7 Informasjonskløfter. Kvalitet i offentlig informasjonsformidling

7.1 Definisjon

Selve begrepet informasjonskløft er omdiskutert, fordi det ikke er entydig. Noen bruker ordet informasjonstrapp, en trapp med mange trinn, som ofte deler seg og går i mange retninger. Det er ikke gitt at det er en absolutt kløft mellom de ressurssterke, det vil si de velutdannede, de med de beste jobbene, de som tjener mest og de som klarer seg sosialt godt i samfunnet, og de ressurssvake, det vil si de fattige, de uutdannede, de med de dårligst betalte jobbene og de som belaster sosialbudsjettene mest. Tvert imot er det grader og forskjeller som gjør at bruken av begrepene spriker. En sosialklient kan være svært så godt orientert om sine rettigheter, mens en millionær kan være ganske uvitende og uinteressert i hva hans demokratiske rettigheter innebærer.

Oppsummert dreier informasjonskløften seg om at det er noen få i samfunnet som behersker måter å finne fram til informasjon på, når de har bruk for den. Det er fare for at informasjonskløften kan vokse, dersom man innfører priser på offentlig informasjon.

Problemet oppstår og blir komplisert i samfunn hvor man har informasjonsoverflod og kanskje også informasjonsforurensning. I desperasjon eller fortvilelse over den store informasjonstilgangen blir menneskene lammet og tar ikke til seg det som er nyttig og nødvendig for at de skal klare seg i dagliglivet. En fremmedgjøring finner sted. Men det er ikke gitt at klasseforskjellen øker på grunn av at noen har bedre forutsetninger for å vite enn andre. Den livssituasjonen den enkelte måtte befinne seg i og det valget han eller hun må gjøre på denne bakgrunn, bestemmer kanskje mest om i hvor stor grad man har behov for informasjon og hvordan man tilegner seg den.

I et samfunn hvor informasjon koster, vil den enkeltes økonomiske evne være med på å avgjøre om behovet for informasjon om aktuelle saker kan dekkes. Informasjonskløften blir bredere når informasjonen prises. Effekten av prising forsterkes ytterligere dersom det kreves dyre maskiner og kostbare dataprogrammer for i det hele tatt å få tilgang til den prisede informasjonen.

7.2 Deltakerdemokrati – hva er det?

I boka Informasjon og samfunn beskriver Øystein Sande det ideelle demokrati som et samfunnssystem hvor alle frie menn deltar i beslutningsprosessen om alle saker som angår fellesskapet og den enkeltes forhold til fellesskapet. Dette systemet garanterer at alles interesser blir avveid i forhold til det endelige vedtak, alle kan forsvare sine interesser, og selve prosessen utvikler en personlighet som gir borgeren ansvar for helheten. De nordiske demokratier (og Sveits) er regnet som den moderne versjonen av deltakerdemokratiet. Denne formen for demokrati forutsetter små samfunn hvor det er relativt enkelt å skaffe seg oversikt over problemstillinger og aktører.

Motsatsen er konkurransedemokratiet som har utviklet seg i takt med at det stadig har blitt flere mennesker og at problemstillinger, maktkonstellasjoner og beslutningsprosesser har blitt stadig mer kompliserte og uoversiktlige. Kort sagt går konkurransedemokratiet ut på at en representativ gruppe styrer på vegne av flertallet via frie valg. Stabilitet, effektivitet og legitimitet preger dette demokratiet. Ikke minst spiller organisasjonene som representerer enkeltborgerne, en viktig rolle i dette systemet. Også det norske demokratiet har fått et stadig sterkere preg av et slikt representativt system. Gjennom valg gir borgeren fullmakter til sine utvalgte meningsfeller. Innholdet i fullmaktene er gitt gjennom partienes programmer. Er borgeren misfornøyd, stemmer han på et annet parti eller en annen kandidat neste gang. Eller han melder seg inn i en organisasjon, betaler kontingent og regner med å få fram sine synspunkter og få ivaretatt sine interesser.

7.2.1 Hva påvirker informasjonskløftene?

• Tekniske forhold, maskiner o.l.:

I en tid da teknikken ikke er den største begrensningen når utfordringer skal løses, kan det virke bakstreversk å hevde at folks skrekk for å trykke på knapper og for å bruke programmer og apparater de ikke skjønner hvordan virker, er den største hindringen for å redusere informasjonskløftene. Eldre som vokste opp i en tid uten radio og fjernsyn har vanskeligere for å mestre dagens datateknologi enn barn og unge som vokser opp med dataspill og PC'er som arbeidsredskap på skolen. På lengre sikt vil problemet med datavegring løse seg av seg selv. En forutsetning må imidlertid innfris; datateknologien må gjøres så enkel at selv analfabeten må kunne bruke den. Hvis ikke, vil man oppleve at et mindretall i samfunnet aldri blir i stand til å benytte teknologien, og deres muligheter til å få tilgang til informasjon blir redusert etter hvert som ny avansert teknologi tas i bruk på de fleste områder.

Det kan også diskuteres om mennesket i ren instinktiv protest mot en fremmedgjort tilværelse hvor kontakt med skrivetastatur og en elektronisk skjerm erstatter menneskelig kontakt, sier stopp. Nest etter avisene er medmenneskelig kontakt i dag den viktigste informasjonskilde til hva som skjer i samfunnet. Hva om datateknikken overtar førsteplassen som informasjonskilde? Vil noen eller kanskje mange falle utenfor fordi elektronikk er noe nytt og fremmed for arten menneske? På den annen side har menneskene gjennom århundrene vist en utrolig tilpasningsevne. Urinstinktene skulle ikke tilsi at noen ville bo i en by, men likevel gjør de fleste på jorda det i dag.

Spørsmålet blir om mennesket, som bare for få tusen år siden befant seg på hulestadiet, er utviklet nok til å kommunisere med en elektronisk kilde via en dataskjerm. Vegring mot en fremmedgjort tilværelse uten kontakt med andre mennesker, kan få noen til å si nei. Dette må det tas hensyn til både i utviklingen av teknologien og i selve tilgangen til den, og her kommer prising, eller fraværet av prising, inn i bildet.

• Kunnskap og utdannelse:

Manglende kunnskap om hvordan man benytter moderne datautstyr kan også være en barriere som gjør at noen faller utenfor. Det kan ha sammenheng med funksjonshemninger av psykisk eller fysisk art, men også med fravær av en formell og relevant utdannelse. Selv med 10-årig skoleplikt er det ikke alle som plukker opp alt de blir lært i skolen, og utdannelsen kan også være skjev i forhold til de krav datasamfunnet stiller. Årsakene til at man ikke erverver kunnskap kan være sosiale, medisinske eller kulturelle.

• Tidsbruk:

Informasjonskløften kan øke hos mennesker som ikke ønsker å bruke tid på å sette seg inn i hvordan de kan bruke og utnytte den nye datateknikken. De finner andre ting i sin private tilværelse mer interessante. Før behovet er til stede, vil de ikke bruke tid på ting som etter deres mening er uinteressante og uviktige. De prioriterer bort tilgangen til viktig informasjon fordi det tar for mye tid å sette seg inn i den. Forenkling av programmene kan redusere denne siden av informasjonskløften.

• Interesse og holdninger:

Folk får til det de vil. Det betyr at folk gjør det de har interesse og nytte av. Andre oppgaver legges stadig bak i køen. Er ikke interessen for en sak til stede, er det vanskelig å få motivert folk til å engasjere seg i den. På samme måte er det med holdninger. Forhold man ikke liker eller føler at man ikke kan gjøre noe med, unnlater man å ta opp. Det kan i mange tilfelle føre til at man ikke er oppdatert på aktuelle saker. Er man EU-motstander, kvier man seg kanskje for å sette seg inn i Regjeringens informasjonskampanje om forhandlingsresultatet fra Brussel. Og motsatt; EU-tilhengere har liten sans for nei-sidens mot-dokumentasjon om at forhandlingsresultatet fra Brussel ikke er så rosenrødt som det blir utgitt for. Mennesket foretrekker ofte informasjon som bekrefter allerede inntatte standpunkter. Interesser og holdninger er deler av informasjonskløften som er vanskelige å fylle.

• Behov:

Behov og nytte avgjør når informasjon når fram. Det er først når mennesket må ha et svar for å få dekket et sterkt behov, at det virkelig anstrenger seg for å få informasjon. Informasjonskløften blir mindre når behovet for informasjon blir så stort at noe må gjøres for at man ikke skal falle utenfor. Klarer man ikke å ta imot den nødvendige kunnskap for eksempel når komplisert datateknologi innføres på arbeidsplassen, står man i fare for å miste jobben og få alvorlige problemer.

7.2.2 Konsekvenser av informasjonskløftene

• Demokrati – medbestemmelse:

I det demokratiske Norge er medbestemmelse og innflytelse på de vedtak som fattes av offentlige organer en selvsagt rett for enhver borger. Dette forutsetter at informasjonskløften blir grunnest mulig eller at informasjonstrappen blir flatest mulig, med få trinn. Skjer det motsatte, fungerer demokratiet dårlig. Nå er den ideelle fordring umulig å nå, derfor blir vår form for demokrati en tilpasset variant hvor borgerne lar seg representere via organisasjoner og partier og lar seg informere via medier og medmennesker. Blir dette samfunnet for komplisert, uoversiktlig og utilgjengelig f.eks. gjennom prising av informasjon, er det fare for at demokratiet kan bli svekket og noe vesentlig går tapt.

• Fremmedgjøring:

Lang avstand mellom de styrende og de styrte fordi informasjonen om hva som skjer i samfunnet ikke er så lett tilgjengelig, kan føre til en fremmedgjøring som i sin ytterste konsekvens kan føre til at man melder seg ut av samfunnet. Mangelen på sosiale nettverk vil som regel være hovedårsaken til at noen faller utenfor, men stor avstand mellom makthaverne og ressurssvake grupper i samfunnet, forsterkes ved at informasjonskløften blir bredere. 75 til 80 prosent av menneskene i et samfunn klarer seg godt, men 20-25 prosent faller utenfor av forskjellige årsaker, blant disse er informasjonskløftene. At informasjonen ikke når fram til dem den gjelder, eller at de som informasjonen er beregnet på ikke er i stand til å ta imot den, kan føre til misforståelser, aggresjon og i siste omgang konflikter. En stadig bredere informasjonskløft øker motsetningene i samfunnet, og demokratiet kan i siste hånd bli rammet og kanskje til sist lammet.

7.2.3 Likebehandlingsprinsippet

Likebehandlingsprinsippet står sentralt i et demokratisk samfunn. Utdannelse, inntekt, sosial status og liknende tegn på klasseforskjell skal både i teori og praksis ikke påvirke den behandling eller den service den enkelte borger får av staten eller andre offentlige myndigheter. På samme måte som folkestyret gir borgerne lik rett til å påvirke styre og stell, gir det også borgerne lik rett til å få de samme goder tilbake fra staten eller samfunnet. Dette forutsetter at staten har åpne kanaler ut til folket uansett posisjon, bosted eller kunnskap. Er det mulig å praktisere et slikt rettferdig system i et teknisk avansert samfunn? Neppe, men problemet med likebehandlingsprinsippet øker med prising av informasjon, fordi økonomi vil påvirke både tilgangen til informasjon og selve kunnskapen om hvordan skaffe seg slik informasjon. Fordelene med datateknologien vil være at bosted spiller mindre rolle enn før. Store informasjonsmengder er tilgjengelig for mange over hele landet. Ulempen er at mange av de som kunne ha nytte av informasjonen ikke har kunnskap om hvordan de kan bruke teknologien.

Forslag til tiltak som kan redusere informasjonskløften har stikkordene tilgjengelighet og kompetanse:

• Tilgjengelighet

har å gjøre med fysisk tilgang til informasjon. Det ligger nær å anta at ikke alle kan ha økonomiske muligheter til å skaffe seg det tekniske utstyret som er nødvendig for å få tilgang til offentlig informasjon lagret i databaser. Dette må kompenseres ved at det offentlige (stat, kommune, offentlige organer) går sammen om servicesentraler hvor slike maskiner er tilgjengelig. Altså steder hvor det er mulig å søke informasjon under kyndig veiledning.

• Kompetanse

har å gjøre med hvordan man kan finne fram i informasjonsmengdene. Folks generelle kunnskap om det datasamfunnet vi nå går for fullt inn i må økes slik at de unngår å falle i informasjonskløften.

7.3 Det offentliges rolle

Informasjonsvirksomhet er ett av flere områder i samfunnet hvor offentlig engasjement er nødvendig. På mange områder i samfunnet ser vi ellers en løpende politisk diskusjon om hvor sterkt det offentlige bør engasjere seg. (Eksempler: Teater, Kringkasting, Post, Tele og øvrige kommunikasjoner). Ser vi på veksten i det offentliges utgifter pr. innbygger, finner vi at det offentliges engasjement har økt kraftig gjennom de siste årtier. I Norge er omfanget omtrent tidoblet (i faste kroner) i løpet av perioden 1950 – 1980. (Kilde: NSD). Dette er gjennomgående i alle vestlige industriland, selv om veksttakten i Norge har vært kraftigere enn i mange andre land. Det viser at det offentliges virksomhet spiller en stadig større rolle, og at det er stigende etterspørsel etter offentlig innsats og støtte. Dette vil også gjelde på informasjonsområdet, siden det meste av offentlig virksomhet har basis i, og/eller genererer informasjon.

7.3.1 Deltakerdemokrati og rettssikkerhet

Deltakerdemokrati kan beskrives som et program for bredt folkelig engasjement, deltakelse og medbestemmelse i ulike faser av beslutningsprosessen (Østerud 1991). Medvirkningen kan skje innenfor bedrifter, i nærmiljø og i lokalsamfunn eller i bredere politisk sammenheng.

Sett i relasjon til idéene om deltakerdemokrati og kommunikasjonsprinsippet (tidligere omtalt), er det rimelig å definere de fleste typer av offentlig informasjon som et fellesgode, da god informasjonsflyt er en forutsetning for å kunne delta i beslutningsprosessene. Brukernes økonomiske evne bør ikke være avgjørende for deltakelse eller ikke deltakelse i de demokratiske prosesser i samfunnet. Dette betyr ikke at all offentlig informasjon må være gratis, men det innebærer at den prisingen som eventuelt finner sted, primært begrunnes ut fra hensynet til kostnadseffektivitet i forvaltningen, og at prisingen balanseres opp mot hensynet til deltakerdemokrati, herunder inkludert prinsipper for rettssikkerhet, likebehandling og brukerorientert forvaltning. Det å legge opp til prisingssystemer som kan være egnet til å produsere informasjonskløfter mellom befolkningsgrupper, vil ikke være i samsvar med disse prinsippene.

7.3.2 Tilgjengelighet og åpenhet

Tilgjengelighet til og bruk av offentlig informasjon har tradisjonelt vært oppfattet som en rettighet folk har for å kunne fungere innenfor en demokratisk styringsform. Dette er et idéelt og godt prinsipp. Opprinnelsen til det ligger langt tilbake i en tid da samfunnsforholdene var langt mer oversiktlige. Helt opp til våre dager kunne det meste av offentlig informasjon, bl.a. gjennom massemediene, håndteres innenfor denne idéelle rammen.

At omfanget av offentlig informasjon og data viser en eksplosiv økning, at tilgjengeligheten blir bedre og mulighetene til bruk utvides, gir i seg selv ingen garanti for at brukerne får en bedre oversikt over sine plikter og rettigheter i samfunnet. Tvert om kan dette føre til at det blir vanskeligere å definere selve rettighetsbegrepet, når en skal vurdere behovet for å prise denne type informasjon.

Det fins betydelige mengder informasjon på alle plan i forvaltningen som ikke er knyttet til den enkeltes demokratiske rettigheter, men som likevel er en forutsetning for at et moderne samfunn skal kunne fungere. Det er særlig for denne type informasjon at det er viktig å få vurdert behovet for en prisingspolitikk. Men også for rettighetsinformasjon er det av interesse å skape avklaringer i forhold til prising. At informasjon skal være gratis tilgjengelig for brukeren er i seg selv et konkret utslag av en prisingspolitikk.

7.4 Massemedienes rolle

At offentlig informasjon om rettigheter og plikter skal være gratis tilgjengelig for den enkelte borger er et ideelt utgangspunkt. Selv når dette er garantert i lovgivning og regelverk, er det ikke alltid slik i praksis. Mye av informasjonen formidles i dag gjennom massemediene såvel redaksjonelt som kommersielt. Også dette har sin pris som i sin tur må dekkes av kundene ved ulike former for betaling av massemediene.

Massemedienes tilgang til offentlig informasjon om borgernes rettigheter og plikter og det offentliges behandling av saker, tilsier også at det er behov for en prisingspolitikk. Fra pressens side hevder man å se en klar tendens til at det offentlige på mange plan innfører ordninger og praktiske forutsetninger som vanskeliggjør massemedienes tilgang til offentlig informasjon. (Eksempel: Overgang fra statsetat til statsaksjeselskap gjør at journaler ikke lenger er offentlig tilgjengelig). Mange av disse ordningene innebærer i realiteten at det settes en pris på informasjonen – en pris som massemediene betaler og som deretter må dekkes av brukerne. Pressen selv ser dette som en fare for pressefriheten, og vil hevde en rett til gratis tilgang til alle former for informasjon som kommer inn under lov om offentlighet i forvaltningen. Dette er også viktig for forvaltningens åpenhet og tilgjengelighet. Bl.a. hensynet til massemedienes rolle i samfunnet tilsier derfor at vi må ha klare retningslinjer for prising av informasjon – enten den nå skal være gratis eller prissettes.

På langt nær all offentlig informasjon som massemediene formidler dreier seg om den enkeltes rettigheter og plikter. Mye informasjon nærmer seg underholdning, og grensedragningen kan ofte være vanskelig. Skal det betales for informasjon som benyttes i underholdningsøyemed, mens annen informasjon er gratis? Men hvem kan avgjøre når offentlig informasjon leses som underholdning og når informasjonsbruken tjener et mer seriøst formål? Og hvordan skal det føres kontroll med at reglene følges? Nettopp for å unngå slike konflikter er det behov for å få klare regler for prising av offentlig informasjon.

7.4.1 Avisene som kommunale informatører

Undersøkelser av Høst og Roppen (Kommunaljournalistikken og leserne) viser at kommunale nyheter er viktige i lokalavisene. De har en leseverdi/oppmerksomhetsverdi på 51 på en skala fra null til 100. Bare Ulykker og forbrytelser ligger høyere med en leseverdi på 70. Sport har til sammenlikning 32!

Hvor mye av stoffet i lokalavisene som er kommunalstoff varierer, men et snitt synes å være ca. 15 %. Enkelte regionaviser som dekker kommuner som har egne lokalaviser, ligger ubetydelig lavere, mens aviser som bare dekker en kommune er oppe i 30-40 %. Interessant er det å registrere at mellom 70 og 90 % av kommunaljournalistikk er saklig og nøytral i sin presentasjon. Den refererer fakta og presenterer ikke konflikter, eller er positive eller negative til hva som skjer i de offentlige organene.

For lokalavisene dreier det seg om å formidle innholdet i kommunale dokumenter slik at alle kan forstå det. Stoffet er ikke forbeholdt de spesielt interesserte. Det når ut til alle deler av befolkningen, og kvinner er flinkere til å lese stoffet enn menn. Og de minst utdannede er flinkere enn de best utdannede. Slik er lokalavisene i sin dekning av kommunale nyheter en viktig aktør i brobyggingen over informasjonskløften.

Høst og Roppen skriver videre:

• Ut fra et demokratisk synspunkt er det et ideal at innbyggerne blir informert om alle viktige politiske spørsmål, slik at de kan gjøre seg opp en selvstendig mening om dem. Den offentlige pressepolitikk forutsetter at avisene dekker viktige oppgaver for det lokale demokratiet, som informasjonskanaler og som fora for lokal debatt. Vår undersøkelse viser at lokalavisene faktisk fungerer på denne måten. Kommunalstoffet fins, det blir lest, og lesingen er ikke på noen måte forbeholdt en liten gruppe av spesielt interesserte eller spesielt kvalifiserte lesere. Noen kommuner har valgt å gi ut egne informasjonsblad om hvilke vedtak som fattes og om hva som ellers måtte skje i regi av kommunen. Disse bladene vil aldri gi rom for kritikk eller stille spørsmålstegn fordi redaktøren sitter i rådhuset som ordførerens eller rådmannens høyre hånd.

7.5 Bibliotekenes rolle

Ved siden av massemediene står bibliotekene sentralt i formidlingen av offentlig informasjon. Prinsipielt skal alle kunne ha gratis tilgang til offentlig informasjon på et bibliotek, og formidling av slik informasjon er også en tradisjonell basisoppgave i folkebibliotekene. I praksis er det imidlertid grenser for hvor mye offentlig informasjon bibliotekene kan anskaffe, og hvor lett tilgjengelig den egentlig er for publikum. Også her vil teknologien øke mulighetene for tilgjengelighet til og omfanget av informasjon, men bl.a. prisingen av de elektroniske tjenestene vil være bestemmende for hvor stor utbredelse disse kan få i bibliotekene. Fra biblioteksektorens side uttrykkes frykt for at utviklingen kan gå i en retning hvor viktig offentlig informasjon bare blir tilgjengelig for de mest ressurssterke gruppene. Problemstillingene indikerer at det er behov for retningslinjer for prising, spesielt for elektroniske tilbud.

7.6 Kvalitet i offentlig informasjonsformidling

God datakvalitet er en forutsetning for å kunne utnytte de offentlige informasjonsressursene og for å gi brukerne en god service. Generelt er god datakvalitet en betingelse for å oppnå god kvalitet på offentlig tjenesteyting og informasjonsformidling enten dette skjer elektronisk eller på tradisjonelt vis. Spesielt er datakvaliteten viktig når det gjelder å utnytte informasjon på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Kvalitetsbegrepet innebærer flere ting, bl.a.:

• Datakvalitet

  Det betyr at dataene er korrekte, komplette, konsistente og à jour til enhver tid (i samsvar med behovet for ajourføringsgrad).

• Informasjonskvalitet

  Informasjon er det man får som resultat ut fra fortolkning av data. Informasjon knytter seg til et bestemt objekt (person, eiendom, motorvogn e.l.) eller forhold. Informasjonskvaliteten sier noe om hvor godt samsvar det er mellom:

  • fortolkningen av data om det objektet eller forholdet som informasjonen er ment å beskrive, og:

  • objektet eller forholdet i virkeligheten.

Forholdet mellom rettssikkerhet og offentlig informasjonsformidling er bl.a. drøftet av Wiese Schartum i: Rettssikkerhet og systemutvikling, Oslo 1993, hvor det henvises til flere faktorer som kan være av betydning for rettssikkerheten. Dårlig innholdsmessig tilgjengelighet og språklig unøyaktighet er angitt som ofte forekommende faktorer, men det heter også at regelverket må ses i sammenheng med den samlede formidling av rettsinformasjon på området. Det er mange forutsetninger som må oppfylles for at en slik kommunikasjonsprosess kan sies å være vellykket. En grunnleggende forutsetning må være at informasjon fins, at den er lett tilgjengelig og at den er korrekt.

7.6.1 Pris og kvalitet

Det er viktig å vurdere mulige incentiver for å øke kvalitetsbevisstheten i offentlige virksomheter. Prising av informasjon kan under visse omstendigheter virke som et incentiv til å bedre kvaliteten i offentlig informasjonsformidling - forutsatt at etaten får beholde merinntektene. Vanligvis er det også slik at økt kvalitet medfører økt bruk. Det kan imidlertid ikke settes noe absolutt likhetstegn mellom pris og kvalitet i forbindelse med offentlig informasjon.

Gjennom en bevisst holdning til prising av offentlig informasjon vil det offentlige kunne stimulere til en fornuftig videreformidling av informasjon, hvor kommersielle interesser kan overta. Dagens bruk av pris er tilfeldig og lite bevisst i forhold til dette aspektet. I mange tilfeller kan kommersielle formidlere av offentlig informasjon hente inn tjenestene gratis fra såvel kommuner og fylkeskommuner som fra statlige forvaltningsorganer, for deretter å selge dem videre til brukerne. For så vidt behøver det ikke være noe galt i et slikt system, og det kan også være en rasjonell måte for det offentlige til å distribuere sin informasjon. Forutsetningen er imidlertid at man har et bevisst forhold til hva som foregår.

Økningen i produksjonen av informasjon og data, og krav til et høyt teknisk og faglig nivå i denne forbindelse, påvirker i stor grad det offentliges økonomi. All virksomhet koster penger. Til syvende og sist blir det derfor et politisk og økonomisk spørsmål om hvordan kostnadene skal fordeles og prisen skal innkreves fra brukerne. Ideelt sett kan et system hvor det offentlige distribuerer all informasjon gratis til alle være en fordel. I så fall må alle være med på å betale for dette gjennom skattleggingen. Så vel politisk som praktisk ville en slik ordning etter all sannsynlighet være umulig å gjennomføre.

7.7 Hvem skal betale?

Vi har tidligere vært inne på at det ikke bør koste å delta i demokratiet. Likevel later det til å være et anerkjent prinsipp at informasjonsbrukeren nesten alltid må yte noe selv for å skaffe seg informasjon (vi ser her bort fra den betaling som finner sted over skatteseddelen). Selv en kunde som ringer, skriver eller møter opp personlig ved et offentlig kontor, betaler som regel noe for å få informasjon (tellerskritt, reiseutgifter, porto, egenandel osv.).

For elektronisk informasjon blir forholdet det samme: Brukeren må ventelig bære det meste av kostnadene ved å skaffe seg tilgang til informasjonen. Det vil si at han må ha tilgang til egnet brukerutstyr, han må kjenne til hvordan det skal benyttes, og han må dekke kommunikasjonskostnader og eventuelle abonnementsutgifter.

Selv om brukeren som regel må ta et initiativ og bidra noe selv for å få tilgang til informasjonen, ser vi meget sjelden eksempel på at selve informasjonsinnholdet er forbundet med noen direkte utgift. Dette gjelder alle former for informasjonsformidling fra det offentlige.

Det som skaper debatt er i første rekke inndekningen av distribusjonskostnadene og ev. det som kalles verdiøkende elementer.

7.8 Oppsummering

Fører økt prising av offentlig informasjon til større informasjonskløft og høyere trinn på informasjonstrappen? Ut fra prinsippene om deltakerdemokrati, likebehandling og rettssikkerhet mener utvalget at den enkeltes økonomiske evne ikke må være utslagsgivende for tilgangen til viktig offentlig informasjon.

Med utgangspunkt i at store informasjonskløfter er uheldig, og i sin ytterste konsekvens en trussel for demokratiet, er det gått nærmere inn på en del faktorer som kan føre til at informasjonskløften øker eller minker. Et gjennomgående gratisprinsipp vil føre til at informasjonskløftene minker, og erfaringer viser også at det offentlige selv har tro på dette prinsippet når det gjelder informasjon som må ut til alle, nær sagt for enhver pris.

På den annen side er det flere andre forhold enn prising (i hvert fall en moderat prising) som også har betydning for størrelsen på informasjonskløften. Teknologiutvikling, fremmedgjøring/isolasjon, mangelfull opplæring og stor konkurranse om oppmerksomhet er nevnt spesielt. Gratis offentlig informasjon vil ikke alene kunne fjerne disse faktorene. Kvaliteten på informasjonen vil ofte være avgjørende for om den skal bidra til en mindre informasjonskløft.