5 Adgangen til å ta betalt for offentlig informasjon etter gjeldende rett

5.1 Nærmere om problemstillingen

Som det framgår av kapittel 4, fins det i dag mange eksempler på at det offentlige tar betalt for informasjon som gis til private. Problemstillingen som skal drøftes under dette kapitlet er hvilke rettslige skranker som eksisterer etter dagens lovgivning for en slik prising av offentlig informasjon. Hensikten er ikke her å foreta en konkret vurdering av lovligheten for hvert individuelle tilfelle hvor det i dag prises, men å gi en generell framstilling av det mest sentrale regelverket på dette området.

Informasjonsbegrepet er definert tidligere i kapittel 3, og den samme definisjonen vil bli lagt til grunn for drøftelsen her. Når det gjelder hvilke offentlige organer som er omfattet av problemstillingen, er det hensiktsmessig her å bruke samme definisjon som i forvaltningslovens § 1, ethvert organ for stat eller kommune. Denne definisjonen tilsvarer også definisjonen i offentlighetsloven § 1. På bakgrunn av lovens ordlyd og den alminnelige fortolkningen av denne, er dette et relativt omfattende begrep. Dette medfører at informasjon fra organer som skoler, museer, offentlige sykehus osv. vil være omfattet av drøftelsen. Rene private rettssubjekter, selv om disse eies av det offentlige, vil derimot normalt falle utenfor.

Ved behandlingen av denne problemstillingen må det skilles mellom det å ta betalt for selve innsynsretten, og det å ta betalt for avskrifter, kopier o.l. av de dokumenter som inneholder den aktuelle informasjonen. Dette er et spørsmål om i hvilken form informasjonen skal gjøres tilgjengelig, og det er etter dagens lovverk ofte overlatt til forvaltningen selv å avgjøre. I prinsippet kan det ikke utelukkes at adgangen til å ta betalt for tjenesten er forskjellig for disse to situasjonene. Som vi skal se, så er disse situasjonene langt på vei behandlet likt i dagens lovverk.

Eventuelle begrensninger i organets rett til å offentliggjøre informasjonen, for eksempel etter lovbestemt taushetsplikt eller personregisterloven, vil ikke bli behandlet her. I den videre drøftelsen forutsettes det derfor at det foreligger en informasjonsplikt for det offentlige organet.

5.2 Sentrale bestemmelser i dagens lovverk som regulerer en informasjonsplikt for det offentlige

5.2.1 Innledning

I de tilfeller hvor det foreligger en lovhjemlet informasjonsplikt for det offentlige, vil det normalt verken være adgang til å kreve betaling for selve innsynsretten eller avskrifter/kopier av informasjonsdokumentet, med mindre man har særskilt hjemmel for dette. Gjennom lovvedtaket har Stortinget uttrykt den vilje at borgerne skal ha en innsynsrett, og en forvaltningsavgjørelse som går ut på å prise denne rettigheten vil bidra til å uthule retten. Som et utgangspunkt må dette forbudet gjelde enhver form for betaling, herunder prising til selvkost. I de sentrale bestemmelsene i lovverket som regulerer innsynsrett for det offentlige, så som offentlighetsloven og forvaltningsloven, er dette gratisprinsippet klart kommet til uttrykk. Imidlertid fins det flere eksempler på lovbestemmelser som pålegger det offentlige en informasjonsoppgave, men hvor det er uklart hvor langt informasjonsplikten går, og hvor spørsmålet om prising heller ikke er nærmere regulert. Hvorvidt det i disse tilfellene vil være adgang til å kreve betaling for den informasjon som utleveres, vil måtte avgjøres på grunnlag av den lovbestemmelsen som pålegger forvaltningen informasjonsoppgaven. Det sentrale spørsmålet ved denne fortolkningen blir om det her foreligger en informasjonsplikt for det offentlige, og om det vil være forenlig med begrunnelsen for denne plikten å prise informasjonen.

Ett eksempel på en lovbestemmelse som pålegger forvaltningen en informasjonsplikt, men hvor spørsmålet om betaling for denne ytelsen ikke er nærmere regulert, er plan- og bygningsloven § 16. (For nærmere oversikt over ulike lovbestemmelser som pålegger det offentlige slik informasjonsplikt, se NOU 1992: 21 Ikke bare ord...., Vedlegg 1; Haugen, Anne Oline: Statens informasjonsansvar og publikums rett eller plikt til informasjon) Også for dette og liknende tilfeller vil det normalt være i konflikt med loven å ta betalt for selve innsynsretten, for eksempel ved at informasjonsmaterialet gjøres tilgjengelig på vedkommende saksbehandlers kontor. Spørsmålet kan imidlertid framstå noe annerledes når det gjelder retten til å ta betalt for kopier og utskrifter. At det er relevant å skille her, er offentlighetsloven et eksempel på, hvor det klart skilles mellom disse to formene for tilgjengelighet.

Avgjørende må det være om en betalingsplikt vil bli ansett for å uthule selve innsynsretten, for eksempel fordi utskrift eller kopi representerer den eneste rasjonelle og realistiske måten å gjøre informasjonsmaterialet tilgjengelig på. Rent teoretisk kan denne problemstillingen også synes større enn den er i praksis. Som vi skal se nedenfor vil langt på vei den type informasjonsmateriale det her et snakk om, samtidig enten være regulert av veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, eller innsynsretten etter offentlighetsloven § 2, og således være underlagt prinsippene for prising i disse bestemmelsene.

Den sentrale lovgivningen om borgernes rett til informasjon fra den offentlige forvaltningen finner vi i offentlighetsloven. I tillegg inneholder forvaltningsloven bestemmelser om innsynsrett for partene i en forvaltningssak. Bestemmelsene om partsinnsyn er mindre interessante i denne sammenheng, da de ikke gjelder generelt, men er begrenset til sakens parter. Imidlertid er forvaltningens veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 relevant for den aktuelle problemstillingen.

5.2.2 Forvaltningens informasjonsplikt etter forvaltningsloven

Reglene om partsinnsyn etter forvaltningslovens §§ 18 og 19, og hovedreglene om at utskrifter og kopier av saksdokumentene normalt skal være gratis etter § 20 fjerde ledd, vil ikke bli behandlet nærmere her, på grunn av bestemmelsenes begrensede rekkevidde.

Forvaltningens veiledningsplikt gjelder imidlertid i forhold til alle som henvender seg til organet, og omfatter hele organets saksområde, jf. forvaltningsloven § 11. Plikten gjelder altså uavhengig av om vedkommende krever veiledning i forhold til en konkret sak eller ikke. Omfanget av denne veiledningsplikten er nærmere utdypet i forskrifter gitt av Justisdepartementet 16 desember 1977. Store deler av denne forskriften er nå foreslått inntatt i selve lovteksten, se Ot.prp.nr. 75 (1993-94) om lov om endringer i forvaltningsloven mv.

Det nærmere omfanget av veiledningsplikten må fastsettes svært skjønnsmessig, blant annet i forhold til arbeidssituasjonen ved vedkommende forvaltningsorgan. Det er ikke hensiktsmessig i denne sammenheng å foreta en nærmere grensedragning i forhold til rekkevidden av veiledningsplikten. Av interesse i denne sammenheng er det imidlertid at så lenge man befinner seg innenfor forvaltningens alminnelige veiledningsplikt, vil det ikke være anledning for det offentlige å kreve betaling for den informasjon som ytes, jf. forskriften § 10.

5.2.3 Forvaltningens informasjonsplikt etter offentlighetsloven

5.2.3.1 Hovedregelen om innsynsrett i offentlighetsloven § 2

Etter hovedregelen i offentlighetsloven § 2 er alle forvaltningens saksdokumenter offentlige, med mindre det foreligger særskilt lovhjemmel for unntak. Innsynsretten gjelder generelt, og er uavhengig av om den som krever innsyn er part i saken eller ikke. Det er imidlertid en forutsetning at saken individualiseres, og det er således ikke anledning til å kreve innsyn i en spesiell udefinert saksgruppe. Offentlighetsloven inneholder selv, i §§ 5, 5a og 6 , vesentlige unntak fra offentlighetsprinsippet. Innenfor de unntakene som er regulert i § 5, forvaltningens interne dokumenter, og § 6, dokumentets særlige innhold, har imidlertid forvaltningen en informasjonsrett. Dette innebærer at forvaltningen innenfor dette området ikke har noen plikt til å gjøre dokumentene tilgjengelig, men det er heller ikke noe i veien for at dokumentene offentliggjøres. Det er således opp til forvaltningens skjønn om dokumentet skal offentliggjøres, med den viktige begrensingen at forvaltningen etter en lovendring i 1993, uoppfordret plikter å vurdere såkalt meroffentlighet i hvert enkelt tilfelle.

Etter offentlighetsloven § 8 er det forvaltningsorganet som avgjør hvordan dokumentet skal gjøres tilgjengelig for offentlighet. Imidlertid følger det av bestemmelsen at den som har begjært innsyn i rimelig utstrekning skal gis utskrift eller kopi av dokumentet. Noe ubetinget krav på dette har vedkommende imidlertid ikke. Av § 8 fjerde ledd følger at slike utskrifter og kopier i rimelig utstrekning skal gis gratis. Bestemmelsen er tolket dithen at den ikke gir et selvstendig grunnlag for å kunne kreve betaling for kopieringen, selv om man er utenfor hva som kan sies å være rimelig utstrekning. Slik betaling kan bare kreves dersom det er gitt særskilte forskrifter om dette i medhold av offentlighetsloven § 8 fjerde ledd. Ordlyden er derfor noe uklar på dette punkt, og i ovennevnte Ot.prp.nr. 75 (1993-94) foreslår Justisdepartementet en endring av bestemmelsen som gjør at gratisprinsippet kommer klart fram.

Det er ikke i medhold av denne bestemmelsen gitt noen generell forskrift som åpner for å ta betaling for kopier og utskrifter. Forskriften er alene benyttet for tre begrensede områder; forskrift om gebyr for kopier/utskrifter fra arkivverket, forskrift om betaling for papirkopi og kopi i maskinlesbar form av skattelistene og forskrift om skrivemåten ved stedsnavn.

I forhold til dokumenter hvor forvaltningen ikke har noen informasjonsplikt, men hvor dokumentet offentliggjøres utfra prinsippet om meroffentlighet, må regelen i § 8 fjerde ledd gjelde tilsvarende. Det foreligger ikke holdepunkter for å tolke denne bestemmelsen dithen at den åpner for å skille mellom offentliggjøring etter hovedregelen i § 2 første ledd, og offentliggjøring etter prinsippet om meroffentlighet etter § 2 siste ledd.

5.2.3.2 Offentlighetslovens dokumentbegrep

Det følger av dette at så lenge den aktuelle informasjonen faller inn under offentlighetslovens anvendelsesområde, vil forvaltningen uten særskilt hjemmel være avskåret fra å kreve betaling for informasjonen. Avgjørende for vår problemstilling blir derfor omfanget av lovens begrep saksdokument, som altså skal være gratis etter offentlighetsloven. Lovens dokumentbegrep er nærmere definert i § 3 første ledd. Det er ikke her anledning til å foreta noen kasuistisk og uttømmende drøftelse av grensene for dette begrepet. Imidlertid er det i denne sammenhengen viktig å slå fast at dokumentbegrepet etter offentlighetsloven på grunnlag av fortolkninger er et vidt begrep, videre enn hva som ville være naturlig å innfortolke etter en alminnelig språkbruk. Når man skal avgjøre om noe er et saksdokument og således offentlig, må det tas utgangspunkt i lovens formål, noe som tilsier at man ikke bør være for snever i fortolkningen på dette punkt.

Et særskilt spørsmål som har oppstått i den forbindelse, er om dokumenter som NOUer og Odelstingsproposisjoner m.m, faller inn under dette begrepet. Denne typen dokumenter distribueres i dag gjennom Akademika, på grunnlag av en avtale mellom staten og Akademika. Det vil være i strid med denne avtalen dersom forvaltningen på generelt grunnlag ga ut disse dokumentene gratis. Spørsmålet er da hvordan denne avtalen harmonerer med ovennevnte rettsregler på området.

Det er grunn til å anta at det ved krav om innsyn her vil være forenlig med offentlighetslovens prinsipper å henvise vedkommende til Akademika. Dette blant annet fordi det er tvilsomt om denne typen dokumenter er å anse for å være saksdokumenter etter offentlighetsloven § 2 jf. § 3. I den utstrekning slike dokumenter anvendes i den konkrete saksbehandlingen, er det naturlig å vurdere dem som generelt kildemateriale, og ikke som saksdokumenter. Videre vil det jo fortsatt være mulig å få innsyn i denne typen dokumenter ved at forvaltningsorganet stiller dem til disposisjon ved frammøte hos det enkelte organ.

5.2.3.3 Edb-forskriften gitt i medhold av offentlighetsloven

Bruk av elektronisk databehandling i den offentlige saksbehandlingen har vært økende i de senere årene, og forventes bare å øke ytterligere i årene som kommer. Denne utviklingen åpner for nye utfordringer og problemer i forhold til praktiseringen av offentlighetslovens innsynsrett, som er knyttet opp til det håndfaste dokumentbegrepet. Da Justisdepartementet har lagt til grunn at offentlighetslovens dokumentbegrep ikke omfatter opplysninger lagret på edb, er det med hjemmel i lovens § 3 tredje ledd gitt forskrifter om lovens anvendelse på edb-materiale, se forskrift 19 desember 1986 nr 2202.

Denne forskriften gir offentlighetsloven tilsvarende anvendelse på edb-materiale. I tillegg gis det nærmere regler om hva som skal framstå som et dokument, og dermed underlagt innsynsrett, når informasjonen er lagret elektronisk.

Videre følger det av forskriften at forvaltningen plikter å gi den som krever innsyn den nødvendige bistand. Dersom det ikke vil medføre urimelige ulemper eller kostnader for organet, så skal det etter anmodning gis utskrift eller kopi av det aktuelle dokumentet det kreves innsyn i. Forskriften inneholder ingen bestemmelser om adgang til å ta betaling for denne typen tjenester. Bestemmelser om dette er heller ikke gitt i medhold av offentlighetsloven § 8 fjerde ledd. Dette innebærer at hovedregelen om at slik informasjon skal være gratis etter § 8 annet ledd, også vil gjelde for edb-materiale.

Imidlertid har forskriften i Del II nr 2 en bestemmelse som er av særlig interesse i denne sammenheng. Det heter i denne bestemmelsen:

• Dersom det begjæres innsyn i et edb-register som drives av andre enn det organet vedkommende henvender seg til, kan organet henvise vedkommende til å bruke systemet slik det ordinært tilbys i markedet.

Bestemmelsen innebærer at dersom det kreves innsyn i informasjon som er lagret i et EDB-register som det aktuelle organet ikke selv har opprettet, for eksempel Lovdata, vil forvaltningsorganet kunne nekte innsyn med den begrunnelse at vedkommende selv får gjøre bruk av den innsynsmulighet som ligger i markedet. Dette vil forvaltningsorganet etter forskriften kunne gjøre uavhengig av om vedkommende i markedet må betale for å få tilgang til opplysningene. Hvorvidt denne regelen er tvilsom i forhold til hovedregelen i offentlighetsloven § 2, jf § 8 annet ledd, ble drøftet i foredraget til denne forskriften. Det ble her konkludert med at dette ikke kunne være problematisk, blant annet på bakgrunn av at slike registre neppe var å anse for saksdokumenter som var hos vedkommende forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd.

5.2.4 Informasjonsplikten etter personregisterloven § 7

Lov 9 juni 1978 nr 48 om personregistre mm, regulerer ulike forhold i tilknytning til opprettelse og drift av personregistre. Hva som menes med personregistre er nærmere definert i lovens § 1, og dette vil ikke bli nærmere behandlet i denne sammenheng. Denne loven skiller seg fra forvaltningsloven og offentlighetsloven når det gjelder anvendelsesområde, ved at personregisterloven regulerer både personregistre opprettet hos offentlige og private organer.

Etter hovedregelen i personregisterloven § 7 første ledd har enhver rett til innsyn i hvilke opplysninger om vedkommende selv som er lagret eller bearbeidet ved hjelp av edb. For personregistre i offentlige organer gjelder denne innsynsretten også for opplysninger som ikke er lagret eller bearbeidet ved elektroniske hjelpemidler, jf. § 7 annet ledd. I tillegg har enhver rett til å få opplyst hvilke type opplysninger som lagres i ethvert personregister opprettet av et offentlig organ.

Av forskrifter gitt i medhold av § 7 fjerde og femte ledd, § § 1-1 - 1-3, følger at innsynsretten som en hovedregel skal gjennomføres ved at den som ber om innsyn får et skriftlig svar, eventuelt ved utskrift eller avskrift fra registeret. Da verken personregisterloven eller forskriften inneholder bestemmelser om rett til å ta betaling for slike utskrifter, må en slik prising anses for utelukket. Innsynsretten etter § 7 er en klar rettighet som skal ivareta svært viktige hensyn, og et forvaltningsvedtak om å ta penger for denne tjenesten vil derfor ikke være forenlig med hovedprinsippet i bestemmelsen.

5.2.5 Informasjonsplikten etter kommuneloven § 4

Bestemmelsen om en informasjonsplikt for kommunene i den nye kommuneloven § 4 skal også kort kommenteres, fordi det ved gjentatte anledninger under utvalgets arbeid har blitt reist spørsmål om rekkevidden av denne bestemmelsen, herunder om den medfører et utvidet gratisprinsipp når det gjelder informasjon fra kommunene. For øvrig fins det som nevnt under punkt 2.1 en rekke tilsvarende bestemmelser rundt omkring i lovverket som pålegger ulike organer en tilsvarende generell informasjonsplikt. Disse vil ikke bli kommentert nærmere.

Det heter i kommuneloven § 4:

• Kommuner og fylkeskommuner skal drive aktiv informasjon om sin virksomhet. Forholdene skal legges best mulig til rette for offentlig innsyn i den kommunale og fylkeskommunale forvaltning.

Bestemmelsen er svært generell i sin utforming. Det er verken holdepunkter i lovteksten eller bestemmelsens forarbeider for å konkludere med at det her pålegges et gratisprinsipp når det gjelder denne typen informasjon, utover det som følger av veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11 og offentlighetsloven § 2 jf. § 8 annet ledd.

5.3 Retten til informasjon etter bibliotek­loven

En noen annen form for informasjonsrett for private borgere finner man i lov om folkebibliotek 20 desember 1985 nr 108. Etter § 1 første ledd i denne loven plikter folkebibliotekene å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet.

Loven gir ikke nærmere anvisning på hvordan informasjonen skal gjøres tilgjengelig for brukerne, utover det som ligger i begrepet disposisjon i lovteksten. Det følger av dette at det enkelte bibliotek i utgangspunktet står relativt fritt her, men når det praktiseres hjemlån av bøker m.m., så skal også dette være gratis.

Gratisprinsippet i bibliotekloven kan ikke være til hinder for at bibliotekene tar betaling for kopiering o.l. av materiale som ikke er disponibelt for hjemlån. Heller ikke kan § 1 være til hinder for at bibliotekene tar betaling for tjenester utover det å stille samlingen til disposisjon for brukerne. Her oppstår det et særlig problem i forhold til informasjonsmateriale bearbeidet ved hjelp av edb, for eksempel Lovdata. Spørsmålet er om slikt materiale faller inn under bibliotekenes tjenesteområde etter hovedregelen i § 1. Dersom edb-basert materiale må sies å være omfattet av tjenesten, vil det være begrenset adgang til å prise innsyn gjennom bruk av de aktuelle informasjonssystemene. Loven vil nok ikke være til hinder for at biblioteket krever sine direkte variable kostnader ved selve søket dekket av brukeren, så som teleutgifter m.m. Imidlertid vil det være tvilsomt om bibliotekene kan velte sine faste kostnader i forbindelse med systemet over på brukerne. En slik prising må sies å være i strid med gratisprinsippet i § 1.

5.4 Adgangen til å prise offentlig informasjon når det ikke foreligger en lovbestemt informasjonsplikt

5.4.1 Innledning

Utgangspunktet for drøftelsen under punkt 2 var at det offentlige er underlagt en lovbestemt informasjonsplikt i en eller annen form. Konklusjonen her var at spørsmålet i prinsippet må avgjøres på grunnlag av en tolkning av den lovbestemmelsen som regulerer denne plikten, men at den klare hovedregel er at det offentlige er avskåret fra å ta betaling for informasjon i slike tilfeller. Under dette punktet skal vi se på om et tilsvarende utgangspunkt også må gjelde i de tilfeller hvor slik lovbestemt informasjonsplikt ikke foreligger.

Det er grunn til å understreke at området for denne problemstillingen er relativt snevert, da nevnte lovbestemmelser om informasjonsplikt under punkt 2 i praksis favner vidt. Dette vil i hvert fall gjelde for ulikt informasjonsmateriale utgitt av det offentlige om private personers rettigheter og plikter etter lover og forvaltningsvedtak, såkalt plikt- og rettighetsinformasjon. I den grad slik informasjon gjøres tilgjengelig ved at myndighetene aktivt går ut for å spre denne, og ikke ved henvendelse til det offentlige fra private (slik at ikke forvaltningsloven § 11 eller offentlighetsloven kommer direkte til anvendelse), er det sjelden aktuelt for det offentlige å prise denne typen informasjon.

Imidlertid har man en rekke eksempler på at det blant offentlige organer produseres informasjonsmateriale utover rammene for hva man kan kalle grunnleggende plikt- og rettighetsinformasjon. Eksempler her er større informasjonshefter hvor man sammenstiller og presenterer gjeldende rett og forvaltningspraksis innenfor et område, så som Liknings ABC, Samfunnsboka, Forbrukerrapporten m.m. Denne typen informasjonstjenester tas det i dag betaling for.

5.4.2 Vurdering av gjeldende rett på området

Det rettslige utgangspunktet når det ikke foreligger en klar lovbestemt informasjonsplikt, må være at det offentlige har anledning til å prise informasjonstjenesten. Det er naturlig å betrakte denne virksomheten som en tjenesteyting som det offentlige utfører på samme måte som når private rettssubjekter produserer og omsetter informasjon. Offentlige myndigheter handler således her i kraft av sin private autonomi. Begrensninger i retten til å ta betaling for denne typen tjenesteyting foreligger derfor ikke, med mindre dette kan utledes av et særskilt hjemmelsgrunnlag, så som lovbestemmelser eller i henhold til avtale med private parter. Foreligger det derfor ikke hjemmel i lov, jf. drøftelsen under punkt 2, eller i avtale med private for å begrense denne prisingen, må forvaltningen i utgangspunktet her stå fritt. Det er imidlertid grunn til å understreke det overordnede ansvar forvaltningen innenfor sitt saksområde har for at informasjonsnivået er høyt når det gjelder rettighets- og pliktinformasjon, noe som tilsier en tilbakeholdenhet med prising også utenfor området for veiledningsplikten og offentlighetsloven.

5.5 Offentlige informasjonstjenester hvor vederlag er reg­ulert i lov eller forskrift

De informasjonstjenester som her skal behandles er informasjon knyttet til såkalte offentlige rettighetsregistre. Dette er ulike registre opprettet i medhold av lov, som inneholder informasjon som er nødvendig for håndhevelse av andre rettigheter, så som tinglysingsregisteret, løsøreregisteret, konkursregisteret, m.m. Felles for denne typen registre er at retten til informasjon fra registeret er direkte regulert i loven. I tillegg inneholder den enkelte registerloven en klar hjemmel for å prise utskriften av informasjon fra vedkommende register. I det følgende vil enkelte sentrale lover av denne typen bli kort kommentert.

Tinglysingssystemet for fast eiendom, grunnboken, er nå overført til edb. Dette elektroniske registeret drives av Tinglysingsdata a/s, som eies av staten. Nærmere bestemmelser om vederlag for utskrifter fra dette registeret er regulert i lov av 17.12.1982 nr. 86, rettsgebyrloven, § 23. Det følger av denne bestemmelsen at man for attestert registerutskrift vedrørende grunnboken, må betale 1/5 rettsgebyr. Rettsgebyret utgjør i dag 475 kroner, jf. rettsgebyrloven § 1.

Tinglysingsloven § 34 gir adgang til å få anmerket visse typer løsøre i Løsøreregisteret. Også betaling for utskrifter fra dette registeret er regulert i rettsgebyrloven § 23, og betalingen er her den samme som for attesterte utskrifter fra grunnboken.

For begge disse registrene ligger forskrifts­kompetansen hos Justisdepartementet. Det er her gitt nærmere forskrifter, blant annet om adgangen til å prise informasjonstjenester fra disse registrene, som ikke er omfattet av rettsgebyrloven § 23. Slike tjenester kan for eks­empel være ubekreftede utskrifter fra registeret, adgang til direkte oppslag mot den sentrale grunnboksbasen, informasjon til kredittopplysningsfirmaer om tvangsforretninger m.m. Tinglysingsdata har enerett på distribusjon og salg av informasjon direkte fra den sentrale grunnboksdatabasen, og inntektene fra dette tilfaller Tinglysingsdata.

Foretaksregisteret er opprettet ved lov av 12 mai 1985 nr 78, foretaksregisterloven. Loven gir utfyllende bestemmelser om registreringsplikt for norske foretak i foretaksregisteret. § 8-1 regulerer retten til innsyn i registeret, og hjemler adgangen til å gi nærmere forskrifter om betaling for utskrifter fra registeret. Forskriftskompetanse etter loven ligger både hos Justisdepartementet og Næringsdepartementet.

Lov av 8 juni 1984 nr. 58, konkursloven, gir i § 144 nærmere bestemmelser om konkurs­registeret. I konkursregisteret registreres konkurser, og personer som har fått konkurskarantene. I § 144 siste ledd er det gitt nærmere bestemmelser om innsyn i dette registeret, og eventuell betaling for slike utskrifter. Nærmere forskrifter om konkursregisteret er gitt av Justisdepartementet.

Lov av 13 mai 1977, regnskapsregisterloven, gir regler om regnskapsplikt for næringsvirksomhet. Etter lovens § 16 fjerde ledd, skal årsoppgjør og revisjonsmerknader sendes til det sentrale regnskapsregisteret i Brønnøysund. Aksjeloven § 11-4 inneholder videre bestemmelser om flere forhold som skal innføres i regnskapsregisteret. § 16 femte ledd gir nærmere regler om innsyn i regnskapsregisteret, og hjemler forskrifter om betaling for denne informasjonstjenesten. Forskriftskompetansen her ligger hos Finansdepartementet.

I tillegg skal nevnes det nylig opprettede enhetsregisteret, hvor opplysninger som ellers er å finne i de ovennevnte registrene kan registreres. Også dette registeret er underlagt Finansdepartementets forskriftskompetanse.

5.5.1 Vurdering av eksisterende lovgivning på området

Generelt peker nevnte lovgivning i retning av at lovgiverne har ansett det for nødvendig med særskilt hjemmel for å kunne kreve betaling for utskrifter fra slike registre. Helt konsekvent er det i lovverket gitt særlig hjemmel for slik betaling. Dette kan eventuelt også tillegges vekt ved vurderingen av gjeldende rett på områder hvor spørsmålet om betaling ikke er nærmere regulert i lovverket, jf. punkt 5.2.1 og 5.4.

I tillegg viser denne korte gjennomgangen av lovverket om de sentrale registrene, at lovgivningen på dette området er relativt sammensatt og uoversiktlig. Blant annet vil det kunne være uheldig at forskriftskompetansen på mange områder er fordelt mellom flere departementer. Ikke minst gjelder dette de eksisterende prisingsreglene for de ulike registrene. Det bør derfor foretas en generell gjennomgang av prisingsreglene rundt om i særlovgivningen på dette området, hvor siktemålet bør være å samle i ett felles regelverk enkelte sentrale generelle prisingsregler for informasjon avgitt fra de viktigste offentlige grunndatakilder.

Parallelt med en slik lovteknisk revisjon, bør det skje en kritisk gjennomgang av det prisnivå og den prisingspolitikk som er nedfelt i gjeldende regelverk. Forslagene til hovedprinsipper for prising av offentlig informasjon bør danne grunnlaget for denne gjennomgangen.