Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2003: 31

Retten til et liv uten vold— Menns vold mot kvinner i nære relasjoner

Til innholdsfortegnelse

2 Utvalgets arbeid og mandat

2.1 Mandat og oppnevning

Som ledd i en styrket innsats for voldsutsatte kvinner oppnevnte regjeringen ved kgl. res. 29. august 2001 Kvinnevoldsutvalget. Nita Kapoor ble oppnevnt som leder for utvalget. Utvalget fikk i mandat å:

«utrede stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep av nåværende eller tidligere samlivspartner. Utvalget kan også vurdere om utredningen skal omfatte vold fra andre nærstående personer. Utvalgets arbeid skal styrke stillingen til kvinner utsatt for vold og overgrep gjennom å foreslå forbedringer og innskjerpinger av lovverket, iverksettelse av forbedrede forebyggende tiltak og utvikling av tiltak for at ofrene kan bli møtt av offentlige instanser på en bedre måte.

Utvalget skal med utgangspunkt i foreliggende kunnskap og forskning gi en beskrivelse av ulike former for vold og overgrep rettet mot kvinner fra nåværende eller tidligere samlivspartnere, inkludert å beregne de samfunnsmessige omkostningene av denne volden, jf. NOU 1999:13 Kvinners helse i Norge.

Situasjonen for volds- og trusselutsatte kvinner skal utgjøre hovedfokus for utvalgets arbeid. I tillegg skal utvalget, som et viktig ledd i å forbedre det forebyggende arbeidet, se på situasjonen for barn som vokser opp i voldsfamilier. Utvalget skal foreta en gjennomgang av barnas behov for hjelp, samt foreta en vurdering av hvordan tilbudet kan forbedres gjennom henholdsvis krisesentrene og hjelpeapparatet for øvrig.

Utvalget skal kartlegge hvordan det offentlige apparatet møter kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep, herunder gi en vurdering av i hvilken grad dagens tilbud ivaretar det samlede behov for bistand denne gruppen har, også med sikte på om det dekker behovet til særlig utsatte grupper; for eksempel innvandrerkvinner, funksjonshemmede kvinner og eldre kvinner. Kartleggingen skal munne ut i en vurdering av behovet for å styrke de praktiske hjelpetilbudene, samt inneholde forslag til eventuelle endringer som bidrar til at det offentlige kan forbedre sine rutiner. Krisesentrenes rolle skal vurderes særskilt i denne sammenheng, med sikte på å styrke kvaliteten på tilbudet til brukerne, inkludert til barn. Utvalget må vurdere om det i forbindelse med endring av tilskuddsordningen er behov for en lovfesting av krisesentrene og om det i den forbindelse avdekkes andre problemstillinger som bør løses.

Utvalget skal foreta en vurdering av hvorvidt dagens taushetspliktsregler er til hinder for nødvendig samarbeid mellom politiet, helse- og sosialtjenesten, barnevernet og eventuelt andre i arbeidet for å bistå voldsutsatte kvinner.

Utvalget skal videre, i samarbeid med Kompetansesenter for voldsarbeid, foreta en vurdering av behovet for å styrke kunnskapen hos ulike yrkesgrupper som behandler eller på annen måte kommer i kontakt med kvinner som har vært utsatt for vold.

Utvalget skal også vurdere i hvilken grad dagens økonomiske støtte- og erstatningsordninger ivaretar voldsutsatte kvinners behov for økonomisk bistand.

Utvalget bør også se nærmere på hvordan det forebyggende arbeidet kan styrkes gjennom tilbud til menn som utøver vold. Vurderingene skal bygge på de erfaringer som innhentes i formidlingsprosjektet under handlingsplanen «Vold mot kvinner», der målsettingen er å systematisere og bearbeide den kunnskap som er utviklet i de ulike behandlingstilbudene til menn med voldsproblemer

Utvalget skal i sin utredning forøvrig bygge på de vurderinger og synspunkter som fremkommer i de utredninger og rapporter som er under arbeid. Dette innbefatter blant annet forslaget om å gi trusselutsatte mulighet til å skifte personnummer, endring av regler om besøksforbudet, og utredningen om fornærmedes stilling i straffeprosessen. Utvalget skal imidlertid ikke vurdere de problemstillingene som inngår i ovennevnte arbeider.

Utvalget skal etter behov søke råd hos relevante fagmiljøer, også i en mer aktiv utadrettet form, for eksempel ved å arrangere en høringskonferanse hvor fagmiljøene kan komme til orde. Utvalget skal også bygge på internasjonale erfaringer på feltet, særlig er erfaringer fra «kvinnofrid» i Sverige av interesse.

Utvalget kan for øvrig ta opp andre spørsmål og tema som naturlig reiser seg innenfor det beskrevne problemfeltet. Departementet kan for øvrig ved behov, utvide mandatet til nye oppdrag innenfor samme område.

Utvalget skal klargjøre de økonomiske og administrative konsekvensene av de tiltak som foreslås.»

Frist for utvalgets arbeid ble satt til 1. september 2003. Fristen ble forlenget til 1. oktober 2003 og senere til 1. desember 2003.

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

Rådgiver Nita Kapoor, Oslo (leder)

Professor dr. med. Berit Schei, Trondheim

Rådgiver Rachel Eapen Paul, Bærum

Daglig leder Tove Smaadahl, Trøgstad

Familierådgiver Øivind Aschjem, Langesund

Psykolog Solveig Karin Bø Vatnar, Molde

Avdelingsdirektør Wenche L. Kverneland, Oslo

Juridisk rådgiver Astri Aas-Hansen, Asker (til 08.02.02)

Sjefskonsulent Erik Kreyberg Normann, Oslo

Politimester Truls Fyhn, Tromsø

Domprost Tor Berger Jørgensen, Bodø

Forsker Øystein Gullvåg Holter, Oslo (til 08.02.02).

Daglig leder Grete Kvalheim, Stavanger (fra 24.01.02)

Advokat Eva Frivold, Askim (fra 24.01.02)

I forbindelse med Regjeringsskiftet høsten 2002 ble Astri Aas-Hansen og Øystein Gullvåg Holter erstattet av Grete Kvalheim og Eva Frivold.

Sekretærer for utvalget har vært rådgiver Ellen Kittelsbye fra 19.11.2001 til mars 2003 (permisjon) og rådgiver Elisiv Bakketeig fra 13.01.03. Mesteparten av skrivearbeidet knyttet til utredningen har vært gjennomført i 2003.

2.2 Bakgrunn for utredningen

Kvinnevoldsutvalget ble nedsatt som ledd i en styrket innsats for voldsutsatte kvinner ut fra en erkjennelse av at vold mot kvinner fra nåværende eller tidligere samlivspartner er et alvorlig samfunnsproblem. I oktober 1998 foreslo Likestillingssenteret opprettelse av et kvinnevoldsutvalg som kunne se vold mot kvinner i et helhetlig perspektiv. Dette forslaget ble igjen fremmet i brev til justisministeren i 1999 i samarbeid med Krisesentersekretariatet og Alternativ til Vold. Samme år fremmet Kvinnehelseutvalget forslag om at det burde settes ned et utvalg etter mønster av Kvinnofrid (jf. Kvinnovåldskommisjonens utredning i SOU 1995:60) i Sverige. Utredningen «Kvinners helse i Norge» beskriver vold, trussel om vold, angst for vold og seksuelle overgrep som et betydelig helseproblem for kvinner i Norge. (jf. NOU 1999:13). I budsjettinnstillingen for 1999–2000 uttalte Justiskomiteen at: « Komiteen peker på at volden i hjemmene i stor utstrekning går ut over kvinnene og barna. Komiteen viser til at den i fjorårets budsjettinnstilling ba Justisdepartementet vurdere å opprette et kvinnevoldsutvalg for å se nærmere på årsaker og fremme nye tiltak for å kunne hjelpe voldsoffer og deres barn. Komiteen viser til at Regjeringen har fremlagt en handlingsplan om vold mot kvinner, og ber om at Stortinget blir orientert om oppfølgingen av handlingsplanen i egnet form, senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett .» (B.innst.S nr. 4 (1999–2000)). Komiteen viste i denne forbindelse til at vold mot kvinner, herunder vold i hjemmet, ikke bare er et problem for den enkelte kvinne, men et samfunnsproblem. Komiteen oppfordret også til at politiet i større grad burde benytte seg av muligheten til å forfølge saker gjennom offentlig påtale selv om kvinnen ikke anmelder gjerningsmannen.

Arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner har pågått lenge. Både formell og erfaringsbasert kompetanse på dette feltet er samlet gjennom drøyt 25 år. Kvinnebevegelsen var sentral i å sette temaet på den samfunnsmessige dagsorden på slutten av 1970-tallet. I 1977 åpnet den første krisetelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner i Norge og i 1978 åpnet det første krisesenteret. Den norske krisesenterbevegelsen var en del av en større, internasjonal kvinnebevegelse som førte til opprettelse av tilfluktsteder for mishandlede kvinner og barn. Denne var også sentral i å synliggjøre vold mot kvinner og barn i hjemmet. Norske kvinneorganisasjoner økte bevisstgjøringen om dette temaet og påpekte sammenhengen mellom voldsutsatthet og manglende politisk, sosial og økonomisk likestilling for kvinner. Økt egenorganisering blant spesielt utsatte grupper av kvinner i Norge bidro til ytterligere å synliggjøre hvordan vold mot kvinner i nære relasjoner kan bli forsterket av strukturelle forhold.

Norges Forskningsråds program om kvinnemishandling med varighet fra 1987–92 frembrakte ny kunnskap om kvinnemishandling, voldtekt, seksuell trakassering på arbeidsplassen og om seksuelle overgrep mot barn. Programmet ble fulgt opp av forskningsprogrammet «Seksualisert vold» (1994–1996). Senere har forskning om menns vold mot kvinner og barn inngått i flere andre delprogrammer – blant annet omfatter Velferdsprogrammet i regi av Norges Forskningsråd prosjekter som belyser problemstillinger knyttet til menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner.

Til tross for at man i dag besitter mye kunnskap på feltet, er imidlertid kunnskapen fragmentert. Bakgrunnen for nedsettelse av et Kvinnevoldsutvalg var blant annet en erkjennelse av behovet for å utvikle et helhetlig perspektiv i bekjempelsen av vold mot kvinner. Det var et behov for å samordne den kompetanse og informasjon som finnes med sikte på å foreslå forbedringer og inspirere til økt handling på et bredere grunnlag. Det var videre et ønske om å kartlegge hvor de utsatte møter hindringer som innebærer at de ikke får den hjelpen de trenger, samt foreslå flere virkemidler som kan brukes til å bekjempe vold mot kvinner. Ønsket om å synliggjøre feltet og bringe temaet på banen i samfunnsdebatten var også viktige hensyn bak opprettelsen av utvalget.

2.3 Målsettingen med arbeidet

2.3.1 Retten til et liv uten frykt for vold

Utvalgets arbeid må sees i sammenheng med Norges internasjonale forpliktelser og det arbeidet som foregår nasjonalt og internasjonalt på dette feltet. Kvinner og barn har en grunnleggende rett til å leve et liv uten frykt for vold. Dette er en menneskerett og er en overordnet målsetting i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner og barn i nære relasjoner.

Gjennom FNs menneskerettighetserklæring av 1948 stadfestes menneskerettighetene som en grunnleggende verdi (jf. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter vedtatt av FNs Generalforsamling 10. desember 1948).

I henhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) har staten en plikt til å beskytte ofrene mot nedverdigende eller umenneskelig behandling, samt å sikre enhver retten til personlig frihet og sikkerhet.

Allerede i 1981 ratifiserte Norge FNs konvensjon om å avskaffe all diskriminering av kvinner (CEDAW). Konvensjonen definerer diskriminering av kvinner som « enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svekke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område ». Norge ratifiserte uten forbehold den valgfrie protokollen til FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner 5. mars 2002. Protokollen gir FNs Kvinnekomité (CSW) kompetanse til å motta og behandle henvendelser fra eller på vegne av enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner som hevder at deres rettigheter etter konvensjonen er krenket. Protokollen gir også Komiteen adgang til å undersøke om det foreligger brudd på konvensjonsbestemmelsene fra nasjonalstatenes side såfremt nasjonalstatene ikke har reservert seg mot dette. Det pågår et arbeid om å innarbeide FNs kvinnekonvensjon i norsk rett – et høringsnotat ble ferdigstilt i juni 2003 og ble sendt på høring med frist 15. september 2003.

Selv om FNs kvinnekonvensjon i seg selv ikke omtaler vold, har FNs Kvinnekomité ved en rekke anledninger understreket betydningen av å bekjempe vold mot kvinner. Vold mot kvinner var også et tema ved eksaminasjonen av Norges femte og sjette periodiske rapport i januar 2003. I denne forbindelse oppfordret komiteen Norge til å intensivere arbeidet med å se vold mot kvinner som en krenkelse av kvinners menneskerettigheter. Komiteen var spesielt bekymret for at menns vold mot kvinner fortsatt er et problem som tilhører den private sfære. Komiteen var videre bekymret for at en økende andel av kvinnene som oppsøker krisesentrene er innvandrerkvinner. I tillegg var komiteen kritisk til den lave andelen voldtektssaker som førte til tiltale og dom i Norge. Komiteen oppfordret i denne forbindelse til at det ble initiert forskning om årsakene til dette. Den oppfordret også Norge til å sette i verk tiltak, herunder foreslå lovgivning med sikte på å forebygge, rettsforfølge og rehabilitere voldsutøvere og sikre ofrene hjelp og beskyttelse (Draft report Comittee on the Elimination of Discrimination against women, 28. session 13–31 January 2003). Av FNs erklæring om eliminering av vold mot kvinner (1993) fremgår det at: « Statene bør med alle egnede midler og uten opphold føre en politikk for avskaffelse av vold mot kvinner ».

Under FN’s 4. Kvinnekonferanse i Beijing i 1995 sluttet Norge seg til Handlingsplanen om vold mot kvinner «The Beijing declaration and platform for action.» I handlingsplanen erkjennes vold mot kvinner som et uttrykk for ulike maktforhold mellom kjønnene, og som et hinder for likestilling mellom kjønnene. Målsettingen om at kvinner og menn skal ha samme rettigheter, plikter og muligheter innenfor alle områder av samfunnslivet kan ikke nås så lenge mange kvinner utsettes for systematisk vold og mishandling. Viktigheten av å bekjempe vold mot kvinner ble igjen understreket i resolusjonen fra FNs Generalforsamling i forbindelse med Beijing + 5 i 2000.

Vold i nære relasjoner rammer også barn – enten direkte gjennom fysisk vold, psykisk vold eller seksuelle overgrep – eller indirekte ved at de ser, hører eller fornemmer volden mot mor. Denne volden representerer også et grunnleggende brudd på barns menneskerettigheter. FNs konvensjon for barnets rettigheter ble ratifisert av Norge i 1991 og slår fast at: « … barn bør vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for fullstendig og harmonisk utvikling av hans eller hennes personlighet» . Det følger videre av konvensjonens artikkel 19 at « Partene skal treffe alle nødvendige lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak for å verne barnet mot alle former for fysisk eller mental vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens det er under omsorg hos en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person som har omsorg for barnet .» FNs barnekonvensjon med protokoller er besluttet tatt inn som en del av menneskerettsloven (av 21. mai 1999 nr. 30) gjennom lov av 1. august 2003 nr. 86. Endringen trådte i kraft 1. oktober 2003 og konvensjonen ble altså en del av norsk rett.

2.3.2 En nasjonal satsning på å bekjempe vold mot kvinner

Som nevnt ovenfor, inngår Kvinnevoldsutvalgets arbeid i en nasjonal satsning på bekjempelse av vold mot kvinner. I Justisdepartementets budsjettproposisjon for 2002–2003 understrekes at « Det er en prioritert oppgave for Regjeringen å iverksette tiltak mot den vold som skjer i hjemmet og som i all hovedsak rammer kvinner .» (St.prp. nr. 1 Justis- og politidepartementet (2002–2003) s. 21). Dette følges opp i Justisdepartementets budsjettproposisjon for 2003–2004 hvor det blant annet fremgår at « Regjeringen vil prioritere tiltak for å gjøre voldsutsatte kvinner og barn mindre sårbare. » (St.prp. nr. 1 Justis- og politidepartementet (2003–2004) s. 11).

I 1999 la Regjeringen frem handlingsplanen «Vold mot kvinner». Handlingsplanen omfattet 20 tiltak som gjennomføres i perioden 2000–2003, og ble senere utvidet med ytterligere tiltak. Tiltakene i planen skal bidra til at situasjonen for ofre for vold og overgrep i hjemmet skal bli bedre. Tiltakene retter seg både mot politiet (effektiv etterforskning, beskyttelsestiltak) og mot hjelpeapparatet, omfatter styrking av tverrfaglig samarbeid og kompetansehevende tiltak. Alle tiltak utløper 31.12.2003. Arbeidet med oppfølgingen av denne handlingsplanen har avdekket nye problemstillinger som det er behov for å gå nærmere inn på, samt områder hvor det er behov for å gå inn med en sterkere satsning enn den som følger av den forrige handlingsplanen. Justisdepartementet vil derfor i samarbeid med flere andre departementer utarbeide en ny handlingsplan om vold mot kvinner. Det tas sikte på at denne skal fremmes våren 2004. Denne tar sikte på å fremme tiltak for å styrke behandlingstilbudet til menn med voldsproblematikk, tiltak rettet mot barn som er vitne til vold i familien, samt fortsatt styrking av hjelpetilbudet til kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep.

Kvinnevoldsforum ble opprettet med sikte på å synliggjøre vold mot kvinner som et alvorlig kriminalitetsproblem. Dette forumet skal stimulere til debatt om hvordan omfanget av denne volden kan reduseres. Forumet ledes av statssekretæren i Justisdepartementet og har også politisk representasjon fra Barne- og familiedepartementet og Helsedepartementet.

Justisdepartementet har gjennomført en kampanje om vold mot kvinner i nære relasjoner. Etter mønster fra en engelsk studie ble det gjennomført en opptelling av henvendelser om vold mot kvinner i nære relasjoner hos ulike instanser i perioden 21.–27. august 2003. Hensikten var ikke å gi et vitenskapelig bilde av omfanget av vold mot kvinner, men å skape offentlig oppmerksomhet rundt denne type vold. En annen målsetting var å gi relevante aktører som politi, hjelpeapparat og lokale beslutningstakere et incitament til å prioritere dette området i større utstrekning enn det som har vært tilfelle i dag. Registreringen ble gjort ved 27 politidistrikt, 65 familievernkontorer, 2 sosialkontorer i hvert fylke, 2 legevakter i hvert fylke og barneverntjenesten (2 i hvert fylke), 51 krisesentre, Vern for eldre (1 kontor), AMK/ambulansetjenesten i Oslo/Akershus (1), Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, samt behandlingstilbud til menn (Alternativ til Vold og Sinnemestring). Opptellingen viste at det totalt var 1530 henvendelser angående vold i nære relasjoner i løpet av en uke og at disse omfattet ca. 1250 kvinner og ca. 1674 barn.

2.3.3 Internasjonal satsning på bekjempelse av vold mot kvinner

Det pågår en rekke internasjonale prosesser på feltet vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Sverige har på mange måter vært et foregangsland i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner. I Sverige ble Kvinnovåldskommisjonen nedsatt ved en beslutning i den svenske regjeringen 1. juli 1993. I juni avga de sitt sluttprodukt SOU 1995:60 «Kvinnofrid.» I tillegg til hovedutredningen avga kommisjonen en delutredning i 1994 «Ett centrum för kvinnor som våldtagits och misshandlats.» (SOU 1994:56). I delutredningen foreslo kommisjonen å opprette et nasjonalt kompetanse- og ressurssenter for kvinner som har vært utsatt for voldtekt eller mishandling. Senteret ble senere opprettet ved Akademiska sjukhuset i Uppsala. Hovedutredningen inneholdt forslag til tiltak som griper inn på flere ulike samfunnsområder. I tillegg til en rekke anbefalinger til myndighetene, inneholder utredningen forslag til lovendringer på flere områder. Kvinnofrid er gjennomgripende i den forstand at den tar for seg svært mange områder og forsøker å se disse i sammenheng. I utredningen ble det også fremmet forslag om en statlig kampanje for å bekjempe vold mot kvinner.

I en SOU fra 2002 går et regjeringsoppnevnt utvalg inn for at det opprettes en handlingsplan om vold i nære relasjoner (SOU 2002:71 Nationell handlingsplan mot våld i nära relationer. Delbetänkande av Personsäkerhetsutredningen). Det foreslås at en koordinator får et særskilt samordningsansvar i forbindelse med implementering av planen. Utvalget anbefaler at handlingsplanen bør omfatte tiltak som forsterker beskyttelsen til voldsutsatte kvinner og andre nærstående. Handlingsplanen bør videre fokusere på forbedringer av myndighetenes rutiner på familievoldsområdet og utvikle nye arbeidsmetoder innenfor politi, sosialtjeneste og kriminalomsorgen. Planen bør i følge utvalget også omfatte en sterkere økonomisk satsning på «kvinnojourerna.» (SOU 2002:71). Det er også blitt opprettet en kvinnofridsportal som inneholder informasjon om kunnskapsutvikling og arbeidet på feltet vold mot kvinner. Ansvarlige for portalen er 15 statlige myndigheter i Nationell myndighetssamverkan för kvinnofrid.

Også i Danmark er arbeidet med vold mot kvinner et prioritert område. Den 27. april 2000 ble det i Danmark besluttet å sette ned en tverrdepartemental gruppe på embetsmannsnivå som fikk i oppgave å fungere som kontaktforum for å sikre en styrket innsats mot vold i hjemmet, samt styrke bekjempelsen av menneskehandel. Arbeidsgruppen foreslo i sin utredning at det utarbeides en nasjonal handlingsplan og at den tverrfaglige forståelsen og innsatsen på feltet vold mot kvinner burde styrkes (VOLD MOD KVINDER, Initiativer og anbefalinger til bekæmpelse af vold mod kvinder. Status og forslag til handlingsplan, oktober 2001). I 2002 lanserte Danmark en handlingsplan om å bekjempe vold mot kvinner (Regeringens handlingsplan til bekæmpelse af vold mod kvinder, fremlagt 8. mars 2002). Handlingsplanen omfatter tiltak som retter seg både mot ofre for vold, voldsutøverne og profesjonelle som arbeider med vold mot kvinner. Den danske tverrdepartementale arbeidsgruppen har gjennomgått 10 handlingsplaner som forelå internasjonalt i oktober 2001. Denne gjennomgangen viser at typiske områder som handlingsplanene belyser er:

  • synliggjøring av volden og dens omfang

  • forebyggelse av vold

  • endring i lovgivning og den juridiske praksis

  • forbedring av tilbudene til de voldsutsatte

  • behandlingstilbud til voldsutøverne

  • utvikling av forskning og forbedring av statistikk på området

I Finland har det vært gjennomført et nasjonalt program for forebyggelse av prostitusjon og vold mot kvinner i perioden 1998–2002. Programmet har vært finansiert av Helse-og sosialdepartementet og forankret i STAKES (the National Research and Development Centre for Welfare and Health). Programmet har vært en del av Finlands oppfølging av Beijing-plattformen. Finland er nå i gang med å utarbeide en nasjonal handlingsplan om vold mot kvinner.

Island har nylig etablert en komité med representanter fra flere offentlige institusjoner med sikte på å koordinere tiltak i bekjempelsen av vold mot kvinner. Komiteen skal ha oversikt over tiltakene som er satt i verk, samt ha en rådgivende rolle i å sette i gang kampanjer og programmer i arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner.

Innenfor EU pågår et arbeid med å bekjempe vold mot kvinner som ledd i implementeringen av Beijing-plattformen (jf. pkt. 2.3.1). I 1999 ble det gjennomført en informasjonskampanje for å bekjempe vold mot kvinner i hjemmet (SOU 2002: 71). Medlemslandene har videre sluttet seg til en resolusjon som gjelder arbeidet med å eliminere lovbrudd mot kvinner som er begrunnet ut fra ære. Unionen har nylig publisert en undersøkelse og en «good – practice guide» som understreker betydningen av en tverrfaglig tilnærming på alle nivåer med sikte på å avskaffe vold mot kvinner (Good Practice Guide to mitigate the effects of and eradicate violence against women 2002). Videre vedtok Det Europeiske Råd (EU) i desember 2002 indikatorer angående vold i nære relasjoner i medlemslandene. Et sentralt program innenfor EUs arbeid for å bekjempe vold mot kvinner er det såkalte Stop-programmet. Programmet har som siktemål å styrke samarbeidet for å bekjempe handel med kvinner og barn. Et annet EU-program er Daphneprogrammet (2000–2003) som har som siktemål å sørge for bedre informasjon og økt beskyttelse for voldsofre (jf. SOU 2002:71). Kommisjonen har videre uttalt at det bør rettes særskilt oppmerksomhet i de kommende år mot de kvinner som rammes av vold eller seksuell utnyttelse. Økt informasjon og kompetanse om kvinners rettigheter og et sterkt samarbeid mellom ulike organisasjoner på området er blant tiltakene som fremheves (Meddelande från kommissionen till rådet, Europaparliamentet, Ekonomiska och sociala kommittén och Regionkommittén, På väg mot en gemenskapens ramstrategi för jämställdhet. [2001–2005] i SOU 2002:71). I 2002 ble det også fremmet et handlingsprogram Community action (2004–2008) for forebyggelse av vold mot barn, unge og kvinner og for å beskytte ofre og risikogrupper. Programmet betegnes som DAPHNE II-programmet.

Også innenfor FN-systemet pågår sentrale prosesser på feltet vold mot kvinner. Både Beijing-plattformen og Beijing +5 – erklæringen førte til at ca. 120 land forberedte nasjonale handlingsplaner og hvor flere land forberedte rapportering på implementering av disse instrumentene. Under den 47. sesjonen i Kvinnekommisjonens møte i mars 2003 fremhevet imidlertid FNs spesialrapportør at til tross for at man internasjonalt er kommet langt både i å bevisstgjøre og sette standarder, har dette i liten grad endret kvinners liv. Vold mot kvinner er fortsatt tabuisert, skambelagt og usynlig i samfunnet. Få voldsutøvere blir straffet. Spesialrapportøren oppfordret deretter til at man må bevege seg fra det å sette standardene til å implementere dem. Det må fokuseres på hvordan man kan gjøre beskyttelsen av voldsutsatte kvinner effektiv. Spesialrapportøren etterlyste i denne forbindelse kampanjer og effektive nasjonale systemer for å avdekke overtredelser både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Europarådet har arbeidet for å motvirke vold og overgrep mot kvinner i flere år. Europarådet oppfordret sine medlemsland i april 2002 til å opprette nasjonale handlingsplaner mot vold i familien jf. Recommendation Rec 5 (2002) of the Comittee of Ministers to member States on the protection of women against violence. Ministerkomiteen vedtok rekommendasjonen 30. april 2002. I denne forbindelse ble medlemslandene også oppfordret til å styrke sin lovgivning på feltet vold mot kvinner. Det ble videre oppfordret til å arbeide for et strukturert samarbeide mellom myndigheter som møter vold mot kvinner i sitt arbeide. Betydningen av å arbeide både med forebygging og å gi de voldsutsatte tilfredsstillende beskyttelse, samt holdningsskapende arbeide var blant de anbefalingene Europarådet fremhevet i rekommendasjonen.

I 2002 lanserte Verdens helseorganisasjon (WHO) rapporten «World report on violence and health.» (2002). Den slår fast at vold er et globalt folkehelseproblem og gir et verdenomspennende bilde av ulike former for vold, samt tiltak på alle beslutningsnivåer. Å utarbeide, implementere og følge opp en nasjonal handlingsplan for forebyggende voldsarbeide fremholdes blant annet som en grunnleggende forutsetning for et langsiktig forebyggende arbeide. En slik handlingsplan bør videre omfatte nasjonal sammenstilling og analyse av data om rekkevidden av, årsaker til og konsekvensene av vold (World report on violence and health 2002).

2.3.4 Betydningen av en koordinert, samordnet og helhetlig satsning

Kvinnevoldsutvalget ser det som svært positivt at arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner har fått større oppmerksomhet på den offentlige dagsorden.

Utvalget vil understreke behovet for å koordinere og samordne de ulike politiske prosessene og satsningene på voldsfeltet. Gjennom en helhetlig satsning kan man dra nytte av erfaringer høstet gjennom de ulike prosessene. Dette innebærer å dra nytte av synergieffekter og ikke minst se parallelle mønstre i måten kvinner og barn utsettes for systematisk undertrykkelse på ulike områder. Kun gjennom en slik tilnærming er det mulig å akkumulere nok kunnskap til å oppnå en strategisk, treffsikker og effektiv bekjempelse av vold mot kvinner. Utvalget vil samtidig understreke at en slik helhetlig innsats ikke bør gå på bekostning av satsning på å bekjempe vold mot kvinner i nære relasjoner, som etter utvalgets mening fortsatt trenger betydelig økt fokus i samfunnet.

Så vel på overordnet politisk nivå som på det operative plan må arbeidet for å bekjempe menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner ha som mål å forebygge, redusere og lindre effektene av vold. Det må videre ha som målsetting å utfordre og endre dypt sementerte strukturer. Både kortsiktig og langsiktig innsats er nødvendig for å nå disse målene. Effektive virkemidler, instrumenter, tiltak og prosesser på en rekke områder og samfunnsnivåer må utvikles og implementeres parallelt. For utvalget har det vært viktig å ivareta et slikt helhetlig og flerdimensjonalt perspektiv i sin utredning.

2.4 Fortolkning av mandat og avgrensninger

Kvinnevoldsutvalgets mandat er omfattende og skisserer et bredt spekter av problemstillinger. Det har ikke vært mulig å gå like dypt inn i samtlige av disse innenfor tidsrammen for utvalgets arbeid. Alle tema som mandatet berører er imidlertid belyst.

Det følger av mandatet at det er situasjonen for volds- og trusselutsatte kvinner som utgjør hovedfokus i utvalgets arbeid. Utvalget har funnet det viktig å anvende et kjønnsperspektiv i utredningen. Med et kjønnsperspektiv på vold sees menns voldsutøvelse i sammenheng med en hierarkisk maktstruktur i samfunnet, hvor menn er overordnet kvinner. Denne samfunnsordenen bidrar til at noen menn etablerer og opprettholder en dominerende posisjon overfor kvinnen de lever sammen med ved bruk av ulike former for tvangsmakt (jf. nærmere om dette i kapittel 3). Dette er perspektiver av sentral betydning for forståelsen av fenomenet vold mot kvinner og er en forutsetning for å iverksette effektive tiltak.

I henhold til mandatet skal utvalget utrede stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep av nåværende og tidligere samlivspartner. Utvalget kan også vurdere om utredningen skal omfatte vold fra andre nærstående personer.

Hovedfokus i utvalgets utredning er vold mot kvinner fra nåværende og tidligere samlivspartner. Utvalget har imidlertid valgt å også inkludere vold fra andre familiemedlemmer – for eksempel hvor mor utsettes for vold fra et voksent barn. Dette er en av grunnene til at utvalget benytter betegnelsen «menns vold mot kvinner i nære relasjoner». Utvalget har lagt vekt på likhetspunktene i relasjonen mellom nåværende og tidligere samlivspartner og andre nære familierelasjoner. For eksempel vil nærheten i relasjonen mellom mor og sønn ha stor betydning for deres opplevelse av volden og vurderingene av det å leve i en situasjon med vold.

I henhold til mandatet skal utvalget vurdere hvordan det offentlige apparatet møter kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep og om dagens tilbud ivaretar det samlede behov for bistand som denne gruppen har. Utvalget skal også vurdere behovet til særlig utsatte grupper; for eksempel kvinner med minoritetsbakgrunn, kvinner med funksjonshemming og eldre kvinner. Utvalget har valgt å belyse situasjonen til en rekke særlige sårbare grupper i utredningen – kvinner med minoritetsbakgrunn, kvinner med funksjonshemming, yngre og eldre kvinner. Også kvinner som utsettes for vold fra partner i forbindelse med prostitusjon, kvinner med rusproblemer og kvinner med psykiske problemer er i noen grad omtalt i utredningen. Utvalget har valgt å integrere beskrivelsen av særlige utsatte grupper i alle deler av utredningen og ikke bare i vurderingen av hjelpetilbudene slik mandatet foreskriver.

Den volden som nasjonale minoriteter opplever i nære relasjoner er i liten grad belyst i utredningen. Utvalget vil her påpeke at det finnes svært lite data og understreker behovet for at det frembringes mer kunnskap om disse gruppene.

Vold mot kvinner i nære relasjoner omfatter også kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Dette er imidlertid områder som utvalget mener faller utenfor hva mandatet er ment å omfatte. Disse problemstillingene er gitt en bredere omtale i handlingsplaner og tiltaksplaner utgitt av Barne- og familiedepartementet, og blir derfor ikke behandlet som selvstendige temaer i denne utredningen. Det er også andre forhold som utvalget har valgt å avgrense seg mot. Dette gjelder for eksempel vold og overgrep som kvinner med funksjonshemming opplever fra en personlig hjelper som ikke er et familiemedlem.

Utvalgets avgrensninger innebærer at flere viktige grupper faller utenfor utredningens fokus. Utvalget understreker at det er behov for økt offentlig satsning på disse områdene, og at oppmerksomheten rettes også mot disse gruppene i andre sammenhenger hvor det er mulig å behandle disse problemstillingene i større bredde.

I henhold til mandatet skal utvalget foreta en gjennomgang av barns behov for hjelp, samt foreta en vurdering av hvordan tilbudet kan forbedres gjennom henholdsvis krisesentrene og hjelpeapparatet for øvrig. Utvalget skal videre foreta en vurdering av hvordan krisesentertilbudet kan styrkes, også i forhold til barna. Da mandatet eksplisitt fremhever at situasjonen for volds- og trusselutsatte kvinner skal utgjøre hovedfokus i utvalgets arbeid, har utvalget valgt å fokusere særlig på barnas rolle som eksponert for fars vold mot mor. Det er lagt mindre vekt på å belyse vold og seksuelle overgrep som rammer barna direkte. Utvalget har i denne forbindelse lagt stor vekt på at disse temaene forutsetter en bredere og langt mer omfattende utredning enn det som er mulig innenfor rammene for utvalgets arbeid. Utvalget vil derfor anbefale at disse temaene belyses i en bredere sammenheng, for eksempel i en selvstendig offentlig utredning eller stortingsmelding.

Utvalget er i mandatet bedt om å se nærmere på hvordan det forebyggende arbeidet kan styrkes gjennom tilbud til menn som utøver vold. Utvalget har lagt til grunn en noe bredere tilnærming i fremstillingen av menn som utøver vold enn det mandatet foreskriver, for eksempel ved å integrere voldsutøverens situasjon i beskrivelsen av fenomenet vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Voldsutøverens situasjon inngår også i vurderingen av hjelpetilbudet og rettsapparatet. Utvalget har videre lagt vekt på å belyse voldsutøveren både i relasjon til den voldsutsatte og eventuelle barn, og som selvstendige individer. Begge tilnærminger er nødvendige for å kunne styrke det voldsforebyggende arbeidet og for å sikre et tilfredsstillende hjelpetilbud til voldsutøvende menn med sikte på endring av atferd.

I mandatet fremgår det også at utvalget skal: «… beregne de samfunnsmessige omkostningene av denne volden. » Å beregne de samfunnsmessige omkostningene forutsetter imidlertid at det foreligger tilfredsstillende tall for omfanget av menns vold mot kvinner i nære relasjoner som kan danne grunnlag for en slik beregning. Slike tall foreligger ikke i dag. Utvalget har derfor valgt å avgrense mandatet i retning av å gi en oversikt over relevante internasjonale undersøkelser som belyser samfunnsmessige omkostninger av vold mot kvinner. Det redegjøres også for modeller for en slik beregning, samt foretas en vurdering av overføringsverdien av slike undersøkelser til norske forhold. Dette er nærmere beskrevet i utredningens kapittel 4.

2.5 Utvalgets arbeidsmåte

Utvalget har i perioden september 2001 til desember 2003 hatt 20 møter, hvorav åtte møter har gått over to dager og ett møte har gått over tre dager. I tillegg har utvalgets medlemmer deltatt på fagdager og seminarer avholdt i egen regi.

Utvalget har valgt å dele seg inn i mindre tematiske grupper som har arbeidet parallelt med det samlede utvalget. Disse har omfattet ulike fokusområder som utvalget mente trengte utdypning: Voldsutsatte kvinner og deres situasjon, inkludert krisesentrenes rolle; voldsutøvende menn og behandlingstilbud; barn som vokser opp i familier med vold; helsevesen og rettsmedisin; politi- og rettsvesen; sosialapparat og trygderettigheter; vold og kultur, tradisjon, religion og etikk; samt organisering og samordning av tjenester til voldsutsatte.

Med sikte på førstehåndsinformasjon og muligheten til å innhente mest mulig kunnskap om feltet vold mot kvinner og barn i nære relasjoner, valgte utvalget å avholde så mange av sine utvalgsmøter som mulig i løpet av 2001 og 2002 i tilknytning til sentrale fagmiljøer på feltet. Møtene ble lagt opp med en innledende dialog med aktørene, etterfulgt av utvalgets interne møte. Møtene ble avholdt hos: Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Hordaland politidistrikt, Trondheim Krisesenter, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Alternativ til vold, Familievoldsprosjektet i Molde, samt Likestillingssenteret.

Enkelte av utvalgsmøtene ble organisert i umiddelbar tilknytning til fagdager/konferanser som utvalget har arrangert i løpet av sin funksjonstid, jf. pkt. 2.5.2 nedenfor. En rekke fagpersoner fra inn- og utland ble benyttet som innledere ved de ulike arrangementene. Foruten å reise en del viktige problemstillinger om vold mot kvinner, har denne arbeidsformen gjort det mulig for fagmiljøer å kanalisere innspill til utvalget, som senere er blitt integrert i utvalgets diskusjoner og arbeid. Gjennom disse arrangementene har fagmiljøene på ulike steder i landet også fått mulighet til å dele kunnskap med hverandre og dermed gitt mulighet til kompetansespredning og nettverksbygging. Etter hvert seminar/fagdag er det utarbeidet kompendier med sikte på å gjøre kunnskapen tilgjengelig for deltakerne og andre interesserte.

2.5.1 Fagmiljøer og ressurspersoner

Utvalget har gjennom sin funksjonstid hatt samtaler med eller mottatt brev, innspill og litterære bidrag fra voldsutsatte kvinner som har delt sine personlige erfaringer. Kvinnene har, med utgangspunkt i sine erfaringer, også gitt utvalget verdifulle synspunkter på forbedringsområder innen hjelpe- og behandlingsapparatet samt politi- og rettsvesen. Det er ikke gjort spesifikk referanse til disse innspillene i utredningen, av hensyn til å ivareta kvinnenes anonymitet.

Utvalgets medlemmer har deltatt på en rekke konferanser av relevans for utvalgets arbeid i inn- og utland. Slik medvirkning har blant annet bidratt til å innhente kunnskap og samle nasjonale og internasjonale erfaringer. Deltakelsen har også vært nyttig for å få oversikt over relevant forskning og litteratur, samt nettverkskontakter i forhold til utvalgets egne konferanser som ble avholdt i Norge i 2002–2003, jf. nedenfor.

Utvalget har dessuten, enten i sin helhet eller gjennom utvalgets arbeidsgrupper og sekretariat, hatt møter med en rekke fagmiljøer og ressurspersoner. Enkelte av disse har også sendt faglige innspill til utvalget i løpet av funksjonstiden. Oversikt over institusjoner, organisasjoner og fagpersoner som har bidratt til utvalgets arbeid gjennom møter, innspill, foredrag mv. er gjengitt i pkt. 2.5.5 nedenfor.

2.5.2 Fagdager og seminarer i utvalgets regi

Utvalget har i tråd med sitt mandat avholdt en rekke fagdager og seminarer.

Den 31. januar 2002 ble det holdt fagdag i Trondheim om «akuttberedskap innen helsevesenet overfor voldsutsatte kvinner og barn.» Dette tiltaket ble arrangert av Kvinnevoldsutvalget i samarbeid med NTNU/Voldtektsmottaket ved St. Olavs hospital. Målsettingen med fagdagen var å gi ressurspersoner på feltet tilbud om faglig oppdatering og informasjonsdeling, foruten å gi utvalget et grunnlag for å foreslå forbedringer i dagens rutiner og tilbud i helsevesenet til voldsutsatte kvinner og barn (Kvinnevoldsutvalget 2002a).

Den 4. juni 2002 arrangerte utvalget i samarbeid med Familievernkontoret i Molde seminaret «Når pappa slår mamma. En synliggjøring av barn i voldsfamilier.» Hensikten med denne dagen var å rette søkelyset på situasjonen for barn som vokser opp i familier med vold (Kvinnevoldsutvalget 2002b).

Utvalget arrangerte en høringskonferanse i samarbeid med Barne- og familiedepartementet den 17. juni 2002 om «Krisesentrenes utvikling og finansiering.» Høringskonferansen var et ledd i utvalgets forberedelse til å levere en delrapport til Regjeringen om disse spørsmål høsten 2002. I denne forbindelse var det viktig for utvalget å få kjennskap til hva krisesentrene mente om utviklingen av sentrene (Kvinnevoldsutvalget 2002c).

Den 26. september 2002 avleverte utvalget en delrapport til Justisministeren om krisesentrene og den planlagte omleggingen av tilskuddsordningen til krisesentrene (Kvinnevoldsutvalget 2002d).

Utvalget holdt videre en rundebordskonferanse med minoritetsrepresentantene i Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM) i Oslo den 24. september 2002. Konferansen hadde som målsetting å identifisere minoriteters erfaringer og bekjempelsesstrategier, de voldsutsattes behov, deres erfaringer med det eksisterende hjelpeapparatet, rammebetingelser, samt andre problemstillinger som oppleves relevante av minoritetsgruppene selv (Kvinnevoldsutvalget 2002e).

Utvalget har også vært opptatt av å samle kunnskap om internasjonale erfaringer på feltet. Den 4. november 2002 arrangerte utvalget i samarbeid med Home Office i London en fagdag om «Violence against women». En rekke sentrale temaer ble belyst, herunder hvordan offentlige myndigheter i London arbeider i forhold til vold mot kvinner i nære relasjoner. Utvalget fikk også presentert et prosjekt om beregning av samfunnsøkonomiske kostnader av vold mot kvinner.

I samarbeid med Biskop Gunnar Stålsett i Oslo ble det 4. mars 2003 arrangert et dialogmøte «Trossamfunn i forhold til vold mot kvinner og familievold». Hensikten med møtet var å opprette en dialog om trossamfunnenes strategier for å motvirke menns vold mot kvinner i nære relasjoner (Kvinnevoldsutvalget 2003a).

Den 24. mars 2003 ble det avholdt en idédugnad om organisering av hjelpetilbudet for voldsutsatte kvinner og barn. Dagen ble arrangert i samarbeid med Kompetansesenter for voldsofferarbeid, og hadde som mål å samle ideer til hvordan fremtidens hjelpetilbud til kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner kan ivaretas bedre og mer helhetlig enn det som er tilfelle i dag (Kvinnevoldsutvalget 2003b).

2.5.3 Eksterne oppdrag

Ragnhild Hennum ved Institutt for kriminologi og rettsosiologi, avd. kriminologi har på oppdrag fra Kvinnevoldsutvalget utredet ulike spørsmål knyttet til politi og rettsvesen, samt Kvinnofrid i Sverige. Hun har også bistått utvalgets sekretariat med skrivearbeid, samt har bidratt i arbeidet med å kvalitetssikre innholdet i utvalgets utredning.

Utvalget har videre satt i verk undersøkelser på enkelte områder hvor datagrunnlaget har vært mangelfullt:

  • I samarbeid med Helle Nesvold, Legevakten i Oslo og Carin Nordenstam, Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, har utvalget foretatt en kartlegging av helsetjenestens tilbud til kvinner utsatt for vold i samliv, voldtekt og seksuelle overgrep, samt til barn utsatt for fysiske og seksuelle overgrep.

  • Kristin Skjørten ved Institutt for samfunnsforskning har for utvalget foretatt en gjennomgang av ulike måter å definere vold, samt forklaringer og forståelser på feltet. Dette arbeidet er benyttet som underlag for utredningens kapittel 3.

  • Ole Kristian Hjemdal ved Kompetansesenter for voldsofferarbeid har på oppdrag fra utvalget gjort en sammenstilling av forekomstdata knyttet til menns vold mot kvinner. Dette bidraget er brukt som underlag for utredningens gjennomgang av temaet i kapittel 4.

  • Jenny Clarhäll og Linda Wietfeldt, begge tilknyttet Samfunnsøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, har laget en rapport for utvalget om samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til vold mot kvinner i nære relasjoner. Prosjektet er gjennomført i regi av Likestillingssenteret og omfatter blant annet en redegjørelse for internasjonale undersøkelser om slike kostnader. Dette arbeidet er benyttet som underlag for redegjørelsen for temaet i utredningens kapittel 4.

  • Signe Myklebust ved Dialogsenteret Emmaus har vært sekretær for dialogmøtet med trossamfunn som utvalget gjennomførte i mars 2003. På oppdrag fra utvalget har hun også gjennomført en intervjurunde med medlemmer fra enkelte trossamfunn om deres strategier mot vold i nære relasjoner.

  • Det følger av utvalgets mandat at utvalget skal utrede hvorvidt dagens taushetspliktsregler er til hinder for samarbeid mellom relevante instanser på feltet. Tor Geir Myhrer ved Justisdepartementet har i denne forbindelse foretatt en gjennomgang og vurdering av dagens regelverk knyttet til ulike instansers taushetsplikt. Dette innspillet er benyttet som underlag for redegjørelsen i utredningens kapittel 11.

2.5.4 Konsulenter og bidragsytere

En rekke fagpersoner har vært konsulenter, hatt skriveoppdrag eller har bidratt med innspill til utvalget eller utvalgets arbeidsgrupper:

  • Wenche Jonassen, Kari Stefansen, Randi Saur, Olaug Juklestad og Vibeke Stang Lingås (alle ved Kompetansesenter for voldsofferarbeid)

  • Marius Raakil (Alternativ til vold)

  • Liv Langberg (Sosionom)

  • Kari Ormstad (Rettsmedisinsk Institutt, Oslo)

  • Vigdis Bratz (Norsk Krisesenterforbund)

  • Edith Lindstad (Oslo kommune Opplæringsetaten)

  • Solveig Ude (Furuset Helsestasjon)

  • Hilde Grimstad (Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Det medisinske fakultet, NTNU i Trondheim)

  • Anne Brita Normann (Justisdepartementet)

  • Line Nersnæs (Justisdepartementet).

2.5.5 Bidragsytere gjennom møter, faglige innspill, foredrag mv.

  • Alla Kvinnors Hus, Stockholm v/Catarina Andersson m.fl.

  • Alternativ til vold, Oslo v/Per Isdal, Iselin Sæthre, Marthe Førland, Ingunn Askeland, Judith van der Veele Gjøen og Pål Kristian Molin

  • Amtsykehuset Århus v/Ole Brink

  • Australian Domestic & Family Violence Clearinghouse, Sydney v/Lesley Laing m.fl.

  • Barnevernvakten i Bergen v/Nils Askvik og Åge Kulleseid

  • Bistandsadvokat Berit Langeland, Trondheim

  • Bistandsadvokat Bente Roli, Oslo

  • Bistandsadvokat Roar Vegsund, Bergen

  • Bjørgvin Familievernkontor, Bergen v/Inger Gallefoss

  • Brottsoffermyndigheten, Umeå v/Britta Bjelle og Gudrun Nordborg

  • Crown Presecution Service, London v/Paula Jack

  • Det norske Baptistsamfunn, Oslo v/Elsa J. Paulsen

  • DIXI Ressurssenter for voldtatte, Oslo v/Herdis R. Magerøy m.fl.

  • Familievoldsprosjektet ved Stovner Politistasjon, Oslo Politidistrikt v/Dag Simen Grøtterud

  • Foreign and Commonweath Office, London v/Heather Harvey

  • Frelsesarmeen, Oslo v/Solfrid Bakken

  • Fylkesbarnevernet i Vest-Agder v/Siri Søftestad

  • Fylkeslegen i Sør-Trøndelag v/Liv Haugen og Hilde Bratlien

  • Fylkeslegen i Vestfold v/Solveig Nordahl

  • Fyren, Stockholm v/Barbro Metell og Birgitta Lychner

  • Gurduara Sri Guru Nanak Dev Ji, Oslo v/Kulwant Singh Brar

  • Heidrunsenteret Trondheim v/Karin Næsje

  • Helseforum for kvinner, Oslo v/Nina Torgersen m.fl.

  • Home Office, Policing & Reducing Crime Unit, London v/Alana Diamond og Sarah Jane Lilley

  • Hordaland politidistrikt, Familievoldsprosjektet, Bergen v/Gunnar Jenssen og Rolf B. Wegner

  • Høgskolen i Oslo v/Halldis Leira

  • Insitutt for klinisk sexologi og terapi, Oslo v/Thore Langfeldt

  • Islamsk Kvinnegruppe Norge, Oslo v/Line Nyjordet

  • Islamsk Råd, Oslo v/Lena Larsen

  • Kirkens ressurssenter for seksuelle overgrep, Oslo v/Elisabeth Torp og Trine Anstorp

  • Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, Oslo v/Steven Meglitsch, Lloyda Quesada, Abdi Daha, Madhu Sharma, Ahmed Bozgil og Saera Khan

  • Kriminalomsorgen Region Vest v/Leif Waage

  • Kriminalomsorgens utdanningssenter, Oslo v/Yngve Hammerlin

  • Krisesenteret i Bergen v/Greta Faye Anfinsen og Lisbeth Mosaker

  • Landsorganisationen af Kvindecentre, København v/Anne Mau og Caroline Osander

  • Ligestillingsministeriet, København v/Vibeke Abel

  • Likestillingssenteret, Oslo v/Ingunn Yssen, Mona Larsen-Asp m.fl.

  • Manscentrum, Stockholm v/Per Elis Eliasson

  • Minhaj-ul-Quran, Oslo v/Nasim Khaliq

  • MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner, Oslo v/Fakhra Salimi m.fl.

  • Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Oslo v/Geir Borgen

  • National Probation Directorate, London v/Sue Pearce

  • Nationellt råd för kvinnofrid, Sverige v/Ingegerd Sahlström,

  • Nettverk for kvinner med funksjonshemming v/Solveig H. Johansen, Kristin Madsen m.fl.

  • Newham Asian Women’s Shelter, London v/Shabana Sharif m.fl.

  • Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim v/Torstein Vik

  • Norsk Institutt for By- og Regionsforskning, Oslo v/Thomas Haaland, Sissel Sverdrup og Ivar Brevik

  • Norsk Krisesenterforbund v/Synnøve Andrine Kjeldsrud

  • NSW Attorney General’s Department, Violence Against Women Specialist Unit v/Gaby Marcus, Jane Wangmann, m.fl.

  • Oslo Bispedømmeråd v/Inger Nesvåg

  • Oslo kommune, Byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester v/Aud Blinge

  • Oslo Krisesenter v/Tone Skjelbostad, Lisa Ormseth Prøis m.fl.

  • Oslo kristne senter v/Roberto Opheim og Wenche Sævereide

  • Oslo Røde Kors Internasjonale Senter v/Eva Khan og Camilla Kayed.

  • Psykososialt senter for flyktninger, Oslo v/Solveig Dahl

  • Redd Barna, Oslo v/Turid Heiberg

  • Rettsmedisinsk Insitutt, Oslo v/Bente Mevåg

  • Rådgivningskontoret for Kriminalitetsofre, Fredrikstad v/Svein Erik Waters

  • Samrådet i Trondheim blant annet ved representanter for Trondheim kommune, voldtektsmottaket, Senter mot incest, familievernkontoret og politiet

  • Selvhjelp for innvandrere og flyktninger v/Gerd Fleischer

  • Sentralsjukehuset i Sogn og Fjordane, BUP v/Inge Nordhaug

  • Sinnemestringsprosjektet Trondheim v/Grethemor Skagseth Haugan og Jim Aage Nøttestad.

  • Helsedepartementet v/Inger Johanne Kvarme

  • Sosial- og helsedirektoratet v/Ellinor Major, Per Stolanowski m.fl.

  • St. Olavs hospital v/Valborg Sund, Inggaard Lereim, Kjell Berntsen, Bente Iversen, Arne Myhre, Bjørn Backe, Olav A. Haugen og Eva Aagard

  • Standing Together against Domestic Violence, London v/Beryl Foster m.fl.

  • Støttesenter mot Incest, Oslo v/ Marianne Lind

  • Syvendedags Adventistsamfunn v/Turid Myklebust

  • Tana kommune v/Ingrid Smuk Rolstad

  • Åse Texmo, Bergen

  • The Muslim College London, v/Maulana Raza

  • Trondheim Krisesenter v/Brit Anna Lie, Berit W. Pettersen, Inger Lisbeth Heggland m.fl.

  • Tøyen psykiatriske poliklinikk, Oslo v/Touraj Ayazi

  • Universitetet i Oslo, Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisin v/Bernadette N. Kumar og Anne Karin Valle

  • Universitetet i Oslo, Institutt for kriminologi og rettssosiologi v/Kristin Hobson, Marianne Brantsæter og Jane Dullum

  • Universitetet i Oslo, Institutt for kulturstudier v/Kari Vogt

  • University of North London, Child and Woman Abuse Studies Unit v/Liz Kelly

  • University of Toronto, Dept. of Sociology and Equity Studies in Education v/Sherene Razak

  • Utlendingsdirektoratet v/Hans-Henrik Hartmann, Ebba Thommessen, Kari Stokkeland, Bente Aastad og Cathrine Qvale

  • Vennenes samfunn v/Marit Kromberg

  • Vern for eldre, Bydel Lambertseter Oslo kommune v/ Oddveig Hage m.fl.

  • Violent & Youth Crime Reduction Unit, London v/Ruth Pope

  • Women Equality Unit, London v/Maria Alexandri og Lauren Rees

  • World Islamic Mission v/Amber Khan og Abid Raja

  • Østfold Politidistrikt v/Familievoldskoordinator Ingvar Brødske

Til toppen
Til dokumentets forside