8 Informasjonstyper, brukergrupper og informasjonskanaler

De mange og store ulikhetene i prisingspraksis både i og utenfor regelverket er neppe helt tilfeldig. Trolig har det sammenheng med det brede mangfold av innbyrdes svært ulike behov, muligheter og tradisjoner som i praksis fins på det vi noe forenklet kan kalle informasjonsmarkedet. Nøkkelen til å finne fram til anvendbare prisingsprinsipper kan derfor ligge i å se nærmere på hvilke informasjonstyper, brukergrupper og informasjonskanaler som fins på dette markedet.

8.1 Informasjonsmarkedet

Med informasjonsmarkedet menes i Prisingsutvalgets sammenheng kontaktflaten mellom de som tilbyr og de som etterspør eller mottar produktet informasjon fra det offentlige.

Det fins farer forbundet ved bruk av uttrykkene marked og produkt i vår sammenheng. Når man bare er oppmerksom på faren og er nøye med å presisere at dette også godt kan inkludere tradisjonelle gratis- og subsidierte tjenester, vil slik språkbruk være med på å klargjøre hvilke valgmuligheter man faktisk står overfor.

I kapittel 3 er det påvist hvordan begrepet informasjon ofte tillegges ulik betydning i forskjellige sammenhenger. Dette blir enda klarere dersom man inndeler det offentliges samlede informasjonsaktivitet i følgende 3 innbyrdes svært ulike markedssegmenter:

• Segment 1: Offensiv aktiv informasjon

• Segment 2: Aktiv responderende informasjonsservice

• Segment 3: Kommersielt utnyttbare informasjonsressurser

8.1.1 Offensiv aktiv informasjon

Til dette segmentet hører det meste av den informasjonen det offentlige og særlig staten produserer i det daglige. Det gjelder både plikt- og rettighetsinformasjon, og mye av det vi kan kalle informasjon om muligheter og tilbud. Det kan både gjelde informasjon som det offentlige plikter å yte, og informasjon som det er ønskelig å gå ut med for å oppnå bestemte målsettinger.

For å drive slik informasjonsvirksomhet har forvaltningen etter hvert ansatt mange informatører, som har til oppgave å få ut informasjon fra det offentlige til forskjellige målgrupper. Typisk for dette segmentet er at det her produseres profesjonelle informasjonsprodukter, som brosjyrer, annonser, foredrag, artikler o.l. Til tross for at det gjerne kan være forbundet med betydelige kostnader, ser vi ofte at denne informasjonen ytes gratis.

8.1.2 Aktiv responderende ­informasjonsservice

I utgangspunktet produserer og forvalter det offentlige mye informasjon som ledd i den offentlige saksbehandling. Det er også et marked for denne informasjonen. Primært er det selvsagt de som direkte er parter eller på annen måte berøres av den enkelte sak som etterspør slik informasjon. Men som en særlig service distribueres slik informasjon på forespørsel også indirekte via presse og massemedier for øvrig, som ledd i det demokratiske systemet i vårt samfunn.

Til dette segmentet regner vi bl.a. informasjon etter partsinnsynsretten i forvaltningsloven og generell saksinformasjon iflg. offentlighetsloven og kommuneloven.

Mye av denne informasjonen leveres gratis, men hvis den f.eks. går til kommersielt bruk, tar det offentlige av og til noe betalt for informasjonen. Også ellers vil det kunne bli krevd en eller annen form for betaling for slik avgivelse, oftest under henvisning til gebyrforskrifter som gjelder på området, men undertiden også uten slik hjemmel, bare begrunnet med at det er til dekning av kopieringsutgifter e.l.

8.1.3 Kommersielt utnyttbare informasjonsressurser

Svært mye av den informasjonen som produseres av det offentlige i den daglige saksbehandlingen er det lite etterspørsel etter. Men en mindre del av denne informasjonen utgjør en ressurs som kan utnyttes av flere, gjerne også til kommersielle formål. Når private initiativ vil utnytte denne ressursen og legge til verdiøkende tjenester, er det i praksis akseptert at det offentlige tar seg betalt for å gi fra seg informasjonen.

Alt dette er på samme tid segmenter av samme informasjonsmarked og informasjonsforvaltning med ulike informasjonsprodukter og ulike informasjonsøkonomiske realiteter i bunnen.

Det er innlysende at prisingsprinsipper på et så bredt og uensartet marked vil måtte differensieres og tilpasses de ulike produkter, behov og muligheter innenfor de ulike markedssegmentene.

Innenfor alle tre segmenter kan det være aktuelt å legge opp til hel eller delvis brukerbetaling for informasjonen. Likevel vil man typisk i segment 1 som hovedregel gi gratis informasjon, mens man i segment 2 oftere vil ta seg betalt. I segment 3 vil brukerbetaling nærmest være det normale.

Vi har forsøkt å illustrere disse tre segmentene i figuren foran.

8.2 Informasjonstyper

Informasjonsmarkedet kan i tillegg til å inndeles etter segmenter slik det er gjort foran, også inndeles i produkter som tilbys og etterspørres – dvs. ulike informasjonstyper:

• Pliktinformasjon

• Rettighetsinformasjon

• Partsinnsynsrett

• Generell saksinformasjon

• Register- og annen samfunnsinformasjon

Inndelingen sammenfaller delvis med de tre ulike markedssegmentene definert foran, og rekkefølgen indikerer på samme måte hvilke typer som i alminnelighet kan og bør være upriset. Dette er illustrert i figur 3 til sist i dette avsnittet.

8.2.1 Pliktinformasjon

Pliktinformasjon hører til den offensive aktive informasjonen som offentlige myndigheter yter i forlengelse av saksbehandlingen i offentlige organer. Med offensiv mener vi at offentlige organer tar initiativ til informasjonstiltak. Som forvaltere av informasjon må det offentlige også ta initiativ til informasjonsforvaltning.

Informasjonsleverandørens ansvar strekker seg helt ut til sluttbrukeren, og det opphører egentlig ikke før brukeren har mottatt (og helst også forstått) budskapet. Pliktinformasjon er noe som brukergruppene vanligvis har krav på i kraft av lov eller vedtak i henhold til offentlig myndighetsutøvelse. Offentlig forvaltning plikter å informere om plikter. Ingen skal måtte behøve å betale for å få informasjon om plikter de er pålagt.

Det offentlige har som praksis å gå aktivt ut ved lovendringer, endringer i offentlige satser, forskrifter og regler. Informasjonen lages som en del av den praktiske gjennomføringen av endringen. Ønsker publikum informasjon en stund etter at endringene er skjedd, kan det hende at det ikke lenger er informasjonsmateriell tilgjengelig. Det ville for slike tilfeller åpenbart være god samfunns- og informasjonsøkonomi om alt slikt informasjonsmateriell ble produsert og lagret elektronisk for å kunne leveres ut på forespørsel også på senere tidspunkter. Denne type effektivisering av informasjonsproduksjonen er dessverre foreløpig altfor lite vanlig, men bør aktivt stimuleres.

8.2.2 Rettighetsinformasjon

Også dette er typisk informasjon og informasjonsmateriell som det offentlige går aktivt ut med for å informere brukerne om f.eks. rettigheter, aktuelle politiske saker osv. Det er et viktig samfunnsmål at velferdsutbyttet – støttemidler, overføringer, stønader, tilbud og ordninger det offentlige har etablert for sine innbyggere – når fram til de grupper av befolkningen ordningene først og fremst er beregnet på.

Generelt vil informasjonsvirksomheten – sett fra innbyggernes side – være et virkemiddel til å øke deres velferdsutbytte. Dersom informasjonen ikke når fram til dem som trenger den mest, øker velferds-skjevhetene. Flere undersøkelser, bl.a. fra våre største byer, viser at mange svakstilte, ikke minst eldre, ikke vet om hjelpe- og støtteordninger som de tilfredsstiller kriteriene for å få. Feilaktig opplagt offentlig informasjon må ta en god del av skylden for dette.

Offentlig forvaltning plikter å informere om rettigheter. Staten bør være interessert i å yte mest mulig informasjon, innbyggerne skal ikke behøve å betale for å få tilgang til rettighetsinformasjon. Det vil være god informasjonsforvaltning å se informasjonstiltak som en del av forvaltningsoppgaven. Rettigheter er ikke innført før rettighetshaverne er informert om det.

Informasjonen skjer ofte i form av brosjyrer, annonser, i radio og TV, eller i elektroniske medier. I et velferdssamfunn som det norske vil denne type informasjon som regel bli vurdert på linje med pliktinformasjon når det gjelder prising.

8.2.3 Partsinnsynsrett

Her er vi over på informasjonsprodukter innenfor markedssegment 2. De særlige rettigheter som lovgivningen har gitt til partene og andre som direkte berøres av behandlingen av en bestemt offentlig sak, kan åpenbart ikke undergraves ved at det offentlige setter en høy pris på informasjon om saken. Det er derfor både i regelverket og i praksis en klar oppfatning av at denne type informasjon ikke bør være priset. Det gjelder også for praktiseringen av den såkalte meroffentlighet, dvs. at man fra forvaltningens side – uten å være pliktig til det, og hvor lovbestemt taushetsplikt e.l. ikke er til hinder for det – tillater innsyn i andre offentlige saksdokumenter utover det man har lovbestemt krav på.

8.2.4 Generell saksinformasjon

Her er man dels innenfor markedssegment 1 og dels over i segment 2 og 3. Dette er informasjon om offentlig virksomhet, saker i arbeid, spørsmål som skal avgjøres av offentlige organer, vedtak som er fattet, hvordan de skal forstås, utredninger m.m. F.eks. kommer NOU-er i denne gruppen. NOU-er er pr. i dag priset for alle brukergrupper utenfor sentraladministrasjonen. De selges via Akademika AS, og videre ut gjennom bokhandlerne etter en avtale med staten. Offentlige saksbehandlere i staten får et eksemplar gratis til sin saksbehandling, mens kommunene og private må betale.

Tilgang til denne informasjonen er et ledd i den demokratiske prosess og skal hjelpe publikum til i høyest mulig grad å kunne ta del i de beslutningsprosesser i samfunnet som berører dem. Alle bør ha lett tilgang til informasjon om offentlige beslutninger og muligheter som de selv bør ta del i. Det hører til vårt demokratiske rettssikkerhetssamfunn at de offentlige myndigheter også er aktivt responderende overfor pressen og andre massemedier, og andre som krever bedre innsyn i offentlig saksbehandling.

Det vil være god informasjonsøkonomi om særlig denne type informasjon oftere legges til rette for elektronisk distribusjon. I dag er det mulig å gjøre innsynet enklere ved å ta i bruk elektroniske nettverk, som kan spare det offentlige for store summer.

Allmennorienterende informasjon behøver ikke ha noen bestemt praktisk funksjon, men skal heve kunnskapsnivået hos publikum om samfunnsforhold generelt, eller om det som de offentlige organer og etater steller med og fore­tar seg.

Denne gruppen omfatter også mulighetsinformasjon vedrørende ikke bare den enkelte private borgers muligheter, men også tilskudds­ordninger for næringslivet ved etablering, økonomisk bistand ved boligetablering, informasjon om tilbud, service m.m. fra det offentlige. Muligheter bør tas i bruk. Det er imidlertid ofte knapphetsgoder det er konkurranse om, f.eks barnehager, stipend. Tilbudene blir illusoriske hvis informasjon om deres eksistens ikke er praktisk-økonomisk tilgjengelig.

Det vil klart være god informasjonsøkonomi å prise den informasjonen som koster det offentlige mest, nemlig den tradisjonelle informasjonen, mens den rasjonelle informasjonsvirksomheten via elektroniske medier gjøres tilgjengelig gratis eller til rimeligere priser. Grupper av personer vil falle utenfor når tilgangen til tradisjonell informasjon prises. Dette vil en måtte ta hensyn til ved utformingen av den framtidige offentlige informasjonsforvaltningen.

8.2.5 Register- og annen samfunnsinformasjon

Dette er informasjon som er med i markedssegment 3 foran under pkt. 8.1.3. Informasjon kan som tidligere påpekt være opplysninger (data) som ligger lagret i offentlige registre, arkiv og databaser, som det offentlige samler inn, lagrer og utnytter i egenskap av forvaltere.

Denne informasjonen oppfattes som en ressurs som til sammen utgjør nasjonens felleseie fordi innsamling og bearbeiding skjer gjennom fellesskapets midler. Store, offentlige informasjonsressurser finner vi f.eks. hos Statistisk sentralbyrå, Arbeidsmarkedsetaten, Trygde­etaten, Skatteetaten (folkeregisteret), Vegdirektoratet (bilregisteret), Brønnøysundregistrene, Postverket, Patentstyret, Televerket, Kartverket, Tinglysingsdata, Nasjonalbiblioteket o.fl. Informasjon er i denne sammenheng en passiv ressurs, som ikke har noen verdi utover det formålet den ble samlet inn til, før den blir utnyttet. Ny teknologi har gjort tilgangen til informasjonsressursene enklere. Registre og rapporter som er nødvendige for forvaltningens arbeid kan også utnyttes kommersielt.

En viktig informasjonstype er statistisk informasjon. Her fins det allerede en praksis med differensierte priser. Grunnstatistikk er tilgjengelig i rimelige publikasjoner, men i tillegg kan man kjøpe spesielle statistiske analyser etter avtale med Statistisk sentralbyrå. Statistisk sentralbyrå selger sin informasjon.

Hvis det fins et marked for det, og man ikke gir eksklusive rettigheter til en part, bør det offentlige kunne selge informasjon. Pr. i dag overleverer staten en mengde informasjon gratis til private aktører, som så bearbeider informasjonen på en eller annen måte – for så å sette en pris på produktet ut fra hva markedet er villig til å betale. Det offentlige bør kunne engasjere seg i slike opplegg, dels for å sikre kvalitet og holde prisene nede, men i enkelte tilfeller også for å sikre seg en andel av et eventuelt kommersielt overskudd.

8.3 Hvem er brukerne?

Informasjonsmarkedets aktører omfatter en rekke innbyrdes svært ulike grupper av brukere av informasjon.

Typisk for mange brukere er at de på samme tid også er informasjonsleverandører. Dette gjelder bl.a. for en rekke offentlige virksomheter. En rasjonell prisingsstrategi for offentlig informasjon vil måtte forholde seg på en annen måte til disse offentlige brukerne enn til andre brukergrupper.

På samme måte som det kan forekomme ulik prising avhengig av informasjonstype, kan det også tenkes ulik prising av samme type informasjon, avhengig av hvilken brukergruppe den avgis til. En og samme brukergruppe kan dessuten tenkes å gjøre bruk av informasjonen til ulike formål. Forskjeller av denne typen kan meget vel tenkes å gi begrunnelse for ulik prising. Dette er nettopp konsekvensen av næringslivets og politikernes gjentatte krav om at forvaltningen må bli mer brukerorientert.

Ulike inndelinger og skiller kan her tenkes. Blant de skiller som i praksis synes å være mest aktuelt å tillegge betydning som grunnlag for ulik prisingspraksis, skal her nevnes:

• Offentlige og private brukere

• Sluttbrukere og distributører/formidlere

• Ressurssterke og -svake brukere

• Store og små brukere

• Kommersielle og ikke-kommersielle brukere

• Nytte- og opplevelsesbrukere

8.3.1 Offentlige og private brukere

I det private er markedet prinsippet, og modellene som vokser fram følger markedets lover. Innenfor det offentlige vil det ofte være andre overordnede politiske vurderinger og prioriteringer som gis gjennomslagskraft.

Overfor næringslivet eller profesjonelle brukere som må kunne sies å opptre som kommersielle utnyttere, bør det offentlige tilpasse seg dette markedet også med hensyn til prising.

For intern utveksling av informasjon mellom offentlige etater og mellom forvaltningsnivåene kan det derimot tenkes å være nødvendig eller gunstig å avgi informasjonen gratis eller i det minste ha egne (rimelige) internprissystemer.

I tillegg til spørsmålet om internprising som er drøftet foran under kapittel 6, står man dessuten overfor spørsmålet om å organisere en egen markedsplass for de offentlige brukerne. Alternativt vil man innenfor ett og samme system kunne prisdifferensiere i favør av de offentlige ikke-kommersielle virksomheter som har behov for informasjonen i sin saksbehandling. Mye synes å tale for det siste alternativet. Trolig er dette en forutsetning for å få etablert rasjonelle informasjonsinnhentingsrutiner, hvilket både forvaltning og næringsliv lenge har arbeidet for. I det planlagte Enhetsregisteret i Brønnøysund – supplert med det foreslåtte Oppgavepliktregisteret – ser en nå muligheter til å komme i gang med noe av dette. Men det forutsetter selvsagt at man ikke etablerer prisbarrierer som virker i motsatt retning

8.3.2 Sluttbrukere og distributører/­formidlere

Vi kan her skille mellom på den ene siden offentlige sluttbrukere og formidlere, og på den andre siden private sluttbrukere og formidlere. Målet for alle parter er verdiskaping, fordeling, inntekter, rasjonalisering.

De egentlige sluttbrukerne kan være både enkeltpersoner (publikum), næringsforetak og grupper av personer i form av frivillige organisasjoner o.l. Innbyggerne møter ikke offentlige tjenester med likt utgangspunkt, noen er gode til å skrive søknader, flinke til å skaffe seg attester og legge fram sin sak både skriftlig og muntlig. Andre er ikke like dyktige og opplever inngangen til forvaltningen som en eller flere terskler som er mer eller mindre vanskelige å komme over. Det bør ikke være slik at de flinkeste får best informasjon og best service fordi utdanning og status gjør offentlige tjenester lettere tilgjengelig for disse. Distributører av offentlig informasjon må legge informasjonen lett tilgjengelig for brukerne, og slik at brukerne hele tiden er innforstått med hvem som er kilden for informasjonen.

Kommersielle aktører konkurrerer med hverandre om å legge informasjonen best mulig til rette for sine brukere, med sikte på å selge det beste produktet på informasjonsmarkedet. Mottakerne bør stå fritt til å velge den distributør som passer best for dem. De fleste vil gjerne ha et produkt som går best mulig sammen med det utstyret de har fra før, og med en bruksmåte som de kjenner godt.

Myndigheter underlagt offentlighetsloven bør som regel ikke selge offentlig informasjon eksklusivt til en tredjepart. Unntak kan tenkes i en uttestings- og introduksjonsfase. Som en alminnelig regel bør det legges opp til bredest mulig spredning gjennom bruk av flere konkurrerende distributører. Parallelt med kommersielle produkter bør det vurderes å etablere tilbud med den samme basisinformasjon gratis tilgjengelig for alle med et minimum av utstyr (personlig datamaskin, modem, telefon, tekst-tv).

8.3.3 Ressurssterke og -svake brukere

Her er vi mest opptatt av de store forskjellene som det alltid vil være mellom de ulike typer private sluttbrukere. Her siktes det ikke bare til brukere med ulik økonomisk evne, men også til andre former for forskjell i ressursutrustning både hva angår fysiske, psykiske og sosiale forhold. Et samfunn som satser på kombinasjonen av betalt offentlig informasjon og økt bruk av elektronisk informasjonsformidling, kan gå mot et nytt klassesamfunn som noe forenklet ser slik ut: En elite med topp informasjon og en middelklasse som gjør informasjonsjobben (mediafolk, informatører m.fl.). Nederst en underklasse som utelukkende sitter i mottakerenden av informasjonsteknologien, som passive mottakere. (Se også kapittel 7 om informasjonskløfter.)

8.3.4 Store og små brukere

I denne gruppen har vi både private og offentlige brukere, men med hovedtyngden også her innenfor området private sluttbrukere. Disse brukergruppene har hver sine særskilte behov. En stat som kommuniserer godt er villig til å fange opp nyanser i spesielle gruppers behov og tar hensyn til den kjennskap om dette man måtte ha. Individene har ulike ønsker, behov og forutsetninger.

Kommunikasjonen må skje på mottakerens premisser – så langt dette lar seg gjøre økonomisk og teknisk. Prising kan gi inntekter som gjør at en får råd til å gjøre informasjonen mer tilgjengelig for spesielle målgrupper.

Det vil være god informasjonsøkonomi å benytte inntektene fra storbrukerne av en informasjonstjeneste på en slik måte at den samme tjenesten kan gjøres lettere tilgjengelig også for små brukere.

De store brukerne vil med rette kunne gjøre krav på en kvantumsrabatt, som incentiv og belønning for økt spredning. Dette bør likevel ikke føre til ensidig prioritering bare av de største, slik at det går ut over servicetilbudet for mer sporadiske og marginale brukergrupper.

8.3.5 Kommersielle og ikke-kommersielle ­brukere

Tradisjonelt er det blant de private brukergruppene man finner de kommersielle brukerne, både på distributør- og sluttbrukersiden. Dette er nå kanskje i ferd med å endre seg, etter hvert som også det offentlige har fått muligheter og motivering til å engasjere seg aktivt på slike områder.

Tilgjengelighet til offentlig informasjon er viktig. Prising kan imidlertid også føre til at en får råd til å gjøre informasjonen mer tilgjengelig. Man må skille mellom forskjellige typer målgrupper, og kunne vite når mål- eller brukergruppen er nådd. Før en lager butikk på offentlig informasjon må en skjelne mellom brukergruppene slik at en vet om akkurat denne informasjonen bør koste noe eller ikke.

Offentlige ikke-kommersielle sluttbrukere vil kreve rimelig tilgang til informasjon, i hvert fall fra offentlige formidlere. Private sluttbrukere vil godta at private formidlere tar en noe høyere pris, men kanskje stille høyere krav til service og brukerstøtte. Informasjon som brukes av offentlige saksbehandlere kan være vanskelig å forstå for menigmann, og trenger kanskje en verdiøkende foredling før den presenteres for andre brukere. Det vil være god informasjonsøkonomi å la kommersielle aktører ta utgiftene/inntektene ved å foredle offentlig informasjon. På den annen side bør det ikke være noe i veien for at også det offentlige får ta ut sin del av det inntektspotensiale som måtte være til stede.

8.3.6 Nytte- og opplevelsesbrukere

Spesielt innenfor markedssegment 3 (kommersielt utnyttbare informasjonsressurser) vil det sett fra brukersiden, i mange offentlige etater innenfor forsknings-, kultur- og utdanningssektoren kunne finnes saksinformasjon som utover sin egentlige nytteverdi kan tenkes å ha en underholdnings- eller opplevelsesverdi som kan utnyttes kommersielt.

Underholdningsbransjen er særdeles viktig for utviklingen av den nye teknologien. Massemarkedet for spill og underholdning tvinger fram internasjonale standarder som i neste omgang skaper nye kanaler for annen informasjon. Offentlig informasjon bør legges til rette for å ta i bruk de nye kanalene, slik at den når fram til de mottakerne og avspillere som etter hvert fins i folks hjem. Informasjon om vår historie og kultur bør gjøres tilgjengelig ved hjelp av standardisert teknologi og til rimelige priser. Eksempler på denne teknologiens muligheter finner vi i produkter som Video på ISDN-nettet, Den annen verdenskrig på CD-I osv. Der det etableres et nytt massemedium eller en ny informasjonskanal, bør det offentlige følge med i utviklingen og ta i bruk den teknologien som muliggjør rasjonell spredning av offentlig informasjon til priser brukerne finner riktige. Informasjonsmarkedet vil stadig utvikle seg med nye produkter og tjenester i takt med de kommersielle markeder som etableres.

Hvilke praktiske konsekvenser får da denne inndelingen? Dersom man aksepterer at ulik prisingspolitikk bør kunne brukes i forhold til ulike typer av brukere, vil det kunne bety at samme type informasjon levert fra samme kilde prises ulikt avhengig av hvem som er bruker og hvilken bruk informasjonen er tiltenkt. Prisingen vil også kunne være avhengig av til hvilke andre brukere det leveres og i tilfelle til hvilken pris. For eksempel vil det for en informasjonstype kunne være mest aktuelt å prise masseleveranser til store kommersielle elektronikkbaserte distributører, samtidig som små og ressurssvake private sluttbrukere eller offentlige etater som trenger informasjonen i sin saksbehandling, får samme informasjon nærmest gratis hos informasjonsprodusenten.

Som grunnlag for en offentlig prisingspolitikk for offentlig informasjon er det likevel nødvendig å presisere at inndelingen etter brukertyper og brukerformål ikke gir noen helt entydig nøkkel for riktig prising. I høyden kan vi tale om en tendens i retning av at visse brukere generelt bør kunne tilgodeses med lavere priser enn andre, slik som det framgår av figur 12 nedenfor.

8.4 Ulike informasjonskanaler

På tvers av de inndelinger som er presentert foran, kan det også være nyttig å minne om de ulike tekniske, organisatoriske og administrative kanaler som kan tenkes brukt for å spre den offentlige informasjonen. Grovt sett er følgende inndeling etter teknologi aktuell:

• Personlig muntlig formidling.

• Skriftlig formidling.

• Spredning via tradisjonelle massemedier.

• Interaktiv elektronisk distribusjon.

Langt på vei representerer denne inndelingen også en historisk utviklingsakse der en stadig større del av den totale informasjonsformidlingen overføres fra kanal 1 og 2 til kanal 3 og 4.

Derimot er det i dag vanskelig å se en tilsvarende klar og entydig sammenheng mellom enkelte bestemte teknologikanaler og spesielle informasjons- og brukertyper.

Enhver offentlig etat som produserer informasjon bør ha som ett av sine sentrale virksomhetsmål å oppnå økt kvalitet på, og mer faktisk utnyttelse av egne informasjonsressurser, i og utenfor egen organisasjon. Det offentlige som samlet sektor bør dessuten samordne avgivelsen for de mange ulike registre, med sikte på etter hvert å kunne tilby flere og bedre tjenester for brukerne av offentlig informasjon.

Offentlige etater har interesse av at registrene blir brukt for bl.a. å sikre kvaliteten på innholdet. Distributører kan ev. få kopi av deler av innholdet, dersom og så langt man har gode rutiner for sikring og ajourføring av slike kopier.

Ulike tekniske løsninger mot forskjellige brukersegmenter er riktig strategi for de fleste offentlige etater i dag. Den teknologiske utviklingen har til nå ofte ført til at det offentlige har fått lavere kostnader, samtidig som brukerne ofte opplever at informasjonen er blitt dyrere. Her trengs det en kritisk gjennomgang.

Enkelte kommersielt utnyttbare ressurser og tjenester kan nok fortsatt subsidiere mindre lukrative tjenester. Ved å yte de billigste tjenestene gratis, vil en kunne få en større andel av totaletterspørselen bort fra de mest kostbare formene. Dette vil frigi ressurser som kan settes inn på de mer krevende tjenestene.

Det er viktig å sikte mot flest mulig aktive brukere. Et godt register er avhengig av at en har både evne og vilje til å sikre kvaliteten. Uaktuell, ukontrollert informasjon må korrigeres. Gode registre blir til fordi man vet hva som etterspørres.

For brukerne vil det alltid ha en pris å skaffe seg effektiv tilgang til informasjonen, uansett hvilken distribusjonskanal man gjør bruk av. Om kostnadene ligger på brukeren, i distribusjonsleddene eller hos informasjonskilden er ikke det avgjørende. Det er for brukeren heller ikke viktig om kostnadene benevnes som gebyr, kostnadsrefusjon, monopol- eller markedspris. Det avgjørende for den prisbevisste bruker vil være totalkostnaden på ham selv. Dette vil i det lange løp også gjelde for de brukerne som kan velte kostnadene over på sine kunder eller som av andre grunner i dag ikke er synlig prisbevisste.

Også i leddene foran brukeren vil det ligge kostnader som en bør ha som mål å redusere mest mulig, i stedet for bare å velte det over på det til enhver tid betalingsvillige markedet. Selv om det er mye man her kan gjøre, f.eks. å se nærmere på et foreldet attestgebyrregelverk, vil det uansett bestå kostnadselementer som må dekkes inn. Innenfor statlig sektor blir spørsmålet om dette skal betales over skatteseddelen eller gjennom levering av prisede tjenester.

I den grad staten aksepterer at en her står overfor et marked der man ikke primært ønsker å utnytte sin monopolistposisjon, er det dessuten viktig å tilpasse prispolitikken i markedet etter de ulike brukeres ulike behov, vilje og evne til å nyttiggjøre seg de ulike distribusjonskanaler. Både distribusjonsmønster og prispolitikken må siktes inn på å virke som pådriver for å få størst mulig del av informasjonsdistribusjonen over på de kanalene som er mest kostnadseffektive for staten og samfunnet som helhet. Dette er dels spørsmål om hvem som skal stå for distribusjonen og dels spørsmål om hvilke tekniske løsninger man skal satse på.

I den grad dette involverer bruk av kommersielle samarbeidspartnere bør det satses på konkurranse mellom flere aktører for å sikre seg mot at dette leddet legger opp til unødig kostbare løsninger og høye avanser. I mangel av effektive konkurranseløsninger må det eventuelt etableres løsninger/opprettholdes alternative løsninger for å sikre et tilbud til andre brukergrupper til en akseptabel pris.

Pressens og andre massemediers formidling av informasjon skjer bl.a. ved at stat, fylkeskommuner og kommuner ivaretar noe av sin informasjonsplikt overfor innbyggerne i form av annonsering. Men vel så viktig er kommunaljournalistikken, som er blant de viktigste stoffgruppene i de fleste lokalavisene i Norge. Mesteparten av den informasjon avisene formidler fra det offentlige får de fritt tilgjengelig, og offentlige etater må betale betydelige summer for annonsering i pressen og andre medier.

Gebyrene setter i dag begrensning på mange avisers bruk av f.eks. registrene i Brønnøysund. Bare et mindretall av norske aviser har råd til systematisk å benytte seg av opplysningene som der er samlet om norsk næringsliv. Noe tilsvarende er i ferd med å skje når det gjelder opplysninger fra Grunnboka om tinglyste eiendomsoverdragelser.

Også kredittopplysningsbransjens bruk av offentlig registerinformasjon kan oppfattes som en spesiell form for informasjonskanal. Men i motsetning til hva som kan hevdes for de tradisjonelle mediene at dette gjelder brukere som man ut ifra allmennpolitiske vurderinger finner det rimelig å la få gratis eller svært lavt priset tilgang til informasjonen, er det mye som taler for en stikk motsatt holdning overfor denne helkommersialiserte bransjen. Prisingsspørsmålet er imidlertid bare en liten del av det større spørsmålet om og i hvilken utstrekning man gjennom å stille offentlig informasjon innsamlet for andre formål, til rådighet for helkommersielle markedsaktører, faktisk både kan true den enkeltes personvern og den dynamiske risikovilje i samfunnet.

I den grad man politisk ønsker å opprettholde og utvikle dette markedet, er det likevel en offentlig oppgave å overvåke at prisingen av denne type informasjon ikke i seg selv skaper uheldige effekter. Der hvor det på grunnlag av offentlig informasjon skapes rom for fortjeneste, bør det dessuten gjennom avtaler være lagt opp til at også den eller de offentlige myndigheter som har ansvaret for å samle inn informasjonen får en andel av overskuddet.

8.5 Oppsummering

Kombinerer man prinsippene som er gjennomgått så langt, vil dette i hovedsak kunne sammenfattes i figur 13. Innenfor pilene/strekene er den kommersielle sektor som øker mot høyre med informasjonstypen for alle brukergrupper. Utenfor pilene minker den ikke-kommeriselle sektor på samme måte.

Basert på analysen foran blir det et viktig hovedpoeng at prisingsbehovet ikke er ett, men flere ulike behov på ulike områder, og vil kreve en typegjennomgåelse, slik det er gjort i dette kapitlet.