Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2013: 5

Når det virkelig gjelder…— Effektiv organisering av statlige forsterkningsressurser

Til innholdsfortegnelse

4 Grunnberedskapen

For å se de statlige forsterkningsressursene i en sammenheng, kan man betegne den til enhver tid eksisterende beredskap som forefinnes i de ulike sektorer, som en grunnberedskap. Denne grunnberedskapen vil i gitte situasjoner kunne ha behov for statlig forsterkning i form av materiell, personell eller kompetanse. For å få et klarere bilde av samfunnsoppdraget til de statlige forsterkningsressursene gis det under en beskrivelse av grunnberedskapen og forholdet mellom denne og de statlige forsterkningsressursene

Figur 4.1 

Figur 4.1

4.1 Prinsippene for krisehåndtering

Prinsippene om ansvar, likhet og nærhet i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskapsarbeidet ble lansert i St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet – veien til et mindre sårbart samfunn. I Meld. St. 29 (2011-2012) Samfunnssikkerhet, ble samvirkeprinsippet introdusert. Disse prinsippene må legges til grunn som retningsgivende også i arbeidet med å tilpasse de fremtidige, statlige forsterkningsressursene.

Ansvarsprinsippet innebærer at den myndighet, virksomhet eller etat som til daglig har ansvaret for et område, også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og utøvende tjeneste ved kriser og katastrofer.

Likhetsprinsippet innebærer at organisasjonen man opererer med under kriser skal være mest mulig lik den man opererer med til daglig.

Nærhetsprinsippet betyr at krisehåndteringen skal håndteres på et organisatorisk lavest mulig nivå.

Samvirkeprinsippet stiller krav til at myndighet, virksomhet eller etat har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

4.2 Kommunal beredskap

Kommunene har et grunnleggende ansvar for befolkningens sikkerhet og trygghet. Alle uønskede hendelser som finner sted, skjer i en kommune og alle kriser og katastrofer som oppstår, vil berøre eller vil måtte håndteres av en kommune. Kommunene utgjør det lokale fundamentet i den nasjonale beredskapen og er derfor viktige bærebjelker i det norske beredskapsarbeidet. De har ansvaret for primærhelsetjenesten og brannvesen, men også for andre samfunnstjenester som kommunale veger, drift av vannverk, kloakk, ledningsnett og renovasjon. Både ansvars- og nærhetsprinsippet og forvaltningsmessig praksis tilsier at kommunene har ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap på det lokale nivået. Kommunens ledelse vil derfor i kriser måtte fremstå som kriseledere. I ekstremvær med sterk kulde og langvarig bortfall av strøm vil eksempelvis kommunens eget apparat måtte håndtere vanskelige situasjoner overfor pleietrengende, samtidig som ødelagt infrastruktur og uframkommelige veier vil utfordre lokalbefolkningens evne til å gjennomføre daglige gjøremål.

Større, uønskede hendelser er ventet å øke både i omfang og frekvens som følge av klimaendringer og ekstremvær. Orkaner og kraftige stormer er en av de formene for ekstremvær som forårsaker størst skader i Norge, særlig i kombinasjon med stormflo.

Kommunene vil trenge bistand til å håndtere ulike oppgaver i en krisesituasjon, eksempelvis:

  • evakuering

  • innkvartering og forpleining

  • forsyningsstøtte til redningsmannskaper

  • nødstrøm ved strømstans

  • ivaretakelse av skadde personer

  • kriseledelse

  • vakthold ved ras og vegbrudd

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) ble innført i 20101. Kommunene har gjennom loven en generell beredskapsplikt basert på en sektorovergripende risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse). Ansvaret for den helhetlige risiko- og sårbarhetsanalysen er tillagt kommunestyret.2

Beredskapsplikten vil bidra til at kommunene samordner sin beredskap mot ulykker og kriser. Den skal ikke erstatte eksisterende beredskapsforpliktelser som følger av sektorregelverket, eksempelvis brann- og eksplosjonsvernloven, forurensningsloven, helse- og sosialberedskapsloven, strålevernloven, kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven, forsyningsloven og vannrenseloven, for å nevne de mest relevante, men komplettere disse.

Det overordnede kommunale fokuset på beredskap skal bidra til å kartlegge, ansvarliggjøre og systematisere arbeidet med lokale og regionale ROS-analyser. Det angis minimumskrav til kommunenes krisehåndteringsevne, blant annet krav om plan for kriseledelse, varsling, evakuering og informasjon til publikum og media. Det følger av Sivilbeskyttelsesloven og forskrift om kommunal beredskapsplikt at kommunene skal kartlegge hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen, og legge kartleggingen til grunn for arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Kommunen skal påse at relevante offentlige og private aktører inviteres med i arbeidet med utarbeidelse av en risiko- og sårbarhetsanalyse. Kommunenes beredskapsplan skal øves annet hvert år på bakgrunn av scenario fra den helhetlige risiko- og sårbarhetsanalysen. Kommunen skal øve sammen med andre kommuner og relevante aktører der scenario og øvingsform gjør det hensiktmessig.3

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utarbeider hvert år en oversikt over beredskapsstatus i kommune-Norge. Oversikten gir viktige planforutsetninger for både lokale, regionale og nasjonale myndigheter, og brukes av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og fylkesmennene i oppfølgingen av samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt og lokalt nivå. Kommuneundersøkelsen 2012 er den tiende i rekken siden 2002 og viser fremgang innenfor samfunnssikkerhetsarbeidet lokalt sammenlignet med forrige undersøkelse i 2010. 4Av landets 430 kommuner besvarte 358 undersøkelsen, noe som gir en svarprosent på 83.

Undersøkelsen bekreftet at mange kommuner er godt i gang med arbeidet innen samfunnssikkerhet og beredskap. Åtte av ti kommuner har gjennomført en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse. To av tre kommuner oppgir at de har utarbeidet en overordnet beredskapsplan med utgangspunkt i en helhetlig risiko og sårbarhetsanalyse, og i løpet av de siste to år har åtte av ti kommuner oppdatert sin beredskapsplan. Ni av ti kommuner har i løpet av de siste fire årene øvet planen. Av disse har to av fem øvet planen i 2011. Det er innenfor områdene vann og avløp, brann- og redningstjeneste, samt helse- og sosialtjenester flest kommuner har gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse. Over halvparten av kommunene har gjennomført en analyse for disse områdene. Etter at krisestøtteverktøyet CIM ble anskaffet for Fylkesmannen og kommunene i 2009, har to av tre kommuner gjennomført opplæring i CIM gjennom Fylkesmannen. Når det gjelder bruk av CIM i forbindelse med hendelser hvor det er naturlig for kommunen å ta verktøyet i bruk, svarer tre av ti kommuner at de har tatt i bruk loggmodulen, mens én av ti har tatt i bruk planmodulen.

To av tre kommuner har satt kriseråd/kriseledelse i løpet av de siste fire årene som følge av uønskede hendelser i kommunen. Flertallet av kommunene oppgir hendelser innenfor helse- og sosialtjenester og/eller naturutløste hendelser som årsak til at de har satt kriseråd/kriseledelse. Kommunenes kriseledelsesplan skal legge til rette for å koordinere og lede alle kommunale tiltak når krisen oppstår. Dette gjelder kriseledelse på overordnet nivå i kommunen, og ikke skadestedsledelse. Brann- og redningstjeneste er det området hvor flest kommuner samarbeider. Sju av ti kommuner oppgir at de samarbeider på dette området.

Undersøkelsen viser at brann- og redningstjenesten, vann og avløp, kriseledelse og pleie- og omsorgstjenesten i kommunene i stor grad baserer seg på fasttelefon, mobiltelefon og Internett. Svært få kommuner oppgir at de har alternative operatører dersom deres hovedleverandør av tjenesten er uten dekning.

Seks av sju kommuner oppgir at de har tatt inn flom- og skredfare i arealplanleggingen de siste fire år. Markant flere kommuner enn i tidligere undersøkelser oppgir at de har gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse innen elektrisitetsforsyning. Flere kommuner oppgir også å ha utarbeidet en beredskapsplan på området, og betydelig flere kommuner enn tidligere oppgir at elektrisitetsforsyning var tema for siste øvelse i krisehåndtering. Ved bortfall av elektrisk kraft har om lag én av fem kommuner en plan som dekker bortfall i to til tre døgn. Om lag én av fem kommuner har en plan som dekker bortfall i ett døgn eller mindre. Drøyt én av åtte kommuner har en plan som dekker bortfall i en uke eller mer.

Selv med lov og forskrift omtalt ovenfor, og i lys av hendelser som har inntruffet de senere årene, samt at mange av kommunene er små og sårbare, er det grunn til å anta at det er et betydelig forbedringspotensial innenfor samfunnssikkerhet og beredskap på lokalt nivå. Til tross for manglene betrakter utvalget den kommunale beredskapsplikten som en nødvendig og uerstattelig del av samfunnsberedskapen. Utvalget mener at det kan forventes at fremtidige strukturreformer med større kommuner vil kunne gjøre den kommunale grunnberedskapen mer robust og velfungerende enn i dag.

Brannvesenet

Brannvesenet er kommunenes viktigste tekniske beredskaps- og redningsressurs.5

Justis- og beredskapsdepartementet er landets øverste brannvernmyndighet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, utgjør nasjonal brannmyndighet overfor kommunale brann- og redningsvesen. Myndigheten er forankret i brann- og eksplosjonsvernloven6.

Øverste lokale brannvernmyndighet i kommunen er kommunestyret. Kommunestyret har ansvaret for at kommunen etablerer og drifter et brann- og redningsvesen som ivaretar kommunestyrets oppgaver etter brann- og eksplosjonsvernloven. Gjennom loven, samt forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen (Dimensjoneringsforskriften), gis kommunene føringer for organisering, utrustning og bemanning av brannvesenet slik at lovpålagte oppgaver blir tilfredsstillende utført7.

Brann- og eksplosjonsvernloven8 pålegger kommunene å samarbeide om lokale og regionale løsninger av forebyggende og beredskapsmessige oppgaver for best mulig utnyttelse av de samlede ressursene. Dette innebærer at det enkelte brannvesen kan ha et regionalt ansvar som strekker seg ut over egen kommunegrense.

Brannvesenet skal: 9

  1. gjennomføre informasjons- og motivasjonstiltak i kommunen om fare for brann, farer ved brann, brannverntiltak og opptreden i tilfelle av brann og andre akutte ulykker

  2. gjennomføre brannforebyggende tilsyn

  3. gjennomføre ulykkesforebyggende oppgaver i forbindelse med håndtering av farlig stoff og ved transport av farlig gods på veg og jernbane

  4. utføre nærmere bestemte forebyggende og beredskapsmessige oppgaver i krigs- og krisesituasjoner

  5. være innsatsstyrke ved brann

  6. være innsatsstyrke ved andre akutte ulykker der det er bestemt med grunnlag i kommunens risiko- og sårbarhetsanalyse

  7. etter anmodning yte innsats ved brann og ulykker i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen

  8. sørge for feiing og tilsyn med fyringsanlegg.

I tillegg til de lovpålagte oppgavene, kan kommunen legge andre oppgaver til brannvesenet, med forbehold om at disse ikke svekker gjennomføringen av oppgavene som er nevnt i loven.

Brannvesenets operative beredskap dekker hele landet og kan settes i innsats på meget kort varsel. Innsatstiden skal ikke overstige ti minutter i tettbebyggelse med særlig fare for rask og omfattende brannspredning, i strøk med konsentrert og omfattende næringsdrift og lignende, og til sykehus/sykehjem osv. Innsatstiden i tettsteder for øvrig skal ikke overstige tjue minutter. Utenfor tettsteder bør innsatstiden ikke overstige tretti minutter. Første innsatsstyrke vil bestå av minimum 4 personer, og 10-15 minutter etter at førsteinnsats er iverksatt, vil det være tilgjengelig en styrke på minst 12-14 personer.

I de største kommunene er beredskapen basert på døgnkasernerte konstabler som oppholder seg på brannstasjonen i påvente av alarm og utrykning. Tiden fra alarmering til utrykning med nødvendig materiell vil være ca. ett minutt i byer og større steder, og 3-8 minutter i landet for øvrig. I mindre kommuner er beredskapen basert på deltidspersonell som normalt rykker ut fra egen bolig eller arbeidsplass, der de ved alarm først drar til brannstasjonen i privatbiler og deretter rykker ut med brannbiler.

Samlet innsatsstyrke i et brannvesen er minst 16 personer, hvorav minst fire skal være kvalifisert som utrykningsledere. Et vaktlag består av minst én utrykningsleder og tre brannkonstabler/røykdykkere. Støttestyrke består av fører for tankbil og/eller høyderedskap.

Det er om lag 316 kommunale brannvesen i Norge ifølge oversikter fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.10 Mange brann- og redningsvesen har, av beredskapsmessige hensyn, flere brannstasjoner som gjør at det totale antall brannstasjoner er 65111.

De fleste kommunene i landet har et brannvesen bemannet med deltidsansatt personell, mens større byer og tettsteder har heltidsansatt personell, eller en blanding av de to kategoriene. Det er ca. 12 000 ansatte i brannvesenet, hvorav 8350 i deltidsstillinger og ca. 3650 i heltidsstillinger. Av disse er det registrert ca. 5050 røykdykkere og 1780 kjemikaliedykkere, og det ble benyttet i overkant av 540 årsverk til tilsyn, informasjons- og motivasjonstiltak og annet forebyggende arbeid i 201012.

Feiervesenet utgjør ca. 600 årsverk13. Dette fordeles med ca. halvparten på feiing og den andre halvparten på tilsyn med fyringsanlegg.

Norges brannskole i Tjeldsund står for utdanningen av brannbefal og heltidspersonell, mens det ennå ikke er etablert en tilfredsstillende ordning for utdanning av deltidspersonell, delvis forårsaket av manglende kapasitet på brannskolen. Formell opplæring av deltidspersonell ble startet høsten 2001.

Mange større brannvesen har utdannede redningsdykkere som kan settes inn ved ulykker i sjø og vann.

De kommunale brannvesen er kjernen i den interkommunale beredskapen mot akutt kjemikalie- og oljeforurensning. Beredskapen er organisert i 33 regioner lokalisert til tilsvarende mange vertsbrannvesen på landsbasis. Disse er øvet og utstyrt for dette formålet. Beredskapsregionene styres av interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA).14

Kommunenes netto driftsutgifter til brannvesenet utgjorde nesten 3 milliarder kroner (2010), noe som tilsvarer ca. 617 kroner per innbygger15.

Pågående arbeid innenfor brann og redningsområdet

Justis- og beredskapsdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe som i løpet av 2013 skal levere en anbefaling om organiseringen av brannvesenet i Norge. Arbeidsgruppen skal gjennomgå hvordan de samlede ressursene som i dag benyttes i brann- og redningsvesenet, kan nyttiggjøres best mulig og i samhandling med andre beredskapsaktører, blant annet med tanke på styrket beredskap og håndteringsevne.

Arbeidsgruppen skal vurdere styrker og svakheter ved dagens organisering, og sentrale utviklingstrekk av betydning for brann- og redningsvesenet og nødalarmeringstjenesten i årene fremover. Arbeidet skal resultere i forslag til tiltak og alternative løsningsmodeller for å møte samfunnets behov og fremtidens utfordringer. Endringer i brannvesenet som følge av dette, kan ha betydning for innretningen av Sivilforsvaret i fremtiden.

Primærhelsetjenesten

Kommunene skal etter Helse- og omsorgstjenesteloven16 sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. Kommunene skal yte primærhelsetjenester som hjemmesykepleie, fastlege og legevakt, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3.2.

Kommunene skal sørge for tilstrekkelig helseberedskap, nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester til befolkningen under kriser. De som har ansvaret for helse- og sosialtjenesten har en lovbestemt plikt til å utarbeide beredskapsplanverk for å verne liv og helse, samt bidra til nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester.17

Akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus og spesialisthelsetjenesten utgjør kjernen i helsetjenestens normalberedskap. Akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus består av medisinsk nødmeldetjeneste, kommunal legevaktordning og ambulansetjenesten.18

I henhold til forskriften har kommunen ansvar for:

  1. etablering og drift av et fast legevaktnummer som er betjent hele døgnet

  2. etablering og drift av Legevaktsentral (LV-sentral)

  3. kommunikasjonsberedskap og nødvendig kommunikasjonsutstyr for helsepersonell i akuttmedisinsk beredskap i kommunen

  4. samarbeid med regionale helseforetak for å samordne kommunikasjonen mellom den kommunale legevaktordningen og øvrige akuttmedisinske tjenester.

Det regionale helseforetaket har ansvar for:

  1. etablering og drift av det til en hver tid gjeldende medisinske nødnummer innen det regionale helseforetaket

  2. etablering og drift av AMK-sentraler

  3. kommunikasjonsberedskap og nødvendig kommunikasjonsutstyr for ambulansetjenesten og andre deler av spesialisthelsetjenesten som inngår i det regionale helseforetakets beredskapsplan

  4. samarbeid med relevante parter for å sikre nødvendig samordning med LV-sentraler, brannvesen, politi, hovedredningssentral og andre samarbeidspartnere

  5. fastsettelse av hvilken AMK-sentral som skal ha overordnet koordineringsansvar og hvilke AMK-sentraler som skal ha mottak av medisinsk nødnummer i regionen.

Med kommunal legevaktordning menes en organisert virksomhet som gjennom hele døgnet skal vurdere henvendelser om øyeblikkelig hjelp, herunder foreta den oppfølging som anses nødvendig. Formålet med legevaktordningen er å sikre at befolkningen kan få nødvendig og kvalifisert førstelinje legehjelp når akutt behov oppstår, også utenom kontortiden.

Fastlegen plikter å delta i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelptjeneste i kontortid, herunder tilgjengelighet i helseradionettet/nødnettet og ivaretakelse av utrykningsplikten. Deltakelse i kommunal legevakt eller interkommunal legevakt utenfor ordinær åpningstid kommer i tillegg til andre allmennlegeoppgaver kommunen kan pålegge fastlegen å utføre.19

Kommuneoverlegen/kommunelegen i kommunene er medisinskfaglig rådgiver for kommunen. Systemansvaret påhviler rådmannen. Kommuneoverlegen har som regel som oppgave å være leder for hele legetjenesten, medisinsk ansvar for fastlegeordningen, legevakt, legevaktssentral, offentlige legeoppgaver i helsestasjonarbeid, skolelegetjenesten og tilsynsarbeidet i pleie og omsorg. De utøver medisinsk faglig rådgiving på alle nivå og påser at det blir helsefaglig vinkling inn i alt planarbeid. Ansvar for smittevern, miljørettet helsevern og oppgaver i samarbeid med ulike kompetansesentre hører inn under deres domene. Videre fører de tilsyn og gir råd om nødvendige tiltak og tjenester til all kommunal helsetjeneste.

Kommunene har i varierende grad inkorporert pleie- og omsorgstjenesten i den kommunale beredskapen. Dette er avgjørende for om tjenesten er tilgjengelig i helseradionettet og dermed inngår i den medisinske nødmeldetjenesten.

Spesialisthelsetjenesten – helseforetak

Helseforetakene organiserer ett eller flere sykehus, ambulansetjenesten, medisinsk nødmeldetjeneste og pasientreiser (inkludert syketransport). Det medisinske ansvaret for luftambulansetjenesten20 er lagt til utvalgte helseforetak. Regionalt helseforetak skal sørge for at personer i helseregionen tilbys nødvendige ambulansetjenester. Med ambulansetjenester menes bil-, båt, og luftambulansetjeneste som inngår i de regionale helseforetakenes akuttmedisinske beredskap utenfor sykehus. De regionale helseforetakene må i sin planlegging av ambulansetjenesten bl.a. ta hensyn til lokal organisering av legevakt og sykehusstruktur. Bil- og båtambulansetjenesten utgjør sammen med kommunal legevaktordning den lokale akuttmedisinske beredskapen.

Det regionale helseforetaket har blant annet ansvar for samarbeid med relevante parter for å sikre nødvendig samordning med LV-sentraler, brannvesen, politi, hovedredningssentral og andre samarbeidspartnere.

Helsevesenet i redningssammenheng betyr først og fremst den medisinske nødmeldetjenesten, ambulansetjeneste, legevakt og behandlere som kommer til skadestedet.

Nødmeldetjenesten er avhengig av samarbeid med berørte helsetjenester som ambulansetjenesten, legevakt, sykehus, pleie- og omsorgstjenesten, samt andre nødetater, rusmiddeletater, krisesentre, frivillige hjelpeorganisasjoner etc. Oversikt over samarbeidende parters organisasjon og funksjon, samt rutiner for alarmering og samhandling er derfor nødvendig.

Det er 155 Legevaktsentraler i Norge.

Det er anslått at kommunehelsetjenesten i Norge foretar 18 millioner konsultasjoner i løpet av et år. Av disse er 4,5 millioner øyeblikkelig hjelp, herunder 410 000 øyeblikkelig hjelp-innleggelser på sykehus, hvorav 44 000 er akuttsituasjoner21. Dette gjør helsevesenet til landets største beredskapsorganisasjon.

Samhandlingsreformen

Samhandlingsreformen ble iverksatt 1. januar 2012. Målet med samhandlingsreformen er å forebygge mer, behandle tidligere og samhandle bedre. Målene og hovedgrepene er beskrevet i Nasjonal helse- og omsorgsplan.22 Det er fastsatt nytt lovverk om folkehelse og kommunale helse- og omsorgstjenester.23 Kommunene har fått et økt ansvar for helsetjenestetilbudet til befolkningen, og gis ansvaret for å sørge for borgernes behov for helsetjenester, uavhengig av om tjenestene skal leveres av kommunal omsorgstjeneste eller av statlige sykehus. Tanken er at ansvaret skal gi kommunene et motiv til å satse på forebyggende helsevern, og dermed spare kostnader ved sykehusinnleggelse. Samordning av ansvaret for helsetjenester, sosialomsorg og eldreomsorg i kommunene skal bidra til en helhetlig tenkning hvor tilbudet til borgerne gis tidligst mulig, – helst forebyggende. Pliktige samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus skal forhindre at pasienter blir liggende på sykehus fordi hjemkommunen ikke har noe tilbud til dem. Mange av effektene, og også virkemidlene, vil komme gradvis de neste årene. Et eksempel på dette er innføring av et døgntilbud i kommunene, om øyeblikkelig hjelp som innføres gradvis med frist 2016. Pasienter og brukere skal få tidlig og god hjelp når de trenger det, og nærmest mulig der de bor. Det blir overført midler fra staten til kommunene for å ivareta de nye oppgavene som følger av samhandlingsreformen. Kommunenes ansvar og betydning i grunnberedskapen vil bli ytterligere styrket som følge av samhandlingsreformen.

Oppfølging innenfor helsesektoren etter 22/724:

Helsedirektoratet har ansvaret for en helhetlig oppfølging av anbefalinger fra evalueringsrapportene etter 22/7 innenfor helsesektoren. Oppfølgingstiltakene er kategorisert som følger:

  • Systemer og rutiner for oppfølging av pårørende og overlevende

  • Varsling og kommunikasjon blant annet knyttet til nødmeldetjenesten

  • Forsvarlig kommunikasjon mellom Nødnett og analogt nett i utbyggingsfasen

  • Nasjonale retningslinjer og felles planverk for samarbeidet mellom nødetatene på skadested, herunder samarbeid i usikrede områder blant annet «når skyting pågår»

  • Nasjonale standarder for pasient-triagering

  • Revisjon av regelverk, planer og prosedyrer, herunder gjennomgang og vurdering av endringsbehov i lov om helsemessig og sosial beredskap

Kompetanseutvikling og øvelser

Helsedirektoratet samarbeider med Politidirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om enkelte oppfølgingstiltak, blant annet om samarbeid på usikre skadested (skarpe oppdrag), utveksling av pasientinformasjon i katastrofer og andre områder etatene har felles. Ledelse og risikoforståelse vil bli vurdert som del av de enkelte tiltakene.

Det er grunn til å anta at resultatene av dette arbeidet vil styrke grunnberedskapen på plan- og ledelsessiden, og også gi innspill til forsterkningsressursenes utforming av bistandskonsepter.

4.3 Fylkesmannen

Fylkesmannen er regjeringens og statens øverste representant i fylket. Fylkesmannen har gjennom sin instruks25 et samordningsansvar for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i fylket. Samordningen innebærer samordning av informasjon, av ressursfordeling og av rapporteringsfunksjonene og gjelder både i fred, krise og krig. Samordningen skjer i hovedsak gjennom tverretatlige fylkesberedskapsråd i hvert fylke, støttet av fylkesmennenes interne krise- og samordningsstaber. Fylkesmannen er en pådriver og veileder i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap overfor kommuner og regionale virksomheter.

Med bakgrunn i Samordningsinstruksen, 26 kan Fylkesmannen i samråd med Politimesteren i gitte situasjoner iverksette den samlede regionale koordinering av hvordan en hendelse håndteres. Dette vil bare være aktuelt når det ikke er fare for liv og helse og når en hendelse omfatter flere nivåer og/eller flere kommuner.

4.4 Politiet

Politiet i Norge er et rikspoliti som ledes av Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet. Departementet har delegert en stor del av ansvaret til Politidirektoratet, som handler under justis- og beredskapsministerens konstitusjonelle ansvar. Politidirektøren er med sin ledergruppe den øverste ledelsen av etaten.

Politidirektoratet har ansvaret for den faglige ledelsen, styringen og utviklingen av politi- og lensmannsetaten og består av 130 ansatte. I tillegg til Politidirektoratet, består politi- og lensmannsetaten av 27 politidistrikt og syv særorganer. Politiets sikkerhetstjeneste er direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.

Politi- og lensmannsetaten i Norge består av ca. 12 000 ansatte totalt som danner en enhetlig politistyrke. Politiutdanningen i Norge er en allsidig høgskoleutdanning som skal sette politiets personell i stand til å løse alle typer politioppgaver.

Hvert politidistrikt ledes av en politimester som har ansvaret for all polititjeneste innenfor politidistriktet. Hvert politidistrikt har egen administrasjon og felles operasjonssentral. Operasjonssentralen tar i mot alle oppdragsmeldinger om ulykker, nødsituasjoner, andre farlige situasjoner, og når det er behov for øyeblikkelig hjelp. Operasjonssentralen skal ha oversikt over det som skjer i politidistriktet og skal raskt kunne dirigere politipatruljer og andre som er på vakt, dit det er behov for dem.

Særorgan er spesialenheter som er underlagt Politidirektoratet. De som er en del av påtalemyndigheten, er underlagt Riksadvokaten.

Kripos og Økokrim er bistandsorganer, og har ansvaret for å bekjempe den mest alvorlige kriminaliteten.

Politiets utlendingsenhet arbeider med asyl- og utlendingssaker, mens Utrykningspolitiet (UP) kontrollerer trafikken. Politiets data- og materielltjeneste har hovedansvaret for datasystemene og materiellet i etaten.

Norges grensekommissær for den norsk-russiske grense fører tilsyn med alle avtalene om grenseforholdene.

Politihøgskolen forestår grunn- og videreutdanning, forsking og utvikling innen politifag og kriminalitetsbekjempelse.

Det rettslige grunnlag for politiets oppgaver og plikter er angitt i politiloven § 1, 2. ledd, jf. Politiinstruksen § 2-1, 3. ledd, hvor politivirksomhetens mål angis:27

Gjennom sin virksomhet skal politiet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme borgernes rettssikkerhet, trygghet og velferd forøvrig.

§ 12-2 i politiinstruksen gir særskilte regler om politiets plikter i ulykkestilfelle:

Politiet plikter å sette iverk, lede og organisere ettersøkning- og/eller redningsaksjoner av en hvilken som helst art i samsvar med organisasjonsplan for redningstjenesten, fastsatt ved kgl. res. av 4. juli 1980.
Hvis ikke annen myndighet er pålagt ansvaret, skal politiet også ellers forestå redning av person eller gods som er eller står i fare for å bli skadet, og i tilfelle gjøre det som er mulig for å begrense skaden eller avverge faren, og for øvrig sørge for opprettholdelse av den alminnelige orden og sikkerhet på stedet. Så langt tjenesten og forholdene ellers tillater, kan politiet også bistå ved berging av gods.
Videre har politiet plikt til å ettersøke personer som er kommet bort under omstendigheter som gir grunn til å anta at det har skjedd eller kan skje en ulykke. Ved drukningsulykker plikter politiet å iverksette og lede sokning etter den forulykkede så langt det finnes rimelig og hensiktsmessig. § 10-6 kommer til anvendelse dersom noen er omkommet ved ulykken.
For øvrig påligger det politiet å varsle eller besørge varslet pårørende til personer som er saknet eller kommet til skade, med mindre dette ansvar tilligger annen offentlig myndighet eller institusjon.

Kort om Redningstjenesten i Norge

Norsk redningstjeneste er en nasjonal dugnad, hvor den grunnleggende idé er at alle ressurser i Norge som er egnet for å redde liv, skal kunne mobiliseres for innsats i den offentlig koordinerte og organiserte redningstjeneste. Med redningstjeneste forstås den offentlige organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død og skader som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særlige tiltak.

Det er ingen etat, institusjon eller organisasjon som har ansvaret for redningstjenesten i Norge alene, den utøves som et samvirke mellom en rekke etater og organisasjoner. Når en søke- og redningsaksjon blir iverksatt, så trer redningstjenesten i funksjon ved at det etableres en organisasjon i henhold til «Organisasjonsplan for redningstjenesten i Norge».28 Organisasjonsplanen og Direktivet for politiet om redningstjenesten,29 sammen med bestemmelser, generelle retningslinjer og operative prosedyrer gitt i internasjonale konvensjoner for sjøfart og luftfart, fastsetter organiseringen av redningstjenesten i Norge. Det er også bilaterale avtaler med naboland.

Rednings- og beredskapsavdelingen i Justisdepartementet har det overordnede administrative samordningsansvaret for land-, sjø-, og flyredningstjenesten.

Oppgavemessig begrenser ansvaret seg til å redde mennesker i akutt nød. Berging av miljø, materielle verdier og produksjon, hører ikke inn under den offisielle redningstjenestens plikter. Forebyggende virksomhet er heller ikke redningsmyndighetenes ansvar. Det er heller ikke sokning etter omkomne. Politiet er tillagt denne oppgave gjennom særskilt lovgivning.

Redningstjenesten er operativt organisert med to hovedredningssentraler og 28 lokale redningssentraler (tilsvarer antallet politidistrikt, herunder Sysselmannen på Svalbard), samt 16 flyredningssentraler. Den øverste operative samordning og ledelse av redningstjenesten tilligger de to hovedredningssentralene. Landets to hovedredningssentraler er lokalisert i eget bygg på Sola og lokaler ved Bodø havn. Offisiell betegnelse er HRS Sør-Norge, Stavanger og HRS Nord-Norge, Bodø. Disse har overordnet ansvar for henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge. Grensen for ansvarsområdene går ved 65. nordlige breddegrad i sjøområdene, og på land langs grensen mellom Nord Trøndelag og Helgeland politidistrikt. Politimestrene i henholdsvis Rogaland og Salten politidistrikt er sentralens ledere. Disse leder et kollektivt ledelsesapparat: redningsledelsen. I tillegg til politimesteren består denne av representanter fra Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Lufttrafikktjenesten, Telenor (kystradio), Direktoratet for samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB), Kystverket og Helsevesenet.

HRSene har også fast tilsatt personell som sørger for sentralens daglige drift og døgnbemanning. Hver sentral har i dag tilsatt en avdelingsdirektør (daglig leder), en redningsinspektør (operativ leder), en redningsinspektør (plan, opplæring og utvikling), 14-16 redningsledere og 2-3 stillingshjemler for kontorfunksjonærer. Vaktstyrken holdes på minimum 2 redningsledere døgnet rundt. Disse tar seg av alarmene og koordinerer aksjoner. Redningslederne er rekruttert fra forskjellige fagmiljøer, for eksempel Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Lufttrafikktjenesten, Handelsflåten (skipsoffiserer), Kystradio, sivil luftfart og politiet. Hovedredningssentralene skal vedlikeholde og fornye planverk for egen virksomhet og føre tilsyn med planverk for de lokale redningssentralene. Hovedredningssentralene skal også avholde regionale øvelser for eget ansvarsområde og føre tilsyn med lokale redningssentralers øvelsesvirksomhet.

De lokale redningssentraler (LRS) har en redningsledelse med representanter fra aktuelle offentlige etater, med politimesteren som leder. Sentralene bemannes med politiets embets- og tjenestemenn og andre personer det er hensiktsmessig å ha med i den enkelte redningsaksjon (rådgivere utpekt av politimesteren). LRS vil holde aktuell hovedredningssentral (HRS) fortløpende oppdatert om hendelser i eget distrikt.

Ved ulykker og nød må LRS vanligvis opprette et fremskutt ledelsesapparat ute på selve skadestedet. Innsatslederen (IL) utpekes av LRS og vil normalt komme fra politiet med assistanse fra f.eks. en fagleder sanitet (helsevesenet) og fagleder brann (brannvesenet). Det er etablert visse mønstre for hvorledes dette skal gjøres, jf. Direktiv for politiet om redningstjenesten. Det er et fleksibelt opplegg og kan tilpasses den konkrete ulykke.

Ved ulykker i landdistriktene vil normalt politiets representant i lokalsamfunnet, lensmannskontoret, bli tildelt rollen som IL. Denne etatens lokalkunnskap kan være til stor nytte.

Politiets oppgaver i redningstjenesten

Politiloven § 27, 3. ledd pålegger politiet å iverksette nødvendig tiltak for å avverge fare og begrense skade i forbindelse med alle ulykkes- og katastrofesituasjoner. Bestemmelsene innebærer at politiet har et akutt, sektorovergripende ansvar for å håndtere ulykker og katastrofer i fred på alle samfunnsområder. I en akuttfase er politimesteren gitt myndighet til å fatte beslutninger på andre myndigheters ansvarsområde, inntil ansvaret overtas av ansvarlig myndighet i henhold til ansvarsprinsippet.

Politiet er blant annet ansvarlig for evakuering, generell bistand til befolkningen, vakthold og sikring, etterforskning, varsling av pårørende til savnede eller omkomne, samt å lede og iverksette søk etter antatt omkomne og ta hånd om døde personer. Politiet gir også publikum løpende informasjon om krisen og hvilke forholdsregler som bør tas.

Politiet er skadestedsleder/innsatsleder

Politiet vil i kraft av politiloven § 27, politiinstruksen og Direktiv for politiet om redningstjenesten, i de aller fleste tilfeller ha ansvaret for å samkjøre og koordinere innsatsen på skadestedet, som skjer i et samvirke mellom flere nødetater, forsterkningsressurser og frivillige organisasjoner.

Pågående arbeider innenfor Justissektoren

Det pågår mye arbeid innenfor Justissektoren som vil ha betydning for utformingen av forsterkningsressursene. Hovedredningssentralenes organisasjon er under utredning, og det vil bli fastsatt ny Kongelig resolusjon for redningstjenesten. Politiet har iverksatt en omfattende oppfølging basert på 22. juli-kommisjonens rapport. Det vil bli utarbeidet en Politistudie som skal leveres 1. juni 2013. Det som synes klart, er at politidistriktene og politiets operasjonssentraler vil bli styrket, og at det vil bli mer samarbeid mellom politidistriktene.

4.5 Industrivern

Industrivernets oppgave er å være førsteinnsats dersom en uønsket hendelse inntreffer i virksomheten. Forskrift om industrivern30 gjelder planlegging, organisering, dimensjonering, vedlikehold og samarbeid om industrivern.

Industrivern kan defineres som en ordning som sikrer at kvalifisert personell i en virksomhet er tilgjengelig for innsats på kort varsel.

Forskriften om industrivern skal sikre at virksomheter har et robust industrivern som forsvarlig og effektivt er i stand til å begrense de konsekvenser uønskede hendelser kan få for liv, helse, miljø og materielle verdier, og å bidra til rask normalisering. Forskriften gjelder i virksomheter som gjennomsnittlig sysselsetter 40 eller flere personer i året, og som er registrert i bestemte næringskoder i Brønnøysund registrene.

Næringslivets sikkerhetsorganisasjon kan pålegge også andre virksomheter å etablere industrivern når dette anses nødvendig ut i fra virksomhetens risiko eller beliggenhet.

Virksomheten skal gjennomføre og dokumentere en risikovurdering og på denne bakgrunn utarbeide en oversikt over hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe. Denne oversikten skal benyttes som beslutningsgrunnlag for organisering og dimensjonering av industrivernet.

Virksomheten skal oppnevne industrivernleder som skal ivareta de administrative oppgavene med industrivernet. Virksomheten plikter å gi industrivernleder myndighet og ressurser til å utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte.

Industrivernet skal organiseres med tilstrekkelig antall innsatspersonell til å kunne ivareta førsteinnsatsen ved uønskede hendelser. Tilstrekkelig antall innsatspersonell skal til enhver tid være tilgjengelig i eller i umiddelbar nærhet til virksomheten.

Virksomheten skal utarbeide en skriftlig beredskapsplan. Beredskapsplanen skal inneholde opplysninger om hvordan industrivernet er organisert, og beskrive ansvar og oppgavefordeling ved innsats mv.

Innsatspersonell skal ha personlig verneutstyr som gir tilstrekkelig vern under øvelser og innsats.

Virksomheten skal ha førstehjelps-, brannvern- og annet beredskapsutstyr for å kunne håndtere uønskede hendelser som fremkommer etter risikovurdering. Innsatspersonellet skal ha kvalifikasjoner for å kunne håndtere virksomhetens uønskede hendelser.

Dersom konsekvensene av en uønsket hendelse kan påvirke annen virksomhet som er pliktig til å etablere industrivern etter forskriften, skal virksomhetenes industrivern samordnes. Samordningen skal avtales skriftlig.

Innsatspersonellet skal minst hver sjette måned øves i å håndtere uønskede hendelser.

Industrivernpliktige virksomheter plikter etter anmodning å yte bistand til annen virksomhet og nød- og beredskapsetatene, så langt dette er mulig under hensyn til egen beredskap. Virksomhet som yter bistand, kan kreve refusjon av påførte utgifter fra den som mottar bistand.

Status for industrivern31:

Pr. 31. desember 2011 var det 916 industrivernpliktige virksomheter. 19 av disse var nye, mens det var 49 i avgang. Ved utgangen av året var det følgende fordeling etter beredskapsklasse:

Antall virksomheter

Beredskapsklasse I

34

Beredskapsklasse II

409

Beredskapsklasse III

413

Beredskapsklasse IV

60

Industrivernrapporten for 2011 viste at 9 av 10 virksomheter hadde en handlingsplan for drift av industrivernet. Like mange hadde utarbeidet en beredskapsplan for sin virksomhet. På spørsmål om samtlige innsatspersonell hadde øvet i samsvar med minimumskravene, svarte 3 av 4 bekreftende.

Øvelse er en kritisk faktor i forhold til evnen til rask og målrettet innsats. 75 %, 122 virksomheter, oppgir at de ikke har øvet alt personell i hht. minstekravet. Ut fra tidligere erfaringer kan flere av de 122 virksomhetene som oppgir manglende øvelser, ha mindre avvik i forhold til minstekravet.

Pr. 31.12.2011 var det registrert 2093 innsatsledere og 11907 innsatsmannskaper med tilfredsstillende opplæring.

Av i alt 916 virksomheter hadde 417 forsterket industrivernet sitt. Antall virksomheter med forsterkninger var fordelt slik:

  • 229 med forsterket førstehjelp

  • 281 med forsterket brannvern

  • 168 med røykdykkere

  • 134 med kjemikalievern

  • 52 med kjemikaliedykkere

Virksomhetenes industrivern gjennomførte til sammen 1220 innsatser i 2011. Dette var innsatser hvor deler av eller hele beredskapsorganisasjonen ble kalt ut til reelle hendelser i egen virksomhet. Tilsvarende tall for 2010 var 1341. Fylkesvis har Rogaland flest industrivernpliktige virksomheter, men det er virksomhetene i Hordaland som har flest beredskapspersonell.

4.6 Frivillige organisasjoner

Den norske redningstjenesten er lokalt forankret og i høy grad basert på frivillighet. Redningstjenesten må ha et sterkt lokalt element for å takle tidskritiske hendelser også i situasjoner med dårlig vær og redusert fremkommelighet. Utvalget har valgt å ta inn en utførlig beskrivelse av frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner av følgende grunner:

  1. Frivillige organisasjoner er i mange situasjoner en primær ressurs ved redningstilfeller, altså den ressursen samfunnet først og fremst tar i bruk. Eksempler på dette er søk etter savnede personer, snøskredulykker, pasientoppdrag/ulykker utenfor veinettet.

  2. Frivillige organisasjoner har høy mobilitet og kapasitet, noe som gjør at de kan yte forsterkning ved alt fra dagligdagse hendelser/ulykker til store ulykker og katastrofer.

  3. I utviklingen av en kompetent statlig forsterkningsressurs er det viktig for utvalget at denne blir komplementær til dagens grunnberedskap slik at man ikke havner i en situasjon der man svekker den lokale frivillige kapasiteten til å håndtere nød- og beredskapssituasjoner.

Frivillige redningsorganisasjoner

I Norge har vi ni frivillige redningsorganisasjoner på nasjonalt plan som er samlet i Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum (FORF). Disse organisasjonene er:

  • Norges Røde Kors Hjelpekorps

  • Norsk Folkehjelp Sanitet

  • Norske Redningshunder

  • Sjøredningskorpsene til Redningsselskapet

  • Rovernes Beredskapsstyrke

  • Norske Alpine Redningsgrupper

  • Norsk Radio Ræle Liga

  • Norsk Aeroklubb

  • Norsk Grotteforbund

Samlet regner vi at disse organisasjonene organiserer rundt 10.000 frivillige og at man totalt har over 500 lokale operative enheter. De alle fleste kommuner i Norge (over 350) har en eller flere av disse organisasjonene lokalt.

Utvalget redegjør ikke i detalj for de ulike kapasitetene som finnes i disse organisasjonene utover å beskrive at kompetansen spenner fra aksjoner i åpent hav til alpin redning i det mest krevende terrenget vi har i landet. Enkelte av FORF sine organisasjoner har en helt spesiell beredskap, mens andre er mer brede samfunnsaktører. I forhold til en medisinsk katastrofe/større ulykke vil det typisk være kapasiteter fra mange av disse organisasjonene som blir etterspurt. Slike kapasiteter kan være:

  • Førstehjelp/akuttmedisin med mannskaper og materiell

  • Terrengkjøretøy

  • Båtressurser

  • Klatrere, fallsikring

  • Kapasitet for søk-, og redningsinnsats

Kompetanse, øvelse og samhandling

FORF er representert i den kollektive redningsledelsen i alle politidistrikt. Der det er etablert øvingsutvalg er FORF som regel en av de faste medlemmene. Frivillige kan også være representert i kommunale og fylkeskommunale beredskapsutvalg.

Utdanningsmodellene i de ulike organisasjonene varierer, men for de som er mest brukt gjelder at det er en standardisert og omfattende utdanning med tilhørende godkjenningsregime. For eksempel vil Røde Kors Hjelpekorps og Norsk Folkehjelp Sanitet ha utdanningsplaner som sikrer en bred grunnutdanning, lederutdanning og fagkurs i ulike disipliner.

Et mannskap i en frivillig organisasjon vil normalt ha flere faglige aktiviteter hvert år, periodevis regodkjenninger, flere innsatser og gjerne også øvingsvirksomhet.

Sterke sider

Utvalget fremhever spesielt verdien av at ressursen er lokal og lokalkjent. Dette innebærer både en kjennskap til spesielle lokale forhold knyttet til risiko, lokal befolkning og lokale værforhold. En lokal forankring sikrer også kort responstid ved ulykker/hendelser. En lokalt forankret frivillig beredskap har også andre nyttige sider knyttet til både forebyggende arbeid og forankring av beredskapstenkning i befolkningen lokalt.

Den lokale tilknytningen gjør at organisasjonen kan fungere effektivt også ved sammenbrudd i infrastruktur som kommunikasjonsmidler og veiforbindelse.

Frivillige redningsorganisasjoner har noen spesielle kompetanser som ikke finnes i stort monn i beredskapen i Norge for øvrig. Dette gjelder spesielt oppdrag utenfor veinettet der det forventes utholdenhet og evne til å ta seg fram i dårlig vær og krevende terreng.

Slik utvalget ser det har også flere av organisasjonene et kompetansenivå/krav til sine mannskaper som ligger høyt både innen førstehjelp/akuttmedisin og søk- og redningsfag. Kombinert med at mannskaper relativt hyppig er i bruk i reelle hendelser gir det en ressurs som er trent også for de mer omfattende oppdrag.

Frivillige redningsorganisasjoner har et avklart formelt rammeverk for sine innsatser gjennom definerte varslingsrutiner, klare kommandolinjer og et system for håndtering av kostnader ved innsats. I tillegg er mannskaper forsikret gjennom en felles ordning i regi av Justisdepartementet. Både redningstjenesten (HRS/LRS). Politiet direkte (SEAO-operasjoner)32, Helsetjenesten (AMK) og kommuner kan be om bistand direkte fra en eller flere frivillige organisasjoner.

Frivillige redningsorganisasjoner har mannskaper med høy motivasjon for innsats bygget på en historisk tradisjon der nabo-hjelper-nabo når en krise rammer. Denne dugnadsholdningen bidrar til å gjøre samfunnet vårt mer robust.

Utfordringer

FORF har beskrevet noen utfordringer for sine organisasjoner. Disse er knyttet til at man må tilpasse seg utviklingen i frivilligheten. I dag er det et økende krav til profesjonell tilrettelegging og kravene til innsatsmannskaper øker. Dette medfører at organisasjonene selv rapporterer et behov for en styrking av sin økonomi.

FORF rapporter også at det i deler av landet kan bli mer krevende å hente ut mannskaper fra jobb på dagtid. De fleste arbeidsgivere er positivt til at ansatte bidrar i redningstjenesten, men dette kan bli en utfordring når innsatser strekke ut i tid eller det blir hyppigere innsatser. Et mer presset arbeidsliv der stadig færre er omfattet av ordninger slik som Statens Personalhåndbok som har bestemmelser om permisjon gjør at FORF har bedt myndighetene om å se på dette forholdet.

Oppdragsbegrensninger

Ingen organisasjoner i FORF har beskyttelsesutstyr for CBRN33 hendelser. Organisasjonene er heller ikke en ressurs i første linje ved skogbrann da man verken har opplæring eller utstyr til dette, men kan yte bistand i andre roller. Hovedregel ved hendelser som innebærer bruk av våpen (f.eks. en savnet person som er bevæpnet og vurdert å være ustabil) er at frivillige ikke deltar og at disse betraktes som rene politioppdrag.

Andre frivillige beredskapsorganisasjoner

I tillegg til organisasjonene i FORF finnes det både flere helt lokale redningsgrupper og organisasjoner som har et beredskapsformål som ikke er tiltenkt en akutt redningsinnsats, for eksempel Norske Kvinners Sanitetsforening. Disse organisasjonene kan yte bistand til praktiske oppgaver/psykososialt arbeid lokalt ved større hendelser.

Oppsummert

Norge har en lokalt forankret frivillig redningstjeneste som er robust og kompetent. Denne ressursen er ofte en del av den første akutte innsatsen når liv og helse er truet. Ressursene aksjonerer hyppig sammen med nødetatene og vil alltid være en del av en katastrofehåndtering i Norge. I utviklingen av den statlige forsterkningsressursen bør man parallelt se på hvordan man skal styrke og utvikle den lokale frivilligheten, og avstemme roller og oppgaver mellom ressursene slik at man ikke svekker den totale beredskapen.

4.7 Forsvaret

På tross av at Forsvarets hovedrasjonale er å forsvare landet mot ekstern aggresjon eller press, blir evnen til å bidra til samfunnssikkerhet stadig viktigere.34 Som en del av totalforsvarsordningen skal Forsvaret etter anmodning kunne støtte det sivile samfunn ved ulykker, naturkatastrofer, alvorlig kriminalitet og andre kriser, samt bidra til å beskytte samfunnet mot alvorlige anslag, inkludert terroranslag. Militær bistand er aktuelt når de sivile myndigheter som har primæransvar ikke har tilstrekkelige ressurser til å håndtere situasjonen. Alle Forsvarets tilgjengelige ressurser skal kunne bistå i sivil krisehåndtering.

Utover Heimevernet er noen element særlig relevant og forberedt på å yte slik bistand; Lufttransport generelt og helikoptertransport spesielt, Forsvarets spesialkommando (FSK) for å bistå politiet ved kontra-terror operasjoner til havs, samt Forsvarets eksplosivryddetjeneste.

Andre enheter har rutinepregede, sivilt rettede oppdrag som en vesentlig del av sin portefølje, som Kystvakten, Grensevakten, HM Kongens garde og Etterretningstjenesten.

4.8 Internasjonale forsterkningsmuligheter

Norge har ved en rekke anledninger ytt bistand til andre land gjennom sitt internasjonale samarbeid. Dette er tilrettelagt gjennom en rekke ulike avtaler og forordninger knyttet til bilateralt eller flernasjonalt samarbeid. Gjennom de samme kanaler kan også Norge be om internasjonal bistand. Aktuell bistand som kan anmodes om dekker et spekter av hendelser, herunder redning, skogbrann, flom og akutt forurensning. De store, internasjonale aktører er i hovedsak EU gjennom Samordningsmekanismen for sivil beredskap og krisehåndtering, NATO gjennom Euro- Atlantic Disaster Response Coordination Centre (EADRCC) og FN gjennom Office for coordination of Humanitarian affairs(OCHA). DSB er nasjonalt kontaktpunkt for anmodning og mottak av slik bistand. Prinsippet er at nasjonale ressurser er oppbrukt eller utilstrekkelige før internasjonal bistand etterspørres.

4.9 Oppsummering med utvalgets kommentarer

Utvalget legger til grunn at ansvars-, likhets-, nærhets- og samvirkeprinsippet gjelder for samtlige enheter som utgjør grunnberedskapen og som er beskrevet i dette kapitlet, nemlig kommunene, herunder brannvesenet, samt helsetjenesten, Fylkesmannen, politiet, industrivernet, frivillige organisasjoner og internasjonale forsterkningsmuligheter.

Utvalgets mandat er begrenset til å vurdere Sivilforsvaret, Heimevernet og Politireserven som forsterkningsressurser for nødetatene og kommunene. Grunnberedskapen er beskrevet i dette kapitlet, men vurderes bare i den utstrekning det følger av utvalgets mandat.

Et kjennetegn ved nødetatene og kommunene er at beredskapsarbeidet er dimensjonert for å håndtere de daglige hendelsene. Lokale og hverdagslige risikobilder er i stor grad avgjørende for innretningen av deres virksomhet. Det er imidlertid store variasjoner med hensyn til i hvilken grad grunnberedskapen er forberedt og øvet. Planverk, ROS-analyser og positive holdninger til beredskap er enkelte steder nesten fraværende, mens det andre steder har en høy prioritet. Frivillige organisasjoner finnes i hele landet, men tilstedeværelsen varierer geografisk og over tid. Brannvesen og helsevesen har forhåndsdefinerte krav til innsatstider, men politiet har det ikke. På mindre steder må de andre nødetatene ofte ivareta ledelsen på skadestedet inntil politiet kommer.

I den senere tid har det blitt pekt på utfordringer knyttet til at det er svært mange små aktører i beredskapsarbeidet og at det er ulike grenser mellom de ulike aktørenes ansvarsområde. «Et uoversiktelig lappeteppe», sier enkelte. Utvalget vurderer dette innenfor de rammer mandatet setter.

Det følger av ovenstående at det ved større, uønskede hendelser relativt raskt vil oppstå behov for økt volum eller større utholdenhet som forsterkningsressursene kan bidra med, primært Sivilforsvaret og dernest Heimevernet. Politireserven er i praksis ikke etterspurt som forsterkningsressurs.

Fotnoter

1.

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret, Sivilbeskyttelsesloven, 25. juni 2010.

2.

Forskrift om kommunal beredskapsplikt av 22. august 2011.

3.

Forskrift om kommunal beredskapsplikt av 22. august 2011 § 7.

4.

Kommuneundersøkelsen 2012, Status for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i kommunene, Rapport, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), 2012.

5.

St.meld. nr. 35 (2008-2009) kap. 5.5.1 ”Brannvesenet er den største beredskapsetaten i de fleste kommunene. Etaten utfører et omfattende forebyggende arbeid og er den viktigste tekniske redningsressursen i kommunene, ikke bare i forbindelse med brann, men ved alle hendelser som krever teknisk håndteringsevne. Brannvesenet gjennomfører også en omfattende øvingsvirksomhet for å forberede seg til aktuelle hendelser som kan inntreffe.”

6.

Lov av 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven)

7.

Forskrift av 26. juni 2002 nr. 729 om organisering og dimensjonering av brannvesen (Dimensjoneringsforskriften)

8.

Brann- og eksplosjonsvernloven § 15 Samarbeid mellom kommuner

9.

Brann- og eksplosjonsvernloven § 11 Brannvesenets oppgaver

10.

Tallet kan variere ut fra om man regner kommuner som kjøper branntjenester av andre kommuner som ikke inngår i annet samarbeid med ett eller flere brann- og redningsvesen.

11.

Melding om brannvern DSB 2010. Tallet inkluderer ikke 180 depot som kommer i tillegg.

12.

Ressursoversikt for brannvesen, DSB 2010

13.

Feiervesenet gjør tilsyn av fyringsanlegg, informasjon og feiing av piper og ildsteder, i hovedsak rettet mot private boliger.

14.

http://www.kystverket.no/Beredskap/Forurensningsberedskap/Beredskapsregioner/

15.

Statistisk sentralbyrå (SSB) 2011

16.

Helse- og omsorgstjenesteloven av 24. juni 2011 nr. 30.

17.

Helseberedskapsloven av 23. juni 2000 nr 56, og forskrift 23. juli 2001 nr. 881 om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid mv. etter lov om helsemessig og sosial beredskap.

18.

Forskrift 18. mars 2005 nr. 252 om akuttmedisin utenfor sykehus.

19.

Forskrift om fastlegeordning i kommunene av 29. august 2012 nr 842.

20.

http://www.luftambulansen.no

21.

Tall fra Helsedirektoratet presentert for utvalget på møte 7/1-2013.

22.

Meld. St. 16 (2010-11) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015)

23.

Helse- og omsorgstjenesteloven av 24. juni 2011 nr. 30, Folkehelseloven av 24. juni 2011 nr. 29

24.

Informasjon hentet fra brev fra Helsedirektoratet til Forsterkningsutvalget 13/12-2012.

25.

Fylkesmannens beredskapsinstruks, fastsatt i kgl res 18.april 2008

26.

Samordningsinstruks, fastsatt i kgl res 12.desember 1997

27.

Lov om Politiet av 4. august 1995 nr. 53, Politiinstruksen av 22. juni 1990 nr 3963.

28.

Kgl. res. av 4. juli 1980 «Organisasjonsplan for redningstjenesten i Norge»

29.

Direktiv for politiet om redningstjenesten, Det kgl. Justis- og politidepartement, Politiavdelingen, 1990

30.

Forskrift om industrivern av 20. desember 2011 nr. 1434

31.

Informasjonen er hentet fra Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, Årsrapport 2011

32.

Søk etter antatt omkomne

33.

Chemical, Biological, Radiological and Nuclear

34.

Prop. 73 S (2011-2012), Et forsvar for vår tid, Forsvarsdepartementet.

Til toppen
Til dokumentets forside