens jurist forbereder i samarbeid med Næringslivets Hovedorganisasjon flere saker som gjelder offentlig informasjon. Oftest er det slik at offentlige brukere ikke skal betale, og så skal næringslivet gjennom sine gebyrer betale for hele kalaset. Dette er en ekstraskatt for bedriftene, og like ille; ordningen gir ikke noe incentiv til å forbedre og effektivisere informasjonsavgivelsen: de tunge offentlige brukere får tjenesten billig eller gratis.

Uansett, slagordet Fritt Fram som databasen Export-Nett ble lansert under, er blitt betegnende inntil det profetiske: Haken er at det viste seg å gjelde STATEN og IKKE bedriftene...

Dersom vi kunne overhøre en hverdagslig familie-diskusjon den samme høsten, ville den kanskje være omtrent slik:

1.2.1.1 Ved middagsbordet I

Raslende bak avisen mumler mor: For en gangs skyld stemmer det, det som står i avisen altså, sier hun. Alle politikerne snakker om næringslivets rammebetingelser, og alt det koker ned til er at vi skal betale mye, gjerne mer enn det koster, for offentlige tjenester. Mitt lille programvare-firma bruker Nett-Export mye, men det er blitt kjempedyrt; opplagt verst for de minste bedriftene. Overskuddet hadde vært større dersom vi slapp den slags rammebetingelser.

«Men neimen om dette kun er et næringslivsproblem, Kari , skyter far inn:Jeg har følelsen av at offentlig sektor har malt seg inn i et hjørne ved denne overstadige prisingen: Du husker hva det kostet oss å få on-line og stadig oppdatert tilgang til skoleplass-oversikten for videregående skole i Oslo, da Line helst ville gå på Fagerborg? For ikke å snakke om alt vi måtte betale til fylket og kommunen!»

«Men det var jo verdt det, sier Line.Det ble mye lettere å prioritere, og jeg kom inn på 2. valget, mens Bitten, som ikke visste hvordan systemet fungerte og hva som var ledig, fikk en kjempeskolevei, og ikke den linjen hun ville ha heller.»

«Hvorfor koster de elektroniske tjenestene mer enn papir-informasjon, forresten, spør Lars.Den elektroniske informasjonen koster jo nesten ingenting å produsere i forhold til papir. Husker du den økonomi-oppgaven min? Lagring, f.eks.: I 1983 kostet det ca. 700 kroner å lagre 1 Mb., i 1993 8-9 kroner og i dag koster det ca. 15 øre. Selv om du regner med vanvittige summer i all slags konvertering, så blir de elektroniske systemene billige. Jeg, den avanserte bruker, er en billig bruker!»

«Den institusjonelle tilpasningen tar mye lengre tid enn den teknologiske utviklingen, Lars, belærer far.Kutt ut sosio-preiket, fattern, svarer Lars:Kom deg på jobben mens du ennå slipper kø'n. Trafikk-inform meldte på nettet i dag at det vil bli kork ved Tåsen på grunn av tåka. Av gårde med deg, det er ikke noen vits i å være informert hvis du ikke handler deretter, vet du .....

Lene og jeg sykler vi, nemlig! Ha det ....»

Mor sitter ennå fordypet i regnestykket for å finne ut hvor mye bruken av databasen Nett-Export egentlig koster ......

1.2.2 Framtidsbilde 2: Opprøret

1.2.2.1 Innledning og idé

Opprøret som beskrives i framtidsbildet er aksjonen NETT-VALG, ET LETT VALG. Den utspant seg ved kommunevalget i 2015. Opplegget er at samtlige kommunestyre-kandidater som var medlem av et forum knyttet til Nett-valg, et lett valg skulle bli kumulert av alle de andre som var tilknyttet aksjonen. Man regnet med at over 20.000 velgere lot sin stemmegivning påvirke av NETT-VALG, ET LETT VALG. Hovedkravet var at kandidatene lovte å støtte opp om de ulike nettverksforas krav, først og fremst ved å organisere en kommunebasert protest mot at staten melket kommunene ved å ta betalt for informasjon som både kommunene og dets innbyggere var avhengige av.

Nettverket har en nøkkelrolle i valg-aksjonen, det blir infrastrukturen for deltakelse. Budskapet er at nettverket kan samle motkrefter på en effektiv måte. Som enhver annen nettverksorganisasjon er den lett å etablere, men også flyktig. De etablerte, elektroniske forbindelseslinjene mellom enkeltpersoner og (interesse-)grupper kan lett skape en aksjon for å gi begeistring, og alternativt harme, utløp. Bevegelser som før gikk i oppløsning i det de ble dannet, f.eks. pga. byrden ved å etablere medlemskartotek, kontor osv., kan ved hjelp av nettet raskt nå et tilstrekkelig organisatorisk nivå for å spille en politisk rolle.

Nettverksaksjoner kan avblåses tilsvarende raskt: Det er ikke en gang et kontor å rydde, ikke plakater som skal i søppelbøtta; alt har foregått elektronisk. (Ettertidens historikere har til og med problemer med å skaffe til veie en kopi av aksjonens program. Klisjéer som opprøret som forsvant får en ny og konkret mening....)

Sympatien for aksjonen brer seg i de elektroniske møteplassene som ulike interessegrupper og profesjoner har etablert i løpet av de siste tjue årene i det vel-etablerte Norges-nettet. Forutsetningen for at de elektroniske møteplassene skal spille en så sentral rolle, er at den sosiale og teknologiske utvikling har kommet så langt for så mange at nettet og datamaskinen både er lekeplass, torgplass og arbeidsplass. Se figur, en bearbeidet versjon av Generasjonskløfter i IT(fra Gisle Hannemyrs artikkel i IT neste TI, av Petter Gottschalk.)

• Endringene skjedde gradvis, men var for de fleste punkters vedkommende fullført rundt år 2000

Avsløringen av at aksjonens rot ikke er spontane protester med basis i de ulike elektroniske møteplassene, men vel regissert av Steinunn Øydegard og Institutt for medieforskning, fører til at den kommer i miskreditt. Likevel fikk de etablerte partiene en kraftig nesestyver ved at mange outsidere kom inn i styre og stell. Endringene hadde ikke vært så store siden det såkalte kvinne-kuppet i 1975. Kommune-aksjonen rettet mot staten for bedre og billigere tilgang til statlig informasjon mistet imidlertid legitimitet da avsløringen om hvem som trakk i trådene kom, og kommune-protesten førte kun til begrensede endringer.

Reaksjonene i samtiden dekket alt fra begeistring til avsky, men kommentatorene var enig om en ting: Det politiske Norge var tatt på senga. At nettverket kunne skape slike offentlige rom, og få så stor betydning, var en overraskelse. Dette til tross for at akademiske miljøer hadde vært opptatt av slike fenomener i en årrekke, og at lignende aksjoner hadde funnet sted i andre land. Et intervju med Steinunn Øydegard i Ukeavisen HENDT, og to professorale foredrag i Polyteknisk forening belyser aksjonen fra ulike synsvinkler.

1.2.3 Lørdagportrett i ukeavisen Hendt:

1.2.3.1 REAL OG REAL – DAME I ­FOKUS

(Lørdagsportrettet, 14. november 2015)

Som en ytterst reell høststorm feier hun inn i redaksjonen, bestemt og blåøyd bedrevitende: Jeg er ingen fare for demokratiet, jeg! Tonen er satt. Engasjementet formelig spruter ut av henne. Ikke overraskende er hun på offensiven, og der vil hun nok vite å holde seg! Medietrent og vanskelig å målbinde, en farlig kombinasjon av Kjerringa mot strømmen og Prinsessen som ingen kunne målbinde, tenker jeg, journalisten, stille.

For de som verken har sett eller hørt nyheter de siste ukene: Høststormen heter Steinunn Øydegard og er bestyrer på Institutt for medieforskning. Mer kjent som hjernen bak aksjonen NETT-VALG, ET LETT VALG, eller som kritikerne kaller henne: Valg-manipulatoren.

I det daglige leder hun forskningsprosjektet Medier, deltakelse, engasjement. Et forskningsprosjekt som ville henfalt til sedvanlig glemsel, dersom Øydegard ikke var blitt avslørt, eller snarere utpekt, som hjernen bak høstens store protest-aksjon. Ved et klikk på research-databasen har jeg forberedt meg til dyst. Det kom opp mange opplysninger om Steinunns bakgrunn – detaljer som antakelig ikke har vært egnet til å berolige verken overvåkingspoliti eller politisk establishment..:

Født: 15. august 1980.

Familieforhold: Oppvokst i en politisk aktiv akademikerfamilie. Barnebarn til den kjente Nei-til-EU-general fra 1990-årene.

Politisk aktivitet: Medlem av Lobena: Redaktør av bulletinen Grønn Framtid. Ansett som en av de mer skruppelløse med hensyn til å ta militante virkemidler i bruk. Arrestert og senere bøtelagt under aksjon mot ytterligere oljeboring nord for 62. breddegrad i 2005.

«Har din bakgrunn og oppvekst innvirket mye på hvordan du prioriterer og engasjerer deg i dag?»

-Ja, jeg vokste opp med troen på Norge som et land på siden, den gode siden. Motstand nytter og vi har en særlig grobunn for allianser basert på mot-kultur. Kan du si meg hvorfor dette grunnlaget skulle forsvinne med nye medier? – Det er du som blir intervjuet, minner jeg henne om... Hun svarer uanfektet: -Det forsvinner IKKE, skal jeg si deg: Engasjementet finner nye veier og nye utløp, også data-veier. Du kan bare skrive at kampen fortsetter, men med andre midler...

«Du fikk hele det politiske establishment i nettet i høst. Hvordan planla du kuppet?»

Uanfektet insinuasjonen forklarer hun videre:

-Hør her, vårt prosjekt er rettet mot de ulike elektroniske møteplassene i Norges-nettet, også kalt fora, eller elektroniske torg. Spørsmål vi stiller er bl.a.: Hvordan skjer kommunikasjonen, hvilke emner utløser størst engasjement? Dette visste vi mye om da aksjonen startet.

Folks engasjement kan nemlig tas på pulsen gjennom nettet, ved bl.a. å registrere meldingsintensiteten! Den offentlige informasjonspolitikken har lenge hatt svake koplinger til ulike gruppers engasjement og interesser. Teknologien er på plass, men tilgangen til informasjon blir for dyr, for omstendelig, for fragmentert. Bare for å nevne NOE. (Jeg spør meg selv: trekker denne nett-damen aldri pusten?) Særlig unge mennesker oppfatter dette som frihetsberøvende og som en trussel mot demokratiet. Rommet er for lite for de krefter som rører seg: Champagne-effekten kommer!

«Men det var vel du og dine kolleger som sørget for å sprette korken, Steinunn?»

-Hør her, la meg gjennomgå de viktigste poengene:

-Aksjoner som denne rammet nesten alle land, men virkningene blir sterkere her enn de fleste andre steder fordi nordmenn raskt støtter dem som kjemper mot overmakten, uansett hvordan den ytrer seg. Dessuten, informasjonstilgangen i Norge er puslete, dersom vi ser det i forhold til at vi har både avanserte brukere og avansert utstyr.

-Offentlig sektor var og er i utakt med behov og store gruppers (virkelighets)oppfatning på en rekke områder. Vi visste som sagt fra tidligere analyser at tusenvis av brukere var på nettet og at mange utviste et utrolig engasjement. Meldingsintensiteten etter at GSM måtte gi etter for Overvåkningstjenesten og gjøre sine telefoner avlyttingsbare for å få konsesjon i 2007 gav oss et forvarsel. Etter stormen ble jo forslaget også moderert, forresten.

-Ideen vi hadde var å bidra til at de ulike fora gikk sammen mot et felles mål. Dette målet var å innvirke på sammensetningen av landets kommunestyrer. I bunn og grunn var de fleste opptatt av de samme ideene og av en offentlig utakt.

-Noen hadde til og med kommet på kant med loven gjennom sitt engasjement i ulike saker. Prisen på informasjon var en viktig faktor. Offentlig informasjon er som du vet dels gratis, dels en tjeneste som man tar betalt for. Det som ofte unnslapp debatten var at offentlige informasjonstjenester i høyt tempo ble privatisert. Resultatet var både en prisøkning og en kvalitetsøkning. Tilgangen til kvalitet ble derfor avhengig av tykkelsen på lommeboka. Mange unge var villig til å stjele eller kopiere disse ressursene! Informasjon blir oppfattet som en tilnærmet menneskerett. Off-line ble rett og slett oversatt med utafor. Overbevisningen om at vitale interesser stod på spill var sterk, og denne overbevisningen kan gi seg utslag i økt politisk engasjement:

Protestaksjonen var framfor alt et vellykket demokratiforsøk – ikke noe kuppforsøk.

-Folketrygd-saken var en av de viktigste. Her var det ikke de unge, men de eldre som førte an. De hadde en virksom parole: Det du ikke vet har både du og lommeboka di vondt av! P.g.a. underforbruket av offentlige tjenester var det satt i gang flere info-prosjekter. Disse ble en stor suksess. Underforbruket ble nesten halvert, og dette kostet selvfølgelig store summer. Her kan du virkelig snakke om kostnadene ved offentlig informasjon, ler hun, og viser en hittil godt gjemt sans for humor. -Planer om å slappe av innsatsen mot underforbruket kom fram på en for det offentlige meget pinlig måte. Fra den elektroniske postkassen til en direktør ble det snappet opp et notat med følgende konklusjon: Under hensyntagen til pressede budsjetter, ikke minst på grunn av overgangen til nye stønadssystemer, vil vi ikke anbefale en forlengelse av tilbudet om gratis distribusjon av programvaren:Får du det du har krav på?

Trygdeforbundet tok saken, og tilbød seg å distribuere informasjonsheftet og en CD-rom til sine medlemmer. Dette førte til et klart brudd med den norske forvaltningstradisjon hvor det offentlig stod for rettighetsinformasjonen til den enkelte, og at denne informasjonen langt på vei ble sett på som upartisk (dersom du først hadde krefter til å søke den). Nå er informasjonsformidlingen preget av interessekamp fra første stund; tror du staten virkelig er tjent med det?

Steinunn trekker endelig pusten og konkluderer: -Politikerne skjønte for lite, for sent. Nettverkssamfunnet var en fjern vits for dem, inntil i høst da i alle fall noen topper ble feid ut av kommunestyrene. Med offentlig utakt mener jeg utakt både med de teknologiske mulighetene og den sosiale virkelighet som disse mulighetene er med på å skape. Det er som om vi i trykkerienes tidsalder fortsatt hadde tvunget folk til å bruke steintavler...

Du er som hugd i stein, du også, repliserer jeg, og får helt avslutningsvis målbundet henne – i noen sekunder. Steinunn er steintøff...

1.2.4 Nettverkets politikk – et tilbakeblikk – revisjon *

Windon Lang

14. mars 2015 holdt Polyteknisk Forening et diskusjonsmøte som de kalte Kuppforsøk eller demokrati-forsøk? Møtets mål var å nøste opp trådene fra høstens debatt: Virksomheten til aksjonen NETT-VALG, ET LETT VALG, med den aktive Steinunn Øydegard i spissen. (Se intervju.)

De to hovedinnlederne var to pensjonerte professorer, den amerikanske professor Windon Lang og den norske økonomen Kristian Olsfjord. Amerikaneren var kjent med norske forhold etter å ha holdt kontakt med forskermiljøet omkring Studier av mennesker og teknologi i en årrekke. Olsfjord deltok i sin tid i forskerprosjektet som ble kalt Maktutredningen, og ble senere statssekretær.

(* Dette innlegget er gjengitt slik det, etter hans innlegg i Polyteknisk Forening, ble spredt i nettet til medlemmer av diskusjonsgruppa Demokrati-debatt. De fleste medlemmer lastet ned denne utgaven, oversatt fra den engelske original-teksten og noe forenklet gjennom programvaren Tekst 2000. Noen språklige uklarheter kan muligens ha oppstått i prosessen, og den som har behov for originalforedraget kan hente det inn fra f.eks. Compuserves elektroniske bibliotek på vanlig måte.)

1.2.4.1 Nettverk-samfunnet

Omkring to-tusen-årsskiftet var den innflytelsen de elektroniske nettverkene hadde på samfunnet allerede svært tydelig, og påvirket alt fra organisasjonsteori og sosial organisering til ideer om produksjon og verdiskaping. Organisasjonsteoretikeren G. Morgan, f.eks., hevdet tidlig at man kunne sette likhetstegn mellom organisasjonene og deres informasjons- og kommunikasjonssystemer. Trekk vi i dag tar for gitt varslet den gang om en ny tid: Ved hjelp av data- og kommunikasjonsteknologien ble man i stand til å organisere uten at man har en organisasjon i fysisk forstand, og elektroniske meldinger kunne gå på kryss og tvers. (G. Morgan Images of organization, 1986).

Spådommer og analyser av den nye utviklingen viste stor spennvidde fra hva man kalte teknologi-optimisme til den-største-pessismisme. (Disse uttrykkene har nå gått av bruk; det er tydelig at digital teknologi og sosial og økonomisk utvikling er så sammensatt at det ikke gir mening å holde fast på teknologi-betegnelsen i denne sammenheng.)

Tidligere generasjoners problematisering av informasjonskløftene avtok merkbart ved to-tusen-årsskiftet: Avstanden mellom de som hadde tilgang til informasjon og teknologi og de som ikke hadde det var lenge toneangivende for debatten om Demokrati versus teknologi. I akademisk og kvasi-akademisk litteratur ble NETTVERKET det sentrale tema. Hvem var det som styrte, opererte og hadde tilgang til det? (Se f.eks. Alvin Toffler, Power Shift, 1990 og John Naisbitt, Global Paradox, 1993.)

Det elektroniske roms politikk

Enkelte, og jeg var blant dem, gikk et skritt videre. Vi søkte å beskrive det elektroniske roms politikk. (Teorier om det elektroniske rom er en del av generelle teorier om den teknologiske politikk. Det vil føre for langt å gå inn på dette her.) Man hevdet bl.a. tidligere at både liberale og marxistiske teorier over-fokuserte HVEM styrer på bekostning av: HVA styrer? Teorien tok utgangspunkt i at de teknologiske rammebetingelser i det moderne samfunn trenger seg inn og dominerer alle våre handlingsrom, også våre politiske valg og handlinger. (Se f.eks. Langdon Winner: Det elektroniske roms politikk i Kulturens digitale felt, Søby/Rasmussen, 1994.)

Teknologi er strukturer som krever at omgivelsene reorganiserer seg for å bli effektive, eller for i det hele tatt å kunne fungere. Enhver privat og offentlig rasjonaliseringskonsulent har sagt det i årtier, og det er sant; uten omorganisering, ingen gevinst. Slik legger teknologien mer og mer av sosiale strukturer som politikk, jus, økonomi og politikk under seg. Påstanden var og er fortsatt at teknologien krever en viss livsform.

På et tidspunkt, som etter min mening for lengst er tilbakelagt, kan teknologien ikke lenger beskrives med termer som redskap eller verktøy. Vi bruker ikke teknologien, vi lever i den og med den. Det er ikke bruken som avgjør. Bruken er langt på vei bestemt på forhånd, innebygd. Teknologien, kanskje særlig den digitale, er virkelighetsdannende.

For over tjue år siden argumenterte jeg for det nødvendige i å rehabilitere politikken, ta tilbake politikken fra teknologien, si å si. Tilgang på informasjon var viktig, men viktigere var den demokratiske deltakelsen i beslutninger knyttet til den teknologiske utvikling. Det var for øvrig for å undersøke de skandinaviske modellene for ansattes medvirkning ved innføring av teknologi at jeg for første gang kom til Norge. Forsøkene var givende og interessante, men var resultatene demokratiske i den mer grunnleggende betydning av ordet? De store kooperasjoners organiserte brukermedvirkning førte til omtrent den samme type produkter og brukervennlighet. (Pelle Ehn: Foredrag på seminaret Politics and Technology: Horizons for the 1990s, 1991, i regi av TMV-senteret.)

1.2.4.2 En demokratisk bakdør

Hva man ikke så, eller i alle fall undervurderte, var at nettet hadde demokratiske bakdører. Den aksjonen som fant sted i Norge for et halvt år siden, er et eksempel på at de også blir brukt. (Hvorfor Norge på mange måter ble tatt på senga skal jeg komme tilbake til.)

Nettet lå åpent for grasrot-akjoner og politisk påvirkning, og man kan spørre seg hvorfor disse egenskapene langt på vei ble neglisjert. Kanskje kastet vi barnet ut med badevannet? De demokratiske mulighetene ble avvist sammen med den tids lettvinte påstander om å oppleve ekstatisk frihet gjennom nettet og påstander om en bekymringsfri demokratisk utvikling: Cyberocracy is coming osv.

Selv om nettets mulighetsrom langt fra er bekymringsfritt – vi mangler ikke eksempler som kan bekrefte de dystreste teorier – så nærer det OGSÅ demokratiske elementer. Eller for å si det på en annen måte: GATA bruker nettet på sin egen måte (fritt etter M. Gibson).

Nettet har en dobbel natur. La meg bruke utviklingen av Internet som eksempel: På den ene siden hvilte nettverkene på industrielle og militære forutsetninger. På den andre siden skapte det i dette nettverket det første elektroniske, offentlige rom; mulighetene lå der og ventet på sin besøkelsestid.

Forløperen til INTERNET var et nett mellom amerikanske forskningsinstitusjoner som var oppbygd slik at det skulle fungere også etter en atomkrig (!). Dette kravet til funksjon medførte at alle nodene var selvstyrte og uavhengige. Nettet vokste raskt ut av sitt militær-akademiske utgangspunkt. Det er nå verdens største og drives uten sentralmyndighet. Den eventuelle sensur som drives foretas av den driftsansvarlige i det enkelte land eller distrikt. Nettet ble til en infrastruktur for et utall kulturelle ytringsformer. Dimensjoner: Allerede før to-tusen-årsskiftet et teknisk massemedium, tilgjengelig i 125 land og med millioner av brukere, 20 millioner var et tall det ofte ble referert til.

Når blir kommunikasjonen i nettverket grenseoverskridende, når skjer det noe kvalitativt nytt? For om lag 20 år siden ble det uttrykt slik i en norsk artikkelsamling: Et fundamentalt vendepunkt inntreffer imidlertid når personer, organisasjoner og hendelser begynner å eksistere som komplekse, fullt utviklede enheter, innenfor selvstendige elektroniske grenser. ( Kulturens digitale felt, op.cit.)

I dag ville jeg lagt til at dette er grenser som er lette å utvikle og lette å påvirke eller manipulere. – Aksjon NETT VALG, ET LETT VALG er ikke det første eksempel vi kan finne, men fordi det her dreide seg om en mobilisering med sikte på politisk innflytelse vil det nok framstå som et skoleeksempel heretter.

1.2.4.3 Tatt på senga

Den voldsomme debatten som ble utløst av aksjonen NETT-VALG, ET LETT VALG viser at nettets annen natur slo ned som en bombe i det norske samfunnet. Det politiske establishment ble særlig overrasket. Hvorfor det teknologisk og demokratisk sett avanserte Norge ble tatt på senga, kan man foreløpig bare spekulere over. (Norge har f.eks. de siste 20 år hatt en av de høyeste terminal-dekninger i verden). I påvente av de fyllestgjørende analysene drister jeg meg til å fremme noen elementer til en forklaring:

Norske politikere kommuniserte sent med sine velgere via nettet. Det tok 15 år fra den første amerikanske president (Bill Clinton, demokrat, valgt 1993) kommuniserte med sine borgere ved hjelp av elektroniske nett til den norske statsministeren gjorde det. Formen ble kanskje ansett å være for lite intim og ekte for dette samfunnet der alle er på fornavn med sine ministre? Eller bunnet tilbakeholdenheten i redselen for økt sikkerhetsrisiko? Var dialogen med velgerne nedprioritert?

Mellom folket og byråkratene ble det jo kommunisert flittig. Hvem tror at folk primært vil kommunisere med byråkrater? Det er noe man gjør når man må, og da er det selvfølgelig utmerket at man kan gjøre det effektivt som i Norge. For den politiske dialog er effektivitet ganske uvedkommende. Vektlegging av den er snarere et grunnleggende verdivalg. Dialogen i nettverksamfunnet, mulighetene for og midlene til den, har nesten vært fraværende i utredninger, politiske taler osv. helt opp til i høst.

Mer humoristisk er det påpekt at den personlige datamaskinen, slik den ble brukt på 1980- og 1990-tallet passet som hånd i hanske til den norske folkesjelen: med den kunne man utføre arbeidet selvstendig og alene. PC'en ble arbeidslivets Nordmarka, et personlig rom. Man brukte den på arbeidet eller til ensomme spill, ikke til å skravle. Det var i hvert fall idealet; i realiteten ser det ikke ut til at nordmenns IT-vaner atskilte seg mye fra andre nasjoners.

Uansett: Det har nå gått opp for dere at Den demokratiske bakdøra virker i Norge også. Den må dere lære å kjenne og bruke for å styrke de positive kreftene i samfunnet. – Passivitet betyr at de negative kreftene får fritt spillerom: Innflytelse er ikke identisk med nett- og informasjonsmakt, men forbindelseslinjene er sterke. Her som i alle andre sammenhenger gjelder det at initiativet er hos den eller de som tar det!

1.2.5 ILLUSTRASJON OG ILLUSJON

av Kristian Olsfjord

Det sies at teorier er en felle vi legger for virkeligheten i håp om at den vil gå i den. Men, hva når virkeligheten skapes i nettverket, illusjonen deles av tusener av nordmenn og det skapes politisk handlingsrom og påvirkningskraft gjennom det? Da må det dreie seg om noe mer enn en kollektiv hallusinasjon!

Jeg skal i kveld gå nærmere inn på noen grupper som via elektroniske fora gjorde seg gjeldende i Nett-valg, et lett valg. Lederen for aksjonen, Steinunn Øydegard, har karakterisert det eksplosive engasjementet som en champagne-effekt. Årsaken er ifølge henne en offentlig utakt. Nettverkssamfunnets utfordringer var oversett. Eksempelvis var tilgangen til offentlig informasjon: for dyrt, for vanskelig og for tidkrevende.

For meg som økonom er det naturlig å uttrykke meg i andre vendinger: Utviklingen av de offentlige informasjonsressurser ble langt på vei underordnet offentlige myndigheters jakt på inntekter. Denne utviklingen skjøt fart etter fallet i oljeinntektene rundt 2007. Sjansen til å få inntekter var fristende, men at denne utviklingen ble så dominerende skyldtes også andre faktorer. For en drøy generasjon siden ble f.eks. målstyring og av-monopolisering viktige redskaper i offentlig politikk-utvikling. Dette førte ofte til ulike former for oppdeling, f.eks. i resultatområder. Prissetting og inntektskapitler kom gjerne i kjølvannet av disse prosessene.

Ta noe så banalt som nummeropplysningen som det tidligere statsmonopolet Televerket tilbød som gratistjeneste. Den ble sett på som en integrert del av hele tjenestetilbudet. Med oppdelingen av basis-tjenester og konkurranse-tjenester ble nummeropplysningen skilt ut som en egen tjeneste og etter hvert også underlagt konkurranse. Det var i denne sammenheng at informasjonstjenesten ble priset. Her lar en viss logikk seg spore. Slik er det ikke med prisingen av mange andre tjenester. Svært ofte ble prising innført ved overgangen til det som den gang ble kalt ny teknologi. Ved overgangen til data ble det ofte foretatt en kostnadsvurdering av hva informasjonstjenesten kostet. Som ved et trylleslag oppdaget man at tjenesten faktisk kostet noe, og derfra var veien ofte kort til å ta seg betalt.

Vel, tilbake til opprøret. Data-freakene, hackerne eller hva nå de datainteresserte gruppene tidligere ble kalt, var i stor grad blitt sosialisert rundt 2000-årsskiftet. Noen gammel-hackere, som var mest oppsatte på å knekke systemet for utfordringens egen skyld, fantes fortsatt. Det vanlige var imidlertid å bruke datakunnskapene for å forfølge interesser i det profesjonelle og sosiale liv. Selv om disse aktivitetene hadde lite med tradisjonell datakriminalitet å gjøre, kom slike brukere ofte på kant med loven gjennom sine aktiviteter. Forbausende ofte var informasjonstilgang det sentrale punkt. Fra sine forfedre, hackere og data-freakere, har dagens bruker-generasjoner nemlig overtatt det synspunkt at begrensninger i tilgangen til informasjon er et angrep på deres livskvalitet, et angrep som går på deres menneskeretter løs.

Jeg vil først ta for meg tre saker der alle hovedpersonene kom i konflikt med rettsapparatet, uten at man kunne kalle det vanlig datakriminalitet.

Alle husker at miljøbevegelsen Lobena prøvde å avlytte Statsministerens kontor i frustrasjon over at den elektroniske postjournalen etter deres mening var mangelfullt og fordekt ført og misledet mer enn den veiledet. Dette hadde vært et anliggende for landets politiske journalister i en årrekke, overgangen fra papir til digital journal på 1990-tallet førte slett ikke til forbedringer – snarere tvert imot.

Etter at forsøket på å bryte seg inn i datasystemet på Statsministerens kontor ble avslørt, og gjerningsmennene måtte møte i retten, benyttet Lobenas forsvarere seg maksimalt av den manglende åpenhet som hadde rådet grunnen. Bevismaterialet var bl.a. over to kilo med avisartikler som argumenterte for økt tilgjengelighet. Forsvarerne prøvde seg med en meget radikal fortolkning av nødrettsbegrepet; hva skal man gjøre når man ikke får tilgang til informasjon? – Det siste uten beviselig hell: De to hovedmennene fikk 6 måneders ubetinget fengsel for ved sine handlinger å sette rikets sikkerhet i fare som det het.

Etter denne episoden ble mange offentlige instanser merkbart mer offensive. Parolen fra Lobena: Informer nå, føl deg trygg siden hadde stor gjennomslagskraft. Bare de mest observante var bekymret over den skjulte trusselen som lå i parolen: Vil embetsmenn bli altfor snille gutter og jenter overfor pressen, i håp om at de kritiske reportasjene rammet noen andre, de mer restriktive? Lobena hadde sitt eget nettverks-forum Informert med Lobena der praktisk talt alle medlemmer engasjerte seg i NETT-VALG, ET LETT VALG.

En annen gruppe saker gjaldt elektroniske Robin Hood'er. De opererte under mottoet Ta fra de rike og gi til de fattige. Mest omtalt er tilfellet da en juridisk student på Fri-rettshjelp-kontoret stjal informasjon fra Lovdata-basen. I denne type saker var tilgangen til informasjon bestemt av at du kunne betale, og det var tydeligvis en rekke som ikke kunne eller ville det.

Lovdata-basen hadde blitt etablert med offentlige midler for over 30 år siden og ble senere stadig forbedret. En de facto privatisering av basen førte til at satsene for bruk økte sterkt. Fri-rettshjelp-kontoret var en blant mange tidligere abonnenter som ikke lenger hadde tilstrekkelig budsjettmidler til å bruke basen. De prøvde å få Justisdepartementet i tale, men uten hell. Der så man fortsatt på denne type tjenester som en luksus, forbeholdt dem med penger. I papirbasert form var jo alt tilgjengelig. Men, alle visste at arbeidet da ble mye mer tidkrevende. Lederen for Fri-rettshjelp gikk ut i avisene med den kjente uttalelsen: Tid er penger, selv om du er fattig!

Den elektroniske Robin Hood ble dømt til betinget fengsel i en måned, og til å tilbakebetale 50.000 kroner som var antatt verdi av søkingen i kopibasen, dvs. de inntekter som Lovdata-basen hadde gått glipp av. Studentens støttegruppe hevdet at Lovdata IKKE hadde gått glipp av noe som helst – alternativet for dem var jo å IKKE søke i Lovdata-basen. Ved å stjele hadde de ikke ødelagt noe for noen.

En mer kuriøs sak gjaldt en saksbehandler i Rikstrygdeverket som ble mistenkt for å stjele informasjon hun trengte for saksbehandlingen fra både andre etater og ulike informasjons-pooler. Hun hevdet at motivet bare var å lette arbeidsdagen og gi kundene bedre service. Alternativet var å sende et brev til kunden som så måtte få tak i informasjon fra et annet sted i offentlig sektor, sende den tilbake til saksbehandleren som så kunne behandle saken videre.

Fagforeningen gav saksbehandleren full støtte. Det var håpløst å IKKE bruke alle tilgjengelige data for å gjøre arbeidsdagen lettere og kunden mer fornøyd. En restriktiv formidlingspolitikk er det samme som å beslutte at investeringene i informasjonsteknologi IKKE skal gi samfunnsøkonomiske gevinster. Saken endte med henleggelse pga. bevisets stilling. Mange mente at det var hensynet til ro om saken som førte til denne henleggelsen, ikke sakens materielle innhold.

Eksempler som disse var tallrike i minst to årtier før aksjonen kom: Nye investeringer i teknologi gav ikke bedret informasjonstilgang. Ofte var det en uttrykkelig forutsetning at tilgangen til informasjon IKKE skulle bli bedre med det nye systemet (sic!), se f.eks. forarbeidene til den første loven om Enhetsregisteret. Med fare for å bli beskyldt for å ri politiske kjepphester vil jeg hevde at hensynet til personvernet også har vært brukt som vikarierende argument. Er den beskyttelsen som kreves reelt sett begrunnet ut fra hensynet til enkeltpersoner, eller er det snarere et argument MOT offentlig innsyn og kontroll, f.eks av privat næringsdrift?

På andre områder var tilgangen til informasjon begrenset av din private økonomi. Offentlige informasjonstjenester var og er dyre, til tross for at teknologien som ble tatt i bruk gjorde slike tjenester billigere å produsere enn før. Gjennom aksjonen fikk en sentral revolusjonsteori sin bekreftelse: Det er når du har grunn til å vente forbedringer, og disse uteblir, at opprørsviljen og frustrasjonen blir som sterkest. I mange tilfeller stod politikk og maktbruk i strid med både rettsoppfatning og rimelighetsvurderinger.

Andre hovedaktører hadde tilknytning til kulturliv, forlag, undervisning og forskning. Disse aktørene, som baserte sin innflytelse på formuleringsevne og offentlige budsjetter, så tidlig at det som ble kalt ny (sic) teknologi hadde viktige konsekvenser for dem. Generelt var de mer forberedt, faglig og sosialt på de endringer som kom enn de fleste. (Faglitterær forfatterforening hadde etablert en egen faggruppe for nye medier allerede i 1993.)

De var fortsatt et establishment. Typisk i så måte var at ingen kom på kant med loven ved å forfølge sine interesser.

To konkrete saker gjorde at Kunsthistoriker-foreningen og Norske undervisningsmedarbeideres forening oppfordret sine medlemmer til å støtte aksjonen NETT-VALG – ET LETT VALG!

Retten til elektronisk gjengivelse av samtlige Munch-bilder som tilhørte Munch-museet og Oslo kommune ble i 2011 overdratt til Fujitsu. Man kom aldri til bunns i om dette skjedde mot bedre vitende eller om det var mer overlagt. (Daglig leder av museet, magister Gerhard Kunstler medga at han aldri hadde engasjert seg i de teknologiske sider ved kunstformidling, siden den, etter hans mening, var klart annenrangs i forhold til den direkte konfrontasjonen mellom iakttaker og kunstverk.) En teori gikk ut på at overdragelsen av rettighetene var et vederlag for at Fujitsu hadde gitt 30 millioner kroner til byggetrinn II av muséets samlinger på Tøyen. (Byggetrinn I ble i sin tid finansiert av et japansk oljeselskap.)

Kunsthistoriker-foreningen raste over elektronisk utflagging av nasjonale kunstskatter, og de krevde økonomisk kompensasjon av staten. Pengene skulle subsidiere medlemmenes søking i den japanske kunstdatabasen som nå var verden største. (Japansk strategi var som kjent å kompensere for sine svakheter på innholdssiden ved oppkjøp av innhold i utlandet.) Staten henviste imidlertid til Oslo kommunes forsømmelser i sakens anledning og gav ingen kompensasjon til kunsthistorikerne. Saken utløste sterkt engasjement i NETT-VALG, ET LETT VALG.

Slagordet var nei til utflagging av nasjonale kunstskatter! Foreningen betegnet saken som den største skandalen siden Munch's berømte Skrik ble stjålet fra Nasjonalgalleriet under de Olympiske Vinterlekene 20 år tilbake. Kunsthistorikernes vignett var en digitalisert utgave av det samme Skrik. Et trekk som gav virkningsfulle assosiasjoner til tyveri og offentlig ansvarsfraskrivelse. Hver gang abonnementene på den elektroniske basen Kunst-torget logget seg på nettet ble melodien Tyven, tyven skal du hete..., avspilt.

Norske Undervisningsmedarbeideres forening og Forskerforbundet støttet også solid opp om aksjonen. Det som fikk begeret til å renne over var at deler av morsmålopplæringen, ja endog Ibsens skuespill, nå foregikk ved bruk av programvare der talespråket var engelsk.

Bakgrunnen for dette var følgende: Internasjonaliseringsambisjonene for norskprodusert programvare for skoleverket (WINIX) hadde omkring 1990 fått sterke skudd for baugen. Etter oppryddingsaksjonene var tiden inne for satsing på nasjonal grunn. I samarbeid med Ibsenstiftelsen og Universitetsbiblioteket støttet KUF et prosjekt som gikk ut på dels å tilpasse, dels å utbygge eksisterende Ibsen-databaser. Målet var å bruke databasene på flere undervisningstrinn. En engelsk utgave ville bety et større marked og en mulighet til å investere mer for å oppnå et avansert produkt, men det var ikke politisk aktuelt: De internasjonale eventyrs tid var definitivt forbi.

Det ferdigstilte produktet ble snart tatt i bruk over store deler av landet, med suksess. Konkurransen kom imidlertid raskt: Selskapet Micro-Plays kom på markedet med en avansert, interaktiv utgave på engelsk. Det var vanskelig å si om det er spill eller skuespill. Firmaet lanserte det selv som noe midt i mellom: Info-tainment! Her kunne elevene gå inn og endre gangen i skuespillene, og spørre ut Byggmester Solness om alt fra høydeskrekk til datidens byggeskikker. Det mest populære spillet var Improve the conditions, and NORA will stay. Her hadde elevene muligheten til å endre følelsesmessige og materielle rammebetingelser slik at Nora valgte å bli hos sin Helmer.

(Skue)spillet gav i tillegg en illustrativ og morsom innføring i bakgrunnen for likestillingsbestrebelser i Norge gjennom 150 år. De unge hadde ellers store vanskeligheter med å forstå utgangspunktet for dem. Norsklærerne raste over at klasserommet var blitt en spillebule, men elevene var begeistret og stod på sitt. Elevorganisasjonenes krav var Ibsen by Micro-Plays. De vant første runde, uventet støttet av skoledirektørene. Micro-Plays var nemlig mye billigere enn den norske programvaren. Den kunne også brukes i engelsk- og dramaundervisningen. I de sprengte skolebudsjettenes navn gikk det mot full seier for elevene og Micro-Plays.

Etter påtrykk fra morsmålslærerne satte imidlertid departementet foten ned. Ibsen skulle læres på originalspråket. Punktum. Utfallet var at det norske programproduktet skulle forbedres og få like mange spennende funksjoner som Micro-Plays. Oppdraget ble gitt til det norskeide firmaet Viking Visjon A/S. Mot opphavsrett til produktet skulle man forbedre den norske programpakken, og markedsføre den til skolene.

Da løsningen på det som senere ble kalt den nye språkstriden, syntes nær, sommeren 2014, gikk Viking Visjon uventet konkurs. I et forsøk på å redde firmaet hadde direktøren solgt alle rettigheter til, ja nettopp, Micro-Plays. Micro-Plays la straks arbeidet med den norske programpakken på is, og sa deretter opp de norske programutviklerne. På pressekonferansen som fulgte uttrykte direktøren for Micro-Plays seg slik: Ingen med økonomisk næringsvett i behold, vil investere mer enn nødvendig for å beholde et marked. Saken var død, og da undervisningsministeren senere gikk av pga. hensynet til familien, var ingen i tvil om at det hadde sammenheng med språkstriden.

Møteplassen Språkforum sydet av aktivitet, og selv representanter fra Riksmålsforbundet og Noregs Mållag samarbeidet på en anti-engelsk plattform. Parolen var: Undervisning på norsk til norske barn!

Høstens opprør var en tankevekker for mange. For meg er det mest tankevekkende at de grupper som først og fremst møtte nettverksamfunnet på vrangen ikke deltok: I jakten på effektivitet og inntekter var utsatte forbrukerinteresser ofte skadelidende. Det offentliges rolle var ikke minst problematisk: Den selvbetjente stat er ikke lenger først og fremst en tjener, men en krevende herre. DU skal helst både være på nettet og kunne operere stadig nye, flere og forskjellige saksbehandlingsautomater for å kunne få bedre eller lik service som før. Man kan si at staten har effektivisert seg selv på bekostning av forbrukerne av offentlige tjenester, særlig de eldre og andre grupper som synes det er vanskelig å følge med.

Disse gruppene satte ikke merkbart spor etter seg i NETT-VALG, ET LETT VALG – det ligger i sakens natur at de også faller utenfor opprør som er organisert VED og MED teknologien. Selv om nettverkene skaper overraskende, gode og mangfoldige muligheter for demokratisk utfoldelse, skal vi heller ikke glemme at de virkelig avmektige er minst like avmektige som før.

1.2.6 Ved middagsbordet II

«Line og Lars, hvorfor er den elektroniske postkassa mi fylt av info om hvordan jeg kumulerer inn folk fra aksjonen Nett-valg, et lett valg? Det er bare én måte dette rasket kan ha havnet i min kasse, og det er at en av dere har brukt passordet mitt! Ut med språket, Line. Det ER deg ikke sant: Du tenker jo snart ikke på annet enn klorofyll. . Jammen, pappa...., sukker Line. Ingen jammen nå Line, det er bokstavelig talt forbudt å manipulere med andres passord på denne måten!Jammen, det var altså sånn at du må ha stemmerett for å få tilsendt disse tipsene om hvordan du går fram for å støtteNett-valg, et lett valg . Jeg syns det var kjempespennende at folk kunne påvirke mer direkte og engasjert enn før, og så håpet jeg jo at du ville bli med på aksjonen...

Lars: Du har jo fortalt så mye om hvordan du var med på å aksjonere da du var ung.Det er da ikke så lenge siden, la han smigrende til. Line og Lars, la det være klart at det er forskjell på miljøaksjoner og den utenomparlamentariske femtekolonne- virksomheten til denne Øydegard. Det er jo direkte udemokratisk å manipulere fra kulissene på den måten. Dersom du i det hele tatt tenker på å gjøre dette igjen, sier jeg opp alle database-abonnementene deres, så får dere sitte der med leksikon fra 1980 og gjøre hjemmelekser!

Line hvisker til Lars: Hør på han'a. Fatter'n hører absolutt med til dem som blir mer konservativ med årene. Han skryter av sin tid som miljøaksjonist, men kom sikkert ikke lenger enn til å klistre frimerker... (Opphavet overhører fornærmelsene i et forsøk på å redde restene av familiefreden; han var sant å si ikke blant de tøffeste, den gangen...)

1.2.7 Ved middagsbordet III

«Regningen på Info-abonnementet kom i går, sukker mor.Den er på over 2.000 kroner nå – i måneden. Basistjenesten, med tele-utgiftene er ikke så høy, 730 kroner; men vi må få ned bruken av tilleggstjenestene. Lars, det ser ut til at du er storbrukeren her i familien: Du har brukt Info-abonnement-tjenester for nesten 600 kroner i mars. Hvis du bruker mer enn 300 kroner neste måned, så må du betale det selv, ellers sprekker familiebudsjettet. Stopp, litt a', mamma. Du vet at jeg leverte særoppgaven min om romfartshistorie før påske. Du vet at jeg betalte abonnementer for å søke i utenlandske databaser. Du vet at gratis-basen som vi skulle bruke nå som skoleuka består av to prosjektdager uten lærere ikke er bra nok til en middels karakter en gang. Vil dere ikke at jeg skal klare meg bra kanskje?»

«Lars, det går an å gå på biblioteket, og dessuten å tenke litt selv også, skyter far inn.Det er ikke alltid nødvendig å bruke alle slags fancy tilbud. Dessuten: Oversikten viser at det slett ikke bare var kunnskapsjakt du var på: alle de nye toppmelodiene har du tatt inn på PC'en, ikke én gang, men fem!»

«Og det sier du, pappa: Hvor mange ganger har du brukt kart- og vær-informasjonen da, er dine jakt- og fisketurer viktigere enn skolen kanskje? Vær blir det jo alltid, og dere gjør det for sportens skyld – ikke for å ha det mest mulig slapt, vel? La, meg se: du har brukt info-tjenester for nesten like mye som meg. Typisk av mamma å la dine greier være i fred...»

Lars, sier mor oppgitt: Jeg har i hvert fall ikke brukt mye tilleggstjenester. Jeg søkte om byggetillatelse for den nye garasjen on-line denne gangen. Tilbudet fra det offentlige servicekontoret om å ordne slike ting via PC'en er kjempebra. Skranketjenesten har jo vært godt organisert lenge, med datastøtte for saksbehandlerne. Det gikk bare utrolig seint å la oss kommunisere direkte. Hvorfor de som tropper opp på kontoret skal få en billigere tjeneste er likevel en gåte. Saksbehandlerne bruker, etter en oversikt jeg har sett, dobbelt så lang tid på dem som møter opp i egen person. Uansett, byggetillatelse er nå gitt, og de 300 kronene den kostet slipper vi på neste regning i hvert fall. Med litt godvilje kan sikkert du også redusere forbruket, Lars.