2 Fra offentlig debatt

Meninger som går ut på at det offentlige gjerne kunne ta en høyere betaling for informasjon er naturlig nok ikke lett å finne, i hvert fall ikke i presseoppslag. Det finnes imidlertid mange eksempler på at det offentlige leverer fra seg gratis informasjon som benyttes videre i næringsøyemed, f.eks. adresselister, informasjonsbrosjyrer, rapporter o.a. Innenfor det offentlige er det synspunkter som går på at næringslivet bør betale (i det minste selvkostpris) for informasjon som benyttes på denne måten.

2.1 Avisdebatt

Under overskriften Dyrt og dårlig... svinger Kåre Valebrokk pisken på næringslivets vegne i Computerworld nr 41 1993: Offentlig informasjon kommer altfor sent, og den er sjelden oppdatert og korrekt til publikums og næringslivets store fortvilelse!..... Mange næringsdrivende mener de leverer altfor mye materiale inn til det offentlige, samtidig som de ikke får noe fornuftig tilbake. Den lille kjøpmannen er frustrert og irritert og har ingen tro på at staten ikke vil kreve mer... offentlige organer tenker ikke nok på aktualitet, nøyaktighet og kvalitet. Næringslivet betaler 4-5 milliarder kroner for å hente inn de opplysningene forvaltningen ber om, og så skal bedriftene betale for å få informasjonen tilbake. Dette er urimelig.

Professor Johan Olaisen ved Handelshøyskolen BI advarer i samme avis mot å ta betaling for offentlig informasjon. Det er det ikke kultur for i Norge. Sammenlignet med andre land har vi svært lav handel med elektronisk informasjon. (Computerworld nr 41 1993)

Tromsø (NTB): Det er ikke billig å få vite avgangstider dersom en skal reise med båter eller busser som tilhører Finnmark Fylkesrederi og Rutebilselskap (FFR). Grunnen er at passasjerer må ringe et teletorgnummer (820-nummer) for å få vite når båter og busser har sine avganger. Finnmark Dagblad betalte 20 kroner for å få vite når båten til Akkarfjord på Sørøya forlot Hammerfest. Passasjerer som tror at de kan slippe å betale dyrt for å få vite en avgangstid ved å ringe sentralbordet i FFR tar grundig feil. Finnmark Dagblad prøvde, men ble høflig henvist til 820-nummeret. Opplysningen kostet altså avisen 20 kroner.- Deretter ringte vi et herværende flyselskap og fikk nøyaktige tider for flyavganger fra Hammerfest til Sidney – helt gratis uten at vi har planer om å reise dit, heter det i artikkelen.

Det er totalt usmakelig at skattemyndighetene selger ut ligningsopplysninger som folk er tvunget til å innberette sier FrPs Fridtjof Frank Gundersen til Aftenposten 2. april 1992.

Digitale kart er for dyre. Om lag 60.000 kroner vil det koste Telemark fylkeskommune å skaffe seg digitale kartdata over fylket. Det er en høy pris å betale for nødvendige miljødata, mener miljøvernkonsulent Lars Haukvik i et intervju i Kommunal Rapport, 25.2.1993.

I en artikkel i Stat og Styring nr. 2, 1994 tar Frode Bakken og Øivind Frisvold opp temaet om fri tilgang til offentlig informasjon. Her heter det bl.a. om institusjonen Lovdata – som formidler databaser med lover, forskrifter og rettsavgjørelser – at Prisene er såpass høye at de fleste folkebibliotek ikke har hatt mulighet til å gi sine brukere fullgod informasjon om våre lov- og rettsregler. Forfatterne forventer imidlertid ikke at alle typer offentlig informasjon skal være gratis, men de ser helst at det er fri tilgang til informasjon om den offentlige beslutningsprosess og om den enkeltes plikter og rettigheter.

2.2 Uttalelser fra foreninger

I en informasjonspolitisk uttalelse fra årsmøtet i Forum for offentlig informasjon (FOI), 18.4.1994, heter det under overskriften Offentlig informasjon må være gratis:FOIs prinsipale standpunkt er at all informasjon som er offentlig etter lov om offentlighet i forvaltningen, skal være gratis tilgjengelig for alle. Fri tilgang til offentlig informasjon er en av grunnforutsetningene for vårt folkestyre.

Det er særlig utviklingen på det informasjonsteknologiske området som gjør det nødvendig for det offentlige å få retningslinjer for prising av informasjon. Svært store informasjonsmengder kan gjøres tilgjengelig på sekunder. Dette kan gjøre det enklere for den enkelte borger å få tilgang til den informasjon vedkommende søker. Dette åpner også muligheten for kommersielle selskaper til å bearbeide og tilby informasjon med utgangspunkt i offentlige informasjonsbaser. Når det koster store summer å utvikle de nye tilbudene, er det naturlig at det blir reist spørsmål om å ta betalt for slik informasjon.

FOI mener det er på høy tid at det blir utarbeidet retningslinjer for prising av informasjon. Dette kan hindre at vi kommer i samme situasjon som ved elektronisk tilgjengeliggjøring av Norges lover og forskrifter. Her har et privat selskap fått monopol på slik informasjonsgiving og har utviklet et svært kostbart tilbud.

FOI er redd for at vi uten slike retningslinjer vil havne i en situasjon der:

• innbyggerne må betale for å få tilgang til rettighetsinformasjon og informasjon om beslutninger som angår dem.

• nye tilbud bare blir tilgjengelig for ressurssterke grupper, og der de eksisterende gratistilbud blir stadig dårligere etter som de nye tilbudene blir mer utbredt.

FOI vil tilrå at følgende synspunkter blir tillagt vekt i prisingsutvalgets arbeid:

• Myndigheter underlagt offentlighetsloven må ikke kunne selge informasjon eksklusivt til en tredjepart.

• Folkebibliotek, kommunale opplysningstjenester, offentlige servicekontorer m.v. må bygges ut med utstyr som gjør det mulig for publikum å få gratis tilgang til informasjon som også tilbys gjennom nye elektroniske medier.

• Det må etableres tilbud som er gratis tilgjengelig for alle med et minimum av utstyr (personlig datamaskin, modem og telefon).

• Staten må bekoste en basis infrastruktur som gjør det mulig å få tilgang til offentlig informasjon. Nye tilbud på offentlig informasjon må ikke prissettes for å dekke inn disse basisinvesteringene.

• Når det inngås avtaler med kommersielle informasjonsleverandører som med utgangspunkt i offentlig informasjon lager ulike informasjonstilbud, må det tas forbehold om at denne informasjonen skal være gratis tilgjengelig gjennom folkebibliotek og andre steder hvor innbyggerne kan henvende seg for å få innsyn i forvaltningen.

• Kommersielle informasjonstilbud som har basis i grunnlagsinformasjon stilt til rådighet fra det offentlige, må gjøres til gjenstand for tilsyn fra myndighetene for å hindre faktisk markedsmonopol, urimelig prising etc.

• Basisinformasjon og rettighetsinformasjon som berører den enkelte borgers rettigheter og plikter bør i utgangspunktet være gratis. Det samme prinsipp bør gjelde for private bedrifter og interesseorganisasjoner.

• Ut over rettighetsinformasjon, beslutnings-informasjon og annen informasjon som berøer den enkeltes borgerrettigheter, sitter det offentlige også på typer informasjon som kan være vanskelig å få tilbudt uten en viss kostnadsdekning. Denne type informasjon kan være aktuell å prise overfor visse målgrupper. Prisingen bør da skje ut fra marginalkostnadene for å tilby disse nye informasjonstypene, slik at det ikke skjer en uthuling av prinsippet om at offentlig informasjon skal være gratis.»

Norsk Bibliotekforening har på sitt landsmøte 1994 vedtatt en uttalelse om prising av offentlig informasjon. Uttalelsen er gjengitt i Kommunal Rapport:

«Vi bør ha råd til å gi alle fri adgang til informasjon om den offentlige beslutningsprosess og om den enkeltes plikter og rettigheter.

En viktig forutsetning for demokratiet er at det er størst mulig åpenhet rundt spørsmål som behandles i styringsverk og forvaltning. Et grunnfestet prinsipp er at den enkelte borger skal ha rett til å få informasjon, ikke bare om sine plikter og rettigheter, men også om den offentlige beslutningsprosess.

Bibliotekene skal sammen med andre institusjoner sikre en grunnleggende kunnskapsformidling og bidra til å skape et demokratisk samfunn med åpen meningsutveksling. Formidling av offentlig informasjon hører med blant bibliotekenes tradisjonelle basisoppgaver.

Informasjonsteknologien gjør det nå mulig å gi publikum en vesentlig bedre informasjonsformidling. Med elektroniske databaser er det lettere enn før å gi folk over hele landet tilgang til offentlig informasjon.

Den nye teknologien har imidlertid åpnet for at det blir mer vanlig med kjøp og salg av offentlig informasjon. Dette kan enten skje ved at det offentlige selv tar betalt for informasjonen eller ved at private distributører bestemmer prisen. Gjennom slik privat formidling kan det også skapes monopoler i formidlingen av offentlig informasjon. Dette kan føre til at viktig offentlig informasjon bare blir tilgjengelig for de mest ressurssterke gruppene i samfunnet.

Ingen venter at alle typer offentlig informasjon skal være gratis. Norsk Bibliotekforenings landsmøte vil henstille til Prisingsutvalget om at det blir lagt demokratiske prinsipper til grunn for disse valgene. Vi bør ha råd til å gi alle fri tilgang til informasjon om den offentlige beslutningsprosess og om den enkeltes plikter og rettigheter. Det avgjørende må være innholdet og ikke i hvilken form informasjonen foreligger.

I denne forbindelse er det viktig at det utbygges gode nettverk som motvirker monopoltendenser og som sikrer at den offentlige informasjonen kan nå ut til brukere og bibliotek over hele landet. I kommunene kan formidlingen skje gjennom bibliotek, kommunale opplysningstjenester, offentlige servicekontorer m.v.»

2.3 Elektroniske oppslagstavler

2.3.1 Klipp fra FOIs InfoNett:

SDS kundeavis Integrator

– nr. 2/94 proklamerer: SDS Internet er en realitet!

En artikkel på midtoppslaget gir en kortfattet introduksjon til Internets funksjonaliteter; de mange begreper som angir ulike måter å hente informasjon og kommunisere på via Internet: Telnet, ftp, Archie, Gopher, WAIS og – det heteste

– World Wide Web; WWW. Vi leser også om ESOP, databasen som skal være en nasjonal elektronisk hukommelse for offentlig informasjon, slik vi også finner den i offentlige trykksaker. ESOP og NTBtekst er de første tekstbasene som SDS tilrettelegger for Internet-abonnenter, forteller Integrator. Ved første øyekast er dette nyttig informasjon. Men etter hvert som man leser, og sammenholder med de brokker av kunnskap man måtte ha om disse temaer fra før, så melder mange spørsmål seg – som teksten ikke besvarer. Tilrettelegging er et av de ulne temaer som dukker opp. Men det mest interessante er vel dette: Tilgangsmuligheter (veier til Internet og WWW) og priser er på dagsorden denne høsten i og med utvalget som skal legge fram sine kunklusjoner før jul. Artikkelen i Integrator kan være et nyttig sted å starte utredningen:

– Tilgang til ESOP ordnes ved å kontakte SDS, avslutter den. Men hva om man allerede er på Internet, med WWW-klientprogram (Mosaic)? Da finner man vel ESOP og den nasjonale hukommelse fritt og franko? At det kan forholde seg litt annerledes med NTBs historiske skattkammer skinner ikke igjennom. Hvorfor ikke det? (Per H. Berrefjord)

SDs rolle analyseres?

At statens informasjon lagres for videre distribusjon i Statens Datasentral lyder knapt unaturlig, verken i folk flests eller i stortingsrepresentanters ører. Vi har flere slike operatører; selskaper i det som fortoner seg som en gråsone mellom offentlig og privat næringsliv; Brønnøysundregistrene, Statens kartverk (GAB) – selskaper som er blitt innmatingssentraler for de mange organer og kontorer som samler inn alle landets data. Der må kommuneingeniører, skoleinspektører, utredningskonsulenter m.v. koble seg på og avgi sine små melkespann hver dag de har produsert noen dråper med nasjonale fakta; eiendomsoverdragelser, oppmålingsdata ved veianlegg, avgangselevers eksamensresultater. Senere må de og vi andre koble oss på igjen for å få seg presentert de samme data som informasjon. Det menigmann neppe vet, men som enhver politiker med nasjonale spørsmål som ansvarsområde bør vite, er at det å stå oppkoblet mot Statens Datasentral koster kr 3 pr. minutt, i tillegg til alle andre omkostninger ved telematikk-bruken. Selv departementene som har produsert innholdet i ESOP, kobler inn SD-taksameteret hver gang de søker og finner i denne digitale dokumenthaug. Pengene formelig renner inn i SD fra det offentlige. Ikke rart at SD er stor butikk, som blir stadig større – ikke minst ved oppkjøp av private firmaer i databransjen.

- Spørsmål til Regjeringens prisingsutvalg: Vil dere se på pluss- og minussidene ved å la en bedrift som Statens Datasentral innarbeide seg på den måten den gjør i dag? Den har en dårlig skjult egeninteresse i å gjøre oppkoblingstiden så langvarig som mulig ved bruk av de av våre nasjonale databaser som her forvaltes; ikke av et offentlig organ som navnet feilaktig gir inntrykk av, men av en industribedrift à la Norsk Hydro, om vi går fra industri- til informasjonssamfunnet i tenkningen. Vi har mange interessante muligheter når det gjelder lagring, distribusjon og presentasjon på den teknologiske horisont, som neppe vil passe strategimessig i SDs kram. På plussiden vil man gjerne legge inn hvor viktig det er å ha et ressurssterkt kompetansesenter. Men blir ikke det et tveegget sverd for det offentlige og samfunnet som helhet; når det tilhører et voksende forretningsimperium – der minuttaksten er pris pr. fat olje og oppkoblingstiden ganger antall påloggede er utvinningstakten fra en brønn – ja hva slags brønn er det egentlig vi snakker om her? (Kjetil Karsrud)

En aha-opplevelse:

Synes dette poeng bør gå videre til vår mappe tilegnet Prisingsutvalget. Det tok litt tid før jeg tok poenget – så ble det en aha-opplevelse: Jeg husker godt når begrepet seilte inn i offentlige saksbehandleres vokabular: Etatsriddere som gjerne ville mele etatens kake, så her en mulighet til å mele på andre etaters bekostning – gjerne som konsekvens av at politikere og folk på høyere nivåer ikke skjønte latinen. At det også fantes en tredjepart: Publikum, kom først senere inn i utredningsprosaen, men da var prising blitt så innarbeidet at ingen ennå har oppdaget det Kjetil Karsrud så riktig slår ned på: Hvor mye skal Statens datasentral ta seg betalt for at advokat X skal kunne søke etter og hente ned en stortingsprop? Er det SD som skal ta seg betalt, eller er det proppens opphav? Eller er det ingen andre enn Televerket – for telefonlinje-transporten? (Per H. Berrefjord)

Hvorfor prise seg lykkelig når man kan få betalt?

Noen få linjers refleksjon omkring vår felles språkbruk: Hvilket perspektiv bør vi ha når vi informerer? De færreste vil være i tvil om at det er leserens/brukerens/mottakerens perspektiv som må legges til grunn. Men hva når vi utreder informasjonsspørsmål? Da synes det som om avsenderperspektivet får råde grunnen alene. Iallfall når det er snakk om å betale for offentlig informasjon. Da tar vi ukritisk (?) i bruk senderperspektivet og snakker i alle sammenhenger om prising. På tide å rydde opp? (Kjetil Karsrud)

Aftenposten gjør penger på skatten din

Aftenpostens Informasjonstjenester selger i dag (16. september 1994) ligningsresultatet i seks kommuner over telefon til kr 18 pr. minutt. Her ser vi et eksempel på verdiøkte tjenester (VØT) i privat sektor – med offentlige data som råvare. I motsetning til det Prisingsutvalget i hovedsak er satt til å utrede; offentlige forretningsideer med basis i felleskapets data. Da heter det prising. Skjer tilsvarende ting i privat sektor snakker man gjerne om betalingstjenester. Det offentlige kan vel for skams skyld ikke selge deg resultatet av din egen ligning, derfor kan Aftenposten få gjøre det. VØT er i den internasjonale diskusjon gjerne sett på som en vekstindustri i privat sektor. Spørsmålet her i landet er i hovedsak blitt hvordan denne vekst skal tilgodeses offentlig sektor. Denne politiske avveining har våre myndigheter skygget unna, og latt offentlige kremmerinstinkter få legge veien mens DE går. I USA er dette helt klart; offentlige data er gratis, og utleveres til alle som spør, i den fasong det passer det offentlige å ha slike data til eget og borgernes bruk. Det er også gratis for firmaer som ønsker å gjøre penger på bedre tilrettelegging og formidling. Hvordan Aftenpostens Informasjons-tjenester har skaffet seg Edb-listene og hvem som har gitt klarsignal på offentlig side, hvordan man er kommet fram til at prisen skal være kr 18 pr. minutt og – særlig – hva som er søkekriteriet for å få ut opplysninger; personnummer? – er det kun egen ligning man kan få opplysninger om, eller er det lett å få fatt i andres data? I siste tilfelle vil det utvilsomt bli god butikk for Aftenposten. (Vi minnes vel alle den varierende praksis fra kommune til kommune – med idrettslag o.l. som solgte/selger kopier av ligningen, slik den blir lagt ut til offentlig skue i rådhus, bibliotek o.l.) Hvor er dataene Aftenposten bruker utlevert? Er klarsignal gitt på sentralt hold – eller er det avisenes gamle metode om å oppsøke hver enkelt kommunes ligningskontor som ligger bak? Dette er foreløpig åpne spørsmål nå i morgentimene. Offentlige informatører som ikke allerede vet bør i alle fall sjekke. Tjenesten nås mellom kl. 12 og 21 på tlf. 82080250. Kommunene er foreløpig Oslo, Bærum, Ski, Lørenskog, Skedsmo og Trondheim, men vil trolig bli flere etter hvert som utregningene foreligger. (Per H. Berrefjord).